Byen bytter byggeskikk Christiania 1624-1814
Lars Roede Byen bytter byggeskikk Christiania 1624-1814 AHO Arkitekthøgskolen i Oslo arkitektur urbanisme industridesign
Roede, Lars 2001 ISSN ISBN CON-TEXT THESIS 2 Avhandling for doktorgraden innlevert til Arkitekthøgskolen i Oslo 1. april 2001. 2. opplag trykt i november 2001. UTGIVER: Arkitekthøgskolen i Oslo BILDE OMSLAG: Dops gate 7 i Bergfjerdingen, bakgården. Foto: LR. TRYKK: GCS as
Lars Roede A city changes its building culture 1 Christiania 1624-1814 One objective of the thesis was to create a wider body of evidence for the vernacular building traditions of Christiania (now Oslo) from its founding in 1624 until it became the capital of independent Norway in 1814. After the devastating fire of old Oslo in 1624, the city was renamed and re-founded at a new site, and traditional log houses were banned. Brick was promoted, but cheaper timber-framing with brick infill was permitted and chosen by 50 % of the burghers. Many log houses were also built illegally, and the authorities periodically submitted to popular demand for the familiar houses. Three different building techniques were employed side by side. Except for neighbourhoods destroyed by later fires, this slowly growing provincial town retained its urban fabric continuously through two centuries, although with many alterations to individual buildings. During the 19 th and 20 th centuries, extensive urban renewal caused by rapid growth led to the mass obliteration of buildings, especially the log-built and timber-framed houses of modest scale and negligible value. The scarcity of surviving primary sources amounts to a great methodological challenge for the study of early-modern building traditions in the lost city. Studies of eight cases form the empirical base of this part. The cases are selected with the intention of being either representative of the vernacular or typical of discernible trends, and also sufficiently covered by sources to be researchable. One house is still in situ, and two have been reerected at the Norsk Folkemuseum. Methods of qualitative research have been used to write biographies of each case. Lack of early sources has been compensated by extrapolation based on later material, using combinatorial, comparative, and inductive methods, as well as analogies. Part 4 sums up the vernacular building traditions of Christiania with a systematic examination of the three methods of construction, and of the various parts of buildings, followed by an account of how properties and houses were organised and used. Changes over time have been duly discussed, and features of the local vernacular have been compared with similar features found in surrounding rural areas and in other town, as well as in foreign building cultures that might have exerted influence. Important questions throughout this part are such as where features originated and why they were adopted locally. One important observation is the existence of two separate building cultures. The first one recruited professionals from the country who mastered log building and related techniques of native origin. The second building culture was dominated by urban professionals, many of them foreigners who retained close connections abroad and had a monopoly on timber-framing, and were also proficient in other foreign techniques, such as German roof constructions. German influence seems to have been stronger than Danish, in spite of the political and cultural ties with Denmark. The second objective has been to trace the change of building culture that occurred in a population forced to abandon its familiar way of building and to adopt foreign ways. The main problem was to explain why timber-frames in Christiania are radically different from possible models in Denmark and Northern Germany. Structures in these regions form three-dimensional systems, adding equidistant and identical cross-frames defining bays. All systems are rigidly bound, in that posts, roof beams and rafters always correspond. Christiania framing, in contrast, was completely free, with members only incidentally collocated, and not divided into bays. It appears as a flat, twodimensional wall construction. Part 5 approaches this problem with structuralist theory and methods in an attempt to substantiate the hypothesis that local framing may be viewed as a case of creolisation, analogous to the emergence of creole languages during encounters between ethnic groups with mutually incomprehensible languages. Carpenters of the first generation realised mental models of log houses in timber-framing, as loan translations, creating a pidgin. After 1700, a fully developed creole crystallised and was assimilated into the vernacular of the city and its surroundings. 1 The term building culture was introduced in English by Howard Davis in The Culture of Building, 1999. Although new to architectural historians of the English-speaking world, it seems to be the equivalent of a concept familiar to Scandinavian colleagues bygningsmiljø.
Forord Dette arbeidet springer ut av omgangen med gamle hus gjennom tretti års yrkesliv. Allerede mens jeg var arkitektstudent i 1960-årene våknet interessen for eldre bebyggelse, takket være vår lærer i arkitekturhistorie ved Norges Tekniske Høgskole, professor Erling Gjone, og fordi byen gjorde inntrykk. Å komme til Trondheim i 1965 var å komme i direkte inngrep med historien så tett var levninger fra nesten tusen år sammenvevet i en levende bystruktur. Store, sammenhengende strøk med gammel trebebyggelse i Sanden, på Brattøra og på Bakklandet sto som tankevekkende vitnesbyrd om at byer og boliger kunne formes annerledes, og kanskje bedre, enn vi lærte som arkitektstudenter og helt sikkert bedre enn politikere, planleggere og hele byggebransjen maktet i de vekstglade og fremskrittstroende sekstiårene. Gjennom studietiden ble bygningsbestanden med potensiale som korrektiv for fremtidig planlegging desimert år for år. Et engasjement for vern var uunngåelig, og med det fulgte behovet for kunnskap om verneobjektene. Kunnskap og interesse var gjensidig forsterkende størrelser. Etter en tids vakling ble arkitekturen forsmådd og arkitekturhistorien valgt. Det ble diplomoppgave om bypaléet Hornemansgården fra 1700-årene, arkeologiske utgravninger i middelalderbyen, og registrering av den stående bebyggelsen. Disse gjøremålene vekket ambisjoner om bygningshistorisk forskning. Men