Aurora Jacobsen & Erlend Tårnesvik Dreiås

4

5 Aurora Jacobsen & Erlend Tårnesvik Dreiås

En for alle, alle for en «Vanligvis spiser mor tolv grandiose porsjoner fra tolv ulike tallerkener, kaster opp i pausen, og påstår overfor fars spørrende blikk at gjestene aldri dukket opp. sier mor og skåler med alle gjestene sine.» Filologen 04/13 6

Rød mandag Maia Kjeldset Siverts I Ingen vet hvordan hun ser ut uten sminke. Hun blir stående igjen i døra og vinke med et bomullstørkle. Etterpå prøver hun å snufse. Hun ligner på faren min. De deler på ekteskapet. Han låner sminken hennes, hun låner trusene hans. Av og til tøflene hans, dersom hun er kald på føttene. Hver gang mor og far spiser, hører de på radioen. Da kjenner de at de er en del av et fellesskap, et større fellesskap, kanskje et nasjonalt fellesskap. Klirringen i bestikk blir dempet, de trenger ikke kjøpe noe vegg til vegg-teppe. Maten veier godt i munnen. I radioen har en kvinne drept mannen sin med en brødkniv, men så levde han allikevel. Han bare lot som om han var død eller noe. Mor smiler sjenert. Far tørker seg om munnen med en serviett, på servietten er det flyvende griser som far synes er urealistisk tegnet. Han prøver å ikke tenke på det. «Ja», sier mor. Servietten blir tilgriset av rød teatersminke. Far har gnidd av seg litt av sminken. Han har blitt mer naken enn før. Det er han ikke vant til. Ikke ved middagsbordet. Ingen vet hvordan far ser ut uten teatersminke. Ingen vil vite det heller. Mor ser bort, smiler til gulvet. «Ja», sier mor. «Ja», sier mor. «all other things being equal», sier mor. Mor ser framfor seg, ser igjennom far, smiler til veggen. Mor stikker potetbiten i munnen ved hjelp av en gaffel. Den er liten som en lekegaffel, gaffelen. På størrelse Maia Kjeldset Siverts Rød mandag 7

tenker mor.» bemidlede klasser. Det øker min habitus, «Å ha noe mellom tennene betyr at en tilhører de med en spiker. I møte med lekegaffelen virker maten større enn den er, og mor blir lurt. Derfor spiser mor passe mye mat, i stedet for å spise seks grandiose porsjoner, kaste opp og spise seks nye porsjoner pluss et eple. Vanligvis spiser mor tolv grandiose porsjoner fra tolv ulike tallerkener, kaster opp i pausen, og påstår overfor fars spørrende blikk at gjestene aldri dukket opp. «En for alle, alle for en», sier mor og skåler med alle gjestene sine. I dag har mor en lekegaffel i hånda. «En liten gaffel», sier mor, holder gaffelen opp mot lyset, stemmen er ikke det minste mistenksom. Gaffelen jobber seg gjennom føden som en synål. Mor spiser en halv potet og et fiskeøye. Hun er mett. Hun drikker to slurker vann, holder glasset i hånden, holder glasset litt til, glemmer glasset, puster en stund, ser på glasset, husker glasset, ser på glasset, så setter hun glasset ned. Hun sukker. Hun ser på gaffelen. Hun løfter gaffelen. Etter måltidet kan hun bruke gaffelen som tannpirker, og det gjør hun. Måltidet er over, i radioen sier ei lita jente at hun har fått en julegave av nissen, og at hun er glad. Reportasjen er et halvt år gammel. Det er sommer nå. «Det er sommer», sier mor, det blør fra tannkjøttet hennes. «Korrekt, du er flink», sier far. «Det er ikke vinter, det er ikke vår, det er sommer», sier mor. «I skogen vokser det blomsterbuketter, for også i skogen er det sommer», sier far, han åpner vinduet og kaster det Filologen 04/13 8

