Tiltak mot avrenning fra jordbruket

Manus Svein Skøien Tore Krogstad Bilder Svein Skøien Landbrukskontoret i Follo www.follolandbruk.no Postboks 183 1430 Ås

Landbrukskontoret i Follo arbeider aktivt for å oppnå forbedringer i landbruket i forhold til arealavrenning. Med dette mener vi den diffuse avrenning av partikler og stoffer fra jordbruksarealene som er med på å forurense vann og vassdrag. Det finnes metoder og tiltak som bringer denne avrenningen ned på et akseptabelt nivå, og det finnes økonomiske ordninger som skal stimulere landbruket til å ta i bruk slike metoder og gjennomføre slike tiltak. På den ene siden skal landbruket produsere mat effektivt. På den andre siden skal virkningene på miljøet være så små som mulig. Dette er en utfordrende balansegang både økonomisk og faglig for landbruket. Landbrukskontoret har et konstruktivt og godt samarbeid med bøndene. Følgende tekst viser hvilke metoder og tiltak vi arbeider med. Landskap fra Ås Foto: Svein Skøien Arealavrenning Avrenning av partikler og plantenæringsstoffer fra jordbruksarealene utgjør et betydelig bidrag til den samlede forurensingsbelastningen i vann og vassdrag. Jordpartikler, organiske stoffer, nitrogen, fosfor, rester av plantevernmidler fører til dårlig vannkvalitet og til gjengroing av innsjøer. I områder med en stor andel av åkerarealer vil selvsagt landbruket bety relativt mye i forhold til andre forurensingskilder. Landbruket er pålagt sterke miljøkrav og gjør også en betydelig innsats for å tilpasse driftsmetoder i miljøvennlig retning og for å gjennomføre tiltak som hindrer eller reduserer forurensingene. Jordarbeidingsmetoder, tidspunkt for jordarbeiding, plantevalg og vekstskifte, gjødsling, kontroll med overflatevann er viktige stikkord. Follo er et stort og viktig landbruksområde i Akershus. I dette området finner vi også viktige drikkevannskilder som Gjersjøen og for øvrig viktige innsjøer og vassdrag for natur, friluftsliv og biologisk mangfold. Årungen, Hølensvassdraget og Kråkstadelva som har sitt utløp i Vannsjø er viktige vassdrag som alle er sterkt belastet med blant annet forurensing fra landbruket. Kommunene prioriterer vannmiljø høyt, og stiller sterke krav til landbruket om ytterligere reduksjon i arealavrenning.

Tabell 1. Andel dyrka mark i Follo i Km2 Kommune Totalt Jordbruk Skog Vestby 133,42 37,49 87,01 Ski 161,57 40,23 106,04 Ås 101,13 39,83 50,35 Frogn 84,55 16,82 61,16 Nesodden 60,40 5,55 48,13 Oppegård 34,20 1,42 22,28 Enebakk 195,33 30,20 154,17 Sum 770,6 171,54 529,14 Årungen: et viktig frilufststed For å oppnå bedre vannkvalitet er det særlig viktig å redusere tilførslene av fosfor. Dette er et viktig plantenæringsstoff, og også en naturlig bestanddel av jord. Fosfor kan finne veg til vassdrag på flere måter. Vi skal se nærmere på hva vi kan gjøre for å redusere tapet av fosfor og ser spesielt på forholdene i Follo. Jorderosjon og jordarbeiding Kulturjorda i Follo er dannet gjennom flere tusen års kultivering og plantevekst. Utgangsmaterialet var løsmasser som ble avsatt i det gamle ishavet. Dessverre er jorda utsatt for igjen å bli vasket ut i havet. Tapet av jord ved erosjon kan være høyt. Ved dyrking av vårkorn og ved høstpløying blir jorda liggende åpen og ubeskyttet i lange perioder.

