Siri Ødegård og Inger Hobæk

Siri Ødegård og Inger Hobæk GAN Aschehoug

DEL 1 Mediehverdagen Første del av denne boka skal handle om deg og meg og alle de andre i rollen som mediebrukere. Vi skal undersøke hvordan mediedagen til ulike typer av mennesker ser ut, og hva vi bruker de forskjellige mediene til. Og selv om du og jeg er like begeistret for den samme TV-serien, eller leser samme avisa hver dag, er det ikke sikkert at vi har de samme opplevelsene. Her skal vi lære noe om hvorfor det er sånn, og hva som kan være konsekvensene. Målet er at du skal kjenne til og forstå mer av de sammenhengene som er mellom ulike grupper i samfunnet, og det mangfoldet av medier og opplevelser vi utsettes for. Hvordan noe kanskje påvirker deg på én måte, og meg på en helt annen. Men ikke bare det! Dette er også nødvendig kunnskap når du lager dine egne medieprodukter, uttrykk eller «tekster» som den profesjonelle aktøren du etter hvert kan bli. Hvilke medier er det best å bruke for å treffe onkel Petter, eller kanskje lillesøstera di? Hvilke sjangrer eller uttrykksformer skal til for å få Petter eller Pia på kroken? Og ikke minst: I rollen som profesjonell medieprodusent har du makt. Det forutsetter at du har et bevisst forhold til det ansvaret som følger med. Selv om du slett ikke ser for deg en rolle som profesjonell medieaktør, tør jeg påstå at du vil fortsette å bruke medier. Noen vil fordype seg i bøker og tegneserier, forelske seg i film og serier, andre vil leke seg som bloggere og aktive bidragsytere av filmsnutter til YouTube. Første delen av denne boka kan bidra til at forholdet mellom deg og mediene blir et litt annet enn før. Men før vi fordyper oss i mottakerboksen, er det greit å ha helheten i tankene. Et oversiktskart så å si, som viser oss hvor sammensatt og komplisert medievirkeligheten egentlig er. Vi tar utgangspunkt i kommunikasjonsmodellen som du kjenner godt fra før. Så skal vi jobbe oss fram til et mer sannferdig bilde av de prosessene som egentlig foregår.

KAPITTEL 1 Mediekommunikasjon «Møbler for flere hundre tusen euro har de siste dagene blitt stjålet fra barn og unge i Nederland. Ranet blir nå etterforsket av politiet.» Dette var introduksjonen til et nyhetsinnslag i NRK Dagsrevyen, 12.11.07. Men det var ikke ungenes barnerom hjemme i familiens hus som var ribbet for møbler. Det var piksler fra leilighetene de hadde i nettsamfunnet «Second Life». Mange millioner mennesker verden rundt bruker timevis hver dag som en annen enn seg selv i en digital virkelighet. Med egen selvkomponert person og et liv i fellesskap med andre Habbo-typer i Second Life, eller som Super Mario på leiting etter prinsessen i universet. Hva vi skal kalle denne typen mediekommunikasjon, er ikke helt lett å vite. Er du mottaker? Sender? Og enda vanskeligere: Er det egentlig mediekommunikasjon som foregår? Eller er dette bare en ny og avansert form for lek eller ludo? Medieforskere mener det er noe midt imellom: en sammensmelting av den tradisjonelle fortellingen som vi kjenner fra bøker og filmer, og et spill der vi selv kan styre eller bestemme hva som skjer. På samme måte som bøker, musikk, film, TV-programmer og andre tradisjonelle medier blir dataspill omtalt med anmeldelser og terningkast i avisene.

