1 Carlos Jeg vil bestemme over mitt eget liv. Men jeg er meksikaner, så enten jeg vil det eller ikke, er mi familia bestandig på plass for å gi meg råd, uansett hva jeg holder på med. Nei, «gi råd» blir litt svakt. «Beordre» er nærmere sannheten. Mi amá spurte ikke meg om jeg ville forlate Mexico og flytte til Colorado for å bo hos broren min Alex det siste året på high school. Hun bestemte seg bare for å sende meg tilbake «til mitt eget beste» det var det hun sa. Når resten av mi familia stilte seg bak avgjørelsen, var det avgjort. Tror de virkelig at jeg unngår å havne under jorda eller i fengsel fordi de sender meg tilbake til USA? Helt siden jeg ble sparka fra sukkerfabrikken for to måneder siden, har jeg levd la vida loca. Ingenting kan forandre på det. Jeg ser ut av det lille vinduet idet flyet stiger over de snødekte toppene på Rocky Mountains. Jeg er helt klart ikke i Atencingo lenger og jeg er ikke i forstadene til Chicago heller, der jeg hadde bodd hele mitt liv, da mi amá andre året mitt på high school tvang oss til å pakke sakene og flytte til Mexico. Da flyet har landet, kikker jeg på de andre passasjerene som kappes om å komme først ut av flyet. Jeg lener meg tilbake og lar hele situasjonen synke inn. Jeg skal treffe broren min igjen for første gang på nesten to år. Jeg er faen ikke sikker på om jeg har lyst til å treffe ham. Flyet er nesten tomt, så jeg kan ikke utsette det lenger. Jeg rasker til meg sekken og følger skiltene til bagasjeutleveringen. Idet jeg går ut av terminalen, ser jeg at broren min Alex står og venter på meg bortenfor sperringene. Jeg trodde kanskje at jeg ikke kom til å kjenne ham igjen, eller føle at vi var som fremmede heller enn i familie. Men storebroren min er ikke til å ta feil av jeg kjenner ansiktet hans like godt som jeg kjenner mitt eget. Litt fornøyd ser jeg at jeg er høyere enn ham nå og slett ikke den puslingen jeg var da han forlot meg. «Ya estás en Colorado,» sier han og trekker meg inntil seg for en klem. Da han slipper meg igjen, legger jeg merke til noen svake arr over øyebrynene hans og ved ørene. De var ikke der sist jeg så ham. Han ser eldre ut, men han har ikke det vaktsomme uttrykket som alltid var der før som et skjold. Jeg tror jeg har arva det skjoldet. «Gracias,» sier jeg med flat stemme. Han veit at jeg ikke har lyst til å være her. Onkel Julio vek ikke fra min side før han hadde fått tvunget meg inn i flyet. Og så trua han med å bli på flyplassen til han visste at jeg var i lufta.
«Du har ikke glemt hvordan man snakker engelsk?» spør broren min mens vi går mot bagasjebåndet. Jeg himler med øynene. «Vi har bodd bare to år i Mexico, Alex. Eller for å være mer presis: Det er bare to år siden jeg, mamá og Luis flytta til Mexico. Du stakk.» «Jeg stakk ikke. Jeg går på college så jeg kan få gjort litt nytte for meg her i livet. Du burde prøve det.» «Nei, ellers takk, jeg er fornøyd med det unyttige livet mitt som det er.» Jeg tar bagen min fra bagasjebåndet og følger etter Alex ut av flyplassen. «Hvorfor har du den der rundt halsen?» spør broren min. «Det er en rosenkrans,» svarer jeg og fingrer med korset av svarte og hvite perler. «Jeg har blitt kristen siden sist.» «Kristen, ja! Særlig. Jeg veit det er et gjengsymbol,» sier han idet vi er framme ved en sølvfarga BMW kabriolet. Broren min har ikke råd til en sånn dritlekker bil; han må ha lånt den av kjæresten sin, Brittany. «Og så, da?» Alex var med i en gjeng da vi bodde i Chicago. Før ham var mi papá med. Alex er kanskje ikke villig til å vedgå det, men det ligger i genene mine å være en hard jævel. Jeg har prøvd å følge reglene. Det kom ikke en klage fra meg mens jeg tjente mindre enn femti pesos om dagen på å jobbe ræva av meg etter skolen. Etter at jeg fikk sparken og begynte å henge med los Guerreros del barrio tjente jeg mer enn tusen pesos om dagen. Det var kanskje skitne penger, men vi fikk mat på bordet. «Lærte du ingenting av feilene jeg gjorde?» spør han. Da Alex var med i Latino Blood hjemme i Chicago, tilba jeg han, for faen. «Du vil ikke vite svaret på det.» Alex rister frustrert på hodet mens han tar bagen ut av hendene på meg og slenger den bak i bilen. Ja vel, så klarte han å komme seg ut av Latino Blood. Tatoveringene har han resten av livet. Uansett hva han tror, kommer han alltid til å være knyttet til LB, det spiller ingen rolle om han er aktiv. Jeg ser ordentlig på broren min. Han har helt klart forandra seg, det merka jeg så fort jeg traff ham. Han ser kanskje ut som Alex Fuentes, men jeg merker at han har mista kampånden han hadde en gang. Nå som han går på college, tror han at han kan følge spillereglene og gjøre verden til et vakkert sted å være. Det er utrolig hvor fort han har glemt livet i forstadsslummen i Chicago, det er ikke så lenge siden. Noen deler av verden kan aldri bli vakre, uansett hvor hardt du prøver å polere bort skitten. «Y Mamá?» spør Alex.
