Gi meg et leseombud. En veileder for deg som vil lese for andre

Gi meg et leseombud En veileder for deg som vil lese for andre 2013

Gi meg et leseombud En veileder for deg som vil lese for andre

Heftet Gi meg et leseombud kom første gang ut i 2004 i forbindelse med kurs for leseombud. Det opprinnelige kurset ble utarbeidet av Astrid Holtskog og Sissel Hofgaard Swensen. Holtskog var prosjektleder for leseombud i tre kommuner i Telemark og Hofgaard Swensen er tidligere faglig rådgiver i Leser søker bok. Annen utgave utdypet avsnittene om gruppene man kan lese for. Flere bidragsytere ble trukket inn i arbeidet. I 2010 ble heftet revidert for annen gang av Tine Solvang. I 2013 har vi flyttet lesetipsene til en egen del bak i heftet slik at det blir lettere å finne frem. Andre strukturelle endringer av mindre karakter er også foretatt. Vi har også satt inn noen bilder hentet fra leseombudsaktiviteten rundt om i landet. Utover dette er teksten gjennomgått og fornyet noe, men endringene er små. Bidragsytere: Vegard Nordin Løvå (red.) Tine Solvang Astrid Holtskog Sissel Hofgaard Swensen Bengt-Ole Nordstrõm Kari Gjæver Pedersen Tove-Britt Henriksen 1. utgave 2008 2. utgave 2010 3. utgave 2013 Leser søker bok, Oslo 2010 Design: Siri Lieungh Leser søker bok, Oslo 2013 Redesign: Britt Myhrvold 4

«Den dagen jeg ikke klarer å lese selv, håper jeg at noen kommer og setter seg i en stol ved siden av meg og leser høyt fra en eller annen bok» Journalist Helge Ottosen, Varden, 6.februar 2003 5

Innhold Del 1 Velkommen som leseombud! 8 Både ansatte og frivillige kan være leseombud 8 Leser søker bok 9 Leseombudsnettverket 11 Nettverksmøter 11 Inspirasjonsdag 11 Nyhetsbrev 11 Utbytte av lesestundene 12 Del 2 Særtrekk ved de ulike gruppene Hvilken gruppe vil du lese for? 13 Eldre deltakere i lesegrupper. Hvilke deltakere finner du hvor? 13 Eldre mennesker med synshemminger 15 Mennesker med demens 15 Mennesker med annet morsmål 17 Hva innebærer det å være leseombud i fengsel? 17 Om kommunikasjon og litteraturformidling til mennesker med utviklingshemming 21 Mennesker med utviklingshemming fra institusjon til tilhørighet i lokalsamfunnet 22 Hvor leser man for mennesker med utviklingshemming? 22 Hva kjennetegner mennesker med utviklingshemming? 23 Det er viktig å lese for mennesker med utviklingshemming 23 Lese høyt eller lese selv? 24 Mennesker med psykiske lidelser 25 6

Del 3 Organisering av en lesegruppe 26 Forberedelser 26 Detaljplanlegging 27 Hvor leser du? 28 Det å lese høyt for andre kan være uvant 29 Sørg for at tilhørerne forstår og henger med i teksten 29 Deltakerne kan være urolige 29 Leseregistrering og loggbok 30 Å lese regelmessig 30 Aviser 31 Bruk biblioteket! 31 Lånerett hos Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek 31 Del 4 Litteraturtips! 33 Lesetips for eldre 32 Lesetips for eldre med demens 36 Lesetips for de som er nye i Norge 37 Lesetips for innsatte i fengsel 38 Lesetips for mennesker med psykiske lidelser 39 Lesetips for mennesker med utviklingshemming 40 100-lista 41 Del 5 Skjema og erklæring 42 Leseregistreringsskjema 43 Taushetserklæring 44 Leseombudet kommer, plakat 45 Del 6 Boklister og referanser 46 Prosjektrapporter 46 7

