Landsorganisasjonen i Norge Youngsgate 11 0186 Oslo Deres ref: Sak / arkiv: Dato: 07/00074-65 02.02.2007 Saksbehandler: EL & IT Forbundet HØRING OM TJENESTEDIREKTIVET EL & IT Forbundet har mottatt LOs høringsbrev av 15. januar. Her følger våre kommentarer til forslaget om tjenester i det indre marked EL & IT Forbundet har behandlet tidligere forslag til tjenestedirektiv gjennom høring i februar 2004. Nå har EU vedtatt et nytt forslag (desember 2006) som nå er sendt ut på høring fra Nærings- og handelsdepartementet (NHD). NHD ber bl.a. om innspill på hvilke lover og regler og/eller forskrifter som eventuelt må endres som følge av direktivet. I denne sammenheng har EL & IT Forbundet også sett på utstasjoneringsdirektivet og andre relevante bestemmelser. Vi har videre merket oss prosessen i EU-parlamentet som ledet frem til dette siste forslaget. Generelt til høringen Fristen for denne høringen har vært, og er, omstridt. EL & IT Forbundet er av den oppfatning at denne fristen er alt for kort. Det er etter vår mening ikke formålstjenlig å sette en slik kort frist på en av de tyngste sakene for norsk fagbevegelse. Vi har videre merket oss at det er en utbredt oppfatning i vår organisasjon om at denne fristen er satt av vikarierende årsaker. Dette er meget uheldig. EL & IT Forbundets konklusjon og anbefaling I Soria-Moria erklæringen åpner regjeringen for å bruke reservasjonsretten mot tjenestedirektivet. EL & IT Forbundet ber LO kreve at regjeringen tar initiativ til en bred analyse av direktivets konsekvenser i Norge. Dette må skje før regjeringen tar standpunkt til om direktivet skal implementeres i norsk rett. Det som må utredes, er direktivets konsekvenser for kampen mot sosial dumping, herunder nye tiltak mot sosial dumping, og konsekvenser for vår evne til å forsvare, samt videreutvikle den nordiske velferdsmodellen. Hvis LO ikke aksepterer å kreve en videre utredning, eller regjeringen ikke tar dette til følge, og vi dermed tvinges til å ta et standpunkt basert på dagens virkelighet, vil EL & IT Forbundet be om å bruke reservasjonsretten. Kontoradresse: Telefon: Bankgiro: E post: Internett: EL & IT Forbundet 23 06 34 00 9001.07.20965 firmapost@elogit.no http://www.elogit.no Youngsgt. 11c Telefaks: Organisasjonsnr.: E post til saksbehandler: Tlf. saksbehandler: 0181 Oslo 23 06 34 01 880 522 892 MVA 23 06 34 00
Generelt til direktivet. EUs fire friheter (fri flyt av personer, varer, kapital og tjenester) ligger til grunn for dette direktivet. Direktivet tar sikte på å hindre at nasjonale lover og regler skal forhindre fri flyt av tjenester og dermed bygge opp under den såkalte Lisboa-strategien. Denne strategien, vedtatt i år 2000, tok sikte på å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige område innen 10 år. Man bør derfor ikke sveve i den oppfatning at tjenestedirektivet har noe hovedmål om å unngå sosial dumping, eller skal fremme/sikre arbeidstakerrettigheter. Slike mål vil i tilfelle komme som en følge av at det gagner hovedmålet. Det er fra flere hold uttrykt at dette siste forslaget til direktiv er en seier for fagbevegelsen. EL & IT Forbundet deler ikke denne oppfatningen. Opprinnelsen til dette direktivet er det beryktede Bolkensteindirektivet. Et direktiv hvis innhold ville ha rasert de opparbeidede lover og rettigheter til den europeiske fagbevegelsen og til de nasjonale fagbevegelser på bekostning av full markedsliberalisering. At man i fagbevegelsen har klart å krige seg fra Bolkensteindirektivet og til dagens tjenestedirektiv er selvfølgelig positivt, men å kalle det en seier blir etter vår menig direkte