ARMAGEDDON HALLELUJA! Om å se fram til verdens undergang. POSTAPOKALYPSE NÅ Hva gjør du når strømmen går for godt? DE LEVENDE DØDE Historien om Norge og de spedalske. 2014
10 SISTE NYTT FRA VESTFRONTEN Synnøve Veinan Hellerud følger 100 år gamle spor. SIDE ATTER EN KONGE Øystein Morten 32 puster helt nytt liv i Sigurd Jorsalfare. SIDE DET FARLIGE VESTLANDET Historien om de spedalske er også historien om Norge. PÅ SPORET AV CIA Lena Sundström om hemmelige bortføringer i vår egen bakgård. SIDE 67 DEN TREDJE SJIMPANSEN Diamond om den lille forskjellen som forandret alt. SIDE 62 MANNEN FRA HAUGESUND En barnefortelling om en norsk jødes skjebne. 22 SIDE SIDE 42 2014 Spartacus Forlag AS 2014 REDAKTØRER: Anja Hauger Ratikainen & Eivind Løvdal Refsnes DESIGN & SATS: Cecilie Mohr, CMYK design; Lukas [ Lehner, 2 SPARTACUS] Punktum forlagstjenester FORSIDEILLUSTRASJON: Mats Mikkel Rummelhoff Vi tar forbehold om trykkfeil og prisendringer TRYKK: Specialtrykkeriet Viborg AS ISBN 978-82-430-0877-9 SPARTACUS FORLAG AS PB. 6673 St. Olavs plas, 0129 Oslo post (at) spartacus.no www.spartacus.no
VAKKERT OM DET VONDESTE Morten Brask om det å miste alt. SIDE 18 FRA SKOLETAPER TIL EVENTYRER Kjetil Østli intervjuer Samuel Massie. SIDE 5 I HØST FEIRER SPARTACUS SINE FØRSTE 25 ÅR SOM FORLAG. Da kan det kanskje virke underlig å la et Oslo i ruiner pryde jubileumsmagasinet. Men nei, forsiden uttrykker ikke nødvendigvis vårt syn på bokbransjens utvikling eller forlagets framtid. Den er snarere et vink til en dimensjon av eksistensielt alvor som preger mange av årets titler. I Den tredje sjimpansen peker Jared Diamond på den iboende destruktive kraften vi mennesker fikk med på kjøpet da vi klatret ned fra trærne og erobret verden. Antologien Isfritt gir en kraftig påminnelse om dette potensialet til å ødelegge for oss selv. Dag Hoel har møtt kristne som ser fram mot armageddon, mens ekteparet Kumano-Ensby tar skrittet fullt ut og leverer en praktisk håndbok for de av oss som måtte overleve apokalypsen. Rannfrid Thelle utforsker Babylons fall, Arne Vestbø løfter fram de norske jødenes skjebner under krigen, mens Synnøve Veinan Hellerud skildrer hvordan første verdenskrig ble undergangen for en hel generasjon europeiske menn. Og Francesca Borris innsiderapport fra Aleppo viser at for flere millioner syrere er apokalypsen allerede et faktum. Men heldigvis finnes det håp! Midt i det vonde spirer det gode. Danske Morten Brask viser at selv den dypeste sorg kan avle positive forandringer i livet. Samuel Massie forteller om sin forvandling fra livstrøtt skoletaper til trygg eventyrer. Bjørn Godøy skildrer hvordan Norge til slutt vant krigen mot lepraen som terroriserte oss på 1800-tallet. Og Bjørn Grindes innføring i hvordan bevisstheten vår fungerer, inspirerer til grep som kan gi et mye lysere syn på tilværelsen. Da kan man for eksempel foreta en sofareise til Paris sammen med Sven Egil Omdal. Om ikke dét gir deg tro på det gode ved livet, kan vi kanskje ikke hjelpe deg. God bokhøst! Spartakistene [ 3 SPARTACUS]
FERSK POCKET MATS-ERIC NILSSON Ekte vare En guide til uforfalsket mat ISBN: 978-82-430-0651-5 Hft. 169,- I salg MARKUS LINDHOLM Evolusjon Naturens kulturhistorie ISBN: 978-82-430-0847-2 Hft. 169,- I salg TOR JØRGEN MELIEN Våre hemmelige soldater Del 1: Andre verdenskrig ISBN: 978-82-430-0897-7 Hft. 149,- I salg TOR JØRGEN MELIEN Våre hemmelige soldater Del 2: Den kalde krigen ISBN: 978-82-430-0899-1 Hft. 149,- I salg TOR JØRGEN MELIEN Våre hemmelige soldater Del 3: Globale og grenseløse utfordringer ISBN: 978-82-430-0900-4 Hft. 149,- I salg FRANK ROSSAVIK En god story En biografi om Kåre Valebrokk ISBN: 978-82-430-0835-9 Hft. 169,- I salg NIKLAS ZETTERLING & ANDERS FRANKSON Hitlers første nederlag Slaget om Moskva ISBN: 978-82-430-0840-3 Hft. 169,- I salg ØYSTEIN MORTEN Jakten på Olav den hellige ISBN: 978-82-430-0839-7 Hft. 149,- I salg BERGSVEINN BIRGISSON Den svarte vikingen ISBN: 978-82-430-0812-0 Hft. 169,- I salg JARED DIAMOND Verden fram til i går. Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn ISBN: 978-82-430-0836-6 Hft. 169,- I salg [ 4 SPARTACUS]
Gutten som seilte sin egen sjø TEKST: KJETIL ØSTLI FOTO: ØYVIND NÆSS Som 16-åring var Samuel Massie likegyldig til det meste og mer under dyna enn på skolen. To år senere hadde han skrevet testamente og sto til rors på seilskuta Berserk med kurs for Sydpolen. Nå har han skrevet en bok som bør gi norsklæreren bakoversveis. [ 5 SPARTACUS]