brukte serviset ut av vinduet, inn i skogen. «Takk», sier det i radioen. Det er jentas stemme. Neste lørdag. Det er juni, og ekteparet Broman-Hauge sitter ute i hagen. De vet ikke hvem som tilhører hagen, men de har i hvert fall satt seg her, satt seg ned for å spise. De har spist. Det er ikke mer mat igjen. Store tårer triller ned fra fars ansikt, han samler dem ikke opp. La dem renne, tenker han. Mor stikker gaffelen inn mellom fortennene, hun stikker gjentatte ganger. Å pirke seg systematisk og usjenert mellom tennene, det er en øvelse for henne. Hun kjenner seg intelligent med tannpirkeren mellom tennene. Å ha noe mellom tennene betyr at en tilhører de bemidlede klasser. Det øker min habitus, tenker mor, kanskje jeg skal begynne å snuse også. Men så kommer det en sky foran sola, og hun glemmer å tenke. Far reiser seg, velter bordet. Sånn, nå er det ryddig her, sier far. Mor nikker sakte, åndsfraværende. Hun tenker ikke. Jeg kommer bort til dem, slikker dem rene med en rosa tunge, legger armene rundt dem etter tur og spør hvilken dag det er. «Det er da mandag?», sier mor. «Mandag som alltid!», sier far, han er stolt i stemmen. «Det er på tide at dere sminker meg», sier jeg. «Ja», sier mor. Maia Kjeldset Siverts Rød mandag 9

sent å lindre undertrykte følelser?» inn i en litterær freudiansk øvelse. Er det aldri for «Reisen tilbake til barndommen blir også en reise Benjamin Yazdan Hva gjør vi når selv minnet er fremmed? 10

når de har blitt obskure og fremmede?» «Hva gjør vi så når våre egne minner fremstår uhåndgripelige, 11

Hva gjør vi når selv minnet er fremmed? II Benjamin Yazdan Et essay om minner i Saul Bellows By the St. Lawrence 1. Det er enkelt, behagelig, å la det fremmede forbli fremmed. Adskilt fra seg selv. Som en annen størrelse, noe å betrakte, langt borte. La det være fremmed. Hva gjør vi så når våre egne minner fremstår uhåndgripelige, når de har blitt obskure og fremmede? Minner som vi helst vil ha håndfaste, nære og behagelige men kanskje heller ikke for nære? Den siste novellen den amerikanske forfatteren Saul Bellow (1915 2005) skrev, forsøker å tilnærme seg noe av dette. Da Bellow og hans kone var på ferie i Karibien i 1994, ble han syk av matforgiftning, så dårlig at han nesten mistet livet. Tre år senere utkom Bellows novelle i magasinet Esquire, By the St. Lawrence, en knapp novelle på elleve sider. Den handler om minnebearbeidelse ved elven St. Lawrence, om å bearbeide minnet slik at det kanskje kan fremstå litt mindre fremmed. I novellen møter vi den døende akademikeren Max Rexler. Likhetene med forfatteren er åpenbare: det jødiske opphavet, den urbane, intellektuelle innflytteren fra Canada. I åpningen skriver Bellow: «Not the Rob Rexler? Yes, Rexler, the man who wrote all those books on theater and cinema in Weimar Germany, the author of Postwar Berlin and of the controversial study of Bertolt Brecht. Quite an old man now, though you wouldn t have guessed it from his work, physically handicapped not disabled, only slightly crippled in adolescence by infantile paralysis. You picture a tall man when you read him, and his actual short, stooped figure is something of a surprise. You don t expect the author of these swift sentences to have an abrupt neck, a long jaw, and a knot-back. [ ]» 1 Det er en kløft mellom det han skriver og slik han er. Eller, mer konkret, slik han faktisk ser ut for verden. Dette speiler misforholdet mellom Filologen 04/13 12

