Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 4/2014 38. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 4/2014 38. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Mette Bagge mette.bagge57@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf. 51 50 72 44/988 57 133 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 2. mars 2015 Stoff må være i redaksjonen 20. januar 2015 Forside: Fra julehefte «Jul i bygda» 1974. Utgitt av Norges Bondelag, Norges Bondekvinnelag og Norges Bygdeungdomslag v/landbruksforlaget. Se forøvrig artikkel på s. 10 om juleheftenes historie. Opplag: 11.300 eksemplarer På redaktørkrakken: Å tenke nytt Det skjer hver høst. Så snart bladene på trærne begynner å gulne, starter debatten om budsjettet og Handlings- og Økonomiplanen for de neste årene. Da opplever vi stort sett det samme som tidligere år. Vi blir presentert for en svakelig kommune økonomi og i dårlige tider må der spares, budsjettene må beskjæres som det så fint heter. Spørsmålet blir deretter, hvor skal det beskjæres? I de fleste tilfeller skjer ofte innstramningene på de svake gruppers bekostning. Rådmannen får skylden, men Rådmannen gjør bare jobben sin. Det yppes til strid blant politikere og ulike interesseområder. Eldrerådet kjemper for sin sak, best mulig eldreomsorg. Eldrerådet skriver i sin kommentar til Årsbudsjett 2015 og Handlings- og Økonomiplan for 2015-2018: «Eldrerådet er svært skuffet over Rådmannens forslag til budsjett for 2015 og HØP for 2015 2018. Vi kan ikke tolke dette som annet enn en katastrofe for de eldre og deres pårørende.» Les mer om hvorfor på s. 58 59. All sunn økonomi drives vanligvis etter det folkelige begrepet «å sette tæring etter næring.» Det gjelder å bruke de dispo nible midlene en har på en best mulig og fornuftig måte. Kan hende må en tenke nytt for å få endene til å møtes? I Nederland har de gjort det. I forrige nummer av Mortepumpen fortalte vi om en «landsby» for demente. I dagens Mortepumpe s. 24 25 tar Seniorsaken opp Nederlendernes organisering av hjemmetjenestene som har vist seg å være meget effektiv og kostnadsbesparende. Her er det ideer å hente. Det vil ikke derved si at Stavanger kommune ikke har ideer og tenker nytt. Et heldig eksempel på det er prosjektet Hverdagsrehabilitering, som først var et pilotprosjekt i Madla bydel, men som fra i høst ble tilgjengelig i alle bydeler. Under mottoet «Leve HELE LIVET» presenteres Stavanger kommunes nye aktive eldresatsing. Med hverdagsrehabilitering skal brukerne bli aktive deltakere i stedet for passive mottakere. Går rådmannens forslag til budsjett igjennom kan det bli redusert tilgang på institusjonsplasser i årene fremover. Da er det i hverdagen og hjemme at forebyggende tiltak settes i verk for å forhindre eller utsette omfattende pleiebehov og funksjonssvikt. Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/mortepumpen Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år!

PROFILEN Gammel norsk historiebok oversatt fra norrønt Edvard Eikill er oversetteren Tekst: Stein Hugo Kjelby. Foto: Stein Hugo Kjelby og Edvard Eikill Leserne har kanskje fått med seg at det i oktober ble utgitt en sensasjon av en bok. Da ble Flatøybok bind 1 presentert, oversatt fra det gamle norrøne sagaspråket til norsk. Flatøybok er en gammel norrøn historiebok, skrevet på Island på 1380 tallet og var ment som en styringsmanual for den unge kong Olav 4. Håkonsson som 10 år gammel ble plassert på Norges trone. Ved å lære om de første menneskene i Norge og de norske kongers styresett, ville han få kunnskap til å regjere på best mulig måte og unngå et tyrannisk styre. Med Olav Tryggvason og Olav den Hellige som forbilder ville de utdanne en rettferdig konge som skulle skape balanse mellom samfunnskreftene. Men planen gikk i vasken. Olav 4. døde bare 17 år gammel, like før boken skulle overrekkes. Det som er spesielt i denne sammenheng er at Flatøybok er oversatt fra norrønt til norsk av Edvard Eikill, pensjonert tannlege og stavangermann. Forfatteren Edvard Eikill forteller at han har vært interessert i norrøn historie og mytologi helt fra han var ung. Han har lest det meste av det som finnes av norrøn litteratur. Snorres saga har vært en av favorittene. Historie har for han alltid vært en prioritert hobby, en interesse som førte til at han selv ble forfatter, dog i en alder av 75 år. I 2005 skrev han sin første historiske roman, Lokes lek. Siden kom romanene Grim farmannen og Korsferd. Oversetteren En lidenskapelig hobby utviklet seg etter hvert til et omfattende arbeid. Da han pensjonerte seg begynte han å lære seg norrønt, et språk få nordmenn behersker. Edvard Eikill er autodidakt og Edvard Eikill. har tydelig lært språket grundig, for professor Torgrim Titlestad anmodet han til å oversette fra engelsk Samuel Laings innledning til sin oversettelse av Snorre til engelsk i 1844, den fikk den norske tittelen «Vikingene bedre enn sitt rykte». Professoren var så fornøyd med oversettelsen at det videre samarbeidet dem imellom var etablert. Edvard Eikill sier han har mye å takke Torgrim Titlestad for, det var jo han som satte ham i gang med dette spennende arbeidet! Oversettelsesoppdrag kom nå på løpende bånd. I 2007 oversatte Eikill Fagerskinna. Den store sagaen om Olav den Hellige ble oversatt i 2009 og seinere kom flere oversettelser av sagalitteratur. 3

Flatøybok i original versjon. Ordknekkeren På spørsmålet om ikke norrønt er et vanskelig språk der for eksempel et ord kan ha utallige ulike betydninger, svarer Eikill bekreftende at det er vanskelig. Særlig er oversettelse av kvad en utfordring. Her gjelder det å finne ord som hører sammen, ved å analysere setningsoppbyggingen og av og til kombinere første og siste linje i kvadet, for eksempel. Dette arbeidet hadde han ikke klart uten hjelpemidler så som Finnur Jonssons skaldekvad analyser, en bok som biblioteket har hjulpet han med å finne. Uten slik hjelp hadde han nok måtte melde pass. Du må få med at biblioteket har vært til uvurderlig hjelp å finne frem bøker fra magasinene, sier en begeistret Eikill. Så litt tilbake til Flatøybok. Den består av 2000 sider. Blir du ikke mismodig når du tenker på alle disse sidene du skal oversette, spør vi. Nei, svarer Edvard Eikill kontant. Jeg har aldri en kjedelig dag. Har du en hobby og brenner for den, blir det lett å arbeide. Dessuten har jeg bare 230 sider igjen å oversette av de 2000 sidene. Selv om arbeidet med oversettelsen har tatt fire år, har det vært en fornøyelse. 4 En allsidig mann I fagmiljøet betegnes Edvard Eikill, i en alder av 84 år, som en kulturinstitusjon. Få, om ingen nålevende person har gjort et så omfattende oversettelsesarbeid for å bevare den norrøne kulturarven. Det er få som vet at norrønt var nærmest et verdensspråk på 900-1000 tallet på den nordlige halvkule. Edvard Eikill har god helse. Han er takknemlig for det. Han har i alle år vært en aktiv mann. Helt til for fire år siden drev han jevnlig med badminton noe han krediterer for god helse. På arbeidsrommet står også et velbrukt ro apparat, en fin avveksling for norrøne gloser. En tid drev han med treskjæring etter å ha gått på kurs hos Roland Lengauer. Et eksempel på hans fingerferdighet innen trearbeid henger på veggen i trappen. Motivet er selvfølgelig fra norrøn mytologi og hentet fra heltekvadet om Helge Hundingsbane: «Vi to avlet ni ulver sammen». Mye av sin fritid har han også brukt i menighetssammenheng med ulike engasjement og verv i Hinna menighet. Selv om det norrøne har vært hans store interesse i livet var det først i 2013 at han besøkte Island.

