Talehemmet med og uten ASK under utdanning og i arbeid. Først vil jeg takke for invitasjonen til å fortelle litt om mine erfaringer som talehemmet. Hver enkelt av oss har selvsagt sin unike historie, som har sin egenverdi som enkeltvitnesbyrd om mangfoldet av menneskelig erfaring, men kanskje ikke uten videre kan nyttiggjøres av andre talehemmede eller av de fagpersonene vi og våre pårørende samarbeider med. Likevel er det jo slik at det allmenne bare kan komme til syne i det individuelle, og jo flere enkelthistorier vi har hørt og dermed til en viss grad medopplevd, jo større sjanse er det for å finne et likhetspunkt eller en parallell til den situasjonen man selv står oppi. Jeg håper derfor at også min beretning kan skape enkelte øyeblikk av gjenkjennelse hos noen av dere. Jeg ble født i 1947 i et Finnmark som nok fortsatt var sterkt preget av tyskernes gjennomføring av den brente jords taktikk da de trakk seg tilbake for de russiske troppene bare tre år tidligere. Helsevesenet var vel så som så, og da jeg pådro meg en hjernehinnebetennelse 9 måneder gammel var det visstnok så vidt jeg ikke sa takk og farvel. Men jeg var vel en stabukk allerede da, så jeg overlevde, men med symptomer ingen leger vi kom til forsto noe av. En av dem beroliget min mor med at det sikkert ville gå over i løpet av noen uker, hvilket han selvfølgelig hadde rett i. Jeg er bare ikke ferdig med alle de ukene ennå. Som kjent, jo flere meningo-kokker jo mere søl, og mine ubudne gjester var såpass mange at de fikk stelt til litt rot i øverste etasje, hvilket ga seg utslag i en nokså ustyrlig motorikk. Beina var og er verst, men også armene, åndedrett og hode- og ansiktsmuskulatur var påvirket. Tre år gammel fikk jeg omsider diagnosen CP og kom til Rikshospitalet for behandling. Det rare i vår sammenheng var at jeg ikke kan ha vært særlig sterkt talehemmet disse første årene. Jeg husker svært lite fra denne tiden, men det lille jeg husker tyder ikke på store kommunikasjonsvansker. Blant annet hadde jeg en liten dukketeaterframføring på Rikshospitalet om min lange ferd sørover med storebåten (hurtigruta). Ved siden av å inneha alle rollene var jeg også regissør og billettør, jeg tror jeg tok ett øre for barn og to øre for voksne. Noen videre teaterkarriere har det ikke blitt, og jeg tror vel ikke kultur-norge har gått glipp av de store tingene av den grunn. Jeg har også spurt mine eldre søstre, og de kan heller ikke huske at jeg hadde store taleproblemer. Noe har det sikkert vært, men det ble iallfall ikke gjort noe med det, og logopeder var en ukjent rase for meg helt til 12-13- årsalderen. (Dere er forresten ganske ålreite dyr ) Jeg var skoleflink, selv om jeg praktisk talt hoppet rett inn i 3.klasse (den såkalte undervisningen jeg fikk på Rikshospitalet bør nok helst forbigås i taushet), og på mitt avgangsvitnemål fra folkeskolen står det Meget godt i alle fag, unntatt Regning og romlære, hvor det står Særs godt, samt Norsk muntlig, Tegning, og Engelsk skriftlig, hvor det står Godt. I skrivning er det ikke satt karakter, hvilket er forståelig, for mine hieroglyfer ville selv Champollion hatt problemer med å tyde. Min skriftlige engelsk har nok forbedret seg betydelig siden den gang, men karakteren i norsk muntlig og tegning kan kanskje delvis tolkes som spor etter tale- og håndmotorikkproblemer. Mitt første ASK-hjelpemiddel var en utrangert skrivemaskin hvor tastene måtte hamres med stor kraft for at typehodet skulle få skviset litt trykksverte ut av fargebåndet, og hvor typearmene stadig filtret seg inn i hverandre så jeg måtte separere dem med hendene, en liten håndmotorisk utfordring som forårsaket ekstra forbruk av trykksverte på fingertuppene. De