Del 1 Velkommen som leseombud! De fleste ønsker å lese, men det er mange som har vansker med det. Noen klarer slett ikke å lese selv. Dette kan gjelde mennesker med utviklingshemming, mennesker med psykiske lidelser, eldre med syns- og hørselsproblemer eller mennesker med demens. Også andre grupper kan ha behov for lesehjelp, for eksempel innsatte i fengsler (31 % av innsatte i fengsler har lese- og skrivevansker), eller mennesker med annet morsmål. Høytlesing er ikke noe nytt. Folk som har vært glade i å lese, har lest for andre så lenge vi har hatt bøker. I Sverige og Norge har man bygget opp strukturerte ordninger for høytlesning. I Sverige begynte de å bygge opp et nettverk av leseombud på nittitallet. I Norge startet leseombudsordningen med pilotprosjektet «Leseombud i tre kommuner Nome, Porsgrunn og Skien» i 2003. Dette ble iverksatt av Telemarksbiblioteket og bygget på erfaringene fra Sverige. Organisasjonen Leser søker bok (LSB) ble etablert i 2003. I 2004 påtok organisasjonen seg ansvaret for den nasjonale satsningen på leseombud. I november 2009 var det registrert om lag 800 aktive leseombud i Norge. Tallet er økende som leseombud er du med på noe stort! For første gang tilbyr kultursektoren en bred støtte til mennesker som på ulike måter er avhengig av helse- og omsorgstjenester. Over 180 folkebibliotek over hele landet organiserer lokale nettverk med leseombud som sprer leseglede på institusjoner, dagsentre, flyktningmottak, og også i private hjem. Disse bibliotekene kalles Bok til alle-bibliotek. Både ansatte og frivillige kan være leseombud Et leseombud kan være en av de ansatte på et dagsenter eller en institusjon. Leseombudet organiserer faste lesestunder og ser til at det blir lest til bestemte tider. Mange av de ansatte opplever det å være leseombud som noe spennende og meningsfullt. Aktivitører, miljøarbeidere, hjelpe- og vernepleiere og ergoterapeuter er yrkesgrupper som gjerne driver med regelmessige høytlesingsstunder for beboere i sin arbeidstid. Et leseombud kan også være en frivillig, rekruttert via Frivillighetssentralen, Røde Kors besøkstjeneste, eller andre frivillige organisasjoner. Mange av leseombudene er pensjonerte lærere eller bibliotekarer som blir rekruttert gjennom oppslag på biblioteket eller i lokalavisen. Enkelte bibliotek velger også å bruke ungdom som leseombud. 8

Leser søker bok Leser søker bok er en organisasjon som arbeider for at litteratur skal være tilgjengelig for alle. Vårt mål er kulturelt demokrati: Ingen skal være stengt ute fra gleden av en god bok. Bøker for alle er også viktig for ytringsfriheten: For å kunne delta i samfunnet, må man kunne tilegne seg informasjon og kunnskap gjennom både skjønnlitteratur og faglitteratur. For å få til dette organiserer vi leseombudsordningen og støtter produksjon av tilrettelagte bøker. Over en million nordmenn har vansker med å lese en vanlig tekst. Alle disse har ikke de samme utfordringene. Årsakene til lesevanskene er mange. Derfor finnes det flere former for tilrettelegging. Leser søker bok bruker følgende kategorier: Litt å lese Bøkene i denne kategorien har enkel tekst. Det vil si tekst uten kronglete setninger og vanskelige ord som ikke blir forklart. Teksten har også mer luft og ujevn høyremarg som gjør det lettere å orientere seg i teksten. Litt å lese-bøkene finner du i alle Bok til alle-bibliotek. De har lilla fargekode og står i Bok til alle-hylla. Enkelt innhold Bøker med enkelt innhold har en handling og et budskap som er lett å få med seg. Bøkene er språklig enkle og utforminga gjør innholdet lett å få med seg. De er tilpasset mennesker med utviklingshemming og andre som trenger kognitiv tilpassing, som for eksempel afasirammede eller personer med demens. Enkelt innhold-bøkene finner du i alle Bok til alle-bibliotek. De har grønn fargekode og står i Bok til alle-hylla. 9

