Staten, fylkeskommunene og kommunene I Norge er det 19 fylker og 429 kommuner. Fylker og kommuner er både geografiske områder og politisk styrte enheter. Både fylkeskommunene og kommunene har selvbestemmelsesrett i en del saker, selv om også staten bestemmer mye. Staten setter også rammer for fylkeskommunene og kommunene. Staten bestemmer over hele landet, mens fylkeskommunen og kommunene bare bestemmer lokalt. Politisk og administrativ styring Staten, fylkeskommunene og kommunene blir styrt av folkevalgte politikere. Det betyr at politikerne diskuterer ulike saker og bestemmer hvilken politikk som skal gjelde på forskjellige områder. Men det er byråkratene de ansatte i staten, fylkeskommunene og kommunene som setter politikken ut i livet. Valg og politiske partier Valg Annethvert år er det politiske valg i Norge. Det veksler mellom stortingsvalg og lokalvalg (fylkestings- og kommunevalg). Stortinget velges altså hvert fjerde år, og det samme gjelder fylkestingene og kommunestyrene. Det er stortingsvalg i 2013, og kommune- og fylkestingsvalg i 2015.
De politiske partiene lager et program på landsmøtene sine. Her skriver de om hvilke saker de ønsker å jobbe med i den valgperioden som kommer, det vil si de neste fire årene. Det er hemmelige valg i Norge. Det betyr at ingen får vite hvilket parti du stemmer på. Du bestemmer selv hvilket parti du vil gi stemmen din til, og det er ikke uvanlig at familiemedlemmer stemmer på helt ulike partier. Politiske partier Det fins mange ulike politiske partier i Norge, og når det er valg, er det mange alternativer å velge mellom. I september 2011 var det registrert over 30 forskjellige politiske partier i Norge. I stortingsperioden 2009 2013 er sju av disse partiene representert på Stortinget. Vi kan grovt plassere de største partiene på en skala fra «sosialistisk» til «borgerlig», slik: Storting og regjering Stortinget
Norges nasjonalforsamling heter Stortinget. På Stortinget sitter det 169 representanter som velges av folket for fire år om gangen. De representerer ulike politiske partier. Stortinget er den øverste statsmakten i Norge. Dette er de viktigste oppgavene til Stortinget: vedta nye lover og forandre gamle lover vedta statsbudsjettet kontrollere regjeringen og statsforvaltningen drøfte politiske spørsmål og store prosjekter
Politiske debatter i Stortinget er åpne for publikum. Alle som vil, kan være til stede og høre på at politikerne diskuterer. Publikum har likevel ikke rett til å snakke eller uttale seg om saker i Stortinget. Man kan stille spørsmål til stortingsrepresentantene gjennom e-post eller vanlig brev. E-postadresser til alle representantene og mer informasjon finner du på stortinget.no. Regjeringen Etter et stortingsvalg danner et eller flere partier en ny regjering. Regjeringen består av statsrådene (den politiske lederen for hvert departement) og statsministeren. En av regjeringens oppgaver er å foreslå nye lover og endringer i lovene, men det er Stortinget som vedtar lovene og lovendringene. Regjeringen skal sørge for at de sakene som blir vedtatt i Stortinget, blir gjennomført i praksis. Regjeringen lager også forslag til statsbudsjett hvert år. Hver fredag har regjeringen møte med kongen. Da informerer statsrådene kongen om forskjellige politiske saker. Disse møtene kalles statsråd. Kongen har liten politisk makt, men disse møtene er likevel viktige. Når flere partier samarbeider om å danne regjering, kalles det en koalisjonsregjering. Hvis partiet eller partiene i regjeringen til sammen har flertall i Stortinget, kaller vi det en flertallsregjering. Motsatt kaller vi det en
mindretallsregjering hvis det partiet eller de partiene som danner regjering, har under halvparten av representantene på Stortinget. De siste årene har alle regjeringer i Norge vært koalisjonsregjeringer. Maktfordelingsprinsippet: Rettigheter og friheter i demokratiet
