Sentralbanken i forandringens tegn Jarle Bergo 1 Dette skrift er resultatet av et sterkt ønske fra mange av Kjell Storviks nære medarbeidere om å hedre hans innsats for Norges Bank og for Norge. Artikkelsamlingen pretenderer ikke å dekke hele sentralbankens virksomhet, heller ikke alle store endringer og utfordringer som en har stått overfor. Siktemålet har vært å bringe frem og belyse et knippe problemstillinger som alle har vært sentrale for Norges Bank under Kjell Storviks tid i banken, og hvor han har utvist særlig interesse og engasjement og dermed bidratt til sakenes fremdrift og løsning. Artiklene er likevel holdt strengt tematiske, de søker å belyse proble m- stillingene, ikke enkeltpersonenes innsats. Dels er det tunge trender i tiden nasjonalt og internasjonalt, dels plutselige, uforutsette begivenheter som har satt saken på sentralbankens dagsorden. Alltid vil det ha vært et teamarbeid med flere berørte som har brakt sakene fremover mot en avklaring. Samtidig gjelder det uten unntak at i forhold til de problemstillinger som drøftes nedenfor, har Kjell Storvik vært en sentral kraft i Norges Banks arbeid. Mange av temaene vil det bli arbeidet videre med nærmest kontinuerlig så langt vi kan se fremover Da Kjell Storvik kom til Norges Bank i juni 1985 som nyutnevnt visesentralbanksjef, gjaldt fortsatt formelt den gamle lov om Norges Bank fra 1892. En ny lov var riktignok vedtatt, men trådte først i kraft i september 1985. Sentralbankens oppgaver etter den nye lov var mange, men i praksis var ikke det å være et beslutningsorgan for pengepolitikk en av dem. De sentrale instrumenter i pengeog valutapolitikken var hjemlet i kredittloven av 1965 og valutaloven av 1950. Beslutninger om bruk av disse og andre, mer uformelle virkemidler var lagt til Finansdepartementet. (For valutalovens vedkommende var riktignok viktige reguleringsområder delegert til Norges Bank). Innslaget av direkte reguleringer var betydelig, selv om en var kommet inn i en fase der disse var under nedbygging og til dels nærmest hadde avviklet seg selv. Norges Bank skrev i denne tiden brev med råd om bruken av de kreditt- og valutapolitiske virkemidler; om rentestyring, plasseringsplikt, emisjonsregulering, rentekontroll, reservekrav, geografisk differensiering av kredittlovens virkemidler og om lisensiering av valutalån og kronelån til utlandet. Alt dette er nå avviklet, og pengepolitikken i Norge følger det internasjonalt vanlige mønster 1 Jarle Bergo er visesentralbanksjef 5
med mål fastsatt av politiske myndigheter og en sentralbank som selv treffer beslutninger om bruken av virkemidlene for å nå dette mål. Riktignok eksisterer fortsatt det formelle reguleringslovverk, men Finansdepartementet har i et høringsnotat foreslått at kredittloven og valutaloven oppheves og at bestemmelser som det er aktuelt å videreføre, innarbeides i sentralbankloven. Det ville i så fall representere sluttstenen på et arbeid Kjell Storvik har vært tungt engasjert i. Rasjoneringssystemet møtte han som medlem av Skipsvalutakomiteen fra 1970 av, og som statssekretær i Finansdepartementet ble han i 1982 satt til å lede et offentlig utvalg for revisjon av valutaloven. Senere kunne han i Norges Bank være med å legge grunnlaget for avvikling av de direkte reguleringer i praksis og overgang til markedskonforme virkemidler. Innen penge- og valutapolitikken har altså Norges Banks oppgaver utviklet seg fra nærmest å være et rasjoneringskontor for kreditt og valuta til en moderne sentralbank med instrumentuavhengighet. Denne endringen er godt dokumentert i bankens egne publikasjoner og andre kilder. Det har vært medvirkende til at vi i