Marxist-leninistiske hefter 2 Arbeiderklassen i vekst og endring Hva betyr endringene i klassens sammensetning for den revolusjonære strategi og taktikk?
Revolusjons skriftserie # 2 2
Arbeiderklassen i vekst og endring Arbeiderklassen i vekst og endring Hva betyr endringene i klassens sammensetning for den revolusjonære strategi og taktikk? Forlaget Revolusjon 1998 3
Revolusjons skriftserie # 2 Jan R Steinholt (red.) Arbeiderklassen i vekst og endring Forlaget Revolusjon Oslo 1998 ISBN 82-91924-00-7 4
Arbeiderklassen i vekst og endring Forord Tanker, ideer og handlinger daler ikke ned fra skyene de har sin årsak i hvordan folk lever og oppfatter sin hverdag, og ikke minst; i hva de lever av og hvordan de jobber. Derfor er klasseanalyse viktig. Ikke som skrivebordsøvelse, men for å gi innsikt for revolusjonær handling. I dagens kapitalistiske samfunn foregår det store strukturelle og sosiale endringer. På overflaten kan det av og til virke som om borgerskapet har rett i at arbeiderklassen er i ferd med å dø ut. I virkeligheten forholder det seg omvendt: arbeiderklassen vokser. Men også vi kommunister og revolusjonære må ta inn over oss endringene som skjer den norske arbeiderklassen ved inngangen til et nytt årtusen skiller seg i mangt fra arbeiderklassen på 1950-tallet. Derfor duger heller ikke den gamle klasseanalysa uten videre. Hva betyr det for en revolusjonær strategi når industriarbeiderne blir stadig færre? Hvem kan gå i spissen for å mobilisere klassen som helhet til den avgjørende kampen om samfunnsmakta? Hva betyr kvinnenes inntog som aktiv kraft i arbeiderklassen? Hva har det å si at vi har fått en permanent hær av arbeidsløse, som ikke har organisert tilhørighet til klassen? Dette er noen av spørsmåla dette heftet prøver å belyse. Forlaget Revolusjon Oslo, februar 1998 5
Revolusjons skriftserie # 2 «Informasjonssamfunnet» Borgerskapet nekter for at det eksisterer klasser i Norge. Til nød går de med på at det fins store sosiale forskjeller. Den sosialdemokratiske tankeretninga går ut på at dette er naturgitt, eller i det minste akseptabelt, bare forskjellene ikke blir altfor store og synlige. Derfor liker man ikke at Kjell Inge Røkke viser fram rikdommen sin, mens Orkla-sjef Nils P. Heyerdahl er mer stuerein med sin sosialdemokratiske diskresjon. For å få oss til å tro på kapitalismens fortreffelighet, er borgerskapet (med sosialdemokratiet som særlig effektivt talerør) nødt til å spinne noen «vitenskapelige» myter. En av disse er påstanden om at arbeiderklassen er død, eller i det minste utdøende. Den teknisk-vitenskapelige revolusjon i det «postindustrielle samfunn» har gjort industriarbeideren overflødig, sies det. Vi er alle blitt «lønnsmottakere» som utfører mer eller mindre automatiserte arbeidsoppgaver med moderne hjelpemidler. Nå skapes verdier hvor som helst og av hva som helst. For å underbygge dette har man skapt begreper som «servicesamfunnet», «det automatiserte samfunn», «informasjonssamfunnet» osv. Dette er begreper som har til hensikt å tilsløre hvor de vesentligste verdiene blir skapt, og hvem som skaper dem. Borgerskapets egne statistikker og økonomiske politikk kan brukes til å kle av disse «vitenskapelige» påstandene. La oss ta et eksempel: Hvis det er sånn at industrien i dag spiller en underordnet rolle i samfunnsøkonomien, hvorfor er det da sånn at eksporten av (for det meste industriproduserte) varer dominerer utenrikshandelen fullstendig, også i de teknologisk mest utvikla kapitalistlanda? Og hvorfor hører vi ustanselig gnålet om sikring av «konkurranseevnen til norsk industri» ved hver tarifforhandling, hvis industri og vareeksport ikke lenger har betydning? Det henger naturligvis ikke på greip. Uten industri, ingen kapitalisme. Uten arbeidere, ingen industri. Kapitalen kan simpelthen ikke eksistere uten sin motsetning proletariatet (arbeiderklassen). 6
