Norske Kvinners Sanitetsforening nr. 3 juni 2008 93. årgang Brystkreftopererte - tren det du vil! side 28 Tvang halvert ved Jæren Distriktspsykiatriske Senter side 16 side 22
Nye Fredrikke Nytt papir, nytt format og ny grafisk profil. Bladet du holder i hånden nå er det første nummeret som kommer i ny bunad. Norske Kvinners Sanitetsforening er inne i en fase der organisasjonens fremtid står på dagsordenen - vi tenker nytt og ser fremover. En oppussing av Fredrikke er i tråd med dette og er ment som et friskt pust. Tanken er også at bladet fremstår med en tydeligere oppdeling mellom organisasjonsstoff og mer allment stoff. Vi håper du vil like det og finner interessant og nyttig stoff i bladet. I første utgave av bladet i 1916 den gang bladet het Folkehelsen, skriver Fredrikke Marie Qvam i lederen:... det gjelder for bladet at samle alle medlemmenes interesse og virkelyst om dette vort arbeide og at vække sympati for Sanitetsforeningens formaal også mellem dem, der staar utenfor organisasjonen men som man må faa med Dette er fortsatt bladets oppdrag. Fredrikke skal speile organisasjonens arbeid - som er svært mangeartet og variert - og samtidig profilere N.K.S. utenfor egen organisasjon. Selv om folkesykdommene og helse- og omsorgsoppgavene er noe annerledes i dag enn på Fredrikke Marie Qvams tid, viser sanitetskvinnene, da som nå at de raskt på pletten og tar fatt i utfordringene blant annet knyttet til revmatisme, kreftomsorg, overvekt, inkludering og tiltak for lavinntekstfamilier. I dette bladet kan du lese om vårt flotte pionérprosjekt i Etiopia. Vi gjenoppbygger nå Etiopias eneste sykehjem. Eldreomsorg er i norsk bistandsarbeid noe nytt. Tradisjonelt er det barna som tar vare på foreldrene når de blir gamle, men AIDS dreper mange i den oppvoksende slekt og da forsvinner de tradisjonelle omsorgsnettverkene. De eldre har nå har fått senger, madrasser og sengetøy takket være penger fra sanitetskvinnene. På Kløverinstitusjonen Jæren Distriktspsykiatriske sykehus har de lykkes med å få til reell brukermedvirkning. Gjennom å åpne for at brukerne selv kan legge seg inn, har antallet tvangsinnleggelser gått ned med over 50 %. Du kan også lese om sanititetskvinnene i Sarpsborg som er sterke pådrivere for bedret eldreomsorg i kommunenen. De går ikke av veien for å konfrontere ansvarlige politikere for at de lovpålagte krav angående eldreomsorgen, eksempelvis enerom, etterleves og for at de eldres helse blir bedre ivaretatt. Det er med stolthet og spenning vi sender dere lesere den første moderniserte utgaven av Fredrikke. God lesning og god sommer! Mari M. Press redaktør 2 nr. 3-2008
Norske Kvinners Sanitetsforening NR. 3 juni 2008 93. årgang INNHOLD Kvinnehelseforskning: Brystkreftopererte - tren det du vil! side 10 Bedre liv med selvbestemte innleggelser Tvang mer halvert ved kløverinstitusjonen Jæren DPS side 16 ETIOPIA: SENGER PÅ PLASS TIL DE ELDRE I AKAKI Frivillighetens rolle ved ulykker, kriser og katastrofer... 4 Fotoutstilling med tema Verdens kvinner... 6 Orkdal sanitetsforening støtter prosjekt mot overvekt... 8 PROFILEN: Kristin Krohn Devold Freidig friskus.. 9 SANITETSKVINNENE I SARPSBORG: Står på for bedre eldreomsorg... 20 ETIOPIA: Rapport fra N.K.S. samarbeidsprosjekter... 22 ÅRETS utfordrer: N.K.S. mottok pris for pionérarbeid... 26 Forskning åpner for bedre livskvalitet for brystkreftopererte... 28 Utgiver Norske Kvinners Sanitetsforening Munthes gate 33, 0260 Oslo Tel: 24 11 56 20 Faks: 22 44 76 21 www.sanitetskvinnene.no TILBAKEBLIKK: En liten pakke fra Sverige... 14 KLøVERINSTITuSJONEN: Inspirasjonsdag for innvandrerkvinner 8. mars... 31 ORGANISASJONSNyTT... 33 Utgiver Redaktør Tvang halvert ved kløverinstitusjonen Norske Kvinners Sanitetsforening Mari M. Press Jæren DPS... 16 Munthes gate 33, 0260 Oslo Tel: 24 11 56 37 Mob: 41 21 14 67 Tel: 24 11 56 20 Faks: 22 44 76 21 mari.press@sanitetskvinnene.no www.sanitetskvinnene.no SANITETSNORGE RuNDT... 42 Medlemsservice 14 Brystkreftoperasjon Redaktør Edel Hilstad Mari M. Press ingen hindring: Tel: 24 11 56 32 Tel: 24 11 56 37 Mob: 41 21 14 67 edel.hilstad@sanitetskvinnene.no Forskning på brystkreftopererte viser at de kan mari.press@sanitetskvinnene.no Redaksjonskomité Medlemsservice N.K.S. organisasjonsleder, bruke armene så mye de Edel Hilstad nestledere og informasjonssjef Tel: 24 11 56 32 vil, stikk i strid med edel.hilstad@sanitetskvinnene.no Abonnement tidligere råd. Kr 250,- pr år Redaksjonskomité N.K.S. organisasjonsleder, Layout nestledere og informasjonssjef hvarings.com Abonnement Repro og trykk Kr 250,- pr år Panzerprint as Layout Forsidefoto www.hvarings.com GettyImage Repro og trykk Materiellfrist nr. 1/08 Panzerprint as 13. desember 2007 23 Forsidefoto Annonser Senger og sengetøy 16 Jan Monsbakken Eksempel til Per Sletholt & Co Tlf: 23 30 21 30 er nå på plass ved etterfølgelse: Materiellfrist nr. 4/08 Faks: 23 30 21 31 eldresenteret i Akaki i 28. august Ved Kløverinstitusjonen Jæren per@pssport.no Etiopia. I tiden fremover skal bl.a. nytt Annonser ISSN 0808-3878 Per Sletholt & Co Distriktpsykiatriske Tlf: 23 30 21 30 kjøkken, ny spisesal, Senter kan de Faks: 23 30 21 31 dusj og toalett og to schizofrene selv få per@pssport.no pasientrom for døende bestemme når de ISSN 0808-3878 på plass. vil legge seg inn. nr. 3-2008 3
KRONIKK Beredt når det gjelder: Frivilliges rolle ved ulykker, kriser og katastrofer AV ANNE-KARIN NyGÅRD, GENERALSEKRETæR, NORSKE KVINNERS SANITETSFORENING Tenk deg at hjemstedet ditt rammes av en tragedie. Kanskje noe liknende som det som skjedde i Ålesund i vår. Hjemmet ditt forsvinner og dine nærmeste er savnet. Tenk om et barn blir drept, et tog sporer av eller en industriulykke fører til utslipp av giftige gasser. Mange oppgaver i krisesituasjoner som dette ivaretas av det offentlige og profesjonelle yrkesgrupper. Likevel er frivillig innsats viktig når lokalsamfunn eller enkeltmennesker rammes. For ikke lenge siden ble det arrangert en konferanse i Lillestrøm for oss som jobber i frivillig sektor. Konferansen skulle markere at vi er halvveis ut i Regjeringens Soria Moria-erklæring. I Regjeringens frivillighetsmelding som kom i fjor, er det et kapittel om beredskap når det skjer kriser, ulykker og katastrofer. I Frivillighetsmeldingen har Regjeringen brukt en for snever definisjon av begrepet beredskap og knytter det kun til selve redningsarbeidet. Det er mange ledd som må være på plass for at en redningsaksjon skal bli vellykket. Dette kan dreie seg om forpleining av hjelpemannskaper, trøst og omsorg til pårørende eller rammede, opprette krisemottak eller sørge for husly. Alle