Der fikk han oppleve Snorres verden og besøkte alle de historiske stedene sagaene forteller om. Kanskje den største opplevelsen var å få se originalutgaven av den boken han har holdt på med i fire år Flateyjarbok, med sin sirlige håndskrift på kalvelærsblader. Hvorfor er Flatøybok så interessant i dag? Da Snorre Sturlasson skapte sin Heimskringla 150 år før, skrev han da den norske kongemakt var på sitt sterkeste. Flatøybok er friere. Her kommer vi langt inn i de norske kongers personlige liv og kan sågar lese om Olav den Helliges ulike kvinnehistorier. Verket er mye større og saftigere enn Snorres flotte bok. Det betraktes som en kulturhistorisk forpliktelse å gjøre det tilgjengelig og forståelig for norske lesere og forskere, slik det nå blir gjort. Og så kan vi i Stavanger være stolte over å ha en norrøn entusiast som Edvard Eikill. Tre av flere norrøne verk som Edvard Eikill har oversatt til norsk. Edvard Eikills tre egne historiske romaner. Flatøybok 2014. Legg merke til det flotte preget på forsiden. niu åttum vit ulfa alna = Vi to avlet ni ulver sammen. Det er hentet fra heltekvadet om Helge Hundingsbane. Ulvene er utskåret av Edvard Eikil. Faktaboks Hva: «Flateyjarbok» en vel 600 år gammel islandsk bok om «Det norske folks liv og historie». Hvem: Skrevet på Island i 1387 for at den norske kongen Olav 4. Håkonsson skulle lære seg Norges historie. Nå: Verket er oversatt av Edvard Eikill med Bergsveinn Birgisson som litterær norrøn konsulent. Det første av syv bind var ferdig i oktober. Forlag Saga Bok A/s Korsferd. Hovedredaktør: Torgrim Titlestad. Medredaktør: Elizabeth Ashman Rowe og Bergsveinn Birgisson. Illustratør: Anders Kvåle Rue. Andre konsulenter: Oddvar Nes, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Edvard Hoem og Gunnar Staalesen. 5

Inge Bø: Franz Dørr hvordan han var og kunne være kjøpt og videresolgt. I stedet skulle vi forfølge x er og y er over stokk og stein. Vi skulle lære tysk hvor det inngikk tre kjønn med der, die og das foran. Og vi fikk nye lærere én for hvert fag. De var til og med universitetsutdannede lektorer. Alt var nytt. Alt var spennende. Skuffelsen Vi ble skuffet og særlig av måten lektorene behandlet oss på. Tonen var streng, formell, ofte spydig og nedsettende. Rektor var fjern og oppblåst. Vi var pålagt å bruke Deformen, mens lektorene på sin side sa du. Å tiltale en lektor på Kongsgård med du, var som «å banna i kjerkå». Lærerværelset var dessuten et hellig tempel. Vi turte knapt kikke inn, langt mindre tre over terskelen. Dessuten brukte lektorene bare våre etternavn. Så når «Lundsky» som vi kalte henne ropte Olsen fram til tavla, var det Eldbjørg hun mente. Det virket rart. Franz Dørr. Jeg begynner på Kongsgård Fortellingen handler om Franz Dørr (18791962). I sin tid var han en av Stavangers største størrelser både i høyde, vekt og posisjon, et ry han stadig bekreftet med den vide hatten han alltid gikk med. Men først om bakgrunnen: Jeg var blitt ferdig med folkeskolen på Tasta. Vi i klassen som ville videre, fikk begynne på Kongsgård. Året var 1948. Vi var 14 år og følte oss beæret. Kongsgård ga status. Vi fikk nye fag. Nå het det ikke lenger «praktisk rekning», men matematikk. Vi skulle ikke lenger regne ut hvor mye Grosserer Holm tjente eller tapte på et parti kaffe han hadde 6 Franz Dørr litt om hans ry Vi fikk Franz Dørr i musikk. Han var blitt 69 år. Opprinnelig hadde han begynt i den praktiske enden som sadelmaker. Det ble likevel i den lokale musikkens verden han fant sin plass. Men også her begynte han beskjedent: først som syngegutt i St.Petri og senere som kornettspiller i Avholdsforeningens musikkorps. Etter dette ble han som 15-åring med i Kommunekorpset og fra 1912 i Stavanger Byorkester. Nå var han blitt 33. I mellomtiden hadde han gjort valthornet til sin yndling, et instrument han også spilte i Teaterorkesteret og Filmteaterets orkester. Fra 1920-årene hadde han dirigert Solvangs og Kongsgårds guttekorps. Det siste korpset hadde han til og med stiftet. Ellers ryktes det at Dørr var impulsiv, romslig, sosial og lett å

begeistre, men også at han gjerne ble grinet når tingene gikk ham imot. Som det fremgår, hadde Dørr fra barnsben av opparbeidet et ry som byens patriark når det gjaldt janitsjar. Alt han gjorde, ga status. Han og sønnen Georg var f.eks. de eneste som fikk æren av å spille på oldtidsbronselurene som var funnet i ei myr på Revheim. Så da han fylte 70, ble han takket og priset med Kongens medalje som Stavangers mektigste musiker. Alle over 60 husker ham når han hver 17. mai stolt og smilende under den breie hatten promenerte i spissen for musikantene sine i pomp, prakt og egen takt. Katastrofen i sangtimen Slik var han, men etter min forstand en ulykke for sang på Kongsgård, et fag vi hadde én time i uka. Han var aldri forberedt. Programmet hans bar preg av rå populisme: å la oss synge «Ka-thinka, Kathinka lukk vinduet opp og lytt til min kjærlighetsvise», «Når mannen var ut etter øl», «Flickan i Havanna» og andre lettsindigheter. Vi hadde stor respekt for Dørr, men sang og musikk utover de drikkevisene vi fikk synge, husker jeg ikke. Én dag skjedde det en katastrofe: Det var midt i Dørrs time. Jeg hadde fattet mot til å spørre om noe som jeg ikke lenger husker. På en eller annen måte må jeg ha tiltalt ham med du. Kanskje jeg til og med sa «Du, Dørr»? Han reiste seg i hele sin velde, spratt fram på golvet og freste: «Når ble vi «dus»?» Det føltes som å bli løftet opp etter jakkekraven og bli filleristet i klassens påsyn. Aldri har jeg følt meg så ynkelig og pøbelaktig. Jeg stammet naturligvis fram en unnskyldning. Da timen var over, smøg jeg meg ut sønderknust. Vel ute fikk jeg heldigvis trøst og mange klemmer og særlig av jentene i klassen min fra Tasta. Dørr trenger nye musikanter Det gikk noen uker. Så en dag kom det et budskap om at Dørr trengte nye folk i musik- Sanglærer Franz Dørr bak kateteret på Kongsgård. korpset. Korpset var Dørrs hjertebarn. Han hadde jo selv startet det i 1919. De guttene som ville begynne, måtte møte i gymnastikksalen. (På den tiden trodde dirigentene at jenter ikke kunne blåse i messing.) Siden krigens slutt hadde jeg både i drøm og dagdrøm sett meg i rollen som trompetspiller i flott uniform, så jeg var ganske lysten på å begynne. På bakgrunn av episoden noen uker tidligere, var jeg likevel litt skeptisk med hensyn til Dørr. Imidlertid så det ut til at han hadde glemt heile greia. I alle fall hadde han ikke vist noen spesiell motvilje mot meg i timene. Egil ville være med. Vi gikk i samme klasse og hadde samme ambisjon trompet. Dermed stilte vi opp i gymnastikksalen. Nå var det sånn at vi begge var ganske høye over 1.90 m. Den maksimale skuffelsen Da vi trådte inn, sto Dørr med en haug av instrumenter mellom beina. Straks han så våre stør-relser, klappet han i hendene: «Du er født til å bære dustromma,» ropte han begeistret til Egil og løftet tromma opp i favnen hans. «Og du», sa han henvendt til meg, «har Vår Herre skapt til å spille tuba!» Og før jeg fikk summet meg, hang verdens største tuba over skuldrene. 7

