Yrsa Sigurðardóttir Tidligere utgitt på Kagge Forlag Jeg vet hvem du er, 2011 Dødsskipet, 2012
Yrsa Sigurðardóttir DE UØNSKEDE Kriminalroman Oversatt fra islandsk av Tiril Theresa Myklebost
Yrsa Sigurðardóttir Published by arrangement with Veröld Publishing, Iceland Norsk utgave: Kagge Forlag 2014 Originalens tittel: Kuldi Oversetter: Tiril Theresa Myklebost Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet Sats: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1478-5 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd.
Boka er tilegnet søsteren min, Laufey Ýr Sigurðardottir. Yrsa
net tuls ÓÐINN VÅKNET MED et rykk av at han hostet. Hadde han sovet lenge? Kanskje hadde han bare duppet så vidt. Han fniste og undret seg over stønnene sine. Han følte seg bra, men kjente at han holdt på å sovne igjen og strittet imot. Hvor var det han var igjen? Han prøvde å smile, men det endte i noen kraftløse rykninger. Han greide ikke å la være å fnise igjen. Så ble det stille. Likevel hørtes motordur. Lyden var trollbindende og øyelokkene ség ned. Var han full? Ny hoste. Men ikke fra ham denne gangen. Øynene åpnet seg så vidt, og han strevde med å få oversikt. Han satt på sin plass, i førersetet. Ved siden av satt Rún, datteren, med hodet ned mot brystet. Det svarte håret hang ned og skjulte det spinkle ansiktet. Óðinn lo som om han aldri hadde sett noe så morsomt før. Men det var noe i veien. Han kjørte i beruset tilstand. Samtidig ikke. Han var glad. Rún hostet igjen og hodet dinglet fra side til side. Det tynne håret sveipet lett frem og tilbake, frem og tilbake, som i vinden, og Óðinn begynte igjen nesten å le høyt. Men til tross for lykkefølelsen skjønte han at ingenting var morsomt med dette. Likevel var han et eneste solskinnssmil.
De var inne i bilen. Inne i garasjen. Haken til Óðinn hadde seget ned på brystet, og svært sakte løftet han hodet, som om det var av løvtynt glass. Hvilken garasje var dette? Han burde vite det, men greide ikke å komme på det. Hva gjør vi her? Hvorfor er jeg så rar? Han hørte svarene i tankene sine, likevel forsvant de hele tiden utenfor rekkevidde. Noe som var ergerlig fordi de var viktige. Svært viktige. Óðinn pustet kraftløst gjennom nesen. Han så rimelig bra når han glippet med øynene, men det føltes hele tiden som om de var i ferd med å lukke seg for siste gang. Munterheten blusset opp igjen, og nå greide han å smile skikkelig. Eller, han trodde i hvert fall det. Dette var vidunderlig. Med en kraftanstrengelse greide han å få tak i den spinkle hånden til datteren. Den var helt kraftløs. Den fjollete gleden la seg igjen, og Óðinn klemte den klamme hånden. Rún beveget seg ikke, satt bare der og hang i bilbeltet. En streif av fornuft brøt gjennom gledeståken. Noe var alvorlig galt. Hvorfor satt de der, inne i bilen? Og inne i denne velkjente garasjen? Han burde vite det, og han prøvde igjen å komme på hvordan de hadde havnet der. Men i samme øyeblikk som tankene begynte å klarne, svant de hen. Ble tynnet ut og forsvant. Lára. Lára. Lára. Ekskonen hans, moren til Rún. På hvilken måte hadde hun med dette å gjøre? Hun var død for lenge siden. Han fniste igjen, selv om han slett ikke syntes det var morsomt. Nå var det han som hostet så det sved i brystet, og da han fikk igjen pusten, kjente han hvor rar luften var. Sur. Forgiftet. Han smilte mens han famlet etter bryteren for å skru vifta på fullt, men greide ikke å strekke seg langt nok
og hånden deiset ned på girspaken. Selv om han visste at han burde merke det godt, var smerten så diffus at han ikke engang skar en grimase. Som om han hadde på seg en tykk skidrakt. Han kikket ned og oppdaget at han var kledd i helt vanlige klær. Men ingen boblejakke. Rart. Var det ikke iskaldt ute? Var det ikke vinter? Óðinn var ikke sikker. Det spilte heller ingen rolle. Noe eller noen sa til ham at alt kom til å bli bra. Kanskje var det Lára. Det liknet i hvert fall på stemmen hennes. Det var så sørgelig å se på Rún der ved siden av ham. Det ødela nesten gleden hans. Han så bort. Sakte. Svært sakte. Hodet føltes fremdeles som tynt glass. Haken berørte den venstre skulderen, og han smilte. Dette var mye bedre. Nå så han at vinduet på førersiden var åpent, og hjertet gjorde et hopp. Utenfor bilen virket lufta grå og ullen. Hvorfor virket dette så kjent? Eksos. Giftige avgasser fra motoren. Han burde vite noe om dette. Det hadde med jobben hans å gjøre. Óðinn prøvde å ikke puste, og tankene lot til å bli noe klarere. Den ville gleden vek for fortvilelse, og han husket at han hadde hørt eller lest at de som døde av surstoffmangel gjerne følte velbehag rett før det hele var over. At hjernen skjenker den ulykkelige ro mot slutten. Å få dø glad. Det er bedre. Hvem hadde gjort dette mot dem? Hvem? Hvem? Hvem? Óðinn begynte å fnise igjen, men nå kjente han en tåre renne nedover kinnet. Han burde huske dette. Hvor hadde de vært? Han kjente smaken av hamburger, og uklart foresvevet det ham å ha vært på et gatekjøkken. Med Rún. Men hvor var de nå? Tåken la seg over ham igjen, og han husket ingenting. Ingenting annet enn den