JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Oppgaver Oppgavetype Vurdering 1 JUR108, forside Flervalg Automatisk poengsum 2 Oppgave 1 - teori Skriveoppgave Manuell poengsum 3 Oppgave 2 - praktisk oppgave Skriveoppgave Manuell poengsum JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Starttidspunkt: 18.12.2015 10:00 Sluttidspunkt: 18.12.2015 14:00 PDF opprettet 26.02.2016 09:53 Opprettet av Kristina Andersen Antall sider 5 1
Seksjon 1 1 OPPGAVE JUR108, forside Emnekode: JUR 108 Emnenavn: Rettsstat og menneskerettigheter Dato: 18. desember 2015 Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: Inntil 2 utgaver/eksemplarer av Norges Lover (utgitt av Det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo) Rettskrivingsordliste: nynorsk eller bokmål (ikke synonymordbok) Ukommenterte særtrykk av lover og forskrifter (utskrift fra lovdata er ikke lovlig hjelpemiddel til eksamen) Kompendium med konvensjonstekster utarbeidet for kurset Norske og Internasjonale Rettslige Institusjoner Merknader: Begge oppgaver skal besvares. Ved vurderingen teller den teoretiske oppgaven 1/3, mens den praktiske oppgaven teller 2/3. ----------------------------- Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Page 2 av 5
2 OPPGAVE Oppgave 1 - teori Gjør rede for kravet om hjemmel i lov ved inngrep i menneskerettigheter etter henholdsvis Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Skriv ditt svar her... 3 OPPGAVE Oppgave 2 - praktisk oppgave Filmskaper Peder Ås hadde vunnet flere priser for sitt arbeid med dokumentarfilmer om dagsaktuelle og ofte politisk kontroversielle tema og jobbet med en dokumentar om hvordan ulike europeiske land håndterte den stadig større strømmen av migranter. I forbindelse med dette arbeidet hadde han fått nær kontakt med en rekke innvandrermiljøer, og la merke til at en del av de unge fremsto som stadig mer radikale i sine religiøse og politiske synspunkter. Etter at to av dem reiste ut av landet for å slutte seg til en kjent terrorgruppe ble han nysgjerrig på hva som lå bak og hvor utbredte slike sympatier var blant norske innvandrere. Ikke minst var han interessert i å finne ut hva storsamfunnet kunne gjøre for å motvirke radikalisering av unge voksne. Etter å ha skaffet til veie den nødvendige finansiering fra ulike ideelle organisasjoner som også anså emnet for å være av stor samfunnsmessig betydning, satte Peder i gang med sitt nye filmprosjekt. Som ledd i prosjektet ønsket Peder å intervjue et titalls personer fra det radikaliserte, muslimske miljøet. Det viste seg imidlertid vanskelig å vinne innpass, da miljøet var svært lukket og skeptisk til utenforstående. Etter intensivt arbeid og med hjelp fra kontakter han hadde skaffet seg i arbeidet med tidligere prosjekter, lyktes det ham imidlertid etter noen måneder å få tilstrekkelig mange samtykkende intervjuobjekter til at prosjektet kunne settes ut i livet. Betingelsen var at ingen ble omtalt ved sitt rette navn, og at han sladdet ansikter og unnlot å vise andre identifiserende kjennetegn. Ingen ønsket å komme i politiets søkelys, og de var også bekymret for hvordan noen av deres trosfeller kunne komme til å reagere dersom det ble kjent at det var de som hadde avslørt sensitiv informasjon om miljøet til en utenforstående. Peder fokuserte særlig på tre menn på henholdsvis 23, 34 og 42 år, som han gav dekknavnene «Hans», «Morten» og «Ali», samt en 28 år gammel kvinne som han omtalte som «Jasmin». Med ulik alder, bakgrunn og livssituasjon planla han å bygge opp filmen rundt deres historier for å rive ned stereotypien om at alle potensielle terrorister var «sinte, unge menn». I intervjuene kom det frem at de alle var forberedt på å ofre sine liv ved å bidra til angrep på Vesten og vestlige verdier, JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Page 3 av 5