Du ble kjent i Norge da skuta du hadde seilt, Berserk, var savnet i Antarktis. Da du møtte pressen, stotret du frem: «No vil eg hem å spille Playstation.» Hva skjedde? Dette var et kræsj mellom to verdener for meg. Jeg lå nedgravd i snø på vei mot sydpolen da jeg plutselig fikk beskjeden. Skipskameratene jeg hadde seilt med de siste seks månedene og kjempet gjennom 35 meter høye bølger sammen med, var forsvunnet. Det ble et race mot tiden, og søvn og mat ble nedprioritert de neste døgnene, og da jeg endelig ankom sivilisasjonen for første gang på tre måneder, sto det et svært pressekorps og ventet. Jeg tror nok ansiktsutrykket mitt sa mer enn ordene jeg kom med. Du skriver om oppvekst i Bergen, folkehøgskole i nord, horehus i Singapore, seiling med delfiner og haier i Stillehavet, dykking på Great Barrier- Reef, fest med vennlige kannibaler og møte med mektige Antarktis og Sydpolen. Hva slags bok er dette egentlig? Dette er en bok om en mislykket ungdom, i skolesystemets øyne, som føler at hans verdi som menneske utelukkende er basert på hvilke karakterer han får. Selvtilliten var borte etter 11 års skolegang, og jeg så på skolen som min største fiende. Uten at jeg visste det søkte moren min meg inn på en folkehøgskole i Nord-Norge med fokus på friluftsliv. Her fant jeg overraskende nok motivasjon og interesse for livet igjen. Forbedringen var så oppsiktsvekkende at eventyreren Jarle Andhøy invitererte meg med på seilas til verdens mest ugjestmilde strøk, Antarktis. Så boken handler om en sterk indre reise. Om min personlige utvikling, en drøm som oppstår og veien mot den, vennskap sterkere enn fjell, og ikke minst, sorg. Kort fortalt er det en historie om en lang reise: Jeg gikk fra å være en trøtt 16-åring som levde et meningsløst liv uten fremtidsplaner, til å bli en målbevisst 18-åring som står på jordens ytterkant, klar til å ofre livet mitt for det jeg tror på. [ 6 SPARTACUS]
Du var 18 år da du mistet tre kamerater på seilasen til Antarktis. Ennå vet vi ikke sikkert hva som skjedde med Berserk. Hvordan preger det deg? I tiden etter forliset tenkte jeg bare på dette. Hva hvis? Hvordan var det mulig? Jarle og jeg var landlaget, det var vi som hadde den risikofylte oppgaven med å krysse mer enn 30 000 bresprekker. Båten skulle ligge trygt i havn, og våre tre skipskamerater skulle vente på oss. Ulykken preger meg fortsatt, og er en blitt en del av hvem jeg er. Før dette tenkte jeg lite på døden, og så livet som en uendelig lang landevei. Møtet med døden, det å miste noen man er glad i, gjør at man ser at livet er skjørt, og altfor kort til å ikke nyte hvert øyeblikk og gi 100 prosent for det man vil. Du er ordblind, du skulket mye, røyket hasj i ung alder og droppet ut av skolen. Og nå har du klart å skrive bok. Hva tror du de gamle lærerne dine kommer til å si? Vi får se når jeg sender boken i posten til norsklæreren som strøk meg og sa at jeg aldri kom til å få til noe som helst. Kanskje hun til og med kan gi meg en ny norskkarakter når hun har lest ferdig boken? Jeg velger å sitere hva vi sa ombord i «Tangeruddampen»: Alle kan! Jeg skulle ønske noen i skolen hadde tenkt det da jeg begynte å miste gnisten. Du forteller om et liv som problemgutt, og en utrolig reise etterpå. Hva forsøker du å si? Og hvem håper du skal lese boka? Kanskje at uansett hvor mislykket folk sier at du er, så er det opp til deg å finne ut om de har rett. Boken er for alle som noensinne har vært ungdom eller fortsatt er det. For dem som er interessert i hvordan en sterk gnist kan oppstå i det som fortoner seg som meningsløst. 1 av 4 ungdommer dropper ut av norsk skole. Hvorfor? De er lei. Interessen blir ikke ivaretatt, motivasjonen og mestringsfølelsen forsvinner. Jeg tror det har å gjøre med at skolesystemet ser eleven som statistikk i stedet for et individ med individuelle behov. For at jeg skal gidde å gjøre noe må jeg være interessert. Før kunne problembarn, og andre, ta seg et år til sjøs. Burde det vært et alternativ i dag? Definitivt. I dag lærer vi å leve mens vi sitter bak en pult. Jeg tror det er flere enn meg som trenger noen praktiske utfordringer. Folkehøgskolen og det å dra til sjøs var vendepunktet hvor fokuset på å lære om verden gjennom det læreren sa ble snudd til å lære om verden utfra meg selv. Denne boken handler om hvordan jeg fant min vei, og jeg håper den kan inspirere andre til å finne sin. [ 7 SPARTACUS]
