Prolog H va vet du om Delaware? Vet du at Delaware er en av statene i USA? Da jeg flyttet hjemmefra for å gå på college i Midtvesten, oppdaget jeg at jeg hadde tilbrakt livet fram til da på et sted andre knapt visste om. «Hvor er du fra, da?» spurte folk, om og om igjen. Og noen ganger, da jeg svarte «Jeg er fra Delaware,» spurte de: «Hvilken stat ligger det i?» Nei, nei, nei! Delaware ligger ikke i noen stat, det er en stat. Delaware var faktisk «Den første staten», slik det går fram av alle bilskiltene i Delaware. Delaware var en av de tretten opprinnelige koloniene og var den første staten som godkjente De forente staters konstitusjon. Det skjedde den 7. desember 1787, og førte til at staten ble rangert som nummer én. Dette burde da være noe å være kjent for! Delaware var en stat lenge før de fleste andre statene var påtenkt engang. Men hvorfor hører vi så lite om staten Delaware, staten som ledet an da nasjonen ble dannet? Jeg har ofte lurt på det. Ble det bare med denne ene historiske handlingen, og så lente staten seg liksom tilbake og hvilte på sine laurbær? Det er bare å innse det. Delaware opptrer sjelden i avisoverskriftene og er sjelden synlig i det nasjonale nyhetsbildet. Det er sånn det er. Da jeg var liten, fikk en av bibelhistoriene på søndagsskolen meg til å tenke på Delaware. Historien står i Johannesevangeliet og handler om Filip som treffer Natanael og forteller ham at de
har funnet Messias, han som Moses og profetene hadde skrevet om. Dette måtte da være godt nytt for disse jødiske kompisene! Men så får Natanael høre at det er Jesus fra Nasaret, sønnen til Josef, det er snakk om. I stedet for å juble over at Messias har kommet, blir han forarget fordi Jesus kommer fra Nasaret, et av tilholdsstedene til den romerske hæren, de som forfølger jødene. Derfor utbryter han: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Disse ordene satte seg fast i meg, og senere vred jeg selvironisk på spørsmålet slik at det ble: Kan det komme noe som helst godt fra Delaware? I oppveksten kalte min beste venninne Natalie og jeg hjemstaten vår «Dullaware», et passende kallenavn på at kjedelig sted, syntes vi: «Stedet der det aldri skjer noe». Men vi trodde i det minste at folk utenfor staten vår visste at vi eksisterte. Den knusende sannheten om dette ble vi spart for til senere. Det er mulig Delaware blir oversett fordi staten er så liten. De idealistiske slagordene som prøver å markedsføre staten som «et lite underverk», bidrar bare til å understreke akkurat dette: Delaware er en liten bit land, som til og med er for liten til å ha sin egen flyplass. Hvis du skal fly til Delaware, må du lande i Philadelphia, eller kanskje på Newark i New Jersey, eller kanskje på Dulles-flyplassen i Washington. Du får ikke landet i Delaware hvis du ikke kommer med privatfly eller militærfly. Det blir sagt, delvis på spøk, at det ikke er plass til å anlegge noen rullebane. Og om Delaware passer den gamle vitsen godt: «Delaware? Hvis du blunker, har du gått glipp av det.» Staten Delaware er bare ca. 140 km lang, og den sørlig delen, som er den bredeste, er bare ca. 60km bred. Lenger nord, like ved Wilmington der jeg vokste opp, er staten bare 13km bred! Kun 13km! «Hei, skal vi spaserer en tur tvers over Delaware?» «Greit, jeg har ikke noe bedre å finne på før middag likevel.»
