Kjerringer Hae feminae vincent mares 1 * Prologus Innsiden av øyenlokkene har en behagelig mørkerød farge, og i noen sekunder kan han innbille seg at han sover. Men han vet altfor godt at han ikke er hjemme i sengen sin. Han ligger på bakken. Det er sleipt høstløv mot den nakne korsryggen der skjorten har glidd opp, og mot den øverste delen av baken der buksen er trukket ned. Det ene buksebenet ligger langs bakken som et tomt hylster. Bena hans er bendt fra hverandre. Han kjenner den fuktige kveldsluften mot det blottlagte kjønnet. Bakken under ham er kald, det ene låret er vætet av hans egen urin. Det verker i hode, armer og ben. Over ham står fire kvinner kledd i lange fløyelskapper. Nå hever den høyeste av dem den høyre hånden, som holder en blank saks. Hun klipper demonstrativt i luften, og lyden får alle fire til å bryte ut i latter. Hvem er de? Hvem er disse kvinnene? Han blar fortvilet gjennom hjernens erindringsarkiver, men får ingen treff. Eller er det noe kjent med den mørkhårede? Han vet ikke, og hettene gjør ansiktene deres nesten umulig å se. Den store, blonde kvinnen bøyer seg ned mot ham. Ett sekund ser han rett inn i ansiktet hennes. Hun smiler som en engel. Er hun gal? Er hun fullstendig sinnssyk? Han kniper igjen øynene, men denne gangen er det umulig å forestille seg at han sover. Han forsøker å krøke seg sammen, snu seg, klappe sammen bena, men han er ute av stand til å bevege seg. De har tjoret ham fast, slått pæler ned i bakken. Han ligger sprikende, som et hjelpeløst kryss. Han kjenner det skarpe metallet mellom lårene, på ny hører 1 Det finnes en oversikt over og en oversettelse av latinen som er brukt, bakerst i boken. 1
han en lys, støyende latter, så blir alt enda mørkere, og kanskje kan han igjen drømme at han ligger hjemme i sengen sin. I halvmørket og med den lange kappen ser Jenna ut som en statue hugget i granitt. Høy og kraftig. Steinhard, uangripelig og stødig. Men da Celeste hadde trukket ned buksene til mannen, hadde Jenna måttet brekke seg og svelget sure, halvfordøyde rester av eplebrennevin. Først da hun viklet saksen ut av et lysgult halstørkle med små rosa sitroner, kjente hun det hun på forhånd trodde hun skulle kjenne: Hun var rasende. Det er hun ennå. Rasende og redd. Det som stiger opp i henne når hun beveger tommelen mot de andre fire fingrene og får den tunge saksen til å åpne seg, er annerledes enn alt annet hun foreløpig har erfart, og det skremmer henne. Hun nøler idet metallet kommer i kontakt med mannens kropp. Så ser hun opp, og de fire kvinnenes blikk møtes i luftrommet over mannen. De andres øyne er gule, gule med sorte ellipseformede pupiller. Ser hennes øyne også slik ut? Hun vet ikke. Hun klemmer saksen sammen. Lectio I In médias res Celeste Ringstad satt på huk oppå en mann som i sin tur lå oppå et spisebord. I samme sekund som akten var over, rettet Celeste sin slanke kropp, tøyde armene bakover, sukket som etter en vellykket arbeidsøkt og begynte å snakke om hva hun skulle gjøre senere på kvelden. Kaster du meg ut nå? spurte elskeren hennes. For tiden holdt Celeste seg med en smekker tannlege. Ja, svarte Celeste, trædde seg av ham og hoppet ned fra spisebordet. Hun ble stående ved siden av bordet og fikle tankespredt med tannlegens halvstive lem mens hun så smilende fremfor seg. Kunne man få en aldri så liten drink før man blir kastet ut i høstmørket? spurte tannlegen, satte seg opp og kikket bort på Celeste. Hvis man så bort fra hoftene hennes, noe som falt ham vanskelig i og med at de var et par usedvanlig vellykkede hofter, var det nok huden hennes som fascinerte ham mest. Hun var glatt og helt hvit, så å si uten føflekker eller andre ufullkommenheter. Den høyre hånden hennes lå fremdeles mellom lårene hans. Du, det er ikke mer å hente der i dag, sa tannlegen. Celeste smilte, slapp taket og gikk bort til sølvbrettet 2
