Fargerikt liv i j ærske ørkener

Stavanger Museums Arbok, Arg. 104(1994), s. 74-82 i STAVAHO ER MUSEUW ZOOL00 1 S #E MEOOEL. CONTRIBUTIOH NO. 10 Tore R. Nielsen Fargerikt liv i j ærske ørkener

S andstrendene våre er jærske ørkener! De er noe "mildere" enn tropiske grkener, men like fullt byr de på ekstreme levekår for planter og dyr. Sandoverflaten kan være brennende varm, 55 grader Celsius er målt på varme sommerdager, og enkelte år må plante- og dyrelivet overleve lange perioder uten nedbsr. Forholdene forverres ytterligere av vind og salt fra havet, som begge virker utterrende, og av sterk ultrafiolett stråling. Som om ikke dette var nok, er sanden i stadig bevegelse: flytter og begraver, og i perioder som et flygende sandpapir som pusser, filer og plager alt levende. På tross avdette: kom ut og opplev sanddynene en soldag i juni.juli, en jærsk erken i overflod av farger og vel-lukt! Da stemorsblomst, maure og erteblomster blender oss med hele regnbuens spekter, og da sommerfugler og gresshoppesang er deler av et rikt dyreliv. Planter og dyr overlever med &se triks I kriser er det bare de beste som overlever! Sandstrendene på jarkysten gir bare livsrom for spesialistene, de som på en eller annen måte mestrer de harde levekårene. Terkeproblemet: n~are\taltnen er på mange måter en pioner i sanddynene. Den trives best ytterst mot havet, oppe på sanddynene, der vind og flygende sand rusker den i håret. Men rettene dens er lange, på utraste sanddyner kan vi sedem som flere meter langt skjegg som når ned til grunnvatnet. På marehalm-bladene finner vi "pustehullene"(spalteåpningene) gjemt bort i smale renner på undersida, og i terke-perioder gjemmesde ytterligere bort ved at bladene rulles sammen på langs, som lange rer. Derved slipper vanndampen i bladene ikke så lett ut. 'Vann-tanker" er en annen mulighet. Bilterbergktiupperi er eksempel på planter som lagrer vatn: bladene ligner runde, små '%ær", de fungerer som reservetanker i kriseperioder. Ytterligere tilpasninger til terkeer voks på bladene (strandreddik, slrandtoni m.fl.)eller.å hår på blad og stengel (IrBrsveve), begge deler nedsetter fordampningen i plantene. Insektene takler tørkeproblemet 1x3 flere måter. Ytterst er kroppen deres forseglet av en lett og vanntett hud av kitin. Ved å drikkedoggdråperogplantesaft fårdeerstattet væsketapet, og urinen deres (den er nesten kremaktig) består av mye urinsyre, som krever lite vann for å skilles ut av kroppen. Under sterk hete søker også insektene skjul i vegetasjonen og unngår derved ekstra oppvarming og uttørking. Vinden kan brekke og knekke: planter som vokser ytterst i sanddynene må tåle vindens bevegelser. Vi ser derfor gjerne at det er de tøyelige, fsyeligeog elastiske artene som vokser her ute: straadveddik og grassortene strundk~wke, ~~iureltalrri og stva)idricg. Sommerfugler og andre insekter unngår å fly i sterk vind, og kryper heller fra blomst til blomst.

Strandskolm: redlilla blomster og lyst bligrenne blader. Bladene lir den lyse fargen av voks, som minsker vanntapet. Foto: Tore R. Nielsen. Rynkerosen blomstrer pa baksiden av sanddynene, til ut i september. En variant har hvite blomster. Foto: 'bre R. Nielsen. Vinden begraver: hvem trives godt med sand oppover erene? Marehalmen skyter enda flere skudd, og det er på de ytre, sandblåste dynene at vi ser marehalmen frodigst. Det samme kan sies om strand-shlnten, den sterkt redblomstrete erteplanten som kryper i sanden på innsida av stordynene. Vinden river opp: særlig planter i forreste rekke, ute i stordynene, har et stort og velutviklet rotsystem som hindrer plantene i å bli revet opp og vekk fra voksestedet. Og insektene "henger "godt! Føttene deres er utstyrt med både klør og sugeskåler som fester dem effektivt til vegetasjonen. Saltet virker uttarrende og kan også være en gift for mange planter. Noen kvitter seg med saltet ved å skille det ut fra egne saltkjertler (langnlelde o.a.), andre planter (f. eks. saltsiv) samler saltet i bladspissene og lar disse falle av! Den ultrafiolette strålingen mestrer plantene ved å ha tykk, farget hudeller ved hjelpav voks og andre ("solfaktorf'-) stoffer på overflaten. Insekter og en del andre smådyr har hud og overflater som stanser eller reflekterer UV-strålingen. For plante- og dyrelivet er sandstrendene et risikofylt og farlig sted A etablere seg. Flygende sand og ekstreme miljeforhold ellers (belger, brke, salt, sterkt UV-stråling) setter noen av

