MEF-notat nr. 4-2014. Fokus på VA-Norge 6 Bak tallene: Sju kommuner i Nord-Norge

MEF-notat nr. 4-2014 Fokus på VA-Norge 6 Bak tallene: Sju kommuner i Nord-Norge

Notatet er utarbeidet av Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) september 2014. Kontaktpersoner: Stein Gunnes og Tore Larsen. Grafisk produksjon: Wittusen & Jensen 2

Innhold 1. Bakgrunn... 4 2. Utviklingstrekk i kommunene og i VA-sektoren... 6 3. Gebyrer... 16 4. Tilstanden på ledningsnettet... 20 5. Bemanning, rekruttering og konsulentbruk... 28 6. Klimautfordringer og overvannsproblematikk... 34 7. VA-normer, instrukser og samarbeid med andre kommuner... 36 8. Forholdet til entreprenørene... 37 9. Konklusjoner og funn... 41 3

1. Bakgrunn Hvorfor vil MEF fokusere på VA-Norge? Vann og avløp (VA) er et av MEF-bedriftenes viktigste markeder. Det er et stort utbyggingsbehov for nye VA-anlegg i mange kommuner, på grunn av flytting og befolkningsøkning. Det er også et stort vedlikeholdsetterslep, som gjør en bred oppgradering nødvendig (se MEF-notat nr. 3, 2011 og MEF-notat nr. 2 og 3, 2012). For MEFs medlemsbedrifter er det derfor stort potensial innenfor VA-sektoren. Samtidig er det også et utfordrende marked. Vann- og avløpsanlegg er eid av kommuner, interkommunale selskaper og private (bare små anlegg). Det er 428 kommuner i Norge, og mange av dem har sine egne normer for materiell og utforming. Prosjekterende ingeniører og utførende entreprenører får mye å sette seg inn i. Det er mange ubesatte stillinger innen VA, både innen kommunal og privat sektor, noe som forsinker planlegging både av nyanlegg og oppgradering. Vann og avløp er kommunenes ansvar, men kontroll og overordnet ansvar for en del av funksjonaliteten er fordelt på en rekke departementer og andre statlige institusjoner. Det er imidlertid ikke noe departement som har et overordnet statlig hovedansvar for VA-sektoren. 45 kommuner fra hele landet sju fra Nord-Norge MEF ønsker å belyse nærmere hva denne situasjonen betyr for kommune-norge og for MEF-bedriftene. Vi har valgt ut to til fire kommuner i hvert fylke som vi ønsker å fokusere nærmere på, i alt 45 kommuner. Disse kommunene skal til sammen gi et ganske representativt bilde av VA-Norge. Vi vil rapportere hva vi finner i en serie av korte notater kalt «Fokus på VA-Norge». Dette sjette notatet i serien er laget på bakgrunn av intervjuer med VA-etatene i sju nordnorske kommuner. I tillegg presenteres noen nøkkeltall for VA-sektoren hentet fra Statistisk sentralbyrå (KOSTRA 1 -data). To små, fire mellomstore og én stor kommune De sju kommunene ligger alle innenfor MEFs region Nord. Bodø er den største bykommunen i utvalget, mens Alta, Lenvik, Brønnøy og Vestvågøy er mellomstore kommuner. Karasjok, og Skjervøy er små kommuner. 2 1 KOmmune-STat-RApportering (KOSTRA) er et rapporteringssystem for kommunesektoren og brukes på nasjonalt nivå. Systemet benyttes til å rapportere informasjon om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder i hver enkelt kommune og fylkeskommune. 2 SSB kategoriserer kommuner som små når folketallet understiger 5000 innbyggere. Mellomstore kommuner er kommuner med innbyggertall på mellom 5000 og 20 000 innbyggere. En kommune regnes som stor når innbyggertallet overstiger 20 000 innbyggere. 4