eller de som hadde begått sabotasjen, måtte på et nærmere bestemt tidspunkt melde seg for Dørr i gymnastikksalen. Hvis ingen kom, og synderne ble kjent, ville de bli utvist. Franz Dørr foran Solvangguttene i 1950. Å spille «umpa» på tuba resten av livet ikke tal om! Skuffelsen var maksimal for begge inntil depresjon. Korpset begynte sine øvelser, men uten oss. For meg var det nå blitt enda en negativ konfrontasjon med Dørr, med den følge at det dypt i min sjel må ha dannet seg et ønske om hevn. Det gikk noen uker. Så kom denne meldingen: Årets nye korps skulle presentere seg. På en angitt dag skulle det spille fra Rektortrappa i «store fri». Sabotasjen En av de andre guttene i klassen vår hadde begynt i korpset. Til tross for at han var nesten like lang som meg, hadde han fått kornett. Urettferdig! I forbifarten fortalte han at Dørr hadde innkalt hele korpset til den siste finpussen i gymnastikksalen. Det skulle skje i første time den dagen konserten skulle holdes. Der hadde Egil og jeg sjansen: I det siste friminuttet før konserten lurte vi oss usett inn i den tomme salen. Der sto alle instrumentene. Nå måtte det jobbes: Vi åpnet instrumentene og stappet en liten bomullsdott inn i ventilene før vi løp tilbake til klasserommet. Ingen merket noe. Så kom «store fri». Korpset sto stolt og oppblåst i Rektortrappa, Dørr foran med hatten på snei. Men da han slo an, kom det bare et par korte «umpa er»: Vi hadde verken hatt tid eller bomull nok til tubaen på grunn av størrelsen. Full skandale. Dørr ble rasende, og alt neste dag kom det budskap fra rektor om at den 8 Nåde over nåde og vel så det Verken Egil eller jeg trodde sabotørene ville bli funnet. Vi bestemte oss likevel for å bekjenne vår synd. Begges instinkter hadde alt tidlig gitt til kjenne at vi lettest ville oppnå tilgivelse ved bruk av full liturgi: å legge oss flate på botsbenken. Det fikk ellers komme hva som komme måtte, så da vi sto foran døra, var vi ikke høye i hattene, særlig ikke jeg som også tidligere hadde utløst hans vrede. Dørr står midt på golvet. Vi håndhilser, presenterer oss, stotrer fram en uforbeholden bekjennelse, ber om unnskyldning og tilgivelse. Nå skjer overraskelsen: Ikke før er ritualet gjennomført, så slår Dørr armene omkring oss og roper med gråtkvalt stemme: «Guttene mine, jeg visste dere ville komme. Takk skal dere ha. Det hele er glemt; det er borte vekk, og vi snakker aldri mer om dette». Så føyer han til: «Kan ke vi være dus etter dette?» Og sånn ble det. Franz Dørr døde i 1962 med heder og verdighet 83 år gammel. Med sitt valthorn og sine korps gledet han mange med musikk. Om han ikke lærte meg så mye musikk, så lærte han meg å være raus i når jeg tilgir. Det takker jeg ham for. Litteraturliste Alsvik, Jan 1990: Franz Dørr i musikkens tjeneste. Stavanger: Hafrsfjord Forlag. Bø, Inge 2009: Va det bere før då alt va møje verre? Om å voksa opp i 40- og 50-årå. Stavanger: Egni forlag. Jensen, Erling, 2014: «Karl Franz Dørr». http://erlingjensen.net/personer/franzdorr.htm Bildene er fra boken Franz Dørr i musikkens tjeneste. Stavanger: Hafrsfjord Forlag. Gjenngitt med forfatterens tillatelse.

Stein Hugo Kjelby tildelt prisen som årets pensjonist Tekst og foto: Stavanger Eldreråd Onsdag 1. oktober feiret Eldrerådet den Internasjonale eldredagen med festmiddag på Clarion Hotell, sammen med 130 feststemte eldre. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe ønsket velkommen og redaktør Tom Hetland holdt en inspirerende og tankevekkende tale. Det var sørget for veldig god underholdning som falt i smak blant alle gjestene. Prisen som Årets Pensjonist ble tildelt Stein Hugo Kjelby. Prisen ble overrakt av varaordføreren. Kjelby er født i 1943. Han er utdannet diakon og har sosionomutdannelse. Kjelby var den som tok initiativet til utgivelsen av Mortepumpen bladet som alle som har fylt 67 år i Stavanger kjenner godt. Kjelby har vært med i redaksjonen av bladet siden oppstarten i 1976. De første årene var dette en del av oppgavene hans som velferdskonsulent for eldre i Stavanger kommune. Da han etter 8 år gikk over i annet arbeid, fortsatte han imidlertid som redaktør av bladet. Mortepumpen er nå utgitt i 38 år, med 4 utgaver hvert år, fremdeles med Kjelby i redaksjonen. Formålet med Mortepumpen er å samle all informasjon for eldre i Stavanger på ett sted. I tillegg kommer historisk stoff og artikler om løst og fast. Det er sagt om Kjelby at han har «en genuin omsorg for eldre». For seks år siden, avsluttet han sin 40 år lange yrkeskarriere i Stavanger Kommune, de siste 23 år som styrer på Slåtthaug sykehjem. Man skulle tro at han da følte seg ferdig med arbeid blant eldre. Den gang ei. Han gikk rett inn som leder av eldretreffene i Madlamark kirke. Sammen med to andre arrangerer han formiddagstreff annenhver onsdag for 60 70 eldre. Det må også nevnes at han er medlem av Madlamark Menighets Mannskor, et kor som ofte opptrer for eldre tilhørere. En gang i halvåret arrangerer han hyggestund på Slåtthaug sykehjem. Her stiller han også som sjåfør når beboerne skal ut på tur. Stort bedre kandidat til prisen kan man neppe finne. Kjelby er med på å fremme livskvaliteten for byens eldre. 9