TOGMODELLEN etter kommunikasjonsmodellen for tekniske overføringer av Shannon/Weaver Toget som blir til et helt baneanlegg! I denne boka skal vi lære mest om de ulike delene i en kommunikasjonsprosess knyttet til massemediene. Men alle de nye mulighetene som dukker opp med den digitale teknologien, gjør at de gamle definisjonene på et massemedium ikke alltid er like lett å bruke. Sånn helt umiddelbart kan det for eksempel være lett å tenke at et dataspill eller en fiktiv person du har kjøpt deg i en nettby, er det bare du som styrer. Det er du som er avsenderen av

et budskap. Det er du som skaper en fortelling. Men det er bare delvis sant. Det finnes noen der ute som har laget spillet og funnet på hovedfortellingen. Noen eier nettbyen og har etablert en ramme du må forholde deg til. Det er innenfor denne rammen du er fri til å lage din egen vri. På en måte kan det likne et massemedium, på andre måter ikke. Finnes det for eksempel én eller flere mottakere? Dette er bare ett eksempel på hvor vanskelig det kan være å skille mellom helt klare og ulike medieformer og kommunikasjons-

prosesser. Kanskje vi rett og slett kan si at det ikke lenger finnes helt klare grenser? For når de fleste mediene eller medieformene blander litt herfra og litt derfra etter behov, er det ikke så lett å se hva som er selve budskapet. Hva er mediet, eller distribusjonskanalen, og hva er en reint teknologisk «hjelpe-duppedings»? Hvem er mottaker eller sender, og hvordan er forholdet mellom de to? Poenget er at vi skal kunne vite hva som skjer, uansett hva vi kaller det. Enten vi er produsenter eller brukere, skal vi vite hvordan alle disse ulike delene virker inn på budskapet som blir formidlet. Vi må vite hva det gjør med mottakeren, senderen og det samfunnet de er en del av. Vi trenger altså en metode eller et slags verktøy for å forstå mer om de mediene vi har rundt oss og bruker. Du har lært om prosessmodellen, eller togmodellen. Den er fin å bruke når vi skal undersøke hva slags kommunikasjonsprosess som foregår ved hjelp av ulike medietyper. Alle sendere, mottakere, budskap og medier vi skal bry oss om i denne boka, kan plukkes fra hverandre i like mange deler som denne utvidede togmodellen viser. Først skal vi ha blikket rettet mot selve kommunikasjonsprosessen og et nyttig utvalg av begreper som kan hjelpe oss å analysere og vurdere det som skjer. I løpet av denne boka skal vi ta for oss de andre delene på samme måte etter tur. Tre tradisjonelle kommunikasjonsformer Vi begynner med et sett av begreper du har lært på vg1: Massekommunikasjon Gruppekommunikasjon Personlig kommunikasjon Enveis (som oftest, men ikke alltid) Enveis/toveis Toveis Muntlig, skriftlig eller visuell Muntlig og mediert skriftlig/visuell Muntlig eller skriftlig Offentlig Halvoffentlig/privat Privat Krever et medium Med eller uten et medium Krever vanligvis ikke et medium Profesjonelle sendere (som oftest) Profesjonelle / ikke-profesjonelle sendere Ikke-profesjonelle sendere Mange mottakere Flere mottakere Én eller flere mottakere Lite tilbakemelding Asymmetrisk kommunikasjon Stadige tilbakemeldinger

