Metoden gjør at avhengigheten

M: HELSE OG TERAPI Bruker terapiformen addiktologi mot avhengighet: Metoden gjør at avhengigheten blir «bortkastet» WWW.MITTMEDIUM.NO 74 Hva er årsaken til at enkelte mennesker blir så avhengige at de ofrer alt for en eller annen form for rus? Forhold, barn, hus og hjem, jobb, vennskap og familie avhengigheten kan ta fra deg alt du er glad i. Espen Andresen er ekspert på avhengighet og har jobbet med dette i over 15 år. Med terapiformen addiktologi har han fått mange mennesker ut av avhengighetsuføret som ødelegger tusenvis av liv og koster samfunnet milliarder av kroner årlig. :: Tekst og foto: Leif B. Kristiansen Jeg er invitert på et foredrag om etikk og moral i Oslo med Espen Andresen og Laila Mjeldheim. Espen, som i 2008 utgav boka «Fri fra avhengighet», er utdannet master addiktolog og gestaltterapeut ved Fria Universitetet Norden, og eier og driver blant annet Addictologi Akademiet og utdanningsstedet FUN Norge der han utdanner addiktologer som behandler Det å ruse seg, uansett om det er på alkohol, narkotika, sex eller spill, skaper bare enda alle typer avhengighet. I tillegg er han coach, lederutvikler i bedrifter og foredragsholder. Espen, som har gått fra å være rusavhengig og bo på gata til i dag å stå bak flere firma via addiktologifilosofien og være ekspert på avhengighet, har mer enn 15 års erfaring på feltet. Laila Mjeldheim er utdannet addiktlog samt gestalt-, trauma- og drømmeterapeut. I dag leder hun et salgsfirma, er gründer, foredragsholder og coach og underviser i familiesystemet og medavhengighet. Laila var i tenårene relasjons- og sexavhengig, og hadde en tøff barndom på barnehjem og med alkohol og vold i mer uro og angst. hjemmet. I dag hjelper hun andre ut av destruktive mønstre, og i salgsbedriften sin investerer hun i de ansatte via addiktologiske grunnprinsipper og utvikler de ansatte til å få et liv de aldri hadde drømt om. Jeg tenker mitt. Skal jeg virkelig på et foredrag med en eks-narkoman og en tidligere sexavhengig som skal snakke om etikk og moral? Her gjelder det å trå forsiktig og legge fordommene til side. Engasjerende Espen er utvilsomt en engasjerende foredragsholder. Han bruker sin egen erfaring som tidligere rusavhengig, sin utdannelse og praksis som addiktolog og sin over 15 år lange erfaring når han jobber med mennesker i gruppe og holder foredrag. På en usminket og rett fra levramåte helt uten filter bretter han ut sitt eget liv som narkoman med stort engasjement på sin brede østkantdialekt. Han legger heller ikke skjul på hva han mener om den norske modellen for å hjelpe narkomane. Den fungerer ikke, enkelt og greit. Espen er opptatt av resultater som skaper varige endringer der de som søker hjelp faktisk får tilbake livskvaliteten. Det er det han tror på og brenner for, å skape varige endringer som gir resultater hos den enkelte, og dette er det han selv mener han er best på. Følelser i ubalanse Da jeg vokste opp, var det ingen hjemme som kunne lære meg hvordan jeg skulle oppføre meg. I stedet lærte jeg hvordan jeg kunne overleve i et tøft miljø på østkanten. Det var ikke noe gærent med hodet mitt, det var noe gærent med følelsene mine, forteller han. Som 19-åring spilte Espen fotball på høyt nivå, og i tillegg var han aktiv blant annet innen alpint. Dette var et miljø som var sunt og hvor det eksisterte regler. Men det å bli sett og få den nødvendige oppmerksomheten hjemme mener Espen er et av våre grunnleggende behov som mennesker. Nettopp manglende regler og mangelen på å bli sett førte til at han ble avhengig først av alkohol og deretter narkotika for å fungere. Grunnen til at jeg hadde den indre uroen