TRR-2009-810 INSTANS: DATO: 2009-11-06 Trygderetten Kjennelse DOKNR/PUBLISERT: TRR-2009-810 STIKKORD: Menerstatning ved yrkesskade. Ftrl 13-17. SAMMENDRAG: SAKSGANG: Ankenr: 09/00810 PARTER: FORFATTER: Forskrifter: F.21.04.1997. Menerstatning. Årsakssammenheng. Stadfestelse. Mann som falt på isen og slo ryggen i forbindelse med postombæring fikk godkjent skaden som yrkesskade i sykmeldingsperioden. Tre år senere hadde han fortsatt ryggplager, og han mente de vedvarende ryggplager skyldtes den godkjente yrkesskaden. Retten viste til at det må legges til grunn en hovedårsakslære ved vurderingen av årsakssammenheng, og fant at det ikke var mest sannsynlig at yrkesskaden var hovedårsak til hans nåværende ryggplager. Det ble bla vist til at han også forut for yrkesskaden hadde hatt ryggproblemer. Stadfestelse. Ankende part: Ap, X Ankemotpart: NAV Klageinstans Oslo og Akershus, Oslo 1. Fabienne Mørch, rettsfullmektig, rettens administrator. 2. Brynjulf Egeberg, medisinsk kyndig rettsmedlem. 3. Ole Christian Moen, juridisk kyndig rettsmedlem. Saken gjelder: Anke over vedtak om avslag på krav om menerstatning, jf. folketrygdloven 13-17. KJENNELSE: Ap, født i 1969, fikk i vedtak av 28. oktober 2004 godkjent skade pådratt ved fall på isen som yrkesskade. Han satte den 8. november 2006 fram krav om menerstatning, men kravet ble avslått i vedtak av 8. mai 2007. Etter klage ble vedtaket stadfestet av NAV Klage og anke Oslo og Akershus i vedtak av 14. februar 2008. Ap, ved prosessfullmektigen, har anket dette vedtaket inn for Trygderetten ved erklæring av 14. mars 2008. NAV Klage og anke Oslo og Akershus har prøvd vedtaket på nytt i samsvar med trygderettsloven 13, men har ikke funnet grunnlag for å endre dette. NAV Klage og anke Oslo og Akershus har gitt en framstilling av saksforholdet og partenes anførsler i et udatert oversendelsesbrev. Ap, ved prosessfullmektigen, har fått tilsendt kopi av oversendelsesbrevet med frist for å uttale seg, men har ikke kommet med ytterligere merknader i saken. Ankesaken ble oversendt Trygderetten 5. mai 2009. Retten har senere mottatt omkostningsoppgave fra prosessfullmektigen. NÆRMERE OM SAKENS BAKGRUNN Når det gjelder de faktiske forhold, framgår i hovedsak følgende av sakens dokumenter: Ap er en 40 år gammel mann som kom til Norge fra Utlandet for ca. 20 år siden. I forbindelse med postombæring i desember 2003 skled han på isen og slo ryggen mot fortauskanten. Han fikk smerter på høyre side av korsryggen som ble oppfattet som en bløtdelsskade. Skaden ble senere godkjent som yrkesskade i sykemeldingsperioden ved Y trygdekontors vedtak av 28. oktober 2004. Ap har imidlertid hatt ryggplager siden fallet og satte fram krav om menerstatning den 8. desember websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftsok?txt=text&button=%a0+s%d8k+%a0&emne1=%e5rsakssammenheng*&emne2=hoved%e5rsaksl%e6r*&emne3=tua+og+l 1/5
2006. Spesialist i ortopedisk kirurgi, dr. B, har vurdert Aps plager i forbindelse med menerstatningskravet i erklæring av 23. mars 2007. Her framgår det at han også før ulykkeshendelsen har vært sykmeldt på grunn av ryggsmerter. Videre framgår det at MR undersøkelse har påvist congenitt trang spinalkanal og facettleddsforandringer i 3. og 4. lumbale skivenivå og en relativ spinal stenose i nivå med 4. lumbalskive. Dr. B vurderer det imidlertid slik at dette ikke er en tilstand som utløses ved en fallskade. Han fastslår for øvrig den medisinske invaliditeten på bakgrunn av ryggplagene til 20 prosent. Dr. B uttaler seg på nytt i erklæring av 18. september 2009. Her framgår det blant annet at ryggplagene i dag er forholdsvis uforandret, og dr. B fastholder tidligere vurdering om at det er mer enn 50 prosent sannsynlig at hans graciale ryggmargskanal og relative spinal stenose er årsaken til de langvarige ryggplagene. Aps prosessfullmektig har innhentet uttalelse av 8. august 2008 fra arbeidsmedisiner C. Dr. C mener at de nåværende ryggplagene ikke ville ha vært til stede dersom fallet tenkes bort, og at dette derfor må være