med karafler og flasker. Hun hadde på seg behå og intet annet, en forseggjort behå med mye blonder. Den første gangen de hadde elsket, hadde tannlegen forsøkt å hekte den av henne, men hun hadde føyset ham vennlig unna. Du pakker vel ikke opp alle gavene på julaften på én gang, hadde hun spurt, vær litt tålmodig! I dag hadde han prøvende pillet på en av skulderstroppene, og hun hadde smilt og lovt at neste gang, da En konjakk? sa hun og snudde seg halvt. Jeg drikker jo alltid whisky, svarte tannlegen. Han så på henne, halvt fornærmet, halvt beundrende. Det er ikke så lett å holde dere fra hverandre, opplyste Celeste vennlig, fant frem et krystallglass og skjenket whisky til ham. Nei, det var ikke huden, ikke hoftene heller, tenkte tannlegen, det var hennes suverene holdning. Celeste virket så glad, så tvers igjennom fornøyd med seg selv. Hun slentret gjennom livet, plukket med seg de gavene hun snublet over på veien, tok tilsynelatende ingenting alvorlig. Det gjorde henne vakker. Han smilte til henne og tenkte at han kjente henne så godt, de få gangene han og Celeste hadde møttes, hadde brakt dem så nær hverandre. Men nå hadde det seg slik at tannlegen tok grundig feil, han kjente overhodet ikke Celeste. Han var ikke flink til å lese henne (han var i det hele tatt ikke god til å lese kvinner, noe hans kone hadde lidd under i mange år), og Celeste var usedvanlig flink til å spille. Men på en måte hadde han rett: For det han observerte, var en god beskrivelse av Celeste slik hun hadde vært. Slik hun hadde vært for inntil åtte måneder siden. Du har et vakkert ansikt, og det smerter meg mer enn du aner, å måtte ødelegge noe så fullendt. Men du forstår at jeg må det. Du skulle aldri ha gjort det, Celeste. Han hadde tilbudt å kjøre henne, men Celeste sa at hun ville kjøre sin egen bil. I virkeligheten hadde hun slett ingen bil, men akkurat nå kunne hun ikke bli kvitt ham raskt nok. Tannlegen forsvant i en traust Volvo. Da stasjonsvognen hans ble borte rundt hjørnet, slo to tanker Celeste: Jeg lurer på hvordan kona hans er, og jeg lurer på om jeg skal fortsette å møte ham, eller om det kanskje er på tide å bytte beite, skifte til en ny, grønn eng, gnage i seg friskt gress. Så tenkte hun ikke mer på tannlegen. Hun hadde uansett alltid Bjørn; trygge, forutsigbare Bjørn, hun kjente et lite knepp av begjær i underlivet ved tanken på bred brystkasse og dyktige hender. Bjørn var en kombinasjon av lettvint og energisk. Det gjorde ham til en anerkjent journalist og var egenskaper som tiltalte Celeste. Så gled Bjørn vekk, og redselen steg opp i henne igjen, fylte henne, druknet lysten hun akkurat hadde hatt. Ikke tenke på det, ikke tenke. Ikke la det styre livet ditt. Ikke la ham vinne. Ikke tenke på det. 3
Senere i kveld skulle hun besøke Sebastian, hennes kjære Sebbe. Hun snudde seg og så om hun skimtet noe bak gardinene i leiligheten hans. Han kunne stå i timevis og speide ut. Men i dag var det ingen ivrig vinkende Sebbe, ingen som banket takten av en ABBA-sang mot ruten. Hun vinket likevel, det hendte han satte seg ned med haken mot vinduskarmen og lekte gjemsel med verden, som han selv kalte det. Nei, hun måtte se å komme seg av gårde, hun skulle en tur innom jobben først også. Hun vinket igjen, fingrene var allerede stive av kulde. Hanskene hadde hun visst glemt oppe i leiligheten. Hun begynte å se etter en drosje, og i full overensstemmelse med det hellet som preget mye av Celestes liv, kom det i samme sekund kjørende en ledig bil nedover gaten. Sjåføren hoppet ut og åpnet galant døren. I et kort sekund tror hun at det er ham, samme mørke håret, samme rette skuldre, og hun kjenner hvordan hendene hennes blir numne, begynner å skjelve, men så ser hun at det selvfølgelig ikke er det, bare en vanlig, hyggelig taxisjåfør. Hei sveis, hilste sjåføren, bare jump inn. Hun måtte ikke la ham ta overhånd. Ikke tenke, ikke tenke. Fokusere på noe positivt. Hun frøs, men hun var grundig