Roman MONA HØVRING Camillas lange netter FORLAGET OKTOBER 2013
«Omringet, men beroliget venter jeg på den nye dagen som skal stige opp over havet, bølgene som vil bruse sterkere under morgenvinden og dette bleke, ubestemmelige lysskjæret som lister seg inn og finner veien helt bort til sengen min, til pannen og til øynene som da vil være lukket og følelsesløse» SIDONIE-GABRIELLE COLETTE: Lenken
Søvnlaus Jeg skreiv om nettene. Det kom noe febrilsk over meg. Jeg lånte nattas dybde, klokka gikk for seint. Om ettermiddagene resignerte jeg. Jeg måtte ha søvn. Folk sa: Hvis jeg bare holdt meg våken om dagen, fikk jeg nok sove om natta. De diskuterte, de snakka måtehold, som om det handla om at jeg ville spise for mye. Men er det ikke frekt å preike måtehold til en som holder på å sulte i hjel? Kroppslig sjukdom forstås lettere enn sjelelig sjukdom. Sånn kommer det til å være så lenge verden består. For hvem har sympati eller tålmodighet med ei trøtt og nedstemt jente, ei jente som har gått søvnlaus i ukevis? Natta er ei beksvart og umettelig igle som suger krafta ut av meg, likevel er dagene verst, for da er jeg tvunget til å omgås dem som sover godt. Ei natt gikk jeg til ei annen jente som ikke fikk sove, for bare hun kunne forstå. Jeg satte meg på sengekanten og fortalte; noe trist, noe snodig, alt jeg kom på av stort og smått. Vi elska hverandre.
Sum Jeg var ung, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv brev, de jeg brevveksla med steig ned i gravene sine, jeg blei aleine igjen her oppe. En gang hadde jeg ei venninne. Hun var det mest fordringslause mennesket jeg har kjent. Hun var så tillitsfull og utholdende at hun gikk ut av verden i rein beskjedenhet. Allerede nå veit jeg hvilket av barna mine som kommer til å bli det minst lykkelige.
Lampa mi Det er med vemod jeg leser dagbøkene mine nå. Jeg kunne ha vist dere utdrag fra dem. Men det jeg skriver handler ikke om meg. Jeg har bare valgt ei sjølbiografisk form på det jeg dikter, jeg bruker erfaringene mine for å si noe om livet, om sannheta. Noen vil bebreide meg for å ha fortalt for mye. Andre vil si at jeg har fortalt for lite, at jeg har vært feig. Men jeg var jenta som lengta etter sola, jeg higa etter lys. Lampa mi sloss med døden. Det kommer til å bli ensomt, tenkte jeg, det kommer til å bli traurig fordi det er ensomt. Det er dag nå. God natt.
Trøst For mange vil det jeg forteller virke sjølmotsigende, men til dem vil jeg si: Menneskenaturen er mangfoldig og gåtefull, den spotter alle forsøk på å systematisere. Tre framtredende egenskaper kobla til ei motsetning kan oppløse alt vi trur er sant og fast om en person. Når det gjelder folk, finnes det ingen fasit. Det er derfor veldig vanlig at vi bedømmer hverandre feil. Det beste i et menneske får vi aldri vite om, står det et sted, men det beste, mon tru om ikke det nettopp er harmonien i det uensarta. For denne harmonien, denne klangen, blir ofte ikke forstått. Den er som et virvar av store og små komponenter og hjul som farer rundt inne i kompliserte maskiner, det ser ut som om de når som helst kan komme til å skade hverandre, men nei, de beveger seg i og rundt hverandre etter likevektige og trygge lover. I mørke stunder, når jeg er full av tvil, tenker jeg på mennesker som på tross av jordstøv og lort holder ut alskens plager. De er som leirete bekker som strømmer seg sjøl klarere og klarere.
Erfaring Da jeg fant ut hvem jeg var, slutta jeg å skrive.
Ut av familien
Jacobine Camilla Jeg blei født i Kristiansand den 23. januar. Jeg var den nest yngste av fem søsken. Den eldste broren min het Henrik. Søskena mine kalte meg Bina. En gang tok tante Sara meg med på teater. Jeg levde meg sånn inn i forestillinga at jeg ikke kjente igjen mamma, som spilte i stykket. Da Kotzebues galning hoppa ut av vinduet, skreik jeg til, det var et fryktelig skrik, jeg var oppslukt av kunsten, jeg anerkjente den, men belønninga var stusslig: Jeg blei tatt ut av salen, og kjefta huden full. Da jeg var fire, flytta vi til Oslo. Sjøreisa tok fjorten dager. Fjorten dager med fem små unger om bord på ei lita skute. Stakkars mamma og pappa. Folk var sterkere på den tida. De klaga ikke så mye. En julikveld kasta vi anker ved ei lita øy overstrødd av kvite blomster. Jeg satt stille i den bølgende enga. Brødrene mine klatra omkring på berga. Pappa var senete og flott. Det bleike ansiktet hans var opplyst av den røde kveldssola. Mamma og hushjelpa brygga te og kokte fisk. Jeg trudde at jeg hadde kommet til paradis. Den kvelden bestemte pappa at ingen skulle bruke kallenavnet mitt mer. Fra nå av skulle jeg hete Camilla. Jeg er ennå i tvil. Var det egentlig bra for meg å bli kalt Camilla? Tenk om jeg hadde blitt lykkeligere som Bina, mer solid. Jeg er sikker på at Coelestine oppfører seg annerledes dersom hun blir kalt Stine, og jeg er overbevist om at Bettina Brentano ikke hadde skrevet de planetstormende breva sine dersom hun hadde blitt kalt Tina.