5 Alta Berlevåg Båtsfjord Gamvik Hammerfest Hasvik Karasjok Kautokeino Kvalsund Lebesby Loppa Måsøy Nesseby Nordkapp Porsanger Sør-Varanger Tana Vadsø Vardø Balsfjord Bardu Berg Bjarkøy Dyrøy Gratangen Harstad Ibestad Karlsøy Kvæfjord Kvænangen Kåfjord Lavangen Lenvik Lyngen Målselv Nordreisa Salangen Skjervøy Skånland Torsken Storfjord Sørreisa Tranøy Tromsø Andøy Øksnes Værøy Alstahaug Ballangen Beiarn Bindal Bodø Brønnøy Bø Dønna Evenes Fauske Flakstad Gildeskål Grane Hadsel Hamarøy Hattfjelldal Hemnes Herøy Leirfjord Lurøy Lødingen Meløy Moskenes Narvik Nesna Rana Rødøy Røst Saltdal Sortland Steigen Sømna Sørfold Tjeldsund Træna Tysfjord Vefsn Vega Vestvågøy Vevelstad Vågan FINNMARK Kartutsnitt som viser kommunenes plassering. Kilde: SSB/Kartverket. TROMS NORDLAND

2. Utviklingstrekk i kommunene og i VA-sektoren Befolkningsutviklingen kan innvirke på kommunenes VA-arbeid. En rask befolkningsøkning medfører både fortetting av allerede utbygde bo- og næringsarealer, og utbygging av nye arealer. En befolkningsnedgang kan medføre at det blir færre å dele kostnadene med VA-arbeidet på og mindre handlingsrom for å sikre fornying og nødvendig oppgradering av eksisterende VA-infrastruktur. I dette kapitlet ser vi på hvordan befolkningsutviklingen og andre utviklingstrekk påvirker kommunenes VA-arbeid, hvilke utfordringer kommunene har og hvilke planer de har i framtiden. Figur 1. Befolkningsvekst i de utvalgte kommunene i Region Nord ved inngangen til 1.kvartal 2012. Kilde: SSB Bodø: Bodø har hatt en befolkningsvekst på 16 prosent i perioden 2002-212, og hadde 48 422 innbyggere ved inngangen til 2012. Det er ingenting som tyder på at denne vekstraten kommer til å avta, da Bodø er administrasjonssenteret i Nordland fylke med flere sentrale myndighetsfunksjoner, universitet, kommunikasjon og næringsliv. Kommunen opplever at kapasitet og kvalitet på vannforsyningssystemet er god, og at oppgraderingstakten på vann- og avløpssystemene er av en slik art at den kan tåle en ytterligere befolkningsvekst. Utfordringene oppleves som større på avløpssiden enn på vannforsyningssiden, på grunn av store saneringsbehov av eksisterende nett. Det er stor anleggsvirksomhet i kommunen og fornyingstakten har økt, ettersom fjernevarmeutbyggingen i sentrum medfører nødvendig sanering av eksisterende nett. Bodøs eldste ledningsnett, som fortsatt er drift, er fra 1890-tallet. Kommunen har gjennom årenes løp overtatt det aller meste av VA-infrastruktur, og har investert tungt i nye vannverk og avløpsrenseanlegg. På avløpssiden har kommunen fem større sileanlegg, i tillegg til noen slamavsilingsanlegg. I årene som kommer skal vannledningsnett utbygges nordover fra sentrum mot Skaug. Det er planlagt utbygging helt til Mjelle, og to nye renseanlegg skal bygges ut. Fokus har vært på å oppgradere nettene i Bodø sentrum, og gamle 6