tilfredsstilt. Tannlegen? Nei, hun gadd ikke tenke på ham, da heller på Sebbe, lyset i Sebbes øyne når hun kom på besøk. Hun satte seg inn i baksetet, sa til sjåføren hvor hun skulle. Hun kunne tenke på kurset. Hun var spent, hun gledet seg. Det begynte klokken syv. Hun regnet med at hun var for sent ute. Det var hun alltid. Det har jeg vært fra første sekund, pleide hun å si når temaet ble brakt på bane (gjerne når hun andpusten og rødkinnet kom forsinket til en avtale), og da mener jeg fra første sekund, og så fortalte hun historien om fødselen sin, og så glemte folk at hun hadde kommet for sent, og i stedet tenkte de at Celeste Ringstad, hun er jommen en sjarmerende kvinne. Det var få som forble upåvirket av Celeste når hun gadd å anstrenge seg. Hun skulle til å spørre sjåføren om klokken, men fikk i det samme øye på det digitale uret på dashbordet, og hun regnet seg fort frem til at hun ikke kom mange minuttene for sent. For nå var hun snart ved jobben, hun skulle bare styrte inn, rive med seg noen papirer hun ble nødt til å lese igjennom til i morgen (hun krysset fingre for at Kåte-Karl ikke jobbet sent i dag). På plass i bilen igjen! Ingen Karl Hebbern. Alt i orden! Sjåføren hadde satt på en arabisk diskolåt, hun så ut av vinduet og gledet seg. De hadde begynt på stigningen opp fra byen. Det var nesten ingen mennesker ute. De kjørte forbi en gammel dame som var ute og luftet hunden sin, begge var utstyrt med like refleksvester. Celeste smilte. På en rasteplass med utsikt over byen drev noen fugler og drog utover rusk og rot fra en søppelkasse. Hun lukket øynene, lente seg bakover og plystret falskt og fornøyd til musikken. Sjåføren smilte til henne i sladrespeilet. Celeste smilte tilbake. 4
* Bak henne tutet det irritert. Jenna Hilmarsens bil knaket i sammenføyningene og sang alltid på siste vers før den på mirakuløst vis ble reddet og dermed fikk forlenget livet frem til neste sammenbrudd. Faren til datteren hennes hadde en langstrakt firmabil som, når den stod ved siden av Jennas lille, alltid så hoverende ut. Ser du at den liksom smiler nedlatende til bilen min? hadde Jenna spurt en dag. Nei, svarte han som var Jennas datters far. Strengt tatt var jo Julia ikke bare Jennas datter, men hans datter også, men det var så lett å glemme. De glemte det ofte, alle tre. Faren til Jennas datter tjente mye penger på å selge vitaminsjiraffer og vitaminelefanter (fargerike gelédyr sprøytet fulle av C-, D- og E-vitaminer som foreldre med dårlig tid og samvittighet syntes de måtte kjøpe), og gjerrig hadde han aldri vært. Jenna hadde sitt eget lille datafirma, og hun hadde ambisjoner om å gjøre det skarpt på børsen. Foreløpig gikk ingen av delene særlig bra, og hun tjente ikke all verden. Dessuten hadde Jenna en trang til å føle seg økonomisk ovenpå også i tilfeller der hun slett ikke burde det; dette førte til at Jenna og Julia tok seg råd til en masse, mens de for eksempel var uten vaskemaskin i flere måneder da den gamle bukket under (da de endelig kjøpte en, valgte Jenna en modell med all verdens finesser og tenkelige programmer). Jenna likte avanserte strykejern, små bærbare PCer, elektroniske kalendre; hun kjente til alle mulighetene til den mobiltelefonen hun til enhver hadde, hun hadde utforsket dvd-spilleren og var aldri i tvil om hvordan hun skulle forhåndsinnstille opptak eller regulere bildebredden på skjermen. Hun gjemte på tilbudskatalogene fra el-varebutikkene. Hun elsket å lese bruksanvisninger. Som barn hadde hun foretrukket puslespill og Lego fremfor dukker. Før hun begynte på skolen satt hun og skrev lange papirremser med tallrekker på, i begynnelsen hadde hun lagt til et tall (1, 3, 5, 7, 9, 11 eller 1, 5, 9, 13, 17, 21), senere hadde hun moret seg over mer avanserte rekker, der hun først la til, siden multipliserte. Tall og logikk tiltalte henne, i førsteklasse kunne hun uten vanskeligheter ramse opp alle primtall til og med 113. Jennas mor Johanna så på henne med undring, men sa ingenting. Den julen Jenna var åtte, gav hun henne en bok om numerologi, hun håpet vel at Jennas sans for tall kunne brukes til noe nyttig. Johanna bekymret seg ikke for datteren. Hun hadde allerede lest flere bøker om heksekunst og var tydelig tiltalt av også det temaet. Da Jenna var i midten 20-årene, ble prisene på Commodore 64 nesten halvert fra én måned til en annen. Den gleden Jenna kjente da hun satte seg foran sin egen datamaskin for 5