dette skriftet har lagt hovedvekten på andre oppgaver og problemstillinger som er viktige for sentralbanken, men kanskje mindre kjent utad. Selv om praksis med hensyn til pengepolitikken, og etter hvert trolig også lovverket, er kommet nærmere hva som er vanlig internasjonalt, kan det imidlertid være gode grunner til å vurdere en større revisjon av sentralbankloven. Dette er blant de tema som tas opp i Nyhagens artikkel om sentralbanklovgivningen avslutningsvis i dette skrift. Her trekkes også noen linjer bakover. Norges Bank skal være et utøvende og rådgivende organ i penge- og valutapolitikken. Det krever kjennskap til og begrunnede oppfatninger om utviklingen i norsk økonomi fremover. Norges Bank utarbeider anslag på utviklingen, med særlig vekt på det nominelle forløp i sine kvartalsvise inflasjonsrapporter. Disse og andre analyser danner et viktig grunnlag for rådgivning om den økonomiske politikken og, under vårt nåværende pengepolitiske regime, også for vurderinger av virkemiddelbruken. I tillegg er Norges Bank pålagt å holde offentligheten informert om penge- og valutaforholdene, som ikke kan ses isolert uten referanse til økonomien for øvrig. Rådgivningen (og folkeopplysningen) kommer til uttrykk i brev til Finansdepartementet, i ledere til Inflasjonsrapporten, i sentralbanksjefens årstale og gjennom bl.a. forelesninger og pressekonferanser. Hammerstrøm og Nicolaisen har i sin artikkel sammenholdt konjunkturutviklingen og Norges Banks ex ante vurderinger av den gje nnom Kjell Storviks peri- 6
ode som sentralbanksjef. Holmsen og Qvigstad går nærmere inn på inflasjonsrapportene som analyseverktøy. Gode vurderinger av den økonomiske utviklingen og en effektiv gjennomføring av pengepolitikken krever dyp innsikt i økonomiens funksjonsmåte, både teoretisk og gjennom en empirisk tallfesting av de økonomiske sammenhenger. Det er derfor ikke underlig at sentralbanker, og Norges Bank er intet unntak her, satser betydelige ressurser på forskningsvirksomhet. Fra en forsiktig begynnelse tidlig på 80-tallet har forskningsaktiviteten i Norges Bank fått solid feste. Kjell Storviks aktive støtte til satsingen på økonomisk forskning har vært av stor betydning. Norges Bank er nå deltaker i internasjonalt forskningsarbeid på felter av sentral interesse for banken, og ikke lenger som en juniorpartner. Artikkelen til Ericsson, Jansen, Kerbeshian og Nymoen representerer nettopp et nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid om et tema med nær tilknytning til praktisk utøvelse av pengepolitikken. Kjell Storvik stod videre i 1996 bak et initiativ for å styrke forskningen omkring pengepolitikk, finansmarkeder og finansinstitusjoner også utover Norges Bank. Initiativet ledet til opprettelsen av Senter for pengepolitisk og finansiell forskning, finansiert i fellesskap av en rekke statlige institusjoner og private organisasjoner. Det finansierer doktorgradskurser ved norske universiteter og høyskoler, samt doktorgradstipendier innenfor disse forskningsfeltene. God statistikk er essensielt for forskning og analyser. Som det fremgår av Holters artikkel er Norges Bank en betydelig statistikkprodusent. Fokus for virksomheten har i Kjell Storviks tid i banken dreiet fra å skulle understøtte regulerings- og rasjoneringsstystemet til nettopp å danne basis for forskning og analyse, selv om kontrollaspektet fortsatt er viktig. Problemene i bankvesenet, som skulle vise seg å lede opp til den store bankkrisen, begynte å tårne seg opp ikke lenge etter at Kjell Storvik tiltrådte sin stilling i banken. Han var meget aktivt med allerede i arbeidet med å finne løsninger av de første større