Kundemagasin fra Orica Norway AS Fjellsprenger n Nr. 2 - November 2011-22. årgang Profilen... side 12 Krafttak i Rendalen...side 20 Sprengningsmodellering... side 38... side 46
Vi utvikler morgendagens teknikk......og løser dagens utfordringer I dine anstrengelser for å øke produktiviteten, effektiviteten og sikkerheten trenger du en samarbeidspartner. En samarbeidspartner som forstår dine utfordringer og som kan hjelpe deg å løse dem. www.oricaminingservices.com
Kjære lesere, Tradisjonen tro foreligger det et nytt nummer av Fjellsprenger n til årets store begivenhet, Fjellsprengningsdagen. Dette arrangementet er av stor betydning for vår spesielle bransje. Her får vi muligheten til å lytte til interessante foredrag, møte gode kolleger og utveksle erfaringer under helt andre og mer avslappende former enn hva vi vanligvis opplever i en stressende hverdag. De siste dagene har jeg flere ganger fått spørsmålet: Du kommer vel på konferansen, kan vi ikke ta en liten prat da, over en kopp kaffe eller noe? Når året nå nærmer seg slutten blir det jo gjerne til at man ser seg litt tilbake og spør; Hvor ble dette året egentlig av? Dette betyr vel at aktiviteten har vært så høy at man egentlig ikke har tatt notis av at tiden bare flyr avsted. Samtidig som man gjør seg noen refleksjoner rundt dette, ser man neste år komme rett rundt svingen. Slik det ser ut nå, tyder mye på at man på samme tid neste år vil stille seg det samme spørsmålet: Hvor ble dette året egentlig av? Det er mange spennende prosjekter på gang, noen allerede oppstartet, noen i startgropa og mange i planleggingsfasen. Vi får nå håpe at situasjonen i Eurosonen kommer under kontroll, og at planleggings- og investeringsviljen her oppe i Norden ikke blir for sterkt påvirket av forholdene lenger syd. I skrivende stund ser det ut som om fornuften seirer i de mest utsatte landene og at fremtidsutsiktene er mer positive enn de har vært de siste ukene. I dette nummeret av Fjellsprenger n kan du lese om noen helt spesielle prosjekter som virkelig viser noe av de norske fjellsprengeres løsningsorienterte tankegang på sitt beste. Du vil også se at Orica Mining Services fra neste år vil bytte navn på sine ikke-elektriske tennmidler. Dette betyr at NONEL for fremtiden vil ha varemerket Exel. Våre ikkeelektriske tennere vil fortsatt bli produsert ved vår fabrikk i Sverige, og det vil ikke bli gjort noen forandringer på produktene, bortsett fra slangefargen på våre SL-blokker. Produkter med nytt og gammelt navn kan derfor trygt brukes om hverandre ved samme sprengningsoppdrag. Vi vil orientere nærmere om denne forandringen i ukene som kommer. Dette vil også bli et tema ved våre sprengningskvelder rundt i landet. En oversikt over disse kveldene vil du finne lenger ut i bladet. Siden dette er årets siste utgave av bladet vil jeg benytte anledningen til å ønske alle lesere en god jul og et fremgangsrikt nytt år! Svein Hegna Commercial Manager Norway Svein Hegna Commercial Manager Norway Innhold Gudvangens hvite gull s. 4 Siste jobb med gjengen s. 12 Krafttak i Rendalen s. 20 På tå hev i Trondheim s. 30 Oversikt, kundekvelder s. 37 Sprengningsmodellering E6 Løsmassetunnel, Møllenberg s. 38 Produktendringer, fra NONEL til Exel s. 46 Nytt om navn s. 48 Fjellsprenger n trenger din hjelp s. 49 Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger n, vennligst ta kontakt med: Thor Andersen. Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215 email: thor.andersen@orica.com Fjellsprenger n 2-2011
Fjellsprenger n 2 - november 2011 GUDVANGEN
S HVITE GULL Tekst og foto: Einar Gjærevold Gudvangen Stein går nye veier. Med Orica på laget tester de ut Civec Control i anortosittgruva midt i verdensarvstedet Nærøydalen. Fjellsprenger n 2-2011
Fjellsprenger n 2 - november 2011 Gudvangen Stein ligger i Nærøydalen, midt inne blant høye fjell og dype daler i det vernede, piktoreske landskapet i Sogn. Jordalsnuten til venstre. Herfra utvinnes det mer enn 210 000 tonn anortositt hvert år. Hvis du syns det er noe kjent med landskapet når du kommer kjørende opp Nærøydalen fra sør og nærmer deg Gudvangen, kan det være fordi du har vært i Nasjonalgalleriet. Der kan du ha sett I.C. Dahls maleri Fra Stalheim (1842). Midt i dette hovedverket fra nasjonalromantikken løfter Jordalsnuten seg som en 937 meter høy kamelpukkel til værs. Og akkurat her, øverst i dalen og et stykke ovenfor roten av pukkelen, har Gudvangen Stein slått hull på nasjonalhelligdommen. For det er her den gjemmer seg, en av verdens sjeldneste og mest verdifulle bergarter; den kritthvite