feil. Vi bemerker videre at det er mange organisasjoner innen europeisk fagbevegelse som er sterkt kritiske til dette direktivet, bl.a. ETUC. EL & IT Forbundet sine erfaringer med kampen mot sosial dumping Sosial dumping er allerede et betydelig problem i Norge. Eksisterende og iverksatte tiltak registrerer vi ikke er tilstrekkelig til å bekjempe problemet. Dagens situasjon forutsetter at det på forhånd må kunne dokumenteres at det forgår sosial dumping for at bl.a. utstasjoneringsdirektivet skal ha betydning for Norges del. Vi har videre sett de store problemene med utstrakt sosial dumping innenfor bygg og anlegg og verkstedindustrien. Problemene kan bli betydelig større innenfor privat tjenesteytende sektor. Denne sektoren har betydelig lavere organisasjonsgrad og lavere tariffavtaledekning. Sosial dumping vil her bli vanskeligere å stoppe. Det blir også meget avgjørende om vi får anledning til å iverksette nye og langt mer effektive tiltak mot sosial dumping, eller om tjenestedirektivet vil begrense slike tiltak. Art. 3 nr. 1 a) fastsetter uttrykkelig at utstasjoneringsdirektivet (AML 1-7) går foran tjenestedirektivet. Hovedproblemet for Norges del vil imidlertid være at utstasjoneringsdirektivet i seg selv ikke er tilstrekkelig for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår ettersom dette direktivet for Norges del krever at et allmenngjøringsvedtak først må være på plass for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår. Vår erfaring med allmenngjøringsloven er at det kreves stor grad av dokumentasjon (påviselighet) ved at det først må dokumenteres og bevises at det foregår sosial dumping. Våre erfaringer videre er at det er meget tidkrevende å fremskaffe slik dokumentasjon, dersom dette i det hele tatt lar seg gjøre. Våre tillitsvalgte har ikke har lovfestet rett til innsyn i slik dokumentasjon. Dersom slik dokumentasjon blir fremskaffet er dette basert på frivillighet. Videre er det slik at våre erfaringer så langt viser at behandlingstiden for å få på plass et eventuelt vedtak i tariffnemda er fra 2 år til nå i senere tid minimum 4-5 måneder. Det sier seg selv da at alle tjenester av kortere varighet enn ca. 6 måneder vil kunne utføres på opprinnelseslandenes lønns- og arbeidsvilkår med mindre det på 2
forhånd er vedtatt og implementert en allmenngjøringsforskrift for den aktuell tjenesten/bransjen. Tjenestedirektivet bidrar etter vår mening ikke til at det bli lettere å fremskaffe nødvendig dokumentasjon for å bevise at det foregår sosial dumping. Det er videre uklart om forbudene i art. 16 nr. 2 må vike til fordel for utstasjoneringsdirektivet. Dette krever nærmere utredning. Problemet med mange gode forslag til tiltak mot sosial dumping er at tjenestedirektivet gjør sterke inngrep i den nasjonale lovgivningsmyndigheten. Det hevdes derfor at EU- og EØSlandene kan bli forpliktet til å avvikle alle konsesjons- eller autorisasjonsordninger. Dette må sees i sammenheng med de svært sterke begrensninger i adgangen til å begrense friheten til å yte tjenester, som er fastsatt i art. 16 nr. 2. Disse forhold krever en ytterligere utredning. I desember sendte Arbeids- og inkluderingsdepartementet ut på høring et forslag til en ny tiltakspakke for å motvirke sosial dumping. Målet er å skape ryddigere forhold i de bransjer der tariffavtaler er allmenngjort. Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår fire forskjellige tiltak: 1. Det foreslås å gi tillitsvalgte hos oppdragsgiver en rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos virksomhetens oppdragstakere. 