disse faktorene må være med for at vi skal kunne si at vi har en helhetlig beredskap. Redningsarbeid er en unntakstilstand. Beredskapen må også sørge for at menneskelige behov dekkes under unormale omstendigheter. Vi må ikke undervurdere betydningen av at frivillig mannskap opplever at deres innsats er meningsfull. Vi som samfunn må sørge for at frivillige kan bidra og gi dem gode arbeidsforhold selv under uforutsigbare situasjoner. Hvis frivillige føler at de kan bidra og at innsatsen blir verdsatt, vil det øke muligheten for at de stiller igjen og det gir frivillig beredskap et godt omdømme. Dette bidrar til trygghet i lokalsamfunnene våre hvis det verst tenkelige skulle skje. Omsorg på kommando Norske Kvinners Sanitetsforening har vært en beredskapsorganisasjon siden 1896. Organisasjonen har bidratt med sanitet og omsorg i to verdenskriger. Sanitetskvinnene har vært med i Landsrådet for Heimevernet siden 1951. I etterkrigstiden var våre frivillige med å sikre beredskap og trygghet i en tid da mange følte at verden var usikker. Etter den kalde krigen har begrepene samfunnssikkerhet og sårbarhet kommet på dagsordenen, bla. gjennom Willoch-utvalget. FOTO: DIREKTORATET FOR SAMFuNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP Samfunnet nå er mer komplisert og sårbart for ulykker, naturkatastrofer 4 nr. 3-2008
eller terrorhandlinger. Mange bosteder er kun oppvarmet av elektrisitet, slik at langvarige brudd i elektrisitetsnettet skaper alvorlige situasjoner vinterstid. Varehandelen er avhengig av databaserte bestillingssystemer og elektroniske kasseapparater. Kundene har ikke mye kontanter på seg, og er avhengige av internettbaserte bankkortautomater. Butikker og bedrifter har ikke store lagre lenger, men er avhengig av leveranser hver dag, noe som skaper problemer hvis veiforbindelser blir brutt. Kommunikasjon er basert på et fungerende mobiltelefon-nett. Alt dette innebærer at kriser faktisk kan slå hardere ut på kortere tid enn for en generasjon eller to siden. Dette reiser nye utfordringer, også for frivillig sektor. En hånd å holde i Sanitetskvinnenes rolle i dag er å stille med hus, mat og omsorg under ulykker, kriser og katastrofer. Våre frivillige er under kommando av politi, forsvar eller andre som har ansvar når det skjer ulykker og kriser. Vi er beredt til å samarbeide og forberedt til å bidra. Ofte så er det ulykker og hendelser i lokalmiljøet som går mest inn på oss. Bare i løpet av det siste året har ulykker vist at også lokalsamfunn og enkeltmennesker her hjemme kan rammes hardt. Bussulykken i Trøndelag tidligere i vinter er eksempler på det. Under leteaksjonene etter en padler i Sel og en turgåer i Rindal stilte sanitetskvinnene med varm mat, hjelp til letemannskapene og støtte til pårørende. Omsorgen og medmenneskelighet er nødvendig for at vi skal kunne si at vi har en helhetlig beredskap. Vi må være forberedt på å møte alle sider av en krise. Vi må være beredt til å stille over flere dager og å alltid være klar til å trå til ved neste ulykke. Dette er innsats som er en selvfølgelig forutsetning for vellykket redningsarbeid; så selvfølgelig at den ofte glemmes helt til den mangler. For de som rammes er det ofte det varme håndtrykket eller pleddet rundt skuldrene som gjør at de får krefter til å kjempe videre. Ikke konkurranse, men fylle udekkete behov N.K.S. har som mål å få til et forpliktende samarbeid mellom sanitetsforeningene og kommunen i katastrofe-, krise- og ulykkestilfeller. Vi skal ikke konkurrere med kommunale instanser eller profesjonelle. Vi skal være et supplement til det offentlige hjelpearbeidet. Sanitetskvinnene og/eller andre frivillige kan fylle den viktige rollen som omsorgsgivere i det lokale beredskapsarbeidet. Kommunene, med ordføreren i spissen, har ansvar for alt praktisk beredskapsarbeid i egen kommune. En rekke andre offentlige instanser er bidragsytere, blant annet politiet og kirken. De fleste kommuner har en overordnet beredskapsplan og mange kommuner har gjort en sårbarhetsanalyse for sin egen kommune. Totalt har Sanitetskvinnene 57 lokale omsorgsberedskapsgrupper i 16 fylker. Vårt mål er at Sanitetskvinnenes omsorgsberedskap skal bli en integrert del i beredskapsplanleggingen i alle kommuner der det er sanitetsforeninger. Omsorgsberedskap oppleves ofte som selvsagt. Derfor blir det sjelden nevnt eller skrevet om. Som samfunn må vi synliggjøre den, få den inn i de beredskapsplaner og avtaler som utarbeides og ikke minst verdsette den. Sanitetskvinnene er beredt og forberedt til å bidra og vi i oppfordrer Regjeringen til å inkludere også dette viktige arbeidet i sin forståelse av beredskap nå i siste runde før Soria Moria. FOTO: KRISTOFFER øverli ANDERSEN Ras i Otta - omsorgsberedskapen i Sel i aksjon Opptil 50 hus ble evakuert i Otta etter at det i 03-tida natt til 2. mai da det gikk et svært leirras nær et boligfelt i utkanten av sentrum. Bygninger ble tatt av raset, men ingen ble skadd. Margot Bergum, leder av Sanitetsforeningens omsorgsberedskap i Sel forteller hun ble kontaktet av helse- og sosialsjefen i kommunen kl. 07.00 fredag morgen for å forpleie hjelpemannskapene. Hun skulle selv sitte eksamensvakt, men fikk fatt på en erstatter og kl. 08.00 stilte førstemann opp på Skansen kulturhus. Seks medlemmer holdt på om formiddagen med å smøre mat og koke suppe. 50-60 stk. fikk mat to ganger. Ut på dagen kom flere og hjalp til og de siste avsluttet og ryddet til kl. 19.30 om kvelden. nr. 3-2008 5
FOTOUTSTILLING FOTO: SIByLLE SCHORLEMMER SCHLOTTER Fotoutstilling i regi av N.K.S.: Kvinners ulike livsvilkår i verden Mangfold og kontraster preget fotoutstillingen Kvinners liv gjennom fire årtier som ble vist i Oslo Rådhus 25.- 13. april. utstillingen viste et utvalg av bilder fra 15 land som kunstfotograf Sibylle Schorlemmer Schlotter har tatt på reiser hun har gjort gjennom 40 år. TEKST OG FOTO: MARI M. PRESS At den spennende utstillingen kom til Norge, skyldes sanitetskvinnen Else Hilde Steine som fikk se bildene til Schlotter på en utstilling i Spania. Bildene som ble vist hadde stor spennvidde, fra dansere på Bali til fattige gateselgere i Bolivia, engelske kvinner i busskø til burkakledde damer fra den muslimske delen av verden. Hvert bilde har sin historie. Mitt ønske er å vise kontraster i kvinners liv rundt om i verden, sa Schlotter under åpningen av utstillingen. Hun fortalte at et av de sterkeste opplevelsene fra disse reisene var da en fattig mor i Bolivia tilbød henne et av sine barn. Fremsynt initiativtaker Norske Kvinners Sanitetsforening sto som arrangør av utstillingen i samarbeid med blant annet Kirkens Nødhjelp, men det var Else Hilde Steine fra Vindern sanitetsforening som har vært initiativtaker og tilrettelegger for utstillingen i Norge i samarbeid med N.K.S. sentralt. Hun så en utstilling av Schlotter i Spania for tre år siden og fikk da ideen om å arrangere en fotoutstilling i Norge selv om hun ikke hadde erfaring fra dette tidligere. Bildene er så flotte og synliggjør kvinners verden på ulike livsarenaer. Derfor ville jeg at utstillingen også skulle vises i Norge, forteller hun. Full sal og flott åpning Salen var fullsatt da ordfører Fabian Stang åpnet utstillingen som benyttet anledningen til å minne om undertrykkelsen, urettferdigheten, den manglende rettssikkerheten og helsepleien som mange kvinner i verden opplever. Kvinnesakskvinnen, politikeren og samfunnsviteren Helga Hernes, også kalt kvinneforskningens ambassadør, åpnet med å si at at Norske Kvinners Sanitetskvinner 6 nr. 3-2008
