Naturverdier i gjenværende grønne lommer ved Husebygrenda, Oslo kommune

Naturverdier i gjenværende grønne lommer ved Husebygrenda, Oslo kommune Terje Blindheim og Stefan Olberg BioFokus-notat 2016-21

Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Husebygrenda borettslag vurdert naturkvalitetene i gjenværende skogteiger rundt deres borettslag. Det har blitt avgrenset en 34 dekar stor naturtypelokalitet med verdi som viktig (Bverdi). Området har en viktig funksjon for en direkte truet billeart som kun er registrert et fåtall ganger i Norge tidligere. Notatet diskuterer viktigheten av restarealer i byggesoner og deres funksjon for biologisk mangfold. BioFokus-notat 2016-21 Tittel Naturverdier i gjenværende grønne lommer ved Husebygrenda, Oslo kommune Forfattere Terje Blindheim og Stefan Olberg Dato 23. mai 2016 Nøkkelord Huseby Husebygrenda Oslo Grønne lommer Naturtyper Rødlistearter Restområder Byggesone Antall sider 15 sider Refereres som Blindheim, T. og Olberg, S. 2016. Naturverdier i gjenværende grønne lommer ved Husebygrenda, Oslo kommune. BioFokus-notat 2016-21. Stiftelsen BioFokus. Oslo Publiseringstype Digitalt dokument (Pdf). Som digitalt dokument inneholder dette notatet levende linker. Omslag Barblandingsskog sørøst for sørøstre stjerneblokk. Foto: Terje Blindheim. Oppdragsgiver Husebygrenda borettslag Tilgjengelighet Dokumentet er offentlig tilgjengelig. Andre BioFokus rapporter og notater kan lastes ned fra: http://lager.biofokus.no/web/litteratur.htm ISSN: 1893-2851 ISBN: 978-82-8209-056-8 BioFokus: Gaustadallèen 21, 0349 OSLO E-post: post@biofokus.no Web: www.biofokus.no

Innhold Bakgrunn... 4 Byøkologiske betraktninger... 5 Metode... 7 Resultater... 8 Skogen ved Husebygrenda... 8 Beskrivelse av området... 10 Bilder fra området... 14

Bakgrunn Husebygrenda borettslag sendte i oktober 2012 et brev til Byrådsavdeling for byutvikling i Oslo kommune der de anmoder om å innlemme skogen mellom Husebygrenda og Persbråtan i Grøntplanen for Oslo kommune. Det henvises til dette brevet for en mer detaljert gjennomgang av denne anmodningen og bakgrunnen for den. For å bedre det naturfaglige grunnlaget for grøntplanen kontaktet Husebygrenda borettslag BioFokus for å gjøre undersøkelser av vegetasjon og vurdere hvilken funksjon området kan ha for biologisk mangfold generelt, samt vurdere områdets kvaliteter i en større landskapsøkologisk sammenheng. Det vurderte området ligger midt i Oslos sterkt nedbygde byggesone og inneholder i dag kun restnatur i form av små isolerte naturobjekter. I figur 1 nedenfor er det undersøkte området vist innenfor sirkelen nordøst for Huseby leir. Figur 1. Oversiktskart over byggesonen rundt det undersøkte området som ligger innenfor den gjennomsiktige sirkelen midt på kartet, nordøst for Huseby leir. Tidligere registrerte naturtyper med ulik verdiangivelse er vist med rød, grønn og gul farge. BioFokus-notat 2016-21, side 4

