Til: Direktoratet for e-helse postmottak@ehelse.no. Kopi: Fra: Nasjonal IKT HF post@nasjonalikt.no Dato: 7.1.2016 Deres ref: E-helse 15/54 Svar på Høring Krav til tjenestebasert adressering og identifikatorer ved elektronisk samhandling https://ehelse.no/horinger/horing-krav-til-tjenestebasert-adressering-og-identifikatorer-vedelektronisk-samhandling 1. Om høringsinstansen: Nasjonal IKT HF er et helseforetak eid av de fire RHF-ene, etablert for å understøtte de mål som spesialisthelsetjenesten setter seg innenfor IKT. NIKT HF utaler seg dermed ikke på vegne av alle helseforetakene, som er egne høringsinstanser, men som et selvstendig helseforetak. Høringssvaret er avklart med RHF-ene gjennom behandling i Nasjonal IKTs Prosjektforum. 2. Om helseforetakenes utfordringer med implementering av tjenestebasert adressering: Nasjonal IKT HF ser felles forståelse for hvordan tjenestebasert adressering skal benyttes i praksis som viktig for forbedring av meldingsutveksling og samhandling. Adressering av meldinger er identifisert som en utfordring både i Samspill 2.0 og i risikovurderingene for de regionale meldingsløftprogrammene per 2012. I spørreundersøkelsen til Riksrevisjonen i 2013 svarte nær halvparten av helseforetakene og nær én tredel av fastlegene at vanskeligheter med å finne ønsket mottaker i Adresseregisteret var en sentral årsak til at papirprosesser ikke er avviklet i meldingsutvekslingen. Vi tror at dette er noe forbedret i dag, men vil fremheve tre forhold som fremdeles er utfordrende for helseforetakene ved implementering av adresseregisteret: A. Adressering til «tjenestetyper» i stedet for organisasjonsenheter. For de store helseforetakene med mange organisasjonsnivå og organiseringsstrukturer har adressering til kun ét nivå av kommunikasjonsparter med tjenestetyper vært svært utfordrende. Helseforetakene er ikke primært organisert etter standardiserte tjenestetyper publisert på volven.no. Mange av tjenestetypene i kodeverk 8655 fremstår i dag som kompromiss mellom ulike helseforetak sine behov for å adressere til sine organisatoriske enheter og tjenesteadresseringens målsetting om en robust og enhetlig adresseringsmetode som er uavhengig av geografi og intern organisering. At kodene for «tjenestetyper» egentlig viser 1
egenskaper ved organisasjonsenheter er særlig synlig i kodeverket som angir tjenestetyper for psykisk helsevern, der virksomhetene kan velge å oppgi sine tjenesteadresser på svært mange ulike måter med ulikt detaljeringsnivå: P PB Utdrag fra kodeverk 8655 fra Volven.no Psykisk helsevern Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) PB01 Familieterapi PB02 Spiseforstyrrelser hos barn PV Psykisk helsevern for voksne PV01 Spiseforstyrrelser hos voksne PV02 Psykiatrisk helsehjelp til døve PV03 Unge schizofrene PV04 Alderspsykiatrisk behandling PV05 Psykiatrisk helsehjelp til asylsøkere og flyktninger PV06 Tidlig intervensjon PV07 Pasienter med langvarig funksjonssvikt PV08 Førstegangspsykose PV09 Habilitering/Rehabilitering (psykisk helsevern for voksne) PV10 Familieterapi/behandling PV11 Sikkerhetspsykiatri Etter 10 år med diskusjon for å oppnå felles forståelse er resultatet fremdeles ikke godt nok til å sikre lik publisering av tjenesteadresser. B. Veksling/mapping mellom publisert kommunikasjonspart og intern adressering. I helseforetakenes interne arbeidsflyt sendes dokumenter og oppgaver til og fra arbeidsgrupper eller enkeltpersoner (innenfor samme database og uavhengig av adresseregisteret). Der disse interne kommunikasjonspartene ikke oppfyller adresseregisterets krav til et enkelt nivå med angitt tjenestetype fra kodeverk, ser vi at det lages manuelle postmottak som sender meldinger videre fra en overordnet felles tjenesteadresse til mottaker i en intern arbeidsgruppe. Slik manuell håndtering gir økt sårbarhet for både pasientsikkerhet og informasjonssikkerhet. Risikoen må følges opp i sykehusenes internkontrollsystem. Det vil kunne være en utfordring å få sykehusenes leverandører av EPJ-system til å legge til rette for sikker automatisering av slik routing inn i intern arbeidsflyt. Resultatet av hvordan sykehus omgår problemet ser vi i praksis (register.nhn.no) når det for en tjenestetype som ikke finnes i organisasjonen, opprettes flere tjenesteadresser for automatisert mapping til meldingsmottakere i organisasjonens interne arbeidsgrupper: 2