2. Oppdragsgiver skal i tillegg få ansvar for å kontrollere at underentreprenører og andre oppdragstakere faktisk følger allmenngjorte tariffavtaler. 3. Det foreslås innført en obligatorisk godkjennings- og kontrollordning for vikarbyråer. 4. Og det foreslås tiltak som kan gjøre det vanskeligere å omgå reglene i arbeidsmiljøloven om innleie av arbeidskraft fra produksjonsbedrifter. Disse tiltakene er ikke tilstrekkelige til å kunne hamle opp med useriøse aktører på arbeidsmarkedet og særlig tatt i betraktning at store deler av arbeidsinnvandringen skjer ved inn- og utleie av arbeidskraft og ved bruk av underentreprenører. LO har derfor fremmet og foreslått følgende tiltak: 1. Arbeidstakerbegrepet må utvides til å omfatte alle som utfører arbeid for å forhindre den utvanning som har skjedd gjennom utstrakt bruk av underentreprenører og selvstendige næringsdrivende. 2. Oppdragsgivere må få et solidaransvar for lønnsutbetaling hos sine underentreprenører. 3. ILO-konvensjon nr. 94 som stiller krav til norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudskontrakter må implementeres, dette også for alle statlige, fylkeskommunale og kommunale selskaper. 4. Det må lovfestes at ethvert selskap som driver næringsvirksomhet i Norge, skal ha en representant eller et kontor her, som kan stilles til økonomisk ansvar. 3
Det dynamiske direktivet Det er likeledes slik at direktivet er dynamisk, d.v.s. at man har bestemt at direktivet skal tilpasses/utvikles gjennom en fastsatt behandling i kommisjonen. Art. 41 fastsetter at Kommisjonen hvert tredje år skal legge fram for Europaparlamentet og Rådet en omfattende rapport om anvendelsen av direktivet, og særlig anvendelsen av artikkel 16. Den skal også vurdere om det er nødvendig med ytterligere tiltak for saker som er utelatt fra anvendelsen av direktivets virkeområde. Og dette skal følges opp med forslag til endringer i direktivet. Kommisjonen har derfor omfattende muligheter til endringer i direktivet i årene framover. Utviklingen av EØS-avtalen gir en pekepinn på hvor store endringer som kan skje. Som eksempel kan nevnes hjemfallsretten, som er hjemlet i industrikonsesjonsloven og sørger for at kraftverk der private eier mer enn en tredjedel, tilfaller staten vederlagsfritt etter 60 år. I praksis utestenger hjemfallsretten private eiere fra store oppkjøp i kraftmarkedet. ESA varslet allerede i 2001 at denne forskjellsbehandlingen til fordel for offentlige kraftverk bryter med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser. Striden avgjøres i EFTA-domstolen i 2007 og Norges posisjon er at hjemfallsretten skal beholdes. Poenget her er å peke på at da EØS-avtalen ble vedtatt, hevdet tilhengerne at det var helt utelukket at EØS-avtalen ville kunne sette hjemfallsretten i fare. Det er også viktig å peke på at tjenestedirektivet er et rammedirektiv med mange uklarheter. Det er EU-domstolen som vil fortolke direktivet, og den er svært markedsliberal i sine avgjørelser. I juli i 2006 vedtok Ministerrådet at energiforsyning, vannforsyning, post og utdanning løpende skal vurderes opp mot tjenestedirektivet. Endringer kan derfor komme. Generelt til reservasjonsretten og EØS-avtalen I den norske debatten har flere antydet at det å ta i bruk reservasjonsretten på for eksempel tjenestedirektivet vil være det samme som å si opp EØS-avtalen. Det er ingen overraskelse at markedsliberale krefter innen norsk politikk bruker slike argumenter. Her følger et knippe sitater fra EØS-debatten i 92 og nyere utsagn fra sentrale politikere om reservasjonsretten: I Stortingets EØS-debatt 15.