de innledet også en varig konflikt mellom vern og vitenskap og det ble vernet som foreløpig fikk overtaket. Byantikvaren i hjembyen Oslo ble neste arbeidsgiver, med verneinstinktet som drivkraft. Tilfeldigheter gjorde at min første bolig i byen ble et bindingsverkshus fra 1820-årene, en ruin som jeg brukte ti år på å løfte til beboelig tilstand. Det ble bokstavelig talt plukket fra hverandre og satt sammen igjen, og underveis ble jeg fortrolig med byggemåten, nysgjerrig på hvordan den fant veien til dette fremmede landet, og et stykke på vei utlært håndverker. Det var et godt grunnlag for en senere teoretisk tilnærming til slike hus. Etter mange år i kulturminnevernet ble forskertrangen så sterk at jeg i 1983 søkte meg over til Norsk Folkemuseum for å gi den utløp. Det ble det ikke noe av med det første. Praktiske problemer sto i kø, og museets arkitekt fikk de fleste i fanget. Men forholdet til Christiania fikk næring av ansvaret for noen viktige bygninger i museets Gamleby, tre av dem bindingsverkshus. I 1994 åpnet det seg en mulighet til forskning gjennom programmet Menneske og bomiljø som Folkemuseet initierte. Året etter ble jeg invitert til å søke opptak ved doktorgradsprogrammet på Arkitekthøgskolen i Oslo, og det fremtvang en konkretisering og presisering av det temaet jeg lenge hadde grunnet på: hvordan gikk det til da en hel by byttet gammel byggeskikk med ny? I løpet av et år som forskningssjef ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning gjennomførte jeg den grunnleggende forskerutdannelsen ved AHO. Høsten 1996 fikk jeg et enestående og uimotståelig tilbud fra Norsk Folkemuseum: Fire år med ¾ tid til forskning. Det var noen avsporinger underveis, noen selvforskyldte, andre fordi museet trengte tjenester. Ledelsen var raus nok til å forlenge prosjektperioden ni måneder ut over tidsfristen det trengtes. Jeg står i gjeld til mange. Mest til Folkemuseet ved lederne som generøst lot meg få arbeidsro så lenge og betalte prisen Erik Rudeng og Liv Hilde Boe. Det blir aldri glemt. Der var mange andre gode hjelpere Anne-Lise Reinsfelt sa aldri nei til å fotografere og avfotografere, og arkivarer og bibliotekarer hjalp meg å finne skattene som museet eier. Stor takk skylder jeg også mine inspirerende veiledere og venner Kari Hoel og John Erichsen. De var kritiske lesere, men oppmuntrende når det trengtes. Heldig var jeg også med de inspirerende omgivelsene, først i nettverket Menneske og Bomiljø, så i det lille 5
kollegiet av doktorgradskandidater som sprang ut derfra. Det ble et uunnværlig forum for gjensidig utprøving av ideer. Mange flere av kollegene ved museet burde nevnes, men jeg må nøye meg med de nærmeste i skjebnefellesskapet, Morten Bing og Espen Johnsen, og samtalepartneren ved Drammens Museum, Einar Sørensen. Jeg lærte mest av dem. Underveis har jeg fått hjelp og støtte fra mange hold. Byarkivet og Riks- og Statsarkivet ble tilholdssted i lange perioder, og der møtte jeg bare hjelpsomhet. Det samme hos Riksantikvaren, NIKU, Oslo Bymuseum, kartkontoret i Plan- og Bygningsetaten, og Statens Kartverk. Forskere i Norge, Danmark, England og Tyskland har beredvillig svart på spørsmål og kommet med viktige innspill. Arkitekthøgskolen i Oslo var en pålitelig klippe å klamre seg til. Takk til alle på samme forskerkull, særlig til Elisabeth Seip og Ola Storsletten som arbeidet med beslektede temaer og var gode å snakke med. Bibliotekarene ved AHO fortjener en helt spesiell utmerkelse for faglig dyktighet og vennlig og overbærende service. Så til Halina Dunin-Woyseth som dro det hele i gang og fulgte oss underveis med aldri sviktende interesse: Takk! Min beste hjelper er ikke lenger her så jeg kan takke ham. Arno Berg gjorde det meste av feltarbeidet mens det var et felt å arbeide i, før byen ble borte. Jeg håper at han ville ha satt pris på det jeg har brukt materialet hans til. Endelig må de forsømte barna og deres mor takkes for å ha holdt hjemmet sammen omkring en åndelig og ofte legemlig fraværende far og ektemann. Ladegaardsøen ved Christiania, den 1. april 2001 Lars Roede 6
Innhold Forord 5 Innholdsfortegnelse 7 Del 1 Innledning 1.1 Temaer og problemstillinger 9 1.1.1 Å rekonstruere en tapt bebyggelse 9 1.1.2 Bytte av byggeskikk 10 1.2 Teoretiske perspektiver 11 1.2.1 Teorier om kultur 12 1.2.2 Tankemodeller for studiet av materiell kultur 12 1.2.3 Teorier om kulturell endring 14 1.2.4 Strukturalistisk teori 15 1.3 Grenseoppganger 19 1.3.1 Avgrensning i tid 19 1.3.2 Avgrensning i rom 21 1.4 Metodiske veivalg 21 1.4.1 Metoder til kunnskapsbygging 22 1.4.2 Metoder til teoridannelse 26 1.5 Kildematerialet 28 1.5.1 Eksisterende bebyggelse 28 1.5.2 Eldre skriftlig kildemateriale 29 1.5.3 Byggesaker 36 1.5.4 Karter og billedmateriale 37 1.5.5 Intendert antikvarisk dokumentasjon 37 1.5.6 Litteratur brukt som kildemateriale 38 1.6 Forskningsfeltet 39 1.6.1 Bygningshistorie som vitenskapelig disiplin 39 1.6.2 Forskningsfeltets temaer og problemstillinger 41 1.6.3 Forskningsfeltets metoder 43 1.7 Forskningsstatus 44 1.7.1 Forskning om bebyggelsen i Oslo 44 1.7.2 Forskning om andre byers bebyggelse 45 1.7.3 Forskning om byggemåter Gefügeforschung 47 Del 2 Byen 49 2.1 Christiania blir til 49 2.1.1 Forhistorien: Oslo før 1624 49 2.1.2 Norge og byene 53 2.1.3 Christiania og omlandet 56 2.1.4 Befolkning, styring og næring i Christiania 62 2.1.5 Christiania blir til 67 2.2 Byens plan og struktur 70 2.2.1 Byplanen i 1624 70 2.2.2 Byen i endring 79 Del 3 Åtte Christiania-gårder 88 3.1 Utvalget 88 3.1.1 Om å velge ut eksempler for nærstudier 88 3.1.2 Utvalgskriteriene 89 3.1.3 Kriteriene anvendt 91 3.2 Utvalgsgårdene 93 3.2.1 Fred. Olsens gate 13: Et tidlig tømmerhus 93 3.2.2 Kirkegaten 18: Et gåtefullt hus 105 7