Rexlers intellektuelle utfoldelser i New York han har hatt base i byen mer enn femti år og hvordan han erfarer seg selv. Når han nærmer seg dødsleiet, trer en indre fremmedhet frem. For å komme tilbake til seg selv må han også gå tilbake til sitt opphav. Han tenker det ikke, men det uttrykkes som «a curious desire» bruken av nettopp dette ordet, «desire», er også interessant. Et ønske om å gå tilbake, men mer en indre drift, som mot slutten av livet aktiveres fordi tiden er i ferd med å renne ut. Det er underbevissthetens siste påminnelse før det er for sent. Sammenstillingen er like interesant: «curious» hvorfor merkelig? Fordi et slikt ønske, slike drifter, gjennom et langt liv har blitt kvalt av det intellektuelle? Reisen tilbake til barndommen blir også en reise inn i en litterær freudiansk øvelse. Er det aldri for sent å lindre undertrykte følelser? Kan en tekst i det hele tatt komme inn i det undertrykte? Med bevisstheten om at dette ble det siste Bellow skrev for allmennheten, får novellen med ett en utrolig vital klang av metafiksjon. Rexler drar tilbake nettopp til barndomshjemmet. Enkelheten er påfallende, men også lett å se i sammenheng med Bellows siste år (det er lett å tilskrive gamle menn en viss sentimentalitet, spesielt om de er forfattere, og dette er nok litt tendensiøst). Han tenker tilbake, tilbake på familien, middagene de hadde sammen, og spesielt sine tre fettere Ezra, Albert og Matty. Hvordan han måtte vente i bilen mens Albert var på bordell. Hvordan de stoppet på turen tilbake, først innom godtebutikken, så midt på veien, der de ser levningene etter en bilulykke. Bellow beskriver dette innstendig, og med god grunn for det er dette han har skrevet seg frem til gjennom fem sider, dette er essensen, innmaten: «[ ] his organs on the roadbed first the man s liver, shining on the white, eggshaped stones, and a little beyond it his lungs. More than anything, it was the lungs Rexler couldn t get over the twin lungs crushed out of the man by the train when it tore its body open.» 2 Minnene er plutselig konkrete, og det i sitt mest håndgripelige uttrykk: legemet. Det er ingen vei utenom det skamferte indre, som har naglet seg fast, men som aldri har kommet til overflaten ikke før nå. Det er denne beskrivelsen av de døde lemmene som bryter med Rexlers familieidyll og bryter seg samtidig ut av By the St. Lawrence som noe (paradoksalt nok) mye mer levende Benjamin Yazdan Hva gjør vi når selv minnet... 13

enn resten av teksten. Det er naturligvis fordi den er brutal, men også fordi den er så klar, så eksplisitt, både i form og innhold. Innholdet er trafikkofferets organer. Max Rexler husker det, han kan ikke la være å huske det. Det gjør derimot ikke fetteren Albert, advokaten, som på Max dødsleie bekjenner at han ikke gjør det. Men Max husker det: Han er akademikeren som måtte gå omveien om en skjellsettende trafikkulykke for å huske barndommen. Det er her Bellow iscenesetter det jeg kaller en litterær freudiansk øvelse: Der han lar Rexler komme inn til seg selv, og det merkelige ønsket blir plutselig ikke så merkelig lenger. Med sitt siste åndedrag skyver han litteraturen fra seg. Bellow skyver Bertolt Brecht litt fra seg allerede i begynnelsen av novellen, ved å erklære at Rexler er trett og lei av den tyske dramatikeren. All lesingen av Brecht er også minner, men minner han har lest seg til. De egentlige minnene, de skamferte organene, har han erstattet med litteraturen. Det er enkelt å la det ubehagelige forbli fremmed. Men med sitt siste åndedrag går Max Rexler tilbake til kroppen. 2. Den amerikanske forfatteren og skribenten Susan Sontag (1933 2004) skriver i sitt kanskje mest berømte og innflytelsesrike essay Against Interpretation (1964) om fellen ved overdreven fortolkning, hvordan sanseligheten ved et kunstverk står i fare for å gå tapt når lesningen henfaller til det overanalytiske. En søken etter mening for enhver pris. Hun forfekter sanseligheten og sanseopplevelsen: nærheten i kunsten, i møtet med den som møter den. Altså erotikk, ikke hermeneutikk. Men behøver fortolkningen å være en barriere, kan ikke fortolkningen også åpne opp sansene? Det er her man må ta Sontags ord som en poetikk som går utover litteraturen, ikke et dogme. For det hun skriver om, er ikke fremmedgjørende. Det er det formale, det er overflaten, som snakker. Som for eksempel i Ingmar Bergmans kanskje mest utfordrende film Persona (1966). Det er ikke uten grunn at Sontag forelsket seg i nettopp denne filmen (On Persona, 1967) for det er ikke vissheten om freudianske motiver eller betydningen av maskespillet som farger seeropplevelsen. Det er det fysiske, det er ansiktene. Filmen er overveldende nær og påtrengende den er et angrep på sansene, ikke en anmassende oppfordring om å lese all symbolikken. Filologen 04/13 14