Alle disse formene for kommunikasjon har sine spesielle særtrekk og forskjellige hensikter. Men hovedmålet for alle er å bli forstått. Det vil si at mottakeren eller mottakerne oppfatter og forstår hva senderen eller senderne mener, hva hun eller han eller de egentlig vil fortelle. Vi vet at personlig kommunikasjon, den som foregår ansikt til ansikt, er det som fungerer best hvis målet er å påvirke mottakeren eller å skape en form for gjensidig relasjon. Derfor ser vi ofte at både gruppekommunikasjon og massekommunikasjon prøver å etterlikne særtrekkene fra den personlige kommunikasjonen så godt det lar seg gjøre. To øyne og én munn «To øyne og én munn på omslaget» er standardoppskriften på et motemagasin. Det blir kalt personifisering. Og du har sikkert opplevd hvordan en telefonselger fra et stort mobilselskap for eksempel sier «Hallo, er det deg, Kari?» når han ringer for å selge deg et nytt abonnement? Det kan nesten høres ut som om en nær venn ringer. Men denne «vennen» har antakelig ikke tenkt å småprate med deg hele kvelden. For egentlig driver han en form for massekommunikasjon. Han vil nå ut til så mange som mulig i løpet av kvelden, i dette tilfellet for å selge noe. Men samtidig vet han at det er lettere å nå fram til deg ved å late som om dere er personlige venner. Det er verre å si nei til en venn. Vi finner det samme i mange TV-programmer når programlederen ser rett på deg og sier: «Nå skal du få bli med meg inn til...» Det er heller ikke tilfeldig at det er to nyhetsankere i NRK Dagsrevyen og i TV 2-nyhetene. Det blir mer personlig på denne måten. De bruker fornavn når de snakker til hverandre. De prøver å late som om dere kjenner hverandre alle sammen. Du og de to nyhetsankerene. Når programledere i andre programmer sitter i godstolen eller i en sofa, er hensikten den samme. De har laget det litt hjemmekoselig for at du skal slappe av, sammen med «gode venner». Men det er fortsatt massekommunikasjon. Er hun sur? I noen former for mediekommunikasjon er det ikke nok å bruke bare ett av disse begrepene. I en chattegruppe, Usenet eller MUDs (muliti-user domains) kan det til og med hende at vi trenger alle

ERLIK {1 ERLIK {1 1} ERLIK {1 ERLIK {1 Erlik magasin nr. 22 2008 kr.40,- HalvpartEn går til selger f e b r u a r 2 0 0 8 k r. 4 0, - H a l v p a r t e n t i l S e l G e r a p r i l 2 0 0 8 k r. 5 0, - H a l v p a r t e n g å r t i l S e l g e r m a r s 2 0 0 8 k r. 4 0, - H a l v p a r t e n t i l s e l G e r a p r i l 2 0 0 8 k r. 5 0, - H a l v p a r t e n g å r t i l S e l g e r Aviser og ukeblader som skal slåss om din oppmerksomhet i bladkiosken, bruker «to øyne og én munn» som virkemiddel. =OSLO har valgt kunstens estetikk for å pirre vår nysgjerrighet. Du kan lese mer om nettbaserte uttrykksformer i kapittel 8. tre for å gi en grei beskrivelse av det som foregår. Men det er likevel noe som skurrer. På en måte kan det kanskje kalles personlig kommunikasjon når du chatter med venner på nett. Dere snakker sikkert om personlige ting, og alle kan sikkert snakke like mye og bestemme hva en skal snakke om. Likevel er det noe som mangler når dere ikke kan se hverandre. Er hun sur, eller? Det kan du ikke se, selv om du kan høre det på stemmen til de du kjenner aller best. Vi kan si at alle ikke-verbale deler av kommunikasjonen må verbaliseres. Deltakerne må oversette eller forklare kroppsspråk og kontekst med ord som mottakeren kan oppfatte. Er det fortsatt personlig kommunikasjon som foregår? La oss se om det finnes en annen måte å beskrive det på. 10

