NB21. Menneske og maktene Møte med Sofi Oksanen. Furet, værbitt Flyfoto fra hele landet. Finn film Norsk filmografi på nett

NB21 Furet, værbitt Flyfoto fra hele landet Finn film Norsk filmografi på nett Menneske og maktene Møte med Sofi Oksanen Komponist på kanten Cecilie Ore hyller ytringsfriheten

Å vite kven ein er Før kom filmrullane i svarte plastsylindrar med grått lok, det var kassettar, telefonen stod på bord, men sat fast i veggen. Under bordet låg det mange kilo telefonkatalog. Game Boy var eit ljosblått elektronisk vedunder der Donkey Kong kasta kokosnøtter, og Super Mario hadde enno ikkje fullført røyrleggjarutdanninga. På skulen kunne små naser nyte lukta av ferske stensilar, vi hadde flanellograf, fluorbørsting og fyllepenn med blekkpatroner til skjønnskrifttimane. EDB var valfag, og dei datamaskinane som kunne rekne komplisert matematikk på lange papirremser, fanst berre på nyheitene og tok opp fleire kvadratmeter luftavkjøla underetasje. Kanskje i eit anna land, eller på ein annan framand stad? Kjeller, kanskje? Vi andre drakk vatn frå springen og åt nær sagt ikkje eit einaste måltid utan poteter. Vi hadde slides, superåtte-framvisar og på flyet kunne ein røyke, men vi var aldri der, i alle fall ikkje ofte, men kanskje sat vi i kinomørket med raud toffineske og kjende sjokolade og karamell blande seg i munnen mens Solan Gundersen trakka klampen i botn i Flåklypa Grand Prix. Heime hadde vi fått tekst-tv med fjernkontroll som kontrollerte pausefisk og Pompel og Pilt. Korrekturlakk, almanakk, overhead og telefaks var ord i vanleg bruk, og skrivemaskinen hadde metallstenger med bokstavar i enden som slo mot papiret. Slo ein for hardt blei det hol. No er det borte. I Nasjonalbiblioteket er vi ikkje så glade for hol. I alle fall ikkje i minnet. Sidan 2004 har vi derfor pakka minner frå det som var og er, og det som blir borte, ja, frå kassettband, skrivemaskinar og stensilar, frå foto, film og musikk, pakka det inn i terra og petabytes, sett dei flimre gjennom binærkoder og ut på skjermar mobilt og stasjonært. Vår oppgåve er å ta vare på kulturarven. Det digitale nasjonalbiblioteket formidlar den vidare slik at vi hugsar kven vi er, og kva som er oss. INGJERD SKREDE DIREKTØR FOR INFORMASJON, UTSTILLINGER OG JUBILEER Foto: Evy Andersen 2

1-14 Innhold «Nasjonalbiblioteket skal vere kjernen i et norsk digitalt bibliotek» av Roger Jøsevold 4 Visjon og vilje av Ingjerd Skrede 6 Menneske og maktene av Elin Tinholt 38 De kolossalske Jotunfjelde minner fra en fjellreise i 1820 av Anne Melgård....................... 42 Widerøes flyfoto fra hele landet ut på nett av Arthur Tennøe 12 Tett på av Merethe Myrvang 48 Viktig fotohistorie av Elin Tinholt 18 Alt på eit brett av Jon Arild Olsen 50 Småfly og tresteg sommeren 1962 av Anders Kvernberg 20 Kartet som kilde av Benedicte Briså...................... 51 En sommerdag på Helgeland av Merethe Myrvang 22 Klassikere og kuriosa blant utvalgte e-bøker av Ellen Nesheim Wiger 26 Kjør debatt! Bibliotekene er viktige møtesteder av Inga Ragnhild Holst 52 Tre millioner sider senere 55 Brukar bokhylla.no som før av Tiril Rem 28 NB noter av Richard Gjems 56 Kjelde til kunnskap av Tiril Rem 30 Komponist på kanten av Elin Tinholt 58 Finn film av Jan Anders Diesen 32 Historien om ei (muse)vise av Elin Prøysen 60 De lange linjer og filmen av Elin Tinholt 34 Komplett Prøysen av Elin Tinholt 64 Utgiver: Nasjonalbiblioteket Utgave: Nr. 1 2014 Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede Redaksjonen: Merethe Myrvang, Elin Tinholt Design: Melkeveien Designkontor AS Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS Opplag: 6 500 Forsidefoto: Widerøes Flyveselskap. Arkivkort mai 1950 Redaksjonen avsluttet 19. mai 2014 www.nb.no MILJØMERKET 241 Trykksak 681

«Nasjonalbiblioteket skal vere norsk digitalt bibliotek.» Det starta varsamt med denne viljeserklæringa hausten 2004 da Nasjonalbiblioteket vedtok ny strategiplan. TEKST: ROGER JØSEVOLD, KONSTITUERT NASJONALBIBLIOTEKAR Ti år seinare, i første kvartal 2014, blei det vist 25 000 000 boksider frå den digitale bokbasen i Det digitale nasjonalbiblioteket. Det er ein auke på over 40 % frå same perioden i 2013, som i sin tur var ein kraftig auke frå året før. Avistenesta, som sikrar at alle kan gå i sitt bibliotek og lese historiske aviser, har hatt 560 000 sidevisingar i første kvartal 2014. Det er ein auke på vel 85 % i forhold til året før. Slik kan vi halde fram for andre media. Nyleg sidan blei 30 000 radioprogram frå arkiva i NRK frå 1933 og fram til i dag gjort tilgjengeleg for søking og lytting for alle som når nb.no. Og la meg også nemne Skråfotoarkivet frå Widerøe som Nasjonalbiblioteket no er i ferd med å samle inn, digitalisere og gjere søkbart på nett, ein storstilt nasjonal dugnad i samarbeid med alle kommunane i landet. Dette er kjernen i det norske digitale biblioteket. Frå den varsame viljeserklæringa hausten 2004 har det skjedd ein digital revolusjon. I skrivande stund er det mogleg å søkje i fritekst i vel 54 000 000 boksider og 16 500 000 avissider. Dette har vekt internasjonal merksemd, uttrykt gjennom oppslag i media på alle kontinent og ein twitterstorm som starta ved årsskiftet og som enno ikkje har stilna. Det er mange land som digitaliserer delar av sine samlingar. Men mangel på rettsklarering gjer at dei aller fleste berre digitaliserer det som er falle i det fri, det vil seie det som er skrive av forfattarar som har vore døde i minst 70 år. Vi veit frå norske forhold at talet på utgivingar per år aukar. Halvparten av all norsk litteratur er utgitt etter siste halvdel av 70-talet. Det er grunn til å tru at dette også gjeld andre land. Med andre ord vil det store volumet og den mest aktuelle litteraturen falle utanom dersom det digitale bibliotek berre skal innehalde verk som er falle i det fri. Kva med Knut Hamsun, Sigrid Undset, Cora Sandel, Agnar Mykle og Axel Jensen? I ei verd der nettet blir standardplattforma for kunnskapsformidling, vil det som ikkje er på nett ha mindre sjanse til å nå framtidige generasjonar av lesarar. Det vil i sin tur kunne gjere det meste av nittenhundretalslitteraturen til eit «mørkt arkiv». Gjennom det digitale bibliotek kan den lange halen realiserast. 85 % av alle digitalt tilgjengelege boktitlar i Nasjonalbiblioteket er besøkt sidan 2012. TILGJENGE Å gjere norsk kulturarv lett tilgjengeleg for alle er ikkje berre eit språkpolitisk tiltak og eit demokratisk prosjekt, men noko som opnar for utvikling av ny kunnskap. Eit eksempel på det siste kan vi lese om i intervjuet med forfattaren Erlend O. Nødtvedt og hans bruk av OCR-behandla søkbar tekst til å skaffe seg oversyn over korleis huldra er brukt i litteraturhistoria. Eller historia om korleis det gjennom fritekstsøk var mogleg å slå fast at mannen som viste Darwin kjempeskilpaddene på Galapagos var norsk. Mannen heitte N.O. Lawson, og fleire har prøvd å spore han opp, men utan hell. Han mangla heilt i engelske kjelder. Alt ein visste var det Darwin sjølv skreiv i dagboka si. 4

kjernen i eit Foto: Evy Andersen Ein nederlandsk forskar hadde fått for seg at han var norsk, og vende seg til Nasjonalbiblioteket med ein førespurnad om hjelp til å stadfeste dette. Eigentleg ei umogleg oppgåve. Anglifiserte namn på utvandrarar er sjeldan brukt i norske kjelder. Bibliotekar Anders Kvernberg gjorde systematiske bokhylla-søk og fekk treff på «N.O. Lawson». I ei slektshistoriebok var det gitt att ei rekkje brev frå onkelen til forfattaren, Nicolai Olaus Lossius, som hadde reist til sjøs i 1807 og aldri kom heim. Han skriv om livet sitt som sjømann, og nesten til slutt i eitt av dei siste breva, nemner han kort at han aldri har vore sjuk, med unntak av i 1835, da han var styrar for kolonien Floreana utanfor Ecuador. Denne bisetninga som stadfestar at mannen som fortalde Darwin om skilpaddene på Galápagos var norsk, hadde vore «umogleg» å finne utan fritekstsøk og utan Det digitale nasjonalbiblioteket. I digital utgåve får boka og teksten nye bruksområde og nye funksjonar. I forskingsverda er eit nytt fagfelt i ferd med å vekse fram under samleomgrepet «digital humanities», digital humaniora. Til feltet kjem det også nye metodar og nye reiskapar. «N-gramsøk» er enno eit ukjent omgrep for dei fleste, men i tida framover vil dette og andre metodar og omgrep knytte til avansert og nyskapande behandling av digital tekst, bli allemannseige og ein integrert del av vår felles kunnskapsallmenning. Det som i dag finst bak den korte nettadressa nb.no har gjennom dei siste ti åra utvikla seg frå å vere Vigdis Moe Skarsteins visjon til å bli ein realitet, ja faktisk meir enn den varsame viljeserklæringa eg viste til i innleiinga, meir enn kjernen i eit norsk digitalt bibliotek. Det er som regel slik at for å kunne sjå ting i perspektiv, kan ein ikkje vere for nær. La meg derfor avslutte med eit sitat frå The Atlantic 3. desember 2013: Imagine digital archaeologists coming across the remains of early 21st century civilization in an old data center on the warming tundra. They look around, find some scraps of Buzzfeed and The Atlantic, maybe some Encyclopaedia Britannicas, and then, gleaming in the data: a complete set of Norwegian literature. Suddenly, the Norwegians become to 27th-century humans what the Greeks were to the Renaissance. Everyone names the children of the space colonies Per and Henrik, Amalie and Sigrid. The capital of our new home planet will be christened Oslo. Can America afford to be left behind? God lesing! 5

6

Visjon vilje og Da Vigdis Moe Skarstein tok over som nasjonalbibliotekar, la hun lista høyt. Målet var å gjøre biblioteket til ett av Europas mest moderne. Veien dit gikk gjennom en digital storsatsing. I dag twitrer verden om bokhylla. TEKST: INGJERD SKREDE Foto: Evy Andersen Vi må ikke stå stille. Vi må kunne omstille oss. Vigdis Moe Skarstein har plassert seg i en lenestol på møterommet vegg i vegg med kontorpulten sin. Bak ryggen hennes flyter grått februarlys inn gjennom vinduet. Kvinnen i stolen retter på brillene og smiler. I begynnelsen, da jeg holdt foredrag rundt omkring, pleide jeg å holde opp et fotografi av ei 11 år gammel jente. Det er denne jenta vi skal være bibliotek for, pleide jeg å si, ikke bestemora hennes! Vigdis nikker, stryker en hånd over armlenet på stolen hun sitter i. Snart vil alt dette være historie. Nasjonalbibliotekaren heter ikke lenger Vigdis Moe Skarstein. Arbeidsbordet i kontorlandskapet hvor hun sitter vil være ryddet. På møterommet vil portrettet av henne henge i glass og ramme sammen med de andre universitetsbibliotekarene. Eneste kvinne i forsamlingen, så langt. Det var i desember i fjor at Vigdis Moe Skarstein bekjentgjorde overfor departementet at hun ønsket å fratre stillingen idet hun fylte 67 år. I ti år har den markante nordlendingen ledet en av landets fremste kulturinstitusjoner. Er det mulig med et raskt tilbakeblikk og en kort oppsummering? 7