anortositten. Hvit anortositt er den uomvandlete typen av bergarten, forklarer Morten Samskott (57). Den inneholder 30 prosent aluminiumoksyd, og finnes bare på to steder i hele universet. Her i Gudvangen. Og på månen. Unik bergart Anortositt var en ukjent bergart før sveitseren Victor Moritz Goldschmidt (1888 1947) oppdaget den i Sogn i 1917. Goldschmidt var professor i geologi, mineralogi og geokjemi, og kartla mineralforekomster og bergarter over hele Norge tidlig i forrige århundre. Riktignok finnes det forekomster av anortositt enkelte andre steder også, som i Canada, Rogaland, Nord-Hordaland, Lofoten, og på Kola og Grønland, men ikke av det fine, hvite slaget som i Gudvangen. Anortosittmassivet i Sogn og Fjordane dekker et areal på 700 kvadratkilometer og stikker 300 meter dypt. Det tok mange år før en begynte å skjønne hvilken ressurs dette var, derfor er gruvedrift i forekomsten av relativt ny dato; det vil si at den har foregått siden slutten av 1950-tallet. Det er aluminiuminnholdet som gjør anortositten så unik, fortsetter Samskott. Den daglige lederen for Gudvangen Stein er tydelig stolt av fjellet sitt. Aluminiumoksydet gjør bergarten veldig attraktiv for steinullindustrien. Foreløpig har vi ikke klart å finne en god metode til å framstille ren aluminium av den, men vi jobber med saken. Når det skjer, vil anortosittgruva i Sogn bli en svært verdifull ressurs.
Særegen gruve Vi har ikke mange gruver igjen i Norge. Faktisk bare tolv stykker, med smått og stort. Alle har sitt eget særpreg, men kanskje er Gudvangen Stein likevel den mest spesielle. Vi kjører innover i den mørke gruvegangen, som strekker seg som en svakt synkende veitunnel 500 meter innover i Jordalsnuten. Utenfor plasker vestlandsregnet ned, men her inne er det forunderlig tørt og romslig. Gangene er 16 meter brede og 10 meter høye, hvilket gir et tverrsnitt på 160 kvadratmeter. Likevel er det verken tørrheten eller romsligheten som gjør mest inntrykk der vi humper mot den opplyste stuffen i enden av tunnelen. Det er lyset som kastes tilbake fra fjellveggene. Det utrolig hvite berget. Et stykke inn i fjellet deler gangen seg i fire utløpere. Det gir gruva fire stuffer og litt palleland. Her går driften året rundt, men bare på dagtid. Inne i gruva jobber det vanligvis bare tre operatører; to på stuffen og én på bakstuff. I tillegg kommer en sjåfør på hjullasteren og én på tiptrucken. Tre salver avfyres i uka. Det gir en inndrift på fem meter eller cirka 800 kubikk sprengtstein hver gang. Det er et stabilt fjell, sier Samskott mens han parkerer bilen. Det inneholder enkelte slepper med vann, men stort sett har vi tørre og fine forhold. Som du ser, bruker vi lite bolting. Sett med en skytebas øyne er nok anortositten litt seig og tungsprengt, og det finnes ikke klyv i den. Det vil si at det ikke er noe system på strukturen i fjellet. Noen ganger blir det nærmest bare sukker igjen av ei salve, andre ganger blir det bare storstein. Daglig leder i Gudvangen Stein, Morten Samskott (t.v.) diskuterer kvalitetsprøver av anortositt med regionsjef i Orica, Arve Marigård. Prøveprosjekt med bulkemulsjon Framme på stuffen er Arne Hagenson og Bjørn Kalhagen i full gang med ladingen. Assosiasjonene går straks i retning av tunneldrift, for ikke bare bruker operatørene en vanlig tunnelrigg til boringen, de strekker også slanger og pumper bulkemulsjon, Civec Control, i ladehullene. Det er en uvanlig teknikk i norske underjordsgruver, og som bare Rana Gruver har innført tidligere. I alle de ti årene Gudvangen Stein har eksistert, har gruvearbeiderne ladet med ANFOsprengstoff den siste tida fra en annen leverandør enn Orica. Når de nå tar bulkemulsjon i bruk for første gang, er det snakk om en prøveperiode på seks måneder. I denne tida leier gruva en Handi- Loader av Orica. Vi bestemte oss i vinter for å se om det var mulig å kutte i de største utgiftspostene, og ba om et tilbud fra Orica, forteller Samskott. I Orica Skytebas og arbeidsformann Arne Hagenson har begynt ladearbeidet på dagens salve. Hver salve produserer om lag 800 kubikk stein. Fjellsprenger n 2-2011 7