Byøkologiske betraktninger Områdene rundt Indre Oslofjord er på grunn av sin spesielle geologi med rike og varierte bergarter, samt varme somre, det området i landet som kan oppvise det største mangfoldet av sjeldne og truete arter. Mange av disse artene finnes kun i denne regionen i Norge noe som gir store forvaltningsmessige utfordringer da det samme området også er det tettest befolkede i landet og innehar arealene med det største arealpresset. Habitatfragmentering og arealtap er de viktigste grunnene til at arter blir utryddet enten lokalt eller globalt i dag. Arealtapet i seg selv fører til at leveområder innsnevres og at mulighetene for spredning til nye arealer blir borte. I tillegg til at arealet med beboelige arealer forsvinner raskt for mange arter skjer det samtidig en fragmentering av arealene. Ett større leveområde splittes opp i mange små og skaper avstand som vanskeliggjør spredning og utveksling av genetisk materiale mellom ulike populasjoner av en art. Over tid vil både arealtapet og oppdelingen av leveområder kunne skape store problemer for en arts langsiktige mulighet til å overleve. Hvor grensen går for når et område blir for lite for en art, og hvor fragmentert et leveområde kan bli før det får konsekvenser for en arts langsiktige overlevelse, er vanskelig å si. Mange undersøkelser har vist at for fugler og pattedyr vil svært mange arter få problemer når det opprinnelig beboelige arealet kommer under 30 %. I urbane områder som f. eks. Oslos byggesone, er det aller meste av arealet (>95 %) ødelagt som leveområde for de fleste av de artene som opprinnelig holdt til her før de store utbyggingene. I slike områder snakker vi om grønne lommer, grøntstruktur og restarealer for å tydeliggjøre at den opprinnelige naturen er på vikende front. I byer er det også svært skarpe overganger mellom beboelig og ikke-beboelige arealer. Det kan være bare noen meter fra en betongvegg til et kalkrikt berg med sjeldne og truete lav- og mosearter. I tillegg til små restarealer er ofte disse arealene i en by sterkt påvirket av kanteffekter, tilførte fremmede arter og mange ganger er de grønne lommene rester av et større kulturlandskap som ikke lenger hevdes slik det ble tidligere. Habitatkvaliteten kan altså være sterkt forringet i mange områder. I tillegg skal de tjene som friområder og ferdselsveier som setter ulike grad av fotavtrykk på naturen. Figur 1 over viser resultatet av denne fragmenteringen i områdene rundt Huseby i Oslo. Det er legitimt å spørre om det har noen hensikt for ivaretakelse av biologisk mangfold å bevare de siste naturrestene i et område som allerede er så sterkt påvirket som det Oslos byggesone er. Har de små restene noen funksjon, og hvor store og sammenhengende bør de være før samfunnet prioriterer høyere å ivareta dem enn å benytte arealene til andre formål? Det er vanskelig/umulig å angi regler for minstekrav for kvalitet, omfang og romlig fordeling for naturområder for arter generelt. Vi har mangelfull kunnskap om slike forhold for annet enn ganske få arter, og artenes krav varierer, så noen felles minstekrav er prinsipielt vanskelig å fastslå. Vi vet imidlertid sikkert at grensene faktisk finnes. BioFokus-notat 2016-21, side 5

Alle arter har minimumskrav som må oppfylles for at de skal kunne leve i et område over tid. For en del arter av karplanter, insekter, moser, lav og sopp er ikke disse kravene høyere enn at mindre flekker med naturlig gjenværende egnet habitat kan være nok for artens overlevelse. Arter som f. eks. er avhengig av nydannelse av substrat (gamle trær, død ved, skredjord) vil være avhengig av arealer som er store nok til å kunne «levere» egnet substrat over tid eller det må ligge områder tett nok på til at de kan spre seg dit egnet substrat finnes. Mange sjeldne og truete billearter er avhengig av f. eks. gamle trær i deler av sin livssyklus og blomsterrike områder som tilbyr nektar og pollen i andre deler av livssyklusen. Disse kvalitetene bør finnes i rimelig nærhet til hverandre for at arten skal kunne finnes i et område. I et byområde vil på lang sikt ytterligere fragmentering av restene være den største trusselen mot biomangfoldet. Jo mindre området blir desto færre arter vil det inneholde på sikt og alle arter med et visst arealkrav vil mangle. Store områder vil i tillegg har større muligheter for å utvikle viktige kvaliteter og har større urørte kjerner enn små områder som i sin helhet kan være svært påvirket av kanteffekter. Større gjenværende arealer er altså viktige i seg selv, nesten uavhengig av påviste kvaliteter, mens mindre rester kan være viktige for spesialiserte arter som er kresne hva gjelder type levemiljø, men som ikke krever store arealer for å klare seg. Luftforurensning i byområder har ført til at mange lavarter er forsvunnet helt. På sikt vil vi trolig kunne fjerne mye av denne forurensningen og det vil da være viktig at det finnes beboelige arealer som lavartene på nytt kan spre seg inn i. Størrelse på gjenværende rester vil da være et viktig forhold for at det skal kunne finnes tilstrekkelig med nisjer som er riktige for de ulike artene som har vært fortrengt av dårlig luft i en periode. Naturmangfoldlovens bestemmelser i 10 om samlet belastning bør muligens gjøres gjeldene for små rester av viktig natur i sterkt nedbygde områder. Kanskje spesielt i områder som, på grunn av sin særegne beliggenhet, har et særdeles høyt mangfold av truete naturtyper og sjeldne og truete arter. Økosystemene i Indre Oslofjord generelt, og i Oslo sin byggesone spesielt, er under hardt press. Det bør derfor være relevant å vurdere presset på denne regionen samlet når restområder verdisettes og tiltak skal konsekvensvurderes. BioFokus-notat 2016-21, side 6