yngste av dere forstår antagelig overhodet ikke hva jeg snakker om. I så fall, spør en eldre kollega eller ta en tur på teknisk museum. Nåvel, på dette oldtidsuhyret skrev jeg alle mine kjærlighetsbrev, stiler og andre skriftlige oppgaver på realskolen og gymnaset (eller ungdomsskolen og videregående, som vel er de nærmeste ekvivalenter nå til dags). Det gikk jo ikke akkurat med lynets hastighet, men som ung har man jo evigheten foran seg inntil man plutselig sitter der og lurer på hvem den gamle gubben i speilet er. Metoden hadde likevel sine fordeler: siden omfattende korreksjoner var praktisk talt umulige, ble jeg etter hvert ganske god til å lage disposisjoner og ferdigformulere setninger i hodet før jeg satte første bokstav på papiret. Denne evnen har nok avtatt noe etter dataalderens ankomst. Etter en omflakkende barndom og ungdomstid tok jeg artium i 1966. Jeg tok de skriftlige eksamenene i ensom majestet, med egen skrivemaskin og egen eksamensvakt. Jeg husker også at jeg var oppe i muntlig, i astronomi eller matematisk geografi som det ble kalt, men jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det. Jeg tror jeg gjorde som de andre, gikk inn til de to dommerne og stotret fram mine svar som best jeg kunne. Det gikk nå bra, jeg var interessert i faget, og jeg hadde nok studert astronomi også hvis ikke Astrofysisk institutt hadde vært komplett utilgjengelig på den tiden. Poenget med å nevne det her er at det tyder på at hverken jeg selv eller omgivelsene ennå la særlig vekt på min talehemning, Riktignok var det visst en logoped inne i bildet på realskolen, men jeg tok like lite notis av henne som av yrkesveilederen som frarådet meg å ta gymnaset. Så kom jeg tilbake til Oslo, denne gang for å studere. Jeg satte i gang med matematikk og fysikk, men under forberedende ble jeg også hekta på filosofi, og tok en grunnfagsvariant som het filosofi for realister som del av min cand mag. Her ble grunnlaget lagt for min livslange interesse for Kant og for vitenskapsfilosofi, som senere ga opphav til en doktorgrad. I løpet av disse årene ble nok talehemningen mer og mer framtredende. Jeg vet ikke om dette skyldtes en objektiv forverring av talefunksjonen, eller at jeg og/eller omgivelsene satte mer fokus på dette, eller en kombinasjon av begge deler. Som ihuga Ole Brumm-fan er jeg mest tilbøyelig til å tro det siste. I alle fall sparte jeg på kruttet på seminarer og kollokvier. Det kostet meg så mye å si noe at small talk var utelukket, skulle jeg si noe måtte det være kort, poengtert og innholdsmettet. Min gode formuleringsevne kom godt med her. Dette forholdet ga meg et ufortjent rykte som vismann, noe jeg ikke protesterte altfor høylytt på. Vi er alle mennesker Skriftlige eksamener ble det naturligvis mange av i disse årene, og de ble alle utført pr skrivemaskin, etter hvert i mer moderne utgaver. Elektrisiteten gjorde sitt inntog, og etter hvert kom også kulehode og rettetast. Siste trinn før datamaskinen var en skrivemaskin med en linjes display, hvor man kunne rette av hjertens lyst før linjen ble skrevet ut. Men da er vi i begynnelsen av 80-årene og har foregrepet begivenhetenes gang. Å maskinskrive oppgaver i realfag, særlig matematikk, var en utfordring. Det store flertall av spesialtegnene fantes jo ikke på tastaturet. Men det meste lot seg improvisere. For eksempel kunne et kurveintegral konstrueres av to parenteser og en o. Hovedfagseksamen i matematikk besto av en skriftlig hovedoppgave og muntlig eksamen. Den muntlige prøven ble for meg erstattet av en skriftlig, så vidt jeg husker var det første gang dette ble gjort. Dette var i 1973. Jeg besvarte selvsagt spørsmålene på skrivemaskin, med godt resultat. Det siste semesteret på hovedfag begynte jeg å jobbe som hjelpelærer. Normalt skulle en hjelpelærer ta seg av gruppeundervisningen i begynnerkursene, som stort sett besto i