Fjellsprenger n 2 - november 2011 Arve Marigård (t.v.) og Morten Samskott diskuterer emulsjonssprengstoffets fordeler foran matrisetanken, som har en sjelden ideell plassering i anortosittgruva. Her står den både tørt og er godt beskyttet hadde Arve Marigård nettopp tatt over som regionsjef for Vestlandet. Han dro til Gudvangen på befaring og kom opp med et utradisjonelt forslag. Jeg så at de hadde en del slepper med vann som forsinket dem i ladingen, sier Marigård (56). Han er tredjemann i bilen og følger karene med blikket der de flytter ladeslangen fra hull til hull. Vann og ANFO-sprengstoff går dårlig sammen, så vi begynte å diskutere muligheten for å bruke Civec Control i stedet. Morten var positiv, og ble med til Øystese, der Veidekke drev en veitunnel for Statens vegvesen, slik at han fikk se emulsjonssprengstoff brukt i praksis. Morten Samskott ble imponert av det han så og hvor kjapt det gikk å lade med flytende sprengstoff. Han øynet en sjanse til å spare penger. Ladingen går minst dobbelt så fort med Civec Control som det gjorde før, sier han. Emulsjonssprengstoff er mye mer lettvint å jobbe med, dessuten er det en sikrere løsning. Emulsjonen er jo pr. definisjon ikke sprengstoff før du pumper den inn i hullet. En annen fordel er at vi blir mer fleksible med hensyn til når vi kan sprenge. Sprengning med ANFOsprengstoff avgir mye røyk og nitrøse gasser, som må ventileres ut før vi kan gå inn i gruva igjen. Det har vi hittil løst ved bare å sprenge på slutten av dagen, slik at røyken er borte til dagen etter. Nå kan vi sprenge når det passer best. Noen kvalitetsforskjell på sprengningsresultatet har ikke Samskott merket. Er det mer lønnsomt å bruke Civec Control framfor ANFOsprengstoff, tror du? Min utfordring nå blir å sette opp det regnestykket. I første omgang har vi en avtale om å teste emulsjon fram til nyttår. Sentral i steinullindustrien Gudvangen Stein er en liten bedrift, med bare ni ansatte eller innleide, men det er ikke småtterier de tar ut av fjellet hvert år. Gruva har også sitt eget pukkverk og knuser steinen selv. I fjor føyk produksjonen opp i 210 000 tonn. 80 prosent av all anortositt som tas ut i Gudvangen blir eksportert ut av landet, og like mye av dette igjen blir brukt i steinullindustrien i Danmark, Nederland, Tyskland, Sverige, Polen og Bjørn Kalhagen trives med lading av Civec Control i høyden
Lyse og relativt tørre forhold gjør gruva i Jordalsnuten spesiell. Om en kan si at det er trivelig i ei gruve, så passer det her. Litauen. De viktigste kundene er Rockwool, Knauf og Paroc. De resterende 20 prosentene blir levert som hvit singel til det utenlandske markedet. Singel av den hvite anortositten blir brukt i toppdekke på veier i Tyskland og Nederland. Hvitfargen gjør at temperaturen blir senket med åtte ti grader på solrike sommerdager. Tysk og nederlandsk vegvesen har også funnet ut at toppdekket gjør det mulig å senke effekten på armaturer til veibelysning og øke avstanden mellom lysstolpene. Bare 20 prosent av produksjonen i Gudvangen Stein blir brukt i Norge, hovedsakelig i Rockwools fabrikker i Trondheim og Moss. Ut over det går en del stein til vanlig singel og veigrus lokalt. Vi prøver å øke produksjonen litt hvert år, opplyser Samskott. I år håper vi å komme opp i 230 000 tonn. Vi har fått to nye steinull-fabrikker å levere til, men er usikre på om det vil øke omsetningen. Steinullmarkedet er nokså konstant. Hvis vi selger mer til én produsent, vil salget til en annen kanskje minke. Målet er at Gudvangen skal tjene på å bruke Civec Control. Arve Marigård, Orica Anortositt er en verdifull bergart, men geografien kludrer til mulighetene for høy profitt. Nærøyfjorden er ei sidearm til Aurlandsfjorden, som igjen er en utløper av Sognefjorden Norges lengste fjord. Et lasteskip bruker opptil ti timer på å ta seg ut av disse fjordene, og det gir økte transportkostnader. Magefølelsen bestemmer Inne i gruva er ladejobben snart gjort. Dagens salve består som vanlig av 180 hull, der hvert hull er fem meter dypt. Bare 170 av dem blir fylt med sprengstoff, resten er boret for at steinmassene skal ha en åpning å falle inn mot. Samskott gir Orica terningkast seks for måten sprengstoffprodusenten har forberedt overgangen til emulsjonssprengstoff på. Dessuten setter han stor pris på hvordan leverandøren følger opp kontakten. Arve er mye på farten, og jeg syns det er veldig hyggelig at han stikker innom når han kjører forbi. Selv om det ikke er for annet enn å drikke en kopp kaffe og sette Fjellsprenger n 2-2011 9