Arbeiderklassen i vekst og endring Arbeiderklassen den største samfunnsklassen På Marx egen tid talte proletariatet (arbeiderklassen) ikke mer enn omlag 9 millioner. Ved århundreskiftet var tallet 30 millioner og kom i 1960- og 70-åra opp i 450 millioner. I internasjonal målestokk er storindustriens proletariat fortsatt i rask vekst. Den voldsomme industrialiseringa som fant sted i Europa og Nord-Amerika tidlig i dette århundret, foregår nå i land som India, Brasil, Indonesia, Korea og Kina, bare i langt større målestokk. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO opererer med 1,3 milliarder lønnsarbeidere på verdensplan. Av disse tilhører langt over halvparten proletariatet. I tillegg kommer millioner av barnearbeidere helt ned i fireårsalderen, som neppe inngår i noen offisielle statistikker. Aldri har verdens barneproletariat vært større enn i dag. Aldri noensinne har det vært skapt så store rikdommer på jorda, og aldri har det vært så mange fattige. Utarminga av arbeiderklassen skjer i både relativ betydning (dvs. at den mottar en synkende andel av den totale verdiproduksjonen) og i absolutt forstand (den blir reellt sett fattigere). Revisjonister av alle kulører sier derimot at det bare foregår ei relativ utarming. Arbeiderklassen er den største samfunnsklassen i et moderne kapitalistisk samfunn. Felles for de som tilhører arbeiderklassen er at de er fratatt enhver eiendoms- og råderett over produksjonsmidlene, at de er tvunget til å selge arbeidskrafta si som en vare, at de direkte eller indirekte blir utbytta av kapitalen, og at de står for brorparten av all produksjon, foredling, transport og realisering av verdiene i samfunnet. Industriarbeiderne er de viktigste produsentene av verdi og merverdi i samfunnet, og også den best organiserte og mest politisk bevisste delen av arbeiderklassen. Sjøl om de er blitt færre i vårt og andre utvikla kapitalistiske land, står industriarbeiderne i en særstilling. Men arbeiderklassen er ikke bare konsentrert i industrien. Nye yrkesgrupper oppstår, mens gamle fagarbeidergupper forsvinner. Den direkte merverdiproduserende delen av klassen er blitt forholdsmessig mindre, fordi det lar seg gjøre å framstille langt flere varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Til gjengjeld er den industriskapte merverdien blitt større, og blir i voksende grad brukt til å gjøre de mange (produktive såvel 7
Revolusjons skriftserie # 2 som uproduktive) distribusjons- og omsetningsleddene mer effektive. Disse leddene krever på sin side flere ansatte, som skal sørge for at varenes verdi blir realisert hurtigere og i større omfang enn før. Jo raskere varene blir omsatt i pengeform, jo hurtigere kan profitten skytes inn i ny produktiv virksomhet (reinvesteres). Nye lag, større forskjeller En følge av denne utviklinga er at antall ansatte i tjeneste- og servicesektoren har økt dramatisk i forhold til tallet på ansatte i den materielle sektoren, som har sunket og stadig synker. Men det minker ikke den politiske, sosiale og økonomiske betydninga til den direkte verdiproduserende del av arbeiderklassen. Snarere tvert imot: Det er nettopp verdiskapninga i industrien og utnyttelsen av naturressurser (olje, gass, bergverk, fiske og jordbruk), som har gjort det mulig å bruke en voksende andel av bruttonasjonalproduktet på den ikke-materielle eller uproduktive sektor. Dermed «forsørger» den materielle sektoren flere og flere mennesker i den ikkeproduktive sektoren. En annen konsekvens er at det sammensatte arbeidet, dvs. arbeid som produserer større verdi enn det enkle arbeid, får økt betydning for kapitalen. Det har oppstått ett marked for spesialisert og høyt kvalifisert arbeidskraft (knytta til f.eks. ny teknologi og forskning), og et annet for ufaglært arbeidskraft, til bruk i arbeidsintensive bransjer eller til enkel operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Det er klart at dette også fører til større sosial og lønnsmessig differensiering i arbeiderklassen. Det mindretallet av klassen som i kraft av sine kvalifikasjoner oppnår bedre lønns- og arbeidsvilkår, vil oftere slå seg til ro med tingenes tilstand og bli talsmenn for reformistisk ideologi og sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk. De blir borgerliggjort og «korrumpert» med smuler av monopolborgernes profitter, slik grupper av fagarbeidere og laugsmessige fagforeninger er blitt det i årtier («arbeideraristokratiet»). 8