8 Foto: Ketil Born

FØRST NEI Første gang jeg ble tilbudt jobben som nasjonalbibliotekar takket jeg faktisk nei, forteller hun. Jeg trivdes i jobben som universitetsdirektør ved NTNU og følte meg sterkt knyttet til Trondheim hvor barna mine hadde vokst opp. Jeg hadde nylig mistet mannen min og følte meg ikke moden til å bryte opp og reise noen steder. Noen år senere, da jeg fikk tilbudet på nytt, var det barna mine som tok en prat med meg: «Du kan ikke gå på kirkegården hver uke resten av livet, mamma», sa de. De hadde selvfølgelig rett. BROBYGGING Vigdis Moe Skarstein var 57 år gammel da hun brøt opp fra Trondheim og flyttet til Oslo. Oppgaven fra departementet var klar. Det historiske monumentalbygget ved Solli Plass i Oslo og de moderne bygningene fylt med høyteknologisk innhold i Mo i Rana som til sammen utgjorde Nasjonalbiblioteket, skulle knyttes tettere sammen. Fra NTNU i Trondheim hadde Vigdis erfaring med å bygge bro mellom ulike institusjoner. Hennes bakgrunn som bibliotekar var en åpenbar fordel, likeså hennes virke som styreleder i Norsk Kulturråd. Dessuten hadde hun bodd mange år i Mo i Rana. Fra dette stedet kom også Roger Jøsevold som fikk den nyopprettede stillingen som assisterende nasjonalbibliotekar. Roger var håndplukket av Vigdis, og kommentarene lot ikke vente på seg. Skulle ledelsen i en av landets viktigste kulturinstitusjoner ledes av et par bekjente fra Rana? Men kritikken stilnet fort. De to, som faktisk ikke kjente hverandre personlig selv om de kom fra samme sted i landet, viste seg raskt å bli et lederteam som utfylte og komplementerte hverandre. Mens Roger hadde ansvar for det rent organisatoriske, kunne Vigdis konsentrere seg om strategi og veivalg. For hvilken retning skulle landets unge Nasjonalbibliotek ta? DIGITAL SATSING Visjonen var å skape et moderne nasjonalbibliotek. Et digitalt nasjonalbibliotek. Jeg visste at institusjonen innehadde solid digital kompetanse. Teknologimiljøet i Rana var langt fremme. Slik sett var den ambisiøse satsingen mulig. Målet var så raskt som mulig å etablere et digitalt arkiv for å gjøre mest mulig av vårt materiale tilgjengelig på nettet. Nasjonalbibliotek rundt omkring i verden er ofte humanistiske. Vi ønsket å utvikle nasjonalbiblioteket til et forskningsbibliotek, men også til å være en viktig del av forskningsinfrastrukturen. Vi ønsket å satse på formidling, og aktiv bruk av samlingen. Vigdis snur seg i stolen. Hun gjentar ord og vendinger hun har brukt mange ganger tidligere. Likevel har stemmen en ivrig klang. Noe av det første som skjedde var at vi fikk opprettet en stilling som kurator. Tenk det, en kurator i et bibliotek? Skulle kanskje Nasjonalbiblioteket gå Nasjonalgalleriet i næringen? Men tanken var å løfte frem ulike deler av samlingen vår. Gjøre den bedre kjent for allmenheten. Vi opplevde at flere av utstillingene ble svært godt besøkt. Noen trakk nye grupper til biblioteket på Solli Plass. Da vi hadde utstilling med materiale fra a-ha, stod det lang kø nedover Drammensveien. Utstillingene skal ikke bare komme folk i Oslo til gode. Plakatutstillingene, nettutstillingene og ressurssidene gir alle tilgang til samlingene, samme hvor i landet man måtte befinne seg, nikker hun. I STADIG BEVEGELSE I vår tid er det teknologien som er driveren i utviklingen. Samfunnsvitenskapen observerer og analyserer. Humaniora er kritisk og stiller motspørsmål. Nasjonalbiblioteket tar vare på alle disse kunnskapsdisiplinene. Det er viktig med kompetanse på alle disse områdene slik at man kan være i dialog med de som skal forske eller på ulikt vis bruke dette materiale. Alt som skapes i det offentlige rom, uavhengig av hvilke medier det er, skal leveres til Nasjonalbiblioteket. Underveis har vi stadig fått nye oppgaver, som for eksempel filmarkivet og språkbanken. Dette har igjen gitt oss ny kompetanse. Da jeg startet var en av målsetningene å gjøre Nasjonalbiblioteket til en av landets mest attraktive arbeidsplasser. Jeg sa til meg selv at den dagen vi konkurrerer med Universitetet om de beste folkene som tar doktorgrad, da har vi lykkes. Jeg tror vi langt på vei er kommet dit nå. Nasjonal- 9

biblioteket er blitt en arbeidsplass hvor folk med høy kompetanse søker seg til. Nasjonalbibliotekaren smiler. Stryker hånden gjennom det korte håret. Dette har vært en utrolig inspirerende arbeidsplass, sier hun. Det er så mange mennesker som innehar så mye kunnskap. Selv elsker jeg å jobbe i workshops. Jeg diskuterer og blir ivrig, kanskje litt for ivrig noen ganger, grunner hun. Jeg har tenkt over det, fortsetter hun mitt engasjement og iver. Det er ikke alltid det fungerer like greit. I workshops for eksempel. Det er ikke alle som synes det er like lett å mene noe annet enn sjefen. Slik sett kan det hende at mitt engasjement og min iver ikke alltid faller så heldig ut? KVINNE OG LEDER Vigdis har vært toppleder i mange år. På spørsmål om hvordan det har vært, er svaret at det stort sett har vært greit. VIGDIS MOE SKARSTEIN Født 24.12 1946 Leder for Nasjonalbiblioteket fra 2003 2014 Utdannelse: Statens bibliotekhøgskole (1968), magistergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo (1984) Kom til jobben som nasjonalbibliotekar fra jobben som direktør ved NTNU 1998 2004 Flere ledende styreverv, blant annet nestleder i styret for NRK (1991 2000) og styreleder i Norsk kulturråd 2001 2009. NASJONALBIBLIOTEKET er lokalisert i Oslo og Mo i Rana. Ansatte: 450 Med utgangspunkt i Pliktavleveringsloven samler Nasjonalbiblioteket inn, registrerer, oppbevarer og formidler publisert materiale fra alle medier. Det er nok knyttet andre forventninger til kvinnelige ledere enn til menn. Det forventes at kvinnelige ledere i større grad forstår de myke verdiene, men som leder forventes det at man må være rasjonell. Man kan ikke bare la hjertet styre. Når damer er handlekraftige, er de bitch, men når menn gjør det samme er det helt greit. Da jeg i sin tid var eneste kvinne i rådmannens ledergruppe i Trondheim, samlet jeg til slutt ledergruppen og sa at jeg forventet at de også begynte å forholde seg til menstruasjonssmerter! Kvinnene kom til meg og betrodde seg sine ulike plager, istedenfor å gå til sine egne sjefer! Vigdis smiler. Bak brilleglasset blinker det i blått. Mye av dette har endret seg i løpet av de siste årene. I dag er det mer personlighet enn kjønn som gjelder. Selv er jeg blitt flinkere til å ta vanskelige beslutninger, selv om det koster. Det hender jeg har gått hjem og grått. Jeg vil jo helst at alle rundt meg skal ha det bra. Noen av omkostningene med å være leder er å måtte ta tøffe beslutninger selv om det tar nattesøvnen. STOLT AV På spørsmål om hva hun er mest stolt av å ha fått til, svarer Vigdis at hun er stolt over teamet de ansatte i Nasjonalbiblioteket er. Hun er også glad for resultatene av den store brukerundersøkelsen som ble gjennomført våren 2013, som vitnet om gjennomgående stor tilfredshet med Nasjonalbibliotekets tjenester blant brukerne. Også fra bibliotekene var tilbakemeldingene gode, sier Vigdis. Noe som var viktig med tanke på at Nasjonalbiblioteket nylig overtok ansvaret for bibliotekutvikling i Norge. Det faktum at institusjonen i dag fremstår som langt mer sammensveiset og helhetlig, er også noe Vigdis er glad for å ha fått til. Selv har hun reist jevnlig til Mo i Rana. Da jeg startet i jobben, lovet jeg å komme én gang i måneden til Mo i Rana, og det har jeg faktisk klart å holde. Jeg har klart å prioritere disse jevnlige reisene til Mo i Rana selv i de periodene med mye reising ander steder i landet. Det er klart at jeg tidvis er blitt sliten av å være så mye på farten, sier hun. Men det 10

Det fysiske biblioteket har åpningstider. Det digitale biblioteket er alltid åpent. er altså slik at jeg har noen idealer om hvordan ting skal gjøres. Jeg blir faktisk mer sliten av det jeg ikke får gjort, enn det jeg faktisk gjør! BOKHYLLA Fruktene av den digitale satsningen begynner nå også å bli tydelige. Åpningen av bokhylla.no i oktober 2012 var en merkestein. I den digitale bokhylla vil alle bøker utgitt i Norge til og med år 2000 være fritt tilgjengelig på nettet. Bokhylla.no er enestående i sitt slag, og bokelskere fra hele verden begynner nå å legge merke til hva Norge har fått til. Mia Farrow og Sofi Oksanen er blant dem som har twitret begeistret om bokhylla. I løpet av 2013 ble det registrert hele 487 millioner sidevisninger fra Nasjonalbibliotekets nettsider. Det er en fordobling fra 2012 og seks ganger så mye som i 2011. En stor del av økningen er knyttet til bruken til Bokhylla, men også bruken av digitale tjenester for aviser, foto, kringkasting og film har økt. Tilgangen til digitalt materiale i ulike media gir oss en helt ny innsikt. Når det gjelder å organisere kunnskap for gjenfinning har vi lært mye av Google, nikker Vigdis. FLINK PIKE Samme hvor travel hun er, så har hun alltid en bok med i veska eller på nattbordet. Vigdis har vært bokanmelder i Adresseavisen siden hun var 22 år gammel. Jeg klarer ikke å la være, sukker hun. Den siste boka jeg leste het Budda på loftet, en tynn liten bok, men en hel verden. Jeg må være fagmenneske, også, nikker hun. Jeg skrev i sin tid magistergrad om Mo Martinson. Hun kom fra statarne-miljøet. Hennes debutroman Kvinnor och äppelträd handlet om kvinner som holdt tilbake mennenes revolusjon fordi de var redd for at familien skulle miste sitt daglige brød. Selv har Vigdis aldri hatt tanker om revolusjon. Jeg er nok en klassisk «flink pike», nikker hun. Jeg har aldri gjort noe opprør. Jeg har i grunnen lyst til å være litt rampete, smiler hun. Men det er kanskje for sent nå? Jobben som nasjonalbibliotekar har tidvis vært altoppslukende. Jeg velger å gå fordi jeg er 67 år og har lyst til å våkne de fleste morgener med mannen min, sier Vigdis. IGJEN KJÆRLIGHET 60 år gammel møtte hun igjen kjærligheten. Gunnar Sahlin var på den tiden nasjonalbibliotekar i Sverige. Men den gjensidige interessen handlet fort om mer enn jobb. I 2009 giftet de seg, men fortsatte å leve med delte adresser. Først i fjor kjøpte de en felles penthouse-leilighet i Stockholm som er «hjemme» for dem begge. Men livet som «hemmafru» frister ikke Vigdis riktig ennå. Av Kulturdepartementet har hun fått i oppgave å lede arbeidet med en utredning om kunstnerpolitiske virkemidler. Hun er også opptatt i styreverv og går svanger med planene om å starte et nordisk konsulentselskap innen kunnskap og kultur. Dessuten skal hun selvsagt fortsette å anmelde bøker. Pensjonisttilværelsen kan vente. Vigdis Moe Skarstein er fortsatt i bevegelse. 11

FURET, VÆRBITT OVER VANNET, MED DE TUSEN HJEM: Widerøes Fjordgløtt i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag, fotografert 19. august 1961. 12

flyfoto fra hele landet ut på nett! 13

Siden Nasjonalbiblioteket i fjor startet redningsaksjonen for Widerøes skråfotografier, har til nå over 130 kommuner med mer enn 75 000 fotografier bekreftet at de er med på prosjektet. Nasjonalbiblioteket har påtatt seg å bevare originalmaterialet, digitalisere det og gjøre det tilgjengelig for alle på nettet. ARTHUR TENNØE, SEKSJONSLEDER I AVDELING FOR FORSKNING OG FORMIDLING, NASJONALBIBLIOTEKET Så vidt vi vet, er de første norske fotografiene av landskap og bebyggelse fra luften tatt i 1906, fra Brødrene Brünners luftballong 400 meter over Tivoli i Kristiania. Fotografen var Fredrik Blom-Olsen og bildene ble utgitt som postkort av Mittet & Co. Dette var starten for det som i løpet av forrige århundre skulle bli en stor aktivitet: Systematisk fotografering av hele Norge sett fra luften. Fotografiene kan være tatt rett ovenfra og ned, «vertikalfoto», eller tatt på skrått ned, «skråfoto». Mens de første gir presis informasjon om topografiske forhold til produksjon av kart, oppmåling og militær etterretning, gir skråfotoene gjenkjennelige bilder av landskap og bebyggelse sett delvis fra siden. Skråfotoene representerer en viktig form for kulturhistorisk dokumentasjon som Nasjonalbibliotekets prosjekt skal sikre for fremtiden. WIDERØES FLYVESELSKAP A/S SKRÅFOTOARKIVET Når det gjelder systematisk fotografering av landet fra fly, var Widerøe Flyveselskap A/S blant pionerene. I 1934 slo brødrene Helge og Wilhelm Skappel seg sammen med brødrene Viggo og Arild Widerøe og dannet Widerøes Flyveselskap A/S. Gjennom systematisk fotografering av landet bygget de opp et stort arkiv og de kunne bl.a. tilby skråfotografi av husene og eiendommene til folk, solgt på dørene av omreisende selgere. Kundene ble vist prøvekopier og kunne bestille et ferdig bilde som var tilpasset etter kundens ønske. Til og med 1950-tallet ble det brukt svart/hvitt fotografier, som kunne koloreres, deretter fargefilm. I 1970 ble det i forbindelse med ny selskapsstruktur vedtatt å selge skråfotoarkivet med over 300 000 fotografier til kommunene. Dette salget pågikk over en tiårsperiode og så godt som alle kommunene kjøpte bildene fra sine områder. Fotografisk postkort. Kristiania 1906. Fotograf Fredrik Blom-Olsen. Utgiver: Mittet & Co 14

Karakteristiske Lovund i Lurøy kommune, fotografert 13. september 1968. Ryvarden fyr i Sveio kommune i Hordaland, fotografert 15. mai 1961, ett av 882 motiver fra Sveio kommune. Det første fyret på Ryvarden kom i 1849. Det ble automatisert i 1984. I dag Ryvarden kulturfyr med galleri, kafe, atelier. Gruppen Vamp har spilt inn flere av sine plater der.