Tabell 2. Målinger av erosjon ved høstpløying. Målinger av overflateavrenning. Middelverdier for perioden 1994-2000 Helge Lundekvam, NLH Sted Jordtap kg/daa Fosfortap g/daa Nitrogentap kg/daa Askim 429,4 448,4 0,78 Bjørnebekk, Ås 698,5 842,2 1,55 Hellerud, Skedsmo 264,3 300,0 0,53 Øsaker, Sarpsborg 105,8 133,0 0,66 Syverud, Ås 17,6 43,4 0,36 Målingen er foretatt på tilsvarende forsøksfelter med 13% helling. De store forskjellene skyldes at det er ulik jord og at klimaet er noe forskjellig. Vi kan si at et gjennomsnittlig jordtap på mer enn 100 kg/daa ikke er akseptabelt. Vi ser også at fosfortapene er store og at de stort sett er en følge av jordtapet. Nitrogen er ikke på samme måte bundet til jordpartikler, og det er ikke så stor forskjell på tapet med overflatevann fra de fem feltene. Tabell 3. Målinger av overflateavrenning når det ikke jordarbeides om høsten. Middelverdier for perioden 1994-2000 Helge Lundekvam, NLH Kommune Jordtap kg/daa Fosfortap g/daa Nitrogentap kg/daa Askim 41,1 81,4 0,36 Bjørnebekk, Ås 78,0 154,4 0,68 Hellerud, Skedsmo 21,5 80,3 0,42 Øsaker, Sarpsborg 19,7 43,5 0,31 Syverud, Ås 10,4 45,2 0,37 Resultatene viser at jordtapet reduseres svært effektivt ved at jorda får ligge med stubb og halm fra høst til vår. På feltet Syverud, ved Årungen, er det liten forskjell på jordtap og fosfortap ved høstpløying og ved vårpløying. Dette er eksempel på en jord som er lite erosjonsutsatt. Vi kan dyrke vårkorn med lite jordtap dersom vi unngår jordarbeiding om høsten. Dette vises tydelig i forsøkene. I kommunene i Follo dyrkes imidlertid høstkorn i stort omfang. Det er da vanlig å pløye eller harve før såing om høsten. Målinger av overflateavrenning. Middelverdier for perioden 1994-2000 Helge Lundekvam, NLH Sted Høstpløying Høsthvete, pløyd og harva om høsten Høstharving, vårkorn Bjørnebekk 698,5 908 328 76,8 Øsaker, Sarpsborg 105,8 74 Vårpløying

Forsøksresultatene viser at høsthvete med pløying og harving om høsten faktisk har ført til økt jordtap på en erosjonsutsatt jord som på Bjørnebekk i Ås. Vi ser også at en lett høstharving på denne jorda heller ikke er gunstig. På feltet ved Øsaker er det en stivere leire med bedre struktur som er mer motstandsdyktig mot erosjon. Her er jordtapet mindre ved høstkorndyrking enn ved vårkorndyrking med høstpløying. Tabell 5. Arealer med korn og oljevekster i Follo. Arealer i dekar Kommune Vårhvete Høsthvete Bygg Havre Oljevekster Vestby 9859 3909 11389 9993 1646 Ski 5590 2587 9176 12639 1014 Ås 7970 5725 9438 9318 1931 Frogn 3278 811 5096 2405 325 Nesodden 1412 279 665 1868 329 Oppegård 108 0 356 652 59 Sum 28217 13311 36120 36875 5304 Det dyrkes hvete på ca 41.000 dekar, noe som betyr en avling på om lag 20.000 tonn. Forbruket av matkorn i Norge er ca 80 kg/innbygger per år. Dette betyr at avlingene av hvete i Follo kan dekke matkornbehovet for ca 260.000 mennesker. Dyrking av høstkorn er viktig for matforsyningen. For å unngå jordtap bør vi i størst mulig grad få til direktesåing av høstkorn. Dette er en utfordring i forhold til halm og ugras, men på den mest erosjonsutsatte jorda må vi prøve å få dette til for å nå miljømålene. Landbrukskontoret har erosjonsrisikokart for jordbruksarealene i Follo. Disse kartene vil etter hvert bli forbedret, og vi kan også gjøre egne vurderinger slik at vi i enda større grad kan målrette tiltakene mot arealavrenning. Hvete Kantsoner og hydrotekniske tiltak Jorderosjon og tap av næringsstoffer fra jordbruksarealer skyldes at det er et overskudd av nedbør i forhold til fordampingen. Overskuddet av vann finner veien til vassdragene gjennom jorda, via grunnvannet, eller som overflatevann. Hydrotekniske tiltak går særlig ut på å få kontroll over strømmen av overflatevann. Kantsoner langs vann og vassdrag har som viktigste funksjoner å bremse opp strømmen av overflatevann og dermed også fange opp partikler og løste stoffer som følger med vannet. Kantsoner med permanent vegetasjon gjør også at bekke- og elvekanter forsterkes og beskyttes mot utgraving og utrasing.