- 16. oktober 1992 uttalte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland: «Regjeringen vil aktivt bruke de nye mulighetene til å forme morgendagens regelverk i Europa. Og vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss, til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner det nødvendig.» «Vi har ikke kjempet fram det regelverket i EØS-avtalen uten grunn. Vi har gjort det fordi om nødvendig skal det også tas i bruk.» I samme Stortingsdebatt omtalte også Høyres Jan Petersen reservasjonsretten: «Det er viktig at det i avtaleverket er en betryggende mekanisme for å behandle de nye spørsmål som kommer opp. En ny regel blir ikke en EØS-regel uten at vi er enig i den, og den er ikke en del av norsk rett uten at Stortinget har foretatt sitt lovvedtak.» 4
Reservasjonsretten skal være reell. Den er der for å brukes, men ikke i tid og utide. Alle andre utveier må være prøvd først, og man må vurdere de politiske konsekvensene, sier Dagfinn Høybråten, leder i KrF. Dagsavisa 26. nov. 2006 Jonas Gahr Støre Stortingets spørretime 2. nov. 2005. Det er altså først dersom man ikke vinner fram i arbeidet med å påvirke utformingen av EUs regelverk, og der man heller ikke kommer til enighet om tilpasninger, at det blir aktuelt å vurdere bruk av reservasjonsretten. Reservasjonsretten er en del av avtalens disposisjoner og vil følgelig være et virkemiddel vi skal være åpne for å vurdere. Beslutning om å bruke denne retten må selvfølgelig vurderes opp mot sannsynlige konsekvenser. EL & IT Forbundet slutter seg til de forskjellige sitatene ovenfor i betydningen av at reservasjonsretten er reell og skal benyttes når man ikke vinner frem. Man gjør klokt i å huske at Norge har sagt nei til norsk medlemskap i EU ved to anledninger. Det er grunner til at dette er gjort, og det er en selvfølge at Norge med denne statusen har anledning, rett og plikt til å benytte reservasjonsretten når forordninger og direktiv kan skade våre interesser. Reservasjonsretten var sentral ved inngåelsen av EØS-avtalen, og vil ikke skade avtalen som sådan. Arbeidsrettslovgivningen I art. 1 nr. 6 er det bestemt at direktivet ikke skal påvirke arbeidsrettslovgivningen. Dette kan verre en sannhet med modifikasjoner jfr. punktet om det dynamiske direktiv. Uavhengig av dette er arbeidsrettslovgivningen under press. Viser i denne sammenheng til høringen om grønnbok i arbeidsrett og de konklusjoner som trekkes der. Unntakene I henhold til artikkel 17.1 bokstav b) er elektrisitetssektoren unntatt fra bestemmelsene i artikkel 16. EL & IT Forbundet vet ikke, men antar, at dette ikke gjelder for den delen av energisektoren som i dag utøves av entreprenørselskaper. Det vil si drift og vedlikehold av monopolvirksomheten (nett) og til dels produksjon. I tilfelle vil dette unntaket i utgangspunktet være hemmet av allerede innført praksis i Norge og for oss ha sterkt redusert betydning. Direktivets artikkel 16 trenger mer utredning! Art. 16 er hovedbestemmelsen som gir fri rett til tjenesteyting i en annen medlemsstat enn der tjenesteyteren er etablert. Art. 16 nr. 1 fastsetter at et medlemsland ikke kan stille krav til en tjenesteyter som forskjellsbehandler med hensyn til nasjonalitet. Ennå viktigere er det å merke seg at eventuelle krav må være nødvendige i den forstand at de må begrunnes i offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelsen eller vern av miljøet. Dette er en utfyllende oppramsing som setter sterke begrensninger. Det er ikke mulig å komme med restriksjoner som ikke kan begrunnes i disse hensyn. 5