3. Hva har Saul Bellow og By the St. Lawrence med Susan Sontag og kampen mot fortolkningen å gjøre? Max Rexler. Han har gjort minnet til en fremmed størrelse. Et liv i akademia har intellektualisert minnene hans. De er ikke internaliserte, ikke en del av ham. De er eksterne, som Brecht. Men akademikeren Rexler er skarp, observant, søkende, og mot slutten av sitt liv tillater Bellow å la en søken gi svar. Teoretikeren vet at han må vende seg mot barndomshjemmet, gå tilbake, men henfaller ikke til teorien, går heller den proustianske veien, heller enn for eksempel å skulle skrive om Proust han ser det, erfarer det, lar sanseligheten føre til erkjennelse. Han trenger ikke lenger å søke etter mening i tekst: de mest påtrengende minnene, er minnene med det familiære innholdet og de skamferte organene på veien etter bilulykken. Det fysiske, øyet som ser, åpner dørene, og minnet er igjen håndfast, konkret, det bare er der. Sontag: «The function of criticism should be to show how it is what it is, even that it is what it is, rather than to show what it means.» 3 Så visst betyr det noe, men det som betyr noe, er det at minnet bare er der. Det har blitt hva det var. Tatt tilbake. Hva gjør vi når selv minnet er fremmed? Vi sanser heller, og fornekter fortolkningen. Det er Max Rexlers seier. Men også Saul Bellows. Han trengte bare å nærme seg døden før han klarte det klarte å fornekte fortolkningen. Jeg nevnte om Sontag at ordene hennes blir en poetikk som går utover litteraturen. Det har Bellow tatt til seg og vendt det inn igjen, inn i teksten, inn i By the St. Lawrence. Enn så lenge fortsetter vi fortolkningen for å komme inn til sansene. 1 Bellow, Saul: By the St. Lawrence. Collected Stories, 2007. Penguin Modern Classics: London. 2 Sontag, Susan: Against Interpretation. http://www.coldbacon.com/writing/sontagagainstinterpretation.html. 3 Sontag, Susan: (On Persona (Sontag on Persona). http://thomas-hersey.wiki.uml. edu/file/view/sontag+on+persona.pdf Benjamin Yazdan Hva gjør vi når selv minnet... 15

Røntgenfotografi 17.10.2013 III Ole Kristian H. Heiseldal Det lå et svakt lysskjær over det oljete vannet i dokkene. I den stille luften kjente jeg en svak lukt av tjæredrev. De gamle kranene langs bryggene sto tause og stille som uhyrlige armer fastfrosset i stive og groteske stillinger. Der, tenkte jeg, var en gang hjemmet mitt. Så, i motlyset som ble stadig mer blendende, virket det som om vingene på de for lengst forsvunne møllene her og der, mellom fargene som ble mørkere, dreide seg rundt med tunge slag i vinden. Det ubevegelige lyset fra de elektriske pærene som tentes langs kaiene, oversprøytet de spettete trestammene, som ble stående og dirre over den svimlende og aggressive karusellen av billykter på den nye veien. En steril, usammenhengende travelhet. 17

18

19

overgriper.» er man for hard, risikerer man å bli en for forsiktig, kan man bli en dørmatte, «Men jeg forstår ikke grensene, er man Filologen 04/13 20