3.2.3 Tollbodgaten 14: Det siste bindingsverkshuset 118 3.2.4 Rådhusgaten 12: Et murhus i vekst 136 3.2.5 Dronningens gate 10: Et typisk bindingsverkshus 152 3.2.6 Akersgaten 17: Tømmerhuset for småkårsfolk 165 3.2.7 Akersgaten 15: Et lite byhus av bindingsverk 177 3.2.8 Akersgaten 11: En bygård med røtter i 1600-årene 185 Del 4 Husbygging i Christiania 197 4.1 Byggemåtene 197 4.1.1 Tre teknikkers møtested 197 4.1.2 Lafting 198 4.1.3 Murverk 206 4.1.4 Utmurt bindingsverk 216 4.2 Bygningsdelene 235 4.2.1 Grunn og fundamenter 235 4.2.2 Kjellere 239 4.2.3 Fasader og farger 241 4.2.4 Port, trapp og sval 250 4.2.5 Vinduer 257 4.2.6 Tak 263 4.3 Bebyggelsen 282 4.3.1 Bygården 282 4.3.2 Forhus 290 4.4 Boligen 303 4.4.1 Kilder til innblikk i boligskikken 303 4.4.2 Stue, kammer, kjøkken og sal 305 4.4.3 Mur- og nagelfast innredning 311 4.4.4 Hjemme hos Christiania-borgerne 318 4.4.5 Endringer i boskikkene 324 Del 5 Kreolbyen Christiania 329 5.1 Språk og bygging 329 5.1.1 Kulturmøter 329 5.1.2 Kreolisering 330 5.1.3 Bygging som språk 333 5.2 Bindingsverk som byggesystem 337 5.2.1 Bundne og ubundne byggesystemer 337 5.2.2 Bundet bindingsverk i Danmark 341 5.3 Christiania Creole 352 5.3.1 Det ubundne Christiania-bindingsverket 352 5.3.2 Har andre maken? 359 5.3.3 Kreolspråk eller kulturimport? 363 Ved veis ende 365 Litteratur 367 Registre 376 Stedsregister 376 Personregister 379 Forkortelser 383 Bindingsverkstermer 384 Konverteringstabell for lengdemål 387 8
Del 1 Innledning 1.1 Temaer og problemstillinger 1.1.1 Å rekonstruere en tapt bebyggelse Ett av to hovedmål for denne avhandlingen har vært å samle fragmentarisk kunnskap og etablere ny kunnskap om Christianias tapte bebyggelse. Det er ikke det enkelte byggverk som står i fokus, men de mønstre som kan skimtes i bebyggelsen som helhet, det som her kalles byggeskikker. På veien mot målet må et antall enkeltbygninger rekonstrueres for å samle en database stor nok til å oppdage mønstrene. Men rekonstruksjonene, uansett hvor interessante de måtte være, er først og fremst hjelpemidler på veien. Et overveldende flertall av byens gårder overlevde ikke den massive byfornyelsen i siste del av 1800-årene og i perioder av 1900-årene. Innenfor byens gamle grenser finnes i dag 15-20 bygårder med forhus som helt eller delvis ble oppført før 1700, og ytterligere et fåtall hus fra 1700-tallet, de fleste i sterkt ombygget skikkelse. De eksisterende husene er overveiende slike som tilhørte det økonomiske toppskiktet av byborgerne. Praktisk talt alle fra 1600-tallet er murhus. Bare disse hadde slik kvalitet og soliditet at det ble funnet regningssvarende å bevare dem da stigende tomteprisene førte til press for mer rentabel utnyttelse. Mange var nettopp av den grunn innkjøpt av byen eller staten for å brukes til offentlige formål, og dermed unndratt de privatøkonomiske vurderingene som førte til at gårdeiere flest valgte fornyelse. Denne kategorien er dermed sterkt overrepresentert når man tar i betraktning at murhus bare fantes på 1/5 av samtlige 419 matrikulerte eiendommer i året 1766. Til gjengjeld er den vanligste kategorien, bindingsverkshusene som fantes på halvparten av eiendommene, blitt helt borte, eller så innkapslet i forblendinger og påbygg at de ikke lenger synes i bybildet. Synlig bindingsverk kan nå bare påtreffes i bakbygninger og svalganger mot gårdsrommene. Laftehusene, som en gang utgjorde omtrent 30 % av forhusene, er totalt borte. Den forholdsvis rikholdige litteraturen om Det gamle Christiania har for det meste beskjeftiget seg med begivenheter og mennesker som satte spor etter seg, og om bygningene som dannet rammene. Det vil si byens ledende borgere og embetsmenn og deres store boliger, for det var disse som etterlot seg skriftlig kildemateriale og stående bygninger. En slik prioritering lå også bevisst eller ubevisst nedfelt i rådende historieoppfatninger før mikrohistorie og hverdagshistorie ble tilkjent vitenskapelig verdi. Bygningshistorisk forskning har av samme årsak hovedsakelig rettet oppmerksomheten mot de monumentale bygårdene man måtte holde seg til de studieobjektene som var for hånden og som det fantes kilder til å supplere de direkte undersøkelsene med. Til en viss grad kan man betrakte forholdet mellom bygningsbestanden og vernebestrebelsene som en sirkulær prosess, der skjevheten i utvalget av bebyggelse påvirket oppfatningene om hva som fortjente oppmerksomhet og dermed vern, noe som i sin tur ledet til en tiltagende skjevhet i utvalget, idet de utdefinerte husene forsvant. Den akkumulerte effekten av skjev seleksjon og derav følgende innsnevret forskningsfelt har etterlatt et tomrom i vår viten om Christiania-bebyggelsen, som undersøkelsen har tatt sikte på å utfylle. Ambisjonen var å bygge et monument over en tapt byggeskikk ved å løfte frem i lyset den alminnelige, dagligdagse bebyggelsen som forsvant sporløst og nokså ubemerket etter 1850. To store emneområder står i fokus: byggeskikkene som preget Christiania i det aktuelle tidsrommet, med hovedvekt på bygningstypologi og 9
byggemåter, og boskikkene som både var forutsetninger for og produkter av bebyggelsen. Ut fra dette perspektivet er temaet nærmest grenseløst; alt som angår bebyggelsen er av interesse, og i særdeleshet alt som belyser de jevne byborgernes boliger. Å rekonstruere de tapte skikkene er å svare på spørsmålet om hvordan Christiania-folk bygget og bodde. Men i forlengelsen av denne problemstillingen melder det seg andre og vanskeligere spørsmål. Hvorfor bygget og bodde de slik, og ikke annerledes? Hvorfra kom ideene og forbildene som folk i byen fulgte hva var hjemlig og hva var fremmed? Christiania inntok gjennom 250 år en særstilling blant norske byer som den eneste med murtvang, og derfor den eneste som fikk et dominerende innslag av bebyggelse i mur og bindingsverk. Disse byggemåtene forble med få unntak fremmede ellers i Norge, også i de øvrige byene, selv om mange andre hadde vel så sterke kontakter til utlandet gjennom handel og innvandring. At Christianias særstilling skyldtes et kongelig maktbud, er velkjent og trenger ingen ytterligere forklaring. Men det er også mange ubesvarte spørsmål som har å gjøre med byens forhold til omlandet og til andre norske byer. Til byen kom ikke bare utlendinger; det var et stadig tilsig av folk fra bygdene, og de fleste byborgere hadde slektsrøtter og tradisjoner derfra. Et deltema for denne undersøkelsen er å oppspore det spesifikt norske i bygningskulturen og omvendt: i hvilken grad ble Christiania et innovasjonssentrum for bygge- og boskikker i det øvrige Norge? Endelig skal det minnes om at avhandlingen tar for seg et bygningsmiljø gjennom mange generasjoner. Derfor er det viktig å kartlegge endringene som fant sted over tid og lete etter forklaringer på dem. 1.1.2 Bytte av byggeskikk Det kan ha verdi nok i seg selv å skrive monografien over et bygningsmiljø. Men for et vitenskapelig prosjekt er en rent deskriptiv fremstilling ikke utfordrende nok. Derfor har undersøkelsen et annet og snevrere siktemål knyttet til byggemåtene som ble anvendt i byggemiljøet. Den underliggende problemstillingen har bakgrunn i situasjonen som oppsto da kong