«Hun har det bra.» «Og Luis?» «Han også. Lillebroren vår er nesten like smart som deg, Alex. Han tror han skal bli astronaut, som José Hernández.» Alex nikker som en stolt papá han tror virkelig at Luis kan leve ut drømmen sin. De to der innbiller seg det utroligste begge brødrene mine er drømmere. Alex tror han kan redde verden ved å kurere sykdommer, og Luis tror han bare kan stikke og utforske nye verdener. Idet vi svinger ut på motorveien, ser jeg en vegg av fjell i det fjerne. Det minner meg om det røffe landskapet i Mexico. «Det er Front Range,» sier Alex. «Universitetet ligger ved foten av fjellene.» Han peker mot venstre. «Det der er Flatirons, de kaller dem det fordi berga er flate som strykejern. Vi kan dra dit en dag. Brit og jeg pleier å gå turer der når vi trenger å komme oss litt bort fra universitetet.» Da han kaster et blikk på meg, ser han at jeg stirrer på ham som om han hadde to hoder. «Hva er det?» spør han. Kødder han? Me está tomando los pelos? «Jeg lurer bare på hvem du er, og hva faen du har gjort med broren min. Broren min var en hard jævel, og nå snakker han om fjellene, strykejern og gåturer med kjæresten.» «Hadde det vært bedre om jeg snakka om å bli full og stein?» «Ja!» sier jeg og later som jeg blir ivrig. «Og så kan du fortelle meg hvor jeg kan gå for å bli full og stein, for jeg holder ikke lenge uten et eller annet ulovlig innabords,» juger jeg. Han har sikkert fått høre fra mi amá at hun har mistanke om at jeg doper meg, så jeg kan like godt spille den rollen. «Jadda. Spar pisspreiket til mamá, Carlos. Jeg går ikke på det noe mer enn du gjør sjøl.» Jeg legger føttene på dashbordet. «Du veit ikke en dritt.» Alex skyver dem ned. «La være. Det er bilen til Brittany.» «Du er så tøffel, ass. Når skal du få dumpa esa gringa og oppføre deg som en vanlig collegefyr som har seg med et drøss av jenter?» spør jeg ham. «Brittany og jeg dater ikke andre.» «Hvorfor ikke?» «Det kalles å være kjærester.»