En virtuell møteplass Er det et massemedium når vi ikke kan være helt sikre på hvem avsenderne er? Eller når det er mange sendere, med mange budskap til mange mottakere? Det er fortsatt et massemedium som formidler kommunikasjonen. Men det foregår en ganske annen form for massekommunikasjon enn den vi er vant med fra de tradisjonelle mediene. Mange kaller det den digitale virkeligheten. Et sted der alle kan snakke sammen eller ytre seg med ulike uttrykksformer, der alle kan bli hørt og alle kan delta. Spørsmålet er hva slags type virkelighet vi snakker om. Det kan likne en form for digital offentlighet. Men begrepet «offentligheten» betyr noe mer enn bare det å være sammen og prate om løst og fast. I den offentlige samtalen dreier det seg om saker som angår samfunnet. Kanskje dette virtuelle fenomenet likner mer på det du ville kalle «et sted å henge med venner». En møteplass der det ikke er så viktig akkurat hva vi sier, men at vi er sammen og prater om hverdagslige ting. En sånn vanlig, konkret og fysisk møteplass har mange likhetstrekk med det som foregår i den virtuelle virkeligheten. Vi kan småprate mange ganger om dagen med venner og kjente som vi før bare kunne sende brev til for å holde kontakten med. Det øker følelsen av fellesskap. I denne boka skal vi kalle en sånn type mediekommunikasjon for «virtuelle fellesskap» 1 eller «medierte samvær» 2. Vi skal ta med to viktige poenger som skiller det medierte samværet fra for eksempel det i kantina. Samtalen eller kommunikasjonen du har med de andre, inngår samtidig i et rollespill. Deltakerne kan fritt skape seg en ny identitet og altså være en annen enn seg selv. Du snakker på en måte med en fiktiv rollefigur, uten å være sikker på hvem det er som spiller den rollen. Men det betyr jo at du også kan opptre som en annen. Du kan gi deg selv nye egenskaper og på den måten prøve ut andre sider av deg selv. Ikke bare foran speilet helt alene, men i et sosialt miljø som er mindre forpliktende enn det du har med venner, eller med klassen i kantina. I det medierte samværet er det bare du som bestemmer hva slags forhold du vil ha til de andre i gruppa. Du kan trekke deg ut av det akkurat når du selv vil. 1 Gunnar Liestøl, Terje Rasmussen 2007, Digitale medier. En innføring 2 Espen Ytreberg 2006, Medie- og kommunikasjonsteori OFFENTLIGHETEN brukes for å beskrive de mulighetene som befolkningen har for å diskutere og utveksle synspunkter som angår samfunnet. KOMMUNIKASJONEN i den private sfære er personorientert, og det er ingen formelle regler som bestemmer form og innhold. VIRTUELLE FELLESSKAP eller medierte samvær beskriver uformell kommunikasjon som foregår via et nettbasert massemedium. 11

Du kan lese mer om eierskap og makt i kapittel 13. Når «massen» kommuniserer Hva skjer når det er mange avsendere? Er det da en slags omvendt massekommunikasjon? YouTube kan være et eksempel. Her kan alle gå inn og se på de videosnuttene som er lagt ut. Og det er ikke bare én avsender, det finnes ingen som samler sammen og serverer meg en redigert samling av ulike budskap. Det er rett og slett mange og helt forskjellige sendere, omtrent som i den personlige kommunikasjonen som foregår i kantina. La oss se på et eksempel som viser at det er nødvendig å ha med en ekstra «togvogn» for eierne også i den utvidede togmodellen vår. Du får nemlig to vidt forskjellige svar når du analyserer YouTube og kantinekommunikasjon. Det er noen som eier YouTube! Det er noen som tjener penger på dine personlige budskap. Det er til og med eieren som eier og kan bestemme over budskapet ditt. En viktig påminnelse. Men, la oss fortsette forsøket på å forstå det som skjer. Mange av avsenderne har en spesiell kunnskap de ønsker å dele med deg. Noe jeg kan ha stor glede av, og jeg skjønner raskt at avsenderen kan mye om temaet. Dessuten er han faktisk professor i akkurat det filmen handler om! Men det er ikke nødvendig å kunne noe for å vise fram det man har laget, på YouTube. Alle kan legge ut hva som helst, om det så er naboens store hemmelighet! Og jeg kan se på den. Jeg kan skrive en kommentar på bloggen, eller jeg kan fortelle det videre. Spre ryktet. For egentlig er det kanskje det som er tilfellet? Det kan være sant, det kan være tøys eller direkte løgn. Det er en sjanse jeg tar hvis jeg sender adressen til mine venner. «Jeg vet ikke om det er sant, men jeg så noen (på YouTube? På torget? I skolegården?) som sa at...» Hvem budskapet kommer fra hvem som kan holdes ansvarlig det kan vi egentlig ikke vite. Tid og rom I det virtuelle fellesskapet foregår kommunikasjonen mellom sender og mottaker samtidig, men de er ikke på samme sted. Dette siste er et vesentlig trekk ved massekommunikasjon, og var tidligere det som skilte den fra personlig kommunikasjon og gruppekommunikasjon. Men den nye digitale teknologien har gjort det mulig at disse to kommunikasjonsformene også kan finne sted uten at en er i samme rom. Vi er ikke fysisk på samme sted, ansikt til ansikt, i det medierte 12