og stresset, var ubalanse i livet mitt der jeg så at alle andre lyktes, forklarer han. Ble psykotisk I begynnelsen ble han rolig da han tok amfetamin, men dette endret seg etter hvert til at han ble urolig, fikk angst, utviklet frykt og redsel og fikk konsentrasjonsvansker. Amfetamin- og heroinmisbruket endte til slutt opp i en psykose. Espen har nå vært avholdende fra rusmidler og alkohol i 16 år. Han har selv kommet seg ut av avhengigheten til de mønstrene som han i utgangspunktet ble avhengig av for å skape ro og stabilitet i livet sitt, men som i stedet skapte det motsatte nemlig uro, angst og frykt. Nå er det sunne

75 Laila Mjeldheim og Espen Andresen bruker addiktologi-metoden når de behandler mennesker med avhengigheter. Det som hindrer oss i å komme ut av misbruket eller avhengigheten, er den indre redselen og det dårlige selvbildet og selvtilliten vi har opparbeidet oss opp gjennom årene, forklarer de. rutiner og ritualer i livet som er grunnlaget for at han har fått seg flere utdannelser og blant annet bygget opp flere bedrifter som underviser og lærer andre om avhengighet og hvordan komme seg ut av dette. Avhengigheten lindrer smerte Det å ruse seg, uansett om det er på alkohol, narkotika, sex eller spill, skaper bare enda mer uro og angst. Avhengigheten blir en måte å lindre smerte på. Alle kan slutte med disse usunne mønstrene, som bare er forskjellige typer av avhengigheter. Problemet er å sette en endelig stopp for avhengigheten og ikke havne i den fella at man finner andre ting å være avhengig av. Det er sirkelen av avhengighet ubalansen som må brytes og erstattes av noe som er sunt nemlig balanse i livet. For at mennesker som er avhengige skal komme seg ut av den onde sirkelen en gang for alle, må de erstatte det de er avhengig av med noe som gjør at avhengigheten i seg selv blir bortkastet. Det er bare mennesker med dårlig selvfølelse og selvbilde som klarer å skade seg gjennom forskjellige former for rus. Den indre redselen På Addictologi Akademiet jobber han og de andre terapeutene med å hjelpe mennesker til å komme seg ut av avhengigheten og destruktive mønstre slik at de kan skape seg et normalt liv, fungere blant andre mennesker og klare å sette ord på følelsene sine. Det er ikke viktig hvilken avhengighet de har, men at de har innsett at de har en avhengighet som de trenger hjelp for å komme seg ut av. Derfor jobber de i grupper hvor klientene kan ha mange forskjellige typer avhengighet. Det som hindrer oss i å komme ut av misbruket eller avhengigheten, er den indre redselen og det dårlige selvbildet og selvtilliten vi har opparbeidet oss opp gjennom årene. Derfor har vi skapt et rom hvor vi deler dette med hverandre, samt kjenner oss igjen i hverandre og støtter hverandre i våre felles mål, forteller Espen. Han erkjenner at Addictologi Akademiet ikke passer for alle. Akademiet får ikke statsstøtte, og klientene må derfor betale alt selv. Det kreves ansvarsevne for å ville gjøre en forandring og ville gi slipp på destruktive mønstre, det passer nok ikke for alle. Vi jobber med oppegående mennesker som verken vil ha diagnoser eller være pasienter. De ønsker å være en del av samfunnet og bidra. Filosofien er at vi har ansvaret for vårt eget liv og gir hverandre den støtten som skal til for å komme seg ut av avhengigheten. Vi vil skape balanse i livet til den enkelte, finne mål, oppfylle drømmer og behov og fjerne bindingene som holder oss fast i gamle mønstre. Så lett, men likevel så vanskelig, mener han. På de neste sidene kan du lese om Bjørn Ivar (27) som var langt nede på grunn av avhengighet og kom seg ut av sitt rushelvete ved hjelp av addiktologi-metoden.