FRA BOKA Jeg våkner brått av at Jarle vekker meg. Jeg ser meg rundt, det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er. For bare 10 sekunder siden var jeg i Bergen, det var 17. mai, og det norske flagget vaiet mot den blå himmelen. Alle smilte, det var så fredfullt og trivelig, og alle feiret. Idet jeg blir vekket og ser meg rundt, får jeg en helt annen følelse. Når jeg ser mot horisonten, er det vanskelig å skille bakken fra himmelen, alt er hvitt. Jeg ligger på snø, det er tåke og en kulde langt kaldere enn de kaldeste vintrene i Bergen. Jeg begynner å skjønne hvor jeg er. Jeg kjenner fremdeles en skjærende trøtthet, både i øynene og i hodet, så jeg kan ikke ha sovet lenge, ett minutt, maks to. «Jeg må ha sovnet», sier jeg nervøst. «No shit, Sherlock», svarer Jarle, kapteinen, han jeg skulle gjenerobre sydpolpunktet med 100 år etter Roald Amundsen. Jarle svarer med et fraværende blikk, jeg kan se at han har tankene andre steder, han som vanligvis er så til stede. Jeg begynner å skille drøm fra virkelighet. Jeg er langt fra Bergen, jeg har ikke vært hjemme på over syv måneder. Jeg er på ekspedisjon, og for bare et par dager siden fikk vi verdens verste beskjed. Båten «Berserk» har aktivert nødpeilersignalet sitt om bord. Med andre ord, Gisle som fungerende kaptein mens Jarle og jeg er på land, har trykket på NØDknappen og ropt desperat etter hjelp. Slik en sjømann bare gjør når noe er alvorlig galt, slik Gisle, stolt som han er, kun har gjort om det er siste utvei... Skuten jeg har seilt de siste syv månedene, der jeg har fått et nytt hjem og nye vennskap, er i fare, med mine tre skipskamerater om bord. Jeg blir fort dratt tilbake til marerittet, for Jarle har stivfrossen bart, mørke ringer under øynene og frostskader i fjeset. «Au!» Jeg ser ned på venstrehånden, den er blå og forfrossen og minner mer om noe dødt enn noe levende. Jeg ligger fremdeles på bakken. Hvorfor? Jeg må ha falt av firehjulingen min da jeg sovnet, og hånden har glidd ut av votten. Vi hadde brukt såkalte ATV-er (all terrain vehicle) for å nå polpunktet. Jeg prøver å bevege fingrene, godt, det er bevegelse i dem. Jeg kaver meg opp på beina og drar på meg votten. SAMUEL MASSIE (f. 1992) forlot et liv som skoletaper i Bergen og dro med Jarle Andhøy på den skjebnesvangre ekspedisjonen til Antarktis. Skuta «Berserk» forsvant 22. februar 2011, og året etter returnerte de for om mulig å finne spor etter sine kamerater. Massie har medvirket i TV-seriene Sjøsprøyt på NRK, Berserk og Tangeruddampen på TVNorge. [ 8 SPARTACUS]
«Har ikke tid til å sove nå», sier Jarle med et lite smil. Selv om det bare er et lite smil, så er det liksom noe nytt, et pust av noe normalt. Vekk fra stress og angst, racet mot klokken og denne drømmen som på sekunder hadde blitt til mareritt. Men jeg blir fort dratt tilbake til marerittet idet jeg ser Jarle på ATV-en sin, han har pelslue, stivfrossen bart, store ringer under øynene og store merker i fjeset, pigmentflekker fra frostskadene etter de siste dagenes race. «Hvor lenge tror du vi har kjørt?» spør han da jeg setter meg oppå firehjulingen og gjør meg klar til å fortsette. Alt av blod, svette og tårer som jeg hadde delt med dem, så skulle de liksom være borte nå? «Vi er vel på femte dagen, vi er nok fremme i løpet av de neste 24 timene, antar jeg», svarer jeg uten at vi orker å sjekke klokken eller GPS-en denne gangen. I fem døgn har vi kjørt dag inn dag ut for å rekke tilbake til kysten. Begge er utmattet. Det er et kappløp mot tiden og med lite tid blir det lite spising og enda mindre soving. Vi har tatt oss tid til å stoppe to ganger for å få i oss litt mat og søvn, vel, det minuttet jeg nå har sovet på bakken, det var det vi til sammen hadde sovet. Jeg snur meg mot Jarle, vi ser på hverandre, men ingen sier noe. Vi tenker på det samme, hva har skjedd med gutta? Hvordan kan nødpeileren ha gått av syv nautiske mil fra den sikre ankerplassen i en storm de visste var på vei? Det er noe som ikke stemmer, tenker jeg og starter kjøretøyet, nikker til Jarle og fortsetter ferden. Jeg kjører bak, kapteinen 20 meter foran, vi kjører i et landskap som minner mer om månen enn om jordkloden. Solen lyser sterkt på himmelen, det kunne ha vært en fin dag. De siste syv månedene fyker gjennom hodet mitt. Alt jeg har opplevd, alle opplevelsene jeg har hatt med gutta om bord i skuten. Jeg mønstret om bord i Australia som 17-åring. Mannskapet tok meg imot med åpne armer. Vi har seilt innom stillehavsøyene og vært på eventyr, vi har kjempet oss til verdens sydligste og mest øde punkt sammen, i en seilbåt. Blod, svette og tårer har jeg delt med dem, og så skulle de liksom