Storskrift Bøkene med storskrift har stor teksttype og linjeskift og linjeavstand som gjør det enkelt å lese bokstavene. Den viktigste målgruppa er svaksynte. Disse bøkene har gul fargekode og står i Bok til alle-hylla. Punktskrift og følebilder For blinde og svaksynte har vi bøker med bilder som kan leses med både øynene og med fingrene. Bøkene har også punktskrift og i mange tilfeller er teksten også tilgjengelig for seende slik at man kan lese samme bok. Bøkene med punktskrift og følebilder har oransje fargekode og står i Bok til alle-hylla. Bliss og piktogram Bliss og piktogram er to ulike symbolspråk. Symbolene er lettere å lese for folk som ikke klarer å oppfatte bokstaver. Målgruppa er alle som har vansker med å lese og skrive med bokstaver. For eksempel mennesker med bevegelseshemninger og talevansker, utviklingsmessige språkvansker og autisme. Disse bøkene har blå fargekode og står i Bok til alle-hylla. Tegnspråk og tegn til tale Døve har rett til å ha tegnspråk som førstespråk. Dette er et visuelt språk med egen grammatikk og syntaks. Bøker med skrevet tekst og tegnspråkillustrasjoner kalles Tegn til tale. Målgruppa er døve med tegnspråk som førstespråk. Disse bøkene har rød fargekode og står i Bok til alle-hylla. 10

Tilbud til alle Bibliotekloven fastslår at det skal finnes et bibliotek i alle kommuner og at bibliotekene skal ha et tilbud til alle. I januar 2013 er 33 % av landets folkebibliotek med i Bok til alle-nettverket. Leseombudsnettverket Som leseombud er du med i et nettverk som organiseres av ditt lokale bibliotek. Biblioteket samarbeider med Leser søker bok og får faglig støtte til å drive leseombudsordningen og til å formidle tilrettelagt litteratur til de som trenger den. Nettverksmøter Mellom to og seks ganger i året skal det lokale Bok til alle-biblioteket holde nettverksmøter for leseombudene. På nettverksmøtene kan leseombudene dele erfaringer med hverandre. Møtene foregår på biblioteket, og det er biblioteket som kaller inn til møtene. Sammen med Bok til alle-kontakten avtaler dere hvor ofte dere skal møtes. Noen synes det holder med et par ganger i året, andre har behov for å møtes oftere. Erfaring viser at nettverksmøtene er viktige for å opprettholde engasjementet hos leseombudene. Dersom du ikke blir invitert til nettverksmøter, er det fint om du spør Bok til alle-kontakten om når neste møte skal være. Inspirasjonsdag En gang i året bør det være en inspirasjonsdag for alle leseombud i fylket. Fylkeskoordinatoren ved fylkesbiblioteket arrangerer disse samlingene, ofte i samarbeid med Leser søker bok. Hensikten med inspirasjonsdagen er at leseombudene møter hverandre på tvers av kommunegrensene. Mulige tema for en inspirasjonssamling kan være: Nyhetsbrev Leseombud som registrer seg med e-postadresse får tilsendt nyhetsbrev fra Leser søker bok. 11

Utbytte av lesestundene Mange leseombud forteller at de har et rikt personlig utbytte av lesestundene og at de gleder seg til samværet med gruppen sin. De opplever det som givende og morsomt å spre leseglede og å kunne gjøre noe for andre. De ser at de er til nytte. De merker også at lesestundene er noe alle ser fram til. Folk som i utgangspunktet er urolige, er blitt rolige når det leses for dem. Det skjer også ofte noe med språket til de som leses for. De får større ordforråd, og blir flinkere til å ordlegge seg og snakke tydelig. For noen kan det de leser være åpning for kommunikasjon med andre. De har noe de interesserer seg for og vet noe om. Dette er igjen med på å styrke selvbildet til den enkelte. Tilbakemeldinger fra institusjoner som har hatt leseombud i aksjon hos seg, forteller at det har gjort noe med fellesskapet. Beboere og ansatte får felles opplevelser og mer å snakke om. Folk blir bedre kjent med hverandre, og vet mer om hverandres interesser. Leseombud lærer også selv noe av lesestundene. Ofte kan deltakerne i gruppen fortelle om sine opplevelser knyttet til det de har hørt. Du kan bli overrasket over hva som dukker opp i lesestundene! Som leseombud kommer du med en gave. Mange institusjonsbeboeres hverdag er monoton. En lesestund hver uke får stor betydning. 12

