Oppgave 1 A) Kunst i religionene I denne oppgaven skal jeg først gjøre rede for ukike syn på religiøs bruk av bilder innen jødedommen, kristendommen og islam. Deretter skal jeg sammenligne disse synene med hverandre. Jødedommen Det mest sentrale en bør si om synet på religiøs bruk av bilder i jødedommen er nok billedforbudete. Dette er forankret i 2 Mosebok i Toraen, hvor det blant annet står skrevet at de ikke skal lage seg noen gudebilder, og ikke dyrke disse bildene. Det er noe ulikt hvor strengt dette forbudet blir overholdt. En kan se tideligere i historien at det er blitt brukt illustrasjoner i ulike bøker o.l., men de ortodokse jødene er de som praktiserer dette strengest. I tillegg er det ikke brukt bilder i synagogene i det heletatt. Men det betyr ikke at de ikke er bruk av kunst i synagogene. Kanskje på grunn av billedforbudet er bruken av kalligrafi og ornamentikk blitt så utbredt, og mye brukt. Kalligrafi er skjønnskrift som blir formet på ulike måter, og kan ofte ta form som bilder. Sitater fra Toraen/ Thankah er mye brukt i kalligrafikunsten, f.eks. trosbekjennelsen. Ornamentikk er mønstre som blir laget, gjerne geometriske eller planteformede. Denne kunsttypen kan være veldig figurativ, uten å direkte bruke bilder, og den pryder både i synagoger og privathjem. Jeg kommer mer tilbake til kalligrafi og ornamentikk når vi skal se på islam. I tillegg til kalligrafi og ornamentikk er det mye bruk av symbolder, spesielt i synagogene. Et veldig vanlig element i en synagoge er bilde av menoraen, den syvarmede lysestaken. Det er kun bilde av den, pga. den skal kun stå i tempelet, og skal ikke tas ibruk før Messias kommer tilbake, og det nye tempelet blir bygd. Det er mange symboler å vise til, men det skal jeg ikke gå inn på her. Kristendommen Siden jødenes Tanakh og de kristnes gamle testamente inneholder de samme tekstene (men de er organisert i ulike rekkefølger og noen av bøkene, Daniel, Ester og Jerimia er av ulik størrelse), finner vi den samme teksten i 2 Mosebok her. Altså, du skal ikke lage deg noen gudebilder, og drive med avgudsdyrkelse. Men med en gang vi setter en fot inn i en tradisjonell kirke, kan vi se at dette billedforbudet blir tolket noe annerledes. Det er nemelig svært vanlig med malerier av Jesu siste måltid, når Jesus stiller stormen, går på vannet og mye mer. Men dette betyr ikke at bildebruken innen kristendommen ikke har vært et omdiskutert og vanskelig tema. Heller tvert i mot. Et sentralt spørsmål i historien har vært: Skygger kunsten for Gud, eller gir den Gud større ære? Vi skal gå noen år tilbake i historien for å se på dette. Den Katolske og den Ortodokse kirke har en lang tradisjon med bildebruk og ikke minst ikoner av helgener og hellige personer. Dette var bakgrunnen for ikonoklasmen som fant sted på 700-800 tallet. Keiser Leo forbød religiøs bruk av bilder på begynnelsen av 700-tallet, ødelag de bildene som var, og forbød å lage nye. En kan si at bildene i den kristne kirke var i konsil. Han fikk mange tilhengere og ikonoklasterne (de som var imot bilder) argumenterte for billedforbudet på flere måter: først og fremst henviste de til billedforbudet i 2 Mosebok. De mente det var avgudsdyrkelse å tilbe ikoner, og mente at dette tok fokuset bort fra Gud. Ikonodulene (bildeforkjemperne) derimot argumenterte for at bilder var en dør/trapp/bro til å nå kontakt med Gud. De argumenterte med at siden Jesus ble reinkarnert til jorden, og han var en "skygge" av prototypen - Gud, da kunne kunsten være en skygge av prototypen - Jesus (det har aldri vært tradisjon for å avbilde Gud faderen i kristendommen, og kristne har komt fram til at det er å avbilde Han forbudet gjelder mot - i tillegg til å lage avguder). I tillegg er det ikke selve bilde som skal tilbes, men den som er avbildet - og det skal føre til tilbedelse av Gud. Ikonstriden ble noe dempet av Konstantin den 7, men blusset oppigjen etter han. Det var ikke før på begynnelsen av 800-tallet at den endelige seieren kom for ikonodulene. Dette ses på som de ortodokses triumf.