hovedårsaken til Aps arbeidsuførhet. PARTENES ANFØRSLER Den ankende part, Ap, ved prosessfullmektigen, har nedlagt påstand om at det til tilkjennes menerstatning gruppe 1 og har i hovedsak anført: - at avslaget er fattet på feilaktig faktisk grunnlag, da han ikke hadde plager før fallet i 2003 av tilsvarende art som han har pådratt seg etter fallskaden, - at selv om han hadde ryggplager også før fallulykken, ville ikke disse ha fått et slikt omfang dersom fallulykken ikke hadde inntruffet, jf. «tuen og lasset"-prinsippet som er akseptert i NAVs retningslinjer, - at dr. B uttaler at han neppe ville fått det sykdomsforløpet han har hatt om ryggen hadde vært normal før skaden, og at hans ekstra sårbarhet som følge av de beskrevne ryggproblemene må tillegges betydelig vekt ved vurderingen, - at om ikke hele uførheten skyldes yrkesskaden, må det i alle fall vurderes hvorvidt deler av uførheten kan tilskrives fallet, - at saken ikke er tilstrekkelig medisinsk opplyst og at det bør innhentes ny spesialisterklæring. I brev av 15. august 2008 har Ap, ved prosessfullmektigen, vist til innhentet uttalelse fra arbeidsmedisiner som konkluderer med at dagens ryggplager ikke ville vært til stede dersom fallet tenkes bort og at fallet derfor må være hovedårsak til pasientens uførhet. Vedlagt følger artikkel fra henholdsvis Unifob Helse, Nasjonalt ryggverknett og Pfizer vedrørende spinal stenose. Ankemotparten, NAV Klageinstans Oslo og Akershus, har i oversendelsesbrevet lagt ned påstand om at det påankede vedtak stadfestes og har anført: «Samsvarende med 13 første ledd i lov om anke til Trygderetten har Klage- og ankeenheten i Oslo og Akershus tatt det påankede vedtaket opp til ny behandling, men uten å finne grunnlag for å omgjøre det. Den ankende parts prosessfullmektig har i dok. 38 gjennom sin argumentasjon rundt kravet til årsaksammenheng tatt til orde for at det må legges en betingelseslære til grunn i vår sak. Hun viser til at den ankende parts plager ikke ville ha oppstått hvis yrkesskaden ikke hadde inntruffet. Etter praksis gjelder en hovedårsakslære etter bestemmelsen. Det vil si at det først foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng der arbeidsulykken er hovedårsaken eller den dominerende årsaken til skaden. Dersom en skade skyldes flere årsaker som virker sammen (samvirkende årsaker), må arbeidsulykken med andre ord utgjøre mer enn 50% av årsaksvekten. Etter hovedårsakslæren er kravet til årsakssammenheng ikke oppfylt selv om arbeidsulykken er en nødvendig betingelse for skadefølgen. Hovedårsakslæren er den årsakslære som ble lagt til grunn etter lov om ulykkesforsikring for websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftsok?txt=text&button=%a0+s%d8k+%a0&emne1=%e5rsakssammenheng*&emne2=hoved%e5rsaksl%e6r*&emne3=tua+og+l 2/5
industriarbeidere mv., jf. Rt-1935-413. De tidligere ulykkestrygdlovene ble samlet i lov om yrkesskadetrygd i 1958. Yrkesskadetrygdloven ble i 1971 inkorporert i ftrl av 1966. Kapittel 13 i folketrygdloven av 1997 er således en videreføring av bl.a. lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere mv. Siden det i forarbeidene til noen av de lovendringene som har ført frem til ftrl av 1997, ikke er tatt avstand fra den årsakslæren som Høyesterett oppstilte etter lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere mv., tilsier forhistorien til lovens kapittel 13 at det gjelder en hovedårsakslære. For det andre følger det også av en langvarig, fast og i det vesentlige konsekvent trygdepraksis at det gjelder en hovedårsakslære etter 13-3 første ledd, jf. bl.a. Trygderettens kjennelse TRR-2003-5962. For det tredje har Høyesteretts generelle merknader i Rt-2005-495 for hvorfor det gjelder en hovedårsakslære ved yrkessykdommer etter ftrl 13-4 andre ledd, overføringsverdi ved yrkesskader. For det fjerde slår Høyesterett fast i en dom av 13. juni 2006 HR-2006-1017A - om rekkevidden av 5-25, som regulerer adgangen til full refusjon av nødvendige medisinske utgifter ved yrkesskade, at det gjelder et kvalifisert