Del 2 Særtrekk ved de ulike gruppene Hvilken gruppe vil du lese for? Det finnes ingen fasit på hvor og hvordan lesestundene blir arrangert. Et leseombud kan lese overalt for nesten hvem som helst. Uansett hvilken gruppe du velger å lese for, bør du ha fokus på at lesestundene handler om å øke livskvaliteten og gi mer mening i en ellers monoton tilværelse. Du bør også ha et langt tidsperspektiv. Det kan ta tid å etablere en gruppe som fungerer godt. For å få hjelp til hva som egner seg å lese, kan du ta kontakt med dem som kjenner tilhørerne og vet hva de interesserer seg for, vet hvor mye de forstår og hvor lenge de orker å konsentrere seg. Kommer du utenfra som leseombud, vil en aktivitør eller en frivillighetsleder ved avdelingen kunne veilede deg. Eldre deltakere i lesegrupper. Hvilke deltakere finner du hvor? Eldresenter De friskeste deltakerne blant eldre finner du på et eldresenter, iblant også kalt seniorsenter. Hit kommer hjemmeboende eldre mennesker, ofte friske og ressurssterke, men også mennesker med syns- og hørselsproblemer eller med mild til moderat demens. En fordel med å starte lesegruppe på et eldresenter er at de her er vant til å legge til rette for ulike former for aktivitetsgrupper, og de er vant til å samarbeide med frivillige. En annen fordel er at du vil kunne få en jevnt over lyttende gruppe å lese for. Her vil trolig deltakerne bidra med ideer til lesestoff. Omsorgsboliger Disse boligene kan betraktes som en mellomting mellom vanlig, privat bolig og sykehjem. Selv om beboerne eier omsorgsboligen selv, er de fleste avhengig av hjelp fra hjemmetjenestene. Det er ikke alltid det finnes en aktivitetsansvarlig på en omsorgsbolig, men hvis dette finnes bør det være greit å kontakte denne personen for å etablere lesegrupper. Beboerne er jevnt over mer hjelpetrengende enn eldresenterbrukere, og andelen personer med demens vil være høyere, men behovet for gode aktiviteter er stort. Sykehjem Sykehjem kan ha ulike navn, som for eksempel Bo- og servicesenter, Bo- og omsorgssenter eller Bo- og rehabiliteringssenter. På grunn av utbyggingen av hjemmetjenestene de siste tiårene er sykehjemsbeboere i dag mye svakere enn før. De fleste er enten sterkt hjelpetrengende på grunn av kroppslige sykdommer, eller de er demente. Om lag 70 80 % har en eller annen grad av demens. 13

Skjermede enheter på sykehjem I tillegg til vanlige sykehjemsavdelinger, finnes det skjermede enheter for mennesker med demens. Disse er som regel lukkede på grunn av faren for at forvirrede beboere skal gå seg bort. For å kunne gi beboerne tilstrekkelig trygghet og oppmerksomhet, har disse avdelingene færre beboere og bedre bemanning enn andre avdelinger. Men det er altfor få slike avdelinger på de fleste sykehjem, så mange personer med demens befinner seg på vanlige, store avdelinger. Vanligvis vil beboerne på skjermede enheter være kommet langt i demensforløpet. Kapasiteten til å sitte ned og lytte og forstå en lest tekst kan være liten, og det vil derfor være vanskelig å etablere vanlige lesegrupper der. Her vil det kanskje fungere bedre å fortelle fritt. Vanlige sykehjemsavdelinger Disse er som regel preget av at beboerne har store hjelpebehov og/eller demens. Likevel finnes det som regel noen ressurspersoner blant beboerne med stor mental kapasitet og mange spennende tanker og minner. Behovet for aktivitetsgrupper er stort. Ved etablering av lesegrupper er det nødvendig å få hjelp til å rekruttere grupper som ikke er altfor sprikende i funksjonsnivå. Det vil være svært vanskelig å lese for en gruppe hvor noen deltakere er ressurssterke og klare i tanken, mens andre knapt kan følge med i en enkel tekst. Hvis det finnes en aktivitør, en kulturarbeider eller en frivillighetsleder på sykehjemmet, kan du få hjelp til å etablere en lesegruppe på tvers av avdelingene. Det kan være fint for ressurssterke beboere å treffe deltakere fra andre avdelinger, for det kan være langt mellom de sykehjemsbeboerne det er mulig å føre en god samtale med. Dagsentre på sykehjem Et dagsenter er et tilbud for hjemmeboende eldre som trenger måltider og sosialt liv. Noen brukere er enslige, mens andre mest er der for at ektefellen skal få avlastning noen timer på dagen. Enkelte brukere er på dagsenteret hver dag, mens andre er der fra et par dager i uken og oppover. Et dagsenter kan derfor variere sterkt fra dag til dag. Noen dager kan det være preget av ressurssterke og interesserte brukere, mens andre dager kan det være preget av svakere brukere. Uansett vil dagsenterbrukerne som regel være friskere enn de som bor på sykehjemmet, og det kan være enklere å etablere en lyttende lesegruppe. Behovet for meningsfulle aktiviteter er stort også her. 14