76 Tore R. Nielsen Det er vingenes overflate som har gitt blåvingene navn. Vingeundersiden har vakre tegninger i grahvitt, svart og oransje. Foto: Tore K. Nielsen. Mauresvermeren - sanddynenes akolibriu. Den er for stor ogtungtil asitte i blomstene,og bruker i stedet den lange, myke snabelen til ulufttankingn av nektar. Foto: Tore R. Nielsen artene på harde prwer, og enkelte år kan disse bestandene være direkte truet. Men kort livssyklus (gjerne flere generasjoner pr. år) og stor formeringsevne gjør at mange arter greier seg nettopp i "katastrofe-områder" som dette. Og det er vel nettopp derfor at det er de små dyreformene som er vanligst ytterst ved havet. Mangfoldet 0ker innover Levekårene er verst på den sandete strandflaten nærmest havet. Få planter greier seg i sand som beveges og flyttes på av bølgene, men mellom steiner i sjøkanten kan du finne ta~ig»~elde og ~stersztrl. Nede på den tørre strandflaten, foran sanddynene, ligger det ofte plankebiter og trestykker som er slengt opp av bølgene. Snu på noen av disse! I neste øyeblikk vil du se små krepsdyr sprette omkring og lynraskt grave seg ned i sanden. Dette er strandlopper (slektninger av reker) som om dagen skjuler seg for dagslyset og tørken, og som reagerer spontant på lysforandringen. Om natten er de oppe på sanden og beiter på tang- og tarerester. På oppskylte tanyaser ser du brunsvarte lang/lrcer. De er noe trege i bevegelsene og flyr ikke fort opp som andre fluer. Dette kan væreen tilpasning til vinden, og dermed faren for å bli blåst bort fra levestedet. De hvite larvene nede i taremassen er en viktig matressurs for trekkfugl langs J~rkysten. Stordynene domineres av»tareltalaten og den rankere, lyst blåbladetestrandrugen. Begge disse grasartene er avgjørende for å hygge opp og sikre dynesystemet og artsmangfoldet her. Foran dyne-toppene står ofte frodige tuer av slra~idreddik, en lys lilla korsblomst med sterk iionninglukt. Men variasjonen er større på baksida av stordynene, med gullgule skjermsvever og åkerdylle og rød lilla straadskolttz.