fellessystemer skal separeres. Bodø kommunes vannforsyningsbehov dekkes av 12 forskjellige vannverk, hvorav Bodø hovedvannverk står for den største andelen. Dette vannverket skal dekke 95 prosent av kommunens innbyggere når dette er ferdigstilt. Selv om hoveddelen av befolkningen bor på fastlandet, er det også flere bebodde øyer som har egne vannforsyningsløsninger. To av vannverkene har sjøvann som kilde. Dette vannet behandles med omvendt osmose og membranbehandles. Dette er vannverkene som dekker øyene Helligvær og Givær. Kommunen har også to vannverk som forsynes av grunnvannsbrønner; ett på Misvær og ett i Breivika. Kommunen mener vannforsyningssystemet er såpass robust at driftsforstyrrelser ved hovedvannkilden ved det største vannverket er godt supplert av reservevannkilder. Kommunens VA-organisasjon er organisert under Teknisk avdeling og virksomheten Byteknikk, som ivaretar drift og produksjon, plan og utbygging og forvaltning. Antallet ansatte som arbeider med vann og avløp enten helt eller delvis er mellom 40 og 50, herunder også en egen anleggsavdeling. Kommunen driver en del egenregidrift innenfor vann og avløp. Kommunen driver ingen feltutbygging, da dette styres gjennom utbygningsavtaler mellom kommunen og utbyggere. Kommunens hovedplaner for vann og avløp ble vedtatt av kommunestyret i 2003 og ble revidert i 2013. Bodø kommune har en del utfordringer knyttet til å bytte ut ledningsnett som ble lagt på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. Det er disse nettene det fokuseres på i kommunens saneringsarbeid. Vann og avløp er områder det sjelden det blir stor politisk debatt om når det gjelder helheten. Det var noe fokus på bruken av Vågøyvannet vannverk, men utover dette er det sjelden det stilles spørsmål ved kommunens VA-arbeid. Det oppleves ikke som vanskelig å få gjennomslag for gjennomføring av konkrete prosjekter. Brønnøy Brønnøy har hatt en befolkningsvekst på 3,3 prosent i perioden 2002-2012, og hadde 7788 innbyggere ved inngangen til 2012. Det er få tegn som tyder på at veksten vil avta, da kommunen er et regionsenter i sitt arbeidsmarkedsområde i Sør-Helgeland. Brønnøys vann- og avløpssystem bestod av private løsninger frem til cirka 1970. Private vannverk er blitt overtatt av kommunen, og avløpssystemet som i dag finnes i kommunen er blitt bygd de seneste tiårene. De eldste vannledningene som fortsatt er i bruk er fra etter andre verdenskrig. Kommunen er stor i areal og tettstedene i kommunen er ikke forsynt fra samme hovedvannkilde. Brønnøysund sentrum forsynes primært fra Sæterstivatnet, mens Hommelstø har Kjerstivatnet og Sæterlandet forsynes fra Kaldbekken. Utover dette er det fem private vannverk i Brønnøy med mellom 100-200 abonnenter. VA-arbeidet i kommunen er organisert under Virksomhetsområde Teknisk, og det er 13 årsverk knyttet til vann og avløp. Kommunen har i lengre tid arbeidet med å sikre vannledningene fra primærvannkilden Sæterstivatnet til Brønnøysund sentrum, mens fokuset i hovedplan for vann er rettet mot å forbedre ledningsnettet i sentrum. Det er ventet en større fortetting av boliger i sentrum. Vannforsyningssituasjonen i Brønnøy oppfattes som god når det gjelder vannkvalitet og mengde. Også kvaliteten på reservevannkilder oppleves som god, selv om noen er av dårligere kvalitet når det gjelder farge. Men kommunen påpeker at det er flere utfordringer med ledningsnettet. Dette henger sammen med at nylig lagte ledninger er blitt lagt på en dårlig måte og må byttes etter et mye kortere livsløp enn forventet. Hovedparten av vannledningsnettet består av PE. Kommunen har også en betydelig andel eternitledninger som er i ferd med å bli byttet ut. Når det gjelder avløpsnettet er det også flere utfordringer. Tilstanden på nettet oppfattes som lite tilfredsstillende og sårbart. Store mengder av 7

overvann kan fort gi tilbakeslag og kjellerlekkasjer. Fellessystemer og ledninger av dårlig kvalitet er en utfordring å få byttet ut raskt nok. Kommunepolitikerne i Brønnøy gir i stor grad støtte til gjennomføring av konkrete prosjekter og oppleves som genuint interesserte i god VA-infrastruktur. Diskusjonen om egenregidrift er tidvis oppe til debatt, men det er ikke foretatt grep som har redusert bruken av egne ressurser for å gjennomføre prosjekter eller drive daglig drift og vedlikehold. Vestvågøy Vestvågøy har hatt en befolkningsvekst på 1,7 prosent i perioden 2002-2012, og hadde 10 848 innbyggere ved inngangen til 2012. Det er få tegn som tyder på at veksten vil avta, da kommunen er et regionsenter i sitt arbeidsmarkedsområde i Lofoten og et viktig turistmål. Etter at kommunene Borge, Buksnes, Hol og Valberg ble slått sammen til Vestvågøy kommune i 1963, begynte kommunen å bygge ut avløpsanlegg og avløpsnett. Fra rundt 1980 begynte kommunen å overta de private vannverkene. De eldste vannledningene som fortsatt er i bruk er fra 1950-tallet. Kommunens befolkning er spredt på flere tettsteder, hvorav Leknes er det største og er kommunesenter. Kommunen har ingen definert hovedvannkilde, men fire: Mørkdalsvatnet, Vestredalsvatnet, Lågvatnet og Vervatnet, og en krisevannkilde for Stamsund i Øvre Svartholtvatn. Utover de kommunale vannverkene, forsynes om lag 10 prosent av kommunens innbyggere av private løsninger. VA-arbeidet i kommunen er organisert under tjenesteenheten Plan og Teknikk og det er 8-9 årsverk knyttet til vann og avløp. Kommunen har i lengre tid fokusert på å sikre vannforsyningen til flere deler av kommunen og prioritert dette foran avløpstjenesten. I kommunens hovedplan for vann ligger det inne om lag 100 millioner kroner som skal benyttes for å realisere ulike prosjekter som sammenknytningen mellom Ballstad og Buksnes vannverk, arbeider med å sikre vannforsyningen i området Stamsund, utskifting av eternitledninger og utbygging i industriområdet ved Leknes havn. På avløpssiden er større ledningsarbeider planlagt i områdene Stamsund og Gravdal. Kommunen peker på at det er store utfordringer knyttet til separering, noe som hindrer god framdrift i kommunens arbeid med avløp. 8