Christian IV i 1624 påla Oslo-borgerne å gjenreise sin brente by på et nytt sted og under murtvang. Hva hender når en befolkning innforlivet med én bestemt byggeskikk plutselig får beskjed om å tilegne seg an annen og ukjent byggeskikk? Denne problemstillingen kommer tydeligere til syne om vi tenker oss inn i valget som borgerne sto overfor: - å bygge ulovlige laftehus etter skikken, med de konsekvenser det kunne medføre å bryte kongens klare bud, - å bygge murhus, antatt å være 2-3 ganger så dyre som tilsvarende laftehus, og dessuten med utsikt til endeløse problemer med å skaffe murmaterialer og kyndige murere, eller - å bygge i bindingsverk, den anbefalte kompromissløsningen, men også beheftet med den ulempe at tømrere som behersket byggemåten knapt var å oppdrive. Det siste alternativet er det som i ettertid innbyr til å stille de mest interessante spørsmålene, og som derfor står i fokus for denne undersøkelsen. Av den grunn går jeg dypere inn i temaet bindingsverk og søker å kartlegge hvordan bygningsmiljøet tilegnet seg teknikken. Hvor hentet tømrerne forbildene fra? Hva karakteriserer bindingsverket som ble reist i Christiania? Kjernespørsmålet blir til slutt: Hvordan kan man forklare forskjellene mellom bindingsverket slik det ble realisert, og slik det ble praktisert i landene der teknikken hadde bakgrunn i lokal tradisjon? Arbeidshypotesen allerede før prosjektstart var at særtrekkene ved Christianiabindingsverket kanskje kunne forklares som resultater av kulturblanding i en eller annen form, 10
mest sannsynlig som en slags kreolisering, i analogi med den som har forekommet under møter mellom ulike språksamfunn. Til å avklare slike spørsmål trengtes en oppdagerferd i et fremmed vitenslandskap, lingvistikk og kognitive vitenskaper, for å lete etter mulige paralleller mellom språk og annen adferd. I avhandlingens del 5 diskuterer jeg om kreoliseringsbegrepet lar seg anvende om det skifte av byggeskikk som fant sted i Christiania. Byttet av byggeskikk reiser ytterligere noen spørsmål som leder oppmerksomheten tilbake til det første hovedtemaet. Datidens norske tømrere var ute av stand til å hogge bindingsverk om dette finnes det flere samtidige vitnesbyrd. Kompetente håndverkere måtte nødvendigvis hentes utenfra, i hvert fall til å begynne med, inntil norske tømrere hadde fått opplæring. Og det var ingen andre læremestre å gå til enn de samme utenlandske tømrerne. Det kan vanskelig tenkes annet enn at kunnskapene om bindingsverk ble formidlet gjennom formelle eller uformelle mester-lærling-forhold i den første tiden. I bygningsmiljøet virket altså mange utlendinger noen kjenner vi fra kildene, mange flere må ut fra en ren sannsynlighetsvurdering antas å ha vært der. De var eksperter med en etterspurt kompetanse, og det er rimelig å tenke seg at de av den grunn ble tilkjent høy status i dette miljøet. Hvis de ble sett opp til av sine norske kolleger og oppdragsgivere, var det å vente at omgivelsene også ville etterspørre den kunnskap de satt inne med utover det å kunne hogge bindingsverk. Som utlendinger hadde de på flere områder erfaringer og tradisjoner som nordmenn manglet, enten det gjaldt andre sider av byggeskikkene eller annen kulturell kapital. Det er grunn til å anta at mye av dette både hadde nyhetens interesse og ble funnet attråverdig. På det lokale marked var det også på kundesiden et stort innslag av innvandrere som kunne tenkes å være spesielt mottagelige for impulser utenfra og som derfor kunne virke som kulturelle formidlere. Spørsmålet blir da om andre trekk ved byggeskikkene i Christiania fulgte med det importerte bindingsverket, og om vi kan spore slike trekk tilbake til de samme utenlandske byggemiljøene. I forlengelsen av denne problemstillingen kan det også spørres om lignende kulturelle impulser gjorde seg gjeldende innenfor boligskikkene i byen. Slike spørsmål forsøker jeg å besvare i avhandlingens del 4. 1.2 Teoretiske perspektiver Teorier er redskaper til å forklare og forstå fenomener i verden antagelser om hvordan visse ting forholder seg til hverandre. Under arbeidet med denne avhandlingen har jeg forsøkt å bygge opp et teoretisk underlag for å nærme meg problemene som skal løses. I kapitlet her omtales lånt teori som er relevant for den bygningshistoriske kjernen i avhandlingen. Noen av teoriene har også forbindelseslinjer videre til del 5 og diskusjonen om byggemåter som kreoliseringsfenomen. Men det teoretiske grunnlaget for den delen er for det meste integrert i selve fremstillingen. Ett teoretisk utgangspunkt er overbevisningen om at fenomener som byggeskikk og boskikk ikke opptrer isolert, men henger nøye sammen med en større kulturell, sosial og økonomisk kontekst. Bjarne Stoklund har skrevet følgende påminnelse til den som vil arbeide med bolighistorie: kulturen er en helhed, hvis enkelte dele hænger sammen og ikke lader sig studere som mere eller mindre isolerede enkeltheder boligen må ses som udtryk for det samfund og den kultur, hvor den bruges. Det er vigtigt, at man ikke lader den historiske boligudvikling folde sig ud i et tomt rum, men hele tiden ser huset som noget, hvorigennem en tid og dets mennesker kommer til udtryk (Stoklund 1996:20). 11
1.2.1 Teorier om kultur Det finnes flere definisjoner av kulturbegrepet enn det er mulig eller umaken verd å gå inn på. Ehn og Löfgren (Ehn 1990:13) har karakterisert kultur som kollektivt medvetande eller system av betydelse och symboler. Definisjonene samler de i tre hovedkategorier: kognitive systemer (som legger vekt på folks kunnskap om normer for adferd), strukturelle systemer og symbolske systemer. Kulturen er en totalitet av tanker, handlinger og omgivende forhold, knyttet til tid og sted, men den kan romme mange subkulturer med ulike uttrykk. Det finnes også en snever og enda eldre definisjon, knyttet til kultivering, kunst og dannelse, som ikke angår denne fremstillingen. 1 Det vide kulturbegrep som all moderne kulturforskning tar utgangspunkt i, ble først etablert av Herder. 