Mors kjærlighet Eivor Mæland IV Vi går nedover gaten, mamma og jeg. Så møter jeg tilfeldigvis en venninne. Mens vi står og prater, ser vi en jente på omtrent tjue år som krangler høylytt med en litt eldre mann. Han ser ut til å være, eller å ha vært, kjæresten hennes. Mannen står omgitt av fire fem kamerater. Han legger armen rundt jenta, som sier noe uhørlig mens hun forsøker å trekke seg unna. Mannen holder henne fast. Hun dytter ham vekk. Han sier noe, med stygg, hard stemme, og hun begynner å gråte. Mannen og kameratene går sin vei, mens de snakker til hverandre med høye, oppgitte stemmer. Mamma går rett bort til den gråtende jenta. Kan vi gjøre noe for deg, spør hun. Min første reaksjon på mammas oppførsel, var oppgitthet på grensen til skam. Hvorfor må hun alltid bry seg med hva alle andre gjør? Venninnen min sa senere at hun syntes det var fint gjort. De fleste mennesker ville bare ha sett i bakken og gått videre. Du har en utrolig snill og modig mor, sa hun. Det der er typisk mamma, sa jeg, og skammet meg litt over min egen reaksjon. Men selv om det var fint, det mamma gjorde, så lå det så mye annet under den handlingen og dirret: en anklage om at jeg ikke var snill og selvoppofrende nok, koblet med vissheten om at jeg bestandig vil komme til kort overfor mammas forestilling om godhet. Jeg tror at ambivalensen vi gjerne føler overfor hverandre, blir tydeligere jo nærmere hverandre vi kommer. Siden mor-barn-forholdet er et av de nærmeste, mest grunnleggende forholdene mennesker trer inn i, vil det også være et forhold preget av spenning og tvetydighet. Barnet er fullstendig prisgitt moren, hennes kropp, Eivor Mæland Mors kjærlighet 21

vi kommer.» hverandre, blir tydeligere jo nærmere hverandre «Jeg tror at ambivalensen vi gjerne føler overfor hennes oppmerksomhet og kjærlighet. Som liten kunne jeg ikke forestille meg et liv uten mamma. Kan vi ikke gjøre det sånn at du og jeg dør samtidig, sa jeg til henne, i fullt alvor. Tanken på å skulle overleve mamma, at jeg engang skal måtte stå i verden uten henne, var det mørkeste jeg kunne tenke meg. Og selv om dette er et umulig ønske, et barns rop om morens beskyttelse livet ut, så vet jeg jo godt at jeg aldri slutter å være mammas barn. Selv når en blir tretti, førti, femti, så sier en «mamma» og «pappa» om sine egne foreldre. De er ikke tilfeldige mennesker som en nå har et likeverdig, uanstrengt forhold med. De er foreldrene dine. Og det verste i verden, uansett hvor gamle eller unge vi er, må være å være vitne til våre foreldres sykdom, deres forfall og død. I den nydelige romanen Jeg skulle ha løftet deg varsomt over (2011) skriver Wenche Mühleisen om sin mors sykdom og død. Under lesningen måtte jeg flere ganger lukke boken igjen ta en pause fordi jeg gråt sånn. Jeg har aldri sett et menneske dø, men beskrivelsen av dødsleiet til Wenches mor opplevdes likevel som svært realistisk. Moren dør hjemme, koblet opp til morfin, mens datteren tar seg av henne. Omsorgsarbeidet er krevende: de lange timene, å observere hvordan det blir vanskeligere og vanskeligere for moren å puste. Å følge moren på toalettet, gi henne noe å drikke, forsøke å trøste. Men hvordan trøste et menneske som skal dø? Bildet av den gamle som sovner rolig og idyllisk inn, mett av dage, finnes ikke i Mühleisens portrett. I stedet beskrives kroppsvæsker, smertestønn og søvnmangel. Det er nærhet, men selve dødsleiet preges av alt som skal gjøres, det nødvendige Filologen 04/13 22