Gregor den store skal på 600-tallet ha uttalt at malerier på veggene er til hjelp for analfabeter til å forstå det de ikke kan lese i skriftene. Nærmest som en lydbok for øynene. på 1500-tallet, og med reformasjonen ble det et skille i bildebruken i den kristnetradisjonen. Den katolske og ortodokse kirken beholdt ikonene og kunsten, mens den Lutherske kirke gikk bort fra ikoner. De reformerte kirkene (særlig de kalvinske) tok nesten helt avstand fra bildebruk, og hadde veldig enkle kirkerom. Men den Lutherske kirke har beholdt bildekunsten. Vi kan se at fokuset i bildene har endret seg, fra at de på det første årtusenet fokuserte på Jesus guddommelighet - til at de på det andre årtusenet forkuserte mer på Jesus menneskelighet. Men uansett er Jesus, disiplene, apostlene, Maria og helgener mye avbildet i den kristne kunsten, og de aller fleste kristne ser på det som helt uproblematisk i dag. Kunsten kan pryde både kirkerom, private hjem, bøker o.l. Islam Også i Islam finner vi et bildeforbud. Dette kan trolig være inspirert av billedforbudet i 2 Mosebok, men det begrunnes også i en samtale Ibrahim hadde med sin far. I tillegg finner vi det forankret i Haditene. Men det er et noe ambivalent forhold hos profeten Muhammad vi finner her. Han vil ikke at bilder skal skygge for Allah, men gi Ham ære. Men det er tradisjonelt sett ikke tradisjon for billedbruk i Islam. Det sies at viss en tegner noen med sjel (gjelder både mennesker og dyr) skal en blåse liv i det på dommens dag, og dømmes etter dette. Tradisjonelt holder Sunni-muslimene dette bildeforbudet strengere enn Shia-muslimene. En kan se tilbake i historien at forbudet har blitt brutt, og at muslimske kunstnere har avbildet dyr, mennesker og profeter, ja til og med Muhammad. Men i disse tilfellene pleier enten ansiktene å være tildekket av et slør, eller ikke blitt malt i det heletatt. Hellige personer har ofte blitt avbildet med en slags glorie, formet som en ildtunge, over holdet. I stede for å bruke bilder er det svært utbred med kalligrafi og ornamentikk også i islam, slik som jødedommen. Kalligrafien har utviklet seg til å bli svært mangfoldig, og det finnes mange ulike skrifttyper. Eksempler på det er kufi-kalligrafi, som er et litt firkantet og "hardt" mønstre. Du har også Tuhla-kalligrafi som er et rundere og "mykere" mønster. Zoo-kalligrafi er også blitt veldig utbred, da former en ord eller navn som dyr. Immamen Ali har tradisjonelt blitt skrevet formet som en løve. Kalligrafien er ofte sitater fra Koranen, trosbekjennelsen, navn o.l.. Det som er spesielt for ornamentikken er at den ikke har noe sentrum å feste blikket på. Ofte, dersom en ikke hadde satt en ramme rundt, kunne mønstrene ha fortsatt i det uendelige. Både geometriske mønstre og plantemønstre er normalt, og gir et bilde av Guds enhet og gir et bilde på Ham, uten å kopiere naturen. Både moskeer (spesielt inngangspartiet) og sentrale elementer i moskeer, private hjem, og skrifter er prydet av kalligrafi og ormamentikk. Vi finner f.eks. en quibla-vegg med en nishe/minareten som peker mot Mekka. Denne veggen er svært utsmykket med denne kunsten. Noen vil kanskje se på denne kunst typen som en nødløsning for å lage bilder uten å lage bilder. Men det er biltt en veldig sentral del av islmas kunst, og er en god måte å lage "bilder" på, uten å støte hverandre. Det er viktig å ta hensyn til islams bildeforbud også i klasserommet. Dersom en har muslimer i klassen kan det bli problematisk å be dem om f.eks. å tegne til fortellinger e.l. Det må også vises hensyn når en underviser, og det bør ikke brukes bilder som avbilder proften o.l., selv om noen muslimer selv har brutt dette forbudet. Det er viktig å vise at en respekterer det de holder høyt. Det kan her være en fordel å ha en god dialog med hjemmet, og sammen bli enige om hva som er greit og hva som ikke er greit. Sammenligning