Skuespiller Erik Svendsen (1922-1987) var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. Følgende artikkel sto i Mortepumpen nr. 4 1982. Den gjengis nå til glede for nye lesere. Ingen jul uten julehefte Av Erik Svendsen Første hefte som fortjener å bli kalt julehefte ble kalt «Juleblus» og kom ut i Bergen i 1888. Julehefteideen var tysk, men forplantet seg over grensen til Danmark og videre til Norge. Skuespiller Erik Svendsen har samlet julehefter siden han var liten gutt og han gir i denne artikkelen et innblikk i juleheftenes historie. Skal De kjøpe et julehefte?? Jeg gruet meg aldri så lite til jul da jeg var gutt. Ikke til julen som høytid, men til julemåneden desember også «Christmaant» kallet. Det høres jo vakkert og fromt ut og var det, men? Hvorfor jeg gruet meg? Jeg gikk med menighetsbladet for Johannes menighet i Bergen. Hva dette har med å grue seg til julemåneden? Juleheftene! Vi måtte også selge julehefter vi små menighetsbladsbud og det var noe av det verste jeg visste. Den gang var det noe som het bladbøsser. Disse bar vi med oss og rakte håpefullt frem mot dem som åpnet entredøren. Det var en liflig sang når myntene i bøssen klang. Vi fikk 25 øre for hver krone bøssen inneholdt da klokkeren talte opp etter endt rute. Men det var Diakonforbundets julehefte som voldte meg kval. Ved siden av menighetsbladet skulle vi selge dette i desember. Oh gru! Jeg trakk pusten dypt inn og ringte på dørklokken. Innenfra lød mer eller mindre hastige skritt døren gikk opp. Jeg bukket dypt: «Skal De kjøpe et julehefte?» Og fikk det intelligente svar: «Julehefte?» Du hvor jeg syntes det var rasende dumt sagt. Noen sa ja og kjøpte. De var de blide. Andre sa ingen ting og smelte døren igjen. Det var de sure. Der sto jeg med min lille sorte veske og sa til meg selv at dette var siste året jeg skulle selge juleheftet. Men det ble noen år til, likevel. 10 Til tross for dette fikk jeg ikke noe negativt forhold til julehefter. Det ville vel egentlig ha vært det naturligeste?! Jeg syntes heftene var vakre og beholdt et eksemplar til meg selv. Det var dette å skulle selge som vakte vanskeligheter. Derfor har jeg også alltid vært en dårlig loddselger. Men jeg tør si at jeg er en god kjøper. Står der en liten julehefteselger utenfor min dør får han alltid ja på spørsmålet: «Skal De kjøpe et julehefte?» Det singler et gammelt viserefreng i øret: «Å jeg minnes! Å, nei og nei og nei hvor jeg minnes!» Hvorfor nettopp Diakonforbundets julehefte? Jo, det hadde seg slik at alle klokkerne den gang i 30 årene var utdannede diakoner. I hvert fall i bymenighetene. De var medlemmer av De norske diakoners Broderforbund, som igjen var utgiver av det omtalte julehefte. Ettersom heftet skulle selges med størst mulig fortjeneste til forbundets arbeide, bød det seg her en god anledning. Ved siden av Diakonforbundets julehefte var det barnebladet «Magne»s julenummer jeg høytidelig la til side. Disse ble begynnelsen til den samlingen av julehefter som jeg sitter inne med i dag. Når jeg blar i disse gamle heftene er det som jeg hører et ekko fra et gammelt folkeeventyr: «Hva skal du

med det? Kast det!» Kom jeg over noen som ville kaste gamle julehefter sa jeg: «Kast dem til meg!» De så på meg med «mistankens skjerpede blikk» som vi sa i de tider. Men de etterkom oppfordringen og kastet heftene til meg. Den som i de seinere år har forsøkt å følge med i det vi kan kalle juleheftelitteraturen har jo også høstet sørgelige erfaringer. Her som ellers er det selvsagt hederlige unntakelser, men de er bedrøvelig få. Kvalitetsheftene er praktisk talt helt forsvunnet. Tilbake står et mer eller mindre ideløst prosjekt. Hadde det ikke vært for omslaget kunne heftene kommet til hvilken som helst årstid. Innholdet har som regel lite med julen å gjøre. De fleste heftene presenterer nødtørftig en julebetraktning skrevet av en prest. Så er den saken i orden. Det blir med det. Nå skal det i sannhetens navn sies at de gamle juleheftene heller ikke brakte bare julestoff. Hellige Jul 1946. Utgitt av Det norske Misjonsselskap. Henry Imsland har tegnet forsiden. Bladet er trykket på Dreyer grafiske anstalt. De første juleheftene som kom ble hilst med glede og forventning. Det var ikke gatedørsalg den gang. Heftene måtte bestilles i god tid fra forlaget. De ble betraktet som et meget verdifullt innslag i kulturlivet og anmeldt i dagspressen på linje med årets boknyheter. Forfatteren Audun Hierman forteller: «Jeg har selv sittet som barn i timer i et lite poståpneri borte ved vestkysten en hellig julaften (ja, forbi den tid da klokkene kimte helgen inn) for å vente på en forsinket postbåt som brakte pakken med juleheftet.» Med en viss rett kan vi si at den nasjonalromantiske tonen fra de første juleheftene stort sett har holdt seg frem til i dag. Det er ikke den samme kunstneriske svip og kvalitet over produktene alltid, men tonen er der. Utgitt av Norges Bondelag m/flere. Mange regner «Julehilsen» et juleblad for de tusen hjem, under redaksjon av Moltke Moe, for det første moderne norske julehefte. Det kom ut i årene fra 1892 til 1895. Andre igjen mener at det første hefte som fortjener betegnelsen julehefte her i Norge er «Juleblus» som kom med sitt første nummer i 1888 i Bergen. Knud Claussen het mannen som var utgiver og redaktør. I likhet med «Julehilsen» ble det med tre årganger for «Juleblus» også. Jeg vil ikke påstå at juleheftene er noen norsk oppfinnelse. Ideen var tysk og forplantet seg fra Tyskland over Danmark til Norge. Men allerede fra 1850 årene kom det noen små norske hefter beregnet på barn. Før det igjen i 1821 ga Wilhelm Andreas Wexels i Christiania ut «Julegave» og i 1830 «Den muntre Juleven». Men julehefter i egentlig forstand var disse ikke. Et eksemplar av de juleheftene som voldte Erik Svendsen store kvaler før jul. 11