NASJONALBIBLIOTEKETS REDNINGSAKSJON 30 år etter utsalget ble situasjonen for fotografiene kartlagt i regi av Fotonettverket. Resultatet viste at en god del av materialet ikke var digitalisert og kunne stå i fare for å gå tapt dersom ikke noe ble gjort. Nasjonalbiblioteket fikk ansvaret for å iverksette en redningsaksjon, med støtte fra Norsk kulturråd. Utfordringene var mange: Materialet var spredt på 375 eiere, til dels manglende lokalisert, med manglende infrastruktur og ressurser som kreves for bevaring av fotografier. Ut fra det ble det utarbeidet et lavterskeltilbud slik at flest mulig av kommunene kunne bli med: Kommunene kan enkelt avlevere materialet til Nasjonalbiblioteket som sørger for bevaring, digitalisering og tilgjengeliggjøring av bildene for publikum og til forskning og dokumentasjon. I tillegg kan kommunene laste ned de høyoppløste filene til fri bruk. Responsen fra kommunene har vært svært positiv: 130 kommuner med mer enn 75 000 fotografier har til nå bekreftet at de er med på prosjektet Men fremdeles er det mange som ikke har svart, og det forventes at enda flere vil benytte seg av muligheten til å få bevart og formidlet dette verdifulle materialet i tiden fremover. VIKER, VATN OG ØYER, TUSEN FJORDER OG TUSEN FJELL Allerede nå er mer enn 7000 bilder fra til sammen 17 kommuner digitalisert og lagt ut på Nasjonalbibliotekets nettsted nb.no. En oversikt over disse og hvilke kommuner det er gjort avtale med finnes på en egen nettside. Geografisk spenner de over hele norgeskartet, fra Berlevåg i nord og Kvinesdal i sør, til Sveio i vest og Engerdal i øst. Her kan man studere hvordan Ulvik i Hordaland så ut i trettiårene eller Berlevåg 6. august 1963, enten det er detaljer i husene eller «dei gamle fjell i syningom» man er interessert i. Hovedmengden av materialet er svart-hvitt foto fra 1950-tallet og fargefoto fra 1960-tallet. Motivene er av ulike slag: Enkelteiendommer, husklynger, by, bygder og kulturlandskap omgitt av mektig natur, fjell, fjord og hav. Antallet bilder per kommune varierer selvsagt, snittet ligger på ca. 400 bilder mens fra for eksempel Sveio er det 882 bilder ute. Fotografiene inneholder en uendelighet av informasjon og i Nasjonalbibliotekets nye fotovisning kan man zoome inn på alle detaljer som finnes i bildene. Her kan man dra på oppdagelsesferd fra sofakroken! INVITASJON TIL PUBLIKUM: INFORMASJON OM MOTIVENE Nasjonalbiblioteket ønsker å samle så mye som mulig av den lokale kunnskapen som finnes om bildene og publikum inviteres til å gi tilbakemeldinger med informasjon om de enkelte bildene. Dette kan man enkelt gjøre mens man ser på bildene og vi oppfordrer derfor alle til å bidra med opplysninger som nøyaktig hvor et bilde er tatt, stedsnavn og historiske opplysninger om motivene. Det er stor entusiasme for bildene: Etter at Kvinesdal som den første kommunen ble lagt ut på nett, sa Kvinesdal historielag seg villig til å gå systematisk gjennom bildene og gi tilbakemeldinger. Da vi i høst la ut 326 bilder fra Dønna kommune, var antall visninger raskt oppe i 450 000. Vi ønsker å gjenskape dette i hver kommune når bildene kommer ut. Etter hvert som bildene fra de enkelte kommunene er ferdig digitaliserte, ønsker Nasjonalbiblioteket å ha de lokale folkebibliotekene som lokal partner i arbeidet med å hente inn informasjon. Arbeidet med bevaring og formidling av flyfotoene er en langsiktig prosess som vil pågå i mange år fremover: Vi vil samle inn mer materiale som blir digitalisert og tilgjengeliggjort løpende. Det vil bli lagt ut flere typer informasjon om bildene og vi vil utvikle tilbakemeldingsfunksjonen med bl.a. mulighet for kartbasert geotagging av bildene. Mange av disse bildene har ikke vært tilgjengelige før, så de vil i stor grad representere ny informasjon og «nye horisonter», de vil utgjøre en stor ressurs og kunnskapsbase for lokalsamfunnene og vår nære historie. Hvor mange bilder vi vil få inn? Vel, «the sky is the limit» for Nasjonalbibliotekets flyfotoprosjekt. Les mer om Widerøes skråfotoarkiv nb.no/nbdigital/wideroe/ 16

Fra Lødingen, 1961 Myrholt i Agdenes kommune, fotografert 17. juli 1965 17

Viktig fotohistorie «Nasjonalbiblioteket arbeider for å sikre og gjenoppbygge et arkiv som aldri burde vært splittet opp.» Fotoarkivar og fotografmester i Møre og Romsdal, Ragnar H. Albertsen. Foto: Ottar A. Anderson Fotoarkivar Ragnar H. Albertsen i Møre og Romsdal er positiv til at Nasjonalbiblioteket har påtatt seg ansvaret for Widerøes flyfoto. Vi har videresendt Widerøemateriale som har vært deponert ved FylkesFOTOarkivet her i Møre og Romsdal, sier Albertsen. Vi har ikke eid noe selv, men vært positive til prosjektet nesten fra dag én. «Nesten» fordi vi ble litt overrasket da vi første gang leste om prosjektet i avisa. «Det Norske Fotonettverket», der fylkenes ansvarsinstitusjoner for foto er med, startet Widerøeprosjektet for mange år siden. Det som betyr mest er at Nasjonalbiblioteket er i en helt annen posisjon til å få løst ut ressurser til et slikt omfattende prosjekt, enn vi på regionalt nivå kunne ha mulighet til. Digitalisering av fargenegativer spesielt kan være en utfordring. Nasjonalbiblioteket kompromisser ikke på kvaliteten her. Garantien om at vi og eierkommunene har full og vederlagsfri tilgang til høyoppløselige filer fra Nasjonalbiblioteket som vi kan bruke etter eget «forgodtbefinnende» til evig tid er også betryggende. Nasjonalbiblioteket arbeider for å sikre og gjenoppbygge et arkiv som aldri burde vært splittet opp. Så hvordan vil du vurdere fotografienes kulturhistoriske verdi? På en skala fra 1 til 10? Så scorer Widerøfotoene definitivt 10! sier Albertsen. Widerøearkivene skråfotobildene som det faglig sett heter er etter min mening en bedre kulturhistorisk kilde enn de formelle flyfotoene tatt loddrett av Widerøe og andre. «Vårt» Widerøearkiv med skråfoto har også en estetisk side, og fremfor alt er de lette å tolke for alle. Og de blir på godt og vondt brukt! Min påstand er at Widerøearkivet er noe av det viktigste vi har som dokumentasjon på og utviklingen av vårt fysiske miljø. Etter at fotomaterialet har blitt katalogisert, om-emballert og digitalisert plasseres det i Nasjonalbibliotekets sikringsmagasin i Mofjellet. Her er fotografiene sikret optimale bevaringsforhold. Nå gjøres fotografiene tilgjengelige i høyoppløselig versjon på Nasjonalbibliotekets ressursside for Widerøe. Og det er ganske enkelt strålende! Vi har aktivt brukt bildene for å innhente opplysninger lokalt som spres lokalt. Lokal bruk engasjerer på en helt spesiell måte. Utfordringen for Nasjonalbiblioteket er kanskje å få dialog/tilbakemeldinger og historie fra folk om hva vi ser på bildene. Men kanskje kan vi få til et samarbeid her? avslutter Albertsen. 18

I Nasjonalbibliotekets sikringsmagasin i Mofjellet er fotografiene sikret optimale bevaringsforhold. Foto: Ketil Born 19

Småfly og tresteg sommeren 1962 Alle de 17 kommunene som nå ligger ute i Widerøe-prosjektet på Nasjonalbibliotekets nettsider, er også representert med litteratur i bokhylla.no. Her finner du alt fra avisartikler og lokalhistoriebøker, til ren statistikk. TEKST: ANDERS KVERNBERG, BIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Søker du på kommunenavnene som emneord, får du 160 treff. Her finnes ganske detaljert og overraskende bakgrunnsinformasjon om stedene som er avbildet. I det tilsynelatende knusktørre skriftet «Folketellingen for 1. november 1960: Engerdal», kan du for eksempel lese at Engerdal kommune i 1960 hadde 1807 innbyggere, hvorav to tredjedeler arbeidet i jordbruket. Elleve husholdninger hadde mer enn ni rom til rådighet, og 73 personer bodde uten vannklosett. Bildene av de elleve største husene havnet nok i glass og ramme til slutt. Det er ikke like sikkert at Widerøes agenter fikk solgt bildene av de 73 gårdene med utedo. Ellers kan du finne et lite hefte om Berlevågs historie utgitt på grovt papir, midt under gjenreisingen etter krigen og sterkt preget av tidens stemning. (Johan Skaar: Berlevåg 1850 1950.) Foretrekker du noe mer fargerikt, finner du også en 350-siders gjennomillustrert bok fra 1997 om Lurøys historie. (Alan Hitchinson: Disse tider, disse skikker: Træna, Lurøy, Rødøy, Meløy i fellesprestegjeldets dager 1500 1800.) Ettersom mange av bildene er nøyaktig datert, kan man også få rede på helt konkret hva som skjedde på Faksimile fra Adresseavisen 30. juli 1962 stedet den aktuelle dagen. Bildene fra Meråker er tatt den 30. juli 1962, og et spesifisert søk viser at det ifølge Adresseavisen var 20 varmegrader i Meråker denne dagen toppnotering for hele landet og at det dagen før hadde vært arrangert kretsmesterskap i friidrett med blant annet sleggekast, diskos og tresteg. På denne måten kommer vi enda nærmere dagliglivet for meråkerbyggene som satt rundt i husene sine med støle armer og bein, og fulgte med på flyet som sveipet over jordene i lav høyde. Dette har tydeligvis vært en begivenhetsrik helg i 1962. Norge er langt, mulighetene er mange, og antall kommuner i dette prosjektet øker stadig. Bildene som nå er sikret for ettertiden kan brukes side om side med den lokalhistorielitteraturen som allerede ligger i bokhylla. Sammen gir de oss tilgang til tusenvis av småbiter av Norges historie. 20

Den som leter etter sine røtter...... finner dem på... BOKHYLLA.NO www.nb.no

Foto: Widerøes Flyveselskap. 1964 En sommerdag på Helgeland

24

Dønnamannen ligger som han alltid har gjort, med nesa i været og blikket festet i himmelen. I dag ligger havet spent som en stram duk mellom holmer og skjær. Sola står høyt på himmelen, varmedisen får Trænstaven til å røre på seg langt der ute. De kyrne som ikke beiter, har lagt seg ned i gresset og lar sola hvile på den store kroppen mens juret fylles med varm, søt melk. Den trange båsen tilhører ei annen tid, et annet sted. Det eneste som forstyrrer den jevne drøvtygginga er propellduren fra Widerøe-maskinen som kommer inn over øya i lav høyde. I løpet av noen korte formiddagstimer skal fotografen om bord fange denne sommerdagen på Helgelandskysten hus, landskap, mennesker og dyr trer fram og forteller historien om det evige og det forgjengelige. Topografi, byggeskikk, sjø- og jordbruk lar seg dokumentere og registrere for ettertiden. Runde på runde sirkler flyet over hustakene. Dønnes-gården står bredbeint i landskapet. De store tuntrærne som verner mot vær og vind gir i dag etterlengtet skygge for sola. For det må ha vært en uvanlig fin og varm sommerdag Widerøe valgte til sitt fototokt. Overalt henger klesvasken ute, vinduer og dører står på vid vegg, filleryer, dyner og puter er hengt ut til lufting. Det er som om sommeren skal konserveres, tas med inn, lufttørket og varm. Fluktstolene er tatt ut, en liten pause fra arbeidet, og i en hage er det slått opp et telt. Kanskje er det ungene som skal ligge ute, eller utflyttere som har lagt ferien hjem for endelig å oppleve den lyse sommernatta igjen, den som ingen helt kan forstå som ikke har opplevd den. Her, hvor vinteren er lang og nordvesten selvskreven gjest, vet menneskene å omfavne sommeren når den endelig kommer. Av Merethe Myrvang 25

Klassikere og kuriosa blant utvalgte e-bøker Nasjonalbiblioteket har nylig publisert 38 e-bøker i epub-format. I løpet av våren kommer flere titler, til sammen er det 100 bøker som publiseres. Epub-formatet egner seg for lesing på nett- og lesebrett og andre mobile enheter. TEKST: ELLEN NESSHEIM WIGER, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Bøkene kan legges inn i bibliotekenes systemer for utlån, noe som vil innebære en økning i tilgangen på e-bøker i norske bibliotek. Utvalget spenner bredt både i tid og sjangre, med sakprosa og skjønnlitteratur fra midten av 1700-tallet frem til begynnelsen av forrige århundre. Her er romaner, diktsamlinger, barnelitteratur, skuespill og memoarlitteratur. Blant forfatterne som er representert er Ivar Aasen, Rasmus Løland, Olaf Bull, Hulda Garborg, Nini Roll Anker, Ludvig Holberg, Aasta Hansteen, Stein Riverton, Ragnhild Jølsen, Henrik Ibsen, Henrik Wergeland og Camilla Collett. Man har lagt vekt på at utvalget skal inneholde titler på begge målformer og at begge kjønn er representert. I valget mellom ulike utgaver, har lesbarhet for dagens publikum vært et viktig kriterium. I tillegg til kjente og kanoniserte verker er det også tatt med mindre kjente, men viktige, titler fra den norske litteraturarven. For eksempel er et av de viktigste tidsdokumentene fra tiden rundt 1814, Christiane Korens «Moer Korens» dagbøker i to bind, tatt med. Blant de mer kjente titlene kan nevnes Nini Roll Ankers Den som henger i en tråd, Tryggve Andersens dekadanseroman Mod kvæld og Paa ski over Grønland av Fridtjof Nansen. E-bøkene er tilgjengelige på nb.no og vil etter hvert også kunne søkes opp gjennom bibliotekenes utlånssystemer. 26

Foto: Ketil Born 27

Forfattar Erlend O. Nødtvedt har teke for seg historia til byen Bergen og fylket Hordaland i to diktsamlingar. Foto: Kieran Kolle/ Aschehoug Forlag ERLEND O. NØDTVEDT Fødd i Bergen i 1984 Har gjeve ut to lyrikksamlingar Fekk Ung poesi-prisen for Harudes i 2008 Fekk Bjørnsonstipendet i 2012 Redaksjonsmedlem i Vagant i perioden 2008 2013 Medlem i Den norske forfatterforening sidan 2011 Litteraturformidlar ved Bergen bibliotek 28