aller første gang, nådde ikke på noen måte opp til det hun kjente da Julia flere år senere ble lagt i armene hennes, men det var på det tidspunktet det sterkeste hun hadde opplevd. Penger bekymret aldri Jenna. Hun hadde aldri skjønt vitsen med dyre klær. Stoler og sofaer var til å sitte i. Kartongrødvin og vanlig, norsk mat var mer enn bra nok. Og håret ble da akkurat like rent om hun vasket det i sjampo kjøpt på Rimi (Det er fremdeles litt igjen i flasken. Den er utrolig drøy, svarte Jenna alltid når frisøren prøvde å prakke på henne et helt batteri av sjampo, balsam, voks og spray etter klippen). Og de gangene hun virkelig trengte penger, når det så som mørkest ut, dukket det alltid opp en løsning. Ofte var det Johanna, hennes høyt elskede mor, som trådte til. De bodde i samme hus, alle tre, og hos Johanna var det alltid en godbit i fryseren (Det hadde i hvert fall vært sånn frem til nå, men i det siste hadde det ikke vært mye hjelp i Johanna, og i fryseren hennes hadde Jenna uken før funnet en bærepose med kjøkkenredskaper: sleiver, slikkepotter, en kjevle, stekespader, en hvitløkspresse). Ja, det ordnet seg alltid. Hun og Julia ble invitert ut på middag, eller på ferie hos en fjern slektning. Et par ganger hadde hun til og med solgt aksjer med gevinst, på nøyaktig riktig tidspunkt. Og hvis ingenting kom, og det ble kjedelig med posetomatsuppe og pannekaker, uutholdelig med voksende skittentøyhauger, tok hun villig imot et lån fra Julias far. Hans egen kroniske mangel på tid og dårlige samvittighet gjorde at han med glede gav Jenna de pengene hun bad om. Alt ordner seg var kanskje ikke Jennas valgspråk, men det var i hvert fall hennes erfaring. Jenna var bokstavelig talt vokst opp i morens butikk, Johannas svartekunst og kunsthåndverk. Butikken lå på et hjørne like ved Telthusbakken. Bak selve butikklokalet lå et lyst værelse som Johanna hadde møblert med først to senger, senere tre; her kunne tre generasjoner Hilmarsen-kvinner overnatte hvis de ville, og her hadde hun plass til både vev og staffeli. Julia elsket mormors butikk, men Jenna var sant å si en smule lei av den selv om hun fremdeles syntes det var fint å komme dit en gang iblant. Ute i butikken var det smårutete vinduer og brede, slitte planker på gulvet. Bakerst i rommet, fra en takbjelke, dinglet en hengestol i en tykk, klirrende kjetting. For øvrig hang det tett i tett med engler, krystaller og drager i gjennomsiktige tråder ned fra taket. Høye kunder måtte bøye seg hvis de ikke ville ha overnaturlige vesener i pannen. Om vinteren varmet en gammel svartovn fra Gjøvik jernstøperi opp butikken, om sommeren ble døren holdt åpen av en tung frosk i messing. Johanna hadde fylt nesten en hel vegg med garn i regnbuens farger, langs gulvet stod en rekke 6
kurver med heklede luer, strikkede skjerf og vanter. På veggen midt imot butikkens største vindu hadde hun plassert alle billedvevene og maleriene sine. En enorm plakat med zodiaken hang innrammet bak disken. En lutet hylle var fylt med bøker om heksekunst, svartekunst, engler, naturfarge, helsekost, økologisk vin; på toppen balanserte et dusin dekorerte strutseegg. Johanna bød kundene på skoldhet urtete om vinteren, og kjølig hyllebærsaft om sommeren. Da Julia ble født, ble det til at hun tilbrakte nesten like mye tid i butikken med mormor som hjemme med Jenna. Jenna hadde på det tidspunktet akkurat startet datafirmaet Blåstjernen (med en femtagget, blå stjerne som logo). Og selv om ingenting kunne måle seg med Julia, var Jenna ualminnelig stolt over det nystartede firmaet sitt. Jenna hadde hjulpet til i morens butikk og arbeidet i barnehage i mange år. Tiden hadde gått, og hun hadde aldri fått begynt på noen utdannelse. Hun var fornøyd som hun hadde det, og hva skulle hun egentlig starte på? Skulle hun bli førskolelærer? Bibliotekar? Sykepleier? Nei, Jenna klarte aldri å bestemme seg. Men mens hun gikk gravid med Julia, og hun ikke orket løftene i barnehagen eller å stå bak disken hos moren, visste hun det med ett: Hun ville starte et datafirma. Og da hun først hadde truffet den avgjørelsen, arbeidet hun strukturert, med entusiasme og svulmende mage, høy på hormoner og et etterlengtet siktemål. Da Julia kom en lys julinatt, var Blåstjernen født noen uker i forveien. Jenna sov ikke stort de første månedene. Hun ville være mest mulig sammen med Julia, samtidig som hun virkelig ønsket å få firmaet til å gå rundt. Og det var her Johanna kom inn i bildet. Julia kan være hos meg så mye du vil, sa Johanna. Du må ta vare på deg selv, Jenna, sa Johanna. Slik gikk det til at Julia fra hun var et par måneder gammel begynte å være nesten like mye hos Johanna som hos Jenna. Jenna ammet, sang og bar Julia tett inntil kroppen sin. Johanna sang, bar henne tett inntil seg og hvisket om troll, hekser, feer og skrømt. Jenna sov med Julia i sengen sin. Johanna strikket en bitte liten genser i hvit ull med en blå stjerne på fronten. Julia hadde ligget på ryggen i vognen og kikket opp på alt som svevet og glitret over henne, hun hadde blitt båret tett inntil Johannas kropp i en afrikansk batikkbæresele. Hun hadde strukket ut hendene og forsøkt å fange de dansende refleksene etter krystallene. Hun hadde lekt at bestemoren var en hest, og Johanna hadde vrinsket og galoppert på fortauet utenfor butikken. Hun hadde vokst opp med lukten av røkelse og dampen fra brenneneslete, blitt klappet på hodet av vennlige hender med enorme ringer og raslende armbånd. Hun hadde lært å lese ved å kikke i en astrologibok med mørkeblå sider og gulhvite bokstaver. 7
(Vannmann var det første ordet hun gjenkjente. Å, så krye de hadde vært, alle tre! Store-Ja, Mellom-Ja og Lille-Ja.) Jenna så moren sin nesten hver dag. Og kanskje var det det? At hun så henne for ofte? Så ofte at hun egentlig ikke så henne? For en dag for bare noen måneder siden la Jenna med ett merke til hvor liten moren var blitt. Og når hun først hadde sett det, syntes Jenna at Johanna ble mindre og mindre for hver gang hun så henne. Johanna hadde alltid vært en høy og kraftig kvinne, og Jenna hadde arvet både høyde, volum og energi fra henne og ikke fra den spinkle, forsagte faren. Men nå ble Johanna mer og mer nedsunket, tørrere og mindre, og samtidig som musklene hennes svant, ble også livskraften borte. Språket hennes gikk gradvis i oppløsning, hun begynte å bruke litt gale ord i litt gale sammenhenger, samtidig som det hun sa, mer og mer dreide seg om nokså perifere ting. Julia hadde lagt merke til det samme, for før Jenna hadde fått snakket ordentlig med henne om mormor, spurte Julia en dag: Når ble mormor egentlig en gammel dame? Jenna sukket: Jeg vet ikke, svarte hun. Nei, Johanna hadde ikke lenger sitt skarpe intellekt og sin frekke tunge. Hun ble opptatt av det hun før ville ha ledd av og kalt ubetydeligheter (at hjemmehjelpen kom på ulike tidspunkt hver dag, at det ikke lenger var mulig å få tak i den typen leverpostei hun alltid hadde spist, at abonnementet for fasttelefon var blitt så dyrt). Hun snakket om disse temaene om igjen og om igjen, utbroderte dem, gjentok de samme detaljene. Interessen for det som skjedde i samfunnet, for litteratur, for Julia, alt forsvant, eller krympet til et minimum. Noe satt likevel igjen, men fikk uventede utslag: Johanna hadde alltid hatt en viss sans for det bisarre, og Jenna hadde gledet