gjennomgang av ukeoppgavene med grupper av 10-20 studenter. Dette var vanskelig for meg, både på grunn av talevanskene og fordi mine tavlehieroglyfer ikke var vesentlig mer tydbare enn papirutgavene. Så jeg ble satt til å plukke ut og delvis lage ukeoppgavene, og rette skriftlige besvarelser. Da satte jeg ganske enkelt røde streker og tall i besvarelsen (hvis jeg tar det helt med ro blir tallene mine faktisk relativt forståelige), og maskinskrev mine nummererte kommentarer på et eget ark. Samme metode brukte jeg også da jeg en kort periode var logikklærer ved NKS (Norsk Korrespondanseskole). Det var den gangen NKS ennå hadde interessante kurs, jeg tok selv kurs i fransk, spansk, latin, bibliotekkunnskap og notelære, på ulike tidspunkter fra gymnastiden og utover. Nå er det så godt som bare økonomi, utover noen nødtørftige matematikk- og språkkurs for videregående skole. Et av mange symptomer på vår akselererende dans rundt gullkalven, eller markedet som den kalles nå. Jeg kjenner på meg at jeg bør avstå fra ytterligere kommentarer, hvis jeg ikke skal spore helt av... Uansett, både hjelpelærerjobben og jobben ved NKS var interessante og givende, men jeg så sjelden de studentene jeg jobbet for. Som lærer ble jeg likevel invitert til avslutningsfesten etter eksamen i et av kursene, og havnet ved siden av en skjønn ung dame som naturlig nok lurte på hva jeg gjorde der, hun hadde jo ikke sett meg på forelesningene. Dessverre gjorde talehemningen pluss høy musikk og annen støy effektiv kommunikasjon umulig, jeg hadde ikke noe bærbart ASK-hjelpemiddel ennå. Meget forsmedelig, i en alder da hormonene styrte det meste av følelsesliv og tankevirksomhet (ikke at de helt har gitt fra seg styringen siden heller). Jeg tror ikke jeg gikk på flere av de festene. En hjelpelærerjobb var i utgangspunktet 3-årig, og jeg avsluttet mitt første engasjement da jeg høsten 1975 dro til Århus som NAVF-stipendiat. (NAVF, Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd, finnes ikke lengre. Etter året i Århus (no pun intended) var jeg arbeidsledig et halvt års tid, til jeg våren 1977 fikk en ordning med 80 % uføretrygd og en slags permanent hjelpelærerstilling som instituttet på en eller annen måte fikk til. Denne ordningen har nå vart i 32 år, bortsett fra at stillingen på et eller annet tidspunkt skiftet navn til konsulent, uten at det hadde noen praktisk betydning. Jeg har gjort det klart at de ikke blir kvitt meg før de enten tar meg i nakkeskinnet og bakhjula og kaster meg loddrett ut, eller bærer meg ut i permanent horisontal stilling med hodet først. Men igjen foregriper jeg begivenhetenes gang. Fra 1977 hadde jeg altså en 20 % jobb som vesentlig besto i å lage og rette matematikkoppgaver. Uføretrygden kvitterte jeg for ved å fortsette mine studier i filosofi. Ved siden av dette tok jeg grunnfag i psykologi og mellomfag i sosialantropologi. Jeg var også aktiv i interessepolitisk arbeid fra begynnelsen av 70-årene. Med andre ord spredde jeg meg altfor mye, og fikk aldri tatt den doktorgraden i matematikk mine kolleger ved instituttet oppfordret meg til. Etter grunnfaget i psykologi overveide jeg faktisk å gå i gang med embedsstudiet, men det skolemessige opplegget ville ha lagt beslag på det aller meste av min tid, og jeg var ikke villig til å oppgi mine andre fag, så det endte med at jeg slo det fra meg. Trenger dere ytterligere bevis på min galskap? Vel, her er det: Jeg studerte også sanskrit (et gammelindisk språk) i en årrekke, riktignok uten å ta eksamen. Jaja, det berømte hølet i gjerdet på Gaustad er tydeligvis stort nok for en rullestol.. Den positive siden ved denne galskapen, i vår sammenheng, er jo at jeg ikke lot mine økende kommunikasjonsvansker stoppe meg. En ekstra bonus ved fag som psykologi og sosialantropologi var den store andel av vakre kvinnelige studiner, og mye kan som kjent sies med ikke-verbale uttrykksformer Likevel var det naturligvis mange frustrerende situasjoner. Jeg husker spesielt en psykologiforelesning hvor professoren redegjorde for et
