Raymond Johansens tale til landsstyremøtet 2. oktober 2009 KONTROLLERES MOT FRAMFØRING Arbeidet i partiorganisasjonen etter valget Kjære partikamerater! Før valgkampen satte vi oss to store mål. For det første skulle vi øke oppslutningen om Arbeiderpartiet. Nådde vi det målet ville det være vår første fremgang to valg på rad siden 1957. For det andre skulle vi sikre fortsatt flertallsregjering. Greide vi det ville gjenvalget være det første for en sittende flertallsregjering siden 1969. Kamerater: Jeg er veldig glad for å kunne stå her i dag og si: Vi greide det! Vi nådde begge målene. Gratulerer så mye alle sammen! Nesten 1 million mennesker la Arbeiderparti-lista i stemmeurnen. Vi er størst i 17 av 19 fylker. Vi har hatt framgang i samtlige. Vi er der Arbeiderpartiet skal være: Som den drivende politiske kraften i Norge. I denne valgkampen fikk vi fram de ideologiske forskjellene. Skatt eller velferd. Fellesskap eller hver enkelt for seg selv. Gjennom valgkampen fikk vi fortalt vår store historie igjen, og igjen. Vi fortalte den i tv-ruta, på stands, ved lunsjbordet, og på husbesøk. Samtidig leverte vi en helt uslåelig grasrotkampanje. Vi slo alle rekorder hva gjelder roseutdeling og husbesøk. Vi vet nå at hele 50% av de som stemte på Arbeiderpartiet bestemte seg under valgkampen. Det betyr at organiseringa av valgkampen var avgjørende for valgresultatet.
Vi har begynt å analysere effekten av husbesøkene våre. Tallene er foreløpig svært ferske, og ikke fullt ut gjennomarbeidet. Jeg skal allikevel si to ting, som tydelig utpeker seg. Det ene er at husbesøk øker valgdeltakelsen. Det andre er at husbesøk øker Arbeiderpartiets oppslutning. Nesten 6 av 10 av de vi har besøkt opplevde husbesøket som positivt, eller svært positivt. Vi har møtt folk der de er. Vi gikk fra dør til dør, gjennomførte pendleraksjoner, barnehageaksjoner og skoleaksjoner. Aksjoner i marka og på rockekonserter. På eldresentre og kjøpesentre. Men vi har også møtt folk på nye måter. Både Valgpanelet.no og bransjemagasinet Kampanje har kåret Arbeiderpartiet til vinner av den digitale valgkampen. En av nøklene til valgseier var altså evnen til å forene det moderne med det tradisjonelle. Partiet som kampanjeorganisasjon er betydelig styrket. Og har kanskje aldri vært sterkere! Mange har hevdet at Arbeiderpartiets framgang, skyldtes SVs tilbakegang. Det er feil. Arbeiderpartiets fremgang skyldes at vi både greide å beholde veldig mange Ap-velgere fra 2005, samtidig som vi mobiliserte over 70 000 hjemmesittere. Folk som sympatiserte med oss sist, men likevel valgte å bli hjemme, trakk nå til urnene for å gi Arbeiderpartiet sin stemme. Samtidig mobiliserte vi svært mange førstegangsvelgere og hadde en avgjørende mobilisering blant fagorganiserte. Jeg vil fullt ut slutte meg til Jens som i går rettet en stor takk til både Martin og AUF og Roar og Fagbevegelsen for et meget godt samarbeid og fantastiske resultater. Arbeiderpartiet hadde framgang i alle 19 fylkene. Aller størst fremgang fikk vi i Finnmark med 5,1 prosentpoeng siden 2005, og hele 18,6 prosentpoeng siden 2001. I Hasvik fikk vi en rekordoppslutning på 57,3%. I Sunndal på Nordmøre gikk vi frem 9,8 prosentpoeng. Eksemplene er mange. Men i Årdal var de litt lei seg. De gikk tilbake 2,2% og fikk i år kun 70,2% av stemmene... Jeg er stolt av at vi nå har en stortingsgruppe som teller 64 representanter og består av 32 menn og 32 kvinner. Halvparten av alle kvinnene på Stortinget kommer fra Arbeiderpartiet. Likestilling er et lederansvar på alle nivåer i partiorganisasjonen. Det skal også gjenspeile vår sammensetning av regjering og ledernivå i den nye stortingsgruppa. Vi vant fordi vi sto sammen, arbeidet hardt og holdt fast på strategien. Alle valgkampmedarbeiderne i Arbeiderpartiet har sin bit av denne seieren.