være borte? Aldri se dem igjen? Jeg ser opp på himmelen og ser de første dyrene på lenge, to svarte fugler som kunne vært kråker, dødens kråker, kanskje? Her er jeg, 18 år gamle Samuel Massie, midt i Antarktis, jeg nådde målet mitt, jeg nådde Antarktis. Det føles liksom så lenge siden jeg satt som 16-åring i Bergen, uten noe mål og mening i livet, der jeg følte at skolegang var det verste som kunne skje en ungdom og en god fest det beste. Jeg hadde opplevd Bergen og tenkte at jeg hadde opplevd livet. Det føles så fjernt. Som om jeg var en annen person. Lite visste jeg hvor mye mer det var i livet, på både godt og vondt. Hvordan hadde denne motivasjonsløse ungdommen, familiens problem, plutselig havnet her, som en målrettet polfarer? SAMUEL MASSIE: Hold Fast! ISBN: 978-82-430-0884-7 Innb. 349,- Oktober OMSLAGSDESIGN: Øystein Vidnes [ 9 SPARTACUS]
Siste nytt fra vestfronten FOTO: SYNNØVE VEINAN HELLERUD Nordmenn er ikke spesielt opptatt av første verdenskrig. Men i Europa huskes den fortsatt som the great war, la grande guerre, de groote oorlog. Historikeren Synnøve Veinan Hellerud har reist fra nord til sør langs frontlinjen der en hel generasjon europeiske menn gikk til grunne. I Siste nytt fra Vestfronten skildrer hun krigshendelsene, og hennes fysiske nærhet til slagmarken gjør krigen levende, taktil og redselsfull. [1 1 SPARTACUS]
FRA BOKA ET ARR GJENNOM EUROPA Fra 1914 til 1918 var vestfronten et blødende sår som tappet Europa for unge menn. Et sytti-åtti mil langt belte av skyttergraver på hver side av et sønderskutt ingenmannsland strakte seg gjennom Europa, fra Nordsjøkysten gjennom Belgia, Nord-Frankrike og Elsass-Lothringen til det nøytrale Sveits. Millioner ble drept, lemlestet eller traumatisert her. Mange forsvant og ble aldri funnet igjen. Fortsatt ligger vestfronten der som et arr gjennom Europa. Langs den gamle frontlinja lever folk med historien tett innpå seg. I 2007 skulle det bygges en ny vei i Sundgau, i det som nå heter Alsace og tilhører Frankrike. Gravemaskinene avdekket noe som viste seg å være et digert underjordisk system av tunneler og tilfluktsrom. Arkeologer kunne straks fastslå at dette måtte være Kilianstollen-anlegget, som man kjente fra omtale og tegninger i de tyske militære arkivene. Det hadde ligget begravd siden 1918. Midt på dagen, 18. mars 1918, begynte det franske artilleriet å bombardere de tyske stillingene i Sundgau, i det som da het Elsass og tilhørte Tyskland. Mange soldater søkte tilflukt i Kilianstollen-anlegget, rett bak andre forsvarslinje. Det besto av en 120 meter lang, smal tunnel, en rekke små tilfluktsrom og 16 utganger, godt beskyttet under et 4 6 meter tykt dekke av jord. Kilianstollen ble regnet som bombesikkert. I teorien skulle det være plass til 500 soldater der inne, hvis de virkelig presset seg sammen. Soldatene fra 6. kompani av det 94. tyske infanteriregimentet satt bleke i den trange tunnelen og lyttet til drønnene fra kanonene i det fjerne, hvinene fra granatene i lufta og smellene fra de nære eksplosjonene. Iblant ristet hele tunnelen når tunge prosjektiler traff bakken over dem. Lufta var stinn av utpust, damp fra fuktige klær, svette og angst. Og etter halvannen time skjedde det de fryktet mest av alt. De franske kanonene fikk inn tre fulltreffere. Tak og vegger raste sammen, og 34 mann ble levende begravd under mange kubikkmeter stein og jord. Samme kveld, da bombardementet omsider hadde avtatt, prøvde de overlevende soldatene å redde kameratene sine, men alle de klarte å grave fram var døde. Til slutt ga de opp å grave mer, og Kilianstollen ble forlatt og glemt. Da anlegget omsider, etter lange forundersøkelser, ble gravd ut i 2011, fant arkeologene levningene av 21 mennesker. I arkivet hadde man en Lufta var stinn av utpust, damp fra fuktige klær, svette og angst. Og etter halvannen time skjedde det de fryktet mest av alt. liste med navn over de soldatene som var savnet etter at tunnelen raste sammen i 1918, og nå begynte arbeidet med å finne ut hvem som var hvem. Navnebrikker, uniformsdetaljer og personlige gjenstander gjorde det mulig gjennom et møysommelig arbeid å identifisere atten av dem med sikkerhet. Fredag 19. juli 2013, nesten 95 år etter at de døde, fikk soldatene fra Kilianstollen omsider en høytidelig begravelse på den tyske krigskirkegården i Illfurth, Alsace. Rundt 150 personer var til stede, deriblant lokale journalister som kunne rapportere siste nytt fra vestfronten. I Norge er første verdenskrig langt på vei glemt. Her i