Metode Det ble gjennomført feltarbeid i løpet av ca. 3 timer 19. mai 2016, midt på dagen. Arbeidet ble utført av Stefan Olberg som er spesialist på insekter og spesielt biller og Terje Blindheim som er botanisk økolog. For å få en bedre oversikt over området mellom Østeråsbanen i nord og Sørkedalsveien i sør i sin helhet, undersøkte vi alle større restarealer med rimelig intakt natur. Våre vurderinger i det videre baserer seg på en helhetsvurdering av alle disse restarealene sett i sammenheng. Området er undersøkt for karplanter som er inventert forholdsvis nøye, men ikke utfyllende. Stefan Olberg undersøkte meget overfladisk insektfaunaen, men det var generelt lite insekter som var på vingene under befaringen. Vilt ble ikke undersøkt. Området kan ha et potensial for jordboende sopp, men grunnet undersøkelsestidspunktet ble ikke denne artsgruppen vurdert. Lav og moser vurderes å ha lite potensial i området og ble ikke undersøkt nøyere. Forekomst av og potensial for rødlistede arter er beskrevet og vurdert i rapporten. Oslo kommune har siden 1999 gjort et stort arbeid for å kartlegge og verdisette naturtyper i henhold til Miljødirektoratets håndbok for naturtyper, se www.naturbase.no for resultater. BioFokus har stått for en stor del av denne kartleggingen. Til tross for at det meste av byggesonen er kartlagt vil det finnes inneklemte arealer som tidligere ikke er blitt vurdert, og området som beskrives i denne rapporten er trolig et slikt areal. Det kan også være at området er undersøkt tidligere, men at arealet ble vurdert annerledes den gangen, på et tidspunkt hvor vi ikke hadde så god oversikt over gjenværende naturverdier som vi har i dag. Det undersøkte området er vurdert etter de samme parametere og kriterier som øvrige vurderte arealer i Oslo kommune. Stefan Olberg undersøker en meget grov gran i det nordvestlige av de fire delområdene. BioFokus-notat 2016-21, side 7

Resultater Skogen ved Husebygrenda De gjenværende restene med i hovedsak skogsmark ved Husebygrenda er relativt store i Oslosammenheng. De ulike delområdene ligger også såpass tett at det vil være mulig for mange av artene som lever der å spre seg mellom dem, og avstanden til større grøntområder som Huseby, Mærradalen og Lysakerelva er trolig ikke lenger enn at f. eks. mange insektarter vil kunne spre seg til og fra disse områdene. Områdene er også så store at deler av dem er lite påvirket av ferdsel og tråkk, og forholdsvis store arealer har naturlig hjemmehørende vegetasjon uten fremmede arter som har spredd seg fra hager, hagefyllinger og fyllingsmasser. Området har rik berggrunn, men ligger i liten grad på rein kalkstein som gir opphav til den mest interessante karplantefloraen. I tillegg til størrelse og berggrunn har også området andre kvaliteter (f.eks. gamle soleksponerte trær) som gjør at spesialiserte og sårbare, truete arter, kan leve her. På noen av de gamle soleksponerte grantrærne sør i området lever blant annet den direkte truete borebillearten Microbregma emarginata i barken på trærne. En utdypende beskrivelse av området er gitt nedenfor. Figur 2 viser avgrensningen av naturtypen som er kartlagt. Figur 4 og 5 viser bilder fra lokaliteten tatt under feltarbeid i 2016 og figur 6 viser et historisk bilde av området fra 1951. BioFokus-notat 2016-21, side 8