seg med henne da Johanna en dag hadde plantet pelargoniaer i alle kasserollene, og hun hadde hjulpet moren å flytte den ene over i en suppeterrin, slik at moren hadde noe å koke potetene i (Jenna, jeg forstår det ikke. Jeg skulle til å sette over potetene, men noen må ha tatt alle grytene og kasserollene mine!). Hun hadde takket pent da Johanna etter flere dagers innsats foran symaskinen høytidelig hadde overrakt Jenna fire nattsvarte fløyelskapper. Den ene har jeg laget både kortere og videre, påpekte Johanna strålende, og Jenna hadde nikket, takket igjen og umerkelig stappet kappene inn i skapet der hun og Julia oppbevarte skitøy. Men hun var blitt virkelig redd da Johanna en dag hadde tent på alle stearinlysene hun hadde funnet. Hun hadde brukt opp lysestakene og satt telys i kaffekopper, på skåler og noen rett på bordet. Moren hadde smilt strålende og nikket forståelsesfullt da Jenna blåste ut lysene som stod tettest opp mot gardinene. 8
Det var en uvanlig kald høstdag, og inne i bilen var det nøyaktig like isnende kaldt som utenfor. Hun trykket inn bryteren for setevarme, men visste at hun knapt ville kjenne det før hun var fremme. Det begynte klokken syv. Hun vred på kåpeermet for å forsøke å finne ut hvor mye klokken kunne være nå, men hun kom til å svinge rattet altfor mye til venstre, bilen skar ut, og hun gav opp. Varmeapparatet hadde ikke virket på måneder, og frontruten hadde et kompakt lag dugg. Bak Jenna tutet det igjen. Et utslag av overflødig testosteron, regnet hun med. For foran henne lå en skog av saktebevegende røde baklys, konturløse røde soler, akvarellmaling på altfor vått papir. Hun strakte frem en bevantet hånd og forsøkte å fjerne det verste i synsfeltet. Det hjalp. Men det var ennå et stykke igjen. Køen slanget seg sakte gjennom sentrum. Godt hun ikke hadde dårlig tid. Jenna hatet å kjøre bil, og nå kom et hetebølgeanfall krypende oppover ryggen hennes også. Også akkurat nå, Jenna puttet den ene hånden i munnen, tok tak med tennene og fikk dratt av seg vanten, gjentok prosedyren med den andre hånden og fikk også løsnet på skjerfet. Hun hadde bitt tennene sammen og holdt ut med menstruasjonsplager i form av kramper og ryggsmerter fra hun var tretten; hun hadde jublet da hun ble kvitt det, bare for å oppdage at de var blitt erstattet med uforutsigbare svettetokter, overoppheting og kvalmebølger. Men når det var sagt, så var Jenna først og fremst fascinert over kroppen sin. Her hadde den tikket og gått, produsert egg trofast hver måned i nesten fire desennier. Da hun var gravid med Julia, hadde kroppen hennes stilt opp og sørget for gunstige vekstvilkår for fosteret, et sinnrikt matingssystem porsjonerte ut næring og fikk Julia til å vokse og utvikle seg. Og da Julia var moden, foldet Jennas kropp seg, slik at hun kunne komme ut, og straks begynte Jennas bryster å lage steril, passe temperert melk. Kvinnekroppen var som en maskin, en kompleks maskin, der alt var nøye gjennomtenkt og testet, der hver minste muskel og kjertel hadde funnet sin plass og sin misjon. Det var et urverk, det var som innmaten av en datamaskin. Bare enda bedre. Hadde det bare ikke vært for denne hersens varmen, svetten et vifteanlegg under brystbenet hadde kanskje ikke vært så dumt? Der tok hun endelig fatt på bakkene opp mot Ekeberg. Hun tydde til det gamle knepet: Hun nynnet en munter melodi. Hun gjenkjente den ikke. Ja, ja, det måtte være noe hun hadde hørt på radioen en gang. Hun likte den i hvert fall. Hadde Jenna vært interessert i klassisk musikk og dermed kunnet navnet på 1700-tallskomponister og wienerklassisistene, hadde hun visst at det var Haydns trompetkonsert i Ess-dur. Og det var da hun fikk øye på dem: Fire kråker som satt på et bord. Hun så dem tydelig selv om rutene fremdeles var duggete. Hun smilte. Der var de endelig, ja! Akkurat slik hun alltid hadde forestilt seg. Hun satte bilen i tredje gir og nynnet videre. 9