WWW.MITTMEDIUM.NO M: HELSE OG TERAPI 76 Bjørn Ivar Nordstrøm (27) ble avhengig som barn: Kom seg ut av avhengigheten med addiktologi Etter noen uker er jeg tilbake i Lailas lokaler der hun driver sin salgsbedrift, hvor flere av de ansatte også får coaching og egenutvikling på Addictologi Akademiet. Jeg skal treffe Bjørn Ivar Nordstrøm (27), som har kommet seg ut av avhengighetene sine ved hjelp av addiktologi. :: Tekst og foto: Leif B. Kristiansen B jørn Ivar spør om det er noe jeg ønsker, og jeg ber om en kopp kaffe så svart som mulig. Han kommer med koppen og setter seg ned ved siden av meg. Han ser ut som en hvilken som helst ung mann. Pent kledd og høflig, veltalende er han også. Men historien han forteller, forbløffer. Forbløffer på den måten at det er en ulv i fåreklær som sitter ved siden av meg. Denne unge mannen vet mye om avhengighet. Veldig mye. Han vet mer om baksiden av medaljen enn de fleste, man kan bare ikke se det på ham. Det står ikke et merke i panna som sier «eks-avhengig». Fellesskapsfølelse Hvordan havnet du her, spør jeg. Veldig mange ting. At jeg har en fellesskapsfølelse med menneskene som er rundt meg her på jobben, som også har en bakgrunn fra misbruk og avhengihet. Det er mange likhetstrekk i min historie med de andre jeg går i gruppe sammen med. Her har alle en eller annen historie bak seg

som de er ærlige på. Som tidligere rusavhengig er det lettere for meg å relatere meg til andre som har vært rusavhengige. På Addictologi Akademiet er vi alle ærlige på at vi har en historie bak oss med avhengighet. Vi er ærlige på hvem vi er, på hvordan det har vært, og på hvordan det er i dag med det livet vi lever. Det er det som har gjort at jeg i dag kan åpne meg. Når jeg hører andre som åpner seg, kjenner jeg meg igjen i det de forteller. Når jeg ser hvor bra det er for dem, føler også jeg for å åpne meg og fortelle min historie. Sakte, men sikkert har jeg klart å sette ord på mer og mer. Og jo mer av historien min som kommer til overflaten, jo flere av brikkene faller på plass i livet mitt. Jo flere brikker som faller på plass i livet mitt, jo mer frihetsfølelse får jeg fordi da føler jeg meg ikke lenger liten og dum, usikker, forvirret og redd. Ensom oppvekst Bjørn Ivar vokste opp på tettstedet Årnes i Nes kommune i Akershus, ca. 5 mil fra Oslo. Det var veldig ensomt. Nærmeste nabo var 100 meter unna. I familien jeg vokste opp i, var det også veldig ensomt. Jeg hadde en far som nesten aldri var til stede. Det var en stor bondegård, så han måtte nesten alltid jobbe. Mor løp alltid rundt og tok vare på oss barna og alt som skulle foregå i huset. Det var ganske strenge regler hjemme. Bjørn Ivar opplevde flere traumer i barndommen som gjorde at han aldri kunne tillate seg å bare være seg selv som barn. I disse traumene ble han aldri tatt vare på eller møtt som barn. Veldig ofte ble han liggende våken på natta og høre foreldrene krangle høylytt. Da satt han i trappa og hørte på, men på morgenen etter var det ingen som sa noe. Spesielt husker han at moren ofte truet med å stikke av, noe som førte til at han fryktet at moren plutselig en dag skulle bli borte. Usikkerheten førte til at han satt på skolen og tenkte på dette. Til slutt følte han at han måtte skape sin egen illusjon av virkeligheten for å overleve. Selv føler Bjørn Ivar at mange av de dramatiske valgene han tok senere i livet ble gjort mye på grunn av oppveksten. Som følelsen av å være lavest på rangstigen, ikke få være med, alltid være på utsiden, være usikker og utrygg. Aktiv i idretten I oppveksten drev han aktivt med flere typer idrett i flere år, blant annet turn, fotball, ishockey og friidrett. Det var alt mulig av ting som han gjorde for å slippe unna sine egne følelser. Så fant han maten. Ingen hadde tid til meg da jeg var Bjørn Ivar begynte med alkohol allerede som 12-åring, men før dette hadde han begynt å misbruke mat for å dekke sine egne behov. Etter hvert ble det sterkere og sterkere rusmidler for å dekke behovene. Bilder er fra før han begynte med behandlingen med addiktologi-metoden. Foto: Privat barn. Det var ingen andre der for å dekke mine behov, og derfor lærte jeg meg veldig tidlig å dekke mine egne behov for å bli sett og hørt. For å klare dette gjorde jeg meg selv veldig sterk. Hver gang jeg kjente på en vond følelse, trodde jeg den følelsen hadde noe gjøre med å være sulten. Jeg var veldig ung da jeg begynte å overspise for å dekke over ubehaget av at jeg ikke ble sett hjemme og usikkerheten jeg