Fjellsprenger n 2 - november 2011 igjen et Orica-krus, så holder vi i alle fall kontakten og dialogen! I tillegg kommer det en supervisor hit en gang i måneden for å sjekke HandiLoader -utstyret. Gruveselskapet har ikke opplevd en liknende kontakt med en sprengstoffleverandør før. De vi handlet med tidligere, så vi ikke snurten av. Heller ikke når de leverte varer til oss, for de brukte eksterne transportører. Kommer dere til å fortsette å bruke emulsjonssprengstoff? Morten Samskott titter bort på Arve Marigård. Det er ikke så lett å sette tall på det, men magefølelsen tilsier at emulsjonssprengstoff er minst like bra som ANFO. Og økonomisk sett var målet at den skulle være enten like bra, eller bedre. At ladetida halveres er en vesentlig faktor, innskyter Marigård. Det at man slipper å benytte patronert sprengstoff der man har mye vann i hullene innebærer jo også en økonomisk fordel. Prisen på patronert sprengstoff er vesentlig høyere enn på Civec Control. Arve Marigård er godt fornøyd med at Gudvangen Stein har valgt Orica som leverandør. Målet vårt er at Gudvangen skal oppleve at de tjener på å bruke emulsjonssprengstoff. Men uansett valg, er vi glade for å igjen være foretrukket som leverandør. Framtida for Gudvangen Stein ser i alle fall svært lys ut, ifølge gruvesjef Morten Samskott: Vi har regnet ut at hvis vi tar ut åtte millioner tonn hvert år, har vi anortositt nok til 400 år. Og lenger trenger vi strengt tatt ikke å planlegge. Da begynner selv jeg å bli så gammel at jeg får kjøpe meg stav! Gudvangen Stein AS Eier: Nordic Mining Group AS Etablert: 2001 Bergart: Anortositt Produksjon: 210 000 tonn pr år Kunder: Rockwool, Knauf, Paroc og lokale kunder Omsetning: 20 millioner kroner (2010) Anortositt Anortositt (kvitstein, gabriolitt) er en dypbergart som ble dannet under høyt trykk i magmakamre på grensa mellom jordmantelen og jordskorpa for cirka én milliard år siden. Den finnes i ulike kvaliteter. En variant utvinnes fra et stort anortosittmassiv i Rogaland og Hordaland, og inneholder en spesiell feltspat (plagioklas) med et vakkert fargespill. Anortositt blir brukt i matvareindustrien, til lyse asfaltdekker, som filler i maling, plast, gummi og tannpasta, og som fasadestein. Bergarten er sjelden, men forekommer i enkelte store massiver i de prekambriske skjoldområdene. Bergarten er fylkesstein i Rogaland. Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, geoportalen.no.
Vi har produkter, systemer og kunnskap for effektiv drift...... tid er penger Verdens ledende sprengstoffleverandør Orica Norway AS Røykenveien 18 Tel. 32 22 91 00 Postboks 614 Fax. 32 22 91 01 3412 Lierstranda nordics@orica.com www.oricaminingservices.com Fjellsprenger n 2-2011 11
Fjellsprenger n 2 - november 2011 Profilen Sten Magne Brenden SISTE JOBB Tekst og foto: Einar Gjærevold Han har alunskifer i nesa og lurte døden to ganger. På hans første anlegg regnet de med at 15 mann ville omkomme. Om et par år går han av med pensjon. Da vil han ha tilbrakt nesten hele yrkeslivet under jorda. Navn: Sten Magne Brenden Født: 1947 Bosted: Brandbu Jobb: Driftsleder, Skanska Utdanning: Framhaldskole og ett år på teknisk fagskole Sivilstatus: Gift med Solveig (58) Barn: Datter (35) og sønn (34) Interesser: Ski og sykkel. Stelle hus og heim Verv: Nei Hører på: Altetende. Danseband. Abba, Beach Boys. Heller Beatles enn Stones Leser: Fagtidsskrifter og aviser Ser på: Underholdningsprogrammer, nyheter og vintersport Spiser: Mye fisk, minst én fiskerett hver helg Drikker: Vin, både rød og hvit Kjører: Mercedes 290, 1997-mod. Ferierer: Jobber hjemme eller kjører bobil nedover Europa
MED GJENGEN DET TOK TO UKER før jeg ble sluppet ut av sykehuset. Den ene halvdelen av ansiktet var brent, så de måtte skrape det dagen etter. Du kan se at jeg har færre rynker på den ene sida av fjeset enn på den andre. Det var en brutal måte å bli kvitt dem på. Drammen, 29. juni 1999: Klokka er 15:45 om ettermiddagen. Noen sveisere holder på å montere en port i tunnelåpningen til det som skal bli Bragernestunnelen. Plutselig tar det fyr i PS-isolasjonen rundt ventilasjonsanlegget. Brannen sprer seg med rasende fart innover i tunnelen. En gjeng med røykdykkere fra brannvesenet kommer til og haster inn i tunnelen med vannslangene etter seg. Driftsleder Sten Magne Brenden fra Skanska blir med. Han er lommekjent og kan kanskje hjelpe. Imens slikker flammene seg fram til en container 30 40 meter innenfor åpningen. Der har en eller annen satt igjen 82 kilo med sprengstoff. Mest rørladninger. Eksplosjonen er voldsom. Sten Magne Brenden trekker pusten. Tre mann ble drept. To av røykdykkerne og en maskinkjører fra en underentreprenør. I tillegg ble tre Skanska-folk hardt skadd. En elektriker, en borer og jeg. Brenden tier og blar i albumet med avisklipp om tragedien. Ser forsidebildet av seg selv liggende utslått på bakken, omringet av brannfolk og med et krater bak seg. Det er kona som har samlet klippene. Selv har han knapt orket å se i albumet på 12 år. Etter dette ble reglene for lagring