landet er begrepet «krigen» ensbetydende med andre verdenskrig, som vi gjerne tror begynte 9. april 1940. Men i mange andre land i Europa huskes fortsatt krigen fra 1914 til 1918 som den store krigen, the great war, la grande guerre, de groote oorlog. Første verdenskrig blir kalt Europas urkatastrofe og er et av de virkelig store vannskillene i europeisk historie. Den forandret europakartet dramatisk, gjorde ende på det tyske keiserriket, det SYNNØVE VEINAN HELLERUD (f. 1969) er historiker, lærer og forfatter. Hun bor i Oslo og underviser på Holtet videregående skole. Tidligere har hun blant annet skrevet lærebøker i historie for ungdomstrinnet og boken Håkon den gode for voksne. [ 12 SPARTACUS]
Alle forestillinger om ærefulle felttog ble gjort til skamme. Dette var en stinkende, gjørmete, skitten krig, der de feige og de modige døde side om side, ofte på fornedrende vis. russiske tsarriket, det østerriksk-ungarske keiserriket og det osmanske riket. I tillegg tok den livet av minst 10 15 millioner mennesker og ga enda flere mennesker varige mén. Krigen førte også til grunnleggende endringer innad i de enkelte landene, økonomisk, politisk og kulturelt. Krigen i 1914 18 bidro sterkt til å forme hele det 20. århundre, og etterdønningene slår fortsatt mot oss. Den førte til framveksten av fascismen og nazismen og dermed en ny verdenskrig. Både kommunistenes maktovertakelse i Russland og USAs rolle som supermakt vokste ut av første verdenskrig, og la grunnlaget for den kalde krigen. Første verdenskrig endret forholdet mellom stormakter og kolonier og var begynnelsen på slutten for den europeiske imperialismen. I Australia, New Zealand og Canada skapte krigen nasjonal oppvåkning, og i Midtøsten bidro den til å fremme arabisk nasjonalisme. Britene ga uklare og motstridende løfter om selvstendighet til både jøder og arabere, som de så brøt etter krigen. Slik har også Israel-Palestina-konflikten røtter i første verdenskrig. Krigen endret folks tankesett på mange måter. Mange sluttet å tro at ny teknologi nødvendigvis ville bringe verden framover. Flere mennesker aksepterte at staten kunne blande seg inn i økonomien og livet generelt, de godtok rasjonering, inntektskatt, brennevinsforbud og verneplikt. Religionens stilling ble svekket etter at begge sider hadde bedt Gud om seier. Troen på at europeerne var mer siviliserte enn andre folk ble også vanskelig å opprettholde etter alt barbariet krigen førte med seg. Kjønnsrollene ble utfordret ved at kvinner fikk vise at de dugde på en rekke områder som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Selve bildet av krigen forandret seg også. Alle forestillinger om ærefulle felttog ble gjort til skamme. Dette var en stinkende, gjørmete, skitten krig, der de feige og de modige døde side om side, ofte på fornedrende vis. Første verdenskrig handlet om mye mer enn skyttergravene på vestfronten. Den ble også utkjempet i andre former og på andre fronter, i Øst-Europa, i Alpene, i Afrika, i Midtøsten og på verdenshavene. Men det er skyttergravskrigen [ 13 SPARTACUS]
folk flest forbinder med første verdenskrig. Den er kjent gjennom utallige kulturuttrykk, romaner, dikt, malerier, filmer og TV-serier. Bildet av skyttergravene, piggtråden og soldatene med gassmasker og bajonetter står sterkt i det kollektive minnet om krigen. Det var nesten så jeg innbilte meg at jeg hadde vært der selv, i skyttergravene, under trommeilden, i ingenmannsland, på lasarettet. For meg begynte interessen for første verdenskrig med Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra vestfronten. Den traff meg med et smell, som en glovarm granatsplint. Det var nesten så jeg innbilte meg at jeg hadde vært der selv, i skyttergravene, under trommeilden, i ingenmannsland, på lasarettet. Som om jeg selv hadde sett mennesker leve uten underkjeve, uten ansikt, eller humpende på splintrede beinstumper fordi begge føttene var sprengt bort. Som om jeg selv hadde passert stabler med nye, tomme likkister på vei mot fronten i visshet om at de var beregnet på meg og mine kamerater. Siden ble jeg fengslet av stadig nye historier om hvordan den store krigen grep dypt inn i menneskers liv. Det er millioner av dem. De unge ansiktene på de klare svart-hvitt fotografiene er så nære og likevel så fjerne. Ingen av dem lever lenger, likevel kan vi komme nært innpå dem gjennom alt de skrev; brev, dagbøker, vittighetsblader, romaner og dikt. De forteller om en annen verden, en verden med hestetransport og brevduer, med skarpe