følte. Allerede som barn levde jeg egentlig et dobbeltliv. Hvis vi fikk besøk, forandret jeg meg selv og forsøkte å være den personen jeg trodde de som var på besøk ville at jeg skulle være for å tilpasse meg og for å få lov å være med. Så fort de gikk, grafset jeg til meg av mat for å døyve ubehaget. Alt handlet egentlig om å dekke ubehaget inni meg. Utagerende liv Bjørn Ivar skjønte før han var 15 år gammel for første gang at det hadde gått for langt. Han hadde lenge prøvd å bli likt av alle på skolen og finne seg venner ved å være kul nok, tøff nok og morsom nok. Hver gang han møtte noen, handlet det om å prestere, det handlet aldri om å være seg selv. Han begynte å dra på fester og drikke alkohol da han var bare 12 år gammel. Etter hvert ble det et utagerende liv med sex, porno, spill og mat i førersetet. På grunn av overspisingen kom han opp i nesten 115 kilo. Han satt hjemme hos fetteren en kveld foran dataskjermen og spilte med brukket arm mens svetten silte av ham da han skjønte at her bar det feil av gårde. Han hadde ikke særlig med venner eller noe 77

WWW.MITTMEDIUM.NO M: HELSE OG TERAPI 78 På Addictologi Akademiet går Bjørn Ivar sammen med andre som om også har destruktive mønstre de ønsker å komme seg ut av, og har drømmer og mål de ønsker å oppnå. annet liv. Han skjønte at familien til fetteren egentlig ikke ville ha ham der. Han hadde ingen andre personer å gå til eller å snakke med heller. Da begynte han for første å gang å lure: «Hva er det som egentlig foregår?» Den kvelden kjørte han scooter hjem på natta og tenkte at det ikke var noen som brydde seg uansett. Da det kom en katt over veien, dro han alt han kunne i bremsene og styrtet over scooteren med hodet først i bakken. Han våknet først tre timer etterpå, blodig og opphovnet i ansiktet. Da han kom hjem, tenkte han at slik ville han ikke ha det. Han ønsket seg et ordentlig liv. Ny avhengighet Derfor tok han opp idretten igjen. På vei ut av sin egen avhengighet klarte han å velge noe som ble en ny avhengighet. Det ble opptil tre treningsøkter per dag nok en gang for å kompensere, ikke for å oppfylle noe som kunne vært hans egen drøm. Han klarte heller ikke nå å være «til stede». På skolen eller sammen med andre tenkte han kun på å komme seg på isen igjen og spille hockey. Avhengigheten tok ikke pause, den fant bare nye veier. Etter hvert fungerte ikke ishockeyen heller lenger, og han begynte å ruse seg på alkohol igjen. På en fest smakte han for første gang på en røyk som ble sendt rundt bordet. Dette ble det første møtet med hasj. Det var da det virkelig begynte å ta av. Etter hvert ble det enda sterkere stoffer. Det var først da han jobbet som lærling i 18-årsalderen at han skjønte at han var narkoman. På denne tiden drev han både med salg og kjøp. Alt hadde gått for langt. Og alle på Årnes «visste». Likte ikke seg selv Jeg likte ikke den personen jeg var blitt, og planla rett og slett å flykte bort fra alt sammen! Jeg likte ikke vennene jeg hadde fått, og jeg likte ikke måten vi forholdt oss til hverandre på. At jeg innerst inne var livredd, kunne jeg jo ikke si til noen. Planen var derfor å stikke til Peru og slutte å ruse meg. Planen var å hjelpe en indianerstamme der nede som jeg hadde lest om som lever i en annen dimensjon. Jeg var klar for å legge absolutt alt bak meg, inkludert samfunnet og pengesystemet. Men det første jeg gjorde da jeg kom til Peru, var å ruse meg! Jeg skulle bo som de fattige uten penger, men dette gikk jo selvsagt ikke. I tillegg var jeg helt «far out» i hodet på Hjelpen Bjørn Ivar har fått etter at han begynte på Addictologi Akademiet, har medført at han blant annet fungerer langt bedre på jobben. grunn av misbruket. Jeg var på reise etter lykken! Men den var et annet sted. I Peru jobbet Bjørn Ivar blant annet en stund som lærer. Men misbruket fortsatte. Det samme gjorde den selvutslettende livsstilen hans. Etter et halvt år skjønte han at han måtte komme seg vekk fra dette livet også. Han trodde på denne tiden at «alle» var ute etter å ta ham. Paranoiaen hadde begynt å sette seg i ham, og han sov med kniver ved siden av seg «i tilfelle» noen skulle komme og ta ham. Den siste natta var jeg helt psykotisk og trodde de jeg var sammen med skulle ta livet av meg. Jeg løp ut av leiligheten og stakk av i en bil som nøkkelen stod i. Svetten rant av meg og jeg snek meg inn på flyplassen, overbevist om at vennene mine ville prøve å drepe meg. Jeg klarte å komme meg tilbake til Norge, men jeg hadde ingen steder å dra.