Eldre mennesker med synshemminger I denne gruppen vil du finne mange vante lesere. Bøker har vært en viktig del av deres liv, men nå orker eller klarer de ikke å lese mer. Dette er en av de største gruppene for våre leseombud. Selv om det finnes et stort marked med lydbøker, vil ikke dette alene være et godt nok litteraturtilbud for denne gruppen. Flere av dem vil nok heller gjerne være med i en gruppe der det blir lest høyt. Det sosiale aspektet er viktig. Det gir også mulighet til samtale og felles opplevelser. For mange kan slike samtaler virke skjerpende og gjøre at de husker bedre. Når en skal lese for beboere på et alders- og sykehjem vil det som oftest være en nokså tilfeldig sammensatt gruppe en møter. Noen har lest bøker gjennom et langt liv, andre har kanskje nøyd seg med daglig avislesing og lesing av et ukeblad i ny og ne. Når de nå trenger hjelp til å lese, kan det være på grunn av ulike funksjonshemminger, for eksempel nedsatt syn. 70 80 % av alle sykehjemsbeboere har demensproblematikk, så du vil mest sannsynlig møte mennesker med en lettere form for demens også. Mennesker med demens Omgivelsene er spesielt viktige når du skal lese for mennesker med demens. Hold lesestunden i rolige og trygge omgivelser uten forstyrrelser. Det bør være et fast lesested. For denne gruppen er det spesielt viktig at det er en fast person som leser hver gang slik at gruppen får et trygt holdepunkt. Hvis dette er vanskelig å få til, kan to leseombud lese annenhver gang. I grupper med svake demente er det viktig at det er med en ansatt som de kjenner godt. Dette skaper trygghet. For mennesker med demens, kan lesing bygge broer til det aldrende menneskets tidligere aktive liv. Å huske hvem en har vært og hva en har gjort hjelper mange til å opprettholde selvfølelsen. Lesing styrker hukommelsen om grunnleggende kunnskaper fra barndommen og de første skoleår. Det kan også gi en følelse av trygghet å lytte til noen som leser, selv om en ikke får med seg og forstår alt som blir lest. 15

Bibliotekar Tove Houck har skrevet et dikt om hvordan lesing kan gjøre en forskjell for denne gruppen. Hun er bibliotekar og leseombud ved Kristiansand bibliotek. Hun har lang erfaring med å lese høyt for eldre og demente. Når skyggene overtar Som et glimt av land gjennom tett tåke Er sangen fra en svunnen tid en hånd rakt ut fra en tapt virkelighet En skjelvende stemme griper hånden og synger med Smil tennes i gjenkjennelsens vare øyeblikk Tove Houck Mange leseombud opplever at det fungerer godt å lese bøker fra gamle dager, gjerne lokalhistorie; gammeldags gårdsdrift, om håndverk som ikke fins mer, billedkavalkader og lignende. Bruk gamle ukeblader, tidsskrifter og aviser. Spør om de husker bøker de leste som unge. Det er ikke alltid lett å fange oppmerksomheten til et menneske med demens. Det kan ta tid å hente opp «summetonen». En god begynnelse kan være å synge noen kjente sanger, som skolesanger eller barnesanger. Du kan også forsøke å bruke konkrete ting som kan gi assosiasjoner. Gamle redskaper, postkort og bilder kan aktivisere minner. Flere institusjoner har «erindringsrom». Rommene brukes til å lokke fram minner hos brukerne, og er gjerne innredet med møbler og gjenstander fra 1920-tallet og framover. Er det et erindringsrom på institusjonen der du leser, kan det være fint å ha lesestunden der. 16