årsakskrav. Som begrunnelse for dette standpunktet vises blant annet til hensynet bak yrkesskadereglene, jf. Rt-2005-495. Ankemotparten skal ved sin vurdering av det foreliggende bevistilbudet bemerke at i denne saken gjelder det samme beviskravet som i forvaltningsretten ellers. Det vil si at det må foreligge sannsynlighetsovervekt (mer enn 50% sannsynlig) for et faktum for at det kan legges til grunn. Det vises bl.a. til Øie «Trygderetten og dens rettsanvendelse» (1994) s. 517følgende, som s. 537 uttaler:» Det er klart at det på trygderettsområdet i alminnelighet i det minste må kreves en overvekt av sannsynlighet». Den ankende parts syn på kravet til juridisk årsakssammenheng i herværende sak, må følgelig anses uten rettskildemessig dekning. Saken gjelder fastsettelse av varig medisinsk invaliditet etter godkjent yrkesskade. I den forbindelse er det innhentet spesialisterklæring fra spesialist i generell/ortopedisk kirurgi, Overlege ved Riskhospitalet B (dok. 17 og 27). Av spesialisterklæringen fremgår det at de lidelser den ankende part har i dag ikke kan settes i sammenheng med skaden som ble påført ved yrkesskaden av 04.12.03. Av spesialisterklæringen fremkommer det at den ankende parts rygglidelse i dag anses å være forårsaket av congenitte forandringer i spinalkanalen og degenerative slitasjeforandringer og ikke den aktuelle yrkesskaden. På bakgrunn av en totalvudering av sakens medisinske opplysninger finner Nav Klage og anke Oslo og Akershus at det ikke fremstår som sannsynliggjort at den ankende parts lidelser i dag kan anses å ha adekvat årsakssammenheng med yrkesskaden som inntraff den 04.12.03. Vilkårene for rett til menerstatning anses således ikke å være oppfylt. Den ankende parts prosessfullmektig hevder videre subsidiært at saken ikke kan anses å være tilstrekkelig medisinsk belyst. I denne sammenheng vises det til at den ankende part har vært i behandling gjennom fastlege samt at den ankende part har vært godt utredet hos spesialist i generell/ortopedisk kirurgi. På bakgrunn av dette anser ankemotparten at saken er tilstrekkelig medisinsk belyst. Den ankende part synes på denne bakgrunn ikke berettiget til menerstatning, 13-17. Klage- og ankeenhetens vedtak er således gyldig.» RETTENS BEMERKNINGER Det spørsmål retten skal ta stilling til, er om Ap har rett til menerstatning etter folketrygdlovens regler. Lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) 13-17 har regler om menerstatning ved yrkesskade. Bestemmelsen lyder: «Et medlem som ved en yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftsok?txt=text&button=%a0+s%d8k+%a0&emne1=%e5rsakssammenheng*&emne2=hoved%e5rsaksl%e6r*&emne3=tua+og+l 3/5
til en årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever. Menerstatningen beregnes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av departementet.» Med hjemmel i bestemmelsens annet ledd har Sosial- og helsedepartementet den 21. april 1997 fastsatt forskrift om menerstatning ved yrkesskade. Forskriftens 1 første ledd lyder: «Menerstatning ved yrkesskade skal gi kompensasjon for ulemper av ikke-økonomisk art som følge av yrkesskade som er godkjent etter folketrygdloven.» Dersom retten er kommet til samme resultat som ankemotparten og er enig i den begrunnelse som er gitt i oversendelsesbrevet, er det tilstrekkelig å henvise til denne, jf. trygderettsloven 21 annet ledd. Retten er kommet til samme resultat som ankemotparten og kan i det vesentlige slutte seg til det som framkommer foran under ankemotpartens anførsler. Retten vil likevel bemerke: Ap var utsatt for en arbeidsulykke i desember 2003, og fikk ryggplagene godkjent som yrkesskade sykmeldingsperioden. Ryggplagene har imidlertid vedvart, og det er ved MR påvist blant annet trang ryggmargskanal. Retten må ta stilling til om hans nåværende ryggplager er en følge av den godkjente yrkesskaden, og dermed kan gi grunnlag for menerstatning hvis de øvrige vilkårene i folketrygdloven 13-17 er oppfylt. Det blir dermed et spørsmål om der er årsakssammenheng mellom hendelsen og