og bruk av sprengstoff mye strengere. Det var strengt fra før, men kravene ble ikke overholdt. Sprengstoffet skulle innleveres hver dag, men denne gangen ble noe mellomlagret i tunnelen. Det ble en dyr lærepenge. DET VAR ANDRE gangen Sten Magne Brenden lurte døden. Den første skal vi snart komme til. Egentlig lå det ikke i kortene at Brenden skulle bli anleggsarbeider. Han trådte sine barnesko i den lille bygda Saksumdal, vis à vis Lillehammer, der bestefaren var småbruker og slakter, og faren sveiser men ikke på verksted. I 1940- og 50-årene var det fortsatt vanlig med sveisere, faste hjelpesmenn, på de store Opplandsgårdene. Da Sten Magne var sju år, flyttet familien til Brandbu på Hadeland. Der vokste han opp, og der bor han fortsatt. Faren fikk etter hvert jobb på Christiania Spigerverket i Oslo, mens sønnen fullførte sine sju år i folkeskolen, tok ett år i framhaldsskolen og så ett år til. En kjenning, Gunnar Friskop, var den eneste anleggsslusken i bygda. Han var formann hos en maskinentreprenør i Oslo, Ing. Thor Furuholmen, og tilbød den unge mannen jobb. Siden har Brenden vært i anleggsbransjen. Det hender rett som det er at Brenden går lei av kontorstolen. Han må være der det skjer. På stuffen føler han seg hjemme. Fjellsprenger n 2-2011 13
Fjellsprenger n 2 - november 2011 Faksimile fra avisa Fremtiden 30. juni 1999 Hele tida hos samme arbeidsgiver. Til våren blir det 42 år. Furuholmen hadde begynt på et digert kraftverk for Oslo lysverker i Aurland. De trengte folk, så to stykker av oss reiste over dit og fikk jobb. Det var 20. mai 1970. Jobben var å hjelpe til på bakstuff. Brenden hengte opp ventilasjon, la vannrør og slikt. Jobbet med tilførselstunneler og sjakter. Alt var svært. Etter tre måneder kom han med på et stufflag og fikk bore og lade og sprenge. Han var der i ett år, og så ble han bas på neste jobb, på Aurland Øst. Hvordan var det å jobbe i Aurland? Det var greit. Vi gikk treskiftordning, så jeg fikk dra hjem hver tredje helg. Var det vanskelig å omstille seg fra et landlig miljø til et støyende anlegg? I grunnen ikke. Det var mange fra dalene som tok seg anleggsarbeid på den tida. Det var den skolen vi måtte gå. Og vi var ydmyke for dem som allerede jobbet på anlegget. Aurlandanlegget var en grei arbeidsplass, men forholdene var tøffe. Mye av jobben foregikk med håndmakt, og sikkerhetsutstyr var det så som så med. Hørselsvern fantes ikke, arbeiderne tygde papir og dyttet det i ørene. Vi var mange, over 800 mann på det meste. Og det var utrygt arbeid. Da vi startet i Aurland i 1970, regnet byggherren med å miste 15 mann der i løpet av byggeperioden. Fasiten ble at ni eller ti mann mistet livet. Så vi var ikke like sikre på å komme helskinnet fra et anlegg den gangen som vi er i dag. I dag har vi et helt annet fokus på sikkerheten. Det er ikke uvanlig at sønner følger i sporene til fedrene sine, men det gjaldt ikke Brenden. Derimot inspirerte han faren til å følge i hans spor. Ha-ha, ja, far min gikk lei av Spigerverket. Han så vel at jeg tjente godt og fikk lyst til å prøve. Han kom etter til Aurland i 1972, 49 år gammel. Det er den eneste gangen vi jobbet på samme anlegg. Han ble uføretrygdet på grunn av belastningsskader i en alder av 62 år. Det var gode tider i anleggssektoren den gangen. I 1972 74 tjente jeg tre fire ganger så mye som en industriarbeider. Da lå vi på 110 120 000 kroner i året. Det var like mye som svigerfaren min tok opp i lån da han bygde seg husbankhus i 1971. Industriarbeiderlønna var vel 25 30 000 kroner det året. Samtidig var inflasjonen høy, et banklån var borte i løpet av ti år. Det var ei riktig tid å etablere seg. UTENFOR BRAKKERIGGEN på Holm i Vestfold buldrer lastebilene forbi. De kjører sprengtstein fra den nye lyntogtunnelen som Skanska driver for Jernbaneverket mellom Holm og Nykirke på Vestfoldbanen. Den nordlige parsellen de holder på med nå blir på 1,8 kilometer i fjell. Sten Magne Brenden er driftsleder, som han har vært i en årrekke for Skanska. Brandbuingen forsvinner inn på møterommet og kommer tilbake med to kopper med besk kaffe. Vrir seg i stolen. Vi aner at det er ting han skulle ha gjort. Brenden ble på Aurlandsanlegget i tre år. I 1973 kom han til Drammen, drev en kloakktunnel fra Kobbervikdalen opp til Konnerud og ei 45-graders skråsjakt opp til Fjell. Så, i 1974, bar det til Oslo, og det var her det nesten gikk galt for første gang. Furuholmen drev tunnel for T-banen mellom Nationaltheatret og Stortinget stasjon, og Brenden var skytebas. Berggrunnen her består for en stor del av alunskifer.