Kommunen har byttet ut mye dårlig nett. Det er en del eternitledninger som er besluttet at skal byttes ut. Kommunen har gode erfaringer med PVC og PE og bruker fortrinnsvis slikt materiell. Kommunepolitikerne i Vestvågøy fokuserer i stor grad på å holde på rimelige vann- og avløpsgebyrer, men sørger for at foreslåtte prosjekter finansieres og realiseres. Kommunen driver egenregidrift på vann og avløp og har driftsavtale med en stor aktør i entreprenørmarkedet. Lenvik Lenvik har hatt en befolkningsvekst på 2,4 prosent i perioden 2002-2012, og hadde 11 345 innbyggere ved inngangen til 2012. Det er få tegn som tyder på at veksten vil avta, da kommunen er et regionsenter i sitt arbeidsmarkedsområde, Senja. Lenvik kommune overtok Finnsnes vannverk på begynnelsen av 1980-tallet. Dette vannverket er kommunens aller største og dekker 5350 fastboende. Kommunen eier og drifter per i dag ytterligere fem mindre vannverk som forsyner cirka 800 fastboende. Disse vannverkene ble overtatt av kommunen i perioden 1995-2005 Det er mellom 700 og 800 fastboende som forsynes av sju private vannverk. I løpet av perioden 1980 og fram til i dag har avløpsinfrastrukturen blitt overtatt av kommunen. Lenvik har i dag 120 kilometer vannledningsnett og mellom 80 og 90 kilometer avløpsledningsnett, to renseanlegg, 17 pumpestasjoner og 2800 kummer. De eldste vannledningene som fortsatt er i drift er fra 1960-tallet, mens de eldste avløpsledningene er fra 1950-tallet. Kommunen har ingen definert hovedvannkilde, men flere, da vannverkene ikke er sammenkoblet. Den største vannkilden er Helvetesvatn, som er hovedkilden til Finnsnes vannverk. En større elvedemning utgjør hovedkilden for beboerne i tettstedene Gibostad og Straumen, mens Storvatnet forsyner beboere som er tilkoblet Fjordgård vannverk. VA-arbeidet i kommunen er organisert under virksomheten Tekniske tjenester og det er seks årsverk knyttet til vann og avløp. Lenvik kommune prioriterer oppgradering av eksisterende nett, og satser mye for å forbedre avløpsledningsnettet spesielt. Kommunen har en del utfordringer knyttet til betongledninger som er preget av mye slitasje, og her er kommunesenteret Finnsnes høyest prioritert, da behovene der regnes som de mest prekære. Kommunen oppfatter situasjonen som tilfredsstillende ettersom alle de kommunale vannverkene er godkjente, men erkjenner samtidig at lekkasjegraden er høy og at fornyingsgraden må økes. Det er mye nett av gammelt støpejern samt PVC-ledninger som ble lagt på 1970- og 1980-tallet uten omfyllingsmasser. Kommunen prioriterer derfor lekkasjesøk. Kommunepolitikerne i Lenvik fokuserer i stor grad på å holde på rimelige vann- og avløpsgebyrer. Bakgrunnen for dette er at kommunen innfører maksimal eiendomsskatt, hvilket gjør forhøyelser av gebyrene politisk utfordrende. Det har også vært politisk fokus på å sikre vannforsyning av en slik kvalitet at kokepåbud unngås, og på slamhåndtering i spredt bebyggelse. Det er tidvis vanskelig å få gjennomslag for enkeltprosjekter, og politikerne responderer på befolkningens reaksjoner på uforutsette arbeider på vann- og avløpsinfrastrukturen i kommunen. I tillegg er Lenvik kommune fra august 2014 i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK), da kommunen ikke har fulgt vedtatt plan for dekning av underskudd. Skjervøy Skjervøy har hatt en befolkningsnedgang på 4,4 prosent i perioden 2002-2012. Kommunen hadde 2880 innbyggere ved inngangen til 2012. Befolkningsframskrivninger fra SSB tyder på at denne nedgangen kan komme til å fortsette, men nedgangen ser ut til å ha stoppet i årene 2012-2014 1. Skjervøy kommune har i perioden 1950-2005 1 https://www.ssb.no/a/kortnavn/folkfram/ tab-2012-06-20-07.html 9