Like viktig å merke seg er at art. 16 nr. 2 uttrykkelig forbyr konkrete restriksjoner, slik som: Medlemsstatene kan ikke begrense friheten til å yte tjenester i tilfeller der en tjenesteyter er etablert i en annen medlemsstat ved å pålegge yteren et eller flere av følgende krav: a) En plikt om at en tjenesteyter skal være etablert på medlemsstatens territorium, b) en plikt for yteren til å få en godkjenning fra vedkommende myndighet i medlemsstaten, herunder oppføring i et register eller registrering i et bransjeorgan eller en yrkessammenslutning på vedkommende medlemsstats territorium, unntatt der dette er fastsatt i henhold til dette direktiv eller i andre ordninger innen fellesskapsretten, c) et forbud mot at yteren oppretter et særlig system eller form av infrastruktur på medlemsstatens territorium, herunder et kontor eller en avdeling, som yteren trenger for å kunne yte de aktuelle tjenestene, d) anvendelsen av særlige kontraktsmessige ordninger mellom yteren og tjenestemottakeren som hindrer eller begrenser at tjenester ytes av selvstendig næringsdrivende, e) en plikt for yteren om å inneha et identitetsdokument utstedt av vedkommende myndighet i medlemsstaten og som er spesielt for utøvelsen av en tjenestevirksomhet, f) krav som, unntatt de som er nødvendige for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, påvirker bruken av utstyr og materialer som er en integrert del av den tjenesten som ytes, g) restriksjoner på friheten til å yte de tjenester det er vist til i artikkel 19. Disse punktene i artikkel 16.2 gir grunnlag for en hel rekke spørsmål; bl.a. i henhold til bokstav c) om det virkelig er slik at et utenlandsk aksjeselskap ikke behøver å ha noen form for kontor eller ansvarlig representant i Norge under tjenesteytelsen og hvordan det forholder seg med de såkalte NUF-selskapene (norskeregistrerte utenlandske selskap). Likeledes bokstav e) om dette vil berøre det kjente kravet om id-kort på anleggs- /byggeplasser som er ett av tiltakene som er foreslått for å hindre sosial dumping i dagens system. Hvis man leser art. 16 nr. 1 i sammenheng med nr. 2, er det all grunn til å hevde at tjenesteytere langt på vei får samme frihet som etter det forlatte opprinnelseslandprinsippet. Det var dette prinsippet som var hovedmålet for den europeiske fagbevegelsens angrep på de to opprinnelige utkastene til direktiv. Opprinnelseslandprinsippet knesatte at opprinnelseslandets regler skulle ha forrang foran vertslandets regler. Vil det være slik med dette forslaget til direktiv at det eneste som er fjernet med hensyn til opprinnelseslandsprinsippet faktisk er bare bruken av begrepet? 6
LO har selv stilt spørsmål om mer utredning I LO sin høring fra april 2006 er det listet opp en rekke spørsmål som man ber regjeringen om å utrede og avklare. EL & IT Forbundet kan ikke se at de momenter LO lister opp i sitt høringssvar på noen måte er avklart. Disse spørsmåla er sentrale for vårt forhold til om det er mulig å unngå å kreve veto på nåværende tidspunkt. Vi mener at regjeringen må svare på disse spørsmåla og momentene med en stor grad av presisjon. Her følger utklipp fra LO sin høring fra 2006: 7
Nye kampmidler I de andre nordiske landene har fagbevegelsen en vidtgående adgang til å ta i bruk kamptiltak mot bedrifter som driver sosial dumping. Ikke minst gjelder dette adgang til å bruke sympatiaksjoner og boikott. Også LO trenger slike kampmidler. Dette krever nærmere utredning og utarbeiding av konkrete forslag. Vi viser i den forbindelse til et omfangsrikt notat fra LOs juridiske avdeling v/ Einar Stueland som er utdelt sekretariatet. Med vennlig hilsen EL & IT Forbundet Hans O. Felix Forbundsleder Jan Olav Andersen Avdelingsleder 8