Figur 2. Ortofoto med inntegning av avgrenset naturtype og befaringsrute. BioFokus-notat 2016-21, side 9

Beskrivelse av området Området ligger ifølge berggrunnskart fra NGU på en blanding av skiferkalk og knollekalk, men ut fra observasjoner av fjell og vegetasjon er det trolig en noe mindre mineralrik skifer som er dominerende akkurat i dette området. Små flekker med knollekalk ble imidlertid observert ved den søndre stjerneblokka. Løsmassedekket varier noe, men er gjennomgående tynt bortsett fra i enkelte markert konkave partier hvor det er lagt igjen mer løsmasser. Det er avgrenset fire delområder på 2, 8, 10 og 14 dekar, totalt 34 dekar som er avgrenset som et multipolygon med én felles beskrivelse. Dette er gjort for å markere at arealene bør forvaltes i sammenheng og ikke stykkevis og delt. Det er vanskelig å klassifisere naturtypen i henhold til DN-håndbok 13, men betegnelsen rik barskog (grenser stedvis mot kalkskog) eller lavlandsblandingsskog vil være betegnende. I tillegg er det mindre partier på fuktigere mark som kan betegnes som rik sumpskog, gråor-heggeskog og oraskeskog. Partier hvor skogen er holdt åpen over lengre tid har åpen lågurtengvegetasjon. Tydelig velhevdet kontinuitetseng finnes ikke innenfor området. Gran og furu vil helt klart være dominerende treslag i en klimaksfase, men i dag dominerer stedvis treslag som bjørk (særlig helt i nord), hassel, spisslønn, osp og rogn etter at gran og furu er hogd ut tidligere. På sikt vil disse løvtrærne bli fortrengt av mer skyggetålende granskog, men dette vil ta ganske lang tid og et visst løvinnslag vil det alltid være i denne typen skog. Vegetasjonen veksler mellom ordinær lågurttype hvor arter som fingerstarr, teiebær, markjordbær, hengeaks, liljekonvall og skogfiol er vanlige. På koller og i enkelte nordvendte lier er det overganger mot svak lågurtskog og blåbærskog ofte med innslag av hvitveis og noe liljekonvall også her. I små forsenkninger som finnes rett sørvest for barnehagen og nordøst i det søndre delområdet, samt sørvest i det nordvestre området er det fuktskog hvor det vokser treslag som ask, gråor og hegg. På små koller er det innslag av grunnlendt mark og nakent berg. I lysåpninger der skogen er helt eller delvis fjernet er det ofte stort innslag av liljekonvall, samt en rekke typiske engarter som engsyre, engsoleie, firkantperikum og lundrapp. Det finnes en rekke treslag i området. Gran og furu er de mest dominerende i det meste av området. Det er imidlertid også et ganske stort innslag av hassel, spisslønn, rogn, osp, selje, hegg, hengebjørk og søtkirsebær. Ask, eik, alm, asal og rødhyll finnes sparsomt. En art av lind ble også registrert, trolig storlind spredt fra en nærliggende hagehekk. I det nordvestre området ble det også observert platanlønn. Skogen er flersjiktet med god spredning av aldersklasser og dimensjoner. Det er generelt lite død ved, men noe finnes spredt. Området har spredt med gamle trær, først og fremst av gran og furu med dimensjoner på 50-60 cm i diameter, men også av ask, hengebjørk og enkelte rognetrær finnes eldre eksemplarer. Enkelte trær hadde små hulheter som kan ha en funksjon for insekter. BioFokus-notat 2016-21, side 10