2 Kultur er de materielle og immaterielle resultater av menneskers virksomhet, slik de overføres fra generasjon til generasjon i form av idealer, tradisjoner, regler, adferd, verdier, symboler, språk, mening, vaner, mønstre, organisasjon og struktur uendelig mange flere elementer kan inngå i det kulturelle inventarium. Selv om Herder nok betonte kultur som noe almenmenneskelig, omtalte han den på en måte som impliserte at han så den som noe spesifikt for hvert folk (Fink 1988:18-19). Som et folks åndelige felleseie kommer kulturen til uttrykk i alle former for tenkning, adferd og materielle frembringelser. Dette kultursynet ligger til grunn for all nasjonalisme og kan i sin negative ytterlighet lede til et farlig skille mellom oss og de andre, hvis man forutsetter at alle innenfor skal ha felles kultur, mens alle andre bør holdes utenfor. Kulturen er da et lukket system (Eriksen 1994:15). Denne måten å betrakte kultur er mer utførlig drøftet i kap. 5.1.1. Opp mot dette synet på kulturer som statiske og homogene kan man stille et dynamisk kulturbegrep, der kulturendringer og kulturblandinger uavlatelig pågår som følge av kontakt og kommunikasjon. Internt i kulturene, så vel som mellom dem, finnes det både kløfter og broer (Ehn 1990:16). Denne avhandlingen er tuftet på teorien om at kulturer til visse tider og på visse steder er i stadig fluks, og spesielt bykulturer. Det interessante ved Christianias bykultur, slik den kommer til uttrykk bl.a. i byggeskikkene, er samspillet mellom de statiske eller tradisjonelle elementene og de dynamiske elementene eller impulsene som var drivkrefter til endring. 1.2.2 Tankemodeller for studiet av materiell kultur For studiet av nåtidig bebyggelse har svenske forskningmiljøer 3 utviklet en modell som også kan tillempes på fortidig bebyggelse. Den kan fremstilles som en trekant hvor sidene forbinder de tre faktorene menneske, samfunn og bygget miljø. (Fig. 1.1, venstre). Rolf Johansson innvender at modellen er abstrakt, stedsuavhengig og generell. Konkrete tilfeller er imidlertid forankret i tid og rom, og for å studere dem må modellen kompletteres med aktører som har særskilte roller og interesser, med kulturen som aktørene i dette samfunnet tilhører, og med stedet som er geografisk bestemt og har gitte naturlige og historiske forutsetninger. Når denne modellen også forankres i tid, får den dessuten en historisk dimensjon. Tankemodellen kan ytterligere tillempes ved å markere skillet mellom fokus og kontekst. Fokus er i dette tilfellet en bygård eller en byggemåte, konteksten er alle trekk ved stedet, kulturen og aktørene som kan bidra til å forstå objektet i fokus (Johansson 1997:12-15). 1 Forholdet mellom de to kulturbegrepene er inngående drøftet av Johan Fjord Jensen (Jensen 1988). 2 I Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (1784-1791), her referert etter Fink (1988). 3 Sven Thiberg (1975): Människa närmiljö samhälle. Etter Johansson (1997). 12
Fig 1.1 Tankemodeller Til venstre den klassiske svenske modell for bygningsanalyse. Til høyre Rolf Johanssons bearbeidede bearbeidede analysemodell. Etter Johansson (1997). Men Johanssons modell fanger ikke opp alle aspekter som er verd å studere ved noe så komplisert som bebyggelse. Hus brukes til høyst ulike formål; Paulsson og Paulsson spalter bruken i tre deler den praktiske, den sosiale og den estetiske (Paulsson 1956:13). En lignende modell, men med andre begreper, er utviklet av arkeologen L. R. Binford 4. Han kaller en gjenstands rent praktiske nytte dens technomic function. Den kan også ha en sosial nytteverdi, en socio-economic function. Endelig kan den tjene mer opphøyde formål på religiøse eller ideologiske plan; det er gjenstandens ideo-technic function. Men begge disse modellene blir for grove til å håndtere de finere nyansene ved bruken av tingene ut over det basale praktiske eller teknomiske nivå. Rolf Johansson har bearbeidet en modell 5 som opererer med fire aspekter (fig.1.1, høyre): - Praktisk bruk (nytte) - Sosial bruk (trivsel) - Estetisk bruk (skjønnhet) - Symbolsk bruk (betydning) Denne modellen har jeg har funnet nyttig som analyseredskap for den fortidige bebyggelsen i Christiania, fordi den utgjør en huskeliste over spørsmål som bør stilles til hvert objekt som trenger forklaring. Hvilke rent praktiske formål skulle bygningen tjene og hvilke mulige tekniske og stereometriske løsninger fantes i den lokale byggeskikkens repertoar? Hva slags sosiale relasjoner knyttet beboerne sammen som gruppe og skilte dem fra andre grupper? Hvilke estetiske vurderinger hos håndverkere og byggherrer lå til grunn for valg av former og overflater, og hvilke verdier ble de tillagt av andre? Representerte huset eller dets deler noe utenfor seg selv; hva slags assosiasjoner eller minner vekket det, og ble det brukt bevisst eller ubevisst til å kommunisere meninger? (Johansson 1997:17-22). Bjarne Stoklund har hatt en lignende modell i tankene da han skrev det følgende: Bygningsforskerens udgangspunkt må være en erkendelse af, at huset ikke blot er en bygning, der yder ly for regnen, læ for vinden, og som beskytter mod kulde og varme, men en institution med et bredt spektrum af økonomiske og sociale funktioner, som varierer fra samfund til samfund. Men huset er mere end det; det er også et symbol for det samfund, hvori det bruges. Husets ydre udformning, dets opdeling i rum eller rummenes opdeling i zoner, såvel som de møbler og andre genstande, som placeres i huset alt dette er i større eller mindre grad ladet med kulturel betydning. Huset er et af de medier, hvormed man kommunikerer kulturelt tilhørsforhold til andre, samtidigt med at det er et dagligt middel til bekræftelse af beboernes egen identitet. Gennem boligens indretning og reglerne for dens brug videregives et kulturelt mønster til næste generation. (Stoklund 1996:20). 4 Archaeology as Anthropology (1962), her sitert etter Deetz (1977). 5 Opprinnelig foreslått av Marita Lindgren-Fridell (1966), her etter Johansson (1997). 13