ryggsmertene han pådro seg ved fallet og de ryggplagene han har i dag. Verken ordlyd eller forarbeider gir anvisning på hvilket krav til årsakssammenheng som skal legges til grunn. Det følger imidlertid av rettspraksis og Trygderettens praksis at det er hovedårsakslæren som gjelder ved krav om menerstatning. Hovedårsakslæren innebærer at det må foretas en vurdering av hvorvidt yrkesskaden er den dominerende årsaken til skadefølgen. Dette modifiseres noe ved at det kan foretas en fordeling. Prosessfullmektigen har anført at «tua og lasset» prinsippet og særlig sårbarhet, som NAV omtaler i rundskrivet til folketrygdloven 12-18, kan komme til anvendelse ved vurderingen av årsakssammenheng etter folketrygdloven 13-17. Når det gjelder «tua og lasset"-prinsippet, viser retten til at dette er et prinsipp som kun har rettskildemessig forankring i langvarig forvaltningspraksis i tilknytning til folketrygdloven 12-18. Prinsippet må etter rettens syn oppfattes som et avvik fra regelen om at hovedårsakslæren gjelder på trygderettens område, og bør ikke gis anvendelse utover krav etter folketrygdloven 12-18. Retten er etter dette kommet til at det må anvendes en hovedårsakslære ved vurderingen av om det er årsakssammenheng mellom yrkesskaden og skadefølgen. Videre vil retten bemerke at det kreves at årsakssammenhengen må framtre som mest sannsynlig eller mest nærliggende i vår sak. Det vil si at det må være sannsynlighetsovervekt for at yrkesskaden er hovedårsak til nåværende plager. Ved vurderingen av om yrkesskaden er hovedårsaken til Aps aktuelle ryggplager, vil tidligere sykehistorikk brosymptomer med hensyn til ryggplagene være et moment. Ap hadde også forut for yrkesskaden kontakt med fastlege på grunn av ryggsmerter, og har vært sykmeldt for ryggplager i kortere perioder. Han mener selv at ryggsmertene han har i dag er av en helt annen karakter enn de han har hatt tidligere. Av de medisinske opplysningene i saken framgår det imidlertid at smertene også før ulykken var på høyre side av ryggen med tidvis utståling. websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftsok?txt=text&button=%a0+s%d8k+%a0&emne1=%e5rsakssammenheng*&emne2=hoved%e5rsaksl%e6r*&emne3=tua+og+l 4/5
Ortoped B finner at både sykehistorie og kliniske funn harmonerer med at det foreligger en tranghet i ryggmargskanalen som gir symptomer. Det er altså samsvar med den kliniske tilstand og den påviste tranghet i ryggmargskanalen, og da er det sannsynlig at det også er en årsakssammenheng her. En trang spinalkanal er oftest medfødt, men tilstanden forverres med årene etter hvert som degenerative forandringer bidrar til at det blir trangere. I denne saken er det etter rettens syn mest nærliggende at fallet ga forstrekning eller støtskade, eventuelt med småblødninger i muskulaturen, som har gitt smerter og stivhet en periode. Hans spinalstenose ser ut til å ha gitt lette symptomer også forut for skaden, særlig under belastende arbeid. Etter skaden har det etter hvert tilkommet ytterligere smerter og funksjonstap som er svært vanskelig å forstå som skadefølge av yrkesskaden, men harmonerer med utvikling av symptomer på grunn av spinalstenosen. Retten er etter dette kommet til at yrkesskaden ikke er hovedårsaken til hans nåværende ryggplager. Anken har etter dette ikke ført fram. Det påankede vedtaket stadfestes. Saksomkostninger Ap har lagt ned påstand om saksomkostninger. Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten etter trygderettsloven 25 første ledd pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part (saksomkostninger). Da avgjørelsen i ankesaken ikke er til gunst for Ap, kan saksomkostninger ikke tilkjennes. Kjennelsen er enstemmig. SLUTNING: 1. Vedtak truffet av NAV Klage og anke Oslo og Akershus den 14. februar 2008 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Fabienne Mørch Sist oppdatert 22. august 2013 websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftsok?txt=text&button=%a0+s%d8k+%a0&emne1=%e5rsakssammenheng*&emne2=hoved%e5rsaksl%e6r*&emne3=tua+og+l 5/5