eksperiment som etter hans mening viste at kausalitet ikke er en a priori kategori. Det spiller ingen rolle om dere ikke helt skjønner hva dette betyr, poenget er at eksperimentet etter min mening bare viste at vi kan ta feil, en kjensgjerning jeg for min del var fullt på det rene med i 3-årsalderen. Men jeg satt bakerst i auditoriet, og visste at om jeg prøvde å rope ville ingen forstå hva jeg sa, så jeg fikk ingen sjanse til å avsløre hans utrolige uvitenhet på stedet. Jeg kunne vel kanskje ha fått tak i ham etter forelesningen, men tvilte på om jeg ville greie å få uttrykt min innvending så klart at selv han kunne forstå det, så jeg nøyde meg med å riste på hodet der jeg satt. Dette var før internett og mail fantes. Men det skulle komme bedre tider. Jeg er notorisk dårlig på årstall, men det må ha vært før 85 at jeg fikk mitt første egentlige ASK-hjelpemiddel, en Canon Communicator som skrev ut budskapet på tynne papirstrimler. Det ga meg en frihet jeg nøt i fulle drag. Strimlene kunne lett sendes til den intenderte mottaker i den andre enden av et støyfylt lokale. I de dager kunne man finne meg ved å følge sporene av hvit spagetti. I 84 kjøpte jeg min første datamaskin, en Apricot med operativsystemet CPM, en tidlig forløper for DOS, uten harddisk, men med to diskettstasjoner som tok harde tre og en halv tommes disketter istedenfor de på den tiden mer vanlige fem og en kvart tommes lefsene, en betydelig fordel for meg med min ikke helt fullkomne håndmotorikk. På denne maskinen skrev min gode venn Arnt (vi kommer tilbake til ham senere) deler av sin doktoravhandling inntil han fikk kjøpt sin egen maskin, og vi skrev vår første lille bok sammen, om relativitetsteoriens forhold til Kants filosofi. Redigeringsmulighetene økte enormt. Den mest avanserte skrivemaskinen jeg hadde, hadde som nevnt et redigeringsvindu hvor man kunne redigere én og én linje før man skrev den ut, men det kunne jo ikke sammenlignes med muligheten til å slette og omformulere hvor som helst i hele dokumentet og flytte rundt på hele blokker av tekst, og ikke minst muligheten til å lagre filen på disketten og fortsette jobben dagen etter. Dette var en nesten like stor revolusjon for den skriftlige kommunikasjonen som papirstrimle-kommunikatoren var for den muntlige. En gang på 90-tallet ble Canon Communicator byttet ut med Lightwriter, med mulighet for lagring av fraser og uten papirsøl. Den er større, men også mer praktisk ved at den ikke krever annen mat enn strøm. Den har også mulighet for å endre tastatur, hvilket gjør det enklere å skrive tysk, fransk og spansk. Språk med helt andre alfabeter, som gresk, russisk og hindi, er verre, men hittil har mine språkkunnskaper uansett ikke vært tilstrekkelige til slik bruk, og anledningene har også vært få. De siste årene har jeg hatt utgaven med syntetisk tale, som åpnet bedre muligheter for enkle, godt planlagte telefonsamtaler med fremmede (men bare på norsk). Jeg antar det også var på 90-tallet jeg begynte å gå regelmessig til logoped, Solveig Slinde ved Bredtvet, et fint menneske og en meget dyktig fagperson som jeg satte og setter stor pris på. Hvis noen av dere ser henne må dere hilse! Jeg gikk hos henne en årrekke inntil vi i fellesskap fant ut at min talehemning nok hadde sider som ikke uten videre var tilgjengelig for logopedi. Likevel har jeg lært en del meget nyttige knep av henne, i tillegg til generelt økt selverkjennelse på dette feltet. Ankomsten av internett og mail tidlig på 90-tallet var intet mindre enn en revolusjon i min arbeidssituasjon og mine arbeidsmuligheter, ut over tekstbehandlingens mange fordeler. Fra høsten 95 har jeg vært elektronisk orakel ved Matematisk institutt. Det betyr at jeg svarer på spørsmål fra studentene på begynnerkursene i matematikk, via mail. Denne endringen av arbeidsoppgaver betød en anledning til å bruke og videreutvikle mine pedagogiske evner, noe