Fargerikl lio i j<pnke urkeiter 77 Tekst til bilder pa neste oppslag: OYENTRØSTEN er SA liten at vi ofte ikke legger merke til den. Men vakker er den. Professor Knut Fægri sier at botanikernedr i en bue utenom oyentresten, for systematisk er artene vanskelige å skille fra hverandre. Hver art kan nemlig opptre i en forsommerform og en hestform som ser noka ulike ut, og mellomformer gjur at grensene blir uklare mellom de antatte artene. Øyentrost herer til halvsnylterne som må ha hjelp av andre for A blomstre og utvikle fre: ved hjelp av rettene sine 'liner" oyentresten næring fra rotsystemet til naboplantene. 1 eldre tid ble planten brukt medisinsk mot eyensykdommer (se navnet), mot katarr og som blodstillende middel. MAKKGKESSHOPPENE kjennes pa de korte Uehorna. Men som andre gresshopper har deogsa lange hoppebein ag to par vinger, og med disse kan de utfere "hoppe~flukt" som etter vår kroppslengde skulle tilsvare flere hundre meter! I sandkulene pa Jæren er li le?^ kellegresshoppe den vanligste. Den er ca. 1,5 cm lang, og felehornene er noe utvidet i spissen, som en liten kolle. Fargen varierer mellom grent og grått og gir den god kamuflasje på den sandete bakken. Groitn nturkgresshoppe forekommer også. men er mer vanlig pa dyrka mark lenger inne. Akkurat som hos fuglene har egd hver gresshoppeart sin spesielle sang. Dcn lille kellfgrfshoppa har en raslende, stotvis sang "rrr-rrrrrr-rrr-m..." i ca. 10 sekunder, omtrent som nir et armbandsur trekkes opp. Dcn penne nturkgr~sshoppa synger mer surrende g jevnt. uten avbrytelser: "siksiksiksiksiksik...". som en ringende, svak vekkerklokke. På bildet ser vi lilea kell~gresshoppe. hvor hannen (everst) kurtiserer en hunn. I.ITEN SKOGWIlS er vanlig langs kysten nordover til Bergen og trolig den vanligste i sanddynene på Jaren. Den har store orer og lang hale, og den gråbrune ryggen er skarpt avgrenset mot den gråhvite buksiden. En rask og spretten museart som kan hoppe opptil 80 cm hoyt. Skogmusa er en selskapelig krabat. Ofte holder flere dyr sammen i felles bol og hvor de kan lage store underjordiske gangsysicmer. Formerer seg raskt, et foreldrepar kan ha 2-3 ungekull pr. Ar. med 3-7 unger pr. kull. SEKSFIXKKET BLODDRAPESVEKMER. Bloddråpesvermerne er dårlige flygere og har sa ieynefallende farger at de skulle væreei Ieti bytie for fugler. Nårdelikevel ikke blir fangei og spist. skyldesdet at disse sommerfuglene smaker SA vondt ai ett forsuk er nok. Og fargemonstrene er lette å huske!

i*! : :4 r,.. c;?

80 Tore R. hrielsen Sjelden og eksotisk er strandtornen. Med sine lyseblå, tornete blader - og hele planten er formet som en halvkule - minner den sterkt om en kaktus. Strandtornen har flere "triks"som gjør den godt egnet her ute: planten er stiv og hard, dette hindrer den i å brekke i vinden, rotsystemet er velutviklet for å holde den fast og til å sikre vanntransporten, og de kulerunde frøhodene triller lett av gårde med vinden og sikrer at planten får spredt seg til nye områder. Strandtornen har sin nordgrense i Europa på sandstrendene i Rogaland. Noen få dyr er knyttet til de ytre dynene. Helt spesiell er den centimeterstore, svarte sanddyne-snutebillen som med breie fotblad tar seg fram på lese sanden. Arten er barekjent fra et fåtall steder i Norge. En nattsommerfugl, strandrugfzyet, er strågult og kamuflerer seg godt når det med slanke vinger sitter langsetter stråene i dynevegetasjonen. Larven, lys og ubeskyttet mot sterke solstråler, lever underjordisk på røttene av strandrugplanten. Også strandedderkoppen er en mester i sitt fag. På kunstferdig måte lager den en loddrett sjakt, tapetsert med "duk av edderkopptråd, i løse sanden. Her gjemmer den seg om dagen, og herfra drar den ut på jaktturer etter mørkets frembrudd. Bakdynene er sandstrendenes blomsterhage! Her inne, i ly av stordynene, ligger sanden i ro, og her kan moser, lav og blomsterplanter kle dynene i bladgrent og farger: bitterbergknapp, gulmaure og tiriltunge med tepper av gull, rosarøde klynger av strandnellik, stemorsblomst i fiolett,gult og hvitt, bfiklokker, fargevarianter avgieldkarue i hvitt eller rødt, svever i orange og gult. Og mellom dynene en søt ange av honning som lokker sommerfugler og fargerike humler og blomsterfluer. I juni-juli svirrer himmelblå sommerfugler, blåvinger, mellom bakdynene. Men følg også sandgras-somnterfttgletz et stykke når den plutselig letter fra bakken foran deg. Flukten er ofte kortvarig, etter noen meter daler den ned igjen og er borte! Gå varsomt nærmere. Er du heldig vil du oppdage den, men de gråspraglete undervingene gir den effektiv kamuflasje, og i tillegg: den stiller de høye vingene sine opp mot sola for å kaste minst mulig skygge på bakken. Se også etter de fargeglade bloddråpesvernierne! I juli flyr de tallrikt over strandengene og bakdynene, b1.a. på Brusand. Med metallgrønne og blodrøde vinger blir de lagt merke til, og de er lite sky og derfor lette å studere på nært hold. I blomsterhavet flyr tallrike humler. Lett kjennelige er den svarte og rustbrune åkerhttmla, den gul- og hvitstripete jordhzt)nla, og steinhumla som er helsvart med rød 'hale". Alle tre har bolet sitt i bakken. Bare få fugler holder til i dynelandskapet sommerstid. En og annen Iteipiplerke kan ha reiret sitt i den korte bakdynevegetasjonen, men den er vanligst på grasmarkene lenger inne. Men bakdynene har også nattevandrere. Vannrette hull i dynene avslsrer de små skogttittsene. Ikke alle gangene er bebodd, noen er fjorgamle med edderkoppspinn eller spirende planter i åpningen, andre er "aktive" og viser små fotavtrykk i den ferske sanden foran åpningen. Har du tålmodighet nok, kan du vente til nattelivet begynner. Utpå kvelden vil små hoder stikke fram i åpningene, og gråbrune nøster piler ivrig omkring mellom sanddynene på jakt etter plantekost og insekter. Skogmusene har få fiender i sommerhalvåret, men om høsten er de bytte for tar?zfalk, spttrvehauk og jovdttgler på trekk. I ly av nattemørket vil også haven komme ut fra skogbrynet lenger inne...