Brukar bokhylla.no som før Som referanseverktøy er bokhylla.no eineståande, seier forfattar Erlend O. Nødtvedt. TEKST: TIRIL REM Då Erlend O. Nødtvedt fekk Bjørnsonstipendet i 2012, skreiv juryen mellom anna at han fekk stipendet for ein «enorm vilje til å bygga ut nye, poetiske dobbeltspor på lyrikkhistoriske skjenegangar. Moderniseringa hans er effektiv og eigenarta, hysterisk og klok, fantasifull og historieinspirert. Han er språkmedviten og presis tvers gjennom det nykonstruerte uttrykket, og han har eit sterkt og særs lydleg uttrykk som tener dikt godt under opplesing». Lyrikaren har så langt gjeve ut to diktsamlingar: Harudes i 2008 og Bergens beskrivelse i 2011, som er eit langt dikt om Bergen. Samlingane tek for seg historie både frå byen Bergen og fylket Hordaland. ARBEIDSREISKAP Bergensaren Erlend O. Nødtvedt nyttar bokhylla.no aktivt i forfattarskapen. Han vart merksam på dette tilbodet frå Nasjonalbiblioteket då ein teikneserieforfattar han kjenner, var i harnisk fordi store delar av den gamle produksjonen hans hadde blitt lagt ut på nettet, utan at han var klar over det. Då han fekk tenkt seg om, innsåg han verdien av å vere tilgjengeleg. Om han då ikkje kravde å få bøkene fjerna, eg hugsar ikkje heilt. Noko som kan understreke både fordelar og ulemper med prosjektet. Poeten nyttar bokhylla.no aller mest til å lese gamle, obskure diktsamlingar. Søkjemotoren er svært nyttig. Ein kan til dømes finne ut korleis eit visst motiv har blitt handsama tidlegare. I det siste har eg skrive på ei diktsamling som av og til går inn på gamal folketru. Då har eg til dømes søkt på «hulder», og slik fått eit oversyn over korleis huldra er brukt i litteraturhistoria. Ein kan rett og slett få overblikk over tradisjonar på ein måte som er uråd i det fysiske biblioteket. GAMALT OG NYTT I diktsamlinga Bergens beskrivelse klipper forfattaren tekstliner frå andre forfattarar inn i eigen tekst. Typografien er ei blanding av gotisk skrift og moderne skrift i fleire variantar, noko som kan få ein lesar til å tru at det er inspirert eller henta rett frå gamle kjelder. Vel, dei historiske bokkjeldene las eg i original. Men det kunne hende eg nytta bokhylla.no for å gå attende og dobbeltsjekke eit sitat eller liknande. Igjen søkjemotoren er framifrå til slikt arbeid. Kva ville ha vore alternativet til å nytte denne elektroniske søkjetenesta for deg? Det ville ha vore å gå på biblioteket og mange turar i magasinet for bibliotekarane. Kjem du til å halde fram med å bruke denne bokkjelda? Ja, både som lesar og som forfattar. Eg les ikkje ofte heile bøker på bokhylla.no, men som referanseverktøy er det eineståande. LEVEBRØD Erlend O. Nødtvedt arbeider som litteraturformidlar ved biblioteket i Bergen. I tillegg har han i fleire år vore redaksjonsmedlem i det litterære magasinet Vagant. Eg har med tungt hjarte slutta i Vagant. Det tok rett og slett for mykje tid. Når ein skal skrive for eiga rekning og i tillegg arbeide halv stilling på biblioteket, vert ein tvinga til å prioritere. No til dags er eg så heldig at eg får stipend frå staten, noko som gjer meg i stand til å ta nokre månader permisjon no og då. Diktsamlinga som Erlend O. Nødtvedt arbeider med for tida, skal etter planen kome ut tidleg i haust. Han trivst med gode forfattarkollegaer i Bergen. Vi er eit lite, men tett miljø, og det går ikkje ei veke utan at eg treffer fleire av medskrivarane mine. Kallar du deg forfattar, lyrikar eller poet? Eg er nok alle tre variantane. Om det er poet eller lyrikar som er den mest pretensiøse av nemningane, har eg diskutert mykje utan å lande på noko. I gamal tid var det vel noko som heitte skald òg. Svaret på det finst i bokhylla.no. 29

Kjelde til kunnskap Elevar og lærarar ved Hartvig Nissens skole brukar bokhylla.no for å finne klassiske verk og hjelpelitteratur til skulearbeidet. TEKST: TIRIL REM FOTO: VEGARD GRØTT Regnet piskar over skulegarden når lærar Ingeborg Øvern og avgangselevane Sara Furuholmen og Selma Næss finn vegen til biblioteket i ein av dei tre bygningane som rommar den vidaregåande skulen som er kalla opp etter skulereformatoren Hartvig Nissen i Oslo. Læraren kjem frå to timar undervisning i norsk og har ein liten halvtime før historie står på timeplanen. Eg brukar bokhylla.no heile tida, fortel ho. Ingeborg Øvern fann fram til bokhylla.no via nettsidene til Nasjonalbiblioteket og oppmodar elevane til å bruke denne kjelda. Det er utmerkt å navigere i nettsider og tekst, men elevane har behov for hjelp til å finne fram, seier ho. HISTORIE OG NORSK Sara Furuholmen har mellom anna brukt bokhylla.no for å søkje etter gamle tidsskrift og bøker då ho forska i eiga familiehistorie. Eg leitte særleg etter informasjon om den andre verdskrigen og jødeforfølginga, seier ho, men legg til at ho helst vil lese på papir. Personleg er eg mest glad i bøker; berre det å halde i ei bok. Likevel er det nyttig at litteratur er tilgjengeleg Avgangselevane Sara Furuholmen ved pc-en og Selma Næss har nytta bokhylla.no i faga norsk og historie. 30

på nettet, at vi kan søkje og få konkret informasjon. Å gå på biblioteket og leite etter bøker kan vere tidkrevjande, seier ho. Før jul vart romanane Albertine av Christian Krohg og Forrådt av Amalie Skram analyserte. Då sat elevane i grupper på fire og prata om tematikk, historiske liner og forteljemåte, fortel læraren. Ho seier at det ofte kan vere vanskeleg å finne heile klassesett av klassiske verk. Då er det praktisk at bøkene er tilgjengelege på nettet. ORIGINALSPRÅK Ingeborg Øvern fortel at fleire elevar som arbeidde med særemne i norsk, verken fann bøker eller sekundærlitteratur på biblioteket. Det dei ikkje fann på Deichmann, fann dei på bokhylla.no. Der er det òg god tilgang på eldre tekstar på originalspråket. Når eg treng tekstar til heildagsprøver og vil ha andre tekstar enn dei som står i fagbøkene, søkjer eg der. Då eg skulle finne døme på ein postmoderne tekst, søkte eg til dømes opp Naiv. Super av Erlend Loe. Eg er litt gamaldags og konservativ, så eg likar å gå på biblioteket og plukke ut bøker, seier Sara Furuholmen. Vi vil ta vare på tradisjonen, stadfestar Selma Næss. De er meir konservative enn meg, utbryt læraren. UKONSENTRERTE PÅ NETTET Elevane, som begge går i dramaklassa 3G, meiner det er fint å ha ein søkjemotor som bokhylla.no, men at det er lett å bli distrahert og ukonsentrert når dei brukar datamaskin i timane. Eg har ein bror på tolv år som det er uråd å få kontakt med når han sit framfor pc-en, seier Selma Næss. Ho ser likevel den praktiske verdien med å bruke datamaskin: Når deadline nærmar seg, er det fint å kunne nytte ein søkjemotor. Dessutan finn vi sakprosa der. Dei ser ikkje for seg å lese heile bøker på bokhylla.no. Forsking viser at vi les 25 prosent langsamare på nettet, seier Ingeborg Øvern, men kan hende får vi lesebrett på skulen, sidan det er praktisk. Nei!, seier Sara Furuholmen høgt og tydeleg. FORBETRINGAR Ingeborg Øvern dreg fram at ein òg finn kjelder som avisartiklar og radioklipp på bokhylla.no. Lærar Ingeborg Øvern brukar stadig bokhylla.no for å finne tekstutdrag til oppgåver og heildagsprøver. Dessutan vert dei orda du søkjer etter, merkte med gult. Slik er dei lette å finne att, seier ho. Elevane kunne likevel ha tenkt seg eit par forbetringar av søkjetenesta. Det er litt uoversiktleg, og det kan vere vanskeleg å finne svar på konkrete spørsmål. Til dømes var det forvirrande å finne tre fire utgåver av same boka, seier Selma Næss og viser til Albertine. Av og til må ein lese lange utdrag før ein finn det ein leitar etter, seier Sara Furuholmen. Ingeborg Øvern meiner det ville ha vore praktisk å ha ein «binders» på sida eller høve til å lagre notat undervegs. Når du skrollar nedover sida, tek det tid før sida oppdaterer seg. Når ein har det travelt, er ikkje dét det beste, seier ho. 31

Finn film I mars forsvant nok de siste eksemplarene av Filmen i Norge II på mammutsalg. Nå er det heldigvis kommet en erstatter som er tilgjengelig for alle. Alltid! TEKST: JAN ANDERS DIESEN, PROFESSOR I FILMVITENSKAP, HØGSKOLEN I LILLEHAMMER Norsk filmografi har vært utgitt i praktbind av Norsk filminstitutt i samarbeid med Gyldendal. Førstebindet som ble utgitt i 1995, har vært utsolgt i en årrekke, bind 2 som kom i 2011, forsvant nok under årets mammutsalg. Filmografiene i bokform er kjekke bøker for oss som har dem, men kommersielle forlag har ikke interesse av å ha backlister i årevis. Forlagene vet at oppslagsverk utdateres. Gjennom Nasjonalbibliotekets Norsk filmografi er alle norske kinofilmer fra 1911 til i dag blitt søkbare. Informasjonen som vi tidligere kun fant i de nevnte praktbind eller på besøk i arkivene, finnes nå på nettet. Vi har mange filmdatabaser på internett; i IMDb finner vi også norske filmer, mange norske filmer, men erfaringsmessig er ikke opplysningene alltid til å stole på. Nå har vi fått en norsk filmografidatabase til å stole på. Vi kjenner avsenderen! Nasjonalbiblioteket har orden på sine arkiver og sine arkivalier. Reklameteksten fra Gyldendals bokutgivelser gjelder også for Nasjonalbibliotekets filmografi: «Et uvurderlig oppslagsverk for filminteresserte en kulturhistorisk unik bok med høy nerdefaktor, men likevel med populærkulturell appell til alle som elsker film.» «Finnekunsten» er blitt lettere for oss filminteresserte. Vi kan søke etter opplysninger om norske filmer om vi kjenner filmtittelen, regissøren eller noen som på en eller annen måte deltok i filminnspillinga; vi kan sjekke hvem som stod for produksjonen og hvilke andre filmer som kom det året. Søkeordene er REGISSØR, NAVN, ROLLENAVN, TITTEL, ÅR og PRODUK- Fra den norske filmen «Blind». Foto: Kimm Saatvedt SJON. Ved første søk savnet jeg overskriftene fra registrene i bokutgavene (filmtitler, regi, produksjonsselskaper, manuskriptforfattere, litterære forelegg, medvirkende), men etter hvert som jeg klikket meg fram i resultatene ble jeg stadig mer fornøyd med opplysningene som lå på Nasjonalbibliotekets filmografi. Men det finnes fortsatt mye informasjon som en ikke kan søke direkte etter. Hvem skrev filmmanuskriptene for Nils R. Müller? Skrev han alle selv? Og hvem laget filmmusikken til Arne Skouen? Skrev Gunnar Sønstevold all musikken? Her er man nødt til å ta 32

en tur innom alle enkeltfilmene for å finne svaret. Og så savner jeg muligheten til å søke på to navn samtidig; jeg vet at Leif Juster og Ernst Diesen samarbeidet en del, men hvilke filmer spilte de sammen i? Her må jeg gå lange omveier for å finne svarene. Nasjonalbibliotekets ambisjoner om denne filmografien på nettet blir omtalt på startsida; redaksjonen lover å sørge for oppdatering og fornyelse. Jeg håper at filmfotoene og filmene som redaksjonen inkluderer i basen også blir rettighetsklarert slik at filmene også kan ses utenfor Nasjonalbibliotekets lokaler. Med NBs Norsk filmografi har vi filminteresserte fått et nyttig hjelpemiddel; neste steg er Pro-utgaven for filmforskerne. En filmografibase hvor det finnes linker til filmene som ligger i Mo i Rana og linker til dokumentene og bakom-materialet som ligger i arkivene på Solli plass. Da blir det enda kjekkere å være filmhistoriker! Filmografien finner du på nb.no/filmografi/ 33

FILM ER BEST PÅ KINO: Per Haddal har en forkjærlighet for filmer fra 50- og 60-tallet. 34

De lange linjer og filmen Per Haddal vil gjerne ha selskap av både Marilyn og Solan på den øde øya hvor det selvfølgelig er en kino. Filmkritikeren mener at norsk film inneholder mange skjulte skatter. Filmografien gjør det lettere for både kritikere og filmelskere å finne frem. TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: VEGARD GRØTT 35