overtatt det aller meste av ansvaret og eierskapet til vann- og avløpsstrukturen i kommunen. Det aller første kommunale vannverket som ble bygd var Skjervøy vannverk på slutten av 1940-tallet. I tillegg har Arnøyhamn vannverk blitt bygd, og i 2005 overtok kommunen også det private Årviksand vannverk. Skjervøy vannverk er det aller største av vannverkene og får vannet sitt fra Storbuktvannet. Kommunen har ingen reservevannkilde, men har dublerende ledninger slik at vannforsyningen er sikker. Kommunen mener behovet er stort for å sikre ledningstraseer slik at vannet kommer trygt fram til forbrukerne. På avløpssiden har aktiviteten vært høy og i 2013 åpnet kommunens nye renseanlegg på Fiskenes. Tidligere gikk avløpsvannet ubehandlet ut i havet. Kommunen har fellessystemer og betegner dette som lite heldig. I perioder kan det gå nesten 90 prosent fremmedvann i nettet og det er derfor innført krav om at nye boligfelter skal ha separatsystem. Kommunen gir uttrykk for at rehabiliteringsbehovet på både vannlednings- og avløpsledningsnettet er stort, og at etterslepet er betydelig. Systemene er sårbare deler av året, og ledningsnett som er lagt på 1970- og 1980-tallet har delvis vært så dårlig lagt at fornyingsbehovet raskt vil øke. En femtedel av vannledningsnettene i som fortsatt er i drift er fra perioden 1941-1970, og det er stort fokus i kommunen på å bytte ut gammelt ledningsnett. Kommunens VA-arbeid ivaretas av teknisk etat og har underlagt fem årsverk. I årene som kommer vil kommunen arbeide med å revidere hovedplanene for vann og avløp og fokusere på rehabilitering. Kommunen gjennomgår et betydelig generasjonsskifte da flere ledere og fagarbeidere enten har sluttet eller skal slutte, noe som kan forsinke kommunens langsiktige arbeid med vann og avløp. De som arbeider med VA i Skjervøy kommune opplever at de får gehør av kommunestyret når de fremlegger forslag om utbedringer og investeringer, og at dette sjelden er politisk kontroversielt. Alta Alta har hatt en befolkningsvekst på 12,4 prosent i perioden 2002-2012, og hadde 19 282 innbyggere ved inngangen til 2012. Det er ingenting som tyder på at denne vekstraten kommer til å avta, da Alta er regionssenteret i Vest-Finnmark. Kommunen opplever at kapasitet og kvalitet på vannforsyningssystemet er god, men at det samtidig kan være sårbart. Kommunen arbeider med å styrke forsyningssikkerheten og finne en god reservevannsløsning for Alta by. Overordnet planverk for vann og avløp er utarbeidet, og i løpet av høsten 2014 skal hovedplan for vann revideres. Hovedvannkilden til Alta vannverk er grunnvannskilden i Raipas. I tillegg har kommunen et nyere grunnvannsanlegg i Rafsbotn og et moderne overflatevannverk i Talvik. Kommunen legger opp til store investeringer på vannforsyningssiden i den nye planperioden, blant annet vannbehandlingsanlegget i Komagfjord, der 7-8 millioner kroner er investert, og Stokstad, der det er investert 3,5 millioner kroner. Det finnes 21 vannverk i Alta, inklusive reservevannsverk. På avløpssiden er det også mye aktivitet. Kommunen opplyser at Alta er noe sent ute når det gjelder å oppfylle forurensningsforskriften, men at Alta by nå er innenfor kravene som stilles i kapittel 13 i denne forskriften. I Alta vest skal det gjennomføres avløpsarbeider med en kostnadsramme på nærmere 50 millioner kroner og det er bygget avløpsrenseanlegg i Bossekopfjøra som skal rense avløp fra områdene Sentrum, Midtbakken, Tollevika, Skaialuft, Bossekop, Apanes og Gakori. I tillegg skal renseanlegg i Rafsbotn og Talvik bygges. Et annet stort prosjekt er kloakkering til Tverrelvdalen, et prosjekt med en kostnadsramme på 25 millioner kroner. Etter andre verdenskrig lå det aller meste av infrastruktur i Alta i ruiner, som følge av tyskernes «brent-jord»-taktikk. Det aller meste av VA-infrastruktur er bygd opp etter dette, og fra 1985 og fram til i dag har utbyggingen skutt fart. 10