Etter det vi har sett på nå, kan vi se både klare likeheter og forskjeller mellom synet på religiøs bruk av bilder i de tre ulike religionene. Vi finner kanskje flest fellestrekk hos jødedommen og islam: begge praktiserer et bildeforbud av mennesker, og skaper bilder på sin egen måte, ved hjelp av en rik bruk av kalligrafi og ornamentikk. I motsettning ser vi her at kristendommen (kanskje spesielt innen den katolske og ortodokse retningen) har en rik bruk av bilder, som skal fungere som både pedagogisk, vakker, tilbedelse og mer. En klar likehet mellom disse tre religionenes syn er at ingen ønsker å skygge for Gud - heller tvert i mot. Alle ønsker å respektere Guds (for)bud, og ønsker at den aktuelle kunsten som blir brukt, om det er bilder eller kalligrafi/ornamentikk, skal gi ære til Gud, og fremheve Han. Alle tre forankrer forbudet i sine hellige skrifter - men det blir tolket på forskjellige måter. Der hvor muslimer har forbud mot å avbilde alt som har sjel, avstår kristne fra å fremstille Gud faderen i bilder. Dette er viktig å være klar over i undervisningen - i forhold til bruk av bilder, som nevnt ovenfor. Kort oppsumert: alle ønsker å gi ære til Gud ved sin bruk av bilder, på hver sin måte. B) Hellige skrifter I denne oppgaven skal jeg først diskutere hva som kan ligge i begrepet "hellig skrift". Jeg skal deretter gjøre rede for både muligheter og utfordringer som er knyttet til undervisning om hellige skrifter i RLE-faget. Hva ligger i begrepet "hellig skrift"? En hellig tekst/skrift/ bok er først og fremst et relasjonsbegrep. Det er en relasjon mellom de(n) bestemte teksten(e) og en bestemt gruppe mennesker. Denne gruppen må holde denne teksten for hellig for dem, for at det skal være en hellig tekst. Skriften gis ofte stor autorativ kraft, og kan legge føringer for den religiøse gruppens tro og livsførsel. Begrepet hellig tekst sier mer om relasjonen og autoriteten, enn det kvalitative innholdet. Et vanlig tegn på at en tekst er hellig er at teksten/tekstsamlingen er kanonisert. Kanon kan forklares som "rettesnor". Det blir lagt opp ulike kriterier for at teksen skal kunne gjelde som gruppens hellige skrift. F.eks. var det et av kriteriene at bøkene/brevene i de kristnes nyetestamente skulle være skreve at en av Jesus disipler eller apostler. En slik kanoniseringsprosess kan ta mange år. Mye av grunnen er at i mange religioner ble skriftene overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, men ble etterhvert skrevet ned, i frykt for å miste innholdet. I islam derimot gikk kanoniseringsprosessen bemerkelsesverdig fort, og ble gjennomført på rundt 20 år - en kontrast i forhold til f.eks. krsitendommen som ikke fikk et kanonisert nye testament før år 300 e.v.t.. I de aller fleste religioner er kanonprosessen avsluttet, og de hellige skriftene er blitt definert. Men ikke alle - i hinduismen er kanon åpen, og det er fortsatt mulig å få nye skrifter, pga. de tenker at det fortsatt er mulig å få ny lærdom (guruer får denne lærdommen). Dette er ganske spesielt, med tanke på at noen av de eldste skriftene til denne religionen er over 3000 år gammle (man er noe usikker på alderen til disse skriftene). En skrift kan være mye brukt/lest av en gruppe, uten at den regnes som hellig skrift. Eksempel på dette er innen kristendommen, hvor en finner apokryfer (betyr bortgjemt eller skjult). Mange bruker disse skriftene, som handler om Jesu liv og virke, men som ikke fikk innpass i nye testamentet. Men selv om folk leser disse blir de ikke regnet som hellige av Lutheranerne. Et annet (kanskje litt svakt) eksempel kan være andaktsbøker. Her finner en ofte bibelers med kommentarer/oppfordriner/utfordringer/oppmuntringer o.l.. Slike bøker er mye brukt av blant mange kristne, og mange setter sin troverdighet til forfatterens tolkninger. Men de regnes like vel ikke for hellige, på grunn av gruppen ikke holder teksten for å være hellig. At noe er hellig handler ofte om at det formidler noe eller har kontakt med det guddommelige. Og det er jo nettop det de hellige skriftene formidler, Guds ord, sett fra et innenfra perspektiv. Flere religioner ser på sin hellige skrift som åpenbart fra Gus selv, og f.eks. Koranen; Bokens mor har i følge muslimene alltid eksistert hos Allah, og er blitt åpenbart for profeten Muhammad. Ninan Smart definerte syn dimensjoner som kunne kjennetegne de ulike religionene, elementer som