Dessverre er den generelle kunnskapen når det gjelder tidlig norsk film ganske dårlig. Per Haddal nikker vennlig. Pål Bang-Hansen og jeg hadde i sin tid en fjernsynsspørrelek, i dag ville man vel kalt det en Quiz. Når det kom til eldre norske filmer, var deltakerne ofte helt blanke! Vi syntes det var litt underlig, for som Pål sa; «det er jo ikke så lenge siden?». Her kan kanskje filmografien være en hjelp? Absolutt. En oppdatert filmografi er et uvurderlig hjelpemiddel for alle som er opptatt av film. Også for filmkritikere er filmografien opplagt til stor nytte. Vi vil jo helst slippe telefoner eller mail fra kollegaer og filmfolk som forteller om bommerter og faktafeil, vil vi vel? Dessuten tror jeg en filmografi kan gjøre det lettere å se utviklingstrekk og lange linjer. Lange linjer er vel også noe for Filmsalongen? I Filmsalongen løfter jeg gjerne frem filmer fra 1950 60 tallet, som f.eks. norske komedier. Mange av disse har skuespillerne som kom fra revy-miljøet, ikke sant? De kunne virkelig timing. I arbeidet med å legge programmet er filmografien et godt hjelpemiddel. Til høsten skal jeg blant annet vise Klokker i måneskinn med manus av André Bjerke der Henny Moan har en ledende rolle. I den forbindelse kunne det være fint å intervjue Henny Moan foran visningen. Filmografien gir en rask oversikt over hvilke andre roller hun spilte i. Det er supert, rett og slett! Tidligere har jeg hatt f.eks. Liv Ullmann, Toralv Maurstad, Elsa Lystad og andre i intervjustolen foran filmer hvor de har fortalt om seg og sin filmografi. Du har jo vært med en god stund, hvordan synes du at filmkritikkene har endret karater underveis? Kritikkene blir kortere og kortere. Før kunne man i større grad bruke den plassen man trengte, men i dag må man i langt større grad fatte seg i korthet. I grunnen er det greit. Folk som skal se filmen ønsker jo ikke å bli fortalt hele historien i forkant. Men en vurdering må de få. Så hvordan står det til med dagens norske film? Det lages jo mye bra, da. Dagens norske filmmiljø har mange talenter, mange mennesker med stor ærgjerrighet, som satser hus og hjem, om så det skulle være. Erik Poppe, Bent Hamer, Sara Johnsen, Margreth Olin, Eskil Vogt, Knut Erik Jensen og listen er enda mye, mye lengre. Også på skuespillersiden har vi mange dyktige; Anders Baasmo Christiansen, Bjørn Sundquist, Ane Dahl Torp, dessuten har vi mange gode fotografer i det hele tatt. Og norsk film er populært hos publikum. Norsk og amerikansk film er det vi nordmenn helst vil se. Dine egne darlings Filmer du helst ville sett på den berømmelige øde øya? Jeg måtte hatt med meg to filmer av Ingmar Bergman, Sommarnattens leende og Smultronstället. Andrej Rubljov av Tarkovskij måtte også være med, for ikke å glemme Noen har det hett, med Marilyn Monroe. Når det gjelder norsk film hadde jeg utvilsomt valgt meg Flåklypa Grand Prix. Etter mitt skjønn troner den fortsatt listen som Norges beste film. Dessuten hadde jeg i en slik situasjon sikkert trengt noe å le av. Vi må spørre deg, du som angivelig har signert rundt 10 000 anmeldelser. Hva kjennetegner en god filmkritikk? Den må være underholdende og god å lese, også for folk som ikke har tenkt å se filmen. Jeg skriver for «folk flest», ikke for andre filmfolk. Jeg pleier å si at jeg skriver den første noenlunde informerte reaksjonen på filmen, ikke den endelige dommen. Det hender at jeg har endret mening etter fjorten dager. Eksempelvis? Jeg ble strengere med Kristin Lavransdatter etter hvert. Men som regel går det andre veien. Jeg blir mildere innstilt etter hvert. PER HADDAL (FØDT 1942) Begynte som filmkritiker i Vårt Land i 1966. Hovedkritiker i Aftenposten fra 1978 til 2009. Nå aktuell med månedlig FILMSALONG på Cinemateket. Nylig utnevnt til 1. klasse ridder av St. Olavs orden. FILMSALONGEN Én gang i måneden på Cinemateket i Oslo. Per Haddal velger ut kjente og mindre kjente filmer fra filmhistorien som han presenterer, gjerne sammen med en spesielt invitert gjest. 36

Husker du oldefar? din... det gjør vi... BOKHYLLA.NO www.nb.no

Menneske og maktene Litteraturen gjør historien forståelig. TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: KETIL BORN Det blåser nordavind gjennom Helsinkis gater. Kaféen hvor vi har avtalt å møtes viser seg å være stengt. Ti minutter over tiden dukker Sofi Oksanen plutselig opp fra ingen steder. En vever skikkelse kledd i svart. De runde brillene har regndråper på glassene. Hånden hun strekker frem i en hilsen er kald. Vi trekker inn i nabokafeen. Idet vi beveger oss gjennom lokalet for å finne et passende bord, registrerer jeg flere raske blikk. Det var i 2003 at Sofi Oksanen brakdebuterte med Stalins kyr, en bok som vakte oppsikt langt ut over landegrensene. I 2007 debuterte hun som dramatiker med stykket Puhdistus som ble satt opp på det finske nasjonalteatret til strålende kritikker. Teaterstykket la senere grunnen for romanen Utrenskning som kom i 2008. Denne romanen ble Oksanens store internasjonale gjennombrudd og førte til at hun i 2010 fikk Nordisk Råds litteraturpris, som den yngste forfatteren noensinne. I dag utgis Sofi Oksanens romaner i mer enn 40 land. Da hennes fjerde bok Da duene forsvant ble sluppet i 2012, kom det busslaster med fans for å delta på lanseringsshowet. OPPSIKTSVEKKENDE Sofi Oksanen er en kvinne som vekker oppsikt. Nedover den smale ryggen faller et vell av blå og lilla rastafletter, eller dreadlocks. Det bleke ansiktet er omhyggelig sminket. Klærne er feminine og personlig sammensatt. Hun har tidligere selv beskrevet seg som en svært forfengelig person, med svakhet for høye hæler og korsetter. Estetikken er viktigere enn det praktiske, skal hun ha uttalt. Hun har også gitt uttrykk for at hun er lei av å snakke om hvordan hun går kledd og hvordan hun ser ut. Hun henger av seg kåpen og setter seg ved kafébordet. På veggen over henne renner gult lys fra en sprukken lampeskjerm. Det bleke ansiktet glitrer. Hun legger hendene på bordet. De smale håndleddene er smykket med svarte blonder. KRENKELSER Med estisk mor og finsk far, står Sofi Oksanen med en fot i begge disse landene. Gjennom sin estiske bakgrunn har hun selv erfaringer om hvordan sovjetkulturen krenket det estiske. Både i debutboken Stalins kyr, i Utrenskning og i Da duene forsvant handler det om hvordan makten og maktens grep virker inn på livet til vanlige mennesker. Blant dem som har nærlest Oksanen er psykiater Finn Skårderud som peker på hvordan Oksanen både i debutboken Stalins kyr og i Utrenskning drar paralleller mellom det å være kvinne og det å være Estland. En kvinne kan oppleve å miste kontrollen over sin egen kropp, gjennom vold, angst eller spiseforstyrrelse, og den estiske kroppen ble kontrollert av det sovjetiske. Selve tittelen Utrenskning kan vise både til deportasjon til Sibir og til vaskemanien den eldre estiske bondekonen synes 38

39

besatt av i et forsøk på å fjerne følelsesmessig og symbolsk skitt. Estiske Aliide har betalt en høy pris for å overleve gjennom sovjetmaktens okkupasjon i 1940- og 50-årene. Den mishandlede og forslåtte unge kvinnen hun en dag på begynnelsen av nitti-tallet finner på sin egen gårdsplass viser seg å være hennes egen søsters datterdatter. Også denne unge kvinnen er et offer. I et håp om et bedre liv i Vesten er hun blitt offer for brutal menneskehandel. Utrenskning er en historie om kvinner i krig, og også en historie om vold og overgrep gjennom ulike tider, med ulike styresett og under ulike rådende dogmer. Også i den siste boken, Da duene forsvant, er handlingen lagt til Estland under og etter andre verdenskrig. I 1941 jages sovjetmakten ut av landet og tyskerne blir de nye okkupantene. Tre år senere gjenerobrer sovjetstyrkene makten. På 1960-tallet er kommunistregimet fast etablert med sitt nett av kontrollører og overvåkere. Å skrive er politikk, sier Oksanen. Gjennom litteraturen gjøres historien forståelig. Menneskene og menneskenes skjebner kommer nært på en helt annen måte enn gjennom historiebøkene. Aleksandr Solsjenitsyn bøker fra Sibirs GULags leirer hadde en stor innvirkning på hvordan Vesten så på kommunismen og Sovjetunionen. Skjønnlitteraturen tilfører emosjoner. Estlands historie er for mange et ukjent kapittel. Historiske oppslagsverk er ikke spesielt godt lesestoff, og forteller aldri hele historien. Estlands historie er neppe av den sorten som vil ha interesse for Hollywood. Selv har jeg alltid vært interessert i historie, og finner det tilfredsstillende å skrive bøker hvor jeg får brukt denne interessen. Jeg skriver om det som opptar meg, om det som skjer i verden og det jeg synes burde få mer oppmerksomhet, oppsummerer hun. UNIVERSELL UNDERTRYKKELSE Bøkene til Sofi Oksanen er blitt oversatt til en rekke språk blant annet til meksikansk. Selv er hun ikke overrasket over at bøkene hennes med preferanser til estisk, finsk og russisk historie føles allmenngyldige. Diktaturer er de samme uansett hvor i verden de befinner seg. Okkupasjon, undertrykking, minoritetsproblematikk. Alt dette er universelle spørsmål, sier Oksanen. Over hele verden er mennesker stort sett opptatt av de samme tingene rettferdighet, fred, frihet. Problematikken rundt diktatur er like mye et internasjonalt problem, som det enkelte lands problem, sier hun. I bøkene hennes møter man ofte personer i ekstreme situasjoner. Menneskene er sammensatte personligheter. De færreste er udelt sympatiske. «Unhappy people is a story» skal hun en gang ha uttalt. Ingen mennesker er født onde, sier hun. Og mennesker kan utføre de grusomste handlinger med den aller beste hensikt. For å forså menneskene må vi også forstå den tiden de lever i, hvilke regler og dogmer man er prisgitt. For de fleste handler det rett og slett om å overleve. E-BØKER Det viser seg at Sofi Oksanen er en varm tilhenger av e-bøker. Om e-bøkene hadde fantes den gangen Sovjetunionen kollapset, ville kanskje verden sett annerledes ut i dag, undrer hun. I det tidligere Burma var sensuren omfattende. Bibliotekene lignet mer på museum. Dagens e-bøker gjør at informasjonen blir lettere tilgjengelig, også i land hvor det hersker streng sensur. E-bøkene vil også gjøre det lettere for bibliotekene rundt verden rundt å oppdatere boksamlingen sin. I mange bibliotek rundt omkring er boksamlingene håpløst utdaterte. I bokhyllene står fortsatt de gamle historiebøkene skrevet med brillene til datidens makthavere. I bokhylla.no er flere av hennes bøker tilgjengelige, noe Sofi Oksanen synes er aldeles ypperlig. At bøker er lett tilgjengelige når som helst og hvor som helst er noe hun betrakter som et gode. Men hun er også tilhenger av det fysiske biblioteket. På sin offisielle facebookside ligger bilder fra flere bibliotek, blant annet biblioteket i Halssila i Jyväskylä. I Finland har vi et godt utbygget biblioteksystem. Jeg, som alle andre finske barn, hadde kort vei til mitt lokale bibliotek, nikker hun. Det er viktig å ha et bibliotek i nærheten. Jeg leste mye. Jeg leste alt, sier hun. Jeg gikk gjennom hele biblioteket. Og lesingen vekket forfatteren i deg? Jeg tror jeg var rundt seks da jeg bestemte meg for å bli forfatter. Men det var en hemmelighet. Det kunne ikke falle meg inn å fortelle det til noen. Med bøker utgitt i mer enn 40 land senere er det lenge siden hemmeligheten sprakk. 40

SOFI OKSANEN (f. 1977) er oppvokst i Jyväskylä i Finland, og har finsk far og estisk mor. Hun har studert litteraturvitenskap og teaterdramaturgi. UTGIVELSER: Romaner: Stalins kyr (2003) Baby Jane (2005) Utrenskning (2008) Da duene forsvant (2012) Drama Puhdistus (2006) High Heels Society (2008) Litterære priser 2013 Svenska Akademiens nordiske pris 2010 Nordisk Råds litteraturpris 2010 Prix Femina 2009 Runebergprisen 2008 Finlandiaprisen Kilde: Oktober Forlag 41

Menneskene i forgrunnen gir et godt perspektiv i tegningen samtidig som det dokumenterer at de faktisk var der. Dette er jo lenge før fotografiets tid. 42

De kolossalske Jotunfjelde med den evige Snee og de blaaende Gletschere minner fra en fjellreise i 1820 Da de unge studentene Keilhau og Boeck i 1820 la ut på vandring i Jotunheimen for å utforske det som til da hadde vært «det hvite felt på kartet», var de ikke bare utrustet med tau og øks, men også med pensler og fargeskrin. TEKST: ANNE MELGÅRD, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Geologen Baltazar Mathias Keilhaus (1797 1858) tegninger og akvareller fra vandringen i Jotunheimen skulle senere inspirere både den vitenskapelige og kunstneriske utforskingen av dette fjellområdet som fulgte utover på 1800-tallet. Hans beretninger fra fjellreisen i aviser og vitenskapelige tidsskrifter vekket også nysgjerrigheten blant borgerskapet i Christiania for dette til da ukjente fjellområdet. Reisefølget til Keilhau var den 22 år gamle medisinerstudenten Christian Peter Bianco Boeck. Selv var 43

Utsnitt av kartskisse tegnet av Keilhau. Her har han markert i hvilken himmelretning han har malt de ulike akvarellene. Midt på kartet over et hvitt område har han skrevet «Jotun Fjelde». Keilhau 23 år og bergkandidat. Begge var innskrevet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Den tredje i følget var nok leid inn for turen; den garvete reinsdyrjegeren Ole Urden fra Øystre Slidre i Valdres samt hans kløvhest. UKJENT LAND Målet for de to unge studentene var et terra incognita: «Det nordvestligste Aggershuus og en deel af det tilstøtende Bergenhuus Stift gjemmer en paa vore Korter og i vort Lands Beskrivelser hidtil ubekjendt Strækning af omtrent 150 geogr. _ Miles Areal», skrev Keilhau. Midt i hjertet av Sør-Norge fantes fortsatt i 1820 et hvitt felt på kartet, i hvert fall ukjent for «den civiliserede Verden». Området ble riktignok hver sommer benyttet av jegere og driftekarer fra de nærliggende dalene, men de holdt seg til dalbunnen. Keilhau og Boeck søkte seg mot toppene: «der er grundet Formodning om, at Landets høieste Puncter dølge sig mellem denne frygtelige Egns evige Snee og Iismasser». At de søkte seg hit, skyldtes ikke bare vågemot og nysgjerrighet, drivkraften var like mye et sterkt ønske om kartlegging og oppmåling av fjellområdet. Som geolog var Keilhau særlig interessert i bergartene, og etter reisen i 1820 publiserte han lange artikler om sine geologiske funn og teorier blant annet i Budstikken i 1820 og senere i Magazinet for Naturvidenskaberne i 1823. Keilhau var trolig den første som brukte navnet «Jotunfjelde», en fornorskning av «det tyske Ord Riesengebirge et Navn, som straks kom i Brug og senere bleven beholdt», skriver historikeren O.A. Øverland i Jotunheimens Opdagelseshistorie fra 1896. STABASIØST Den 12. juli 1820 besteg gruppen på tre «Mugnafjeldet» som ligger på nordsiden av Bygdin. Ut fra hvordan Keilhau fremstiller Knutholstinden var de nok på det som i dag kalles Austre Kalvehøgde, 2178 moh. Her malte Keilhau akvarellen «Udsigt mod Vest fra Mugnafjeldets 6750 Fod høie Snebræe». I forgrunnen har han skildret seg selv malende til høyre mens Boeck sitter i midten og gjør notater. Ole Urden, kledt i hvit ullfrakk, er i gang med å bygge en solid varde. Den digitale versjonen tillater nærstudium, og det er imponerende hvor detaljert 44