bankproblemene, som blant annet ledet frem til dannelsen av Sparebanken Nord-Norge og administrasjonen av Norion Bank. Disse erfaringene sammen med vervet som styremedlem i Kredittilsynet i perioden 1986 til 1992 var sikkert sterkt medvirkende til det engasjement han la inn i arbeidet i Norges Bank med å etablere et ryddig og godt forhold til andre tilsynsmyndigheter og operasjonalisere sentralbankens rolle i makrotilsynet av finansinstitusjonene og -markedene. Gjennom et nært samarbeid med Kredittilsynet har en hensiktsmessig arbeidsdeling blitt etablert. I Norges Bank er de halvårlige Finansielt utsyn-rapportene et initiativ som er blitt applaudert frem av Kjell Storvik. Lund og Solheim redegjør nærmere for dette arbeidet og om betydningen av finansiell stabilitet i sin artikkel. 7
Lund og Solheim setter som en forutsetning for finansiell stabilitet at finanssektoren har «mekanismer som demper utslagene av de impulsene finansinstitusjonene eller finansmarkedene utsettes for». Oppgjørssystemene er viktige, svært viktige, i så måte. Betalingsoppgjørene er en potensiell kilde til overføring av problemer fra en finansinstitusjon til en annen. Sikre og effektive oppgjørssystemer er en essensiell del av et opplegg for å sikre finansiell stabilitet. Kjell Storvik drev dette arbeidet frem i Norges Bank. Han ledet flere interne arbeidsgrupper på området på begynnelsen av 90-tallet. Dette resulterte i at risikospørsmålet ved avregning og oppgjør, og utvikling av et nytt og sikrere oppgjørssystem i Norges Bank ble definert som et hovedsatsingsområde for sentralbanken. Grønvik og Vedel beskriver i sitt bidrag viktige aspekter ved oppgjørssystemene, og vurderer hvordan Norges Banks oppgjørssystem samsvarer med den internasjonale utvikling. Lov om Norges Bank er rik på opplisting av oppgaver, men sparsom på formål for banken. På ett punkt er formålet klart: Banken skal «fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet». Selv om Norge kanskje sto seg rimelig godt i internasjonal sammenheng, var det klare forbedringspotensialer for norsk betalingsformidling midt på åtti-tallet. Manglende effektivitet hadde ikke minst sammenheng med manglende prising på betalingsformidlingstjenester, delvis forårsaket av offentlig subsidiering av enkelte tjenester. Kundene ble dermed ikke ledet til de mer kostnadseffektive tjenestene. Kjell Storvik har påsett at Norges Bank etter beste evne har vært en pådriver i forsøkene på å endre dette. Kontaktutvalget for betalingsformidling var et Norges Bank-initiativ og hvor Storvik var leder fra 1994. Banken har dessuten gjennomført to større analyser av bankenes og postens inntekter, kostnader og prissetting i betalingsformidlingen, og kartlegger årlig utviklingen i bruken av ulike betalingstjenester og prisingen av disse. Dette arbeidet har vakt interesse også internasjonalt. Loven spesifiserte målet for bankens virksomhet på området, men ga ingen virkemidler for å oppnå dette annet enn gjennom rådgivning og opinionspåvirkning. Likevel, kanskje mye på grunn av Kjell Storviks innsats, er situasjonen nå langt mer tilfredsstillende. Grønvik og Veggum tar for seg dette og andre sider ved pengeflytting før og nå i sin artikkel. Velfungerende verdipapirmarkeder er av stor viktighet for en sentralbank, både utfra mulighetene for en effektiv og markedskonform virkemiddelbruk i pengepolitikken og for den finansielle stabilitet. Kjell Storvik har lagt stor vekt på dette. Han var også styremedlem ved Oslo Børs i perioden 1993-1996. Han, og mange med ham, er opptatt av fremtiden til den norske markedsplassen. Dens konkurransemuligheter i et stadig mer integrert verdipapirmarked internasjonalt er et sentralt tema i Wemes artikkel, som spenner opp interessante perspektiver og muligheter for det norske verdipapirmarkedet. 8