Arbeiderklassen i vekst og endring Arbeiderklassen får tilsig fra andre klasser og lag Proletariatet får stadig tilsig fra andre befolkningslag: Fra de som blir ruinert i konkurransen med storkapitalen (f.eks. bønder og småfabrikanter), men etter hvert også fra spesialiserte «mellomlag» som ingeniører og teknikere. Vitenskapen er i seg sjøl blitt en viktig produktivkraft. Forskere, ingeniører og teknikere er grupper som for en stor del er i ferd med å bli «deklassert» og proletarisert. De som for bare et tiår eller to tilbake var privilegerte og etterspurte spesialister, opplever ofte at fagområdet deres gradvis er blitt «alminneliggjort» og automatisert, f.eks. gjennom nyutviklet data- software, og at de er redusert til alminnelige funksjonærer. Også innafor handel-, kontor og servicenæringer skjer det en stadig automatisering og industrialisering. Flertallet av de ansatte får en økonomisk og sosial stilling som bringer dem stadig nærmere, og gradvis integrerer dem i arbeiderklassen. Dette betyr på den ene sida at mange grupper er mer tilbøyelige enn før til å ta parti for arbeiderklassen i den pågående klassekampen. På den andre sida vil dette tilsiget stadig bringe med seg småborgerlig ideologi og reformistiske illusjoner inn i arbeiderklassen. Hva som skiller arbeiderklassen fra andre samfunnslag Levekårsundersøkelser i Norge viser at mange arbeidere ikke oppfatter seg sjøl som del av den samfunnsklassen de faktisk tilhører. Men når en skal fastslå klassetilhørighet, er det ikke graden av utdanning, kultur eller faglig spesialisering som er avgjørende. Heller ikke hva vedkommende sjøl måtte mene om sin samfunnsmessige stilling. Det avgjørende er hvilken plass han eller hun inntar i det samfunnsmessige produksjonssystemet, hvilket forhold han eller hun har til produksjonsmidlene, hvilken rolle han eller hun spiller i den samfunnsmessige organiseringa av arbeidet, og som en følge av det foregående inntektens størrelse, og måten denne inntekten framkommer på. 9
Revolusjons skriftserie # 2 Marx satte aldri likhetstegn mellom en proletar og utøvelsen av reint fysiske arbeidsoperasjoner. En så snever definisjon er enda mer ubrukelig i dag, fordi det mentale arbeidet inntar en stadig større plass i nesten enhver arbeidsprosess. Det tradisjonelle skillet mellom arbeidere og lavere funksjonærer blir stadig vanskeligere å fastsette. Marx understreket kraftig at proletariatet er i stadig utvikling og at den forandrer sin sammensetning: «I samme grad som bursjoasiet, dvs. kapitalen, utvikler seg, i samme grad utvikler proletariatet seg, de moderne arbeiderne som bare lever så lenge de finner arbeid og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen.» Intellektuelle mellomlag Ingen mennesker står «over» eller «utenfor» samfunnsklassene og klassekampen. Men det finnes glidende overganger mellom klassene, og det finnes etterhvert store sjikt som ikke inngår direkte i den ene eller den andre klassen i økonomisk forstand, fordi de ikke har noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. De intellektuelle sjiktene vokser under kapitalismen, og arbeider på sida av den kapitalistiske produksjons-, distribusjons- og sirkulasjonssfæren. Organisasjon og ledelse av privat eller samfunnsmessig virksomhet, administrasjon og markedsføring og ikke minst forskjellige former for formidling av borgerlig ideologi, utgjør det vide spekteret av oppgaver. Som det framgår, er det snakk om store innbyrdes forskjeller. Lærere og offiserer har f.eks. lite til felles; bortsett fra avstanden til produksjons- og sirkulasjonssfæren og rolla som formidlere av borgerlig ideologi. De ulike gruppene identifiserer seg umiddelbart med den ene eller den andre samfunnsklassen. Noen av dem er integrerte deler av borgerklassen (f.eks. dommere, adm. direktører). De fleste er sterkt prega av småborgerlig tenkning og livsstil. Mange av disse kategoriene og kastene er blitt «deklassert» av utviklinga under kapitalismen. Akademikere har ikke den samme «opphøydheten» som før i tida. Kategorier som lærere og journalister har dessuten en utvikla kritisk sans, som gjør at de ikke i samme grad som før er herskerklassens 10