det er ikke vakkert eller estetisk. Etterpå er datteren kritisk overfor sin egen omsorgsinnsats. Hvorfor var hun ikke mer tålmodig, mer overbærende, mer empatisk? Tittelen spiller på dette. «Jeg skulle ha løftet deg varsomt over,» skriver forfatteren. Hun ønsker seg en sjanse til. En ny sjanse til å være god, til å spille rollen som den omsorgsfulle, trofaste datter: hun som gjør det vonde selve døden utholdelig. Journalisten Trude Lorentzen går tilbake til morens dødsfall tjue år tidligere i boken Mysteriet mamma (2013). Nei. Ikke dødsfall. Selvmord. Trudes mor valgte å ta sitt eget liv da datteren var femten år. Da jeg var femten år, fikk mamma kreft, og jeg var livredd for å miste henne. Men moren min ønsket å leve videre. Trudes mor ønsket ikke å leve lenger. I boken skildres en scene der Trudes mor, Mia, sier hun skulle ønske hun hadde kreft. Da ville folk forstå alvorlighetsgraden i sykdommen hennes, og datterens sorg ville blitt behandlet med omsorg, forståelse og respekt. Folk forstår ikke selvmord, de reagerer med sinne, skuffelse og vantro på mange måter er det en tabusorg. Herregud, at det mennesket som gav deg livet, ikke selv ønsker eller klarer eller orker å leve videre Jeg kan bare begripe bruddstykker av hva slags mørke som må til for å komme dit. I grunn vil jeg ikke forstå mer av det heller. Trude skriver: «Jeg kan deler av journalen hennes utenat nå. Jeg vil ikke tenke tankene hennes. Jeg vil ikke kjenne henne innenfra, hvordan det var å være henne. For å forstå mamma fullt ut måtte jeg også ha beveget meg inn i den dype depresjonen og angsten. I håpløsheten. Jeg vil ikke dit. Jeg vil absolutt ikke dit.» (s. 259) Hvem var mor før hun fikk barn? Trude forsøker å få svar på dette spørsmålet, forsøker å forstå hvorfor det gikk som det gikk. Hun kontakter morens barndomsvenner, ungdomskjærester, studievenninner. Var det determinert at moren ville få en så kraftig psykisk lidelse at selvmord ville fremstå som det eneste fornuftige? Det er så mange hvis-om, hva-om-at, hvis-jeg-bare. Men hun er ikke bitter. På mange måter fremstår boken som en søken etter forsoning, først og fremst med morens sykdom og selvmord, men også med sin egen historie. Sånn var hun, da. Hun var tretten, fjorten, femten år, hun reagerte Eivor Mæland Mors kjærlighet 23

spør hun.» Filologen 04/13 24

«Kan vi gjøre noe for deg, Eivor Mæland Mors kjærlighet 25

kjærlighetsarbeidet.» på morens sykdom med innsikten til en tretten-, fjorten-, femtenåring. Trude på 35 år kontakter eksperter på psykisk helse og selvmordsforebygging, og hun får noen nye tanker, kritikk av morens behandlere, deler av noe som kan være et slags svar. Men hun forsøker å begrense seg. Det er utgitt så mange bøker med kritikk av norsk psykiatri, skriver hun, og dette er ikke en av dem. Hennes ønske, tenker jeg etter hvert som jeg leser, er å forsone seg med seg selv. Det er lov å huske de fine tingene, selv om slutten var vond. En skulle kanskje tro at et alvorlig psykisk sykt menneske aldri ville være i stand til å oppdra et barn, å være en god mor, men Trude tegner et portrett av en varm, omsorgsfull, livlig og selvsikker forelder. En mor som var i stand til å ta ansvar, fullføre utdanningen, få seg jobb, kaste ut en utro ektemann. Men også sterke, selvsikre mennesker kan bli skjøre og svake. Etter å ha vært sterk litt for lenge, strukket seg litt for langt, kan en lett bli skjør og svak, tvilende. Svakhet. Styrke. Hvorfor bruker jeg disse ordene? Min mor mener at mye av det vi forstår som styrke, egentlig er et uttrykk for svakhet: Det å holde masken, ta seg sammen, bare holde ut. Man må være forsiktig med mennesker. Men jeg forstår ikke grensene, er man for forsiktig, kan man bli en dørmatte, er man for hard, risikerer man å bli en overgriper. Den franske filosofen Emmanuel Levinas sier: Vi blir til i møte med den andres ansikt. Det første mennesket vi møter, er vår egen mor: Vi blir til i hennes kropp, under hennes hud, der vi vokser under lydene av hennes hjerteslag og stemme. Mor-barn-forholdet får nærmest himmelske dimensjoner. Gjennom Maria-dyrkelsen har bildet av Den hellige mor trådt fram: Hun som er god, hun som gir liv, hun som elsker og beskytter de svake. Å være mor fremstilles som det mest naturlige i verden. Alle kvinner forventes å ha denne omsorgsevnen boende i seg: ømheten, tålmodigheten, kjærligheten. Men det er vanskelig, det krever alt du har og mer til, det er et arbeid, kjærlighetsarbeidet. Pappa sa en gang: Den største forandringen i livet mitt, Eivor, den skjedde da du ble født. Han mente det som en fin ting, men la heller ikke skjul på Filologen 04/13 26