Derimot var Nordahl Rolfsens julenummer av hans blad «Illustrerede Tidende for Børn» helt i juleheftets ånd både i utstyr og tekst. I 1889 sender han ut et julenummer med denne anbefaling: «Mange Billeder, hvor av to kolorerede». Ved slutten av 90- årene åpnet der seg muligheter for fargetrykk. John Fredrikson s Kunstforlag i Kristiania grep sjansen og presenterte et nydelig hefte «Jul» i 1898. Kunne det skapes noe bedre? Joda! Enda mer glansfullt var «Julehelg» som Den norske Forfatterforening begynte å gi ut like før den første verdenskrig. Det var så levedyktig at det holdt seg helt til 1937. I disse heftene marsjerer datidens kjente og kjære diktere frem på rad. Sammen med kunstmalerne tryllet de hvert år frem et julehefte av absolutt fineste merke. Disse to norske heftene sloss lenge om førsteplassen på julebordet sammen med det danske «Juleroser». I årene 1901-1904 finner vi Vilhelm Krag som redaktør for et nydelig og kvalitetsbevisst hefte. «Juleaften» het det. For Vilhelm Krag, som var født på selveste julaften måtte det være en spesiell glede å være redaktør for et hefte med dette navnet. Det sto fullt på høyde med «Jul» og «Julehelg». Ja, noen år var det, sammen med «Juleroser» det mest avholdte hefte på grunn av sitt varierte innhold. Omkring årene før første verdenskrig kom også «Jul i Norge» med Alf Harbitz og Brynjulf Larsson som redaktører. Dette tok opp skikken med å bringe komposisjoner med eget notebilag. Dette ble lansert i «julaften» i 1899 med «Petite Vals coquette» av Signe Lund Skabo og «Solaa geyme seg» (bemerk skrivemåten) og «Stev» av Anna Egeberg. «Jul i Norge» fulgte altså opp i 1913 med «Aftenvise» av Per Reidarson til tekst av Vilhelm Tvedt. I disse heftene er der også spennende annonser fordi de forteller om henfarne tider: «Rundemanden. Fortrinnlig Snaddetobakk. 60 øre pr. Æske. Brænder ikke på tungen. Otto Berentsen, Kristiania.» Ingwald Nielsen averterer: «Cona Glas-trakte Kaffemaskine til kr. 19.00.» For atter å sitere en gammel vise: «Akk, men de tider er nu forbi» Eberhard B. Oppi er jo fremdeles i full virksomhet i Oslo. I dag mest kjent for sin kortproduksjon. Dette kunstforlaget ga i mange år ut «Juleglede» under Kristoffer Eriksens ledelse. «Julehelg», «Juleroser», «Juleaften», «Jul i Norge» og «Juleglede» var alle kvalitetshefter. Her skrev våre fremste forfattere og våre kunstmalere illustrerte 12 artikler og dikt. I mange år fulgte det med opptil flere kunstbilag i førsteklasses utførelse. Disse ble ofte tatt vare på og rammet inn. Den dag i dag henger mange av disse i norske hjem. Jeg nevner her i rask rekkefølge noen forfatternavn og titler. Leserne kan more seg med å gjette på hvem har skrevet hva. Herman Wildenvey, Gabriel Scott, Vilhelm Krag, Hans E. Kink, Bernt Lie, Nils Johan Rud, Alf Prøysen. Her er titlene: Skibet i natten. Så ble det jul allikevel. Det blå bryggerhus. Herborgs-Peren. I de Dage. Juleregle. Høstjord. Dette er ikke en registreringskatalog over utkomne julehefter. Noen vil derfor savne titler på julehefter som de synes burde ha vært med. Det får stå sin prøve. Likevel! Vi skal ikke glemme barnebladet «Magne»s mange vakre julenumre. Disse brakte under fru pastor Jansons redaksjon absolutt ekte vare ut til barna. Her møtte de kanskje for første gang landets fremste tegnere, kunstmalere og diktere. Den fantasifulle tegneren Eivind Nielsen gikk i spissen og førte oss inn i en vidunderlig fantasiverden uten at vi tapte kontakten med virkeligheten. Louis Moe deltok hvert år med artige tegneserier om dyr. I noen av de tidligere numre opptrer Idar Handagard og Mons Breivik oversatt fra nynorsk. Senere får de slippe til på sitt eget målføre. Fru Janson har vel gått ut fra at bybarn ikke forsto «målet». Her forfektes nemlig et meget stivt riksmål. I 1924 finner vi f.eks. betegnelsen «juleklap» for julepresang og i 1934 sier en gutt: «Er det julestjernen, mon?» Barn talte ikke så overmåte veslevoksent, selv i 30-årene. Jeg kan i hvert fall ikke huske det. Men vi kjente begrepene og hadde ingen vanskeligheter med å forstå hva de sto for. Torvald Tu fortalte likevel eventyr på sitt mål. I 1929 finner vi Lyktemandens (Friman Clasen) barnesang «Lykkeliten» trykt for første gang. Annonsene er også her artig lesning: Nordlys Sæpekorn fra Lilleborg til 50 øre pakken. Kom og kjøp! Ser vi nærmere på innholdet fester vi oss ved at der bortsett fra julebetraktningen også her er forholdsvis få fortellinger om julen. Da er det flere som beretter om sommeren på setra. Men vi finner også titler som denne: «Da guttene laget julekveld på Stabburet». Jeg tror at grunnen til at heftet ikke var overtynget med julestoff kom av at fru Janson tenkte som så at julenummeret nådde videre ut enn bare til de faste abonnementer. Det var derfor en sjanse til å nå frem til nye proselytter.

Avholdssaken og da konsentrert om barnelosjearbeidet, sto i høysetet. Det var om å gjøre å nå så vidt som mulig med dette budskapet. «Magne» kommer ut fremdeles, men det har liksom ikke funnet igjen tonen etter 1945. Så vidt meget fortalt om «Magne» fordi det var mitt første møte med juleheftene av dem som talte til barn. Damebladet «Urd» husker vel de fleste. Det var viden berømt for sine smakfullt utstyrte julenumre. Jeg har nettopp sittet og tittet i «Hellige Jul» fra 1919 som er trykt i Det norske Missionselskaps trykkeri. Klisjéene er fra Dreyers reproduksjonsanstalt mens omslag og tittelside er laget i Dreyers grafiske anstalt. Dette er et helt igjennom produkt av Stavanger. Et meget vakkert hefte som viser at Dreyer allerede den gang var de fremste i sitt fag. Her er flere fine kunstbilag med navn som: Thomas Holmboe og Joseph Aubert. De fleste organisasjoner med respekt for seg selv utga julehefter. Speidernes hadde mange morsomme tegninger. Blant annet nikker vi gjenkjennende til navn som Sigurd Bærheim, Jakob Sømme, og Frank Wathne blant illustratørene. Johan og Herman Lunde, Bernt Støylen, Lars Eskeland, Fred. Tybring og Marie Michelet skriver. Heftet har et fint kristent siktepunkt og kan stille opp blant kvalitetsheftene uten å skamme seg. De fleste ukeblad, aviser og menighetsblad har sine julenumre. Jeg vil ikke si at disse alltid kommer i første rekke. Det er uhyggelig hvor ujevne disse er i valg av stoff. Som en kuriositet kan jeg nevne at Aftenpostens A-Magasinet kom med sitt første nummer som julehefte. Det skjedde i 1926. Ser vi på julehefteflommen i dag er det få som representerer den gode, gamle kvaliteten i innhold og utstyr. Nordmannsforbundet gir hvert år ut «Norges Jul». Det har alt hva et riktig julehefte skal ha. Kvalitet over hele linjen. Det gir leserne en følelse av sann glede som fyller en med takk for at der skapes særpregede julehefter også i dag. Det varmer en gammel julehefteelskers hjerte å blade i «Norges Jul». Ja, ja dere: Takk for drøsen! Vi må vel se å finne en avslutning. Jeg velger et sitat fra forfatteren Audun Hierman: «Muligens er juleheftenes tid omme, andre tider, andre idealer, og julen kan feires uten «Juleroser» og «Juleaften» på bordet. Men juleheftene fortjener et minneord. De var ikke bare en pryd for julebordet og med til å skape en stemning som i seg selv innebar en verdi men de var i all beskjedenhet små kultur- og lysbærere». Glædelig jul! Hilsen fra Erik Svendsen Barnebladet «Magne». Julen 1949. Et populært blad i mange gene rasjoner. Også Blåkors var med på julehefte bølgen. En god tiltrengt ekstrainntekt. Julehilsen 1951, trykket hos Dreyer i Stavanger. 13