Ja, jeg er fullstendig klar over det. Dette virker ikke lovende. Du hører aldri om folk som sparer til en drømmeferie i Delaware, eller om folk som kjøper tomt der for å bygge seg et hyggelig sted å slå seg ned som pensjonister. Du hører aldri folk fortelle om Delawares fortreffeligheter slik at andre får uimotståelig lyst til å oppleve stedet selv. Når det gjelder Delaware, hører du ikke noe særlig om noen ting. Men da er det vel sånn at staten Delaware ikke er så forskjellig fra de fleste av oss. Tenk deg om. Du og jeg, folk flest vi er her alle sammen, og vi er like virkelige som hvem som helst av alle de andre. Vi lever livene våre, og de er like virkelige som alle andres liv. Men hvis du ikke er like innflytelsesrik som New York, eller like stor som Texas, så er det veldig få som vet at du eksisterer, eller at jeg eksisterer, eller at noen andre eksisterer, annet enn at de har en vag anelse om at «det finnes andre mennesker der ute». Kan det komme noe som helst godt ut av et slikt liv? Jeg kan bare svare deg på samme måte som Filip svarte Natanael da han spurte om det kunne komme noe godt fra et så tvilsomt sted som Nasaret: Kom og se!
Kapittel 1 J eg har bodd i et halvt dusin stater: I Midtvesten, i sør og langs østkysten, men ingen steder har jeg sett kveldslyset slik det kan oppleves en sommerkveld i Delaware. Det er vanskelig å beskrive det. Det er få ting som er ubeskrivelige, men dette lyset faller i den kategorien: ubeskrivelig. Det oppleves som utenfor rekkevidde for det menneskelige språket. Det er som det ikke er lys i det hele tatt, men snarere et sukk av velvære, som om jorden selv puster tilfreds ut. Samme hvor jeg har reist eller hvor jeg har bodd, har jeg båret med meg minnet om dette lyset. Da jeg var barn, fylte lyset meg med varme, og det var i dette lyset jeg først opplevde evigheten som virkelig og nærværende. I løpet av den første uka etter at jeg kom tilbake til Delaware, opplevde jeg på nytt møtet med dette lyset. Det var som det ønsket meg velkommen tilbake. Jeg satt ved spisebordet i Furudalen, et av husene på skoleområdet til Seaton Preparatory School. Bøker, permer, løse papirer og hauger med undervisningsplaner dekte hele bordet mens jeg forberedte meg til undervisningen som skulle begynne om noen få dager. Jeg hadde vært lærer i mange år, men likevel lå papirhaugene nå foran meg som uoverstigelige, snødekte fjelltopper. Følelsen av utilstrekkelighet overveldet meg nesten, sammen med de mange motstridende følelsene knyttet til det å være tilbake på Seaton, nå som lærer og ikke som elev. Jeg var forvirret. Her befant jeg meg på et sted 6
jeg en gang hadde elsket høyt, men også hatet, et sted som vennlig hadde tatt imot meg og gitt meg næring, men som samtidig hadde fylt meg med frykt og smerte. Nå kjente jeg noe av den samme frykten, og den blandet seg med en annen følelse: Jeg angret på at jeg hadde kommet tilbake. Jeg løftet ansiktet mot vinden som strøk inn gjennom det åpne vinduet. Og da så jeg det, det velkjente lyset som slynget seg rundt furutrærne utenfor som en kjælen katt, og som så ofte før var det som frykten løste seg opp og jeg ble fylt av trøst. I flere minutter satt jeg stille uten å røre meg, for jeg ville at dette øyeblikket skulle vare. Det var så lenge siden sist jeg hadde opplevd det. Da jeg var ung, kalte jeg slike stunder for øyeblikk av væren. Jeg hadde stjålet uttrykket fra forfatteren Virginia Woolf, og det gjorde jeg uten skrupler. For det første var det ingen som visste om mine øyeblikk av væren, heller ikke Virginia Woolf, og hun var dessuten død. For det andre, og det var kanskje viktigere, var det hun og jeg la i begrepet