Jordtapet som skjer direkte i bekkeløpet eller i kantene kan være en betydelig andel av det totale tapet fra et område. Til en viss grad kan man si at dette er naturlige erosjonsprosesser, men det er likevel også lett å påvise at mye av dette jordtapet skjer som en følge av jordbruksdrifta. Jordtransport i bekker og elver. Reparasjon av kummer og grøfteutløp Ustabile grøfteutløp og kummer som ikke fungerer kan utløse store tap av jord. Vi lager planer for utbedringer og gir økonomisk støtte til tiltakene. Ubeskyttet bekkekant Godt sikret grøftutløp Tilsåing med permanent kantsone Det er et generelt vilkår for å få produksjonstilskudd at det settes igjen en vegetasjonssone på minst 2 meter fra vassdrag og kanaler; målt horisontalt ved normal vannføring. Vi ser eksempler på at det blir pløyd for nær bekkene, og at dette også utløser ras og jordtap direkte til bekken. Av og til er det nødvendig å drive skjøtsel langs vassdragene for å renske opp og rydde vekk vegetasjon som har blitt for stor og tett. Slik skjøtsel må gjøres når det er minst fare for ﬂom, og det bør gjøres så skånsomt som mulig. Grasdekke beskytter effektivt mot jordtap. Tilsåing med en ﬂeråring grasblanding til en stripe med eng langs vassdragene er det godt tiltak. Graset bør da ikke gjødsles eller sprøytes, og det bør høstes. Tanken er at det både skal fange opp avrenning og ta opp næringsstoffer gjennom røttene. Landbrukskontoret gir arealstøtte til slike grasstriper.

Buffersone mot Østensjø Endret jordarbeiding Vi har sett at jordtapet blir sterkt redusert uten jordarbeiding. Det gis arealtilskudd til endret jordarbeiding i henhold til jordas erosjonsrisiko. Det er en klar fordel at det heller ikke pløyes eller harves om høsten nær bekker og elver. Dersom det settes igjen noen meter upløyd ned mot bekkene, vil dette være et enkelt tiltak som bidrar til å redusere forurensingen av vannet. Upløyd sone mot bekken Fangdam En fangdam er et anlegg som er bygget for å utnytte de naturlige renseprosessene: I stillestående vann vil partiklene bunnfelle. Strømmende vann bringer oksygen inn i vannet og setter fart i den biologiske forbrenningen av organisk stoff. I grunt vann med vegetasjon vil plantevekst og vekst av mikroorganismer forbruke næringsstoffer som fosfor og nitrogen.

Det er etter hvert bygget mange fangdammer i Follo. Jordforsk gjennomfører målinger som viser at fangdammene er effektive til å holde tilbake fosfor og jordpartikler. Virkningen på nitrogentransporten i vassdraget er imidlertid mindre. Landbrukskontoret tar aktiv del i planlegging av fangdammer. Vi sørger for å utarbeide plan, og vi kan formidle tilskudd til bygging. Fangdam i Skuterudbekken Vi vil oppfordre bøndene til å etablere flere vegetasjonssoner, og vi vil også være med å foreslå hvor det er mest viktig å få til slike soner. Hydrotekniske problemer skal registreres i miljøplan. Ta kontakt med landbrukskontoret for å få hjelp til utbedringer.