«Det kalles å være en panocha. Det er ikke naturlig for en fyr å være sammen med bare én jente, Alex. Jeg bestemmer over meg sjøl, og det har jeg tenkt å fortsette med.» «Bare så vi har det klart, señor Bestemmer over seg sjøl, så holder du pulinga ute av leiligheten min.» Han er kanskje storebroren min, men faren vår har vært død og begravd aldri så lenge. Jeg vil ikke ha og trenger ikke dette regelpisset fra ham. Det er på tide jeg kommer med noen regler sjøl. «Bare så vi har det klart, har jeg planer om å gjøre hva faen jeg vil mens jeg er her.» «Bare gjør oss begge en tjeneste og hør etter. Kanskje du faktisk plukker opp en ting eller to.» Jeg ler kort. Ja da, sikkert. Hva skal jeg lære av ham, hvordan man fyller ut søknader til college? Hvordan man gjør kjemieksperimenter på varmeenergi? Jeg har tenkt å holde meg langt unna begge deler. Vi er stille begge to mens vi kjører tre kvarter til og fjellene for hver kilometer kommer nærmere og nærmere. Vi kjører rett gjennom området til Universitetet i Colorados avdeling i Boulder. Mursteinsbygninger skyter opp av landskapet, og det er studenter med ryggsekker overalt. Tror Alex at han kan være den som får en godt betalt jobb og ikke trenger å være fattig resten av livet? Det er det stor sjanse for! Særlig. Folk kommer til å kaste ett blikk på ham og tatoveringene hans og sparke ham på huet og ræva ut. «Jeg skal være på jobb om en time, men jeg får deg på plass først,» sier han idet han parkerer bilen. Jeg veit at han har fått seg jobb på et eller annet verksted for å betale dynga med lån til skolen og staten. «Her er det,» sier han og peker på bygningen foran oss. «Tu casa.» Lenger unna et hjem enn denne forjævlige åtte etasjer høye kjempemaiskolben av en bygning, skal det godt gjøres å komme, men okei. Jeg tar bagen ut av bagasjerommet og følger etter Alex inn. «Jeg håper dette er den fattige siden av byen, Alex,» sier jeg. «For jeg får utslett av rikinger.» «Det er ikke akkurat luksus, om det er det du mener. Det her er subsidierte studentboliger.» Vi tar heisen opp til fjerde etasje. Det lukter gammel pizza i gangen, og det er masse flekker på gulvteppet. To sexy jenter i treningstøy kommer mot oss. Alex smiler til dem. Så
drømmende som de ser på ham, ville det ikke overraska meg om de plutselig falt på kne og kyssa gulvet foran ham. «Hils på Carlos, broren min. Carlos, dette er Mandi og Jessica.» «Å, hei, Carlos» Jessica mønstrer meg fra topp til tå jeg har helt klart kommet til Avdeling for kåte collegejenter. Og jeg merker det som bare faen. «Du sa ingenting om at han er dritsexy.» «Han går på high school,» sa Alex advarende. Er han min personlige pikk-hemmer nå, eller? «Siste året,» plumper jeg ut med og håper at det kan gjøre det litt bedre. «Jeg blir atten om et par måneder.» «Da ordner vi en bursdagsfest for deg,» sier Mandi. «Kult,» sier jeg. «Kan dere to være gaven min?» «Hvis Alex ikke har noe imot det, så,» sier Mandi. Alex trekker seg unna og drar hånda gjennom håret. «Jeg havner i trøbbel sjøl hvis jeg lar denne samtalen gå lenger.» Denne gangen ler jentene. Så småløper de bortover gangen, men ikke uten å snu seg og vinke. Vi går inn i leiligheten til Alex. Noe luksusliv er det definitivt ikke snakk om. Det står en dobbeltseng med et tynt, svart fleeceteppe langs den ene veggen, et bord og fire stoler til høyre, og ved inngangsdøra er det et kjøkken så lite at to personer ville hatt problemer med å få plass samtidig. Dette er ikke noen leilighet. Det er en hybel. Og den er ikke stor. Alex peker på en dør ved siden av senga. «Der er badet. Du kan legge sakene dine i skapet tvers overfor kjøkkenet.» Jeg slenger bagen inn i skapet og går litt innover i rommet. «Eh, Alex hvor har du tenkt at jeg skal sove?» «Mandi har lånt meg en oppblåsbar seng.» «Está buena hun er søt.» Jeg ser meg om igjen. Rommet jeg delte med Alex og Luis i Chicago, var mye mindre. «Hvor er tv-en?» spør jeg. «Har ingen.» Helvete. Det er ikke bra. «Hva faen skal jeg gjøre når jeg kjeder meg, da?» «Les en bok.» «Estás chiflado, du er gæren. Jeg leser ikke.» «Fra og med i morgen, så,» sier han og åpner vinduet for å slippe inn litt frisk luft. «Jeg har allerede sendt karakterutskrifter og sånt. Du skal møte på Flatiron High i morgen.»