jeg har satt veldig stor pris på. Det kan naturligvis også være frustrerende, når de omtrent ber meg forklare hvorfor to og to er fire og ikke fem, og jeg kan nok av og til tenke som mange andre at universitetet hadde vært en utmerket arbeidsplass om det ikke hadde vært for alle studentene, men stort sett er den mer personlige kontakten med studentene meget givende. Jeg bestreber meg på å gi noe mindre kryptiske svar enn mitt store Delfiske forbilde, og noen ganger ser det ut til å lykkes, for noen studenter går igjen fra år til år, på mer avanserte kurs, og jeg får av og til rene takkemail, så jeg er ikke helt med på at ungdommen er så uhøflig. Internett og mail har naturligvis også betydd langt større muligheter for kommunikasjon med kolleger i alle fag. Samarbeidsprosjekter er lettere å gjennomføre, ved å sende filer i ulike versjoner fram og tilbake. Personlig korrespondanse er også betydelig enklere. Så disse allmenne nyvinningene, som ikke på noen måte er tenkt som ASK-hjelpemidler, kan nok på mange måter likevel sies å være mine viktigste ASK-hjelpemidler. Men vi bør absolutt være på vakt når det gjelder utviklingen av brukergrensesnitt. Denne utviklingen går meget hurtig, og kan lett gå i en uheldig retning for mange av våre grupper. Vi skal selvsagt passe på at de alternative brukergrensesnittene som finnes fortsetter å være kompatible med maskinvare og operativsystemer, men jo lengre vi kan komme i retning av universell utforming, i den forstand at det for de fleste ASK-brukere bare er bytte av enkelt utskiftbare moduler samt litt teknisk justering som skal til, jo bedre er det. Etter at Arnt og jeg hadde skrevet vår bok om Kant og relativitetsteorien (publisert 1987) ble det klart at jeg måtte grave dypere i de matematikkfilosofiske problemstillingene som dette arbeidet reiste. Denne gravingen utviklet seg etter hvert til en avhandling som jeg forsvarte for doktorgraden i filosofi i september 2001. En god stund før dette hadde jeg fått vedtak på en ToughTalker, en ombygd bærbar PC med et talesystem som egentlig var basert på innlest vokabular. Det var imidlertid tidlig klart for meg at mitt vokabular var altfor stort for innlesing, så jeg valgte i stedet å bruke syntetisk tale. Fordi den er ganske maskinaktig og flat, la jeg opp til å bruke projektor, så teksten kunne leses på en skjerm samtidig som maskinen leste den, slik jeg gjør det her i dag. På grunn av tekniske problemer fikk jeg maskinen bare noen uker før disputasen. Den som selv har tatt en doktorgrad eller vært i nærheten av en som gjorde det, vil vite at de siste ukene før det hele går av stabelen ikke akkurat er preget av kjedsomhet og store fritidsproblemer, så jeg fikk ikke øvd noe særlig på å bruke maskinen, noe som kanskje var medvirkende til at det gikk som det gikk. Men jeg fikk kjørt gjennom mine to prøveforelesninger og kontrollert at de tok omtrent den tiden de skulle ta. Så kom dagen for prøveforelesningene. Arnt (min gode venn og hjelper i nødens stund) og jeg var der i god tid, koblet maskinen til projektor og høyttaler, kontrollerte at vi fikk bilde både på maskinen og den store skjermen, og fikk satt volumet slik at "Hallo, hallo!" hørtes godt på bakerste rad. Vi gikk ut, og kom inn igjen i høytidelig prosesjon sammen med komiteen mens publikum reiste seg. Pompøse seremonier gjør meg alltid lattermild, men på en eller annen måte greide jeg å la være å le. Vi inntok våre respektive posisjoner, forelesningen ble behørig annonsert, og jeg fikk "ordet". Jeg hentet opp filen med forelesningen, og satte stemmen i gir. Denne første selvvalgte forelesningen var på engelsk, og engelsk syntetisk tale er jo langt bedre enn den norske, så det hørtes slett ikke så verst ut. Litt søvndyssende, som en god preken skal være. Maskinen messet i vei, og jeg begynte å slappe av, dette gikk jo riktig bra. Men etter en knapp halvtime skjedde det. Ikke vet jeg om intensjonen var å vekke forsamlingen, a la Haydns paukeslagsymfoni, datamaskiners sjelsliv har alltid vært et dypt mysterium for meg. Uansett, maskinen ga seg til å stotre og stamme verre enn jeg noen gang