Arbeiderklassen i vekst og endring lydige tjenere. Mange får lønns- og arbeidsvilkår som mer og mer ligner arbeidernes, og de blir mer og mer redusert til kapitalens betalte lønnsarbeidere. Endra klassestrukturer Den norske arbeiderklassen har gjennomgått store forandringer de siste tjue åra. Den er blitt mer oppsplitta og uensartet. Rasjonaliseringer har gjort dype innhogg i det tradisjonelle industriproletariatet, mens nye sektorer har vokst fram. Kjerneproletariatet har aldri vært stort i Norge, et land med gjennomgående små bedrifter. (Over 90% av bedriftene er småbedrifter med færre enn 20 ansatte. Under 1% av bedriftene er store med mer enn 100 ansatte.) Industriproletariatet har ledet en rekke streikekamper og aksjoner som har fått vidtrekkende betydning. Siden 70-tallet har imidlertid denne delen av klassen blitt stadig mindre, både i relative og i absolutte tall. Bare i løpet av 80-åra forsvant mer enn 60.000 arbeidsplasser i industri og bergverk. I samme takt er mange faglige bastioner innen Kjemisk, Arbeidsmandsforbundet, Grafisk og Jern og Metall, blitt pressa på defensiven. Til gjengjeld øker andre deler av klassen sin styrke, både relativt og i absolutte tall. Borgerlig statistikk tilslører alltid klasseskillene, ikke minst blant grupper som inngår i lønnsmottakere i offentlig forvaltning. Men den gir likevel en pekepinn på utviklingstendenser. Som en ser av den grafiske framstillinga på neste side, skjer veksten i antall sysselsatte innenfor servicenæringer som hotell- og restaurant og varehandel samt innafor helsevesen og andre deler av offentlig forvaltning. Lavere funksjonærer og typiske «kvinneyrker» innafor service-, omsorgs- og helsesektoren eksempelvis servitører, hjelpepleiere, barnehageassistenter m.fl. har arbeids- og lønnsvilkår som gjør dem til del av arbeiderklassen. 11
Revolusjons skriftserie # 2 «Fleksibilisering» Nettopp disse bransjene er spesielt utsatt for kapitalens fleksibiliseringsprogram, dvs. forskjellige former for undergraving av kollektive avtaler for fast ansettelse og regulert arbeidstid. 303 000 hadde skift- eller turnusarbeid i 2. kvartal 1997. Dette utgjør 15 prosent av den samla arbeidsstokken. 35 prosent av de ansatte i hotell- og restaurant inngår i ei skift- eller turnusordning. Innslaget av skift- og turnusarbeid i helse- og sosialtjenester er på 29 prosent, dvs. samme omfang som innen oljeindustrien. Et annet typisk trekk er at deltidsarbeid er mer vanlig blant de som går skift eller turnus, og at flere kvinner enn menn jobber skift. 21 prosent av alle deltidsansatte har skift- eller turnusarbeid sammenliknet med 13 prosent av de som går på fulltid. 1 Med andre ord: stadig flere grupper og lag får lønns- og levevilkår som ligner stadig mer på (og ofte er dårligere enn) den til industriarbeiderne. Dette gjenspeiler seg i at funksjonærsjikt og helsepersonell har bygd opp store og aktive faglige organisasjoner. Som tidligere nevnt er det bare en del av arbeiderne som direkte skaper 12