Bjørn Ivar flyktet til Peru for å komme seg ut av avhengigheten. I stedet endte det med at han ble ennå mer avhengig og ruset seg daglig. Blant annet skulle han hjelpe en indinerstamme i jungelen. Etter et halvt år skjønte han at han måtte komme seg vekk fra dette livet også. Foto: privat Sviktet på nytt Jeg hadde sendt flere mailer hjem til mamma og bedt henne om å møte meg. Det skulle hun gjøre, skrev hun tilbake. Men da jeg landet i Norge og gledet meg til å møte familien min igjen, var det ingen der. Det var jo på sin måte ganske trygt og velkjent. Slik har det jo alltid vært at jeg har blitt sviktet. Tankene havnet tilbake til da jeg som barn satt og ventet på at de skulle hente meg etter turninga, men ingen kom. Det tok ikke lange tiden før vennene i narkotikamiljøet han hadde flyktet fra i Norge fikk høre at han var kommet tilbake i Norge. De tok kontakt med ham. Men Bjørn Ivar ville ikke tilbake til det gamle miljøet han ville begynne på nytt. Derfor reiste han til bekjente i Trondheim. Der ble han konfrontert med at han hadde problemer i livet sitt at det var han som var problemet. Han prøvde å forklare hvordan ting hadde vært, men de ville ikke høre på ham. På taxistasjonen i Trondheim viste han fingeren til vennene og stakk av. På nytt. Og på nytt var han psykotisk og trodde alle var etter ham. Han fikk tak i en taxi selv om han trodde taxisjåføren ville drepe ham og ble kjørt til flyplassen og tok flyet til Oslo. Resept eller institusjon Da Bjørn Ivar kom hjem denne gangen, fortalte han for første gang hvordan han egentlig hadde det. «Mamma, jeg har det helt jævlig, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!» Jeg var helt ærlig og fortalte hvordan ting hadde vært og at jeg hadde ruset meg i mange år. Men hun kunne ikke hjelpe meg, så jeg havnet hos psykolog. Han kunne heller ikke hjelpe meg, men fortalte at han «heiet» på meg! Psykologen kunne gi meg en resept eller sende meg på institusjon. Men det var jeg ikke interessert i! Heldigvis fikk jeg kontakt med kusina mi som anbefalte meg å prøve addiktologi. Jeg gikk inn på nettet og så en video med Espen. For første gang opplevde jeg at noen fortalte hvordan ting kan være uten å fordømme noen eller at andre skulle styre livet mitt. Det virket som en enorm frihet. Jeg ville bare være meg selv, det er det jeg alltid har drømt om. Jeg tok opp telefonen samme dag og ringte til Espen og ba om å få komme på et møte. Det var 5. januar 2012. Jeg husker dagen fordi det var min onkels bursdag. Da tok jeg min siste slurk alkohol og sa at jeg ikke vil drikke mer. Det første som skjedde da jeg kom på akademiet, var at jeg ble møtt av noen som åpnet seg og fortalte om seg selv, ikke med sånn ovenfra og ned-holdning, men som faktisk har egen erfaring. Og så ble jeg spurt om hvordan jeg har det, og det føltes som de virkelig brydde seg. Det var uvant, men også veldig fint. Jeg sa at alt var bra, men det var jo ikke det. Jeg hadde langt hår, skjegg, hadde ikke skiftet klær på 79

