Mahmona Khan Når du minst venter det
Om boken: Et lys nærmet seg og lyste opp hele sidespeilet. Charlotte øynet et håp. Den som kom kjørende ville helt sikkert oppdage henne. Hun trengte hjelp! Charlotte er innesperret i en bil som henger etter to hjul fra kaia ved Akershus festning. Hun kjemper desperat for livet. Det står om sekunder. Det blir dramatisk for jentegjengen fra Groruddalen i Når du minst venter det. Mer enn noen gang er de avhengige av å holde sammen..
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Prolog Da Charlotte kom til bevissthet, lå hun fastklemt mellom setet og rattet. Hun kjente noe vått mellom fingrene da hun tok seg til hodet. Lukten av blod gjorde henne kvalm. Charlotte trakk pusten dypt for å ikke få panikk. Hun var skadet og måtte komme seg ut av bilen for å skaffe hjelp. Da hun forsøkte å lirke seg løs, begynte bilen å gynge og lage ekle skrapelyder. Hun stivnet og prøvde å se gjennom det som føltes som en tykk tåke. Bilen hang halvveis ut over kaikanten. Den minste bevegelse kunne få den til å tippe. Hun skrek etter hjelp mens hun forsiktig løsnet bilbeltet. Hun så et lysglimt før det lyste opp i sidespeilet. Charlotte øynet et håp. Den som kom kjørende ville helt sikkert oppdage henne. Hun trengte hjelp! Det slo henne plutselig at det kunne være den samme bilen som hadde presset henne ut av veien. I ren panikk prøvde hun å åpne døren. Den satt dønn fast, og bevegelsen hun laget fikk hele bilen til å skli frem og over kanten før den havnet i det iskalde vannet.
Duften av syriner Å flytte til Stavanger hadde aldri vært hennes idé. Charlotte var arbeidsledig og deprimert da tante Rita spurte om hjelp til å åpne kafeen hun lenge hadde planlagt. Charlotte klarte ikke å si nei og angret heller ikke på det. Hun likte å jobbe for Rita og falt mer og mer for Stavanger. Hun likte å vandre langs bryggen, traske rundt i smale brosteinsgater mellom hvitmalte trehus, og besøke kafeene i strøket med pastellfargede hus. Alt dette og turene langs Solastranden sjarmerte henne i senk. Å være med på å realisere tante Ritas store kafédrøm var krevende i starten, men ble en suksess etter hvert. Rita var storfornøyd og snakket om utviklingsplaner bare noen få dager før hun døde. Hjerteinfarktet kom brått. Rita virket helt frisk i forveien og det gjorde det enda vanskeligere å forstå det som skjedde. Hun syntes det var helt grusomt og meningsløst at Rita måtte dø på denne måten. Uten forvarsel, uten tid til å ta farvel. Daniel var sønderknust da han kom hjem fra USA for å begrave moren. Charlottes mor var også i sjokk over å ha mistet sin eneste søster. Hun og Charlottes venninner, Ambar, Anila og Sumera kom fra Oslo for å være til stede under den vakre begravelsesseremonien i Hetland kirke. Charlotte leste opp noen ord hun hadde skrevet på en lapp. Hun hadde tilbrakt natten med å skrive og stryke helt til det bare var noen få ord igjen. Hun skalv i stemmen da hun
sto foran de andre og leste. Kirken duftet av syriner, roser og liljer. Hun smilte gjennom tårene da hun så ut over den fullsatte kirken. Hennes tante Rita hadde betydd mye for veldig mange, og de var der for å hedre henne. Etter seremonien kom en av de fremmøtte, en ung mørkhåret mann, bort til henne for å kondolere. Charlotte kjente ham igjen på den dype, litt rustne stemmen. Han hadde vært innom kafeen deres med jevne mellomrom. Charlotte hadde lagt merke til mannen med de markerte trekkene. Han brukte briller som fikk ham til å se eldre ut og var alltid pent kledd. Du må passe godt på deg selv, sa han med hes stemme og så alvorlig på henne. Hun nikket og forsøkte å si noe, men fikk det ikke til. Han tok farvel og forsvant inn i mengden. Da moren og venninnen dro tilbake til Oslo, var det vanskelig å finne roen og fortsette å bo i Stavanger. Uten Rita føltes huset som et tomt skall. Et hjem uten sjel, uten lyd. Charlotte bestemte seg for å flytte tilbake til Oslo. Hun ville hjem. Fetteren, Daniel, prøvde å snakke henne ut av det, men hun lot seg ikke overtale. Kafeen måtte stenges for godt, og Charlotte gjorde seg klar til å ta farvel med byen hun hadde blitt så glad i. Daniel hjalp henne med pakking og rydding, og kvelden før hun dro kom en ny kondolansebukett. Daniel åpnet døren og tok imot. De var begge overrasket over den utradisjonelle blandingen av farger. Buketten besto av store røde roser med en hvit rose i midten. De fant verken
kort eller avsender og slo seg til ro med at den måtte være fra en av Ritas venner. Dagen etter kjørte Daniel henne litt mismodig til flyplassen. Hun fikk dårlig samvittighet for å forlate ham alene slik midt i det hele og takket ham for at han forsto. Hun ble litt lettere til sinns da han fortalte at samboeren, Kathleen, var på vei fra USA om noen få uker. Hjemme i Oslo hadde moren og venninnene møtt opp på flyplassen for å hente henne. De fikk med seg alt hun hadde og kjørte henne hjem. Charlotte var glad for å se dem, men følte seg helt tappet for energi. Kofferter, poser, sekker og kartonger ble pent stablet i det ene hjørnet av rommet hennes. Jentene hjalp til med å bære opp alt og spurte henne om hun ville at de skulle pakke ut noe av det for henne. Charlotte var for sliten, de skjønte heldigvis det og ble ikke lenge. Da de dro, låste Charlotte seg inne på rommet og trakk for gardinene. Hun kjente solvarmen i ryggen da hun la seg i sengen. Nede på kjøkkenet romsterte moren, og lukten av stekt kylling begynte å spre seg i huset. Hun var ikke sulten, bare vanvittig trøtt. Mobilen pep med jevne mellomrom og oppmuntrende ord, trøst, hjerter og klemmer strømmet inn. Venninnene var bekymret for henne. Charlotte skrudde av lyden og lukket øynene. Støyen fra oppvaskmaskinen og bordet som ble dekket på, ville vanligvis ha irritert henne, men etter uker med lite søvn virket lydene beroligende og dysset henne i søvn.