Sten Magne Brenden pleier ikke å inspisere boreriggen for å sjekke at riggpiloten følger boreplanen hans. Her gjør han et unntak for fotografens skyld. Ved spakene: Boroperatør Jon Sanden. En dag befant de seg rett under Grand Hotell på Karl Johan. Vi delte opp den store stuffen i sju sprengninger. Skiftet før oss hadde sprengt de første 30 hullene, og vi var inne og koblet den neste salven, som var ferdig ladd. Idet jeg gikk med skyteledningen utover langs veggen, traff den første steinen meg i ryggen, og da jeg kikket opp, så jeg at hele veggen var på tur ut. Jeg fikk to meter med stein over beina og en halv meter over huet. Jeg måtte graves fram. Etter de massene jeg fikk over meg, burde jeg vel ha strøket med, men alunskiferen er veldig porøs, den blir som pukk når den detter i bakken. Men det blir jo tyngde av det. Brenden var ved bevissthet hele tida og hørte at kameratene lette etter ham. Jeg klarte å rope, for jeg rakk å ta meg for og ble liggende sånn... med hender og armer foran ansiktet. Dermed fikk jeg en liten luftlomme. Det gikk bare ti minutter før jeg kunne se opp, men det tok tre kvarter før de fikk gravd meg helt fram. Ulykken påførte ham fem brudd i bekkenbeinet og tre i ryggen, og satte ham ut av spill i tre måneder. Jeg tenkte masse da jeg kjente den første steinen i ryggen. At det var slutt. Det neste jeg reagerte på, var noen svake dunk av steiner som falt ned på steinhaugen etter at raset hadde gått. Jeg følte alt tvers gjennom massen. Opplevelsen satt i kroppen lenge etterpå. Slikt blir ikke helt borte, vet du. Men det er ikke noe som dukker opp til stadighet. Jeg tenker ikke på det når jeg går inn i tunneler i dag. Men det var en stund at jeg kikket meg ekstra godt omkring. Og så fikk jeg et merke for livet... Brenden peker på nesa. På høyre side har den noe som likner en tatovering. Her ser du fjell fra T-banetunnelen. Alunskifer. Det var egentlig bare et lite kjøttsår, men så har skitten i såret grodd seg fast under huden. Fikk du andre varige mén? Jeg har litt plager med ryggen. Det er grunnen til at jeg trener litt. Jeg kan ikke sitte på en kald stein, da får jeg smerter i ryggen med en gang. Det er noe Fjellsprenger n 2-2011 15
Fjellsprenger n 2 - november 2011 med lumbagovirvlene. Og bruddene i bekkenbeinet gjør at jeg ikke tåler frost. TRE MÅNEDER SENERE var Brenden i gang igjen, nå som formann på kraftverkutbyggingen i Glomma ved Sarpefossen. Siden fulgte anleggene på rekke og rad. I åtte år bodde han i Rana, der han bygde ut en malmsilo og en jernbanetunnel i Ørtfjell for Rana Gruber. Han bygde vei fra Mo til Melfjordbotn, restaurerte en fyllingsdam inne ved svenskegrensa, og dro videre til Ålesund for å være med på de undersjøiske tunnelene fra 1986 til 1988. Senere gikk turen igjen til Oslo og krevende sprengninger for nye Nationaltheatret jernbanestasjon. En trikketunnel under Chalmers tekniska högskole i Göteborg var også en stor utfordring. Tunnelen skulle gå rett under høyskolen og sykehuset. Overdeknigen var bare ti tolv meter, og på sykehuset utførte de hjerteoperasjoner. Iblant, på kvelden, ringte de og ga beskjed om at vi ikke måtte skyte, for det var en operasjon på gang. Da var det bare å vente. I løpet av snart 42 år har det blitt mange anlegg, og Brenden har oversikt over alle. Jeg tror det har blitt 34 til sammen. Hva har vært de mest interessante prosjektene? Jeg tror Gjøvikhallen var det mest spesielle. Hallen er 61 meter bred, den desidert bredeste fjellhallen som finnes i Norge. Jeg tror det er et av de største bergrommene i verden, iallfall som er beregnet på folk. Hvordan sprengte dere ut Holm-tunnelens ledelse personlig. Fra venstre Sten Magne Brenden, anleggsleder Geir Kildemo, tunnelformann Arve Seljevold, og prosjektleder Bjørn Kielland. Alle fra Skanska. den bredden? Vi delte opp takskiva i fem biter, og tok dem ut en etter en. Takhøyden er 12 meter på det meste, så det ble en veldig stor pilbue. Det som gjør at hallen står så godt, er at det er store spenninger på sidene, slik at fjellet bærer