Hinnasenterets tur til Irland, 17.-29. august 2014 Tekst: Eva Skavhaug Irlandsfarerne samlet til gruppefotografering. Hinnasenterets reisemål dette året var Irland. Våre turer er alltid lagt opp i samarbeid med Sverre Haga AS. For å komme til Irland med buss hadde vi et godt stykke vei foran oss. Men reisen, med alle opplevelsene underveis, starter når sjåfør Ernst Magne Haga lukker bussdørene utenfor Hinnasenteret. I år var første etappe fram til Risavika der Fjordlines «Stavangerfjord» hadde avgang kl. 21.00. Etter at vi hadde installert oss i fine utvendige lugarer ventet en deilig buffet i skipets restaurant på oss. Praten gikk allerede livlig rundt bordene: Nå var vi på tur igjen!!! Så var det bare å finne «køya» og sove seg fram til Hirtshals. Mandag 18. august kl. 07.30 ankom vi Hirtshals etter en fredelig overfart. Vi kjørte direkte til Tylstrup Kro hvor vi hadde deilig dansk «morgenmad». Vi gjorde også et stopp i Randers Regnskov hvor vi kunne vandre rundt under 3 store glasskupler og «hilse på» tropiske dyr, fugler og fisk fra 3 forskjellige kontinenter i naturtro omgivelser. Videre gikk turen til Stavangers vennskapsby, Esbjerg, der DFDS «Dana Sirena» hadde avgang kl.18.45 for å ta oss over til Harwich. Det ble en vel frisk overfart i stiv 14 kuling. Ved frokosten neste morgen var vi ikke fulltallige. Noen trengte tid til å «ta seg inn» etter den rufsete natten. Tirsdag 19. august. Vi ankom Harwich kl.12.30 i solskinn og 17 grader. Turen gikk nordvestover. Vi passerte universitetsbyen Cambridge. Et stykke før Birmingham stoppet trafikken helt. Derhadde vært et trafikkuhell. Det ble lenge å vente, men Alfrid visste råd. Hun fant fram sine spørsmål og rebuser og satte oss i sving. Vi kom omsider fram til Chester hvor vi skulle overnatte på Crowne Plaza Hotel. Chester er en av de få engelske byene som har bevart bymurene, som delvis stammer fra romertiden. Alle bindingsverkshusene fra 1500-1600 tallet gir en følelse av å vandre i et utendørs museum. Onsdag 20. august. Fra Chester er det kort vei til Wales. Vi kjører gjennom flatt landskap som etter hvert blir mer kupert med åser og dype brede daler. Opp etter fjellsidene blomstrer lyngen. Sammen med forskjellige grønne nyanser er fjellsidene et flott syn! Vi kommer omsider til Anglesey hvor vi skal ta Irish Ferries fra Holyhead til Dublin. Fin overfart. I Dublin er det 18

grader og oppholdsvær. Her skal vi bo 4 netter på Hotel Gresham, hvor bl.a. kjendiser som Elisabeth Taylor og Richard Burton har bodd før oss, midt i sentrum av byen. Torsdag 21. august. Vår lokalguide møtte oss på hotellet og tok oss med på en veldig interessant tur rundt i Dublin og omegn. Dublin ble grunnlagt av norske vikinger som rundt år 840 seilte opp elva Liffey og anla en borg her. Vi kjørte langs elva der vikingene kom inn og kom etter hvert til Phoenix Park, som er den største i Europa. Dublin Zoo er hovedattraksjon i parken, som er 5 ganger større enn Hyde Park i London. Da pave Johannes Paul besøkte stedet i 1979, var 1 million mennesker samlet der for å høre ham tale. Stedet er i dag markert med et gigantisk kors, «Pavekorset». Presidentens bolig, som ligner Det Hvite Hus, ligger i nærheten. Turen gikk videre til Trinity College, Irlands eldste universitet. I Biblioteket finner vi «Book of Kells». Boken inneholder Det Nye Testamente, skrevet på 680 sider kalveskinn, og er fra ca. 800 tallet. Vi kom til St. Patricks Cathedral som er hovedkirke for den protestantiske kirke i Irland. Ved kirken ligger St. Patrick s Park,som ble finansiert av Edward Cecil Guinness. Videre gikk turen til Guinnes Store House, et moderne 7etasjes besøkssenter som illustrerte alt bryggeriet sto for. I toppetasjen var Gravity Bar som har 360 gra- ders utsikt over Dublin og omegn. Etter en svært innholdsrik dag ventet deilig middag på hotellet. Fredag 22. august. Etter en deilig frokost går turen gjennom vakkert landskap til den lille byen Tullamore hvor vi skal besøke whiskydestilleriet som produserer Tullamore Dew. Her vanker smaksprøver og mulighet for å kjøpe med seg diverse suvenirer. Ferden går videre til Kilkenny Castle, ett av Irlands mest besøkte slott. Byen Kilkenny, også kalt «Marmorbyen», er den best bevarte byen fra middelalderen. Lørdag 23. august. Denne dagen var avsatt til egen disposisjon. Noen ønsket å ta steder vi hadde blitt vist i nærmere ettersyn, andre ville shoppe og vandre rundt i Dublins gater. Om kvelden kjørte vi til Taylor s Farmhouse Bar hvor vi skulle få en irsk aften, både når det gjaldt mat og underholdning. Vår eminente sjåfør, Ernst Magne, var med og løftet innslaget med «Riverdance» til et om mulig enda høyere nivå. En 100% vellykket kveld! Søndag 24. august. Etter frokost måtte vi si farvel til Dublin for denne gang. Vårt første stopp på veien mot Limerick var Powerscourt House and Garden., en av de vakreste herregårdene i Irland. Hovedbygningen inneholder i dag både restauranter og butikker. Butikkene 15