samværet. Vi kan ikke gi hverandre en klem, eller flette håret på hverandre mens vi snakker. Og når læreren din legger ut oppgaver på Fronter eller en annen type intranett, og stenger innleveringsmappa kl. 23.00, er det ikke like lett å vise ham at du er nesten ferdig og forferdelig lei deg. Ja visst kan du sende en melding. Men han ser deg ikke! Han kan ikke se at du virkelig er helt knust, og at teksten din bare mangler den aller siste setningen. Denne kommunikasjonen har også mistet den fysiske nærheten. Er det fortsatt gruppekommunikasjon når læreren bruker nettet for å gi en beskjed eller presentere en ny oppgave til hele klassen? Et annet vesentlig trekk ved de aller fleste typer massekommunikasjonen har vært avstand i tid. Budskapet ble formet, produsert og sendt. Tidsforskjellen fra sender til mottaker har variert fra medium til medium og historisk over tid. Fra radioens fortrinn med en stor andel direktesendinger (her og nå!) til filmens og bøkenes lange prosess fra manus til ferdig produkt. I 1958 brukte Sveriges Television fire dager på å få ut nyheten om at den svenske bokseren Ingemar Johansson vant over Floyd Patterson i en kamp i USA. Det ble sett på som svært kort tid for en TV-nyhet. I dag er det et nederlag hvis den ikke går direkte. Det er fortsatt forskjeller, men muligheten for å sende direkte har økt. For de nye digitale mediene er nettopp dette et hovedpoeng. Produksjonen er kjapp, og teknologien gjør det mulig for senderen å kommunisere direkte med mange mottakere, akkurat som læreren gjør med hele klassen din. En sånn mulighet smitter. Den setter på en måte en ny standard slik at tid har blitt et vesentlig poeng også for de andre mediene. Å være «først ute» med en sak gir prestisje. Det er lett å se at avstand eller nærhet i tid og rom endrer den kommunikasjonen som foregår, og gjør det vanskeligere å skille mellom personlig kommunikasjon, gruppekommunikasjon og massekommunikasjon. Tilbakemeldinger Mottakerens manglende mulighet for å gi «feedback» eller tilbakemelding var lenge også et vesentlig kjennetegn ved massekommunikasjon. Den ble beskrevet som enveis kommunikasjon. Produsentene måtte selv utføre spørreundersøkelser for å skaffe 13

Hva slags kommunikasjon tror du det er her? seg en viss kunnskap om publikums reaksjoner. I dag er ulike former for markedsundersøkelser blitt storindustri. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om tilbakemeldinger eller ikke, men hva slags tilbakemelding det eventuelt dreier seg om. Vi skal bruke fire begreper for å beskrive mottakerens muligheter: enveis begrenset toveis asymmetrisk toveis likeverdig toveis 14