Arbeiderklassen i vekst og endring merverdi. Resten av klassen er hovedsakelig sysselsatt med å realisere denne merverdien, dvs. å sikre at varen blir omsatt og solgt. Deler av dette arbeidet øker varens verdi, andre deler gjør det ikke. Sjokoladearbeideren på Freia, pakkeri- og lagerarbeideren, sjåføren som kjører ut varene og kassadama på Rimi er alle nødvendige for å realisere merverdien. Alle tilhører arbeiderklassen, men med stor forskjell i organisasjonserfaring og klassebevissthet. Småborgere og kontraktører Klasseanalyse må til for å skille riktig mellom ulike klasser og lag, ellers havner kommunistene feil og blir ute av stand til å legge opp en revolusjonær strategi. Men som vi skal se, kan det føre galt avsted hvis man bruker analysebegrepene mekanisk og ser seg blind på hvilken sosial kategori folk formelt sett tilhører. Småborgerskapet i tradisjonell forstand (bønder, håndverkere, kjøpmenn) «synker gradvis ned i proletariatet» som følge av den kapitalistiske konkurransen. Det er nok å se på statistikken over nedlagte gårdsbruk i Norge (2-3.000 i året) og de store varekjedene som fortrenger småbutikkene. Kystfiskere og småbønder har lenge fått sine lønns- og levevilkår forverra, ofte til et nivå som ligger under arbeidernes. Men kapitalismen frambringer hele tida nye, småborgerlige lag som fyller nisjer i samfunnsøkonomien som midlertidig er av mindre interesse for storkapitalen. Som altså gir for lite profitt. De skattemessige vilkåra som til nå har eksistert i Norge, samt en bevisst politikk for å undergrave det kollektive avtaleverket som fagbevegelsen har kjempa igjennom, har bidratt til å skape et stort lag (nesten 200.000) av såkalte «selvstendig næringsdrivende». Talla dekker over at en betydelig del av disse «sjølstendige» småborgerne reellt tilhører arbeiderklassen, som følge av diverse fiffige varianter av kontraktørsystemet. I bygg og anlegg, og ikke minst innen varehandel og transport (f.eks. budbilfirmaene), er «forretningskonseptet» ofte basert på at butikkbestyrere, sjåfører osv. er tilknytta virksomheten som sjølstendige dermed slipper 13
Revolusjons skriftserie # 2 morselskapet å svare for arbeidsgiveravgift, sjukeforsikring osv. Under normale omstendigheter ville disse gruppene klart ha tilhørt arbeiderklassen, men de tvinges altså til å operere som småborgere i økonomisk forstand. Bare et forsvinnende lite mindretall klarer å slå seg opp til å bli borgere. De aller fleste blir styrta ned i proletariatet igjen eller de sliter døgnet rundt for å få endene til å møtes og bevare sin «sjølstendige» status. Ufaglærte ny spydspiss Fagbevegelsen oppsto først blant de faglærte arbeiderne. I utgangspunktet var den fundert på svennenes organisering innafor laugsvesenet. Historisk var denne delen av klassen (typografene og andre) den organiserte ryggraden og den aktive spydspissen i klassens felles kamp. I dag er det i stadig større grad de ufaglærte 2 delene av klassen (eller de med liten grad av spesialisering) som blir utsatt for den groveste kapitalistiske utbyttinga. Så er det også de som markerer størst kampvilje og dermed ivaretar klassens felles interesser. De ufaglærte forbundsområdene står i økende grad som representanter for den faglige opposisjonen innafor LO (og YS). Kvinnenes inntog i arbeiderklassen som yrkesaktive, og ikke bare som «arbeiderhustruer», er en viktig del av denne prosessen. Kvinnene er ikke lenger arbeiderklassens svake og uorganiserte ledd. Særlig innafor offentlig sektor er de blitt en viktig kraft. Særlig er 6-timersdagen og krav om ei lønn å leve av (mot "kvinnelønna") krav som samler og mobiliserer kvinnene. Lavtlønn er imidlertid ikke noe reint kvinnefenomen. Også arbeidere i tilsvarende mannsdominert landtransport, speditør- og lagerbedrifter, bensinstasjoner og drosje har tapt mer i reallønn enn gjennomsnittet. Ufaglærte har det tøffeste og farligste arbeidet, de er særlig utsatt for ulykker. Danske levekårsundersøkelser viser at ufaglærte menn har en overdødelighet på 25 pst. i forhold til gjennomsnittet av de yrkesaktive. Det samme gjelder for øvrig for arbeidsløse og førtidspensjonerte. Fortsatt er det enkelte av de «tradisjonelle» industri- og bransjeklubbene som fører militant forsvarskamp mot NHO-offensiven på vegne av seg sjøl og klassen som helhet. Etter flere års lammelse stilt overfor permitteringer 14
Arbeiderklassen i vekst og endring og masseoppsigelser, er f.eks. verftsarbeiderne i ferd med å rette ryggen. Heis- og elektromontørene har ført mange tøffe kamper. Men tendensen blir stadig tydeligere i retning av at det er de ufaglærte gruppene i privat og offentlig sektor som viser størst offervilje og kampevne som f.eks. transportarbeiderne, hjelpepleierne, servitørene eller reinholdsarbeiderne. De hardeste klassekonfrontasjonene i Norge på 90- tallet viser dette klart. Mens grunnfjellet stadig er industriproletariatet, er det trolig disse mer eller mindre ufaglærte delene av klassen som i dag har best forutsetninger for å sette klassen som helhet i bevegelse. De siste åras arbeidskamper i Frankrike (lastebilsjåfører, jernbanearbeidere), Danmark (Ri-bus, skraldemændene), England (havnearbeiderne i Liverpool) og USA (UPS) bekrefter at dette er en allmenn og internasjonal tendens. Vår påstand er at den nye spydspissen i arbeiderklassens kamp er disse ufaglærte delene av klassen. Her er kampviljen høyest, og klassebevisstheten mest under utvikling. Det gjelder de mannsdominerte transportarbeiderne like mye som det omfatter de kvinnedominerte hotell- og restaurantbedriftene og helsesektoren. Vi ser allerede hvordan den gjensidige solidariteten er under utvikling mellom sektorer som tidligere var «fremmede» for hverandre. Gamle «vanntette» skott mellom offentlig og privat sektor, mellom kvinne- og mannsbransjer, mellom industriarbeidere og lavere funksjonærer osv. er i ferd med å briste. Denne prosessen er en naturlig følge av at kapitalens offensiv rammer alle arbeidere i alle sektorer, og bare kan bli slått tilbake ved at arbeiderne «gjenoppdager» sin klassesamhørighet og identitet på tvers av sektor-, fag- bransje- og kjønnsskiller. 15
Revolusjons skriftserie # 2 De arbeidsløse må organiseres som del av klassen Den nystrukturerte kapitalismen fordrer en mer eller mindre permanent massearbeidsløshet, som «bør» ligge på minst 4 prosent, ifølge de borgerlige økonomene. Dette er er ei bevisst målsetting for å presse fram lavere lønnsnivå, færre sosiale ytelser og en mer «fleksibel» gjenværende arbeidsstokk alt sammen for å styrke den såkalte konkurranseevnen. Virkeligheten i mange land i Europa er at det vokser opp hele generasjoner av unge som aldri noensinne kommer i vanlig jobb, i tillegg til skaren av «utbrukte» 50- og 60-åringer som ikke greier å henge med i turbokapitalismens aksellererende tempo. De arbeidsløse er dermed blitt en stadig viktigere del av arbeiderklassen en del av klassen som risikerer å henfalle til apati og oppgitthet, og kanskje i verste fall vende seg mot en gryende fascisme i håp om å finne en mulig vei ut av håpløsheten. En svær og hittil grovt forsømt oppgave for dagens arbeiderbevegelse og venstreside, er å sørge for organisering av de arbeidsløse slik at de bevarer sin klasseidentitet, sine klasseholdninger og sin kampvilje. De arbeidsløse har potensiale til å bli en viktig samfunnsmessig kraft, hvis de bare organiserer seg og fremmer krav som hele arbeiderklassen kan fylke seg bak. Som at det må bli slutt på den vanvittige overtidsbruken i bedriftene mens titusener står uten jobb er ett sånt krav. Det samme gjelder kravet om kortere daglig arbeidstid, i første omgang 6-timersdagen. Deler av den europeiske arbeiderklassen er nå i ferd med å vise vei. I en rekke franske byer har titusener av arbeidsløse demonstrert i gatene. En av de største markeringene fant sted i Paris i midten av januar 1998 og omfatta innpå 20 000 demonstranter. Hovedkrava har vært høyere dagpenger og nedsetting av arbeidstida fra 39 til 35 timer i uka. Også i Tyskland har de arbeidsløse begynt å vise muskler, i takt med at arbeidsløsheten i landet snart er oppe i 5 millioner; det vil si at den er på nivå med mellomkrigstidas massearbeidsløshet. I de østlige delstatene er ledigheten nå på over 20 prosent. Det er også her nazistene har begynt å finne et visst fotfeste slik som i 30-åras Tyskland. I massearbeidsløshetens Spania der korttidskontraktene rår, har en av 16