Til tross for stor befolkningsøkning, oppleves ikke dette som utfordrende sett opp mot VA-arbeidet i kommunen. VA-arbeidet i Alta kommune er organisert under virksomhet Kommunalteknikk, der det er 34 ansatte som veksler mellom å arbeide med vei, vann og avløp. Karasjok Karasjok har hatt en befolkningsnedgang på 3,1 prosent i perioden 2002-2012, og hadde 2763 innbyggere ved inngangen til 2012. Befolkningsframskrivninger fra SSB tyder på at denne nedgangen kommer til å fortsette i årene som kommer 2. Fokuset på VA-arbeidet i Alta kommune har i de siste årene vært på nye anlegg, på bekostning av fornying. Det har vært mye nybygging og det jobbes med å innføre trykksoner for Alta by. Fokuset vil dreies over på fornying både på vann og på avløp i årene som kommer. Alta kommune har utfordringer når det gjelder VA-materiell, og PE er det foretrukne materialet. Kommunen sliter med støpejernsledninger (duktil), der det er stor lekkasjegrad og tæringsproblematikk. Det politiske fokuset på VA i Alta kommune er knyttet til enkeltprosjekter, og i mindre grad til helhet. Kommunens prosjekter får som regel full tilslutning og det er sjelden prioriteringer på prosjekter endres. Karasjok la sine første vannledninger på midten av 1950-tallet, snart etterfulgt av de første spillvannsledningene. Boligfelter og næringsområder er blitt utbygget fra 1970-tallet og fram til i dag, noe som har gitt større VA-behov. Kommunens første renseanlegg (biologisk) ble bygget i 1970, og et mekanisk anlegg ble ferdigstilt i 1978. «Tana-aksjonen», det vil si aksjonen for å rense Tana-vassdrag, har vært et retningsgivende program for Karasjok kommunes VA-arbeid. Dette medførte en oppgradering av avløpsrenseanlegget til et mekanisk/biologisk/kjemisk anlegg i 1992 og midler til andre utbedringer på 2 Kilde: Kommunal- og regionaldepartementets database Kommunedata: http://www.regjeringen.no/ nb/dep/kmd/kampanjer/kommunedata/kommunedata.html?id=759036 11