skiller mellom offiserer og menige, mellom kvinner og menn. En verden der framtidstro og høye idealer kræsjlandet i et meningsløst industrielt blodbad. Krigen var et så enormt, katastrofalt feilgrep at verden burde ha lært noe av det. Og jeg er så optimistisk (noen vil vel si naiv) at jeg fortsatt, hundre år etter, tror at det er mulig å lære noe av det. Det er noe av grunnen til at jeg ville skrive denne boka. Jeg var også nysgjerrig på å se hvilke spor krigen hadde satt i dette området der så mye lidelse utspilte seg for hundre år siden. Selv om jeg hadde få forestillinger om hva jeg kunne se og oppleve der, hadde jeg lyst til å besøke stedene som hadde dukket opp igjen og igjen i historiene jeg hadde lest. Lag på lag med mening hadde lagt seg på en del stedsnavn, slik at jeg knapt kunne uttale dem uten å grøsse litt; Verdun, Somme, Passchendaele. Det finnes detaljerte reisehåndbøker om vestfronten. Dette er ikke en slik bok. Det er heller ikke en oversiktlig framstilling om første verdenskrig fra først til sist. Denne boka er en fortelling om min reise langs vestfronten fra nord til sør, og om de historiske hendelsene som gjorde at jeg valgte å reise akkurat dit. Den handler også om hvordan første verdenskrig fortsatt er til stede langs den gamle frontlinja og om hvordan historien om den blir fortalt og brukt i dag. SYNNØVE VEINAN HELLERUD:Siste nytt fra vestfronten. En reise i sporene etter første verdenskrig ISBN: 978-82-430-0645-4 Innb. 369,- Oktober OMSLAGSDESIGN: Asbjørn Jensen [ 14 SPARTACUS]
«Har du nummeret Reporteren Francesca Borri har gjentatte ganger åpnet verdens øyne for krigens grusomheter og har vunnet priser for sine bøker fra Balkan og Midtøsten. Men ingenting overgår det hun har opplevd i Syria. I krigen er hennes hjerteskjærende vitnesbyrd fra en av vår tids største humanitære katastrofer. til FN?» Borri søker tilflukt i en ambulanse under luftangrep mot Aleppo, Syria. [ 15 SPARTACUS]
FRA BOKA Jeg lurte på hvor de var blitt av, innbyggerne i Aleppo. Ifølge siste folketelling er de over to millioner, 2 132 000, og to tredeler av dem skal visstnok ha blitt igjen i disse gatene, med sine ruinhauger og snikskyttere. Men leiegårdene med de sønderskutte fasadene står tomme, og i de halvt utbombede leilighetene står en lampe og vaier, et forheng blafrer i vinden, som fossiler fra et hverdagsliv. Til og med katten som ligger sammenkrøllet på en stol, ser ut til å sove, men den er død. Idet jeg reiser meg opp igjen, er jeg i en mørk gang, foran meg ser jeg trinn, en bratt trapp. Og der er de endelig, Aleppos innbyggere. Noen titalls skygger stimler nysgjerrig rundt meg, streifer meg lett: Jeg er den første fremmede de har møtt på to måneder. En lighter lyser opp gangen. Nitten barn står på linje langs veggen, tett i tett, og stirrer taust på meg. Urørlige. De kikker skrekkslagne på meg, så forstår jeg: Det er hjelmen, de tror jeg er en av Assads soldater. De står på rekke langs veggen og likner fanger som venter på henrettelsen. Leiligheten til Umm Bashar, tjueåtte, ble truffet en gang i begynnelsen av august. Han heter egentlig Umm Mahmoud, men Bashar, den førstefødte, havnet under en sementblokk, med genserermet farget rødt i alt støvet. Det var ikke annet å gjøre enn å løpe sin vei, for bombardementene kommer som regel to og to andre runde er for dem som kommer til unnsetning. Det er trettisju mennesker her inne. Foruten barna, som alle er mellom ett og ni år gamle, er det fem menn og tretten kvinner. De har ikke annet enn klærne de gikk og sto i da de flyktet. De har ikke råd til å leie en leilighet, og de har heller ikke 50 dollar til en bil som kan kjøre dem til den tyrkiske grensen. Og dermed vaker de rundt her, med en campingprimus i hjørnet, men uten verken vann, gass eller strøm. Nå og da våger Omar, tjueni år og drosjesjåfør, seg ut på jakt etter mat. En snikskytter venter på den andre siden av gata. FRANCESCA BORRI (f. 1980) er en prisvinnende reporter, og hennes artikler blir oversatt til mange språk. Bak seg har hun studier i internasjonale relasjoner, og hun har jobbet aktivt med menneskerettigheter. Hun begynte å skrive da hun forsto at makthaverne ble mer opprørte over hva hun skrev som journalist enn hva hun gjorde som jurist. Tidligere har hun skrevet to bøker om konfliktene på Balkan og i Midtøsten. [ 16 SPARTACUS]