takkonstruksjonen alene. Målinger som ble gjort underveis, viste at hengen (taket) satte seg med 3,6 millimeter etter at takskiva var tatt ut. Da veggene også ble frigjort etter hvert, var trykket på dem så stort at taket løftet seg igjen med 0,9 millimeter. Men fjellet er veldig stabilt, og det visste de naturligvis på forhånd. En hall med slike dimensjoner krever et fjell med store spenninger. Vi brukte ni måneder på den. Det er ikke så verst, når fjellet ligger midt i bebyggelsen og vi ikke fikk lov til å jobbe etter klokka 23. Det har i det hele tatt blitt mange anlegg i tettbygde strøk. Et av de siste var den nye tospors jernbanetunnelen mellom Sandvika og Lysaker. Bærumtunnelen skulle i tillegg drives mens togtrafikken passerte tett forbi på de eksisterende sporene. Igjen var det strenge krav om forsiktig sprengning. Der var jeg med helt til pukken skulle legges på skinnegangen. Ellers er det ikke mange jobber jeg har fått lov til å følge hele veien. Som regel er vi med ett år eller to, til grovarbeidet er ferdig, så kommer andre og tar seg av finishen. Fra Bærumtunnelen gikk han rett over på neste jernbaneprosjekt, det han står midt oppe i nå; den nye tunnelen på Vestfoldbanen. Han tror det blir det siste. Jeg fyller 64 i høst og kunne ha gått av med pensjon, hvis jeg ville. Men kona er seks år yngre, så jeg får holde ut litt til. Jeg har
blitt oppfordret om å fortsette. Men om et par år blir vi nok pensjonister samtidig. Hva har jobben betydd for deg alle disse årene? Det har jo vært en livsstil å være så mye borte. Det har ikke alltid vært like bra for familien, særlig ikke de tidlige årene. Men jeg har hatt ei snill kjerring, og barna har besøkt meg på nesten alle anleggene og bodd på brakka med meg i feriene. Da jeg var i Nordland i åtte år, var hele familien med. Så jeg tror ungene føler at jeg har vært til stede for dem. I nyere tid har vi fått fine fritidsordninger. Nå er jeg stort sett hjemme hver helg. I ALLE ÅR HAR Sten Magne Brenden vært lojal mot Skanska, eller Furuholmen, som det het i gamle dager. Selskapet fusjonerte med Selmer i 1984 og kalte seg Selmer Furuholmen i fjorten år. Så ble det bare Selmer, og like etter kom svenskene i Skanska og kjøpte opp det hele. Bedriften fikk navnet Selmer Skanska, til slutt bare Skanska. Skanska har vel 50 60 000 ansatte over hele verden. Du får ikke det samme forholdet til noe som er så stort, vet du. I Skanska Norge er vi cirka 1500, og her er kulturen mye lik den vi hadde i gamle Selmer. Vi er de samme personene. Du har fulgt Skanska i tykt og tynt? Jeg har vel hatt like mye glede av å jobbe i Furuholmen/ Skanska som de har hatt av meg. Jeg har ingenting å klage på, jeg har blitt tatt godt vare på. Skanska kostet på meg et helt studieår på teknisk fagskole i Oslo i 1989 90. Det er ikke alle som har fått det. Jo, jeg føler lojalitet til Skanska. Brenden har vært driftsleder og formann hos Skanska Anlegg siden 1975. Selv om han har bakgrunn som skytebas, er han sjelden i fysisk kontakt med sprengstoff i dag. Men det er stadig han som lager bor- og ladeplanene, nummererer tverrsnittet og beregner forbruk. I 2001 fikk han tilbud om å bli personalleder for fjell- og massefolket i stedet. Jeg pendlet til og fra Oslo hver dag og satt på hovedkontoret. Meningen var god, jeg skulle få en lettere jobb. Det holdt i tre år, så måtte jeg ut igjen. Jeg savnet anlegget. Du har jobbet under jorda nesten hele livet. Hva gjør det så interessant? Det var tilfeldig at jeg begynte i bransjen. Men den har sine fordeler, denne jobben. Tida går fort. Om vinteren er det varmt og Våren 1991. Arbeidet med Gjøvikhallen er i gang, og mannskapene har kommet halvveis inn i fjellet. Sten Magne Brenden er arbeidsformann (t.h. i bildet). Prosjektet ble utført av VS-Gruppen, et samarbeid mellom Veidekke og Skanska. Foto: Sten M. Brenden Fjellsprenger n 2-2011 17