Ut av denne valgkampen har vi en styrket partiorganisasjon. Med stor selvtillitt. Med mange engasjerte tillitsvalgte og mange nye medlemmer. Framover skal vi vise velgerne at vi er tillitten verdig. Og vi skal sørge for at Arbeiderpartiet skal være den fremste drivende politiske kraften i Norge i årene som kommer. -------------------------------------------------- Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen har høy oppslutning. Både dette og tidligere valg viser at folk slutter opp om det spleiselaget velferdsstaten er. Folk er enige med oss i at den som har sterkest rygg kan bære litt tyngre. Tradisjonelt sett taper derfor ikke sosialdemokratiske partier i Norden valg fordi velgerne ønsker en ny politisk retning. Valgnederlagene skyldes heller at velgerne ikke føler at partiene tar folks hverdagsproblemer tilstrekkelig på alvor eller at partiet i stor nok grad tar fremtidens utfordringer på alvor. Det er noe av forklaringen på at mange sosialdemokratiske partier opplever tilbakegang i flere land i Europa. Derfor må vi ikke la dag-til-dag politikken hindre oss å se de lange linjene. Vi må være de som endrer og forbedrer systemene, ikke de som bare forsvarer dem. Vi må stille de kritiske spørsmålene om ting kan organiseres bedre. Arbeiderpartiet må komme med troverdige bilder på hvordan vi vil at samfunnet skal utvikle seg. Ikke bare de neste fire årene, men også de neste tjue. Vi må ha blikket rettet mot 2011 og 2013. Men også mot 2029. Noen av vår tids største utfordringer ligger foran oss og Arbeiderpartiet må ha de beste svarene. Arbeiderpartiets styrke er å skape politiske løsninger får å bekjempe urettferdighet. - Det var vår bevegelse som skapte visjonen om at alle skulle ha et sikkerhetsnett når vi ble sjuke, arbeidsledige og gamle, før vi til slutt fikk vi på plass folketrygden i 1967. - Det var vi som satte debatten om likestilling på dagsorden, lenge før vi hadde en offensiv likestillingspolitikk i Norge. - Det var vi som kjempet fram enhetsskolen med lik rett til utdanning, gjennom mulighet for lån og stipend gjennom Lånekassa og innføring av 9-årig grunnskole, lovfestet rett til videregående opplæring og 13-årig skoleløp. Det var kombinasjonen av gode analyser, ambisiøse mål og målbevisst arbeid over tid, som gjorde Arbeiderpartiet til den skapende kraften i forrige århundre. Også i dette århundre må vi tørre å ta tak i de store utfordringene og meisle ut kursen fremover. Jeg vil derfor varsle at vi nå skal i gang med et arbeid for å involvere hele partiorganisasjonen til å delta i et stort politisk verksted der vi utformer politikken fram mot 2029.