har gjort. Det virket som om den satte sin ære i å hoppe over alle vokalene og bare uttale konsonantene. Dt hrts frfrdlg t. Skjønte dere denne siste setningen? Kanskje hvis dere har øvd mye på "Tre små kinesere". I alle fall, her måtte noe gjøres, og det fort. Men kommandoen for å stoppe talestrømmen fungerte ikke. I økende desperasjon tok jeg kvelertak og slo av hele maskinen. Hva nå? Jeg er generelt en tillitsfull person, noen vil kanskje bruke ordet naiv. Men jeg hadde en del erfaring med tekniske duppeditter, og stolte følgelig ikke på dem. Så jeg hadde tatt utskrift av forelesningene, og min gode venn og hjelper Arnt leste opp resten fra denne utskriften. Vi kom i mål bare fem minutter over tiden. I pausen mellom de to forelesningene var det hektisk aktivitet, og vi greide å få opp projektorbildet igjen. Men jeg torde ikke ta sjansen på den syntetiske talen, så Arnt leste opp den andre forelesningen i sin helhet, mens jeg holdt følge ved å rulle skjermbildet nedover. Tilhørerne vant vel på det, Arnts stemme var jo atskillig bedre enn den syntetiske, men det var jo likevel ikke slik det skulle ha vært. Men forelesningene ble gjennomført og godkjent. I etterkant prøvde jeg den syntetiske talen, og da fungerte den selvsagt prikkfritt, så jeg fikk forhåpninger til disputasen dagen etter. En disputas foregår jo normalt ved at opponentene stiller sine spørsmål, og kandidaten svarer så godt han eller hun kan på stedet. Men alle innså jo at om jeg skulle skrive ut fyllestgjørende svar der og da, ville vi holde på en ukes tid, så som en dyd av nødvendighet hadde jeg fått spørsmål på forhånd, skrevet svar på dem, sendt svarene på mail til opponentene og fått oppfølgingsspørsmål tilbake, som jeg så skrev svar på, unntatt ett som jeg rett og slett ikke rakk, selv om jeg jobbet minst 20 timer i døgnet den siste uka (jeg hadde også min normale orakeljobb å passe midt oppi det hele). Nåvel, disputasen var jo om mulig enda mer pompøs og stiv enn prøveforelesningene, med disputasleder i sort kappe og det hele. Også her var vi selvsagt inne på forhånd sammen med en tekniker og kontrollerte at alt fungerte. Så var det ut, og inn igjen i prosesjon. Jeg rakk ikke å få slipset knyttet ordentlig, så det hang og slang på halv tolv, som resten av meg, men med oppbydelse av all min selvbeherskelse greide jeg å holde meg rimelig alvorlig. Etter førsteopponentens innledende omtale av avhandlingen var det tid for grilling. Da jeg skulle gi mitt første svar, fungerte ikke høyttalerforbindelsen, og teknikeren var selvsagt gått hjem for dagen. Men projektoren fungerte, så jeg fant fram filene etter tur, og Arnt leste, til øyet ble stort og vått og stemmen hes. Han måtte også lese opp min takketale etterpå, unntatt et avsluttende Garborg-vers, som jeg ikke hadde rukket å få med, men skrev ut der og da. Det kommer vi tilbake til. Etter disse opplevelsene sto ikke Toughtalkeren spesielt høyt i kurs hos meg. Likevel ville jeg gi den en ny sjanse da jeg noen måneder etter skulle holde et foredrag på Fagpedagogisk dag, et opplegg for faglig påfyll til realfagslærere i videregående skole. Men da fungerte ikke maskinen i det hele tatt. Etter å ha kastet bort mye tid på forgjeves forsøk på gjenoppliving fikk jeg en dame som egentlig bare skulle innlede på vegne av arrangøren og så gi ordet til meg, til å lese opp de mest sentrale delene av foredraget. Jeg hadde selvsagt en papirutskrift. Jeg måtte så godt jeg kunne fortløpende angi hva hun kunne hoppe over. Som kompensasjon lot jeg de av tilhørerne som ønsket det skrive seg på en liste med navn og mailadresse og få tilsendt hele teksten i etterkant. Det kan forresten dere også gjøre, om dere ønsker det.