Artsmangfoldet i området er i hovedsak ganske likt lignende skogteiger i tilknytning til Mærradalen og Lysakerelva, men er naturlig nok mindre variert på grunn av langt mindre varierende topografi og delvis også noe ulike berggrunnsforhold. Vegetasjonen er rik, men inneholder ikke arter som er typiske for de rikeste bar- og løvskogstypene i Oslo og det er lite sannsynlig at det finnes rødlistede arter av lav, moser og karplanter i området. Det er imidlertid noe potensial for å finne rødlistearter av jordboende sopp som er knyttet til hassel, gran og furu. Området innehar kvaliteter både til gammel skog og en god del blomsterrike kanter og engpregede arealer der skogen er holdt nede. Denne kombinasjonen av skog og engmark er meget verdifull for en rekke insekter av sommerfugler, biller, bier, teger, fluer, planteveps m. fl. De fuktige delene av skogen er særlig viktige for en rekke tovinger (mygg og fluer). Produksjonen av insekter i slike områder er igjen helt essensiell for tilgangen på mat for de fuglene som er knyttet til området. Se eget kapittel nedenfor for mer info om insekter. Fuglelivet ble ikke undersøkt spesielt under feltarbeidet, men området har trolig en viktig funksjon for spurvefugler, og en flaggspett ble observert. Rådyr ble observert beitende i skogkanten under befaringen. For viltarter generelt er størrelsen på tilgjengelig areal meget viktig for mengden av vilt og hvilke arter som kan forekomme. Insekter Den sterkt truede borebillen Microbregma emarginatum (EN) lever i grov bark på gamle levende grantrær som står noe soleksponert plassert på høybonitetsmark. Slik gammel granskog stående i lavlandet på Østlandet (indre Oslofjord) er i sterk tilbakegang, og borebillens potensielle utbredelsesområde ligger i områder med generelt intensiv skogsdrift og i områder med stort utbyggingspress. Borebillen har ikke blitt påvist i de relativt omfattende Figur 3. Angrep av Microbregma emarginata i granbark kartleggingsprosjektene foretatt i gammel granskog på Østlandet de siste 10-20 årene. Arten er i Norge bare kjent fra to gamle funn gjort i nærheten av Røa på 60-tallet, før den i 2015 ble fanget i ett eksemplar i en malaisefelle stående på Gaustad ved Rikshospitalet. Ved befaringen ble det observert angrep av Microbregma emarginatum i barken på 3-4 svært grove og gamle grantrær (figur. 3). De angrepne grantrærne står i skogkanten sørøst og øst for Persbråten 1 og 3 i det sørligste delområdet og i BioFokus-notat 2016-21, side 11

skogkanten nord for stjernebyggene i det nordvestre delområdet. Flere grove graner står spredt plassert i vestre halvdel av området. For å ivareta arten er det viktig at grantrærne ikke hogges. Dette gjelder spesielt trærne som står nærmest bebyggelsen, da disse trærne står mest eksponert plassert, og er de som har angrep av arten i dag. Insektfaunaen i området ble ikke spesielt kartlagt ved befaringen, men vi vet at svært mange rødlistede insekter er knyttet til kombinasjonen av varme, kalkrike engpartier og rik/frodig blandingsskog med forekomst av gamle trær og et variert utvalg av død ved. Til tross for at skogkvalitetene i området i seg selv ikke er spesielt godt ivaretatt, så innehar området partier med sluttet skog, flere gamle trær av ulike treslag og dødved av varierende grovhet og nedbrytningsgrad. Beliggenheten gjør at et slikt restareal med eldre skog har et helt annet potensial for forekomst av rødlistede insekter enn et tilsvarende restareal ville hatt om det var plassert noe lengre unna indre Oslofjord. Dette potensialet er det ofte vanskelig å fange opp i en naturtypekartlegging, og det kreves mye tid og innsats hvis man vil foreta en grundig kartlegging av insektmangfoldet i et slikt område. Påvirkning De avgrensede arealene er påvirket av menneskelig aktivitet og tiltak over lang tid. Hogst av trær ut fra ønske om bedre lys- og solforhold til boliger, samt i forbindelse med stormfellinger og sikkerhetsforebyggende tiltak, er utført noen steder. Områdets funksjon for arter som er knyttet til de gamle trærne og på sikt også trær som dør naturlig blir svekkes ved slike tiltak. En rekke steder har fremmede arter som opprinnelig har hørt til i hagene spredt seg og fortrengt naturlig vegetasjon. Gravmyrt ble observert flere steder og skvallerkål finnes i tette bestand særlig i områder hvor det tidligere er tilført masser. I det nordvestlige området ble det registret platanlønn som trolig sprer seg i området. Spirea finnes i sumpskogen helt i nord på eiendommen til Husebygrenda borettslag. I denne lille og rike sumpskogen var det også fylt på masser som har ødelagt mye av vegetasjonen og våtmarkskvalitetene her. Fyllinger og graving har generelt ført til endring av den naturlige vegetasjonen flere steder og der denne påvirkningen er stor, og ligger i ytterkant av området, har vi trukket grensene utenom. Området har også en rekke stier som fører til en viss grad av slitasje, og det finnes trehytter og lekeområder hvor vegetasjonen er særlig nedslitt. På tross av denne påvirkningen er det likevel mange lommer som fremstår som mindre påvirket og som kan huse et rikt biologisk mangfold. Verdivurdering Området skårer middels på habitattilstand, vesentlig på grunn av forekomst av en god del eldre bartrær og noen løvtrær. Skogen er også god sjiktet og har et rikt innslag av ulike treslag, noe som er gunstig for et variert artsmangfold. Området skårer middels-lavt på påvirkning, da fremmede arter, fyllinger, ferdsel og hogster påvirker området negativt for ivaretagelse av biologisk mangfold. På parameteren rikhet/bonitet skårer området middels høyt med en forholdsvis høy BioFokus-notat 2016-21, side 12