mer til, det er et arbeid, «Men det er vanskelig, det krever alt du har og at det å få et barn innebar en lang rekke begrensninger. Plutselig tok det flere timer å komme seg noe sted. Og så, mens de endelig var på vei, begynte jeg å skrike. En bleie måtte skiftes. Eller jeg ville ha mat, og da ville jeg ha mat nå med det samme. Det er fint å tenke på, som voksen, at jeg var et ønsket barn, at foreldrene mine gledet seg stort over at jeg ble til. Samtidig er det en tristhet knyttet til det hele. Det er så tilfeldig, hvem som blir foreldrene dine, hvor de er i livet når du kommer til. Og du er fullstendig avhengig av dem. Hvor annerledes ville ikke livet mitt ha vært i dag, om jeg, for eksempel, hadde en mor som ble lam mens hun var seks måneder på vei med meg? Om hun sendte meg av gårde til et barnehjem med det samme jeg ble født, ikke bare fordi hun ikke var i stand til å ta vare på meg, men fordi hun følte at jeg var ansvarlig for hennes funksjonshemming? Wenche Behring Breivik startet livet sånn. På den tiden 40- og 50-tallet var det ikke kjent hvor viktig det er for små barn å ha tydelige, nære omsorgspersoner. Tvert imot: De ansatte ved barnehjemmene ble fortalt at de ikke skulle knytte seg spesielt til ett barn. I dag vet vi at det er essensielt for barnet å oppleve en spesiell tilknytning til en, og etter hvert flere, voksenpersoner. Et spedbarn er så sårbart at det kan dø om det ikke får kjærlighet. Det trenger ikke bare å bli matet, få sove og få skiftet bleie, det trenger nærhet. Freud sier at vi bærer med oss sårene fra vår tid som spedbarn resten av livet. Om vi opplever at vi får våre behov tilfredsstilt som spedbarn, så møter vi verden og andre mennesker med en grunnleggende tillit, om vi opplever at det er uklart når våre omsorgspersoner tar vare på oss, så vil vår grunnholdning til andre mennesker være mistillit. Tillit eller mistillit, grunnleggende åpen eller grunnleggende lukket, alt dette, bare fordi vi ble forgudet eller forsømt som barn. Eivor Mæland Mors kjærlighet 27

mamma. «Som liten kunne jeg ikke forestille meg et liv uten Det finnes knapt noe verre å si om en kvinne enn at hun er en dårlig mor. En mors oppgave er å oppdra sine barn til anstendige, siviliserte mennesker. Så når vi møter et menneske som krenker så mange av våre grunnleggende forestillinger om godhet, er det lett å tenke: Hvordan var moren hans? Barndommens dronning og enehersker, det er MAMMA, moren med stor M. Massemorderen var en mammagutt som savnet mannlige forbilder. Typisk for sønner av alenemødre er at de, i større grad enn gutter som vokser opp med nær kontakt med fedrene, omfavner og idealiserer et stereotypt, machoorientert bilde av mannlighet. De tror gjerne at mannlighet er noe hardt og kaldt og muskuløst, i stedet for å se hvor nyansert virkelige menn forholder seg til sin mannlighet. Eller. Stemmer det jeg nettopp skrev? Eller går jeg nå i den fella som så mange av anmelderne advarte mot: billig psykologisering basert på kynisk sosialpornografi? Moren (2013) gir ikke svarene. Wenche Behring Breivik ser ut til å ha ønsket å nyansere bildet av seg selv. Selv om resultatet kanskje ikke ble det forsvarsskriftet hun ønsket seg, så tegner Christensen et sympatisk portrett av en kvinne som forsøkte å gjøre det beste ut av et vanskelig liv. Det minner om blogginnlegget som ble spredt på sosiale medier like etter massemordene på en barneskole i USA i fjor: «I am Adam Lanzas mother», skrev en kvinne, og forklarte i detalj om vanskelighetene knyttet til det å oppdra et aggressivt, psykisk sykt barn. Jeg er Adam Lanzas mor. Moren til terroristen. Eller: Jeg er moren til Anders. Filologen 04/13 28