Mennesker med annet morsmål Mennesker på asylmottak har god nytte av leseombud. De kan ha vært i Norge ganske kort stund, og man kan ikke regne med at de kan særlig mye norsk. Da kan tilbudet til Det flerspråklige bibliotek være nyttig. De har norske eventyr og mange norske bøker, både fagbøker og skjønnlitterære bøker oversatt til mange språk. Dersom du får en gruppe å lese for på et asylmottak, finn ut hvilke språk de har, og spør bibliotekaren om hjelp til å finne litteratur på disse språkene. Da kan du planlegge slik at de leser på sine egne språk først, og så leser du på norsk etterpå. En annen mulighet er å lese veldig enkle bøker, som Fra T-bane til lenestol hvor det er mulig å skjønne hvilket ord som betyr hva. Elever i norskopplæring har også god nytte av leseombud. Mange opplever det som spesielt positivt å ha en arena utenfor skolen der de kan treffe nye mennesker, lære nye ord og lese bøker. Lesestundene blir noe sosialt samlende. Lesegrupper hvor de selv leser høyt, er en annen mulighet. For mange er det viktig å ha lest grundig gjennom teksten på forhånd for å kunne få med seg innholdet. Det finnes også noen bøker hvor teksten er på to språk, for eksempel norsk og urdu. Det er også mulig å samle en gruppe på biblioteket til fast lesestund der. Mange leseombud opplever at ønsket og behovet for uformell språktrening er stort. Hva innebærer det å være leseombud i fengsel? Det er mange ulike sikkerhetsnivåer i fengsler i Norge, og det er ikke alle steder man slipper til. I noen fengsler slipper de bare inn Røde Kors sine visitorer. Leser søker bok samarbeider derfor med visitortjenesten i Røde Kors om litteraturformidling i fengslene. For å bli visitor og få besøke en innsatt fast en dag i uken, må du gå kurs i regi av Røde Kors og bli godkjent. Visitorer som ønsker å formidle litteratur er også med i Leser søker boks leseombudsnettverk ved folkebiblioteket. Det å bringe litteratur inn i fengselsbesøkene vil kunne inspirere til samtaler om flere emner og med flere perspektiver. Du kan lese høyt for den innsatte, eller dere kan lese litt hver for dere fra gang til gang. Det er stort behov for lesing i fengsler. En studie fra Universitetet i Bergen viser at 50 70 % av innsatte i fengsler har langt lavere leseferdighetsnivå enn det som er vanlig i befolkningen ellers. Det er også en statistisk sammenheng mellom det å ikke mestre lesning fullt ut og det å være utenfor arbeid. Mange innsatte i fengsler har tilleggsproblematikk som rus, psykiske lidelser, ADHD eller dysleksi. Dersom den innsatte du besøker har slike problemer, må du ta hensyn til det i litteraturen du velger. 17