Heldigvis er det ikke bare Jens, Helga og jeg som skal komme med svarene. Partikontoret skal legge til rette for en bred debatt. Bidragsyterne skal vi finne over hele landet. Dette blir et felles prosjekt for hele partiorganisasjonen, på alle nivåer. Jeg vil her peke på tre av de store debattene jeg mener Arbeiderpartiet må ta i arbeidet med politikkutvikling fram mot 2029. 1. Den første utfordringen knytter seg til finansiering av velferdsstaten. De som tror at vi med våre oljepenger har sikret velferdsstaten i overskuelig framtid, tar grundig feil. Fram mot 2029 vil vi måtte kjempe enda hardere for den norske modellen enn vi til nå har gjort. For hvert femte år som går, øker gjennomsnittsalderen med ett år. Det er svært bra. Men vi lurer oss selv om vi tror at dette ikke også gir store utfordringer for eldreomsorgen og velferdsstaten. I 1967 var det nesten 4 yrkesaktive per pensjonist. Snart er vi nede i 2. Det er klart det er en stor utfordring for velferdsstaten. Det å sikre god velferd og eldreomsorg til alle kommer til å bli tøffere enn vi tror. Forventningene kommer til å bli større. Men vi må stå fast på målet: Alle skal sikres god og likeverdig behandling i alderdommen. Utfordringene skal løses i fellesskap, ikke overlates til den enkelte. De som tar til orde for å kutte skattene og svekke og privatisere velferdsstaten går i motsatt retning. Det er fullt mulig å gjennomføre en slik politikk. Det finnes mange eksempler på det fra andre land. Det betyr ikke dommedag og ragnarokk. Men hvis vi stadig får litt mer skattekutt. Litt mer private løsninger. Litt mer i lommeboka. Så kan det bety at vi i 2029 sitter med en todelt velferdsstat. I en slik todelt velferdsstat vil det offentlige kun sørge for minimumssykehjem. Med lav standard. Med lite tid fra pleierne. Kun til det nødvendigste, knapt nok det. Jeg tror hver av oss selv kan tenke oss en situasjon der våre foreldre havnet på et slikt minimumssykehjem. Hvem ville med hånden på hjerte sagt at man ikke hadde vurdert private alternativer? Og i særdeleshet dersom private løsninger nærmest var hovedregelen. Det samme eksempelet kunne bli brukt om skolen. Da beveger vi oss mot det amerikanske systemet. Der middelklassen selv sparer til barnas utdanning, selv sparer til egen alderdom og selv må sikre seg ved sykdom. Og hvor hver enkelt i langt mindre grad føler de får igjen for skatten de betaler. For hvis skatten bare går til å sikre utdanning, helse og eldreomsorg til de som ikke klarer å ordne med det selv, da svekkes motivasjonen til å betale skatt. Man får ingenting igjen for den.
Og ikke minst svekker det interessen for å sikre gode offentlige skoler og sykehjem. For det at de aller fleste benytter offentlige tilbud, gjør i seg selv tilbudene bedre. For da vil pårørende med ressurser, engasjere seg, klage, skrive brev og stå på for mer ressurser og bedre organisering. Hvis de samme pårørende uansett ordner seg privat, blir det mindre slikt nødvendig engasjement for de offentlige tilbudene. Da får vi et todelt samfunn der alle ikke er sikret god skolegang, der alle ikke er sikret like godt helsevesen eller eldreomsorg. Derfor har vi bare ett alternativ: Å kjempe for sterke fellesskapsløsninger i tiden fram mot 2029. Men for å få det til må vi være ærlige å si at det blir et voldsomt trøkk for å få folk til å holde seg i arbeid framover. Arbeidslinja blir viktigere enn noen gang. Det vil være behov for nesten 165.000 årsverk i helse- og sosialsektoren fram mot 2029. Da må vi ha utdanningsinstitusjoner, arbeidsvilkår og status i de aktuelle yrkene som gjør at folk sier at: Dette er interessant for meg. Dette vil jeg være med å bidra til at vi får til. Det å jobbe mot uønsket deltidsarbeid, bidra til lavere sykefravær og øke sysselsettingen blant minoritetene vil bli viktig. Vi vet at det står nesten 700.000 i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. De mottar arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger eller annen støtte fra det offentlige. Mange av disse ønsker å bidra mer. Men de kan ikke yte 100%. Det er sløsing med verdifulle ressurser om du må velge mellom å være helt innenfor eller helt utenfor arbeidslivet. Bare vi legger litt til rette for det - sørger for at de som nærmer seg pensjonsalder kan stå lenger i jobb - senker terskelen litt - Så kan vi utløse verdifull arbeidskraft. Men vi skal ikke gjøre det som i Storbritannia og Tyskland, hvor man nærmest har skapt et todelt arbeidsliv: Det ordinære arbeidsmarkedet og et med dårligere lønns-og arbeidsforhold. Da får man en egen gruppe i samfunnet som er fattigere enn andre, som er i jobb men likevel må benytte seg av støtteordninger. Og som på mange måter faller utenfor samfunnet. Gode arbeidsforhold for alle henger derfor nøye sammen med ønsket om å sikre en god velferdsstat for alle. Vi må fram mot 2029 synliggjøre at individet har interesse av et sterkt fellesskap. At alle får det bedre om alle har det bra. Og sørge for at alle føler en forpliktelse overfor velferdsstaten, fordi det er noe som angår dem, deres barn og deres foreldre. Bare slik kan vi føre den norske modellen videre inn i en ny tid. 2. Den andre store utfordringen jeg vil peke på, knytter seg til verdens økende flyktningeproblem. Vi er nå ca. 6,5 milliarder mennesker på jorda. I 2029 vil antallet ha steget til 8 milliarder. Nær sagt hele veksten vil komme i de fattigste landene land i Afrika og Asia. Sammen med en varslet matvarekrise, økt kamp om vannressurser og global oppvarming, må vi forvente en kraftig økning i antall flyktninger. Det vil i stor grad påvirke den rike verden. Også Norge. Derfor må vi utarbeide en helhetlig politikk for hvordan Norge skal håndtere en slik utvikling.