vi finner igjen i alle religioner. Disse dimensjonene er : rituell, dogmatisk, mystisk(narrativ), etisk, sosial, erfaring og materiell. Disse ulike dimensjonene kan vi også finne igjen i forhold til de hellige tekstene. Jeg vil kort gi et eksempel til hver dimensjon med utgangspunkt i noen religioner: 1. Den rituelle dimensjonen: når jødene leser i Toraen i synagogen gjennomgås det ritualer, hvor Toranen blant annet blir løftet frem for meningheten, og lest fra på hebraisk mm. 2. Den dogmatiske dimensjonen: En finner dogmatiske setninger i skriftene: Gud er en, Gud er kjærlighet osv. 3. Den mystiske(narrative) dimensjonen: skapelsesbertettninger, fortellinger om religionsstifter osv. 4. Den etikse dimensjonen: De ti bud, sharia, leveregler for munker og nonner osv. 5. Den sosiale dimensjonen: skriftene brukes i både gudstjenester, studium i bibelgrupper o.l. til reistasjon osv. 6. Den erfaringsmessige dimensjonen: å lese i en hellig skrift kan gi religiøs erfaring/åpenbaring 7 Den materielle dimensjonen: materiellet skriften er skrevet på, oppbevaring o.l. Disse syv dimensjonene viser til områder/elementer en vil finne igjen i de hellige skriftene, og kan til en viss grad fungere som en pekepinn til hva en hellig skrift er/inneholder. Men det skal sies at det kan være store forskjeller mellom bruksområdene og betydningene til de ulike hellige skriftene. Meningsinnholdet i Bibelen er f.eks. mye viktigere enn meningsinnholdet i noen av de hinduistiske tekstene (selv om flere av tekstenes innhold her også er av stor betydning). Til gjengjeld er resitasjon av de hinduistiske tekstene mye viktigere enn av Bibelens tekster. Mens i Koranen er både innhold og resitasjon viktig. Vi skal videre se på noen utfordringer og muligheter knyttet til undervisning om hellige tekster. Det er forankret i læreplanen at elevene skal blant annet etter 10. årstrinn skal kunne drøfte utvalgte tekster fra de ulike religionene som er representert i LK06. Dette betyr at de må ha en viss kunnskap for å kunne drøfte de ulike tekstene. Dette byr på både utfordringer og muligheter: Utfordringer: Læreboka er ofte representativ for det som blir undervist i klasserommet, også når det kommer til hellige tekster. Men nå er det slik at læreboka ikke alltid presenterer mangfoldet på en så god måte som kunne vært ønskelig i noen religioner. Et eksempel er i buddhismen. De kononiserte skriftene her er Tripitak (tipitaka på plai). Det er noe ulikt hvordan innholdet i de tre kurvene er, etter hvilken retning det er snakk om (hovedsakelig theravada, mahayana og vjrajana). I f.eks. mahayana er lotussutraen og jatka-fortellingene en sentral del av sutta-pitaka, men ikke i de andre retningene. I en lærebok blir dette kanskje presentert som om det var representativt for alle retningene innen buddhismen, eller ikke representert i det heletatt. Navn kan blir skreve annerledes på skriftene etter hvilket land/retning det er tatt fra. Slike detaljer kan føre til at elever føler at deres egne religion blir fremmedgjort for dem i klasserommet, at de ikke kjenner det igjen, eller at de føler det motstrider med hva de har lært hjemme. Det er derfor viktig at læreren er oppmerksom på at det kan forekomme slike forskjeller, og enten foreta en loka tilpassning, og presenterer det som er riktig for den aktuelle