dersom dette ble forlangt av deres religiøse ledere. I lys av Norges militære engasjement i utenlandske konflikter, spesielt i Midtøsten, antok de at et angrep på norsk jord kanskje ville bli aktuelt i ikke alt for fjern fremtid, og de hadde derfor diskutert seg imellom hva som kunne være velegnede mål. Det forelå imidlertid ingen konkrete planer. Uavhengig av Peders prosjekt var Azeem Naser, som Peder omtalte som «Hans», kommet i politiets søkelys på grunn sin deltagelse i ulike fora på internett. Politiet kjente til at disse ble frekventert av radikale religiøse, som blant annet benyttet dem til rekruttering av både fremmedkrigere og terrorister. Etter at Azeem var kommet tilbake fra en reise til konfliktområdene i Midtøsten året før hadde politiet innledet en etterforskning mot ham, da de mistenkte at han var blitt tilknyttet en terrororganisasjon og at han muligens hadde fått i oppdrag å bygge opp en lokal terrorcelle. De hadde derfor satt i verk kommunikasjonskontroll i samsvar med straffeprosesslovens regler, og oppdaget på denne måten at Azeem deltok i Peders filmprosjekt. I en samtale mellom Azeem og hans venn Abbas kom det frem at sistnevnte planla en reise til Midtøsten innen kort tid. Han ba derfor Azeem ta vare på en del verdisaker, og var særlig opptatt av at «den eksterne harddisken og det der» ikke måtte falle i politiets hender. Azeem foreslo at han kunne «gi dem til Peder eller noe sånt», og Abbas syntes dette var en god idé. Polititjenestemann Lars Holm ble naturligvis svært oppsatt på å få tak i de omtalte lagringsmediene, i tillegg til at han gjerne ville skaffe seg rede på hva Peder kunne ha avdekket av informasjon i sine intervjuer med Abbas og Azeem. Etter å ha skaffet seg de nødvendige tillatelser organiserte han derfor en ransakelse av Peders hjem og filmstudio allerede morgenen etter Abbas avreise, og tok beslag i det de fant av elektroniske lagringsmedier. Peder saksøkte umiddelbart staten for å ha krenket hans rett til ytringsfrihet. Han bestred ikke at forholdet i og for seg falt inn under straffeprosesslovens 125 (3), men mente ytringsfriheten her måtte gis forrang. Politiets beslag omfattet ca. 180 timer usladdet råmateriale til filmen, som var alt det som hittil var gjort av opptak. Han var dermed forhindret fra å fortsette arbeidet med filmen, og i tillegg ville materialet kunne avsløre kildenes identitet. Dette ville kunne utsette dem for stor personlig fare, og det var også ødeleggende for det særlige tillitsforholdet mellom ham og filmens hovedpersoner som prosjektet var avhengig av. To av de sentrale kildene - «Morten» og «Jasmin» - hadde allerede trukket seg, i tillegg til flere av de mer perifere, så det var uansett tvilsomt om filmprosjektet nå kunne gjennomføres. Det eneste han hadde av lagringsmedier tilhørende andre var en minnebrikke med noen bilder på fra Azeems reise til Midtøsten. Denne hadde han tilbudt politiet, samtidig som han hadde forklart at alt materiale knyttet til filmprosjektet ble oppbevart i studioet i kjelleren. I lys av dette var det i hvert fall ingen grunn for politiet til å ransake hans hjem, hvor de for øvrig hadde skremt hans unge kone og deres to år gamle datter da de hamret på døren klokken fem om morgenen. Politiet på sin side viste til det sterke samfunnsmessige behovet for å forhindre terrorangrep både nasjonalt og internasjonalt. Dette i seg selv måtte være tilstrekkelig til å gi politiet tilgang til regissørens råmateriale. Dersom kildene var involvert i kriminell virksomhet og deres ønske om ikke å bli avslørt primært bunnet i et ønske om å unndra seg strafforfølgelse for dette, var ikke dette en spesielt verneverdig interesse. Det kunne derfor ikke vektlegges. Dessuten kjente de jo JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Page 4 av 5
allerede identiteten til to av de sentrale kildene - nemlig Abbas og Azeem. Politiet medgikk at filmen var av stor samfunnsmessig betydning, men viste til at arbeidet med den kun ble utsatt; etter at materialet var gjennomgått av etterforskerne ville de levere tilbake alt som ikke trengtes i den videre etterforskningen, og det materialet som ble beholdt ville Peder få kopi av. Når det gjaldt ransakingen av Peders hjem skyldtes dette at filmstudioet befant seg husets kjelleretasje. Det kunne derfor ikke antas å være noe skarpt skille mellom Peders jobb og familieliv, og forøvrig var det viktig for etterforskningen å få tak i absolutt alt Peder hadde av lagringsmedier, da de ikke kunne vite hva Abbas hadde siktet til i samtalen med Azeem. Etter at alle nasjonale rettsmidler forgjeves var uttømt klaget Peder staten Norge inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Han hevdet at beslaget, selv om det i og for seg hadde hjemmel i lov, måtte anses som et uforholdsmessig inngrep i hans rett til ytringsfrihet etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10. I tillegg utgjorde ransakingen av hans hjem en krenkelse av EMK artikkel 8. Ta stilling til om Peder Ås menneskerettigheter er krenket. Skriv ditt svar her... JUR108 1 Rettsstat og menneskerettigheter Page 5 av 5