Det var slik Omars bror, Shadi, tjuesju år og mekaniker, ble drept. «Jeg glemmer aldri hvordan jeg måtte lete gjennom grønnsakene. Sukkeret, risen, alt det han hadde kjøpt. Vi vasket blodet av potetene og kokte dem åkke som.» Ute eller inne, i realiteten er det ikke lenger noen forskjell her i Aleppo. Hele byen hamres meter for meter av fly, helikoptre og tanks: Bomber og tankskyts eksploderer med få sekunders mellomrom. Og tusener har søkt tilflukt under bakken. «Brødet deles ut på kirkegården. Bare blant de døde kan du være sikker på ikke å bli en skyteskive,» sier Omar. Men sannheten er den at det ikke finnes tilflukt noe sted. Etter at Assad slapp løs flyvåpenet sitt, er overlevelse bare et spørsmål om flaks. «Høyhusene i utkanten beskytter mot bombekasterne. Du oppholder deg i første eller andre etasje, for som regel raser bare de øverste etasjene sammen. Men hvis bygningen rammes av et flytokt, blir du liggende under flere tonn betong. I et lavere hus, derimot,» sier han og sikter til de typiske, vakre bygårdene i Aleppo, med gårdsrom i midten, sitrontrær og klatrende jasminer, «i et lavere hus faller det ikke så mye bygningsmasse over deg, hvis du da ikke blir rammet av flyene direkte. Kanskje drar noen deg ut. Men også med bombekasterne er du veldig utsatt.» Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei. Men nok en gang er det vår tur. Antiluftskytset, et maskingevær, hoster brått opp tre skudd. Og på et blunk tiden det tar å se på hverandre begynner et av Assads jagerfly å sirkle over hodene våre, de svarte konturene dukker opp bak gitteret på et pustehull, forsvinner og vender tilbake igjen, taper høyde, stiger igjen, mens nitten barn skriker fortvilet. Dette er de grusomste minuttene. For sinnet er fremdeles klart, og mens piloten velger ut sitt mål, mens det kanskje er din tur nå, kan du ikke gjøre annet enn å holde rundt deg selv, presse skuldrene mot en fuktig vegg, stirre i gulvet og se det passere revy, alt det du har gjort halvveis her i livet, alt du har utsatt, mens du ser deg rundt, nå som det kanskje er din tur. ( ) Aisha, ni år, rekker meg et visittkort. Det er adressen til butikken rett over oss, den med adgangen til trappa. Tariq al-bab, sier hun, vi er i Tariq al-bab. «Skriv at de skal komme og hente oss. Ikke skriv uvesentligheter.» Så får hun øye på telefonen min og sier: «Har du nummeret til FN?» «I krigen er en modig bok, den er krigen luktet, sett, skildret med blikket til en reporter fra Puglia.... Bare skriften og fortellingen synes å kunne redde Syria.» ROBERTO SAVIANO, FORFATTER AV GOMORRA FRANCESCA BORRI:I krigen. Et vitnesbyrd fra Syria ISBN: 978-82-430-0915-8 Innb. 329,- Oktober OVERSETTELSE: Kristin Gjerpe & Astrid Nordang OMSLAGSDESIGN: Cecilie Mohr [ 17 SPARTACUS]
Om å miste alt TEKST: GYLDENDALS BOGKLUBB, DANMARK FOTO: THOMAS BUSK En jente og en gutt er inspirert av personlige hendelser i Morten Brasks eget liv. Her forteller han om nødvendigheten av å skrive sin roman, om kjærligheten og sorgen over å miste sine barn. Og om hvordan tap kan føre til større livsintensitet. Din roman bygger på virkelige hendelser? Vil du fortelle litt om bakgrunnen for å skrive En jente og en gutt? Det er riktig at romanen er inspirert av hendelser i mitt eget liv, og disse hendelsene har jeg i flere år visst at jeg en dag var nødt til å behandle i litterær form. Jeg levde den gang i et meget intenst parforhold som jeg trodde skulle vare for alltid, men som langsomt ble mer og mer komplisert og destruktivt. Og forholdet førte til en graviditet som vi trodde kunne bli en redning for oss. Men ingenting endte som vi trodde. KJÆRLIGHETSROMAN Romanen handler i stor grad om kjærlighet. Kjærlighet mellom en jente og en gutt, og kjærligheten til deres barn: en jente og en gutt. Og den handler om å miste. Miste sine forestillinger og illusjoner, miste kjærligheten, og miste det mest dyrebare som finnes. Boka handler også om hva som skjer når livet sporer av, når man senker sine barns kiste i jorden, om hva det gjør med et menneske å gjennomleve et slikt mareritt. Og den forvandlingen av livet det fører med seg, som også rommer noe svært positivt, en slags «gjenfødelse» av en selv. Romanen er en sterkt bevegende leseopplevelse. Var den vanskelig å skrive? Det er uten sammenligning den vanskeligste skriveprosess jeg noensinne har vært gjennom. Jeg har skrevet om boken syv ganger, endret form og fokus og hele tiden skåret ned og ned, kuttet og kuttet til jeg syntes at den var ferdig, at den var nøyaktig som den skulle være. Å skrive den har vært som å åpne opp et gammelt sår for å trenge inn til følelsene slik de var den gang det skjedde, for kun på den måten