Norge er et demokrati. Ordet demokrati er opprinnelig gresk og betyr folkestyre. Folket styrer politikken i Norge gjennom å velge politiske partier til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer. Det partiet eller de partiene som får flest stemmer ved valgene, får flest representanter på Stortinget eller fylkestinget og i kommunestyret. På denne måten er det flertallet som bestemmer. Men et viktig prinsipp er også at flertallet skal ta hensyn til mindretallets meninger når de utformer politikken. I et demokrati har innbyggerne visse rettigheter og friheter: Menneskerettigheter Menneskerettighetene gjelder for alle og er rettigheter vi har fordi vi er mennesker ikke fordi vi bor bestemte steder i verden, eller tilhører en bestemt religion eller en spesiell folkegruppe. Derfor sier vi at menneskerettighetene er universelle. Menneskerettighetene sier først og fremst noe om forholdet mellom individ og stat. I 1948 vedtok FN en universell menneskerettighetserklæring som gjelder for alle mennesker. Menneskerettighetserklæringen slår blant annet fast at: alle mennesker er født frie med samme menneskeverd og menneskerettigheter
alle mennesker har de samme menneskerettighetene uavhengig av kjønn, religion, rase, politisk syn, nasjonalitet, osv. alle mennesker har rett til frihet og personlig sikkerhet. Tortur i alle former er forbudt. alle mennesker skal ha rettssikkerhet alle mennesker har rett til å påvirke den politiske situasjonen i landet sitt gjennom å stemme ved frie, hemmelige valg I Norge er store deler av FNs menneskerettighetserklæring innarbeidet i lovene. Likestilling Tradisjonelt har begrepet likestilling handlet om at kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter. I dag har begrepet en utvidet betydning: Alle mennesker uavhengig av alder, etnisitet, funksjonsevne, kjønn, religion og seksuell orientering skal ha like rettigheter og muligheter. Likestilling handler blant annet om å ha lik mulighet til innflytelse og påvirkning, at ansvar og byrder skal være rettferdig fordelt, og at man skal føle seg trygg på at man ikke blir utsatt for overgrep. Ytringsfrihet Ytringsfrihet betyr at man fritt kan si sin mening om blant annet politikk og religion, at man fritt kan diskutere med andre, og at man fritt kan skrive om meningene sine uten å bli straffet for dette. Det går likevel en grense mellom friheten til å si og skrive det man vil, og det å snakke stygt om andre mennesker. Derfor har vi en del lover som setter grenser for ytringsfriheten. Det er for eksempel ikke lov å komme med rasistiske og andre diskriminerende ytringer i offentlig debatt, verken muntlig eller skriftlig. Ytringsfriheten gjelder både for privatpersoner og for radio, tv og aviser. Rettssikkerhet
I Norge har innbyggerne god rettssikkerhet. Dette betyr blant annet følgende: Ingen kan dømmes til fengsel uten at det har vært en rettssak først. En rettssak vil si at en uavhengig jury bestemmer om den tiltalte personen er skyldig eller ikke, og at en uavhengig dommer bestemmer hva slags straff som er aktuell hvis den tiltalte blir funnet skyldig. Likevel kan personer settes i varetektsfengsel før rettssaken mens politiet jobber med å oppklare en kriminalsak. Alle tiltalte har rett til et forsvar. Domstolene er uavhengige. Det betyr at de ikke skal la seg påvirke av politikere, medier eller andre i sitt arbeid med konkrete saker. Verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i domstolenes avgjørelser. Ingen lover har tilbakevirkende kraft. Dette betyr at det er loven som var gyldig på det tidspunktet noen gjorde noe, som skal brukes når skyldspørsmålet avgjøres eller straffen bestemmes. Religionsfrihet Religionsfrihet betyr at mennesker er frie til å velge hvilken religion eller hvilket livssyn de ønsker å tilhøre. Ingen har rett til å tvinge andre inn i eller ut av en religiøs gruppe eller menighet. Fra man er 15 år, har alle rett til å melde seg ut av menigheter/livssynssamfunn på egen hånd. Ingen skal forfølges eller straffes for sin religiøse tilhørighet. Like viktig som at alle er frie til å velge religion/livssyn selv, er det at vi har den samme friheten til å ikke tilhøre en religion eller livssyn. Organisasjonsfrihet Organisasjonsfrihet betyr flere ting. Dette er noen av de viktigste: Man har rett til å være medlem av politiske partier eller interesseorganisasjoner uten å risikere å bli forfulgt eller straffet. Man har rett til å være medlem av arbeidstakerorganisasjoner uten å risikere å bli forfulgt eller straffet. I visse situasjoner har man også rett til å streike. Man har rett til å uttrykke sine meninger gjennom lovlige demonstrasjoner Formell og uformell makt