øyeblikk av væren vidt forskjellig. Jeg bøyde meg over papirene igjen, men før jeg kom i gang med arbeidet, ble jeg forstyrret av en bil som svingte opp foran huset. Jeg ventet ikke noen og kunne ikke tenke meg hvem det kunne være som ville stikke innom på denne tiden av kvelden. Jeg ble urolig, reiste meg og gikk til vinduet og så ut på en blekblå Honda Accord som stoppet ute på den runde gårdsplassen. Døra ble åpnet og sjåføren steg ut, og i samme øyeblikk som jeg kjente henne igjen, kjente jeg det som jeg endelig hadde kommet hjem til Delaware. For oppover grusgangen mot inngangsdøra kom min gode venninne Natalie Primrose: Nei, sa jeg til meg selv og ristet på hodet, hun heter ikke det lenger, hun heter Natalie Fraley nå, husker du. For tjue år siden hadde jeg vært forlover for henne, men fremdeles hadde jeg problemer med å huske det nye etternavnet hennes. 7
Jeg møtte henne i døra med vidåpne armer, og vi lo mens vi hilste på hverandre med en lang og god klem. «Jeg kan nesten ikke tror at du er her, Beth,» ropte hun idet hun trakk seg litt tilbake og så på meg. «Jeg kan nesten ikke tro det selv,» svarte jeg. «Kom inn!» Hun skrittet inn og kikket seg rundt. «Tenk at du bor her i Furudalen. Det er ikke til å tro,» sa hun igjen. «Tro det eller ei, det er sant. Her er jeg og skal undervise i engelsk på Seaton.» «Undervise? Du ser ut akkurat sånn som da du var elev her!» Jeg lo høyt. «Bortsett fra at du må trekke fra en halvmeter hår og legge til en del rynker!» «Langt ifra, Beth, du ser strålende ut» «I like måte, Nat» «Og jeg synes du er fin med kortere hår og med den fine fasongen, og hvordan holder du deg så slank? Se på meg, jeg går rundt og drasser på ti kilo for mye.» «Men du har fått tre barn, det har ikke jeg.» «Likevel,» sa hun og ristet på hodet. «Hvor lenge er det siden sist? Femten år?» «Noe sånt, kanskje mer. Alt for lenge, i alle fall.» «Jeg håper det ikke gjør noe at jeg bare stakk innom sånn. Kanskje jeg skulle ha ringt på forhånd» «Selvfølgelig ikke!» «men jeg kunne ikke vente med å treffe deg, skjønner du. Vi var på tur med svigerfamilien min da du kom» «Når kom dere tilbake?» «Nå i ettermiddag. Jeg sa til Ron og barna at de fikk klare seg selv resten av kvelden, og så hoppet jeg i bilen og kjørte hit.» «Så fint. Kom inn og slå deg ned. Vil du ha noe å drikke? Kaffe? Farris?» 8
«Nei takk, ingen ting. Jeg skal ikke være så lenge. Du verden, det ser ut som du har bodd her i årevis. Hvordan har du klart å pakke ut og komme i orden så fort?» «Jeg har snart bodd her en uke, da, men du skulle sett oppe i andre etasje, bare esker over alt.» Jeg fulgte etter henne inn i stua, men etter et par steg stoppet hun. «Oi,» sa hun. Øynene hennes beveget seg over bokhyllene som dekket veggene i rommet. «Dette er ikke et hus; det er et bibliotek. Jeg har aldri sett så mange bøker samlet på ett sted.» Jeg trakk på skuldrene. «Det har nok blitt en del av dem i løpet av årene. Og når jeg først har dem, har jeg vanskelig for å kvitte meg med dem.» «Jeg vet at du alltid har likt å lese, men» Hun stanset og smilte skjevt. «Disse bøkene er antagelig mye mer nyttige enn den samlingen jeg har, av kuer, av keramikk og glass og De bare står der og ser tåpelige ut. Men jeg kan ikke noe for det, jeg bare liker dem.» Hun satte seg i ørelappstolen ved peisen og la den ene foten på fotskammelen, mens jeg satte meg i sofaen tvers overfor henne og trakk føttene opp under meg. «Jeg synes Furudalen tar seg atskillig bedre ut nå enn da Buckleyene bodde her,» sa hun. «Husker du de sorte semskede møblene og de merkelige psykedeliske plakatene på veggene som lyste i mørket? Snakk om mangel på smak. Og han skulle liksom være kunstner! Dette rommet her så ut som en krysning mellom et begravelsesbyrå og en skikkelig dårlig narkotikarus.» «Jeg har ikke glemt det, nei,» sa jeg og lo, «hvordan kunne jeg det?» Vi var godt kjent i Buckleyenes hjem, for de pleide ofte å invitere studenter hjem til seg i helgene. Her ramlet vi inn og fikk pizza, og etterpå satt vi og snakket om kunst og moderne litteratur og de siste låtene på hitlistene. Av og til hadde noen med