(Eksempel fra Helse Bergen HF slik «barnekirurgi» fremstår i register.nhn.no. Eksemplet gjenfinnes hos flere helseforetak og er ikke i strid med krav). C. Adressering forventes å ha betydning for pasientrettigheter og informasjonssikkerhet Det er helseforetakenes ansvar å tilrettelegge for at pasientrettighetene ivaretas i virksomheten. Helseforetakene ønsker derfor å tilrettelegge for at pasient og henviser får oversikt til å velge behandlingssted etter reglene om fritt behandlingsvalg. Tjenestebasert adressering gjennom Adresseregisteret oppleves ikke å ivareta dette perspektivet i virksomheter der det er flere behandlingsteder for de samme tjenestetyper. Resultatet av hvordan større sykehus vanligvis omgår problemet omgåelse ser vi når tjenestetype på overordnet nivå splittes på behandlingsted: (Eksempel fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF slik tjenestetypene Psykisk helsevern barn og unge (BUP) og Psykisk Helsevern voksne fremstår i register.nhn.no. Eksemplet gjenfinnes hos flere helseforetak og er ikke i strid med krav) Tjenestebasert adressering forventes også å kunne brukes til tilgangsstyring basert på mottakeradressen. Dette kan virke forsterkende på de store helseforetakenes behov for å publisere ut sine valgbare behandlingsteder som tjenesteadresser, og øke forskjellene i hvordan tjenesteadressene publiseres mellom de store og de små virksomhetene. Virksomhetene kan ta inn både geografisk behandlingsted og mer spesifikk kode for tjenestetype (jfr. kodene PV01-PV11) i sin adressering, men de største helseforetakene kan ikke ha et hundretalls tjenesteadresser innenfor fagområdet psykisk helsevern: Det gir ikke god oversikt, og det er ikke lett å vedlikeholde. De store helseforetakene bruker derfor som regel tjenestetype på overordnet nivå, mens en ser at mindre virksomheter kan bruke mer spesifikk tjenestetype i sin adressering. 3
3. Høringsinstansene bes spesielt å vurdere om disse prinsippene dekker behovene når det gjelder muligheter for adressering. Høringsbrevet lister 8 hovedprinsipper for tjenestebasert adressering. «1. Hver enkelt virksomhet plikter å registrere kontaktinformasjon om selve virksomheten (i standarden betegnet som nivå 1) og sine kommunikasjonsparter (nivå 2) i Adresseregisteret. 2. Hver enkelt virksomhet og hver enkelte kommunikasjonspart tildeles automatisk en unik identifikator (HER-id) av Adresseregisteret. 3. Til hver enkelt kommunikasjonspart er det knyttet én tjenesteadresse med angitt tjenestetype og tilhørende EDI-adresse. Samme EDI-adresse kan angis for flere tjenesteadresser. 4. En tjenesteadresse skal være tilknyttet en tjenestetype hentet fra et kodeverk. 5. Avsender eller mottaker til en elektronisk melding skal alltid være en kommunikasjonspart. Det er altså ikke tillatt å angi kun en virksomhet (nivå 1) som mottaker eller avsender. 6. I ebxml-konvolutten skal det for mottaker alltid angis HER-id for kommunikasjonspart (nivå 2) 7. I hodemeldingen skal mottaker angis som en virksomhet (HER-id nivå 1) og én underliggende kommunikasjonspart (HER-id nivå 2). 