Altfor mange sosialdemokratiske partier i Europa har skygget unna innvandringsdebatten. Men hvis man skygger unna en debatt mange er opptatt av - i stedet for å vise vei: Da taper man. Arbeiderpartiet må derfor, i tiden som kommer, klare å legge premissene for en slik debatt, og vi må tørre å snakke om de store utfordringene vi står overfor. Jeg vil trekke opp fire rammer jeg mener en slik diskusjon bør føres innenfor: For det første skal Arbeiderpartiet føre en generøs bistandspolitikk og en aktiv internasjonal politikk. Det er et desperat behov for å bidra til utvikling i den fattige delen av verden. I Kina og India har de løftet flere hundre millioner ut av fattigdom. Andre land, som Afghanistan og mange land i Afrika, er preget av krig, konflikt, analfabetisme og fattigdom, i tillegg til en kraftig befolkningsvekst. Det er begrenset hvor mange et land som Norge kan ta i mot. Også derfor må vi gjennom vår utenrikspolitikk bidra til økt stabilitet i verden og færre på flukt. For det andre skal vi føre en streng og rettferdig asyl- og flyktningpolitikk. De som har krav på beskyttelse skal få det. De skal bli tatt godt imot og inkluderes i det norske samfunnet. De som ikke har krav på beskyttelse skal få avslag, og sendes ut av landet. Norge skal ikke være et land som får rykte på seg som dumsnille og enkle å utnytte. Det er det bare menneskesmuglerne som tjener på. For det tredje må vi ha en kraftfull kriminalitetsbekjempelse. Når gamle fru Arnesen er redd for å ta T-banen eller å gå til det lokale senteret på kvelden, er det et stort sosialt problem. Og det er en kjerneoppgave for sosialdemokratiet å gjøre noe med det. Derfor skal vi slå hardt ned på vold og annen kriminalitet. Både ute på gata og innen husets fire vegger. Kampen mot kriminalitet gjelder uavhengig av etnisitet og bakgrunn. Men overfor utlendinger som begår kriminalitet, har vi noen ekstra virkemidler. De skal vi benytte. Utvisning og soning i hjemlandet bør benyttes i større grad enn i dag. Og vi må reagere raskt mot grunnløse asylsøkere som utnytter asylinstituttet til å begå kriminalitet. Dette er nødvendig for å bekjempe kriminaliteten. Men også for å beholde legitimiteten til asylinstituttet. For det fjerde skal vi føre en offensiv integreringspolitikk. Enkelte gir inntrykk av at vi kan velge bort det flerkulturelle Norge. Det kan vi ikke. Det vi kan velge er hvordan vi skal forholde oss til det. Arbeiderpartiet må, sammen med de unge generasjonene, gå i front og forme det nye norske vi.