seg gitar, og vi satt og sang sanger av Cat Stevens og Jim Croce og Dan Fogelberg. Natalie og jeg gikk på disse samlingene av og til, for Natalies favorittfag var kunstfagene, som hun elsket høyt, og Buckley var kunstlærer for de øverste klassetrinnene. Kona hans underviste i samfunnsfag og historie på mellomtrinnet. Dette var de «offisielle» samlingene hos Buckleyene, som foregikk med skolens velsignelse. Det skoleledelsen ikke visste om var de uoffisielle samlingene som foregikk i sene kveldstimer, samlinger Natalie og jeg bare hørte rykter om gjennom jungeltelegrafen. Buckleyene dyrket åpenbart sin egen marihuana i vinduskarmen i et av soverommene ovenpå, og de delte ut av avlingen gratis om enn i stillhet til visse medlemmer av studentflokken. «Men du vet,» fortsatte jeg, «vi må huske på at dette var i 70-årene! Når jeg tenker tilbake på det, så ser jeg bare på Buckleyene som et hippiepar som prøvde å skape seg en måte å leve livet på.» «Ja, helt klart, og jeg likte dem jeg mener ikke at jeg ikke likte dem men jeg tenker bare, når jeg ser tilbake og kan være etterpåklok, så ville ikke akkurat Stan Buckley vært førstevalget mitt som kunstfaglærer på ungdomsskolen. Hva i all verden tenkte de på da de ansatte ham? Det er det samme om han var dyktig og talentfull. Hvis noen av lærerne til mine barn hadde inviterte dem på nattlige pot-fester» Hun ristet på hodet. «Ja, det var jo ganske vilt, men disse ungdommene ville antagelig ha røyket pot uansett, med eller uten tilgang til Buckleys hjemmeavlede saker. Det var rikelig av den slags å få tak i rundt omkring.» «Ja, det er ikke tull engang. Og av en eller annen grunn gikk vi altså glipp av det men vi hadde det fint likevel.» Jeg smilte mot min gamle venninne. «Vi var ikke akkurat perfekte vi heller, da.» «Å nei, absolutt ikke.» 10
«Jeg mener, husker du ikke?» Jeg stoppet og så på henne. Jeg var på nippet til å spørre henne om hun ikke husket at vi to snek oss over skoleområdet om natta, på vei til hytte nummer én der noen ventet på oss, men etter et lite sekunds betenkningstid trakk jeg meg. Jeg ville ikke bringe dette på bane. «Om jeg husker hva da?» «Nei, ingen ting.» Jeg trakk på skuldrene og prøvde å le det bort. «I alle fall,» sa hun, «så er jeg veldig glad for at du er her.» «Jeg også. Men hvordan står det til med deg?» «Bra, jeg har det fint. Barna har det bra og er friske. Og du da?» «Jeg har det bra, tror jeg, jeg er bare litt nervøs før skolestart.» Natalies ansiktsuttrykk endret seg. Hun så plutselig bekymret ut. Jeg skulle til å forklare henne at jeg alltid var nervøs før skolestart, og at det snart ville gå over, men hun tenkte på noe helt annet. «Hva med Nick?» spurte hun nølende. Nick Watson. Han var igjen i Maryland, mens jeg hadde takket ja til jobben ved Seaton og reist til Delaware. «Det er slutt,» sa jeg. «Ikke noe håp i det hele tatt?» «Nei.» Jeg prøvde å smile, men det eneste jeg fikk til var en usikker skjelving i munnvikene. «Han ville ikke forplikte seg. Etter tre år sa jeg at jeg ønsket å gå videre med forholdet til noe mer forpliktende, eller å avslutte det. Han somlet rundt en stund, og så fløt han liksom bare bort.» Jeg trengte ikke gå i detaljer. Natalie var allerede orientert om historien gjennom telefonsamtaler og e-post. «Så leit, Beth,» sa hun stille. Jeg slo det bort med en håndbevegelse. «Du kjenner meg. Uheldig i kjærlighet.» Da hun ikke svarte, var det som en pinlig stillhet fylte rommet. Jeg lette etter ord for å fylle tomrommet. «Forresten, har du noen 11