FOTO: SIByLLE SCHORLEMMER SCHLOTTER Mor og Datter. Cochabamba. Bolivia, 1976. Sambadanser, Rio de Janeiro, 1999 fremdeles er en handlekraftig og betydningsfull aktør i det norske samfunn og at hun med et smil hadde registrert at N.K.S. igjen kaller seg en kvinneorganisasjon. Utenriksdepartementet oppfordrer nå norske organisasjoner, og spesielt kvinneorganisasjoner, å engasjere seg i samarbeid med kvinnemiljøer og organisasjoner i mange land. Hun gledet seg over å lese at sanitetskvinnene nå hadde innledet prosjekter i Etiopia. Grunnen til dette er at både FN og mange land, deriblant Norge anser det som aldeles viktig at kvinners stemmer er hørt, at kvinner blir en del av beslutningsprosesser på alle plan og i alle typer samhandling, for å sørge for at kvinner i større grad kan bestemme over sine egne liv, sa hun. Det ligger utrolig mye kompetanse, både når det gjelder organisasjonsarbeid og når det gjelder fagområder i det norske samfunn. Jeg håper derfor at Sanitetskvinnene vil huske sin historie og vil beholde sin selvbevisste holdning til det de har oppnådd i vårt land og fortsetter med å yte. Jeg håper at dere vil ta disse erfaringene i økende grad med dere til utlandet, enten alene eller i samarbeid med andre og utstillingen kan på mange måter inspirere til dette, avsluttet hun. Kvinner verden over er en gruppe som ikke får den oppmerksomheten de fortjener, sa generalsekretær Anne Karin Nygård da hun ønsket velkommen under åpningen. For oss er det derfor spennende å få jobbe med kunstnere og kulturuttrykk som er opptatt av kvinners helse og livsvilkår. Hun dro frem eksempler fra N.K.S mangeårige historie og på hvordan sanitetskvinnene sto fremst i rekkene da stemmerett for norske kvinner ble kjempet frem og likedan hvordan sanitetskvinnene var med å bygge de mange helsestasjonene i Norge. Utenlandssjef i Kirken Nødhjelp, Anne Kristin Sydnes sa bl.a. at en slik utstilling som dokumenterte ulike kvinnres liv og som viste frem mangfoldet, ressursene og energien som finnes hos kvinner i ulike deler av verden er en fin korreks til medias ofte skjeve og fordomsfulle fremstilling der kvinner ofte er stereotypisert og objektifisert. Samtidig minnet hun om kvinners kår på verdensbasis: Kvinner eier 1 % av verdens eiendom og utfører 70 % av arbeidet. Åpningen ble avsluttet med kulturelle innslag fra studenter fra Den Norske Balletthøgskolen, sanggruppa Queendom, og trio Femine. Disse utgjorde et spenn av av dans og musikk som reflekterte variasjonen i utstillingen. Fikk du ikke med deg utstillingen, finnes bildene i boka Sehen ist alles/ver...lo es todo som er utgitt på Justus von Liebig nr. 3-2008 7
ILLuSTRASJONSFOTO: IMAGELIBRARy Sykelig overvekt: Orkdal sanitetsforening støtter pilotprosjekt TEKST: MARI M. PRESS Orkdal sanitetsforening bidrar med kr 400 000 til et prosjekt som skal prøves ut i flere kommuner i Sør-Trøndelag i kampen mot overvekt hos voksne. I tillegg bidrar Helse- og omsorgsdepartementet med 400 000. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO), Nasjonalt senter for telemedisin, Midt-Norsk Helseakademi og kommuner innefor Helse Midt-Norge og har som mål å etablere modeller for behandling av overvekt i primærhelsetjenstene i kommunene slik at folk kan få hjelp der de er. Målsetningen med prosjektet er todelt. Det ene er å bygge opp behandlingsapparatet og det forebyggende arbeidet i kommunene ved at behandlerne får hjelp til å bli bedre til å behandle og forebygge og samarbeide på tvers av fag og etater. Kommunens ansatte får kurs i overvektsrelaterte tema og i bruk av telemedisin gjennom forelesninger, videokonferanser og noe samlinger. I Orkdal og Meldal samarbeider man allerede i en felles ressursgruppe som skal fokusere på endring av livsstil. Denne består av ergoterapeut, kommunelege, psykolog, helsesøster, fysioterapeut og FYSAK koordinatorer fra begge kommunen. Det andre er å tilby et slags læringsog mestringsforum der innbyggerne kan komme og få hjelp og støtte i form av kostholdsveilednig, treningsråd og samtaler i grupper som skal bidra til å bygge opp selvtillitten hos de som sliter med dårlig selvbilde. Tidligere leder fra Orkdal sanitetsforening, Gurine Husdal sier i en kommentar at overvekt er blitt et stort folkehelseproblem som må tas på alvor. Dette er grunnen til at sanitetskvinnene i Orkdal å har valgt å gå ut å støtte dette prosjektet. I tillegg støtter de også et lokalt prosjekt med 50.000. De har også stilt med gratis lokaler og kaffe og frukt til de to møtene som prosjektet lokalt har hatt til nå. 20-25 % av voksne i Norge er nå overvektige, forteller overlege ved St. Olavs hospital, Bård Kulseng som også er leder for Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO) og leder for pilotprosjektet. 8 nr. 3-2008
Også for barn er problemet økende. Overvekt er en risikofaktor som øker sjansene for å få bl.a. diabetes, kreft i mange former, inkontinens og forhøyet blodtrykk. Dette er et betydelig og raskt økende problem som rammer den enkelte, men også samfunnet. Som med mange andre folkesykdommer er det igjen sanitetskvinnene som er raskt på pletten og tar fatt i problemene, sier Kulseng. Fagfolk må skrike opp og varsle om hva som skjer, oppfordrer han. Vi trenger et kunnskapsløft hele veien. Ved å lære opp de voksne håper vi også at de igjen vil lære opp sine barn. Og for samfunnet vil dette være svært kostnadsbesparende, legger han til. Prosjektet som vil ha en varighet på 1-11/2 år, vil ikke nødvendigvis bare vurderes ut i fra hvilken vektreduksjon som er oppnådd, men også i hvilken grad det bidrar til bedret livskvalitet for den enkelte. FAKTA N.K.S. forskningsfond støtter et annet overvektsrelatert prosjektet kalt Stor & Sterk som prøves ut i bydelene Alna og Søndre Nordstrand. I dette 2.-årig utviklingsprosjektet som har mottatt kr 350 000, samarbeider sykehus, primærhelsetjeneste og frivillige organisasjoner for å gi et bedre behandlingstilbud til overvektige barn og deres familier. Målet er å få til et samarbeid som bidrar til å forebygge sykdom, gi mestring og et rikere liv. Dette kan bli en modell for andre bydeler og kommuner. nr. 3-2008 9