Fargerikl liil i jade ~rkener 81 Trekkg;jester sorfra Et kjent og kjært fenomen langs Jærkysten er fugletrekket. Mindre kjent er det vel at enkelte insekt-arter også kommer til landet vårt fra Ser-Europa og Nord-Afrika. Admiralen og tistelsommerfuglen, begge store og fargeglade sommerfugler, dukker opp i slutten av mai, noe fillete og utslitt etter den lange turen. Eggene legger de på brennesle og tistler. og fra disse blir det nye sommerfugler som i august-september kan ses både langs sandstrendene og innover i landet. Med til trekkende sommerfugler hører også det grå ganrmaflyel og de 10-12 cm store "jetjagerne" d~dningeltode og vindelsvertner som med stor fart flyr til Norge på få dager. Ddningehodet har vepsefarger i mrarkebrunt og gult og med en karakterstisk skalletegning oppe pir ryggen. Vindel-svermeren er tegnet i grått og rosa. Også to blomsterfluer, dobbeltbåndet blontsterfllice og Itvitflekket engblomsterfltte, flyr inn ssrfra. Begge opptrer tallrikt i dynelandskapet utover sommeren. Kl( viositeter Rrirrgeb~rspinnerei er en lodden 2,s-3 cm stor sommerfugl. Hannen er brun, hunnen grå, og begge kjønn har to lyse tverrstriper over framvingene. Mens selve sommerfuglen er forholdsvis sjelden, er deorangeflekkete, sterkt hårete larvenedesto mer iøynefallendeog lette å oppdage. Fra sist i august og utover hesten si t ter de på kvistene av krypvier på markene bak sanddynene. ~Vlattresvermeren er en eksotisk storsommerfugl du må ut om kvelden, omkring solnedgang, for å se. Den er en utholdende og rask flyger. Når den med flotte farger i olivengrønt, svart, hvitt og rdt "surrer" i lufta foran en blomst, kan du tro det er en kolibri du har foran deg! Flytid: juni-juli. Minst like eksotisk er larven til mauresvermeren: olivengrenn eller rødbrun med store, gule flekker langs kroppssidene, og med et stort, buet "horn" bakerst på halen. Næringsplanten er gulmaure, larven er fullvoksen (ca. 6 cm lang) i månedsskiftet august-september. Det saartvingete kysflyet er en sjelden, silkesvart nattsommerfugl som synes å være knyttet til milde, atlantiske kystområder. De første funnene av denne arten i Norge ble gjort i sanddynene på OrreReve i 1949-50. h.loselianila, med gullgul og orangerød pels, er en av de flotteste humleartene våre. Den finnes bare ute ved kysten.