kontakt med den gamle gjengen?» spurte jeg til slutt og prøvde å virke munter. «Hm, nei, egentlig ikke. Siste jeg hørte noe om Janie, holdt hun fortsatt til i Rochester og jobbet for en eller annen kjemisk bedrift. Jeg vet ikke om du vet det, men mannen hennes dro fra henne for noen år siden.» Jeg nikket. «Jo, hun fortalte om det i et julekort.» «Etter over tjue år sammen.» Hun laget en smattelyd og sukket med tanke på Janies mislykkede ekteskap. Men jeg hadde ikke lyst til å snakke mer om det. «Hva med guttene?» spurte jeg. Hun rynket pannen og tenkte. «Jeg har ikke vært så flink til å holde kontakt med folk. Så vidt jeg vet er Ken i Washington og jobber med et eller annet for regjeringen. Jeg så en notis om ham i Seaton-nytt nå nylig, og der sto det at han er gift og har et par barn. Da jobbet han som lobbyist, tror jeg prøvde å overtale politikere til å se ting på hans måte.» «Det høres akkurat ut som Ken.» «Ja, og Ray han er lege, det er i alle fall sikkert. Han jobber på Wilmington General, hvis jeg husker riktig. Jeg traff ham så vidt det var på tjueårsjubileet, men jeg har ikke sett ham siden det.» «Jeg husker at jeg hørte at han begynte å studere medisin. Det var jo innlysende at han kom til å gjøre det bra.» «Ja, det var ikke noe spørsmål om det.» «Det er synd vi ikke har holdt bedre kontakt. Etter tiårsjubileet har jeg ikke vært tilbake, ikke på skoletreffene engang. Det ble ikke så mange grunner til å reise til Delaware etter at far pensjonerte seg og foreldrene mine flyttet til North Carolina.» «Ikke på skoletreffene engang?» sa Natalie og lo. «Jeg bor her i Hockessin, og likevel har jeg knapt vært på jubileene. Livet er travelt, rett og slett.» «Ja, det er sånn det er.» 12
Hun var stille et øyeblikk, så sa hun: «Å, Artie! Han har antagelig forsvunnet fra jordens overflate. Skolekontoret prøver å holde adresselistene sine oppdatert, men ingen har vært i stand til å finne ham.» «Han var passe gal.» «Ja, men det var vi vel alle?» Vi var seks i den gamle gjengen, tre gutter og tre jenter, og vi hang sammen de siste skoleårene. Gruppa ble etablert en gang da Mr. Forsett, kjemilæreren, av en eller annen mystisk grunn ikke dukket opp til timen en formiddag. Dette var siste økt før lunsj, og plutselig hadde vi et par timer ledig på egen hånd. Da Raymond Schmidt spurte: «Er det noen som har lyst til å spise lunsj på Burger King?» var det fem av oss som svarte. Ray kjørte en trimmet Camaro til skolen, og nå stablet vi oss inn og risikerte å bli straffet med å måke stallene på grunn av denne trangen til hamburgere og pommes frites. Men Ray hadde sine forbindelser. Han var grandnevø til assisterende rektor, John Pettingill. Hvis vi ble tatt for å forlate skolens område i skoletiden, mente Ray at han alltids kunne gå til onkelen og snakke oss ut av problemet. Jeg var ikke så sikker på det. Blant elevene gikk Pettingill under tilnavnet «Kommandanten». Han hadde tjenestegjort som flyver under andre verdenskrig, og denne militære erfaringen, til og med fra krigstid, resulterte i at Kommandanten styrte Seaton med fast hånd. Det var ikke snakk om å godta noe som helst tull. Men denne lunsjutflukten ville jeg ikke gå glipp av, selv om vi risikerte å måtte måke stallene etterpå. Dermed dro vi av sted til gatekjøkkenet oppe ved hovedveien og kom tilbake akkurat tidsnok til femte time, uten at noen av de ansatte ved skolen fattet mistanke. Vi kom tilbake temmelig oppgiret på sukker og fet mat og lo hysterisk av pappkronene fra Burger King som vi hadde satt på oss. Vi var lette å more på den tiden og kunne le av nesten alt mulig. 13