Skole? Snakker han om skole? Shit, det er det siste en syttenåring vil tenke på. Jeg trodde han ville gi meg en uke i hvert fall, for å venne meg til USA igjen. Skifte kurs. «Hvor er det du gjemmer gresset?» sier jeg og veit godt at han er i ferd med å miste tålmodigheten. «Det er sikkert best du sier det nå så jeg ikke må lete gjennom alle tingene dine for å finne det.» «Har ikke noe.» «Greit. Si hvem du kjøper av, da.» «Kom igjen, Carlos. Jeg driver ikke med det der lenger.» «Du sa du jobber. Tjener du ikke penger?» «Jo, de går til mat og skolen, og det som blir til overs, sender jeg til mamá.» Mens jeg står der og lar det synke inn, åpner døra seg. Jeg kjenner igjen den lyshåra kjæresten til broren min med en gang. Hun har nøklene til leiligheten og en veske i den ene hånda, og en stor, brun papirpose i den andre. Hun ser ut som en levende barbiedokke. Broren min tar posen og kysser henne. De kunne like gjerne vært gift. «Carlos, du husker Brittany.» Hun slår armene ut og trekker meg tett inntil seg. «Det er så flott å ha deg her, Carlos!» sier hun muntert. Jeg hadde nesten glemt at hun var cheerleader på high school, men det kommer tilbake så fort hun åpner munnen. «For hvem da?» sier jeg stivt. Hun trekker seg unna. «For deg. Og for Alex. Han savner familien.» «Sikkert.» Hun kremter og ser litt urolig ut. «Eh greit, ja, jeg tok med noe indisk til lunsj. Håper dere er sultne.» «Vi er meksikanere,» sier jeg. «Hvorfor kjøpte du ikke meksikansk mat?» Brittany rynker de perfekte øyebrynene sine. «Nå tuller du, ikke sant?» «Egentlig ikke.» Hun snur seg mot kjøkkenet. «Hjelper du meg litt, Alex?» Alex har papptallerkener og engangsbestikk i hendene. «Hva er problemet, Carlos?» Jeg trekker på skuldrene. «Problemet? Jeg spurte bare kjæresten din hvorfor hun ikke kjøpte meksikansk mat. Det var hun som gikk i forsvarsposisjon.» «Oppfør deg ordentlig og si takk istedenfor å få henne til å føle seg bedriten.» Det er innlysende at broren min er på hennes side. En gang sa Alex at han var med i Latino Blood for å beskytte familien vår, slik at Luis og jeg ikke behøvde å være med. Men nå innser jeg at familien betyr null og niks for ham.
Brittany løfter hendene i været. «La meg slippe å se dere to krangle på grunn av meg.» Hun trekker veska lenger opp på skulderen og sukker. «Jeg tror det er best jeg går og lar dere snakke sammen.» «Nei, ikke gå,» sier Alex. Dios mío, jeg tror broren min har mista ballene sine et sted på veien. Eller kanskje Brittany har dem i den lekre veska der. «La henne gå, Alex, hvis det er det hun vil.» Det er på tide å få løsnet lenken hun har ham i. «Det er helt fint. Jeg mener det,» sier hun og kysser broren min. «Kos dere med maten. Vi ses i morgen. Ha det, Carlos.» «M-hm.» Så fort hun har gått, river jeg til meg posen fra kjøkkenbenken og tar den med bort til bordet. Jeg leser merkelappene på de forskjellige eskene. Keema samosa Kylling bhunna Dahi balle. «Dahi balle?» «Det er kjempegodt, frityrstekte belgfrukter med jogurt og sånn,» forklarer Alex. Ikke faen om jeg spiser noe som heter balle. Det irriterer meg at broren min faktisk veit hva dahi balle er for noe. Jeg lar den esken stå i fred og skuffer opp en solid porsjon av de mer trygge rettene, gafler i meg. «Skal du ikke ha?» spør jeg. Han ser på meg som om han ikke kjenner meg. «Qué pasa?» spør jeg. «Du skjønner vel at Brittany ikke kommer til å forsvinne.» «Det er det som er problemet. Ser du ikke det?» «Nei. Men jeg ser at min sytten år gamle bror oppfører seg som en femåring. På tide å bli voksen, mocoso.» «Så jeg kan bli like dritkjedelig som deg? Tru kke det, nei.» Alex griper nøklene. «Hvor skal du?» «Jeg skal til kjæresten min og si unnskyld, og så skal jeg på jobben. Føl deg som hjemme,» sier han og slenger til meg en nøkkel. «Og ikke noe bråk med noen.» «Mens du snakker med Brittany,» sier jeg og tar en bit av en samosa, «si at du vil ha tilbake ballene dine.»