Og det skal vi gjøre i tråd med sosialdemokratiske tradisjoner. Vi skal velge å samle og ikke splitte. Vi skal åpne døra, åpne hjertet, åpne øra og åpne hendene, ikke knytte neven og låse døra. Vi skal være tydelige på at innvandrerne er en betydelig ressurs for Norge. De bidrar med arbeidskraft. De bidrar med en språkmektighet som vil være viktig for Norge. Mandarin, punjabi språk som blir viktige i framtida. Men vi skal ikke late som det ikke er utfordringer. Vi skal ta hverdagsproblemene på alvor. - På Mortensrud skole i Oslo har 97% av elevene fremmedspråklig bakgrunn. Det er klart det byr på spesielle utfordringer. - Det er klart det er utfordringer i familier der alle meldinger fra skolen oversettes og tolkes av poden selv, fordi foreldrene ikke behersker norsk. - Det er klart det kan skape konflikter når ingen dukker opp på dugnad i borettslaget eller unger leker ute til langt på natt. Vi skal ha høye ambisjoner på vegne av de som kommer fra utlandet og bosetter seg i Norge. Vi skal være tydelige på pliktene. Og tydelige på rettighetene. - Alle må ha en plikt til å lære seg norsk og sette seg inn i norske samfunnsforhold. Og en rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. - Alle må ha en plikt til å bidra til velferdsstaten gjennom arbeid og skatt. Og en rett å bli vurdert etter kvalifikasjoner, ikke hudfarge. - Alle har en plikt til å respektere ytringsfrihet, likestilling og norsk lov. Og en rett til ikke å bli forhåndsdømt. Vi skal beskrive utfordringene. Men alltid ha fokus på løsningene. Hva skal vi gjøre i forhold til Ali på Lindeberg? Som har foreldre som ikke snakker norsk. Og som har to storebrødre som prøver å trekke han med i A- eller B-gjengen? Hvordan skal vi sikre at han også får forutsetninger til å fullføre videregående opplæring og få seg jobb? Dette vil være viktig i debatten partiet skal føre i tiden som kommer. 3. Den tredje utfordringen jeg vil nevne er vår tid største, nemlig menneskeskapte klimaendringer. Vi vet i dag, at vår aktivitet på jorda har ført til økt konsentrasjon av klimagasser. Og vi vet at disse klimagassene fører til at temperaturen på jorda stiger. Tørke og vannmangel vil sende millioner av mennesker på flukt. Hele øysamfunn i stillehavet vil forsvinne under vannmassene. Dette vil skje uansett også om vi greier å redusere klimautslippene. Dette er ikke i verste fall dette er i beste fall!
Noen mener vi skal stikke hodet i sanden, og late som ingenting. At klima ikke er noe å gjøre ved. At det er håpløst for lille Norge å skulle endre noe. Noen politikere mener, på ramme alvor, at klima ikke er en viktig sak. Og i alle fall ikke en sak som krever politiske grep. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson omtalte i høst klimautfordringene som politikk i ytterste potens. En større, vanskeligere og mer internasjonal politisk utfordring enn verden noen gang før har stått ovenfor. Men fortsatt en politisk utfordring, hvor også løsningene er politiske. Og hvor samarbeid og fellesskap er eneste utvei. Ikke mer indiviualisme og egoisme. Derfor må jeg få lov å si jeg er ganske oppgitt over at store deler av norsk miljøbevegelse ikke har tatt inn over seg at de grunnleggende politiske skillene på høyre- og venstresida også er avgjørende i miljøpolitikken. Når man setter likhetstegn mellom SV og Venstre som likeverdige miljøpartier, og endog sammenlikner Arbeiderpartiet med Fremskrittspartiets miljøpolitikk, har man fått med seg lite av hva valget i høst faktisk sto om. Det sto om det skulle være Jens Stoltenberg eller Siv Jensen som skulle representere Norge på klimatoppmøtet i København! Deler av miljøbevegelsen var rett og slett en hårsbredd fra å bidra til at Norge skulle spille rollen som bremsekloss i København. Og ikke rollen som kraftfull pådriver. Viktigst av alt, er å få på plass en ny klimaavtale i København i desember. Men fram mot 2029 må vi erkjenne at klimakrisen vil endre fundamentale sider av hvordan vi lever våre liv i dag ikke minst hvordan vi forbruker. Vi må forberede oss på at vi kommer til å merke dette mer enn vi vil like. Men diskusjonen må ikke bare ha som utgangspunkt hva vi skal ofre, hvilke arbeidsplasser