Om å lese i fengsel Kari Gjæver Pedersen har holdt skrivekurs for innsatte og ble senere leseombud. Hun har skrevet en tekst om hennes møte med fengselet som fysisk rom, hvordan det er å være et sted hvor sikkerheten er i høysetet, og hvordan hun resonnerte rundt valg av litteratur. Hennes opplevelse var at konteksten «fengsel» gir farge til alt du leser i så stor grad at det er best å glemme det. «Første gang jeg kom til fengselet var det for å holde skrivekurs for de innsatte på lukket avdeling. Vi jobbet i tre dager med tekster og egen indre virkelighet i et klasserom fylt av sent vinterlys, og løftet man blikket fra teksten man satt med for å kjenne på tanken man hadde fått tak i, så man rett ut i luftegården. Der lå snøen forsiktig utover. Det lignet ganske mye på en litt for naken skolegård en slik lekeplass som det er altfor mange av rundt omkring i Norge, et sted uten flukt og fristelser. Men muren her var høyere. Det var deltakere fra flere nasjoner, de fleste fra Nord-Europa og noen fra arabiske land, men alle snakket norsk. Det ble tre veldig spennende og rike dager. Det ble tårer, samtaler, tekster; temaer som strakk seg langt utenfor fengselsmuren og landegrensene, og langt innenfor de innerste stengte kamrene vi alle bærer på. Fengselsvokterne var der fysisk, de satt i sine uniformer, og noen hadde problemer med at de var der, og andre hadde det ikke. Innimellom glemte jeg dem helt, jeg også. De var stillferdige og tilstede. Innimellom glemte jeg alarmen jeg bar på. Og mye av tiden glemte jeg å lure på hva disse menneskene jeg satt her innelåst sammen med, hadde gjort. Men innimellom husket jeg. Da kjente jeg min egen frykt. Den var svett. Og så kjente jeg på at jeg ble irritert over rutinene. Når det var tomt for kaffe, var det ikke bare å hente mer. Det måtte gis beskjed på callingen, noen med nøkler og tillatelse måtte komme, noen måtte følge noen ned for å hente. Og tilbake igjen. Det gikk ikke fort. Jeg tenkte at jeg var glad jeg ikke hadde gjort noe kriminelt, for jeg ville sannelig ikke holdt ut å sitte her lenge. Så hadde det gått noen måneder. I mellomtiden var jeg blitt forespurt om å være leseombud gjennom bibliotektjenesten for de innsatte. Jeg snakket med den bibliotekansvarlige i fengselet, og jeg snakket med folkebiblioteket i kommunen. Førstnevnte kunne fortelle hva de innsatte lånte i fengselsbiblioteket. Jeg tenkte det var et spor å følge som jeg kanskje kunne trekke videre. Jeg sto mellom hyllene på hovedbiblioteket i byen og var stigende frustrert. Jeg hadde lett bevisst på forfatternavn, og det var sikkert et greit utgangspunkt, men jeg hadde ikke funnet noe jeg var fornøyd med. Nå hadde jeg bestemt meg for å søke litt på måfå. Det var også vrient. Jeg visste jo egentlig ikke hvem som kom til disse lesekveldene. Jeg visste ikke hvem de var. Jeg visste ikke hvor de kom fra, og hva de interesserte seg for. 18

Det eneste de hadde felles var at de hadde brutt loven. Nei, ikke det engang. Det eneste de hadde felles var at de var blitt tatt for å bryte loven. Jeg prøvde å snu tankerekken. Hva ville jeg hatt lyst til å lese selv, hvis jeg satt inne? Ikke noe tungt og dystert som trakk meg ned. Heller noe som kunne inspirere, motivere, få meg til å kjenne på overskuddet og ressursene mine, fantasien og drømmene. Noe som løftet meg bort fra den nøkkelklirrende, evig påtrengende hverdagen. Jeg la fra meg Jonas av Jens Bjørneboe og hentet to samlinger med korte noveller av Roald Dahl og en av André Bjerke. Det kjentes som en lettelse. Jeg ringer på døren og stemmen innenfra ønsker velkommen. Så glir den enorme stålkolossen til side og jeg kan gå inn. Eller ikke. Jeg er i en sluse. En stor sluse. Det er plass til store biler her. Og meg. Så glir døren bak meg igjen, og jeg er alene. Det er ikke gøy. Jeg blir meget lettet idet den andre døren i slusen nå sakte begynner å åpne seg. Så labber jeg gjennom snøen og frem til døren der oppe ved trappen. Den er smal og svinger opp og jeg går inn. Til nok en sluse. Men her er det glassvinduer og folk bak. Jeg kjenner på noe litt ubehagelig. Jeg kan snakke gjennom glasset og det er en skuff der jeg kan legge legitimasjon og mobiltelefon og skyve den inn til dem på den andre siden. Pass på magnetstripen, roper jeg, der bankkortet ligger og skrangler sammen med mobiltelefonen. Jeg krysser fingrene. Resten kan jeg ta med inn. Med meg får jeg en alarm som jeg henger i beltet. Jeg får en kort innføring i bruken, og så kommer bibliotekaren og henter meg. Vi går gjennom gangene ned til biblioteket. På veien henter vi kaffe og kjeks på en tralle fra på kjøkkenet. Vi følges av en vakt. Alle har nøkler, unntatt meg. Jeg glemmer meg til stadighet og går fort og effektivt for å røske opp stengte dører. Det tar noen kvelder før jeg lærer at her er det ingen grunn til å være høflig og bidra i døråpningen. Vi starter 18.30, men den første halve timen er det bare oss to. Vaktene kommer med de innsatte klokken 19.00. Logistikken fungerte ikke helt. Når alle er på plass, teller jeg 15 deltakere. Flere er unge, noen er voksne, noen ytterst få er eldre. Jeg liker ansiktene jeg ser. Noen ansikter gir meg ekstra glede. Det er de som var med på skrivekurset. Jeg føler at jeg har fått en særlig god kontakt med dem. De sier de er glade for å få en avveksling i hverdagen. Jeg får en hilsen fra en annen fra skrivekurset. Han kan ikke komme, og det er han lei seg for. Han er overført til åpen soning og har ikke adgang her. Lukket avdeling er stengt alle veier. Jeg sier at til neste gang vil jeg gjerne ha forslag til tekster, men at denne gangen her skal jeg lese grøssere. Det blir en selsom opplevelse. Hele tiden mens jeg leser har jeg denne absurde bevisstheten om hvilket sted jeg befinner meg på. Jeg leser Roald Dahl. Jeg leser om psykologisk press, om drap, forvunne mennesker, mystiske hendelser og sjelens skumle irrganger. 19