har en mengde håndlagde varer som er typisk for Irland. Hagen rommer 10 forskjellige hager som representerer forskjellige land, f.eks Italia og Japan. Her er sjøer og springvann og eget gravsted for kjæledyr. Herfra gikk turen videre til Waterford, som ca.år 853 ble grunnlagt av norske vikinger. Byen er Irlands 5. største og er i dag mest kjent for sin produksjon av krystall. Vi besøkte House Waterford Crystal, en flott utstilling med omvisning og butikk. Deretter gikk turen til Limerick hvor vi skulle bo 2 netter på Limerick City Hotel. Hotellet ligger sentralt i byen, like ved elva Shannon. Her lå opprinnelig et pakkhus, hvor mange mennesker søkte tilflukt før utvandringen til USA under den store hungersnøden i 1845-1849, der 1 million emigrerte og ca.1million døde. Til minne om denne tragedien er det reist et minnesmerke utenfor hotellet, kalt «The broken heart memorial». Mandag 25. august. Fra morgenen av hadde vi lokalguide med oss i bussen rundt om i Limerick. Vi fikk se de viktigste kjente bygningene og stedene i byen, slik som King John s Castle, St.Munchin s kapell og St.Munchin s Catholic Church. Ved elvebredden står steinen der fredsavtalen med England ble signert i Limerick i oktober 1691. Om ettermiddagen kjørte vi ut til The Cliffs of Moher, en av Irlands mest kjente severdigheter. Klippene reiser seg 120 m opp fra Atlanterhavet. På en strekning av 8 km øker høyden på klippene til 214 m. ved et gammelt tårn, O Brien s Tower. Herfra kunne vi se både Aran øyene og Galway bukta. Ca 30.000 fugler av 29 forskjellige arter holder til her, blant annet Lundefuglen. Besøket var en stor opplevelse. Tirsdag 26. august. Avreise tidlig om morgenen. I dag starter vi på hjemturen. Vi kjører nordøstover for å ta ferge fra Dun Laoghaire tilbake til Holyhead på Anglesey. Vel framme fortsetter turen «på hjul» fram til Chester for ny overnatting på Crowne Plaza Hotel. Onsdag 27. august. Vi våkner til en fin dag. Etter frokost går turen sørøstover, forbi Stokeon-Trent, Birmingham og Cambridge, og fram til Harwich. Hver dag under hele reisen spiste vi lunsj ute «i det fri». Ernst Magne og Ole Kåre rigget til med bord og stoler. Anne Lise og hennes «medarbeidere» tryllet fram de deiligste smørbrød i en fart. På siste lunsjstopp i England var det 22 grader, sol og mange sultne veps som ville smake på maten. Overfarten fra Harwich til Esbjerg var deilig og fredelig denne gang. Vi nøt en herlig middagsbuffet om kvelden og ditto frokost neste morgen. Torsdag 28. august.vi ankom Esbjerg kl. 13.00. Her var det sol og 20 grader. Vi kjørte øst- og nordover via Herning og Viborg. På Tylstrup Kro hadde vi deilig middag før vi dro den siste biten fram til Hirtshals hvor «Stavangerfjord» ventet. Fredag 29. august. Vi ankom Risavika etter en behagelig overfart som ble avsluttet med nok en herlig frokost om bord. Vel framme på Hinna kunne 35 glade turdeltakere se tilbake på 13 interessante og opplevelsesrike dager sammen. Takk for en kjempetur! Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig heter får annonsere gratis i Mortepumpen. 16

Nytt tilbud for demente i Madla og Tjensvoll bydel Aktivitetssenter på Sunde sykehjem for personer med demens eller demenslignende symptomer. Tekst og foto: Selma Helland Ramstrøm Personer med demens fikk et helt nytt kommunalt tilbud i september. Aktivitetssenteret drives av Hjemmebaserte tjenester Madla og Tjensvoll men har lokaler på Sunde Sykehjem. Senterets hovedmål er å møte brukerne på sitt individuelle ståsted både mentalt og fysisk. Målet er at gjennom aktiviteter opprettholdes helse og funksjoner. Aktivitetene er tilpasset den enkeltes interesser og funksjon, og målet er daglig tur i terrenget i nærmiljø og å kjenne på vær og vind og gi fysisk velvære. Aktivitetssenteret er bemannet av ansatte fra hjemmebaserte tjenester og har utdanning og erfaring med denne brukergruppen. Senteret er åpent mandag til fredag. Aktivitetene her er varierte, alt fra strikking, lesing, maling til enkel snekring, etter den enkeltes interesse og ønske. Vi er så heldige og å få låne bussen til Sunde sykehjem så det blir både spontane og planlagte turer i nærmiljøet og ellers i distriktet. Turene lokker fram gode minner fra fortidens opplevelser og hendelser og allsangen runger underveis i bussen. Bløtkake laget av deltakerne på dagsenteret. Brukerne hentes om morgenen med taxi og kjøres trygt hjem med vår egen kjekke og hjelpsomme sjåfør. Brukerne trives sammen og det sosiale betyr mye for alle. Sammen med aktiviteter hver enkelt lyst å gjøre oppleves dagen meningsfull. Stemningen er stor og terningkastene høye. Tilbudet gir pårørende mulighet for litt alenetid og få gjøre plikter og oppgaver. Avlastningen kan være det som trengs for å få en bedre hverdag. Hverdagen kan være vanskelig å takle for mange. Tror du at dette kan være noe for deg selv eller noen du kjenner så ta kontakt med Madla helseog sosialkontor, tlf. 51 50 84 00, eller ta turen innom oss for et besøk. Et godt kosthold er viktig og brukerne ønskes velkommen med nylaget kaffe og solid frokost. Den kan ofte bli lang, da en god prat sammen gjør at maten smaker bedre. Når en blir møtt med duften av nylagte rundstykker fra «hjemmebakeriet» smaker det ekstra godt og gir en god start på dagen. Middagen er også et høydepunkt, enten den er hjemmelaget på senteret eller kommer fra sentralkjøkkenet. Hjemmelaget lammefrikasse og får-i-kål er foreløpig favorittene. Dessert, kaffe og kake avslutter dagen. Brukerne deltar aktivt i tilberedelsene av måltidene. Området rundt Sunde sykehjem byr på unike turopplevelser. 17

Bakels, avletter, oblater og bakelsesjern Tekst og foto: Reidar Bringedal Strandabakels. Foto ukjent. 1. Innledning Den årvisse Skalldyrfestivalen arrangeres vanligvis i begynnelsen av august og markerer sesongslutt i feriebyen Mandal. Når festivalen er over og feriegjestene har dratt, brer det seg en slags dvaletilstand over folk og virksomhet. I 2014 ble den avviklet på tradisjonelt vis, med hovedvekt på god og rimelig sjømat. Nytt av året var handverkertelt og boder på Malmø-siden like ved kulturhuset Buen. Jeg hadde stoppet opp og betraktet en handverker i sving med noe metallarbeid. Det var smeden Rolf Saure fra Stranda på Sunnmøre, nylig pensjonert, som hadde funnet et interesse- og arbeidsfelt for sin nye tilværelse. Han sto og meislet inn et akantuslignende mønster i to sirkulære stålplater som minnet om krumkakejern. 2. Bakels og bakelsesjern Det kake- eller bakejern som smeden arbeidet med kalte han bakelsesjern. Denne jerntypen bruktes til å steike ei kake som var godt kjent bl.a. på Sunnmøre. Kaka ble kalt Strandabakels. Det var 18 et svært tynt og sprøtt bakverk som ble brukt til festmat. Både jernet og bakverket hadde en lang historie. Spesielt i Gudbrandsdalen og Østerdalen men også nordover på Møre var bakverket godt kjent. Naturlig nok fantes bakelstradisjonen også i Bardu og Målselv. Bakejern var nå blitt en gaveartikkel, ofte til ei datter i huset. I de tradisjonelle bruksdistriktene gikk jernet vanligvis i arv gjennom flere generasjoner. Kakebakst er vanligvis kona sitt domene, men spesielle matretter er det av og til far som står for, og slik var det med baking av bakels selv om kakejern ikke sto øverst på hans ønskeliste. 3. Rolf Sauges bakelsesjern Ethvert bakelsesjern har sin egen historie fortalte Saure. Fra Stranda og nærområdet fantes mange varianter av kakejern. Det eldste han hadde funnet var fra 1733. Han hadde studert de gamle mønstrene. Ut fra disse hadde han utviklet sin egen stil og sitt eget mønster. Han produserte også jern med spesialmønster på oppdrag. Til tider kan det dukke opp såkalt aposteljern, der de 12 apostlene er slått inn i sirkel rundt ytterkan-