Enveis Enveis- og toveiskommunikasjon er det greit å forstå. Når jeg snakker til deg og du ikke får mulighet til å svare, er det enveis. Når du hører på et radioprogram der to eksperter snakker om fugler i Afrika, har du ingen mulighet til å fortelle dem at du har sett en vakker fugl. Altså enveis. Du kan selvfølgelig ringe inn til radiokanalen, eller sende en e-post til programlederen. Men der og da, mens programmet går, har du ingen mulighet til å si fra eller komme til orde. Likeverdig toveis Toveis er det hvis du snakker vanlig med en venn i telefonen, men også når musikkprogrammet på radio ber deg ringe inn et ønske eller TV-debatten ber om din mening på SMS, og du følger opp. Dette er likevel svært ulike toveiskommunikasjoner. I samtalen med en venn er dere likeverdige. Dere kan snakke like mye, og begge to kan bestemme hva dere skal snakke om, og hvordan dere skal snakke. Vi kan si at begge har like stor makt i kommunikasjonen. Det som foregår, er likeverdig (symmetrisk) toveis kommunikasjon. Begrenset toveis Når du ringer inn musikkønsket, eller sender SMS-en din til TV, kan vi kalle det begrenset toveis. Rammene for radio- og TVprogrammet er lagt, tid og tema og hvordan det skal gjennomføres, er bestemt lenge før du ringer. Det er til og med produsentene som kan bestemme om din tilbakemelding i det hele tatt skal nå fram til programlederne eller til publikum. Du har med andre ord svært lite du skulle ha sagt. Kommunikasjonen er for så vidt toveis, men den er veldig begrenset. Det er senderen som har all makt til å bestemme hva slags tilbakemelding som skal nå fram, og eventuelt hvordan den skal komme til uttrykk. SYMMETRISK TOVEIS betyr at alle parter i en kommunikasjonsprosess er likeverdige. BEGRENSET TOVEIS betyr at avsenderen legger rammer for tilbakemeldinger fra mottakeren. Asymmetrisk toveis Vi skal bruke personlig kommunikasjon for å beskrive asymmetrisk toveis. I samtalen du har med læreren din i en konferansetime, blir det sikkert sagt at dere skal snakke åpent og fritt sammen. Du kan si alt du har på hjertet. Det er altså toveis. Men læreren din har uansett mer makt enn deg i denne situasjonen. Du kan slett ikke si alt du vil, 15

ASYMMETRISK TOVEIS betyr at det er et ulikeverdig maktforhold mellom partene i kommunikasjonsprosessen. uten å risikere at det får konsekvenser hvis læreren ikke liker det du sier. Det er dette vi kaller en asymmetrisk toveis. Begge kan komme til orde, og begge kan være med på å bestemme situasjonen. Men den ene har større makt enn den andre, og det preger, bevisst eller ubevisst, kommunikasjonsprosessen. Kommunikasjonens mange hensikter «Hva vil avsenderen meg?» er et godt spørsmål i jakten på en utvidet medieforståelse. Vi må spørre oss hva som er hensikten med det mediet eller den mediekommunikasjon vi skal undersøke. Her skal vi altså ikke lete etter meningen med selve budskapet, men prøve å avsløre hva det er avsenderen ønsker å oppnå. I første omgang skal vi bare lage oss noen hovedbokser for en slags første sortering. I del 2 skal vi undersøke hver av boksene grundigere. Selge Opplyse Underholde Mediert samvær («Å henge sammen») En slik inndeling er ikke entydig, og mange medietyper kan plasseres i alle boksene på en gang! Det er likevel som regel mulig å finne ut hva som er den egentlige hensikten. Vi kan prøve med den «personlige» telefonsamtalen fra teleselskapet: Hva er grunnen til at noen bruker tid og penger på å snakke med deg eller meg her? Selvfølgelig kan noen mene at han vil opplyse oss om et fantastisk tilbud. Andre synes til og med det kan være en underholdende prat. Men til sjuende og sist er det ikke tvil om at han har et ønske om å selge produktet sitt. Det er derfor han ringer. Her er det lett å forstå hva som er hensikten. Andre ganger kan det virke helt umulig å vite hva som er hensikten med et mediebudskap. Men vi må lære oss å stille det spørsmålet likevel. Vi skal lære å være kritiske og ikke ta «alt for god fisk». Det er dette som heter å være bevisste mediebrukere eller medieprodusenter. 16