eleven i klasserommet, eventuellt gjøre elevene oppmerksom på forskjellene, og forklare hvorfor og hva du presenterer. En annen utfordring kan være historier i de ulike religionene som overlapper hverandre. Eksempel på dette er fortellingen om Abraham og Isak/ Ibrahim og Ismail, i jødedommen, kristendommen og islam. For noen elever kan dette være forvirrende, for andre kan det være vanskelig å forstå at andre religioner har like fortellinger som ens egen. Noen vil kanskje føle at religionene deres mister "troverdighet" i de andre elevenes øyne o.l.. Her er det viktig at læreren forklarer hvordan det henger
sammen, og bruker tid på å gjøre elevene troverdige med de ulike religionenese forhold til tekstene. Det er også viktig at de ulike tekstene blir behandlet med respekt! De blir jo torss alt betraktet som hellige av de ulike religionene. Dersom en har elever som tilhører de ulike religionene i klasserommet er det store muligheter for at de har et personlig forhold til teksten. Det er f.esk. ikke usansynlig at om en av klassens elever er muslim, at han går på koranskole i tillegg. Det er også viktig å huske på hvordan de ulike religionene behandler de ulike skriftene. Skal en vise frem en Koran i klasserommet, kan det være lurt å bruke en koran oversettelse, siden denne ikke blir sett på som den ekte koranen. Dette fordi en blant annet skal være rituelt ren før en tar i en Koran, og andre måter den skal behandles på. En må altså være oppmerksom på å vise de ulike skriftene tilstrekkelig respekt, både i måten man presenterer dem på, og behandler dem om man skulle ha dem med i klasserommet. En må også passe på at en ikke gir elevene bare tørre fakta om de hellige skriftene, de er jo veldig viktige for magne, og må preseenteres der etter. Muligheter Når en skal undervise om hellige skrifter finnes det mange muligheter. Kanksje en er heldig og har de ulike verdensreligionene representert i klasserommet? Da har en mulighet til å bruke det som en ressurs, og la f.eks. en muslimsk fra vise fram når en leser i Koranen. Kanskje en Buddhist kan fortelle om de religiøse betydningene til religionens skrifter osv. Men her er det viktig at en har lagt gode retningslinjer på forhådn: både for hvordan elevene skal oppføre seg, og for hva som skal vises/fortelles - slik at det ikke blir forkynnelse eller at elevene føler at de må utføre religiøs aktivitet. Det finnes også gode filmer på youtube hvor en kan vise hvordan resitasjon foregår. En annane unik mulighet med å undervise om hellige skrivfter er skrivftenes narrative dimensjon. Vi finner fortellinger som kan fenge både store og små i alle religionene, og et fellestrekk for mange elever er at de elsker å bli fortalt for. En bør derfor utnytte denne muligheten til å presentere denne siden av skriftene, på en måte som fenger elevene. De kan også jobbe med dette selv og i grpper på mange gode måter. Å jobe med hellige tekster kan være en god måte å få et innblikk i religionen på. De ulike tekstene legger grunnlage for læregrunnlaget, religionenes verdensforståelse osv. I hinduismens Upanishadene finner vi feks. mye av verdensforståelsen/kosmologien, karma, atman, o.l. Dette betyr ikke at vi kan sette oss ned og lese gjennom Upanishadene i klasserommet. Men vi kan gi en fremvisnig va hva de inneholder, vise til teksteksempler (om det er aktuelle eksempler oversatt til norsk) og jobbe me det på mange gode måter. Vi finner altså både utfordringer og muligheter ved å undervise om hellige tekster i klasserommet. Det er viktig å huske på at utfordringene kan snus til muligheter om man jobber riktig med de. Men mulligheter kan også bli til utfordringer om man ikke er oppmerksom på rammene som bør settes rundt undervisningen av dette. Det finnes flere både ufordringer og muligheter enn det jeg har vist til her, men det er disse jeg har valgt å fokusere på.