PROFILEN TEKST: INGEBORG WIESE Som forsvarsminister hendte det at hun fikk så hatten passet. Som for eksempel at hun leflet med amerikanerne og Donald Rumsfeld. Men i media kunne de lyse krøllene hennes muntre opp i et heller dystert gjennomgangsmotiv: Kristin Krohn Devold og en haug med menn, dresskledde, alvorlige menn. Nå henger de mørke antrekkene innerst inne i skapet hjemme og smilet sitter merkbart løsere. Utover at dresser og drakter nå er byttet ut med stilig fleece, synes ikke Kristin Krohn Devold at det er så stor forskjell på det å være statsråd og generalsekretær i Den Norske Turistforening (DNT). Vi er en stor samfunnsinstitusjon med 215 000 medlemmer. Jeg tror at av regjeringens 18 departement har vi en eller annen tilknytning til 12 av dem! Alt fra å samarbeide med UD om merking av turstier i Kirgisistan til Landbruksdepartementet om lokalmatprosjekt i fjellheimen. Mange trodde det skulle bli for stille for meg å gå fra politikk til organisasjonsliv, men her skjer det mer enn nok og jeg er typen som liker at ting skjer, sier hun, og slipper den første latteren ut. Det skal ikke bli den siste denne formiddagen. Høyrekvinner i slekta Hun nevner en forskjell til fra livet som statsråd. Hun kontrollerer tiden sin bedre nå, og er ikke tilgjengelig 24 timer i døgnet lenger. Etter mer enn 17 år i rikspolitikken synes hun det var riktig å gjøre noe annet. Som så mange andre følte hun at det var i førtiårene dette skiftet burde skje. Hun rakk å bli 45 før regjeringen hun satt i måtte gå. Kristin Krohn Devold medgir åpent at hun ikke savner politikken og at hun egentlig alltid har hatt et mer praktisk enn ideologisk grep om politikk. Jeg er primært operativ, men de verdikonservative idealene sitter et sted i ryggmargen. Jeg har vokst opp med blant annet flere sterke høyrekvinner i slekta. Min grantante, Johanne Devold, startet Ålesund Høyre i sin tid, og en annen satt på Stortinget. Arven fra disse kvinnene har først og fremst vært at alt er mulig hvis du først vil det, og at jeg har fått mine meningers mot. Men at jeg også skulle havne på Stortinget skyldes langt på vei en tilfeldighet. Jeg jobbet i Norsk Data da jeg ble spurt om å være næringspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, forteller hun. Som barn og ungjente var hun mye mer opptatt av idrett enn politikk. Håndball tok det meste av fritiden, og laget hadde en fjerde plass i junior-nm som beste bragd. Ufyselig god oppvekst En venninne pleier å si til henne at hun har hatt en ufyslig god oppvekst. Og man skal ikke ha vært så lenge sammen med Kristin Krohn Devold før man merkes av det blå, åpne blikket, den selvfølgelige sikkerheten og den glade latteren. Det kan nesten bli i meste laget for oss vanlig dødelige, og det slår oss at det eneste som mangler nå er at hun fortsatt er lykkelig gift med gymnaskjæresten fra Ålesund! Jeg var omgitt av trygge, gode voksne gjennom hele oppveksten. Som den første av 16 barnebarn på morssiden, fikk jeg mye oppmerksomhet også fra besteforeldre. Det har gjort meg familiekjær og trygg. Jeg kan tåle at det blåser hardt rundt meg, som det jo også gjorde fra tid til annen som forsvarsminister, så lenge jeg vet at mine nærmeste har det bra oppi det hele. Hvis arbeidet mitt på en eller annen måte går utover de to barna mine eller mannen min, blir jeg sårbar. Ellers tåler jeg en støyt, og årene på Stortinget var en god skole for meg som statsråd. Det kommer også flinke statsråder utenfra, men de er nok mentalt uforberedt på hvor tøft det kan være i politikken, mener hun. Blant de gode minnene fra statsrådstiden er kanskje bildene 10 nr. 3-2008
FOTO: DNT nr. 3-2008 11
- Det har en egenverdi å gjøre noe for andre, uten å måtte ta betalt for det. vi har av denne blide, men barske forsvarsministeren idet hun ubesværet rusler ut av et jagerfly og rister litt på krøllene eller stiger opp til havoverflaten etter en ubåtekspedisjon. Jeg var aldri involvert i helseskole- eller kulturpolitikk. Jeg har alltid vært en guttejente og har trivdes godt blant menn og blitt godt behandlet, vel og merke. Men nå er også jeg typen som slår i bordet hvis jeg ikke blir det, sier hun og ler igjen. Mormor var sanitetskvinne Hun husker en oppvekst med mormor som aktiv sanitetskvinne. Hvert eneste år måtte hun og andre familiemedlemmer hjelpe til med å knytte fjær på fastelavensris. Nå er det moren hennes som har overtatt som den aktive i Møre og Romsdal. Da hun var hjemme i Ålesund en helg i vinter ble hun satt til å klippe greiner. To tilhengerlass ble det til slutt. Hun unnlater aldri å kjøpe et ris eller to hver februar, men har måttet nøye seg med et støttemedlemskap i alle årene som politiker. Det har en egenverdi å gjøre noe for andre, uten å måtte ta betalt for det. Sanitetskvinnenes bidrag til helseinstitusjoner står det stor respekt av, og jeg virkelig koste meg der jeg gikk og klippet greiner. Kanskje betyr det mer for oss mennesker enn vi erkjenner, dette å av og til gjøre noe som er helt uten nytteeffekt for oss personlig, tror hun. Også DNT er avhengig av frivillig innsats. Alle de rødmalte T-ene, som markerer hvor stien går og som pryder den norske fjellheimen er blant annet dugnadsarbeid. Ungdom viktig målgruppe Som generalsekretær skal hun få DNT til å synes i samfunnet, og den bør vokse. Dette i en tid hvor mange organisasjoner som også baserer seg på dugnad og frivillighet er i fritt fall, med stadig synkende medlemstall. Akkurat som i Forsvarsdepartementet må hun forholde seg til budsjett og regnskap, og hun må modernisere og effektivisere. I departementet skulle hun motivere unge menn mellom 18 og 21 år til å utøve sin militærtjeneste, nå motiverer hun den samme målgruppen til å komme seg ut i naturen og norske fjell. Enten hun liker det eller ikke er hun nødt til å smatte på ord som produktutvikling og markedsføring. Hun må levere, som det heter. Unge mennesker er en veldig viktig målgruppe for oss. Vi lever i et etterutdannings- og kurssamfunn. Vi må ha noe mer å tilby enn den vakre naturen og hyggelige mennesker å møte i fjellet. Mitt inntrykk er at flere og flere vil ha mange små ferieopplevelser. Noen dager her, noen dager der, og vi må kunne