Både Binfords og Johanssons kategorier for inndeling etter funksjon må selvsagt brukes med forbehold om at svært mange gjenstander kan henføres til flere kategorier samtidig. Det gjelder ikke minst tingene som er vesentlige bestanddeler i det bildet folk projiserer mot omverdenen, slik som klær og hus. Huset er både prosaisk værhud og arena for praktiske gjøremål, men også symbol og meningsbærer. Siden det også er det mest seiglivede av alle forbruksgoder, kan meningsinnholdet i et hus forandre seg med tiden, i takt med endringer i den kulturelle konteksten. Det betyr at en form eller byggemåte som i sin tid symboliserte høy status, kan bli devaluert til å uttrykke det stikk motsatte. En slik betydningsendring kan ligge til grunn for tendensen omkring 1800 til å gjemme bort gamle fasader bak ekte eller imitert murverk. Fasader som i utgangspunktet var verdinøytrale eller endog hadde høy anseelse kunne trenge modernisering for å overdøve deres stadig mer høylytte vitnesbyrd om fattigdom eller gammelmodighet. Økende spennvidde mellom form og innhold tilskynder til å utligne spenningen eller oppgi bygningen (Stoklund 1996:22). 1.2.3 Teorier om kulturell endring To ideer har dominert kulturforskernes teoretiske grunnlag gjennom de siste hundre år. Kulturdeterminismen ser tilhørigheten til et bestemt folk og dermed en bestemt kultur som avgjørende for både adferd og materiell kultur, og innrømmer lite spillerom for å unnslippe kulturens gitte normer og verdier. Diffusjonismen oppfatter endringer i kulturen som resultater av at ideer sprer seg ved handel eller andre former for kontakt, eller ved at folk på flyttefot tar ideene med seg (Olsen 1997:125). I sin diskusjon av diffusjonismen påpeker Olsen problemet med å skille mellom diffusjon av ideer og migrasjon av folkegrupper. En antagelse har ofte vært at kulturtrekk spredte seg som påvirkning eller kulturlån fra mer til mindre siviliserte samfunn. I den eldre, snevre kulturarkeologien har søking etter kulturers opprinnelse og opphav gått sammen med forestillinger om kulturer som statiske og konservative enheter uten indre dynamikk og evne til forandring (Olsen 1997:127-130). Mekanikken bak kulturell diffusjon kan med fordel forklares ved hjelp av memetisk teori. Flere forskere hadde lekt med ideer om en minste kulturell enhet før Richard Dawkins lanserte begrepet mem i boken The Selfish Gene (1976). Memer tilsvarer biologiens gener, begge er replikatorer som kopierer seg selv. Memet er ifølge Dawkins a unit of cultural transmission, or a unit of imitation. Alle tanker og ideer som spres ved imitasjon er memer. De lagres i menneskers hjerner og formidles ved handling, tale eller skrift. Memetikken ser memene som autonome størrelser som søker å bli kopiert, uten hensyn til nytteverdien. Menneskene er bare verter for memene, men ideelle verter takket være stor lagringskapasitet og formidlingsevne. I et mem-perspektiv er det altså ikke menneskene som skaper og viderefører ideer til sitt eget beste, men memene som inntar menneskene for sine formål ved å hoppe fra hjerne til hjerne. Byggeskikker fremholdes av Dawkins som et typisk eksempel på fenomener som kan forklares memetisk (Blackmore 1999). Teorien er mer inngående omtalt i kapitel 5.2.2 i sammenheng med kreoliseringsspørsmålet. Den kan imidlertid med utbytte anvendes på alle slags kulturytringer, og ikke minst på byggeskikker 6, og den motsier ingen andre teorier om kulturell endring, men supplerer dem. Strukturalisten Lévi-Strauss skilte mellom kalde eller statiske samfunn som tenderer mot å opprettholde initialtilstanden og motsette seg endring, og moderne, vestlige varme eller mobile samfunn som er progressive, akvisitive og oppfinnsomme. Vestens ikke-isolerte kultur har utviklet seg kumulativt gjennom konflikt og teknologiske sprang. 7 6 Byggeskikker fremholdes av Dawkins selv som typiske memer (Blackmore 1999:6). 7 I La pensée sauvage, 1962, s. 233-236, her referert etter de Gramont (1970). 14
Byene må alltid ha vært varme samfunn med stor kontaktflate mot omverdenen og åpenhet for kulturell endring. Allerede i de tidligste norske byanleggene kan arkeologene påvise at et utall av forskjellige byggemåter og bygningstyper forekom samtidig. (Se s. 50-53). Høy grad av normløshet er typisk for bondesamfunn i oppbrudd eller bysamfunn under etablering, mens ensartet bygge- og boskikk karakteriserer velintegrerte samfunn med stor enighet om verdier (Stoklund 1996:20). Teorien bekreftes av mangfoldet i Christianias byggeskikker. Pierre Bourdieu har lansert begrepet habitus som redskap til å beskrive og forstå menneskelig praksis. Habitus er sosialt genererte individuelle holdninger, felles for grupper eller klasser. Den er varig og treg, men likevel påvirkelig. Gjennom habitus internaliserer vi veiledende grunnskjemaer for all adferd, og habitus kan derfor forklare felles trekk i stil, vaner og kroppsholdninger. Begrepet bidrar til å forklare kulturell stabilitet, idet vi uten ytre tvang følger foreskrevne normer som oppfattes som selvfølgelige, rimelige og riktige (Kjeldstadli 1996). Endringer i boskikk og byggeskikk som så tydelig kommer til uttrykk på 1700-tallet, i Christiania som i hele det urbaniserte Europa og dets kolonier, kan med fordel betraktes som en radikal endring av habitus. Ifølge Anthony Giddens kan teorier om samfunn grovt inndeles i subjektivistiske (aktørorienterte) og objektivistiske (strukturorienterte). De førstnevnte forklarer menneskers handlinger som bevisste og intenderte, mens de sistnevnte legger større vekt på styrende strukturer og systemer. Giddens har med sin strukturasjonsteori forsøkt å forlike disse teoriene ved å vise til den gjensidige påvirkningen mellom sosiale strukturer og individuelle handlinger. Kulturen vil derfor endre seg i en kontinuerlig prosess. Både uforutsette og forutsette konsekvenser av handling vil bidra til strukturelle endringer, som i sin tur legger til rette for nye handlingsmønstre osv. Men endringer kan også være episodiske, slik som når hele systemer omlegges byttet av byggeskikk i Christiania i 1624 må være en episodisk endring. Giddens mener ellers at de fleste kulturelle endringer skjer når kontaktsituasjoner mellom ulike samfunn ( time-space edges ) åpner for nye tenkemåter. 8 Også denne teorien ser ut til å gjelde for byggemiljøet i Christiania. Henry Glassie har ut fra en strukturalistisk posisjon gitt verdifulle bidrag til å forstå kulturell endring i boken Folk Housing in Middle Virginia (1975). Hans analysemodell er mer utførlig omtalt i neste kapitel. 1.2.4 Strukturalistisk teori Claude Lévi-Strauss var omkring 1950 sentral i etableringen av den franske strukturalisme som teoretisk plattform for sosiologi og antropologi. Hans grunnleggende postulat var at menneskene har en uforanderlig natur, innebygget i hjernen. Den tvinger oss til å adlyde lover som vi ikke selv har oppfunnet. I forordet til Histoire et ethnologie (1949) skrev han: Hvis hjernens ubevisste aktivitet består i å påtvinge innholdet form, og hvis disse former grunnleggende er de samme for alle hjerner i fortid som i nåtid, hos primitive så vel som siviliserte er det nødvendig og tilstrekkelig å begripe den ubevisste struktur som ligger til grunn for enhver institusjon og enhver skikk for å komme frem til et tolkningsprinsipp som er gyldig for andre institusjoner og skikker. 9 Han overførte strukturanalysen fra lingvistikken til sine egne undersøkelser av slektskapsforhold, myter, kunst og omgangsformer, idet han mente å se at disse fenomenene var strukturert på samme måte som språk. Utgangspunktet var arbeidene til Ferdinand de 8 Giddens teorier er fremsatt i Central Problems in Social Theory (1979) og The Constitution of Society Outline of a Theory of Structuration (1984). Sammendraget her vesentlig etter Bjørnar Olsen (Olsen 1997:164-171) og Lars Bo Kaspersen (Kaspersen 1995). 9 Her oversatt fra engelsk etter (Hughes 1970:27). 15