Keilhaus tekst på akvarellen: «Snee- og iisbedækte Alper i Indre Sogn paa Grændsen af Aggershuus Stift. (Fra en Top i Koldedalen d. 14de Jul.1820)» Carpelans malte noen år senere en akvarell som er en mer dramatisert utgave av Keilhaus opprinnelige skisse. På steinene i forgrunnen har han tegnet inn kartskisser. 45

Første side av plansjeverket har en vignett med tekst av Keilhau: «Reiseselskabet er udrustet med Reb, Stænger og Øxe til at bestige Bræerne.» Bak personene ses Lodalsbreen med tinden Lodalskåpa kneisende i horisonten. Dette var en av toppene som ble besteget underveis. Keilhau utførte akvarellen. Særlig tatt i betraktning at bestigningen av fjellet til dels hadde vært strabasiøst: «Op imod det Øverste blev Sneen blødere, og stundom sank vi ned i den til Armene.» Fra «Mugnafjellet» hadde de vestover sett en særpreget tind, med en svart litt skjev spiss. Og to dager besteg de denne toppen som de første: «Det lyktes os at bestige den høie Tind, som hæver sin sorte Væg nesten lodret op af Sneen om dens Fod.» Dette er tinden som i dag kalles Falketind, 2067 moh, som den gang var navngitt «Koldedalstinden». Keilhau hadde riktignok først vært oppe på Snøggeknosi, 1739 moh, hvorfra han malte en akvarell av det mektige fjellmassivet Hurrungane. DRAMATISK Nedstigningen fra «Koldedalstinden» skjedde ikke uten dramatikk og Keilhau publiserte senere en svært dramatisk fortelling i Budstikken. De hadde kommet vekk fra hverandre og Boeck kom ned mange timer etter de to andre: «Han kom drivvaad, yderst udmattet, just da alt Haab begyndte at forsvinde.» Deretter gikk ferden videre mot Fortun og Helgedalen, så over Sognefjellet til Lom og tilbake til Valdres. Etter hjemkomsten til Christiania gledet Keilhau sin reisefelle Boeck med «et Album smukt udførte kolorerede Haandtegninger, hvori Fjeldvandringen var malerisk fremstillet». Albumet besto av åtte blad i liggende format på ca 23x33 cm. Det utgjør de første ni digitale bildene av plansjeverket som har signaturen NB Ms.fol. 1247. Her er også 22 skisser, hvorav de fleste av Keilhau, men også av Boeck og den finsksvenske tegner og kartograf Wilhelm Maximilian Carpelan (1787 1830) samt et kart. Dette enestående plansjeverket ble i 1890 innkjøpt av det daværende «Universitets-Bibliotheket» (UB). Det ble da omtalt som «Alpe-Vuer». TIL UNIVERSITETSBIBLIOTEKET Hvordan dette plansjeverket kom til UB, har vært interessant å finne ut av. Jeg kom på sporet ved et tilfeldig søk på «Keilhau» i den digitale versjonen av registeret til Den Norske Turistforeningens (DNT) årbøker. I årbøkene fra 1891 og 1892 kunne man lese 46

Carpelans bearbeiding av Keilhaus skisse fra 12. juli 1820. Denne er mer statisk og viser tydelig at kunstneren ikke selv har vært på toppen. Men Carpelan har med de første avtrykk etter mennesker på denne toppen; ett flyktig i form av fotspor i snøen og så varden som kan være der fortsatt i dag. at Turistforeningen mot enerett til reproduksjon i 50 år ga et bidrag på 200,- kr til innkjøp. I arkivet etter UB i Oslo, oppbevart på Riksarkivet, finnes en kvittering datert 29. juli 1890 undertegnet «Archivarfuldmægtig» Otto Gr. Lundh som lyder: «Undertegnede erklærer herved til Universitets-Bibliotheket at have solgt sin Samling af Akvareller og Tegninger fra en Fjeldreise i 1820 af B. M. Keilhau (paa hovedheftet betitlet Alpe-Vuer ).» Salgssummen var 1000,- kr. som omregnet til 2014-kroner nærmer seg 70 000,- kr. INSPIRERTE KUNSTNERE «Oppdagelsen av fjellet» var tittel på en utstilling på Nasjonalmuseet vinteren 2008. Flere av akvarellene var utstilt her og behørig omtalt i utstillingens katalog som hovedsakelig er skrevet av Nils Messel. Utstillingen viste tydelig hvordan Keilhaus tegninger og akvareller fikk stor betydning for kunstnernes senere blikk på og skildring av Jotunheimen, ikke minst for kunstneren Johannes Flintoe (1787 1870). Via nb.no kan man ytterligere studere og beundre plansjeverkets detaljer. KILDER: NB Ms.plv. 1247: Keilhau, B.M.: «Erindring af Fjeldreisen i 1820. Tilegnet min Ven Boeck. Keilhau. Christiania 1821.» [finnes NBdigital] Keilhau, B.M. 1820: «Nogle Efterretninger om et hidtil ubekjendt Stykke af det søndefjeldske Norge.» I: Budstikken. Et Ugeblad af statistisk-oekonomisk Indhold. Anden Aargang. 1820. No. 40 og 50, s. 395 400. [foreløpig kun mikrofilm] Lundh, Gregers Fougner 1823: Hurrungerne. I: Magazinet for Naturvidenskaberne. Første Aargangs første Bind. Udgivet af Professorerne G.F. Lundh, C. Hansteen og H.H. Marchmann. Messel, Nils 2008: Oppdagelsen av fjellet. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo. [finnes NBdigital -lesesal] Øverland, Ole Andreas 1896: Jotunheimens Opdagelseshistorie. Centraltrykkeriet, Kristiania [finnes NBdigital] DNTs årbøker og register [finnes NBdigital] Arkivet etter Universitetsbiblioteket i Oslo er i Riksarkivet: RA/S-4102 47

Tett på Penselstrok på penselstrok er brukt for å få fram ljos og skugge og små detaljar i klesdraktene til personane på akvarellen. Sjølv om du ikkje har tilgang til originalen kan du no studere Keilhaugs akvarellteknikk ned til minste detalj. TEKST: MERETHE MYRVANG 48

Biletvisingstenesta i det digitale biblioteket gir deg høve til å zoome inn og sjå ting du normalt ikkje ville lagt merke til i ei digital vising av eit objekt: Ibsens lette skjelving på handa da han skreiv Et dukkehjem, ein kaffiflekk på eit gammalt telegram, eller som i dette tilfellet Keilhaugs presise penselbruk. Nasjonalbibliotekets arbeid med å utvikle ei dynamisk biletvisingsteneste involverer samarbeidspartnarar som British Library, Stanford University, Oxford University og det franske nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket har hand om ei stor mengd digitale bilete. Alt som ikkje er lyd eller film blir lagra som bilete i vårt digitale sikringsmagasin: bøker, aviser, handskrifter, fotografi lista er lang og mengdene ufatteleg store. For å handtere lagringa og samtidig gi brukarane ei god visingsteneste hadde vi behov for ei ny, teknisk løysing, seier seksjonsleiar i avdeling for digital bibliotekutvikling, Svein Arne Brygfjeld. Vi tok til å eksperimentere med biletformatet jpg2000 for nokre år sidan. Da var det lite kjent og lite brukt, men vi valde å pulsere litt på kanten og utvikla ei teneste som var radikalt annleis enn andre biletvisingstenester på nett. Den tradisjonelle metoden opererer med mange ulike filformat til ulikt bruk. Vi bruker berre ei høgoppløyseleg jpg2000-fil. Ho er fleksibel og gjer det mogleg for ein brukar å dra ut akkurat den informasjonen han er på jakt etter. Det opnar for heilt nye moglegheiter for forskarar og andre som ønskjer å studere materialet, utan å måtte ha tilgang til originalen. I tillegg vil det teknologiske utviklingsarbeidet på tvers av institusjons- og landegrensene bidra til at publikum kan søkje i eit enda større omfang av materiale. Delingskulturen som Nasjonalbiblioteket er ein del av, opnar heilt nye dører for brukarane, og det tilfører oss potensielt tusenvis av utviklarar som dreg i same retning, avsluttar Brygfjeld. 49

Enig og Tro til Dovre falder 1814. Framstilling av maleriet «Eidsvold 1814» av Oscar Wergeland (1844 1910). Kunstner: ukjent. Utgiver: C. A. Erichsen (Christiania). 1914 Alt på eitt brett I år feirar vi Grunnlovas 200-årsjubileum. På Nasjonalbibliotekets ressursside finn du relevant materiale knytt til jubileet. JON ARILD OLSEN, AVDELINGSDIREKTØR, NASJONALBIBLIOTEKET Grunnlovsutkastet, postkort som sette i scene visuelle uttrykk for det nasjonale, propagandaskrift frå den svenske kongen, aviser, kart og notetrykk. Lista over materiale frå Nasjonalbibliotekets samling som kan knytast til Grunnlova og grunnlovsjubileet, er lang. Mykje av dette er no digitalisert og samla på ei eiga ressursside. Sidene gir eit raskt oversyn over relevant materiale i Nasjonalbibliotekets samling med særleg fokus på det som er digitalisert og fritt tilgjengeleg, for eksempel filer av fotografi i trykkvalitet som kan lastast ned og brukast fritt. Føremålet er at andre institusjonar og organisasjonar skal nytte seg av Nasjonalbibliotekets samling i eiga formidling, og gjerne utvikle eigne tenester som byggjer på den. Med samlinga som utgangspunkt skal Nasjonalbiblioteket vere ein nasjonal ressurs for andre institusjonar innan forsking, utdanning og kultur. Målet er at ressurssidene blir tilgjengelege på eit tidleg tidspunkt, slik at dei kan brukast i planlegginga av formidlingsaktivitetar i andre institusjonar. Ein avgjerande føresetnad for å lage ei ressursside er at det finst digitalt materiale som kan gjerast fritt tilgjengeleg. Dette er ikkje alltid tilfelle for markeringar og jubileum for personar og hendingar av nyare dato. Så langt er det laga ressurssider i samband med Røysterettsjubileet 2013 Norsk bibliotekhistorie 2013 Grunnlovsjubileet 2014 50

Kartet som kilde Seilingsleder, militære anlegg og gatenett. For den svenske kongen ble kartlegging av den norske hovedstaden høyt prioritert da Norge kom i union med Sverige. TEKST: BENEDICTE GAMBORG BRISÅ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET Opp igjennom århundrene hadde ikke Sverige direkte tilgang til geografiske opplysninger om Norge, spesielt ikke til opplysninger som gjaldt militære forhold. Dette endret seg da Norge kom i union med Sverige i 1814, og allerede i 1816 ga den finsk-svenske kartografen Hagelstam ut et kart over Christiania. Kartet er svært detaljert, det var faktisk datidens beste kart over den norske hovedstaden. I tillegg til å vise området rundt Christiania, blant annet den militære ekserserplassen på Etterstad, er det øverst i hjørnene tegnet to små bikart; det ene viser gatene i Christiania, det andre viser de militære bygningene på Akershus festning. Kartet viser de største gårdene i det som den gang var Aker samt oppgir hvor veiene som går ut av byen fører hen. Kartet er ikke et rent landkart, det har også med noen typiske sjøkartopplysninger, slik som vanndybder og ulike seilingsleder inn til byens havn. Oslo, det vil si det vi i dag kaller Gamlebyen, brant i 1624. Kong Christian 4. bygget ikke opp byen på samme sted, men valgte å plassere den nærmere Akershus festning. Den nye byen oppkalte kongen etter seg selv; den fikk navnet Christiania. Oslonavnet levde likevel videre på mange kart, slik som på Hagelstams kart. O.J. Hagelstams Karta öfver Staden Christiania i Norrige och Trakten der omkring er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets ressursside for Grunnlovsjubileet 1814 2014. Der finner du også flere andre kart fra samme tidsperiode. 51

