Janne S. Drangsholt Ingrid Winters makeløse mismot Roman
Tusen takk til Kjetil
Til min egen familie
Where are you heading? Everything is already here. Ted Hughes
1 Marimbalyden lot seg ikke ignorere. Etter noen sekunders mentale øvelser for å blokkere ut lyden med tankekraft, resignerte jeg som vanlig rimelig fort. Jeg åpnet øynene og prøvde å komme på hvilken dag det var. Det kjentes som onsdag. Litt for langt uti uken og akkurat litt for lenge til helg. Jeg vendte meg over på siden. Skal du dusje først, mumlet Bjørnar med hodet ned i puten. Nei. Hvorfor ikke? Jeg skal løpe. Skal du? Pause. Nei. Jeg hengte nattkjolen på den allerede overfylte knaggen, steg opp i badekaret og rygget så vidt unna den kalde vannstrålen. Vi hadde tatt bort dusjkabinettet som opprinnelig var tegnet inn i motsatt hjørne fra badekaret. Vi vil ha dusjen i badekaret, forklarte jeg rørleggeren på planleggingsmøtet, for å spare plass. Er du sikker, spurte han. Jepp. Dere bør i hvert fall ha opplegg til dusjkabinett, innvendte rørleggeren, i tilfelle de som kjøper huset av dere en gang, ønsker seg det. Lurt å tenke litt fremover.
Jeg husker at jeg vurderte å ringe Bjørnar for å høre med ham, men han hadde allerede gjort det klart at han var for travel til å være med på disse møtene. Derfor hadde jeg fått carte blanche til å gjøre som jeg ville. Og jeg visste hva jeg ville. Vår fremtid lå i dette huset. Dette var endestasjonen. Nå bygde vi et hjem som lå akkurat der vi ville bo og som inneholdt et perfekt antall soverom og stuer, samt en bitte liten hage hvor vi kunne dyrke rabarbra og plante roser og et kirsebærtre. Derfor smilte jeg lett overbærende til rørleggeren og sa med fast stemme at det vi ville, var å ha dusj oppi badekaret. Ikke noe opplegg til dusjkabinett. Punktum. Allerede året etter at vi flyttet inn, ble Alva født. Med en baby i huset virket det plutselig så trangt og lytt. Som om vi var oppå hverandre hele tiden. Noe som ble forsterket av at Jenny måtte gi opp rommet sitt da Alva ble ett år, og flytte sammen med Ebba. Siden hadde det vært krangling hver kveld. Om vinduet skulle være åpent eller lukket. Om lyset skulle være på eller av. Om de skulle lese eller ikke. Om hvem som var mest stille når de sov. Ebba puster så høyt når hun sover, klagde Jenny, det er ekkelt! Men Jenny promper! Æsj! Dessuten var det umulig å få rabarbraen til å vokse seg frodig og stor. Uansett hvor mye jeg gjødslet ble det bare noen tynne, seige trevler som ingen spiste. Rosene fikk jeg heller ikke til å blomstre. Kirsebærtreet hadde vi ikke
engang kjøpt. Og akkurat det med dusjen hadde Bjørnar tatt opp cirka to uker etter at vi flyttet inn. Dusjkabinett, sa han, det skulle vi hatt. Hvorfor tenkte vi ikke på det? Jeg ble stående og se på ham uten å si noe. Dusjkabinett, gjentok jeg til slutt. Ja, det hadde vært praktisk. Jeg så naboene hadde det. De mente det var inkludert i de opprinnelige plantegningene. Sa vi nei til det? Nei. Var det ikke tegnet inn? Nei. Er du sikker? Ja. Ja vel. Men det burde det ha vært. Jeg liker ikke å dusje i badekaret. Hvorfor ikke det? Jeg liker det bare ikke. Stå oppi badekaret. Det er ikke noe deilig. Man har mer armrom i et dusjkabinett. Jaha? Men all plassen du får på badet, da? Vi kan jo ha en kommode eller en hylle her inne. Det hadde vi ikke fått plass til med dusjkabinett. Vi burde hatt dusjkabinett. Etter hvert som slike samtaler endte opp med krangling og i tillegg økte i omfang, ble jeg i tvil om dette virkelig var endestasjonen vår. Om dette var Hjemmet vi skulle bli gamle i.
Til å begynne med sjekket jeg bare én gang i uken, men også denne hyppighetsfrekvensen økte gradvis, helt til finn.no/eiendom var det første jeg klikket meg inn på om morgenen og det siste jeg besøkte om kvelden. Ikke at det gjorde noen forskjell. Det var alltid de samme husene i de samme bydelene til de samme prisene. Vi var enige om at det manglende utvalget ikke var noe problem og at vi hadde god tid, men i det skjulte begynte jeg å bekymre meg for at det allerede var for sent. At vi hadde passert for mange restauranter, og nå kom til å ende opp på McDonald s. Det varme vannet rant nedover kroppen. Noe av det samlet seg i dammer langs badekarkanten. Jeg lukket øynene, prøvde å tømme hodet og dyttet fingrene innover i brystene for å lete etter kreftklumper. Som vanlig var det umulig å skjønne hva som var melkekjertler og ikke. Bjørnar kom inn på badet. Du får tørke opp det vannet, sa han, jeg skjønner ikke hva vi tenkte på. Hvorfor har vi ikke dusjkabinett? Jeg vet ikke, mumlet jeg, det burde vært med i plantegningene. Vi er uansett for sent ute, sa han, går du og vekker barna? Kan du kjenne på den ene puppen min? Jeg lurer på om det er en kul her inne. Rett ved armhulen, liksom. Nei. Gå og vekk barna nå.
Jeg ristet de to eldste ut av søvnen og bar en halvvåken Alva, som fremdeles luktet en babyaktig blanding av gummi og melk, ned trappen. Bjørnar hadde på uforklarlig vis allerede rukket å sette ut et assortert utvalg av oppskåret frukt på spisebordet og lagt brødskiver på alle tallerkenene. TV, mumlet Alva bak smokken. Ikke TV nå, klumpen, vi må spise frokost. Jeg er ikke klumpen. Jeg vet det, vennen. Men du må spise nå, for vi skal snart i barnehagen. Er det mandag? Nei, det er onsdag. Torsdag, mumlet Bjørnar. Torsdag. Og i morgen er det fredag, og da er det helg. Når er i morgen? Det er etter i dag. Er det i morgen etter i dag? Ja. Ja vel. Kan jeg få ipad? OK. Hun fulgte intenst med på skjermen mens hun løftet skjeer med Cheerios opp til munnen med den ene hånden og holdt den andre under haken så hun ikke skulle søle. Jenny stirret søvndrukkent ut av vinduet. Ebba plasserte én og én cherrytomat oppi matboksen. Bjørnar leste avisen på den andre siden av bordet og rynket på nesen av den rettferdige kaffen. Den som smakte gjørmevann.