tilby alt fra gourmetkurs i fjellheimen til vandreturer i Nord- Italia og kaitekurs på snødekte vidder. Folk vil oppleve mye på kort tid og de vil lære noe nytt. Men når det er sagt, kommer vi ikke utenom at det aller viktigste vi kan tilby er ro og fred og sosiale opplevelser. Restarter batteriene Dette vet hun alt om. Det må sies om denne friskusen av en tidligere politiker, at hun lever som hun lærer. I alle årene som politiker og statsråd dro hun på hytta med familien annenhver helg og alle ferier. Det spilte ingen rolle hva sosietetslivet i Oslo kunne friste med, Kristin Krohn Devold tok på seg fleecen og dro til hytta. Det var sånn jeg kunne tåle presset i hverdagen. Jeg senket skuldrene og restartet den kroppslige og sjelelige motoren disse helgene og feriene. Det er slående å lese i bladet Hytteliv, hvor de har en spalte som heter Hva betyr hytta for deg?. Så å si alle svarer det samme som meg, at det er her de henter krefter til å klare hverdagen. Flere og flere erfarer sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Jeg vil faktisk si at det uforpliktende fellesskapet vi kan oppleve i fjellet kan være en viktig vei ut av isolasjon og en vanskelig hverdag. Det skjer noe med oss når vi har vært ute og gått hele dagen, og så kommer sammen med andre over et godt måltid. Hun forteller om par som har møtt hverandre i fjellet, og som skal overraskes på bryllupsdagen med en videosnutt fra generalsekretæren. En artig og overraskende del av jobben, synes hun. Og nettstedet Fjelltreffen, som Turistforeningen driver, er svært vellykket og kopler stadig nye friskuser i Hymnens lenker. Det viser seg at hun selv møtte mannen sin på Handelshøyskolen i Bergen, altså verken på fjellet eller på gymnaset i Ålesund! I følge henne selv er familiens største prøvelse å holde ut med hennes voldsomme utålmodighet. Jeg prøver å kompensere både min utålmodighet og min ofte tydelige og direkte form med et jevnt godt humør. Sier Kristin Krohn Devold, og så ler hun. 12 nr. 3-2008
GATENAVN Det råder en mannsdominans av vikinger, konger og borgerskapets ærverdige menn blant gater som er oppkalt etter personer. Men det finnes også kvinner som er blitt beæret på denne måten. Vi har funnet fire sanitetskvinner som har satt spor etter seg og som smykker gateskilt rundt om i landet. Disse vil bli presenter fortløpende i de neste numrene av Fredrikke. Tilbakeblikk: En liten pakke SKREVET AV MARGARET GuVE, ARTIKKELEN ER FORKORTET (RED ANM.) Korridorenes dronning AV ELISABETH T. SWãRD OG MARI M. PRESS Vi har funnet at Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) har fått fire gater oppkalt etter seg. I Oslo ligger Fredrikke Qvams vei og i Trondheim er Fredrikke Qvams veg en blindvei som går parallelt med Kong Øysteins veg fra Aasta Hansteens veg. I 2005 fikk Fredrikke en ny gate oppkalt etter seg, denne gang på Hinna, en voksende bydel sør i Stavanger. Og sist men ikke minst finnes en gate oppkalt etter henne der hun vokste opp i Steinkjer. Fredrikke Marie Qvam er en av landets fremste reformatorskikkelser som gav et avgjørende bidrag i kampen for kvinners stemmerett i Norge. «Korridorenes dronning» ble hun også kalt på grunn av hennes utstrakte lobbyvirksomhet. I 1896 stiftet hun Norske Kvinners Sanitetsforening og gjorde den til en massebevegelse som i praksis dikterte utviklingen av norsk sosialpolitikk på en rekke områder. Hun ble født i Trondheim, men flyttet til slektsgården By ved Steinkjer da hun var 6 år. Hun fikk skolegang hjemme og fikk utfolde seg friere enn det som var vanlig for jenter på den tiden. I 1857 kom jusstudenten Ole Anton Qvam fra Molde som lærer til By gård. De to utviklet seg gjensidige følelser og etter noen år giftet de seg. Ektemannen var aktiv venstrepolitiker og ble etter hvert statsminister. Dette betydde mye for Fredrikke og hennes videre utvikling - ikke minst politisk. I 1900 døde omtrent 7000 av en befolkning på to millioner av tuberkulose, de fleste unge. Bare et av deres fem barn overlevde henne, tre av barna døde av tuberkulose. Denne personlige tragedien ga Fredrikke krefter til å engasjere seg og kampen mot tuberkulosen ble derfor en av hennes fanesaker. En hær av frivillige medsøstre ble med på dette samfunnsløftet. Norske Kvinners Sanitetsforening ble første organisasjon som tok opp en landsdekkende og systematisk kamp mot sykdommen. I et politisk perspektiv hevdes det at synliggjøringen av kvinnene i dette samfunnsarbeidet også bidro til å fremme kvinnesaken. I 1911 fikk Fredrikke Marie Qvam kong Haakons VIIs fortjenestemedalje i gull, og i 1915 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet. KILDE: KORRIDORENES DRONNING AV TORMOD AuNE Grov sanitetsforening feiret 90-års jubileum i fjor, og kvinnene samlet seg til festmiddag med taler og sanger. Noen hadde fått tak i ei bok der foreningens aktivitet gjennom krigsårene var innrapportert. Slik fikk man høre historien om en liten pakke fra Sverige. Som svært mange andre sanitetsforeninger, gjorde også de 60 medlemmene som utgjorde Grov sanitetsforening en innsats under krigsårene. I beretningen som ble lest opp, står det blant annet at de har gitt pengegaver til syke, til opprettelse av revmatismesykehus i Trondheim, til krigsskadde distrikter og småbeløp til ulike institusjoner. Dessuten sydde de sanitetsmateriell og forsvinningsdrakter til soldatene under krigsoperasjonene og de strikket lester, strømper og votter til soldatene, og de kjøpte inn gensere. Foreningen hadde mottatt 22 spedbarnspakker fra Sverige, og disse var etter beste skjønn blitt delt ut til trengende mødre med spedbarn. Da var det en kvinne som reiste seg opp ved det festpyntede middagsbordet og sa: Jeg var en av de babyene som fikk en slik pakke fra Sverige, og nå skal dere høre.. Talkum på blikkboks Denne lille pakken fra Sverige kom til å prege hele min barndom