andel lågurtmark og innslag av rik sumpskog som er vurdert som en rødlistet (VU) naturtype i denne regionen. På artsmangfold er det vanskelig å vurdere verdien. Funn av en direkte truet art burde gi høyeste verdi, men det er neppe en riktig vurdering for det meste av arealet. Området vurderes derfor å ha middels høy skår for denne parameteren. Det tillegges vekt i verdivurderingen at området har en viktig landskapsøkologisk funksjon med sin beliggenhet midt i et svært urbant område med få gjenværende større grønne lommer. Samlet vurderes området å være viktig (B-verdi). Skjøtsel og hensyn For å ivareta biologisk mangfold på best mulig måte i de små gjenværende restene med natur som finnes innenfor Oslo sin byggesone, kan det være avgjørende hvilke hensyn vi tar til disse restene og hvordan vi evt. skjøtter dem, dersom skjøtsel er nødvendig. For området som er kartlagt vil det være gunstig om fremmede arter blir bekjempet og at fyllinger som kan fjernes blir fjernet. Dumping av hageavfall bør opphøre og beboerne rundt områdene bør se til at hageplanter forblir i hagen og ikke etablerer seg i naturområdet. Gamle trær må ikke hogges uten at dette er helt nødvendig, da mange sjeldne og truete arter er avhengig av at trærne blir gamle. Allerede engpregede og åpne arealer, som kollen sørvest for barnehagen og den sydlige delen av det nordøstre delområdet, bør slås årlig i løpet av august, og plantematerialet bør fjernes og leveres på mottak for hageavfall og ikke dumpes i området. Alternativt bør man rydde småtrær som kommer opp årlig slik at ikke krattskogen overtar. På lang sikt vil slått helt klart være å foretrekke. BioFokus-notat 2016-21, side 13

Bilder fra området Figur 4. Bildene viser den søndre dellokaliteten. Øverst til venstre sumpskogsflekk ved barnehagen, nedenfor typisk skogbilde i lia nord for barnehagen, nederst typisk vegetasjon nord i det sørlige området. Ø. th. Grov gammel furu og hasselkratt, bildet n. th. Viser forekomst av fremmedarten gravmyrt som finnes spredt i flere av delområdene. BioFokus-notat 2016-21, side 14

BioFokus-notat 2016-21, side 15 Figur 3. Øverst til venstre løvdominert åpen skog i det nordvestre området. I midten den åpne delen av det nordøstre delområdet. N. tv. Sumpskogen nordøst i det søndre området som er delvis gjenfylt med masser. Ø. th. Furustokkjuke og bildet n. th. Viser fingerstarr som er en karakterart i lågurtskogen i hele området.

Figur 4. Bildet viser gardeleiren og Sørkedalsveien i forgrunnen og Husebygrenda som husrekke nr. 2 nedenfra. Bildet er tatt i 1951 og viser at skogen på den tiden var noe mer barskogsdominert enn den er i dag, men at utstrekningen er forholdsvis lik. Utbyggingen hadde allerede kommet langt den gangen for 65 år siden, men bildet viser at skogrestene var mer utbredte og trolig preget av mindre urban påvirkning, men heller mer påvirket av et landbruk som var på vikende front. Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens. http://oslobilder.no/omu/ob.f25610. BioFokus-notat 2016-21, side 16

ISSN 1893-2851 ISBN 978-82-8209-056-8 BioFokus-notat 2016-21