Kjør debatt! Bibliotekene er viktige møtesteder Nye bevilgninger, nye kutt. Men kulturminister Thorhild Widvey (58) har så visst tid til å lese mens hun utformer bibliotekpolitikken for de neste årene. TEKST: INGA RAGNHILD HOLST, FOTO: EVY ANDERSEN Da kulturministeren var liten jente, måtte hun være musestille når hun gikk inn på biblioteket på Torvastad på Karmøy. Rektor på barneskolen var bibliotekar. Han var fryktelig streng. Utvalget var dårlig, og det var ikke så mange gode råd å få. Men hun lånte da bøker. Så var det å liste seg ut av den støvete filialen. Sånn var bibliotekene min generasjon vokste opp med. Man måtte være stille og ikke forstyrre. Det var lite begeistring. Det håper jeg blir forandret i framtidens bibliotek, sier kulturminister og øverste sjef for alle landets bibliotek, Thorhild Widvey (H) til NB21. Det er nye koster i Kulturdepartementet nå. Widvey har for lengst byttet ut forgjengerens malerier. Og dessuten reversert lover og omrokert i budsjettene. Forandring skal her bli. KJØR DEBATT! Kulturministeren henter seg inn. Jeg vil ikke oppfordre til at folk skal bråke i bibliotekene. Men bibliotekene skal være viktige møtesteder for barn, ungdom og for folk flest. Hun trekker fram Drammen bibliotek og Sølvberget som eksempler på vellykkede bibliotek. Drammen bibliotek er fascinerende med sine flotte soner der ungdom kan sette seg ned. Ikke inne i en mørk krok, men vendt ut mot en åpen plass, mot folket. Det er vakkert. Biblioteket har lagt til rette for at folk skal ville komme dit. Jeg likte også biblioteket i Sølvberget i Stavanger. Jeg opplevde det som en møteplass med god stemning. Bibliotekene kan også brukes til andre kulturformål, mener kulturministeren. Ikke minst som debattarena, i tråd med den nye formålsparagrafen i bibliotekloven. Formålsparagrafen pålegger bibliotekene å være et møtested for offentlig samtale. Nettopp i Stavanger fikk man i vinter teste ut grensene i paragrafen da en gruppe som kaller seg Borgervernet Stavanger, krevde å få holde et folkemøte i biblioteket. Gruppen er motstander av at det skal komme et nytt asylmottak i Stavanger. Den frie tenkningen og ytringsfriheten er viktig. Vi skal aldri være redde for å debattere noe tema. Men det er opp til kommunene som eier bibliotekene å bestemme tema og innhold. Det er hvert fall ikke noe som kulturministeren skal legge seg opp i. Men hvordan gikk det i Stavanger, vil ministeren vite. Biblioteksjefen sa ja. Leder for biblioteket på Sølvberget kulturhus, Marit Egaas sa til NRK at åpne debatter kan få trollet ut i sola så det sprekker. Det tror også Widvey på. Det er viktig for meg og vi har bevilget 12,1 millioner kroner til prosjekter som fremmer biblioteket som åpen debattplass. Midlene ble lyst ut og 62 prosjekter over hele landet har fått støtte. ENKELTMENNESKET SAK Det er mye mer enn bibliotek på statsrådens agenda. Kultur er et bredt felt. Det er spill- og mediepolitikk, kirke, livssyn, kunst, kulturhus, idrett og frivillighet. Statsråden snakker i lysets hastighet. Hun har enda et møte om bare en halvtime, til tross for at alle som jobber i departementsbygningen i Akersgata for lengst har gått hjem til middag. Nå er det bare henne og den skiftarbeidende pressevakten igjen. Hun ser ikke engang trøtt ut, der hun sitter uten en skrukk i verken 52

DEN LESENDE MINISTER: Thorhild Widvey (58) humrer over tegneserieforfatter Steffen Kvernelands strek. buksedress eller tungen. Det er kanskje dette tempoet som har gitt en cv lengre enn en stortingsproposisjon. Widvey har utdannelse fra både idrettshøgskole og BI. Hun har hatt alle politiske poster man kan ha i Norge, med unntak av stortingspresident. Widvey har vært stortingsrepresentant, statssekretær i to departement, og olje- og energiminister i Bondevik-regjeringen. Men hun har også rukket å ha ikke-politiske jobber. Hun har jobbet som idrettsleder og som markeds- konsulent i Rica. Ikke minst har hun hatt styreverv i tretti store bedrifter og organisasjoner, blant annet Aker Drilling og Sjømannskirken. To barn har hun også fått. Men lesing får hun tid til. Det er kjekt å ha med bøker over alt. Før feriene plukker jeg gjerne med noen go bøker. Men jeg er ikke typen som ligger på stranden og leser krim. Ministeren sier at mange spør henne om hvilke bøker som gjør inntrykk på henne. 53

Jeg er mer fascinert av menneskene jeg møter. Derfor elsker jeg biografier. Gjerne flere biografier om samme person, som for eksempel om John F. Kennedy. Nylig møtte jeg den tidligere Secret Service-agenten Clint Hill, som jobbet for Kennedy-familien. Da leste jeg biografien «Mrs. Kennedy and Me». Men om bøkene ikke har forandret livet hennes, så har noen forandret retningen i det. Jeg leste Anne Franks dagbok som ung. Den handlet om enkeltmenneskets sak. Det at hun hadde det så vanskelig, skjerpet min rettferdighetssans gjennom barne- og ungdomsårene. Og hun fryder seg også politisk over Jan P. Syses taler. Jeg kjenner meg igjen i hvert kapittel. Det har med den politiske forankringen å gjøre. Den tidligere statsministerens taler ble samlet av hans familie og utgitt i bokform med tittelen «Ta ikke den ironiske tonen. Tanker og taler av Jan P. Syse» i 2003. BOKLOVREVERS Litteraturpolitisk ser det ut til at statsrådens agenda er temmelig full. Forgjenger Hadia Tajik (Ap) fikk ros for effektivt å ha fremmet en ny boklov som blant annet skulle sikre fastpris på nye bøker. Den er like effektivt stoppet av den nye regjeringen. I tillegg er det kuttet 5,3 millioner kroner i Kulturrådets innkjøpsordning. Litteraturordningene under Kulturrådet skal gjennomgås og fornyes før 2015. Jeg har registrert at mange biblioteker ønsker selv å bestemme hvilke bøker de skal motta. Ettersom jeg forstår har ordningen vært en krumtapp for å nå litteraturpolitiske mål, men vi ønsker å se på hva som virker og hva som ikke virker. Og kan noe forenkles? Vi vil også se på hvordan den digitale utviklingen påvirker de innretningene vi har. E-bøker er på full fart vei inn i Norge, også på mange biblioteker. Men det betyr ikke at alt forandres. Noen av vanene våre beholder vi en stund til. Selv om vi får e-bøker, liker vi å bla i bøker, notere og streke under sitater og referanser vi skal huske. Det var kanskje dette Widvey lærte da hun listet seg ut med bøker fra filialen på Torvastad? CV Thorhild Widvey er fra Torvastad i Rogaland. UTDANNELSE: Idrettshøgskole i Århus og BI. Diverse studier og programmer på BI, blant annet Master of Management-programmet Det verdiskapende styret. POLITISK: I 1979 ble Widvey valgt inn i Karmøy kommunestyre. Hun var da 23 år gammel. Ti år senere fikk hun plass på Stortinget. Fra 2002 til 2004 var hun statssekretær i Fiskeridepartementet og i Utenriksdepartementet. I 2004 tok hun jobben som olje- og energiminister i Bondevik II-regjeringen. YRKESERFARING: Widvey har jobbet med psykisk utviklingshemmede i kommunen, idrettsleder og markedskonsulent for Ricakjeden. Hun har sittet som styremedlem og styreleder i en rekke private og børsnoterte selskaper. PRIVAT: Gift med Osvald Bjelland, to barn. LESER: Biografier om internasjonale kapasiteter. Er glad i Kolbein Falkeids dikt. Kilde: Regjeringen 54

Tre millioner sider senere Stortingsforhandlingene er en sentral og mye brukt kilde til norsk historie. Tre millioner sider er digitalisert og gjort søkbare på nett. En av dem som ser stor nytteverdi i den nye tjenesten er kunstsosiolog dr. philos. Dag Solhjell. I årene 2002 2005 var jeg fast gjest på Stortingsbiblioteket. Jeg holdt på med å studere statens kunstpolitikk fra 1814 til 2006, og hadde valgt å legge stor vekt på å bruke stortingsdokumenter som kilde. Det var proposisjoner og meldinger til Stortinget, innstillinger til Stortinget og Stortingets forhandlinger. Jeg fikk god hjelp da jeg startet opp, for å forstå det i og for seg enkle systemet materialet var arkivert etter. Så fikk jeg, med en enestående imøtekommenhet fra biblioteket, lov til å kopiere alt det jeg trengte. Jeg tror jeg har tilbrakt nærmere et helt årsverk for å finne frem til, lese, kopiere og utnytte hele dette enorme materialet. Dette materialet er nå i Nasjonalmuseets bibliotek. Et vesentlig utbytte var å se at Stortinget selv, med sine komiteer og plenumsmøter, var en meget viktig aktør i kunstpolitikken spesielt, og i kulturpolitikken generelt. Stortingsforhandlingene ga meg innblikk i et reflektert, veltalende og innsiktsfullt miljø av meget kultur- og kunstinteresserte personer. Hele bredden av verdifulle kulturpolitiske refleksjoner trådte frem på de tilsynelatende endeløse spaltene med tekst, når man visste hva man skulle lete etter, og hvordan. Når viktige deler av dette materialet nå er digitalisert, kan man med langt mindre tidsforbruk forske på Stortinget som politisk aktør, uansett hvilket politikkområde interessen retter seg mot. Det er nesten så jeg får lyst til å finne på et nytt forskningsprosjekt, bare for å kunne ta i bruk den nye inngangsporten til studiet av Stortingets arbeid. Resultatene av mitt forskningsprosjekt er å finne i «Kunstpolitikkens historie 1814 2006», publisert i fire bind på Unipub i årene 2004 2006. FAKTA Prosjektet har vært et samarbeid mellom Stortingsarkivet og Nasjonalbiblioteket. Tjenesten omfatter Stortingsforhandlinger fra perioden 1814 2001 55

norsk samtidsmusikk til hele verden! NB noter er Nasjonalbibliotekets publiseringstjeneste for norsk samtidsmusikk som ikke er utgitt på forlag. Tjenesten gjør det mulig for orkestre, ensembler, soloutøvere, festivaler og utdanningsinstitusjoner over hele verden å spille ny norsk kunstmusikk. TEKST: RICHARD GJEMS, SEKSJONSLEDER I AVDELING FOR FORSKNING OG FORMIDLING ILLUSTRASJON: DETALJ FRA MAGNE HEGDALS KONSERTSTYKKE I TRE DELER (KLAVER OG ORKESTER) Publisering av norsk samtidsmusikk ble en del av Nasjonalbibliotekets tjenester i 2013. Tidligere var dette en oppgave som lå under MIC Norsk Musikkinformasjon. Forlagsvirksomheten har gjennom flere tiår vært et viktig kulturpolitisk tiltak for å sikre det norske kunstmusikkrepertoarets kvalitet, bredde og internasjonale tilgjengelighet. I praksis omfatter virksomheten inntak av nye verk av profesjonelle komponister, inngåelse av avtaler med rettighetshavere, katalogisering, formidling av katalogen til relevante brukergrupper, samt utarbeidelse av orkestermateriale og noteproduksjon. NB noter omfatter verker som ikke er utgitt på kommersielle forlag, og dette gjør faktisk Nasjonalbiblioteket til den største noteaktøren innen norsk kunstmusikk i dag. FYLDIG NOTEKATALOG Som repertoarsenter for profesjonelle musikere, dirigenter og konsertarrangører i inn- og utland, gjør NB noter tilgjengelig både notetrykk, innspillinger og generell informasjon om komponister og verker for tjenestens brukere. Notekatalogen består av om lag 9000 norske musikkverk fordelt på hele 346 norske komponister (hvorav 250 nålevende). NB noter har en årlig tilvekst på mellom 200 300 verk i året. Dette innebærer at tjenesten produserer og leverer fremføringsmateriale til mesteparten av ny norsk musikk for orkester, sinfonietta og andre større ensembler. I tillegg inneholder samlingen noter til kammermusikk, solo- og vokalmusikk. Alt notemateriale leveres gjennom «publishing-on-demand», der de enkelte musikkverkene trykkes opp etter mottatt bestilling. 56

VIKTIG SAMARBEID Nasjonalbiblioteket samarbeider med Music Norway om tilgjengeliggjøring og promotering av verkene som inngår i NB Noter. Music Norway driftes av Kulturdepartementet, og er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon. Stiftelsen jobber for internasjonal profilering av norsk musikk uavhengig av sjanger, inkludert klassisk og samtidsmusikk. Gjennom sin aktive tilstedeværelse på relevante nettverksarenaer, er Music Norway en viktig samarbeidspartner for markedsføring av NB noter på den internasjonale arenaen. Nasjonalbiblioteket jobber aktivt med å styrke NB noters tjenester gjennom en samordning med bibliotekets øvrige tjenester innen bevaring, katalogisering, formidling og utvikling av digital infrastruktur for forskersamfunn og kulturinstitusjoner. Et aktuelt samordningsområde er formidling av ferdig editerte verker fra forskningsprosjektet Norsk musikkarv. Her vil NB noter etter hvert medvirke til publisering av norsk klassisk musikk tidligere bare tilgjengelig i manuskriptform. DIGITAL PLATTFORM Som en del av styrkingen av NB noter, arbeider Nasjonalbiblioteket i dag med å etablere en egen digital plattform for synliggjøring, markedsføring og salg verkene som inngår NB noter. I denne sammenheng har det blitt opprettet et eget faglig råd for publiseringstjenesten. Rådet skal ha en strategisk og faglig retningsgivende funksjon i spørsmål om videreutvikling og utbygging av noteformidlingstjenesten. Rådet har medlemmer fra Norsk Komponistforening, Norsk musikkarv, NRK Musikkarkivet og Music Norway. For mer informasjon om NB noter, se nb.no/noter eller ta kontakt på epost noter@nb.no.