TILBAKEBLIKK fra Sverige og oppvekst, og langt opp i voksenlivet, forteller Åse Riise. Ja, enda i dag er det noe jeg tenker på med varme i hjertet og smil i øynene. Det er en rørende historie vi får høre. Da Åse ble født i juni 1945 var det ennå fredsrus og glede. Fem lange krigsår var endelig over. Lettelse var stor over at livet og tilværelsen omsider kunne begynne å bli noenlunde normal igjen. Haldis og Agnar Sjøvoll hadde fått sitt åttende barn, ei lita, lyshåra jente. Fra før hadde de 4 døtre og 3 sønner i alderen 15 til 5 år, så det var mange armer og mange fang som ønsket lillepia velkommen. Men det var også utfordringer i det å ha en stor familie, både i krigsårene og i etterkrigstidens mangelsamfunn og rasjoneringssystem. Dessuten hjalp det ikke så mye hvor mange rasjoneringskort en familie fikk, så lenge det ikke var noe å få tak i på butikkene. Man gjorde så godt man kunne, men det var nok mang en vordende eller nybakt mor som slet med å få til veies det som trengtes for en ny verdensborger. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor kjærkomment det var å få en pakke som inneholdt babysåpe, tynne bleier, babytrøyer, skjorter, en hvit liten jakke og lue, samt ekstra fin talkum på en blikkboks. Fra Stockholms skjærgård Mellom de tingene i pakken lå et lite brev og en hilsen fra en helt vanlig hemmafru som bodde på ei øy i Stockholms skjærgård. Det var Ingeborg Mellkvist, mor til tre barn som hadde gitt pakken som ble sendt til Norge. Og mor Haldis på Sjøvollen i Grovfjord var ikke sen om å skrive tilbake og takke så hjertelig for pakken. Samtidig fortalte hun litt om familien sin og om at det var ei lita jente de hadde fått, og at hun var blitt døpt i Ibestad kirke og hadde fått navnet Åse. Slik begynte et vennskap som varte livet ut for to familier. Utallige brev, bilder og pakker med ymse innhold har gjennom årenes løp blitt sendt mellom familiene i Norge og Sverige, og tette bånd ble knyttet. Da Åse selv hadde lært seg å lese og skrive så var det en selvfølge at hun også begynte å skrive til tante Ingeborg. Og opp gjennom årene fikk Åse tilsendt gaver og oppmerksomheter til hver jul og til andre merkedager. Jeg husker så godt denne adventskalenderen, det fantes ikke slikt i Norge på den tiden, forteller Åse. Vi hengte den samme adventskalenderen opp på kammerset hver jul gjennom hele min oppvekst. Den tilhørte liksom oss alle, og den er ennå nesten så god som ny bortsett fra at luke nr 13 er falt av. Vi har nok åpnet den ekstra mye for å få et gløtt av den vakre svenske Lucia. Møtet En gang på begynnelsen av 80 tallet tenkte Åse at hun omsider skulle besøke tante Ingeborg da hun var der. Ingeborg var blitt enke og hadde flyttet til en forstad utenfor byen, men Åse ringte og de avtalte at hun skulle komme neste dag. Det ble et fantastisk møte. Kontakten var der så umiddelbart, som om vi hadde sett hverandre sist for bare noen dager siden. Åse ler og forteller at hun fikk hakeslepp da hun kom inn i Ingeborgs stue. Jeg hadde ikke forventet at hun hadde bilder av oss stående og hengende rundt om i stua. Der var familiebilder av alle slag som viste meg og min familie, fra barnebilder, bryllupsbildet, bilder av min datter og alt mulig fra et langt liv. Det var som å komme hjem til noen i min aller nærmeste familie. Ingeborg hadde store hjerteproblemer på den tiden, hun var lettrørt og gråt litt over gleden over besøket. Stadig var hun borte å strøk på meg og kramade. Hennes eneste gjenlevende barn, Sif, kom innom og så på meg, så på bryllupsbildet og tilbake igjen og sa med begeistring: Lillflickan Åselilla! Det ble det eneste møtet mellom to familier, og dagen ble uforglemmelig. Verken Ingeborg eller mor Haldis lever lenger, mange har gått bort og tidene har forandret seg. Men Lillflickan Åse gjemmer ennå på noen av sin barndoms små skatter, både i sine skuffer og i sitt hjerte. For den lille pakken fra Sverige som sanitetskvinnene i Grov ga til Åse da hun ble født, den tilførte to familier en uendelighet av godhet og mellommenneskelig berikelse. nr. 3-2008 15
KLøVERINSTITUSjONEN ILLuSTRASJONSFOTO: ALExANDER VIK Kløverinstitusjon med oppsiktsvekkende nybrottsarbeid: Bruk av tvang halvert Det er et nasjonalt mål at vi skal ha mindre tvang i psykiatrien. Nedgangen i bruk av tvang og tvangsinnleggelser er så dramatisk ved kløverinstitusjonen Jæren DPS at det vekker oppsikt. TEKST OG FOTO: MARI M. PRESS Fra Jæren distriktspsykiatriske senter skimtes storhavet og en skuer over åpne vindblåste flater. Og det er som om Jærens åpne, frie landskap er sluppet inn på Kløver 2 (K2), sengeposten for behandling av noen av de sykeste av de psykisk syke, de som lider av schizofreni. Dørene er ikke lenger låste og brukerne kan gå ut og inn slik de ønsker, bruken av beltelegging har så å si opphørt, tvangsmedisineringen er redusert og posten har fått moderne, lyse oppholdsrom med farger og bilder som skal gi ro i sinnet. Etter at de ansatte ved sengeposten for behandling av schizofrene lidelser og psykoser gjorde om to av sengeplassene til såkalte brukerstyrte plasser, er antallet døgn med tvangsinnleggelser blitt mer enn halvert blant pasientene som har fått tilbudet. I tillegg har tilbudet hatt mange store og positive ringvirkninger for brukerne, pårørende, primærhelsetjenesten og 16 nr. 3-2008
ikke minst de ansatte i institusjonen. Bakdør inn til spesialisthelsetjenesten Brukerstyrte plasser er et lavterskeltilbud til brukere som har fått stilt diagnose og tidligere har vært innlagt på avdelingen slik at han eller hun er kjent med avdelingen og personalet kjenner brukeren. Vi har en allianse med pasientene, vi er nødt til å ha en posisjon der vi har gjensidig tillitt for at tilbudet skal fungere, forklarer Bjarte Sælevik, psykiatrisk sykepleier ved posten. Han var med og utviklet tilbudet som har eksistert siden 1. januar 2005. Tilbudet fungerer slik at brukeren selv tar kontakt og initiativ til å legge seg inn når behovet melder seg uten at han eller hun først må gå veien om primærlege eller legevakt. Ordningen er slik sett som en bakdør inn til spesialisthelsetjenesten. Likedan er det brukeren som tar initiativ til å skrive seg ut. Brukeren trenger ikke å forklare seg og fortelle hvorfor de ønsker innleggelse, personalet ved avdelingen skal ikke overprøve brukerens ønske om opphold. Dette gjør barrieren mot å legge seg inn betraktelig mindre enn ved tidligere innleggelser der man først måtte gjennom det som for mange fortonte seg som en rekke unødvendige avhør, først ved primærlegen, deretter til avhør av leger ved Stavanger sykehus før de ble sendt til Jæren DPS for å måtte gjennomgå en ny innleggelsessamtale. Dette ble ofte en lang og tung runde å gå for pasienter og pårørende og andre involverte. Resultatet var at mange drøyde så lenge med å søke hjelp at de ble så syke at de mistet selvinnsikt. Det kunne resultere i at de ble tvangsinnlagt. år av gangen. Her får brukerne muligheten til å komme direkte til posten. De kan ringe døgnet rundt, når de selv føler for det. Men først må de lære seg å bruke tilbudet. I en startfase når brukeren ikke har lært seg hva dette går ut på, er det nødvendig at noen kan være med å motivere brukeren til å benytte seg av tilbudet. De som formidler kontakten kan først være pårørende og 1. linjetjenesten. Men målet er at brukeren selv skal styre dette. Å være innlagt på eget initiativ gir en helt annen opplevelse, det er så enkelt, forteller mange brukere. De får ansvar for eget liv og helse istedenfor at vi skal ta det ansvaret. Å få være herre over eget liv fører til økt selvtillitt og bedret livskvalitet, forteller Sælevik. Time out Sykepleieren på avdelingen vurderer om brukeren er frisk nok til å benytte seg av et slikt lavterskeltilbud. På disse plassene får de ikke noe voldsomt behandlingsopplegg, vi endrer ikke medikamenter eller gir terapisamtaler. Dette er rett og slett et tilbud som skal hjelpe dem å falle til ro og finne frem til det friske i seg igjen, forteller Gunnhild Aase, sykepleier ved posten. De som kommer inn på brukerstyrte plasser får en slags time out. Det vi prøver å gi dem er støtte og struktur, ro og hvile forklarer hun. Stress kan utløse og forsterke sykdommen, derfor er det viktig at de kan komme hit og få senket skuldrene, legger Aase til. Motforestillinger Ved Kløver 2 er to av 12 sengeplasser satt av til brukerstyrte plasser. Mange var skeptiske da tilbudet ble satt i gang og spådde overforbruk av sengeplasser. Man satte derfor i kontrakten at hvert opphold ikke måtte overstige fem døgn med en karenstid på 14 dager. Mange forventet at dersom vi satte opp dørene på denne måten så kom de bare til å være her, forklarer Signe Nijkamp, direktør for Jæren DPS. Samtidig visste mange av oss at det er ingen her som ønsker å være her mer enn nødvendig. De ønsker å være hjemme, de ønsker å styre sitt eget liv, og derfor trenger de hyppigere hjelp for å unngå at de får alvorlige sykdomsepisoder. Da tilbudet startet, økte For å få benytte seg av tilbudet, må brukeren først tegne en kontrakt med avdeling K2 om tilgang til plassene og denne gjelder for et Sykepleierne Gunhild Aase og Bjarte Sælevik forteller om mange positive ringvirkninger etter at de innførte brukerstyrte plasser ved posten nr. 3-2008 17
hyppigheten av innleggelser radikalt. Samtidig gikk antallet døgn de lå på institusjonen like radikalt ned viser en studie av sengeposten før og etter at tilbudet trådte i kraft. Her er de 18 første som fikk tilbudet sammenlignet i forhold til innleggelsesmønster for den enkelte før og etter at tilbudet trådte i kraft. Antallet innleggelser totalt gikk fra 69 til 178 innleggelser mens antall uker med innleggelse gikk ned fra 265 uker til 178. Med andre ord er antallet innleggelser tredoblet, mens antall liggedøgn er redusert med en tredel! 41 % av de brukerstyrte innleggelsene varer bare et døgn. I snitt er varigheten på ca. 2 dager. Andre innvendinger de har møtt er at siden det er sykepleierne som er ansvarlige for de brukerstyrte plassene, undergraver det den etablerte ordningen der legen henviser til, eller legger inn pasienten til behandling i spesialisthelsetjenesten. Men kommunene som er tilknyttet Jæren DPS er svært tilfreds med ordningen. De ser at dette setter pasienter med alvorlige lidelser i rask kontakt med de som kjenner deres sykdom og sykdomsforløp best. Spådommer om at brukerne ville komme i helger, kvelder og på nettene når bemanningsfaktoren var lav, viste seg også å være feil. De fleste innleggelsene skjer på vanlige ukedager og på dagtid mellom klokken 12 og 16. De som lider av schizofreni er i utgangspunktet ofte de dårligst fungerende av de som har en psykisk lidelse. Derfor var det motforestillinger ved sykehuset om at et slikt tilbud kunne la seg gjennomføre. Tilbudet innebærer jo at den syke må skrive under en kontrakt om at de er med på ordningen. Mange som har en schizofrenilidelse er mistenksomme og har dermed store motforestillinger mot å skrive under på dokumenter. Hadde du spurt meg for fem år siden om en bruker med paranoid schizofreni ville skrive under på en kontrakt som omhandlet innleggelse på psykiatrisk sykehus så ville jeg svart: "Nei, ikke en!, slår Sælevik fast og innrømmer at han selv er overrasket over hvor godt tilbudet fungerer. Det er jo en læringsprosess det her. Sykdommen de har er en tilstand. De opplever ting som ikke er forenlig med vår virkelighetsoppfatning og graden avgjør hvor syke de er og hvor langt de er inn i psykosen. Etter Friskare med brukarstyrt plass Nelya er ikkje frisk. Men ho er blitt mykje friskare etter at ho fekk styre ein eigen sengeplass på Jæren Distriktspsykiatriske Senter (DPS). TEKST: KRISTIN H. HAuGEN FOTO: KJETIL ALSVIK GJENGITT MED TILLATTELSE FRA MAGASINET HELSE I VEST Nelya og Leiv Inge Håheim har fått det betre etter at Jæren DPS starta opp med brukarstyrte plasser. For 13 år sidan kom ho frå Ukraina saman med mannen sin, Leiv Inge Håheim. Han køyrde langtransport og trefte kvinna han skulle stifte familie med på ei av arbeidsturane sine. Lite visste dei om kva som skulle treffe dei av sjukdom og utfordringar dei neste 18 nr. 3-2008
hvert lærer de seg å kjenne igjen symptomer på at psykosen er i anmarsj og skjønner når de skal oppsøke hjelp. Fra kriseplasser til brukerstyrte plasser Det vil være naturlig å tro at dette tilbudet startet opp med en målsetning for å legge til rette for mer brukermedvirkning, mindre bruk av tvang og økt tilgjengelighet. Dette er jo i tråd med de nasjonale målene for psykisk helsevern i opptrappingsplanen som ble vedtatt i Stortinget i 1998 og som skulle fremme selvstendighet, mestring og økt livskvalitet. Men starten på dette er ikke så politisk korrekt, forteller Sælevik. Tilbudet startet først opp under navnet kriseplasser. Før tilbudet startet hadde vi et enormt trykk på avdelingen. Kløver 2 var preget av mange, tunge pasienter som var her i lange perioder av gangen og det var mye tvangsbruk. Da tilbudet startet var ca 60-70 % tvangsinnlagt. Enheten var preget av stress, personalet var utslitt og følte at de ikke fikk tid til den enkelte. Det var mye bruk av belter, tvangsmedisinering og dørene ble holdt låst. Personalet var redde for pasientene som brukte vold og det endte med at noen ble syke og var redde for å gå på jobb. Personalet mente at uroen skyldtes at det var for få på jobb og ønsket at det skulle opprettes flere stillinger. Fire var på vakt på kveldstid, men det var ønskelig med 5-6 personer på vakt eller alternativt skjære ned på antallet senger. Men avtalen som institusjonen har med Helse Vest innebærer at et visst antall senger skal være tilgjengelig og penger til ekstra stillinger var det jo ikke. Vi stilte oss spørsmålet hvordan kan vi løse dette? Vi tenkte at dersom vi fikk frigjort to senger til kriseplasser så kunne vi ha ni senger med tunge brukere og to senger med mindre krevende brukere der folk kunne komme og gå. Slik kunne vi redusere antallet tunge brukere. Utgangspunktet var ønsket om å