Bakkelsjernets overflate. En stabel med bakkels/avlett. ten av jernet. Disse jernene ble regnet for å være de gjeveste. Nylig så jeg et slikt på finn.no, prisen var 15.000,- kroner. kom oftest fra disse velstandshusene. De satte en standard som andre etter hvert forsøkte å nå opp til. Saure nevner at platene i jernet fremstilles av vanlig bløtt stål. Han bruker et v-formet spesialjern og meisler inn riller og mønster i jernflaten. Ved slik teknikk blir det ikke fortrengning av materiale rundt rillene og jernets overflate forblir jevn og plan. Han forteller at mange jern kan i senterområde ha tallet 32, eller som han sier 3.2. Mange har fundert på betydningen. Han var kommet til at det kan være henvisning til 3. Mosebok, 2. kapittel som beskriver et steikt brød som grødeofres til Herren. Det eksisterer ikke noe bevis for en slik sammenheng, men det er en tilforlatelig tanke. Jernene må ha kommet til Norge fra Tyskland og Holland fra 1600-tallet. Det eldste jernet vi vet om er fra 1685 og befinner seg på Norsk Folkemuseum. På denne tiden ble kakene steikt på glørne i grua. Da vedkomfyren kom i bruk ble de steikt på denne, og det ble lettere å få jevnt steikte kaker. Kaker steikt i jern forekommer vistnok ikke ute i Europa lenger men tradisjonen opprettholdes i Norge. 4. Tradisjonen i Norge Kaker steikt i forskjellige jern hører med blant de eldste kakeslagene våre. Folk flest manglet bakerovn, dermed ble kakejernene gode å ty til. I førstningen var det helst på storgårder og i kondisjonerte hus slike jern hørte hjemme. Eierne var gjerne de samme menneskene som allerede hadde bakerovn. Impulsene til forandringer på menyen Jeg har ikke gjort omfattende undersøkelse av utbredelse av kakejern, bakels og lignende bakverk i Norge. Heller ikke av de navnevarianter som finnes for kakene. Men det ser ut til at benevnelsen bakels brukes på Nord-Vestlandet, fra Sognefjorden og nordover. Jeg finner det ikke på Sør-Vestlandet og Sørlandet. Vi kan muligens i dette området finne andre skrivemåter for bakels som for eks. bakelse, bakkels. Det finner jeg heller ikke i det området jeg nevnte. I Midt-Norge, med konsentrasjon i Gudbrandsdalen og Østerdalen brukes begrepet avlett/avletter i 19

stedet for bakels. Avletter framstilles på samme måte selv om oppskrifter og ingredienser varierer fra sted til sted. I enkelte distrikter ser det ut som hvert bygdelag hadde sin spesielle variant. Med den utvandring som skjedde fra Østerdalen nord til Bardu og Målselv fulgte tradisjonen om jernet og kakene med. Baking av kakene har spesielt fått oppsving i Bardu kommune. Der har de utviklet eget jern og har sin egen oppskrift. 5. Oblater Jeg nevnte oblater, og mener det opprinnelige begrepsinnholdet. Ordet kommer fra latinsk oblatum, som betyr «det framsatte, det som er ofret». I utgangspunktet var dette det framsatte brødet som de første kristne bar med seg til sine nattverdsmåltider. Brødet var symbolet for evig liv. Oblat blev litt etter hvert benevnelsen på de små, tynne og hvite kakene av usyret brød med innpreget kors eller annet kristent symbol som deles ut ved nattverden. Bruk av kakerøre som presses mellom to jern kan føres tilbake til 800-tallet. Disse jernene besto av to rektangulære plater av jern, utstyrt med hvert sitt lange skaft. Oblatdeigen ble presset mellom jernplatene og holdt over åpen ild. Bare den ene platen hadde inngravert kristne symboler, mens det andre var slett. Det er ingen tvil om at her er mønsteret for vårt bakelses- eller avlettsjern. Vi ser også at avlett er den norske utgaven av ordet oblat. 6. Hvordan nytes dette bakverket Det bakverket en får ved hjelp av bakelsesjernene er en meget tynn og sprø kjeks/kake. Kakene skal være så tynne at en kan «se dagen» gjennom dem. Bakverket ble oftest brukt som festmat i forbindelse med høytider som jul og påske. Ofte var de avrunding av frokosten i julen. Kakene var på bordet, oftest på stettfat, ved familiebegivenheter som barnedåp, konfirmasjon, og kanskje helst til bryllup. Vanligvis spises de uten noen form for pålegg, men selvsagt kan man ta en og en, smøre forsiktig meierismør på halvparten av avletten bryter den i to, og legger den usmurte delen over den smurte. Fantastisk lekker smak, også med te til. Saure forteller at hotellet på Lesja benytter Strandabakels som festdessert. Hotellet serverer bl.a. små skåler med multekrem. Som lokk på skålene ligger Strandabakels, den brytes og benyttes til å spise kremen med, han mener for øvrig at bakels passer godt til et glass vin eller en kopp kaffi. 7. Strandabakels Rolf Saures oppskrift: 1 egg 2 dl fløte 2 ss sukker 2 ss seterrømme 5 dl vann 300 gr kveitemjøl En tanke salt Pisk sammen egg og sukker. Stivpisk kremfløten og bland den i eggedosisen sammen med rømmen. Tilsett vann, salt og mjøl, og rør til ei glatt røre. La den stå 3-4 timer før steiking. Varm opp jernet på kokeplate og legg i så mye røre at det flyter utover hele flaten. Set press på jernet, og steik kakene ferdige. Jernet skal snus i steikeprosessen. Bakelsene skal være lyst brune. Bruk svak varme og legg kakene under litt press for å holde dem flate. Kakene må legges på flatt underlag til avkjøling. Er de aldri så lite buet, går de i stykker når de blir lagt på hverandre. De må være helt kalde og sprø før de blir lagt i boks, med et lite, lett lokk øverst til press. Ta dem fram til festfrokoster, nyt dem, mens du tenker på at dette kanskje er blant våre aller eldste festkaker før steikeovnen, før eksotiske kryddere og hevemidler gjorde sitt inntog. 8. Etterlysing Skulle noen av leserne kjennet til lokal bruk av slike kakejern eller bakels, avletter, jernbrød eller hva slikt bakverk nå kan kalles ville jeg satt pris på en melding via redaksjonen. 20