Saussure, som ble grunnleggende både for semiologi og lingvistikk. 10 Lévi-Strauss mente at det finnes underliggende strukturer for all menneskelig tenkning og alt menneskelig samkvem, og at de best kan analyseres etter lingvistisk metode. Han så kultur bokstavelig talt som en syntaks, hvor alle uttrykk får mening bare i relasjon til det underliggende systemet. Alle kulturytringer er i likhet med talen former for kommunikasjon, og som den har de en struktur som er ubevisst og har opphav i menneskets medfødte evne og hang til å strukturere sine omgivelser (Bringéus 1986:68f). Det strukturalistiske prosjekt er å gjøre det usynlige synlig å rekonstruere de dypereliggende mentale systemer som kan forklare mønstrene som erfares på overflaten av menneskelig adferd. En annen sentral strukturalist, Michel Foucault, har uttrykt dette i sin omtale av de tre disiplinene han ser som modeller for humanvitenskapene: biologien, økonomien og lingvistikken. Fra hver disiplin henter han begrepspar som fullstendig dekker hele det området som er knyttet til erkjennelsen av mennesket : funksjon og norm, konflikt og regel, og betydning og system. Språket ser han som en projeksjons-skjerm hvor menneskets måte å te seg på fremtrer som et signifikant uttrykk for å ville si noe; dets minste gester, selv gestenes ufrivillige mekanismer eller deres feilslag, har en mening; og alt det som mennesker lager rundt seg i form av objekter, riter, vaner, diskurser, alle de sporene de etterlater, danner en koherent helhet og et system av tegn (Foucault 1996). Vesentlig hos Lévi-Strauss var den oppfatning at kulturelementene får betydning først og fremst i relasjon eller opposisjon til hverandre. Han søkte derfor å ordne verden i et system av binære opposisjoner liv/død, lyst/mørkt, rent/urent osv. Slike motsetninger er fundamentale i alle språksystemer og antas å gjenspeile selve hjernens struktur, og derfor inngår de i kodesystemene som preger myter og fortellinger (Bringéus 1986:68). Ideen om binære opposisjoner lar seg overføre til konkrete strukturer, som jeg mener å kunne plassere i kategoriene bundne eller ubundne byggesystemer. Disse ser jeg som utslag av to ulike tankemodeller for det å bygge. (Se kap. 5.2.1). Direkte impulser fra de franske strukturalistene merkes lite hos bygningshistorikere flest; bl.a. fordi språket er tett og tungt og tankeverdenen vanskelig å trenge inn i. Men deres tanker har tatt andre veier, bl.a. gjennom den innflytelsesrike amerikanske lingvisten Noam Chomsky. Han er opphavsmannen til ideene om språket som et medfødt instinkt og om en universell grammatikk eller dypstruktur som er felles for alle språk. (Chomsky 1972; Pinker 1995). Hans forfatterskap har vært skjellsettende innenfor lingvistikk og kognitive vitenskaper mer om det i del 5. I denne sammenheng skal han trekkes frem som formidler av strukturalistisk teori til andre forskningsfelter. Strukturalistisk bygningsforskning: Henry Glassie Den amerikanske folkloristen Henry Glassie er den som mest konsekvent har forsøkt en strukturalistisk tilnærming til bygningshistorien. Påvirket både av Lévi-Strauss og Chomsky har han i Folk Housing in Middle Virginia (1975) søkt å avdekke the architectural competence eller det regelverket som genererer folkelig bebyggelse, regler for how a house is thought. Han beskriver kompetansen som et skjema, analog til en grammatikk. (s. 19-21). Ut fra analysen av et stort materiale av oppmålingstegninger har han utledet ni hovedregelsett som han antar at bygningsfolkene formet husene etter. Regelsett nr. 1 antar en kvadratisk grunnenhet som kunne forlenges eller forkortes (transformeres) med multipla av et smalere rektangel. En grunnplan kan da bestå av én slik enhet, kvadratet eller en større transformasjon 10 de Saussure forutså allerede i Cours de linguistique générale (1916) muligheten for å overføre strukturanalysen fra lingvistikk til andre samfunns- og humanvitenskaper. Her etter sammendrag i (De George 1972). 16
av det, eller av flere rektangulære enheter på rekke. Ytterligere regelsett tar for seg hvordan grunnplanen vokser til tre dimensjoner, hvordan romavgrensninger får masse eller volum, og hvordan åpninger kan anbringes i dem. Videre følger regler for hvordan hus kan vokse i bredden og høyden, og hvordan taket skal formes og gjennombrytes. Ved hjelp av dette regelverket kan Glassie identifisere 17 distinkte bygningstyper i sitt materiale. Valgfrie tillegg til grunnstrukturen kan bestå av underordnede ledd som porches, analoge med åpnings- eller avslutningsformularene i en fortelling, eller av dekorativt utstyr som tilsvarer fortellerens forsiringer. Huset var altså produktet av et geometrisk grunnsystem, eventuelt påhengt tilbygg og ornamenter, og materialisert i et teknisk system (en byggemåte). (s. 39). Glassie bruker strukturalistisk teori til fortolkning av eldre byggeskikker, men går i rette med Lévi-Strauss for å avvise den historiske dimensjonen ved bevisst å velge ut tidløse samfunn for undersøkelse. (s. 42). For å forstå kulturell endring må det erkjennes at kultur kun eksisterer i individuelle hjerner, som ikke er beholdere for lagring av fakta, men ustoppelige mekanismer for håndtering av fakta. Ved å anta en vilje til design bak den bygde virkelighet kan forskeren forklare endringer og variasjoner. The person who will be the maker of houses travels through architectural experience from the beginning of his life. The experience that bounces from walls, through space, and along the corridors of his senses are accumulated randomly, but they are systematically ordered, so that when it comes his time to act he is not a copyist but a fluent practitioner. Perhaps, like the learning singer of epics or chanter of sermons, he passes through an apprenticeship of imitation. But at maturity, like the best of epic singers, he is reliant not on one original, but