avlaste personalet og målet var at de skulle få en tryggere og bedre arbeidsplass. Bevisstheten om at dette var en flott måte å få til brukerstyring er noe som er kommet i ettertid. I ettertid så vi at tilbudet førte til en reduksjon i tvangsbruken og at det førte til en bedret tilværelse for både brukere og pårørende. Tilbudet ble derfor omdøpt til brukerstyrte plasser. Mange positive ringvirkninger I kjølvannet av tilbudet har de sett en positiv kjedereaksjon i mange ledd. Ikke bare er antallet >> åra. Tre år seinare fekk dei ein liten gut. I ettertid ser dei at Nelya hadde vore psykisk sjuk tidlegare, men no slo det ut for fullt med langvarig og alvorleg fødselsdepresjon. Det blei mange innleggingar og ei svært tung tid for den vesle familien. Får ro og tryggleik I dag er livet lysare for dei tre på Klepp i Rogaland. Mor er ikkje frisk, men med nært samarbeid med Jæren DPS som har lagt til rette for fleksible ordningar og tett oppfølging, er ho stort sett heime. Den no ti år gamle sonen deira har fått ein meir stabil heim og eit nettverk som er merksam på historia og fangar moglege problem tidleg. Etter at Jæren DPS starta med det dei kallar brukarstyrte plasser, har vi fått ein form for kontroll over tilværet. Når eg merker at Nelya begynner å bli dårleg, kan eg foreslå at ho skal ta seg ei natt eller to på senteret. Der får ho ro, hjelp til å sove og tryggleik rundt seg. Eg er overbevist om at dette har gjort at vi har klart ossutan tvangsinnleggingar dei siste to åra, seier Håheim. Såkalla brukarstyrte plasser kan nyttast i inntil fem døgn om gongen. Det vanlegaste er at pasientane er der i eit par dagar. Då er dei som regel klare for å reise heim att. Tidlegare kjendest det som eit fengsel når eg blei lagt inn. No styrer eg det sjølv. Når uroa tek tak i kroppen, veit eg at det finst ei løysing. Eg blir raskare betre av å vere på Jæren DPS når eg treng det, seier Nelya. Klokka styrer ikkje sjukdommen I rekkjehuset på Klepp spring sonen inn og ut. Det er skuleslutt, kameratar og fotball tek over for middag og lekselesing. Familien er opne om situasjonen dei er i. På den måten trur dei det er lettare å be om hjelp når behovet melder seg. Det er då ikkje noko å halde hemmeleg. Vi er dei vi er, på godt og vondt. Det at vi er i stand til å sjå når Nelya treng hjelp gjer kvardagen så mykje enklare. Sjølv om medisinering og biverknader framleis pregar liva våre, slepp vi no dei lange opphalda på institusjon som gjorde at vi ikkje kunne leve som ein familie. Vi har fått langt færre bekymringar å slite med etter at vi fekk tilgang til ein brukarstyrt plass. Det er vanskeleg dersom sjukdommen skal styrast av rutinar og system. Det er ikkje klokka som styrer sjukdommen, difor er det så viktig at tilbodet er der når vi treng det, seier Håheim. Når uroa tek tak i kroppen, veit eg at det finst ei løysing. Nelya og Leiv Inge Håheim har fått det betre etter at Jæren DPS starta opp med brukarstyrte plasser. nr. 3-2008 19
tvangsinnleggelser mer enn halvert, de har også fått en stillere enhet med mindre belegg, fornøyde ansatte og bedret arbeidsmiljø. Mens enheten før ofte var full, har den i dag et belegg som i snitt ligger på 70 %. Dette har gitt de ansatte mer tid til den enkelte, og til å foreta flere hjemmebesøk. Brukerne forteller å ha fått mer kontroll og følelse av mestring av eget liv da de brukerstyrte plassene har vist at de i tillegg forebygger de store sammenbruddene. Mange har uttalt at de nå har fått et nytt liv. De pårørende forteller også om en bedre hverdag. Tilbudet fungerer som en trygghet der de raskt kan få hjelp. Når vi har tilgang på brukerstyrte plasser, klarer vi også å fungere som en familie, er utsagn som pårørende kommer med. Totalt sett gjør dette tilbudet ting så mye enklere for alle for legen, pårørende, pasienten og oss her på enheten. Ordningen har også ført til en holdningsendring hos de ansatte, mener Sælevik. Vi ser også at ordningen har bidratt til et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, også kalt samsonen. Vi samarbeider og sier i fra til hverandre hva som skjer med brukerne. Avtalen om brukerstyrt plass skal være en del av det som kalles Individuell Plan. Individuell Plan er et lovpålagt planverktøy og et virkemiddel som skal sikre brukermedvirkning på individnivå og skal sørge for helhetlig planlegging og koordinering av ulike offentlige tjenester for mottakere av disse tjenestene. Derfor har dette tilbudet vært en faktor som har påskyndet prosessen med å få til et samarbeid med primærhelsetjenesten om å få satt opp Individuell Plan for de som ikke allerede hadde det. Tilbudet utvidet Tilbudet er nå utvidet til å gjelde enkelte pasienter ved Kløver 3, posten for de med affektive lidelser, de med personlighetsforstyrrelser, og spiseforstyrrelser m.m. Foreløpig er én sengeplass gjort tilgjengelig. Tanken er at når tilbudet har vært så positivt for de som har psykoselidelser, er det muligheter for at også mennesker med andre typer psykisk lidelse kan nyttiggjøre seg et slikt tilbud, avslutter Sælevik. Les mer om Jæren DPS på www.jdps.no Het debatt: Sanitetskvinner pådrivere for bedre eldreomsorg Ikke et sete var ledig da sanitetskvinnene i Sarpsborg inviterte politikere og pårørende til et åpent møte i Sarpsborg bystyresal 31. mars. Dette er bedre enn et fakkeltog, mente representanen fra pensjonistpartiet. TEKST: MARI M. PRESS Det var høy temperatur i salen og konkrete spørsmål som ordfører Engsmyr og seksjonsleder i helse- og sosialetaten, Arne Holmstøen ble konfrontert med og måtte svare på mandag 31. mars. Sanitetskvinnene arrangerte et lignende møte 28. august i fjor, da i regi eldreomsorgskomiteen i N.K.S. Østfold fylke, der ordføreren ble konfrontert med konkrete mangler i eldreomsorgen og sterke historier fra opprørte pårørende. Berit Lillegren i eldreomsorgskomiteen og leder i Ullerøy sanitetsforening, utfordret ordføreren den gang på sykehjemsdekningen i kommunen og utbygningshastigheten og påpekte at bare 55 % har enerom på sykehjemmene. Sonja Opsund, også i eldreomsorgskomiteen, krevde at beboerne fikk 4 måltider pr. dag og at kaffe med en kakebit ikke kan regnes som et måltid. Mellom middag og og kvelds går det 6 timer og dette er uakseptabelt, og spesielt ille for diabetikere mente hun. Det ble også etterlyst større aktivisering av beboerne og at det ble opprettet pårørendeforum ved alle sykehjem med faste rutiner. Andre krav som ble stilt var flere kompetente ansatte i eldreomsorgen og flere en én sykepleier på vakt på nattestid. Under møtet i fjor lovte ordføreren å følge opp kritikken. Men sanitets- 20 nr. 3-2008