Gjødsling og avrenning av fosfor Tore Krogstad NLH Fosfor bindes sterkt i mineraler og i organisk materiale i jorda. En liten del av fosforet regnes som plantetilgjengelig ved at det er bundet i løsere kjemiske forbindelser. En enda mindre andel av fosforet er vannløselig og dermed utsatt for direkte utvasking fra jorda. Den plantetilgjengelige andelen i jordprøver analyseres ved en ekstraksjonsmetode basert på ammonium og laktat; derav betegnelsen P-AL. Anbefalingene i forhold til gjødsling er å holde P-AL tallet i jorda på 5-6. Dersom det er høyere enn 15 betyr det stor fare for utvasking av fosfor. I Follo er P-AL tallene i jordprøver mange steder svært høye. Dette må det tas hensyn til ved gjødslinga. Vannkvaliteten i innsjøer, bekker og elver i Follo og på Akershus for øvrig, med en stor andel av landbruksområder i nedbørfeltet, er i hovedsak dårlig til meget dårlig (SFTklasse 4 og 5) på grunn av høy næringssaltbelastning av i hovedsak fosfor (P). Etter at det er gjennomført en rekke tiltak både på skiftenivå, gårdsnivå og nedbørfeltsnivå ser det nå ut til at arealavrenningen er i ferd med å avta. Dette viser blant annet vannovervåkingen i Ski kommune. Jordkvalitet med hensyn på fosfor vurderes forskjellig i en agronomisk sammenheng hvor høye avlinger er viktig, i forhold til i miljøforvaltningen hvor forurensningspotensialet er viktig. Fosfor er svært viktig for oppspiring av planter og må finnes som vannløselig i jordvæska. I intensivt drevne jordbruksområder på Østlandet har mer enn 10% av kornarealene et innhold av plantetilgjengelig P i jorda klassifisert som meget høyt. Likevel anbefaler de generelle gjødslingsnormene at det skal gjødsles med P. Dette vil helt klart påvirke vannkvaliteten i vassdragene. Undersøkelser av leirjord i kornområder på Østlandet viser at jord med et høyt PAL nivå vil innstille seg på et høgere kjemisk likevektsnivå for løst P i jordvæska enn jord med lavere P-belastning. Dette kan være svært avgjørende for om man får oppblomstring av alger eller ikke i vann nær dyrka mark. En integrert undersøkelse av jord og vann i et nedbørfelt i Ski kommune viste at P-AL i snitt lå på 7,9, men enkelte jorder hadde verdier over 30. En sammenstilling for hele kommunen viste at ca. 12% av alle kornarealer hadde P-AL i klassen meget høyt, mens tilsvarende tall for grønnsakarealer var ca. 50%. Dette vil med stor sannsynlighet også representere andre kommuner i Østlandsområdet med intensiv jordbruksproduksjon og viser at en stor andel av jordbruksarealene har et stort potensial til å øke eutrofieringen av vassdrag enten ved direkte utlekking av P fra jorda eller ved erosjon. Sammenhengen mellom vannløselig P og plantetilgjengelig P i jord ikke er lineær, men øker relativt sett raskere når innholdet av plantetilgjengelig P kommer over en kritisk grense. Økt utlekking av P ligger omtrent på grensen til det som kalles meget høgt P-innhold (>15) etter det norske PAL-systemet. En reduksjon i P-AL til 5-6 vil ved tilførsel av normgjødsling i de fleste tilfeller opprettholde optimale avlinger. Dette sees også i forsøk ved balanseberegning av tilført P i relasjon til bortført P i avling. Et høyere P-AL nivå vil redusere gjødslingsbehovet, men øke avrenningsfaren for P i nedbørrike perioder. Den mest kontrollerbare situasjonen forurensningsmessig er derfor å holde P-AL tallene lavest mulig ned mot det nivå hvor fortsatt lite av tilført P bindes (P-AL 5-6) og hvor man ved bruk av gjødsel

opprettholder avlingsnivået. I gjødslingsplanprogrammene som brukes i veiledningen i landbruket (Planteplan og Skifteplan) anbefales en fosfortilførsel på minst 25% av normgjødsling uansett hvor høyt innholdet av plantetilgjengelig P er i jorda. Det mangler dokumentasjon på en agronomisk nødvendighet av denne sterke gjødslingen ved høge P-AL tall. Det synes dermed å være en klar overgjødsling av P på arealer som i utgangspunktet har høye reserver. Det er altså ikke samsvar mellom gjødslingsanbefalingene og ønske om å holde eutrofieringen på et lavest mulig nivå.