Jeg våget ikke å røre Toughtalkeren på mange måneder etter dette, av frykt for at jeg kunne miste selvbeherskelsen og kaste folketrygdens eiendom i femte veggen. Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kontaktet hjelpemiddelsentralen om problemet. Etter en del fram og tilbake fikk jeg så den maskinen jeg har her nå, en helt vanlig bærbar PC med syntetisk tale. Den fikk sin store ildprøve på den internasjonale Kant-kongressen i Sao Paulo i 2005. Der presenterte jeg et paper, og alt fungerte som det skulle, med projektor, høyttaler og det hele. Siden har jeg også holdt et foredrag på Vitenskapsteoretisk forum i Trondheim, på samme måte og med godt resultat. Det tar mye tid, jeg kan ikke som andre sette opp noen stikkord og prate i vei ut fra det, jeg må skrive alt i minste detalj på forhånd, og høre gjennom det, både for å vite at jeg bruker omtrent så mye tid som jeg skal og for å korrigere uttalen. Jeg må noen ganger avvike fra korrekt ortografi for å få noenlunde riktig uttale, selv om alt er på samme språk. Enkeltord på engelsk i en ellers norsk tekst vil få norsk uttale, som selvsagt er helt gal. Jeg savner en enkel mulighet til å kunne veksle mellom ulike språk i samme foredrag. Det vil jo ofte f.eks. være aktuelt med sitater på et annet språk enn det selve foredraget er på. For å oppsummere: Jeg har vært heldig (og sta). Jeg hadde rimelig godt forståelig talespråk som barn, jeg har en fingermotorikk som gjør det mulig, om enn ikke problemfritt, å bruke et vanlig tastatur, jeg møtte mennesker som så meg og trodde på meg, og jeg fikk anledning til å bruke meg selv og "gjøre en forskjell" for andre. Ikke alle var og er så heldige, og fra min mangslungne institusjonsbarndom husker jeg noen av dem. Blant andre husker jeg en kar som fikk voldsomme raserianfall, så vi andre unger var litt redd for ham. Jeg var jo et lite barn og skjønte selvsagt ikke hele rekkevidden, men allerede da sanset jeg fortvilelsen og frustrasjonen bak raseriet, og følte med ham. Det handlet kanskje ikke bare om kommunikasjon, men han hadde ikke tale og ingen annen mulighet for å kommunisere det jeg kunne se, og det finnes ingen annen rasjonell reaksjon på en slik situasjon enn nettopp ubendig raseri. Minnet om ham og andre i samme situasjon er en sorg jeg kommer til å ha med meg til min dødsdag. Det var derfor naturlig for meg å avslutte min takketale etter disputasen med å minnes alle disse navnløse som ble latt i stikken, sikkert ikke så ofte av ond vilje, men mer av uvitenhet og hjelpeløshet. Min lille minnetavle over dem ble et vers av Arne Garborg: Eg kjenner deg, eg kjenner deg som ikkje vann. Eg såg din strid, eg veit din veg i skuggeland. Så når jeg ser det strålende smilet til Synne på 6, eller det rampete glimtet i øyet hos Sofie på 3, begge uten funksjonelt talespråk, da vet jeg at om jeg kan gjøre en liten innsats for at ingen barn, voksne eller gamle skal bo i "skuggelandet", så er det vel verd jobben. Derfor kan ingen av oss hvile før vi har sikret fulle rettigheter for ASK-brukere, her hjemme og globalt. SKUGGELANDET SKAL IKKE, MÅ IKKE, HA EN ENESTE INNBYGGER!!! Takk for oppmerksomheten!