LITTERATUR: Christensen, Marit (2013): Moren. Historien om Wenche Behring Breivik, Aschehoug forlag. Lorentzen, Trude (2013): Mysteriet mamma, Forlaget Oktober. Mühleisen, Wencke (2011): Jeg skulle ha løftet deg varsomt, over Gyldendal forlag. Morsfølelsen sies å handle om å være glad i mennesket, ikke handlingene det utfører. Et vanlig råd foreldre får, er å si at det barnet gjorde, var dumt, men det betyr ikke at barnet selv er dum. De skiller mellom barnets selv og barnets handlinger barnet er større enn sine handlinger. Når Wenche Behring Breivik forstår hva sønnen har gjort, bryter hun sammen. Politiet har hentet henne hjemme hos seg selv, og hun sitter på politikontoret i sentrum, natt til 23. juli 2011. Hun tenker: De vil drepe meg nå. Hun blir plassert på psykiatrisk avdeling, der hun kommer til seg selv igjen noen uker senere. Hun tenker at det sønnen har gjort, er å forråde henne og familien: Hun tenker at han bringer vanære over dem. Og hun vil aldri, noensinne, ha noe mer med ham å gjøre. Etterhvert ombestemmer hun seg. Til jul 2011 sender hun ham et postkort. Så, litt senere, snakker de sammen på telefon. Er det tilgivelse moren gir sin sønn, når hun møter ham like før sin død, ansikt til ansikt, og gir ham en klem? Er det forsoning i ordene hans når han sier, «unnskyld at jeg ødela livet ditt, mamma»? Den bortkomne sønn kommer hjem. Tilgivelse, forsoning. Det høres så fint ut; det passer så godt inn i den kristne oppdragelsen jeg har fått. Men kanskje det bare er en mor som kan elske et menneske sånn? Åpent, ærlig, på tross av? Og mulig det er begrenset hva Wenche Behring Breivik kan tilgi sønnen? Hun kan tilgi ham sviket, det han gjorde mot henne, men hun kan ikke begripe, langt mindre tilgi, det han gjorde mot oss andre. Mot fellesskapet. Fredagskvelden for to år siden, vi sitter klistra til tv-en og søsteren min spiller Til ungdommen om og om igjen på piano. Etter hvert går alle og legger seg, jeg sitter foran pc-en og leser oppdateringer, han er en av oss, en sånn fyr som venninnene mine ville likt å bli sjekket opp av. Klokken er over fire om natta, jeg skal legge meg, må bare hente et nytt sengesett på rommet til mamma og pappa. Mamma våkner. Hvor mange? mumler hun. Åtti, sier jeg. Åtte? Hun gnir seg i øynene. Åtti, svarer jeg. Hun kommer inn til meg mens jeg tar på nytt dyne- og putetrekk, hendene i kors foran nattkjolen. Åtti? sier hun. Ja, sier jeg. Mamma setter seg på sengekanten et øyeblikk, før hun kryper inn under dyna mi, og vi holder rundt hverandre, som om vi begge er barn. Eivor Mæland Mors kjærlighet 29

En hund å lufte Stian Aleksander Uvaag V I da jeg stod i dette boligområdet kunne jeg ikke peke ut ett eneste hus hvor noen jeg kjente bodde. barna som lekte utenfor det nærmeste huset ble kalt inn. ropet fra moren fungerte ikke etter sin hensikt. jeg røyker ikke fast, men tok et par drag av en sigarett som lenge hadde ligget i jakkelommen. II søstrene mine går noen ganger tur med meg. de gjør det mest fordi de trenger mosjon, ikke fordi de faktisk ønsker samværet. jeg pleier å se ut i luften, sier ikke mye, har ingenting å snakke om. søstrene mine snakker en god del, de har heller ikke så mye å snakke om, men kan dra ut ekstreme mengder ufullendte overveielser fra den minste hverdagslige bagatell. dette fungerer som en intensivering av livet mitt. i små øyeblikk er jeg tilbøyelig til å se mer ved hver ting enn det jeg vanligvis gjør. III jeg kjøpte en hund jeg liker å lufte. jeg går tur med den, får med meg hverdagslige hendelser i folks liv, bevegelsene deres, ser de sette seg inn i bilene sine, ser de komme tilbake. vet mye mer om dem enn hva de skulle tro var mulig basert på de små avdekningene av seg selv i dagslyset. jeg samler småmynt i grøftekanten og er fornøyd med det. jeg plukker opp hundemøkk og svinger den sorte posen helt til jeg putter den i én av søppelkassene deres. 30