Komponist på kanten Da Cecilie Ores siste verk «Come to the Edge» ble urfremført på engelsk radio av BBC Singers, fant programverten det betimelig å advare om «a very strong use of language». Verket var dedikert til den russiske popgruppen Pussy Riot og er en hyllest til ytringsfriheten. TEKST: ELIN TINHOLT, FOTO: KETIL BORN Cecilie Ore tar imot i en lys leilighet fylt med bøker, kunst og personlige reiseminner. Vi er interessert i å høre hennes erfaringer med Nasjonalbibliotekets tjeneste NB noter. Cecilie ber oss ta plass i de høyryggede kinesiske stolene rundt kjøkkenbordet. NB noter er helt uunnværlig, sier hun raskt. For norske komponister som ikke har en forlegger, så er denne tjenesten faktisk et være eller ikke være. NB noter gjør det mulig å få trykket noter, og sendt dem til musikere, dirigenter, kor og festivaler. Å gi ut musikk er noe helt annet enn å gi ut bøker. De ansatte i NB noter har ekspertise på hvordan partitur og stemmemateriale skal lages. Det gjør at de kan kontrollere at noter og stemmer er riktig oppsatt slik at ikke et ensemble eller orkester får seg noen overraskelser idet de skal begynne å arbeide med stoffet. Ta bare en tilsynelatende liten bagatell som at musikerne må ha mulighet til å bla uten at musikken stopper opp. Dette sørger NB noter for. NB noter er på mange måter bindeleddet mellom komponistene og den ytre verden, sier hun. Nettopp derfor trenger tjenesten ansatte som mer aktivt kan formidle, distribuere og spre musikken i Norge. Det nytter ikke å ha en masse noter i arkivene. Musikken må ut! Når det gjelder distribusjon av samtidsmusikk til utlandet, har Music Norway allerede oppnådd svært mye, men når det gjelder distribusjon i vårt eget land, er det fortsatt mye som er ugjort. Blant annet bør alle noter ut på nettet for å gjøre musikken mer tilgjengelig. Cecilie Ore forteller at norsk samtidsmusikk er relativt godt kjent i utlandet. Selv har hun nettopp gjort ferdig korverket Come to the Edge! for BBC Singers. Verket, som er dedikert til Pussy Riot, er en hyllest til ytringsfriheten. «If you can t say fuck you can t say fuck the government!» siterer Ore med glimt i øyet den amerikanske stand-up komikeren Lenny Bruce. Jeg er med tiden blitt mer opptatt av tekst og har beveget meg mer mot det musikkdramatiske, sier Cecilie. Nylig la hun siste hånd på den politiske stand-up romansen, eller anti-romansen, Who do you think you are?, som ble urfremført av Eir Inderhaug under Oslo Grieg Festival i mai. Det handler om nettmobbing av kvinner. Mange kvinner opplever seksuell sjikanering og trusler om vold og drap på nettet. Her til lands har kvinner hatt stemmerett i over hundre år, men kampen for å la vår stemme bli hørt er likevel ikke over. Det vil kreve et stort mot å synge dette verket, for teksten er svært heftig og brutal. Men Eir er en utrolig sanger som liker utfordringer! Det blir spennende å se om andre sangere tør å gi seg i kast med dette verket Jeg er usikker, avslutter hun. Tiden får vise om Cecilie Ore får rett i sin bekymring. Uansett, verket oppbevares i NB noter, i påvente av flere modige sangere.

59

Historien om ei (muse)vise 60

Var visa om musene som feiret jul for sterk kost for NRK? Hadde Alf Prøysen et alternativt siste vers i bakhånd første gang «Musevisa» ble presentert? TEKST: ELIN PRØYSEN, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET 61

Illustrasjon av Willie Nordrå hentet fra Musevisa utgitt på Tiden Norsk Forlag i 1949. Mange forbinder Alf Prøysen med jul, og «Musevisa» var faktisk den første julesangen han skrev. Akkurat når dette skjedde, har det vært litt diskusjon om, men det ser ut som 1946 er det korrekte årstallet. Da bodde han fremdeles i Asker hvor han hadde hatt gårdsarbeid under krigen. Rett etter krigen ble han kjent med Mentz Schulerud, som da hadde fått innpass i Kringkastingen. Og det var nok gjennom dette bekjentskapet han ble introdusert for Lauritz Johnson. Johnson hadde ansvar for barneprogrammene, deriblant Barnetimen på lørdag (Barnetimen for de minste lå fremdeles noen år inn i framtida). BARNETIMEN Alf Prøysen ser ut til å ha vært en hyppig gjest i Barnetimen, og noen av opptakene er bevart. Blant annet «Fem unger, en gitar og onkel Alf» fra 12. oktober 1946. Han var altså kjent for barna før «Musevisa» ble kringkastet. Jeg syns det er interessant å se at han omtales som «Onkel Alf» i lørdagsbarnetimen, men dette var nok vanlig den gangen Onkel Lauritz (Johnson) og Tante Sonni (Holtedahl Larsen) hadde ansvaret for programposten. Da Alf begynte i Barnetimen for de minste, ble han omtalt som Prøysen. Det er ikke snakk om noen «barnetime-onkel» her! 62

Til julebarnetimen 1946 bestilte Lauritz Johnson ei spesialskrevet vise, og arbeidet med «Musevisa» var i gang. Det som virker som en enkel begynnelse med «Når nettene blir lange» har krevd mange runder med prøving og feiling, noe de håndskrevne tekstene i Nasjonalbibliotekets Prøysensamling viser. Det er vel ofte sånn at det ligger mye arbeid bak det som virker enkelt. MUS ER JO SKADEDYR I Asker hadde Alf Prøysen blitt kjent med Arnljot Høyland. Han hadde blant annet hjulpet til med utgivelsen av debutsamlingen Dørstokken heme i 1945, og det var hans melodi som seinere ble brukt til «Julekveldsvise». Da bestillingen fra Lauritz Johnson kom, var det Høyland som ble brukt som konsulent. Før visa ble levert i Kringkastingen, møttes de to på jernbanerestauranten på Vestbanen. Og Høyland beskrev møtet slik i et brev til meg: Jeg husker ennå hvor nervøs og oppspilt Alf var over at Lauritz Johnson hadde bestilt en vise til julebarnetimen (1946). Spesielt husker jeg hvor redd han var for at Lauritz Johnson ikke skulle like «Musevisa». Han kommer til å si at «mus er skadedyr, de skal gå i fella,» sa Alf til meg etter å ha framført visa si for meg på jernbanerestauranten på Vestbanen, før han skulle opp i NRK og prøvesynge visa. Han hadde faktisk på toget inn til Oslo fra Asker skrevet en alternativ sistelinje på visa i tilfelle så skulle skje, men den ble det aldri bruk for. Den første framføringen finnes dessverre ikke i NRKs arkiver, muligens fordi det kan ha vært direkte sending. Det tidligste bevarte opptaket er fra 11. februar 1948. Sangen ble spilt inn på plate 21. mars 1949. På plateinnspillingen gjentas ikke refrenget, sannsynligvis fordi sangen da ville blitt for lang for en 78-plate, som hadde makstid på 3 1/2 minutt på hver side. Samme året ble visa gitt ut som bildebok med illustrasjoner av Willie Nordrå. Teksten er også med i Nordahl Rolfsens lesebok, annet bind, 1954. Så nå hadde musene virkelig gjort sitt inntog i norsk julefeiring! ETTERSPILL I 2008 Dette med det alternative sisteverset er det mange som har lurt på. Hvor ble det av? I 2008 kunne Vidar Lønn-Arnesen avsløre at verset var funnet. I store oppslag i blant annet VG fortalte han at verset var sendt i et brev til NRK i 1999 fra Eva Korsbæk, som hadde vært vaskehjelp i NRK etter krigen. Hun hadde funnet det håndskrevne verset i papirkurven og tatt vare på det. Siden flyttet hun til Thailand, og mange år etter sendte hun brevet derfra. VG, Dagbladet og flere medier slo dette opp som en stor nyhet, og Lønn-Arnesen tok det med i Da Capo Julesangbok. Det «alternative» verset lød slik: De feiret julekvelden til det ble langt på natt, men så ble alle spist av en sulten gammel katt. Men ikke bli nå lei deg for alle disse små, de svevde opp til himlen med englevinger på. Når julekvelden feires til neste år en gang, da synger alle sammen en himmelsk julesang. Det ble ganske raskt sådd tvil om dette virkelig var en Prøysen-tekst. Vidar Lønn-Arnesen kontaktet meg for å spørre hva jeg mente. Jeg hadde aldri hørt om dette verset, og jeg syntes heller ikke håndskriften så helt kjent ut. Enden på (muse)visa og oppklaringen kom da Ivar Kalleberg (tidligere NRK-fotograf ) avslørte at det var han som sto bak spøken. Han hadde diktet opp vaskehjelpa, skrevet verset og plantet brevet (med frimerke og påtegnet stempel fra Thailand). Han ville se hvor lang tid det tok før kollegaene i NRK gjennomskuet bløffen. Og det var jo flere enn dem som gikk på limpinnen! Og melodien var ved. Melodien til «Musevisa» er en reinlender som er godt kjent i flere varianter på Østlandet. Den danske komponisten Christian Danning er enkelte steder feilaktig oppgitt som komponist. Danning var tilknyttet Fahlstrøms teater i Oslo fra 1907 til 1911. I 1910 ga han ut denne melodien med tittelen «Midtsommerdansen» som pianonote, og på notetrykket står det «Opnoteret og arrangeret for piano af Chr. Danning». Han har altså nedtegnet melodien og arrangert den for piano. 63

Prøysen Komplett Prøysen skrev konfirmasjonssanger på bestilling den ene dagen og viser for evigheten den andre. Prøysen-bibliografien skal favne hele det rike forfatterskapet. TEKST: ELIN TINHOLT Det er i forbindelse med 100-årsjubileet for Alf Prøysens fødsel at Høgskolen i Hedmark og Nasjonalbiblioteket samarbeider om å utarbeide bibliografien. Her skal stort og smått av Alf Prøysen samles. Visetekster, prosatekster, brev, skuespill alt Prøysen noensinne skrev. I tillegg skal bibliografien inneholde alt andre har skrevet om Prøysen og forfatterskapet hans. På Høgskolebiblioteket i Hamar har universitetsbibliotekar Karianne Hagen ansvaret for å registrere alle stubbene. I nitten år leverte Alf Prøysen korttekster, såkalte stubber, til Arbeiderbladet. Til sammen er det rundt 850 tekster av ulike slag, forteller Karianne Hagen. Noen av historiene bærer samme tittel. For eksempel finnes stubben Godt nyttår i fire ulike varianter. BRYLLUP OG BREV Karianne Hagen forteller at hun leser fotnoter og kildelister på jakt etter skjulte skatter. Og det har saktens dukket opp en og annen overraskelse underveis. Alf Prøysen var en forfatter med en nesten utrolig produktivitet. Folk i nabolaget kom stadig innom når de trengte ei vise til et bryllup eller en konfirmasjon. Og Prøysen sa aldri nei. Han var også en ivrig brevskriver. En av dem han skrev jevnlig brev med var Finn Jørstad i Bergen. Jørstad kom opprinnelig fra Hamar, men flyttet til Bergen hvor han gikk gradene og til slutt endte som disponent i Kløverhuset konfeksjonsfabrikk. Jørstad fikk brev fra Alf Prøysen én gang i måneden de femten årene de var kjent. Karianne forteller at det var gjennom Prøysenårbøkene hun fikk kjennskap til brevvekslingen mellom Prøysen og Jørstad. Prøysenårbøkene, som er blitt gitt ut av Prøysens Venner siden 2002, har vist seg å være en sann skattekiste når det gjelder å finne nytt, kanskje litt sært stoff om Alf Prøysen, sier hun. BUTIKKVISE Historien om visa Prøysen skrev for Kløverhuset er en slik kuriositet. Karianne forteller at Jørstad en gang spurte om Alf Prøysen ikke kunne skrive ei vise han kunne trykke på en timeplan som skulle deles ut til Kløverhusets kunder? Alf Prøysen skrev visa I bakvendtland som første gang ble trykket på konfeksjonsfabrikkens timeplan. Alf Prøysen tok selv turen over fjellet til Bergen for å opptre i Kløverhuset da timeplanen med sangen var ferdig, noe som førte til fullstendig kaos i konfeksjonsutsalgets lokaler. Heller ikke da Jørstad ba Prøysen skrive en liten tekst til datteren Vibecke, var det nei i Prøysens munn. Vibecke er stor og kan telle til fem, men Jannicke kan ikke. Vibecke er vilter og kan være fryktelig slem, men Jannicke kan ikke. Vibecke kan tegne og danse på tå og strekke seg langt for litt hyllest få og dette syns Jannicke slett ikke er til å forstå for Jannicke kan ikke. Men venner det er de og leker med bøtter og spann, og baker og detter og leker med vann. Får Vibecke skylden for alt, tar hun det som en mann, og pappa han kan passe seg han for pappa kan ikke engang det Jannicke kan. Denne teksten fant jeg i Prøysenårboka fra 2006 hvor Prøysen-kjennerne Knut Imerslund og Per Kristian Guntvedt var redaktører, forteller Karianne. Å få totaloversikt over Prøysens produksjon er en utfordring. Selv tok han heller ikke så godt vare på det han skrev, og han daterte for eksempel ikke brevene sine. 64

Foto: Erik Berg, Det Norske Teatret Prøysens eneste roman, Trost i taklampa, kom i 1950. To år senere gikk «gapatrosten» Gunvor Smikkstugun til teatret, og senere fulgte både film og musikal. I forbindelse med Prøysen-jubileet setter Det Norske Teatret nok en gang opp det populære stykket. Opprørske og sårbare Gunvor spilles av Charlotte Frogner. I tillegg til Nasjonalbiblioteket samarbeider Høgskolen i Hedmark også med Prøysenhuset. Herfra har Karianne fått låne komplette utgaver av blader hvor Prøysen var fast bidragsyter, som Kooperatøren og Magasinet for alle. Jeg føler stor nærhet til stoffet, både rent geografisk og også når det gjelder dialekten, sier Karianne. Dessuten er det morsomt å gjenoppdage tekster jeg husker fra barndommen. FOR ALLE Bibliografien er tenkt å være både for forskere og for «folk flest». Her om dagen fikk jeg en henvendelse fra en musikklærer som var på jakt etter en Prøysenvise hvor det handlet om «en bræinnete katt»! Et søk i bibliografien på søkeordet «Katt» ga fem treff blant annet til visa Bånsull som viste seg å være den riktige. Selv om bibliografien ikke er ferdigstilt ennå, så har den nytteverdi. Karianne innrømmer at arbeidet med bibliografien tidvis er altoppslukende. Det forskes og skrives fortsatt mye om forfatterskapet. Bibliografien vokser seg større for hver dag som går. Alf Prøysen er en usedvanlig vital hundreåring, avslutter hun. Søk i Prøysen-bibliografien her: nb.no/bibliografi/proysen 65

Du sk Ut og fly i sommer? Se opp for Alf Prøysen på Gardermoen. Store bannere gjør reisende oppmerksomme på at vi feirer Alf Prøysen i 2014. 25. september åpner Nasjonalbiblioteket utstillingen Pop! Alf Prøysen i alle kanaler. På et bibliotek nær deg ser du kanskje plakatutstillingen med samme navn. Du skal få en dag i mårå... 66

Lyst på noe godt? Reisefeber, men pengelens? Forelsket, men mangler ord? Finn oppskrifter i bokhylla.no Reis i bokhylla.no Det vakreste kjærlighetsdiktet finner du i bokhylla.no