Mediet er budskapet Medieteoretikeren Marshall McLuhan (1911 1980) påstod at «mediet er budskapet». Det er selve mediet, sa han, som utgjør en forskjell, uansett innhold 3. Dette kan høres ut som en temmelig drøy påstand. Og de fleste tenker antakelig at det er innholdet det kommer an på. Men han har et godt poeng. Teknologien legger visse premisser for hva et budskap kan være, og hvordan det kan formidles, og hva selve opplevelsen gjør med oss. Radioens lydbilde, filmen og TV-ens mulighet til å vise oss levende bilder fra en totalt ukjent virkelighet berører oss på en annen måte enn tekst og bilde som er trykt på papir. Det er andre sanser som settes i sving. Med den digitale teknologien kan vi trekkes med på enda en ny måte. Vi kan delta, vi kan endre budskapet, være medskaper i et nært samspill med andre. Vi kan kommunisere med venner eller helt ukjente mennesker fra hele verden via nettet. I ulike former for virtuelle samvær kan vi utvikle globale fellesskap som ikke tar hensyn til deltakernes lokale kultur eller materielle forhold. Dagens medier fører folk fra hele verden nærmere hverandre. I boka Mennesket og media fra 1964 har McLuhan allerede beskrevet dette som den globale landsby. Konteksten McLuhan har enda et viktig poeng. Det er ikke det samme å se en film på kino, på TV eller på nett. Omgivelsene, eller konteksten, er forskjellige, bildet og lydkvaliteten er forskjellig, og ikke minst er forholdet mellom deg som mottaker og det medierte 3 Marshall McLuhan, Mennesket og media, norsk utgave; Pax Forlag 1996 I Andy Warhols Campbell s Soup Can er det selve mediet, altså silketrykk på lerrett, som avgjør at innholdet skal oppfattes og tolkes som et kunstverk, og ikke som reklame for en suppeboks. «THE MEDIUM IS THE MESSAGE» betyr at det er selve mediet som er budskapet. DEN GLOBALE LANDSBY er et bilde på det medierte fellesskapet som ikke tar hensyn til kulturelle forskjeller eller konkrete landegrenser. 17

KONTEKST betyr den helheten eller omgivelsene som et ord eller en medietekst er en del av. budskapet svært forskjellig. I kinosalen med mange andre er du en del av et stort fellesskap. Du kan oppleve at det som skjer med de andre i salen, også berører deg. Du hvisker til sidemannen hvis du absolutt må fortelle et eller annet. Du kan bli sur når de på raden bak deg kommenterer alt som skjer, høyt! Når filmen er slutt, må du reise deg for å gå ut. Opplevelsen du har hatt, kan få tid til å hvile litt inni deg uten at andre medieinntrykk overtar med en gang. Hjemme i TV-stua er det som regel bare noen få som ser sammen. Dere kan prate, hente en pizzabit eller gå på do mens filmen er i gang, eller i reklamepausen. Og så fort filmen er slutt, kommer det et nytt program. Hvis du velger din egen maskin som avspillingsutstyr eller mediekanal, for filmen, kan du sitte helt alene på rommet. Du kan gjøre akkurat som du vil, stoppe filmen hvis du får en telefon, spole tilbake for å se yndlingsscenen en gang til, spole over det som er kjedelig, osv. Ser du at Marshall McLuhan kan ha rett når han sier at mediet er budskapet, «the medium is the message»? Det er i hvert fall opplagt at det betyr noe for vår totale opplevelse av et budskap. M E D I E O P P L E V E L S E «Leiemord i middelalderen» Dataspillet heter «Assassin s Creed» og er et actioneventyr utgitt av Ubisoft 4. Handlingen foregår i Midtøsten i middelalderen, i år 1191. Det tredje korstoget er i gang. Hovedpersonen er den profesjonelle leiemorderen Altair. Han er en vakker, ung og atletisk mann som lever av å drepe sleipe og skurkete krigsforbrytere i Damaskus. Når historien begynner, er Altair degradert av de andre leiemorderne i gjengen fordi han har gjort en tabbe. For å få tilbake verdigheten sin og en høyere status i gjengen blir han satt til å ta seg av de mest grusomme oppdragene. 18 4 Anmeldes i Aftenposten 23.11.2007 med terningkast 5