82 Tore h'. Nielsen Arter som nevnes i urtikkelen: Platt ter: Bitterkrgknapp (Sedum acre) Bliklokke (Campanula rotundilolia) Gjeldkarve {Pimpinella saxifraga) Gulmaure (Galium venim) HArsveve (Hieracium pilosella) Krypvier ISalix repens) hlarehalm (Ammophila arenaria) Rynkerose (Rosa rugosa) Salisiv Uuncus gerardi) Skjermsveve (Hieracium umbellatum) Stemorsblomst (Viola iricolor) Sirandkveke (Agropyron junceum) Sirandnellik (Armeria maritima) Sirandreddik (Cakile maritimai Sirandrug (Elymus arenarius) Strandskolm (Lathvrus maritimus) Strandiorn ( ~ryngik maritimum) Tangmelde (Atriplex laiifolia) Tiriltunge (latus corniculatus) Ostersuri (Mertensia maritima! Dyentrosi (Euphrasia sp.) Akerdylle (Sonchus arvensis) Dyr: Admiral (Vanessa atalanta) Hloddripesvermer, seksflekket (Zygaena filipendulae) Rlivinae (Polvommates icarus) ~ringebars~inner (Macrothylcia rubi) Dobbeltbindet blomsterflue (Episyrphus balteaius) Dodningehode (Acheroniia atropos) Gammafly (Plusia gamma) Gronn markgresshoppe (Omocestus viridulus) Hare (Lepus timidus) Heipiplerke (Anthus pratensis) Hvitflekkei engblomsterflue (Scacva pyrastri) Jordhumle (Bombus lucorum) Jordugle (Asio flammeus) 1.iten kollegresshoppe (Myrmeleo~ettix maculaius) 1.iten skqmus (Sylvaemus sylvaticus) Markgrashoppe (familie Acrididae) Mauresvermer (Hyles galii) hlosehumle (Bombus muscorum) Sanddynesnutebille (Oiiorrhynchus atroapterus) Sandgrassommerfugl (Hipparchia semele) Sotmiler (Odezia atrata) Spurvehauk (Accipiter nisus) Steinhumle (Bombus lapidarius) Strandedderkopp (Lycosa prita) Strandrugfly (Phoiedes elymi) Svarivinget kystfly (iiporophyla lutulenta) Tangflue (familie Coelopidae) Tistelsommerfugl (Vanessa cardui) Tirnfalk (Falco iinnunculus) Vindelsvermer (Agrias convolvuli) Akerhumle (Bombus pascuorum) A RI.OOMING LIFE IN DESEW'I'S ON JÆKEN Thesandduneecosystemson thccoast of Jzren havegreat similarity todeserts: high summer iemperaiuresmay occur (55 centigrades have becn measurcd). periods of drought, salt, wind, drifting and burying sand, high ultraviulei radiation. 'She planis and animals inhihiiing the cfosystem show different adapiations to thew environmental conditions. Someof the plants ilike the hlarram Grass) havea well developed.deep root system which reach theground water level. in oi her species the leaf surface iscovered in a sirongcuticule, thestomata on the lower sideof ihe leaves may be hidden in fissures in order to avoid avalx)rati»n. or the leaves may store water for ihc dricr peritds (succulent planis). Somcof the animals(e.g. snails and mice)are nocturnal, thus avoiding thedrought and heat prciblems. Othcr spc~ies imany insects) have a protective skin which reflwts ihc IJV-rildiation and reduccs ihe evalx)r;iiion from iheir Ixxlies. Some of ihe organisms, like thc Sea Holly and come butterfly species, are strongly linked to the sea shore sanddunes. and some are rare and vulnerable in having iheir northernmosi occurrance in Europe in our county. 11 is also inleresting. however, thai some insects (ai least four butterflies: Red Admiral. Wintcd lady, Deaih's-head Hawk. Convolvolus Hawk. and two hoverfly speries) are migrating each year from North Africa and South Europe to Norway and will IK. found in the sanddune landscape during summer.