WWW.MITTMEDIUM.NO M: HELSE OG TERAPI 80 Bjørn Ivar ble tipset av kusina si og gikk inn på nettet og så en video med Espen Andresen (tv), som driver Addictologi Akademiet. - For første gang opplevde jeg at noen fortalte ting kan være uten å for- fungerer. Det var mye nytt, hvordan lenge og luktet nok dømme noen eller at andre skulle men alt treffer, alt kjenner ikke særlig bra. Jeg styre livet mitt. Det virket så rett og slett ikke ut! jeg meg igjen i alt er som som en enorm frihet, jeg har opplevd det! Alt det som Og jeg var fortsatt dønn sier han. psykotisk. stod på den tavla, er en del av livet mitt. Jeg følte med en gang at her er jeg Som å komme hjem hjemme her hører jeg til. For første gang Da begynte de å fortelle meg hvordan forteller jeg til ukjente mennesker om hva dette fungerte, og de viste meg forskjellige som har foregått i livet mitt og hvordan jeg har hatt det. matriser på tavla som viste hva avhengighet er og hvordan destruktive relasjoner I en pause kom det en gjeng med andre Slik fungerer avhengighet Gjennom evolusjonen har hjernen utviklet en rekke spesialiserte mekanismer som bidrar til å maksimere evnen til å oppnå belønninger: mekanismer som rangerer verdien av ulike belønninger, mekanismer som lærer oss raske og effektive veier til målet, og mekanismer for kognitiv kontroll som gjør veien mot målet lettere ved å undertrykke distraksjoner og impulser. Disse mekanismene er plassert i ulike deler av hjernen og trenger et system som styrer informasjonsutveksling mellom områdene. Denne oppgaven har signalstoffet dopamin. Gjentatt bruk av rusmidler (eller gjentatt utførelse av andre avhengighetsskapende aktiviteter) fører til at større mengder av dopamin utløses enn ved naturlige belønninger og kortslutter på denne måten kretsene som forbinder de ulike områdene. På denne måten forstyrres dopaminets personer som skulle i gruppen sin den kvelden. De inviterte Bjørn Ivar inn i gruppen. Jeg var usikker på om jeg skulle bli med og om jeg ville forplikte meg til gruppen. Det var flere som åpnet seg og ga meg tillit som ny, og jeg kjente at jeg trengte dette. Da det var krangling, stakk vi jo bare av i min familie. Men nå hadde jeg ingen andre steder å stikke, så jeg ville forplikte meg. Det var bare menn der, men normale læringsfunksjon. Dopamin utløses vanligvis ved nye, ukjente belønninger, når noe uventet skjer, eller når belønningen er bedre enn forventet. Når verden er forutsigbar, er det intet nytt å lære og ingen økning i dopamin. Inntak av rusmidler (eller gjentatt utførelse av andre avhengighetsskapende aktiviteter) vil derfor alltid signalisere at belønningen er bedre enn forventet. Det vil skje en overlæring i de nevrale forbindelseslinjene i frontallappen, som vil øke trangen etter stoffet betraktelig. Rusmidler blir høyere verdsatt enn andre rasjonelle mål. Arbeid, foreldreoppgaver, lovlydighet og det å ta vare på seg selv blir devaluert. Evnen til autonomi, opplevelse av seg selv som en selvstendig, selvstyrt og uavhengig kilde til å tenke og handle, svekkes betraktelig. Det samme gjelder evnen til kognitiv kontroll, nemlig å undertrykke trangen etter stoff og til impulsstyring. Kilde: SIRUS, Statens institutt for rusmiddelforskning.