som blir borte, byrder og problemer. Vi skal snakke om muligheter. Om modernisering. Om nye arbeidsplasser. Arbeiderpartiet har aldri fryktet ny teknologi. Vi har aldri fryktet modernisering. Tvert i mot. Og når vi skal endre det norske samfunn til et lavutslippssamfunn, er det en historisk modernisering vi snakker om. En enorm vekst i innovasjon. Teknologiutvikling må stå sentralt i løsningen av klimakrisen. Verden står midt i en energikrise. Det åpnes ett nytt kullkraftverk hver uke i Kina. Skal vi få bukt med store klimautslipp raskt, må vi sørge for teknologi som gjør at også fossilt brensel kan brukes på en miljøvennlig måte. Norge skal derfor være spydspiss i utviklingen av teknologi for fangst og lagring av CO2. Fram mot 2050 må verdens utslipp reduseres med mellom 50 og 85 %. Et karbonnøytralt Norge i 2030 er et steg i riktig retning. Men vi må gjøre mer og det kan vi gjøre på en måte som sørger for at både Norge og verden kommer styrket ut på andre siden. ------------------------------------------ Vår viktigste ressurs i politikkutformingen er våre medlemmer. Når jeg sier at Arbeiderpartiet skal ha femten tusen nye medlemmer før neste landsmøte, er ikke det fordi jeg mener
kjøttvekta betyr alt. Store medlemstall er vel og bra, men det er medlemmenes hjerte, deres hode og deres hender vi har bruk for. Flere medlemmer betyr mer engasjement. Flere til å ta på seg viktige verv. Flere som tenker og utformer politikk. Som bidrar med sin bakgrunn og sine kunnskaper. Sin erfaring og sine kontaktnett. Jeg vil ha flere medlemmer fra fagbevegelsen. Flere elektrikere. Flere fra akademia. Flere omsorgsarbeidere. Flere fra privat næringsliv. Flere fiskere og bønder. Allerede har vi fått over fire og et halvt tusen nye medlemmer. De har meldt seg inn i Arbeiderpartiet fordi de tror på oss. På politikken vår. Fordi de har et engasjement. Utfordringen jeg gir dere her i salen i dag er følgende: - Hvordan skal vi dra nytte av det engasjementet? Derfor har jeg lyst til å gi en hjemmelekse til Landsstyrets medlemmer: Fylkespartiene må raskt sørge for å kontakte hver og en av de nye medlemmene. Det betyr at du er øverste ansvarlige i Aust-Agder for 70 nye, May Britt. Og i Akershus er det 293 personer som har meldt seg, Sverre. Solveig i Oppland: Jeg regner med at du klar for å ta i mot dine 302 nye? 339 nye medlemmer i Hordaland, Sveinung. Vi har en veldig viktig jobb foran oss. Politikken formes i kontakt med organisasjoner, bedrifter, fagbevegelsen, akademia, og folk flest. Derfor må Arbeiderpartiet være et åpent og lyttende parti. Vi skal føre dialog. Vi skal snakke, men også lytte. Også Arbeiderpartifolk har èn munn og to ører! Med 64 stortingsrepresentanter har vi den klart største stortingsgruppa. Den skal også være den klart beste. Jeg synes det er viktig at dere som har sørget for å få valgt dem inn, også vet at jeg kommer til å stille krav til dem. 1. Jeg vil kreve at de er samfunnskritiske og aldri selvgode. 2. At de er synlige, tydelige og trygge i media. 3. At de er lyttende og opptre som gode ombud for befolkningen. 4. Og at de alltid, alltid er framoverlente. Med en stor stortingsgruppe, 179 ordførere, snart et stort regjeringsapparat og en rekke tillitsvalgte i hele landet, har vi alle muligheter for å få de innspillene og skape de ideene vi trenger for å forme politikken fram mot 2029.
Arbeiderpartiet skal ha lav terskel for deltagelse. Høy takhøyde for å bryte meninger. Og kort avstand til de som sitter med makt og posisjoner. Jeg vet at jeg sikkert framstår litt krevende nå. Aller helst skulle vi sprettet champagnen og spist jordbær til krampa tok oss. (Opptil flere her gjorde vel forsåvidt nettopp det i natt ) Det mener jeg dere har fortjent, alle som en. Dere er fantastiske, dyktige representanter for Arbeiderpartiet. Dere bærer mye av partiet på deres skuldre, og jeg er stolt og takknemlig over å ha dere på vårt lag. Men vi må minne hverandre om at jobben vi har foran oss er stor. Utfordringene er mange. Men vi skal jobbe hardt. Og sammen skal vi klare å sørge for at Arbeiderpartiet blir den drivende politiske kraften i Norge også de neste tiårene. Takk for oppmerksomheten!