VA-nettene i Karasjok og Tana kommuner. Begge kommuner fikk i perioden aksjonen pågikk, 1990-1997, 25 millioner kroner hver til avløpstiltak. Renseanlegget ble ombygget til et kjemisk/ biologisk anlegg. Nye vann- og avløpsledninger ble lagt og felleskummer ble rehabilitert. Etter Tana-aksjonen har aktiviteten gått ned i takt med at nyinvesteringer også har gått ned. Karasjok kommunes VA-arbeid er organisert under Avdeling for tekniske tjenester og har om lag ni årsverk fordelt på en driftsavdeling, renseanlegget og en ingeniørstab. Kommunen har fire vannverk, hvorav Ravdojohka vannverk er det suverent største, med nesten 98 prosent av all vannproduksjon i Karasjok. Ravdojohka er også navnet på hovedvannkilden til Karasjok. De tre andre kommunale vannverkene Jergul, Suosjavri og Grensen, er grunnvannverk. Utover dette er det også to små private vannverk. I perioden 1955-1970 ble asbestsement og betongledninger lagt, mens kommunen senere har valgt PE (PEH/PEL) som materiale for henholdsvis vannledninger og avløpsledninger. Nyere overvanns- og avløpsledninger er i PVC. Karasjok kommune mener utfordringene på vann- og avløpstjenesten er til dels betydelig. Når det gjelder vannforsyningstjenesten har ikke kommunen en tilfredsstillende reservevannkilde, hvis driftsstans oppstår i Ravdojohka vannverk. Kommunen har også utfordringer knyttet til å framføre brannvann til bo- og næringsområder, og driftsovervåkningsanlegg har ikke fungert optimalt. Det jobbes med utskifting av dette. Karasjok kommune har behov for sanering av asbestledninger. Når det gjelder avløpstjenesten er utfordringene knyttet til rotinnslag i gamle betongledninger og rehabilitering, slamavvanning, fremmedvann på avløpsnettet (overvann/ smeltevann), bytting av kverner med sileanlegg på renseanlegget og utskifting av felleskummer. Karasjok er en av få kommuner som har fellestilknytning for å hindre frostskader på ledningsnettet. Det er i liten grad fokus på vann og avløp i lokalpolitikken i Karasjok. Kommunen etterlyser mer fokus og forståelse for utfordringene kommunen står overfor. Planprosesser for å få nye hovedplaner for vann og avløp er igangsatt. Hovedplan vann vil bli ferdigstilt høsten 2014, og hovedplan avløp på våren 2015. Gjeldende hovedplan for vannforsyning er fra 1985 og tilsvarende plan for avløp er fra 1993. Karasjok kommune befinner seg i tillegg i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK). Dette fordi kommunestyret har vedtatt at et regnskapsmessig underskudd skal fordeles utover det påfølgende budsjettår etter at regnskapet ble framlagt, og ikke har fulgt vedtatt plan for dekning av underskudd. Tilknytningstetthet Indikatoren viser antall tilknyttede innbyggere per kilometer ledningsnett. Tallene er hentet fra Folkehelseinstituttets Vannverksregister, og indikerer antall innbyggere som er tilknyttet kommunal vannforsyning delt på antall kilometer ledningsnett, enten det er vannledningsnett eller avløpsledningsnett. Tilknytningstettheten på vannforsynings- og avløpsnettene i de utvalgte kommunene viser en viss, men ikke stor forskjell på kommunene avhengig av befolkningsstørrelse. Mens tilknytningstettheten på vanndistribusjonsnettene er statiske eller nedadgående i kommuner med lav befolkningstilvekst eller befolkningsnedgang, er den statisk eller svakt stigende i kommuner med høyere befolkningstilvekst. Oversikten har en del hull da ikke alle kommuner har innrapportert tall for tilknytningstetthet hvert eneste år. Tendensen synes å være tydeligere på tilknytningstettheten i de utvalgte kommunenes avløpsdistribusjonsnett. På vanndistribusjonsnettet var tilknytningstettheten mellom 49 og 83 innbyggere per kilometer ledningsnett i de små kommunene, mens tilsvarende tall for de mellomstore kommunene var mellom 60 og 97. For den store kommunen i utvalget, Bodø, var tilsvarende tall 113. Bodø kommune har merket seg en viss økning i tilknyt- 12

ningstettheten både på vanndistribusjonsnettet og avløpsdistribusjonsnettet. I de innrapporterte tallene i KOSTRA ligger det feilrapportering i årene 2009 og 2010. På avløpsdistribusjonsnettet var tilknytningstettheten mellom 83 og 88 innbyggere per kilometer ledningsnett i de små kommunene, mens tilsvarende tall for de mellomstore kommunene var 76 og 140. For Bodø var tallet 149 innbyggere per kilometer ledningsnett. Fortetting og nybygging antas å øke tilknytningstettheten vesentlig i flere av de mellomstore kommunene i utvalget. Tettstedene blir større, mens landdistriktene rundt vil oppleve en reduksjon i antall innbyggere per kilometer ledningsnett. Antallet personer i husholdningene blir mindre. Sistnevnte tendens merkes sterkt i kommunene som har befolkningsnedgang. Figur 2. Tilknytningstetthet til vannforsyningsnettet (A) og avløpsledningsnettet (B). Kilde: SSB/KOSTRA 13