Arbeiderklassen i vekst og endring de største fagorganisasjonene begynt å ta de arbeidsløses krav på alvor, og planlegger å opprette et eget forbund for arbeidsløse med symbolsk medlemskontingent. Et eksempel til etterfølgelse? Sjøl om Norge for tida «bare» har omlag 80.000 arbeidsløse, fordi vi er i ferd med å passere høykonjunkturens toppunkt, har massearbeidsløsheten bitt seg fast som et varig fenomen. Virkeligheten for de arbeidsløse er at de i praksis blir skjøvet ut i mørket, og at den som blir «overtallig» faktisk sier farvel til solidariteten i det øyeblikket han for siste gang hilser farvel til arbeidskameratene. Tilværelsen som arbeidsløs er ødeleggende. Økonomiske problemer følges av sosial isolasjon. Klassefølelsen og -stoltheten forsvinner. Rett nok åpner flere klubber og foreninger for at arbeidsløse kolleger fortsatt kan være medlemmer. Men for det første kreves det som regel kontingent som de stadig uslere dagpengene ikke alltid strekker til for, og for det andre: hva har du etterhvert til felles med dine gamle arbeidskamerater som daglig møtes på jobben mens du sitter ved kjøkkenbordet hjemme eller står i stemplingskøen? Det du mest av alt trenger er å hente styrke sammen med andre i samme situasjon. Et riktig og rettferdig krav må være at LO oppretter et eget arbeidsløshetsforbund som ikke tar hensyn til fag- eller sektorbakgrunn. Medlemskontingenten må i høyden være symbolsk, slik at forbundets drift dekkes av LOs samla budsjett. Enhver fagorganisert som mister jobben, må automatisk bli innrullert i de arbeidsløse sitt forbund. Dette er et krav som burde vært reist for lenge siden. LO-pampene kan ha hatt sine grunner for aldri å sette det på dagsorden. Organiserte arbeidsløse ville bli en maktfaktor som kunne ødelegge trepartsforhandlingene med sine krav om bedre trygdeytelser og rett til arbeid. Om klubber og foreninger reiste dette kravet, ville det synliggjøre de arbeidsløse, og det ville tvinge fram en gjensidig solidaritet mellom de som er i jobb og de som ikke er; et direkte håndslag og et synlig bevis på nødvendigheten av gjensidig solidaritet. Noter 1) Kilde SSB, Arbeidskraftundersøkelsen, 2. kvartal 1997. 2) Når vi her snakker om ufaglærte grupper av arbeidere, er det i mangel av en bedre definisjon av ikke-spesialisert arbeidskraft med ingen eller begrensa faglig utdanning. 17
Abonnér! Som abonnent sikrer du deg alle årets utgivelser fra Revolusjon! Send kr. 100,- (årsabonn.) til Revolusjon, boks 3458 Bjølsen, 0406 Oslo Gironr. 0801 4513206 Få med deg alle heftene i denne serien! Følgende titler foreligger foreløpig i Revolusjons marxist-leninistiske skriftserie: Hefte 1: Kommunistisk opprop «Quito-erklæringa» Den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsens basisdokument Hefte 2: Arbeiderklassen i vekst og endring Hva betyr endringer i klassestrukturen for klasseanalyse og revolusjonær taktikk og strategi Hefte 3: Maoismen et revolusjonært blindspor Pris: kr. 25,- pr. hefte inkl. porto (gratis for abonnenter) Bestill fra: Revolusjon, boks 3458 Bjølsen, 0406 Oslo
Skriftserie fra Revolusjon «Vår tidsalder, borgerskapets tidsalder, utmerker seg (...) ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.» Karl Marx og Friedrich Engels i Det Kommunistiske Partis Manifest Mange spør seg: Tok Marx og Engels likevel feil? Er det faktisk sånn at proletariatet (og klassene i det hele tatt) holder på å forsvinne, slik som borgerskapet og reformistene hevder? Svaret er nei. Arbeiderklassen blir større, ikke mindre. Samtidig er det hevet over tvil at dagens arbeiderklasse skiller seg betraktelig fra den som fantes anno 1930 eller 1960. Den er mindre ensartet, mer sammensatt. Kvinnene har gjort sitt inntog, og setter sitt preg på klassen. De tradisjonelle fagarbeiderne og industriproletariatet har lenge vært faglig sett på defensiven. Andre grupper, ofte ufaglærte, i transport-, service- og helsesektoren går oftere i spissen for å reise kamp mot kapitalen og klassesamarbeidspolitikken. Dette heftet oppsummerer noen av det siste tiårets erfaringer, og antyder noen retningslinjer for den faglige og politiske kampen for at den skal bringe oss nærmere målet om revolusjon og sosialisme. Forlaget Revolusjon ISBN 82-91924-00-7