kunne jeg skrive noe som var sant og ekte. Det gjorde vanvittig vondt, men det har også vært en fantastisk reise for meg. Hva har det du har opplevd betydd for det livet du lever i dag? I dag deler jeg livet mitt inn i før og etter begravelsen. Jeg endret alt etter at det skjedde, måten å leve på, bo på, parforhold, jobb, interesser, venner, livsfilosofi. Jeg innså at jeg måtte endre meg og det jeg kunne endre i livet mitt for å leve mer ekte og i overensstemmelse med meg selv. Det er jo det de fleste av oss opplever når vi mister mennesker som står oss svært nær. Det lyder banalt, men er ikke desto mindre sant: at overfor døden er mye av det man bekymrer seg for og bruker tid på likegyldig. I dag lever jeg på en helt annen måte. Prioriterer beinhardt det som er det riktige for meg. De få ekte relasjonene. De få viktige tingene. Og å skrive. Hvilken opplevelse vil du gjerne gi videre til leseren med En jente og en gutt? Jeg har strebet etter å skrive en roman som får leseren til å føle hvordan det var og kanskje til og med forstå hva som skjer i et menneske når man gjennomlever noe slikt. Jeg har også forsøkt å få leseren til å merke alt det andre som knyttet seg til mitt liv den gang og nå: kjærligheten, illusjonene som brast, frykten og tapet og sorgen Og det oppløftende etterpå at tilværelsens voldsomme forandring kan føre til en større livsintensitet. Jeg håper leseren vil sitte igjen med en følelse av å ha fått et innblikk i hva det vil si å miste sine barn, men at de også kan føle håp fordi man kan reise seg igjen etterpå. At man kan få et liv som er bedre enn før. [ 18 SPARTACUS]
«Det er uten sammenligning den vanskeligste skriveprosess jeg noensinne har vært gjennom. Det gjorde vanvittig vondt, men det har også vært en fantastisk reise for meg.»
FRA BOKA Det er noe glassaktig over ansiktet hennes. Hun har nesten ikke sovet i natt. Hver gang hun døste av, våknet hun med et rykk i bena. Hun drømte at hun blødde. Hver gang måtte hun skru på lyset og forsikre seg om at det ikke hadde skjedd. Kan du ikke holde meg i hånden, spør hun. Hånden hennes føles liten og kald, neglene er bleke. Når sluttet hun å lakkere dem. Det er ikke noe galt, hvisker jeg. Jeg er så redd for det. De ligger der i en vibrerende interferens, i hver sin sirkel. To små fostre. Selvfølgelig er det ikke det. Nei. Du ville ha visst det hvis det hadde skjedd noe. Tror du det. Ja. Men hva om det har skjedd noe. Det har det ikke. Ville du bli lei deg hvis det hadde skjedd noe. Ja, selvfølgelig ville jeg det. Hvorfor tror du at jeg ikke ville bli lei meg av det. Jeg er bare redd for det. Det er en dum tanke. Og du mener virkelig at du ville blitt lei deg. Ja. Jeg kremter. Ja, sier jeg en gang til. Sykepleieren henter oss en halvtime senere. Hun tar oss med ned gangen med tegninger og fotografier og inn i et rom hvor det står en undersøkelsesbenk og skanningsutstyr. Bare legg deg ned på benken og trekk blusen opp over magen, sier hun. Jeg har vært så nervøs, sier Maya. Har du hatt noen blødninger eller smerter, spør sykepleieren. Nei. Da er nok alt i orden. Men jeg er hele tiden redd for at det skjer. Det skjønner jeg godt. Og som legen fortalte dere, så er det dessverre ikke uvanlig at bare det ene blir sittende. Men det at du ikke har hatt blødninger, er et veldig godt tegn. Sykepleieren tar en tube med gjennomsiktig gelé og smører den ut over magen hennes. Jeg setter meg på en stol ved siden av benken. Jeg er tørr i munnen. Sykepleieren fører skanningsapparatet over den geléglinsende magen. På skjermen flimrer et svart-grønt mønster. Nei, de er der begge to. De ligger så fint så. Åh, sier Maya. Kan dere se dem, spør sykepleieren. Stemmen hennes er dempet. Først ser jeg bare kaotisk lys og mørke. Så kommer de frem på skjermen. De ligger der i en vibrerende interferens, i hver sin sirkel. To små fostre. Sykepleieren peker på hodene deres, på bevegelsene som er armene deres. Jeg har lyst til å bli sittende for alltid og se på dem, til å sitte her for evig og alltid og lytte til lyden av hjerteslag. Og dette her, sier hun, det er hjertene deres. Maya stirrer på skjermen. Vil dere høre hjertene deres, spør sykepleieren. Hun trykker på en knapp, og i høyttaleren til MORTEN BRASK (f. 1970) er en dansk for fatter som debuterte i 2007 og har siden det skrevet flere romaner og fagbøker. Hans bøker er oversatt til en rekke språk og han har mottatt flere internasjonale priser. En jente og en gutt er første bok som er oversatt til norsk. [ 20 SPARTACUS]