Dette er addiktologi de viste følelser. Der satt det en gjeng med gutter som helt åpent fortalte om seg selv og om ting jeg kunne forholde meg til og forstå. Så var det min tur til å snakke. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg snakket sammenhengende i 30 minutter! Da måtte de si stopp fordi jeg var dønn psykotisk. Det var deilig å høre endelig var det noen som sa til meg hva jeg var, og ikke minst aksepterte meg for den jeg var. Jeg ble sett! Veien videre For Bjørn Ivar ble det å være sammen med andre og åpne seg opp og bare tømme seg helt nødvendig for veien videre ut av avhengigheten. Det første målet han satte, var å være rusfri innen en uke. Han skjønte fort at da måtte han kutte ut de gamle vennene. I tillegg kom det fysiske han måtte gjennom med abstinenser for å få renset kroppen for giftstoffer. Det var mye i kroppen som skulle ut. Å gi slipp ble en sorgprosess han måtte gjennom, men han klarte det. I dag er Bjørn Ivar sponsor for andre med avhengigheter. Han gjør fortsatt det han må gjøre i forhold til tilfriskning fordi det tar tid. Lang tid. Når jeg treffer familien min i dag, er det akkurat som jeg har fått en ny identitet. Jeg har egentlig aldri hatt noe særlig med min far å gjøre, men nå har jeg klart å være ærlig med ham, og jeg har klart å sette en del grenser for min mor. Nå har jeg en far som er stolt av meg og som tar kontakt med meg, forteller han. En bedre person Hjelpen Bjørn Ivar har fått etter at han begynte på Addictologi Akademiet og de endringene han har gjort, har medført at han føler han er blitt en bedre person, han har fått utviklet flere av sine kvaliteter, og han ser også at han fungerer langt bedre på jobben. Den dagen jeg fikk pris for «beste ansatt», kom min far på besøk på jobben min. Jeg har aldri før sett ham felle en tåre, men da gjorde han det. Nå begynner vi å få en virkelig relasjon. Også den yngre søsteren min vil være sammen med meg nå. Jeg har ikke akkurat vært snill med henne under oppveksten fordi jeg var som jeg var. Det begynner å bli følelser i familien, og jeg har fått tilbake tilliten jeg hadde mistet. Og ikke minst har jeg fått det livet jeg alltid har drømt om! Disse gruppene er basert på 3 deler: * Problemer deles med andre i gruppen * Det undervises om problemet * Man får hjelp til å mestre og finne løsninger på problemet Det å gjøre langsiktig investeringer i livet gjennom hardt arbeid gir langsiktig glede. Kortsiktige gleder kan gi langsiktige konsekvenser som gir mye smerte. Her kommer STERB inn i bildet. STERB står for Short Term Energy Relieving Behavior, eller kortsiktig, energiskapende adferd. Denne typen adferd skaper en rekke kjemiske prosesser som påvirker kroppen i form av dopamin, serotonin og noradrenalin. Disse stoffene er kroppens egen rus og skaper lykkefølelsen. Det fokuseres på å skape lykkefølelse på en ny og sunn måte i livet til deltakerne. Det undervises også en del om hva frihet egentlig er gjennom eldgamle filosofiske vediske skrifter fra India. 81 På Addictologi Akademiet jobber hvert enkelt med å oppnå sine drømmer og mål. Bjørn Ivar har laget et eget visionboard som han ser på på jobben sin hver dag. Et av målene hans var å kjøpe egen leilighet, noe han også g jorde tidligere i år. Addiktologi betyr «læren om bindinger og deres løsning». Mennesker kan få bindinger av mange typer, som alkohol, med-avhengighet, mat, jobb, sex, rusmidler, medisiner, kriminalitet, makt og kontroll og trening. Grunnproblemet sitter ikke i selve «drogen» altså maten, sexen, alkoholen eller rusen men i den addiktive bindingen til «drogen» eller objektet. Symptombehandling, som for eksempel kjemisk medisinering, anses som en kortsiktig løsning som i seg selv kan være avhengighetsfremkallende og kan muliggjøre videre problemer. Filosofien bak terapien går ut på å finne drivkreftene som ligger under avhengighetssymptomet, for eksempel rus. Første bud er å avstå fra symptomet og beskrive og prate om følelsene som dukker opp, og bearbeide disse. Følelsesmessige hemmeligheter som lagres i kroppen, skaper usunne mønstre. Disse usunne strategiene kan få voldsomme konsekvenser. Addictologi Akademiet har en filosofi som sier at mennesket er blitt pålagt familie-hemmeligheter og skambelagte følelser i en eller annen form for gruppe-system, som på skolen eller i en familie, som har gjort at man har utviklet destruktive mønstre, og at man derfor bør tilfriskne i et system. Akademiet er basert på å tilfriskne i en gruppe. Deltakerne veiledes derfor i grupper. Akademiet har flere ukentlige grupper med opptil 10 personer i hver gruppe. Den positive paletteffekten av å sitte i en slik gruppe er unik. Man vil få mye gratis terapi bare av å sitte sammen på denne måten. Gruppene er ledet av addiktologer og gestaltterapeuter.