Lønnskostnader Kommunenes lønnskostnader når det gjelder vannforsynings- og avløpstjenestene viser store variasjoner i perioden 2002-2012. På vannforsyningssiden ligger Karasjok kommune øverst når det gjelder lønnskostnader målt i antall kroner per innbygger, mens Bodø ligger lavest. På avløpssiden er det Brønnøy og Karasjok som ligger høyest når det gjelder lønnskostnader, mens Vestvågøy og Bodø ligger lavest. Forklaringen til individuelle variasjoner handler for det meste om intern organisering av vann- og avløpsarbeidet i kommunene og regnskapsmessig føring av lønnskostnader. I noen kommuner har VA-organisasjonen enten vært tynt bemannet som følge av at det har vært få årsverk knyttet spesifikt til VA, for eksempel Vestvågøy. Her er det blitt tillagt flere årsverk til VA-organisasjonen. I Skjervøy er ubesatte stillinger forklaringen til noe av svingningene i lønnskostnader. I mindre kommuner er VA-organisasjonen integrert med andre kommunaltekniske oppdrag som vei, renovasjon og bygg, og dermed kan lønnskostnadene for de ulike virksomhetsområdene bli ført ulikt fra år til år. En annen forklaring er, eksempelvis i Karasjok, at det har vært betydelige driftsproblemer, mens det i andre år kun har vært mindre tiltak. For kommuner med jevnere utvikling når det gjelder lønnskostnader, har det handlet om utvikling av driftsorganisasjon og overordnet planverk, blant annet i Bodø og Alta. Bodø kommunes lønnskostnader har svingt en del i årene 2002-2012. Den store nedgangen fra 2002 til 2003 kan dreie seg om at kommunen la om til en bestiller-utføremodell på det kommunaltekniske området, og at oppgangen i stor grad henger sammen med innfasing av nyanlegg i årene fra 2007 og framover. Kommunen anslår at lønnskostnadene på avløpssiden kommer til å øke en del i årene som kommer, med innfasing av nye renseanlegg. 14

Figur 3. Kommunenes rapporterte lønnskostnader til vannforsyningstjenesten (A) og avløpstjenesten (B), målt i kroner per innbygger. Kilde: SSB/KOSTRA Funn: - Innrapporterte tall om tilknytningstetthet til vannlednings- og avløpsledningsnettet viser en tydelig sammenheng med innbyggertall og befolkningsvekst. - Kommunenes innrapporterte lønnskostnader knyttet til vannforsynings- og avløpstjenesten viser ingen direkte sammenheng med innbyggertall og befolkningsvekst. - Små og mellomstore kommuner har høyere lønnskostnader knyttet til vannforsynings- og avløpstjenesten enn store kommuner. 15

3. Gebyrer Utviklingen viser store variasjoner i gebyrutviklingen i de sju utvalgte kommunene i perioden 2002-2012. For en del av kommunene med store svingninger i gebyrutviklingen skyldes dette i hovedsak reduksjon i selvkostfond, mens utviklingen i andre kommuner med jevn gebyrutvikling skyldes at kommunene har oppfylt vedtatte krav som har ligget i hovedplanene for vann og avløp. Hovedinntrykket er at de største kommunene har den mest jevne utviklingen i form av årsgebyrer for vann- og avløpstjenester. Bodø og Alta kommuner har en gebyrutvikling som er styrt etter hovedplaner for vann og avløp. De andre kommunene i utvalget peker på reduksjon av selvkostfond som følge av at planlagte prosjekter ikke gjennomføres eller som følge av manglende kapasitet, personell eller gjennomføringsevne. Av de utvalgte kommunene var det i 2012 Skjervøy som hadde de laveste samlede årsgebyrene for vann- og avløpstjenester, med 3860 kroner, mens Karasjok hadde de høyeste, med 6265 kroner. Figur 4. Gebyrer for vannforsyning (A) og avløpstjenester (B) i de sju utvalgte kommunene i perioden 2002-2012. Figuren viser kroner per abonnent uten merverdiavgift. Kilde: SSB/KOSTRA 16