on a competence constructed out of numerous originals. He labors within tight lines of correctness, but his design competence allows for a variable range of actions. The houses he makes are similar each to the other, but never are they identical in every particular. (s. 67). De eldste husene i Glassies materiale hadde to-romsplan med hall-and-parlor, en vanlig britisk type på 1500- og 1600-tallet. Varianter av denne planen var enerådende til omkring 1760. Da opptrådte en helt ny hustype, the Georgian house, en parallell til midtgangshuset som omtrent samtidig ble moderne i Norge. Selv om ideen var ny i Middle Virginia, var den ikke mer fremmed enn at den kunne aksepteres og inkorporeres i det lokale repertoaret. The new image (new, but not too new) was broken apart and compared with the forms that the old competence could generate; a new system was then developed that enabled the builder to design both the old and the new forms. Bygningsmiljøet kunne heretter produsere hus både etter gammelt og nytt system, men også et sett av mellomformer. 11 Det tilgjengelige materialet fra den jevne Christiania-bebyggelsen er for tynt og fragmentarisk til å tillate en strukturalistisk analyse etter samme metode som Glassie bruker. Men hans tilnærming og begrepsapparat har vært et forbilde for denne undersøkelsen, og metoden venter på å bli prøvet på et mer egnet norsk materiale. Historical Archaeology: James Deetz En strukturalistisk posisjon inntar også antropologen James Deetz. I en uhyre leseverdig bok (Deetz 1977) har han redegjort for historisk arkeologi, en amerikansk disiplin med bakgrunn i landets spesielle historie. Mens forhistorisk arkeologi i USA nødvendigvis må beskjeftige seg med urinnvånerne, har arkeologer som vil utforske røttene til landets nå rådende anglo-amerikanske kultur en bakre tidsgrense omkring år 1600 og et studiefelt som omfatter the cultural remains of literate societies that were capable of recording their own history. Kildekombinasjon som metode kjennetegner derfor faget. Selv om det skriftlige kildematerialet fra denne kulturen er rikt, mangler opplysninger om dagliglivet. Simple 11 Kfr. tilsvarende løsninger i Bergen da før-moderne plantyper samtidig ble konfrontert med den barokke midtgangsplanen. Se s. 293f. 17
people doing simple things, the normal, everyday routine of life and how these people thought about it, are not the kinds of things anyone thought worthy of noting. Men de etterlot materielle levninger, eller med Glassies ord: They left no writing, but they did leave all those houses (Deetz 1977:5-8). Deetz definerer kultur som sosialt overførte regler for adferd, for måter å tenke på og gjøre ting. Kulturen arves ikke genetisk, men ved læring fra og etterligning av de eldre og de som omgir oss. 12 Hans definisjon av materiell kultur er videre enn den de fleste bruker: Material culture is that sector of our physical environment that we modify through culturally determined behavior. Den kan dermed inkludere slike forgjengelige kulturytringer som måten vi stykker opp slaktekjøtt eller pløyer åkrene. Endog hesten inngår, siden systematisk avl har modifisert hestens egenskaper for å tilfredsstille kulturelt betingede idealer, eller menneskets egen kropp og dens kroppsspråk (Deetz 1977:24). Skipet som landet i Plymouth i 1620 fraktet en dyrebar last: mennesker som inne i hodene sine hadde mentale arbeidstegninger for hvordan de skulle gjenskape den kulturen de nettopp hadde forlatt. De bar på tradisjoner fra engelsk middelalder som da var på vei ut. Det gjorde at kolonistene, overveiende småkårsfolk i landlig isolasjon, konserverte arkaiske kulturformer gjennom flere generasjoner, mens hjemlandet omkring 1660 gikk inn i en radikal moderniseringsprosess. Omkring 1760 skjedde så en brå re-anglifisering som gjorde at amerikanerne ved løsrivelsen var mer engelske enn de hadde vært på over hundre år. Det var en bølge av Georgian culture som veltet inn over koloniene. Ved dette tidsskillet gikk amerikanerne over fra en folk culture tradisjonsbundet, konservativ og stabil over tid, men med geografisk variasjon til en popular culture, mer åpen for brå forandringer, men med felles trekk over store avstander. Deetz illustrerer ved hjelp av kildekombinasjon hvordan kulturen forandret seg dramatisk i alt fra matlagning, spiseskikker, avfallshåndtering og tiltagende bruk av keramikk, til møblering og gravskikker. I byggeskikken ble de gamle hall-and-parlor houses avløst av strengt symmetriske tredelte midtgangshus. Han ser alt dette som utslag av et nytt verdensbilde, mechanical where the old was organic, balanced where the older had been asymmetrical, individualized where the older had been corporate. Mest slående var overgangen fra kollektive til individuelle eller private løsninger på alle områder (Deetz 1977:52-60). I avhandlingens del 4 har jeg beskrevet tilsvarende endringer i den borgerlige boskikken i Christiania noe tidligere på 1700-tallet. Mellom 1760 og 1800 må det ha skjedd en endring på et mentalt dypnivå, siden den ga seg så mange utslag på overflaten. Noe grunnleggende nytt må ha nedfelt seg i det kollektive ubevisste hos amerikanerne. I de sammensatte forklaringene som Deetz antyder, inngår både sekulariseringen og sammenbruddet for det predestinerte liv i en gudegitt, heliosentrisk verdensorden. Hvis dette er holdbare forklaringer, må de ha gyldighet også for Europa. Inspirert av Glassie og Deetz har jeg valgt en strukturalistisk tilnærming til studiet av byggeskikkene i Christiania. Jeg deler oppfatningen om at det fantes a mind-set som preget all tidlig bebyggelse og en identitet i vesen mellom språk og materiell kultur. Med referanse til Glassies grammatikk for folkelig byggeskikk, skriver Deetz (1977:108): A grammar, in linguistics, is a set of rules for the formulating of utterances in such a way as to be mutually accepted by all speakers of a language. Likewise, a grammar can be thought of as a set of rules for the creation of artifacts mutually accepted by the members of the culture producing them. Such rules definitely exist, even if they cannot be explicitly stated by their users. Otherwise, there would be no consistency in design traditions or in methods of creating houses, tools or weapons. On occasion, anthropologists have been able to determine such rules for material culture production. 12 Dette impliserer en memetisk teori for kulturell transmisjon, jfr. kapitel 5.2.2. 18