Fjellsprenger n 2 - november 2011 godt, selv om arbeidsforholdene kan være litt usunne. Mørkt er det. Lys må du ha. Og møkkete blir du. Men du ser at det skjer noe. Det er en god følelse når vi har gjennomslag. En tilfredsstillelse. Da vanker det en liten påskjønnelse til alle, en god middag og festivitas. Yes! I gamle dager var gjennomslagsfestene beryktet. For anleggsfolkene var de hellige. Vi har markeringer i dag også, men det var mer vilt før. Enkelte gikk på fylla i både to og tre dager før de kom til seg selv igjen. Det var i det hele tatt mye fest og drikking før. Hvor lenge siden er det? Før 1980. Den kulturen tok slutt da vi fikk 2 pluss 1-ordning. Når vi jobbet tre skift var det bestandig to skift som lå på brakka i helgene, og da ble det mye bråk. Men i 1978 ble det slutt på nattskiftene i helgene, og dermed var det bare ett skift på brakka i helgene. Da ble det sjelden gnisninger. Mørkt er det, og møkkete blir du. Men du ser at det skjer noe. Størstedelen av livet har Sten Magne Brenden tilbragt under jorda. Det har han trivdes godt med. Å VÆRE HJEMMEFRA to tredeler av året og ta barneoppdragelsen over telefon, er neppe å anbefale, men Brenden-familien har klart seg fint. I 1975 kjøpte Sten Magne et småbruk på Brandbu, restaurerte det og bygde nytt hus. Her bodde begge foreldrene, i dag er bare moren igjen. Datteren har bygd eget hus like ved, mens sønnen bor et annet sted på Brandbu. Ingen av dem valgte å følge i farens fotspor. Datteren er løytnant i Sjøforsvaret, sønnen er bilmekaniker. Det meste av fritida tilbringes hjemme. Her er det nok å gjøre. Brenden prøver å holde seg i form, delvis på grunn av de gamle ryggskadene, delvis fordi det rett og slett er moro. Et tilbygg til garasjen er innredet som trimrom med multiapparat, løpemølle og spinningsykkel som venner og familie også får bruke. Han anslår at han trener opptil halvannen time tre fire ganger i uka, helst utendørs, på ski i traktene omkring Lygnaseter eller aller helst på sykkel. Sten Magne Brenden har sykkeldilla. Jeg har syklet Trondheim Oslo én gang, og Birken fem seks ganger. De siste årene syns jeg det har blitt mye hysteri rundt dem. Men jeg sykler fortsatt 200 600 mil hver sommer, og har hatt mange fine naturopplevelser på sykkelen over Øståsen og Veståsen hjemme. Annenhver sommer laster han og kona, Solveig, syklene på bobilen og setter kursen for Frankrike og Tour de France. Vi velger ut noen fjelletapper der det ikke går så fryktelig fort når de kommer. Men det er først og fremst folkelivet som er sjarmerende, vet du. Det er jo et sirkus. Brenden vet at han kommer til å savne anleggslivet når han går av. Kanskje vil han påta seg enkelte konsulentoppdrag, men tidene har forandret seg. Det har blitt mye papirarbeid og strenge krav om dokumentasjon på alt. Tror du folk flest vet skjønner hva du holder på med? He-he, nei, jeg må nok forklare litt. De skulle bare visst hvor mange flinke folk det er som jobber i tunnel, fra planleggere til stuffarbeidere! Av og til ser vi på tv at noen klipper av ei snor, men vi får sjelden se bilder fra driften av en tunnel i media. Hva som har skjedd inni der på den tida det tar å lage den, det vet de færreste.
Minova Your Global Ground Support Partner in Mining Your technical problems in consolidation, water proofing, gas sealing and cavity filling can be solved by our high performance resins, grouts, capsules, and bolting systems - applied by your own crews and assisted by our experienced engineers. High performance injection resins and resin capsules (Polyurethane, Silicate, Phenolic) Bolting systems (One/Two Step Bolt, Split Set, Forged Head Bolt, SDA, GRP) Professional assistance by experienced engineers Newly developed product systems Quickbolt Bolting System Thin Sprayed Liner (Tekflex, Capcem) Specialised GRP solutions The Ground Support Company Minova EMEA Fon +49 201 172 1049 Fax +49 201 172 1317 info.de@minovaint.com www.minovainternational.com Fjellsprenger n 2-2011
Fjellsprenger n 2 - november 2011 KRAFTTAK I Veidekke bygger nytt kraftverk i Rendalen. Prosjektet er i seg selv et krafttak av de sjeldne, der entreprenøren har gjort store tekniske nyvinninger for å løse kompliserte krav, i stadig kamp mot råttent fjell.