Det internasjonale aspekt har vært sentralt gjennom hele Kjell Storviks yrkesaktive liv. Årene i Rederiforbundet og studier ved Harvard gav ham en internasjonal orientering tidlig i karrieren. Det ble ikke mindre av internasjonalt arbeid i Norges Bank. Som visesentralbanksjef gikk han inn som medlem i Nordisk finansielt utvalg, som har til hovedoppgave å drøfte og utvikle nordiske holdninger og synspunkter på sentrale internasjonale monetære og finansielle spørsmål, særlig slike som berører Det internasjonale valutafond (IMF). Formann i dette utvalget var han fra 1993 til 1996. Som sentralbanksjef ble han utnevnt til norsk medlem av IMFs høyeste beslutningsorgan, guvernørrådet. Der, og i de månedlige møter med sentralbanksjefer fra toneangivende land i Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) i Basel, har de store internasjonale økonomiske problemstillinger stått på dagsorden. Selv om Norge er et lite land og vår innflytelse begrenset, har landet hatt en innsiktsfull og artikulert talsmann i disse fora. Men Kjell Storvik brakte ikke bare norske synspunkter inn i den internasjonale debatt, han tok også det internasjonale perspektiv med seg i arbeidet her hjemme. Det gjaldt så vel på det overordnede økonomisk-politiske området som på praktiske spørsmål vedrørende organisering og drift av sentralbanken. På dette siste området deltok han da også meget aktivt i et større prosjekt i regi av BIS. Et av de store tema som for tiden drøftes internasjonalt, er hvorledes en skal søke å forbedre det internasjonale finansielle system for å forebygge og redusere omfanget av kriser som dem vi nylig har sett i Mexico, Russland og flere land i Sørøst-Asia. Dette og beslektede problemstillinger drøftes i Grønns artikkel om rammene for internasjonal økonomi. Sentralbankens oppgaver endrer seg normalt bare gradvis over tid. Den enkelte sentralbanksjef kan påvirke kursen, men skipet vil til vanlig ha vært godt underveis i lang tid allerede, og store kursendringer tar det tid å gjennomføre. Forvaltningen av petroleumsfondet har imidlertid kommet til som en ny og svært viktig oppgave for Norges Bank de siste tre årene. Utredningene om grunnlaget for og innretningen av forvaltningen og rådgivningen om dette overfor Finansdepartementet, så vel som oppbyggingen av organisasjonen har i sin helhet funnet sted mens Kjell Storvik var sentralbanksjef. Dette har hatt det resultat at Norges Bank nå er landets desidert største kapitalforvalter også på aksjesiden. Å lede dette arbeidet har vært en stor utfordring og ekstremt krevende. Selv om horisonten for forvaltningen er langsiktig, og det er i det perspektiv en får bedømme virksomheten og avkastningen av den, må det kunne sies at så langt, selv i en meget turbulent tid, har det hele teknisk og risikostyringsmessig fungert meget tilfredsstillende. Dette er et område hvor Kjell Storviks innsats utvilsomt vil bli vurdert som meget betydningsfull, også i et langsiktig perspektiv. To artikler tar for seg emner relatert til forvaltningen av Petroleumsfondet. Bøhn og Vikøren tar for seg 9
prinsippene for forvaltningen og den praktiske organisering av arbeidet, mens Kjær drøfter strategien for å oppnå meravkastning i aksjeporteføljen. Til sammen håper vi denne kavalkade av, skal vi kalle det «fremtidsrettede tilbakeblikk» på sentrale problemstillinger for Norges Bank over de senere år, kan bidra til å gi et inntrykk av bredden i Kjell Storviks interesseområde og hans innsats som leder av sentralbanken. 10