Alle små detaljer får en ekstra mening. Blod, leser jeg. Hva tenker jeg om blod? Har noen her sett noe blodig? Bidratt til det? Mistenkelig, leser jeg. Ja visst. Hvem av disse forbinder noe med ordet mistenkelig? Berører jeg noe i deres liv? Selv tenker jeg brått at teksten er truende, og ikke bare fordi den handler om det truende. Rommet i seg selv blir truende. Fordi teksten lever sitt eget liv. Jøss, tenker jeg og innser at jeg er fullstendig utforberedt på dette. Og høyst fascinert. Jeg avslutter med De dødes tjern av André Bjerke. Det er praktisk talt ikke til å holde ut. Midt i lesningen blir vi avbrutt av vokterne. Vi ligger etter skjema. Alle må gå. Klokken er 20.00 presis. Jeg får ingen forslag. Det blir den samme plagen med å finne bøker til neste gang. Det har gått noen ganger. Det er snart et nytt møte. Jeg er blitt tøffere i løpet av de siste treffene. Jeg velger friere. Jeg har plukket den novellen jeg har hatt lyst til å lese hele tiden, ganske enkelt fordi jeg liker den så utrolig godt. Det er ikke før en av de aller siste dagene før lesingen at jeg tenker konkret over tittelen: Fra en født forbryters dagbok. Det affiserer meg ikke. Jeg har erfart at uansett hva jeg leser i fengselskonteksten, blir det til «tekster i fengsel». De blir farget av fengsel, kriminalitet, dårlige handlinger, skyld, skam og alt mulig annet. Her blir tekster om kjærlighet skrikende såre. Her blir tekster om vold til tårer. Så hvorfor ikke en humoristisk tekst om misforståelser og feilaktige logiske slutninger. Jeg leser. Jeg elsker den teksten. Jeg ler så jeg gråter. Jeg gjør meg noen tanker om hvor kriminaliteten begynner og når den slutter. Jeg aner ikke. Men den starter ikke med litteraturen. Jeg tror forresten ikke den slutter med den heller, men kanskje kan lesingen bidra til at de riktige indre prosessene kommer i gang. Når klokken er 20, blir alle guttene enige om å droppe litt av kveldsmaten for å lese mer det er ingen damer her. Vi avslutter med Victoria Regia. Jeg husker faktisk ikke hva den handler om. Men jeg husker at jeg gikk hjem. At jeg visste at nå skulle jeg flytte og slutte. At dette ikke kom til å skje mer. Ikke her. Jeg kjente allerede at jeg kom til å tenke på alle disse menneskene med glede senere, og at jeg der og da nesten følte skam over at jeg bare kunne gå. At porten ville åpne seg, og at jeg ville være ute. På den annen side visste jeg at om jeg kom tilbake om et år, ville mange av dem være borte allerede. Heldigvis.» Slik kan det være å lese for mennesker i fengsel. Er det noe for deg? Kari Gjæver Pedersen 20