Politikere vedtar lover, lovendringer og budsjetter. På denne måten har de formell makt til å påvirke hvilken politikk som føres nasjonalt og lokalt. I tillegg er det mange aktører som har det vi kaller uformell makt. Det vil si at de påvirker politikken på ulike måter. Media Mediene (radio, tv, Internett, aviser, osv.) i Norge er frie. Det betyr at de kan publisere den informasjonen de selv ønsker, uavhengig av hvilket politisk parti som sitter med makten. Men også mediene må holde seg innenfor ytringsfrihetens rammer. Media har stor påvirkningskraft. Vi sier at media setter dagsorden og fungerer som vakthund når noe er galt. På den måten påvirker de både vanlige seere/lesere/lyttere og politikere. Interesseorganisasjoner Du har lest at det er organisasjonsfrihet i Norge. Som du kanskje husker, betyr dette blant annet at innbyggerne fritt kan danne og melde seg inn i ulike interesseorganisasjoner. Eksempler på slike organisasjoner er: organisasjoner for mennesker med ulike funksjonshemminger og sykdommer organisasjoner for kvinners rettigheter organisasjoner for barns rettigheter organisasjoner for miljø- og naturvern organisasjoner som kjemper for ulike saker i kommunene Akkurat som media kan slike organisasjoner ha stor påvirkningskraft. De påvirker både vanlige seere/lesere/lyttere og politikere. Når personer eller organisasjoner forsøker å påvirke politikere og deres beslutninger på uformelle måter, kaller vi det lobbyisme. Norges deltakelse i internasjonale organisasjoner Norge er medlem av flere internasjonale organisasjoner som har innflytelse på norsk politikk, blant annet FN, NATO og EØS. FN
FN er en internasjonal organisasjon som ble etablert 24. oktober 1945. FN jobber for internasjonal fred og sikkerhet og er et forum for dialog mellom ulike land i verden. I dag har FN 193 medlemsland. FN arbeider også med internasjonal rett, økonomisk utvikling og menneskerettigheter. FN har en viktig rolle som fredsskapende organisasjon. Medlemslandene finansierer FN gjennom økonomiske bidrag. FN har ingen reell juridisk makt. Vedtak som blir fattet i FN, er derfor ikke juridisk bindende for medlemslandene. NATO North Atlantic Treaty Organization (NATO) er en forsvarsallianse med 28 medlemsland i Europa og Nord-Amerika. NATO ble dannet i 1949. Medlemslandene har forpliktet seg gjensidig overfor hverandre til å stå sammen og kjempe dersom ett eller flere av landene blir invadert av ett eller flere andre land. EØS
I Norge har det vært folkeavstemming om norsk medlemskap i EU (Den europeiske union) to ganger (1972 og 1994). Begge gangene stemte flertallet i befolkningen mot at Norge skulle gå inn i EU. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi likevel med i et forpliktende europeisk samarbeid. Dette samarbeidet kalles EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde). EØS-avtalen regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EØS-landene. Vi følger blant annet EUs regler når det gjelder fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Landene som er farget i blått, er medlemmer av EU. Norge, Island og Liechtenstein (farget i grønt) er sammen med EU-landene med i EØS-samarbeidet. Schengenavtalen Schengenavtalen er en avtale som erstatter grensekontrollene mellom avtalelandene med eksterne grensekontroller. Dette innebærer at man ser på Schengenlandene som ett stort område der man må vise pass eller ha gyldig visum for å komme inn. Når man først er inne i Schengenområdet, kan man reise fritt rundt i de ulike landene uten å møte en vanlig passkontroll. Avtalen ble signert i 1985 i Schengen i Luxembourg. I dag omfatter avtalen 26 europeiske land.
Land som har signert Schengenavtalen: