Mormor hilser og sier unnskyld

Fredrik Backman Mormor hilser og sier unnskyld Oversatt av Einar Blomgren

Til apen og frosken, i ti tusen eventyrs evigheter

1 Tobakk Alle sjuåringer fortjener superhelter. Det er bare sånn det er. Og den som ikke er enig i det, er faktisk helt dum i huet. Det er det Elsas mormor pleier å si. Elsa er sju år gammel, men snart åtte. Hun er ikke særlig flink til å være sju år gammel, hun vet det. Hun vet at hun er annerledes. Rektor på skolen sier at hun må «tilpasse seg» for å «fungere bedre med sine jevnaldrende», og folk som er på alder med Elsas foreldre og som treffer henne, sier at hun er «veldig moden for alderen». Elsa vet at dette egentlig betyr «sykt irriterende for alderen», for de sier det bestandig når hun nettopp har rettet på dem fordi de uttaler «déjà vu» feil eller ikke kan skille mellom «meg» og «jeg» i slutten av en setning. Noe smarthuer vanligvis ikke kan. Da sier de «moden for alderen», smarthuene, med anstrengte smil, til foreldrene hennes. Som om det var et handikap, som om Elsa hadde krenket dem ved ikke å være helt tom i skallen bare fordi hun er sju år. Og det er derfor hun ikke har noen venner, unntatt mormor. Siden alle andre sjuåringer på skolen hennes er akkurat like tomme i skallen som sjuåringer er. Og Elsa er annerledes.

Hun skal drite i det, sier mormor. For alle superhelter er annerledes. Og hvis superkrefter var normale, ville alle hatt dem. Mormor er syttisju år gammel, men snart syttiåtte. Hun er heller ikke spesielt flink til å være det. Det er tydelig at hun er gammel, for ansiktet hennes ser ut som avispapir i våte sko, men det er aldri noen som sier at mormor er moden for alderen. «Sprek» for alderen, sier folk noen ganger til Elsas mor. Og deretter pleier de å se enten ganske urolige eller ganske sinte ut, og så pleier mamma å sukke og spørre hvor mye det vil koste å erstatte skadene. Som når mormor synes at folk faktisk har seg selv å takke hvis de er så forbanna usolidariske at de drar til håndbrekket på bilene sine når hun skal lommeparkere Renault. Og som når hun røyker inne på sykehuset slik at brannalarmen går, og deretter roper «Det er da som bare faen at alt skal være så jævla politisk korrekt nå for tiden!» når vaktene kommer og tvinger henne til å slukke sigaretten. Og som den gangen hun lagde snømann og kledde på den ordentlige klær og la den på bakken under balkongen til naboene, Britt-Marie og Kent, slik at den så ut som et menneske som hadde ramlet ned fra taket. Og som den gangen da pent kledde menn med briller gikk rundt i strøket og ringte på alle dørene og ville fortelle om Gud og Jesus og himmelen, og mormor sto på balkongen sin i åpen morgenkåpe og skjøt på dem med paintballgevær, og Britt-Marie ikke helt kunne bestemme seg for om hun var mest opprørt over det med paintballgeværet eller det med at mormor ikke hadde noe på seg under morgenkåpen, men meldte

henne til politiet for begge deler, for sikkerhets skyld. Da synes folk at mormor er ganske sprek for alderen. Sånn kan man si det. De sier at hun er gal nå, mormor. Men egentlig er hun et geni. Hun er bare litt sprø samtidig. Hun var lege, hun fikk priser, og journalister skrev artikler om henne, og hun reiste til de forferdeligste stedene i hele verden når alle andre reiste vekk derfra. Hun reddet liv og sloss mot ondskapen overalt på jorden. Slik superhelter gjør. Men til slutt sa noen til henne at hun var for gammel til å redde liv, men Elsa har en ganske sterk mistanke om at denne noen egentlig mente «for gal», så nå er hun ikke lege lenger. Mormor kaller denne noen for «samfunnet» og sier at det bare er fordi alt skal være så jævla politisk korrekt nå for tiden at hun ikke får skjære i folk mer. Og at det egentlig mest handlet om at samfunnet ble så forbanna pysete med røykeforbudet i operasjonssalene, og hvem orker å jobbe under slike forhold? Hva? Så nå er hun for det meste hjemme og driver Britt- Marie og mamma til vanvidd. Britt-Marie er naboen til mormor, mamma er moren til Elsa. Og egentlig er Britt- Marie naboen til Elsas mor, siden Elsas mor er nabo med Elsas mormor. Og Elsa er selvsagt også nabo med mormor, siden Elsa bor sammen med moren sin. Unntatt annenhver helg, da hun bor hos pappa og Lisette. Og George er selvsagt også nabo med mormor. For han er samboeren til mamma. Det er litt rotete. Men uansett, la oss holde oss til saken: Livredning og å drive folk til vanvidd er altså mormors superkrefter. Noe som gjør henne til en ganske dysfunksjonell superhelt, kan man si. Elsa vet det, for hun har slått opp