Etter den ekskursjonen var vi en gjeng. Det var liksom bare underforstått at de av oss som hadde vært med på dette vågestykket, var en slags klan. Vi utgjorde et skjebnefellesskap som sto sammen om alt, like uadskillelige som et gammelt ektepar, bare at vi var seks i stedet for to. Vi ga til og med gjengen vår et navn, «Barbarene». Ideen dukket opp etter en historietime, husker jeg. Historielæreren, Mr. Flint, siterte noe sånt som at «framtiden tilhører barbarene». «Barbarene», det måtte da være oss, ikke sant? Dessuten syntes vi navnet var ustyrtelig morsomt, antagelig fordi tilnavnet ikke kunne ha vært fjernere fra sannheten. Vi var noen svært skikkelige ungdommer, stort sett velstelte og velkledde, opptatt av bøker, ute etter gode karakterer og med klare planer om videre utdanning. Vi rotet oss aldri opp i skikkelig trøbbel, vi drev ikke med stoff og visste ingen ting om sex ut over uskyldig lek som «kyss, klapp og klem». Midt i 1960- og 70-årene, med så mange slags turbulente motkulturer som sikkert kunne virke som et mareritt for mange foreldre, var vi, som kalte oss barbarene, egentlig alle foreldres drøm. På den høytidelige skoleavslutningen var det Raymond Schmidt og Jane Kidder som sto på scenen og holdt avskjedstale for klassen, og alle seks ble vi tildelt priser: Ray og Janie for godt lederskap og gode skoleprestasjoner, Arthur Sochs for gode matematikkferdigheter, Ken Cunningham for elevrådsarbeid, Natalie Primrose fikk prisen for kunst og design, og jeg jeg vant den prisen jeg så lenge hadde ønsket meg, Frank P. Milnes litteraturpris. Og framtiden lå foran oss og var vår, var det ikke sånn det var? Men selv den dagen, midt i all vår vellykkethet, alt vi hadde prestert, midt oppi all feiringen, gikk fire av oss likevel rundt og var preget av en tristhet som overskygget alt annet. For det var noe vi måtte forlate ugjort, nei, noe vi forlot uoppklart, og 14
dette gnagde i oss som en kreftsvulst som sakte tærer en opp innvendig. Nå, etter alle de årene som hadde gått, satt Natalie og jeg i stua i Furudalen og beveget oss fra de vage minnene om fortiden til å snakke om nåtiden til frilansarbeidet hennes som kunstner, barna hennes, den nye stillingen min som engelsklærer ved Seaton Preparatory School. Før vi visste ordet av det, var det blitt sent, og da klokka ble ti reiste hun seg for å gå. Mens vi sto der ved siden av hverandre, strømmet et virvar av følelser gjennom meg, og plutselig var den der igjen, den gamle, men likevel svært reelle følelsen av frykt. Mens vi gikk gjennom rommet spurte jeg, som om det var en plutselig impuls, «Tenker du noen gang på Mr. Dutton?» Hun stirret vantro på meg, som om jeg hadde spurt om noe aldeles utenkelig. Men så lo hun, hun lo faktisk, og sa: «For himmelens skyld, nei! Hvorfor i all verden skulle jeg tenke på ham?» Hun ga meg en klem og løp ut til bilen mens hun vinket. Hun tutet i hornet og spant bortover grusveien. Da hadde hun vel funnet fred for det, da. Jeg hadde ikke det. Jeg hadde forsøkt å glemme, men det var umulig. Jeg klarte ikke å stryke dette ut av hukommelsen. Minnet bleknet, selvfølgelig, etter som årene gikk, og ble til en svak, men stadig tilbakevendende smerte, for jeg fortsatte å undre meg. Det virket ikke som det fantes noe klart svar på mysteriet Thomas Dutton. Alle de ubesvarte spørsmålene hang fremdeles og dinglet foran meg, som frukt som hadde råtnet på treet. 15