8. I hodemeldingen skal avsender være virksomheten (HER-id nivå 1) og én underliggende kommunikasjonspart (HER-id nivå 2).» Disse 8 hovedprinsippene i høringsbrevet finner vi ikke tydelig igjen i kravsdokumentet (HIS 1153 Høringsutkast 2015). Kravsdokumentet beskriver 17 krav uten at kravene er knyttet til Høringsbrevets 8 hovedprinsipp. Dersom prinsippene skal fungere som en presisering av kravene, bør dette tas inn i kravsstandarden ved revidering. I lys av at høringsutkastet fremdeles tillegger hver enkelt virksomhet å definere og registrere sine kommunikasjonsparter - eventuelt kun registrere én kommunikasjonspart for virksomhetens felles mottak av elektroniske meldinger - så antar vi at prinsippene gjør det mulig å sette opp adressering til den enkelte virksomhets behov. Forutsetningen er at påkrevd kode fra kodeverket for «tjenestetyper» dekker behovene. Her må vi henvise til høringssvar fra helseforetakene selv, men undrer oss over om spørsmålet gir de tilbakemeldinger en ønsker på selve standarden til høring. 4. Videre bes høringsinstansene vurdere om det å etterleve kravene i denne standarden, vil være spesielt krevende. I så fall ber vi om at dette kommenteres og begrunnes. Nasjonal IKT HF ser ikke at kravene i standarden som sådan er krevende å etterfølge. Vi antar likevel at det fortsatt vil være krevende er å oppnå målsettingene med tjenestebasert adressering, slik de er opplistet i standarden: «Fordelene ved tjenestebasert adressering er blant annet: - Tjenestebasert adressering sikrer at en melding kan inngå i riktig arbeidsflyt og behandles av riktig fagkompetanse. 4
- Enklere vedlikehold i Adresseregisteret siden personer og intern organisering ikke vedlikeholdes i Adresseregisteret. - Tjenestebasert adressering åpner for at EPJ-systemene kan tilrettelegge for tilgangskontroll basert på mottakeradressen. - Enhetlig fremstilling av kommuner og aktører i spesialisthelsetjenesten bidrar til enhetlig adresseringsmetode. - Enklere for avsender å finne riktig mottaker uavhengig av geografisk tilhørighet og intern organisering hos mottaker. Tjenestebasert adressering bidrar til en robust og enhetlig adresseringsmetode som er uavhengig av geografi og intern organisering. Tjenestebasert adressering bidrar også til enhetlig begrepsbruk. Årsaken til dette er at tjenestene til en aktør vanligvis er mer stabile over tid enn intern organisering (i form av klinikker, avdelinger, poster etc.), og det sikrer også en enhetlig måte å angi navn til kommunikasjonspartene på uavhengig av geografisk lokasjon» Vi ser at kravstandarden kan bidra til mer felles forståelse av hvordan tjenestebasert adressering skal benyttes i praksis, men er bekymret for om kravene er tydelige nok for oppnåelse av de beskrevne fordelene. Det vil være krevende dersom det ikke også stilles sterkere krav til lik implementering av tjenestetyper og publisering av tjenesteadresser. For å kunne stille sterkere krav til standardisert publisering av tjenesteadresser i en revidert versjon, bør både adresseregistertjenesten og kodeverk for tjenestetyper videreutvikles for å møte de nevnte utfordringene for helseforetakene. Høringsbrevet ber også om konkrete forslag dersom høringsinstans ser informasjon om avsender og mottaker på nivå 1 og 2 slik som angitt i punkt 7 og 8, som utilstrekkelig. Dersom tjenesteadressering på to nivåer blir stående som prinsipp, så antar vi at de samme forslag vil kunne avhjelpe behovene for å tydeliggjøre behandlingsteder og reelle kommunikasjonsparter i de store helseforetakene. Oppsummert mener Nasjonal IKT HF at sterkere nasjonal standardisering er nødvendig for å kunne ta ut de forventede gevinstene av tjenesteorientert adressering med kun to nivåer. «Krav til tjenestebasert adressering og identifikatorer ved elektronisk samhandling» bør tydeliggjøres og kompletteres med krav til entydige koder for tjenestetype, slik at det ikke fortsatt skal være opp til den enkelte virksomhet å avgjøre struktur for hvordan tjenesteadresser og kommunikasjonsparter publiseres i adresseregisteret. Vi håper å kunne bidra til at helseforetakenes utfordringer hensyntas både ved videre utvikling av kodeverk for godkjente tjenestetyper og ved utvikling av funksjonalitet i adresseregisteret. Med hilsen Gisle Fauskanger Administrerende direktør Gunnar Jårvik og Silje L. Bakke Seniorrådgivere 5