«dysfunksjonell» på Wikipedia. «Wikipedia» er det folk på mormors alder kaller «et oppslagsverk, men på nettet!» når de skal forklare det. «Oppslagsverk» er det Elsa kaller «Wikipedia, men analogt» når hun skal forklare det. Og Elsa har slått opp «dysfunksjonell» begge steder, og det betyr at noe fungerer, men ikke helt sånn som det var tenkt. Det er noe av det Elsa liker best med mormor. Men kanskje ikke akkurat i dag, da, selvsagt. Siden klokken er halv to om natten, og Elsa er trøtt og egentlig bare har lyst til å gå og legge seg, men det går ikke, for mormor har kastet bæsj på en politimann nå igjen. Det er komplisert, kan man si. Som en Facebookstatus. Elsa ser seg rundt i det lille rektangulære rommet og gjesper fordi hun kjeder seg så mye at hun gir inntrykk av å prøve å svelge sitt eget hode baklengs. Jeg sa faktisk til deg at du ikke skulle klatre over gjerdet, faktisk, mumler hun og ser på klokken. Mormor svarer ikke. Elsa tar av seg Griffing-skjerfet og legger det i fanget. Hun ble født andre juledag for sju år siden, men snart åtte. Det var samme dag som noen forskere i Tyskland registrerte det kraftigste utbruddet av gammastråling fra en magnetar over jorden noensinne. Elsa vet riktignok ikke nøyaktig i detalj hva en «magnetar» er, men det er en slags nøytronstjerne. Og det høres litt ut som «Megatron», som er navnet på han onde i Transformers, som er det folk som ikke leser tilstrekkelig med kvalitetslitteratur, i sin enfoldighet ville kalle «et barneprogram». I virkeligheten er Transformers

roboter, men hvis man ser rent akademisk på det, kan de eventuelt også regnes som superhelter. Elsa er veldig glad i både Transformers og nøytronstjerner, og hun tenker seg at et «utbrudd av gammastråling» ligner litt på den gangen mormor sølte Fanta på Elsas iphone og prøvde å tørke den i brødristeren. Og mormor sier at det gjør Elsa spesiell å ha blitt født på en slik dag. Å være spesiell er den beste måten å være annerledes på. Men akkurat nå er mormor selvsagt opptatt med å helle tobakk i små hauger på bordet foran seg og rulle dem inn i knitrende sigarettpapir. Elsa stønner. Jeg sa: Jeg sa til deg at du ikke skulle klatre over gjerdet! Faktisk! presiserer hun. Hun mener egentlig ikke å høres gretten ut. Hun er bare litt sint. Sånn sint som bare trøtte sjuåringer på politistasjoner, og middelaldrende menn som venter på forsinkede fly og ikke får noen informasjon, kan være. Mormor fnyser og leter etter en lighter i lommene på den altfor store kåpen. Det virker ikke som om hun tar noe av dette på alvor, mest fordi hun aldri later til å ta noe på alvor. Unntatt når hun vil røyke og ikke finner en lighter, det tar hun veldig på alvor. Røyking er alvorlige greier for mormor. Det var et bitte lite gjerde, og det var vel ikke noe å kave seg opp for, herregud, sier hun ubekymret. Ikke noe herregud til meg! Det var du som kastet bæsj på politiet! påpeker Elsa. Mormor himler med øynene. Slutt å være så pysete. Du høres ut som moren din.

Har du en lighter? Jeg er sju år! svarer Elsa. Hvor lenge skal du bruke det som unnskyldning? Til jeg ikke er sju år lenger! Mormor stønner og mumler noe som høres ut som «ja ja ja, det er vel lov å spørre» og fortsetter å lete i kåpelommene. Altså, jeg tror ikke du kan røyke her inne, faktisk, opplyser Elsa henne en tanke roligere og trekker fingrene over den lange flengen i Griffing-skjerfet. Mormor fnyser. Det er klart man kan røyke. Vi bare åpner et vindu. Elsa ser skeptisk bort på vinduene. Det der er sånne vinduer som vi ikke får åpne, tror jeg. Tullprat, hvorfor skulle det være det? Det er gitter på dem. Mormor glor misfornøyd på vinduene. Og deretter på Elsa. Så nå er det ikke lov å røyke på politistasjoner heller, nei, for et forbanna formyndersamfunn, hva? Elsa gjesper igjen. Kan jeg låne telefonen din? Hva skal du? vil mormor vite. Surfe, svarer Elsa. Surfe hva da? Noe. Du bruker opp altfor mye tid på de derre internettgreiene. Det heter tilbringe. Ja ja ja.

Elsa rister på hodet av mormor. Man bruker opp penger, liksom, ikke tid. Du går vel liksom ikke rundt og sier: «Jeg tilbrakte to hundre kroner på nye bukser.» Eller gjør du det, hva? Hva? Har du hørt om hun som tenkte seg i hjel, eller? fnyser mormor. Har du hørt om hun som IKKE gjorde det, eller? fnyser Elsa. Politimannen som kommer inn i rommet, ser veldig, veldig, veldig trøtt ut. Han setter seg på den andre siden av bordet og sender mormor og Elsa et helt enestående oppgitt blikk. Jeg vil ringe advokaten min, krever mormor straks. Jeg vil ringe mammaen min! krever Elsa umiddelbart. I så fall vil jeg ringe advokaten min først! insisterer mormor. Politimannen griper en liten bunke papirer. Moren din er på vei hit, sukker han til Elsa. Mormor trekker pusten sånn dramatisk som bare mormor kan. Hvorfor ringte dere h-e-n-n-e? Er dere gale? Hun kommer jo til å bli så sint! protesterer hun, omtrent som om politimannen nettopp hadde sagt til henne at han hadde tenkt å sette Elsa ut i skogen og la noen ulver oppdra henne. Vi må ringe barnets omsorgsperson, forklarer politimannen rolig. Jeg er også barnets omsorgsperson! Jeg er barnets mormor! sier mormor heftig og reiser seg halvveis fra stolen og vifter truende med den utente sigaretten.