Dette er konflikten som driver fortellingen framover. Gjennom trange, skumle smug, forfulgt av store folkemengder i Damaskus, jakter han på skurkene for å drepe dem. Men her er det ikke snakk om å lene seg tilbake i sofaen eller kinosalen for å se hvordan det går med Altair. Det er du som skal tenke ut jaktstrategiene og drepe skurkene. Det er du som kan avgjøre om Altair vinner tilbake sin posisjon i gjengen. Analyse «Assassin s Creed» hva er det som skjer her? Dette er en kort beskrivelse av dataspillet «Assassin s Creed», som kom på markedet vinteren 2007. La oss se hva som skjer når vi bruker de begrepene eller det verktøyet vi har gjennomgått foran, til å analysere spillet. 19

Vi begynner med den enkle kommunikasjonsmodellen, slik du kjenner den fra før. Det finnes helt klart en avsender som forteller en historie, og som sender en form for budskap til oss som spiller. Avsenderen her er Ubisoft, og det er spillprodusentene hos Ubisoft som har laget historien. Hva skal vi kalle mediet? Datamaskin? Nettet? Spillkonsollen? Mediet er i utgangspunktet bare den teknologien vi bruker for å distribuere en opplevelse eller et budskap. I dette tilfellet kan vi si at mediet er en programvare som kan spilles av på spillboksen eller på datamaskinen. Det er det altså mottakeren i togmodellen som bestemmer. Du bestemmer I seg selv er dette en ganske ny frihet. Vi er ikke lenger avhengige av å bruke et bestemt medium. Det er vi som bestemmer hvordan vi vil bruke eller oppleve medieproduktet. Selve mediet og medieproduktet, eller innholdet, er i utgangspunktet ikke låst til hverandre. Vi må ikke gå på kino for å se en film, vi kan velge TV eller datamaskinen. Lokalavisa kan vi sjekke på nettet, og boka du har tenkt å lese, kan du få på øret mens du trener etter skolen. Selve medieproduktet har avsenderen laget. Det er det hun som har kontroll på. Men mottakeren kan bestemme mediet. Og som vi har sett, har dette konsekvenser for den opplevelsen vi har som mediebrukere. Vil du være med, så heng på Men la oss gå tilbake til å analysere kommunikasjonsprosessen som foregår når vi bruker konsollspillet «Assassin s Creed». Hva med muligheten for tilbakemelding (feedback)? Hvordan kan mottakeren, altså den som spiller, gi tilbakemeldinger til senderen i denne kommunikasjonen? Jo visst kan vi sende kommentarer om spillet til Ubisoft (senderen) på samme måte som vi kan det når vi bruker tradisjonelle massemedier. Det kan muligens ha noe å si, slik at senderen gjør noen endringer neste gang, men det har liten betydning for dette medieproduktet. På denne måten kan vi si at dataspillet følger særtrekkene for massekommunikasjon. Vi mottar et budskap som vi må godta slik det er. Vi er en av mange som mottar budskapet fra den samme avsenderen, selv om vi sitter alene når vi spiller. 20

Som mottakere har vi fått enda en ny mulighet. Det er mulig å påvirke spillets historie. Det er mottakeren, altså spilleren, som avgjør hvordan Altair klarer oppdraget sitt, hvilket nivå han når opp til. Hvor mange han klarer å drepe, og hvor lenge han selv slipper unna skurkene. Historien kan endres, og den kan skapes på nye måter. Vi kan lage vår egen personlige vri. Som mottaker kan vi nærmest være i en form for personlig kommunikasjonsprosess med en animert figur. Den interaktive eller fleksible fortellingen i et dataspill er annerledes enn den fastlagte fortellingen fra film og TV. Og togmodellen kan virke litt gammeldags eller vanskelig å bruke. Den mangler rett og slett noe for å beskrive mottakerens rett til å være medskaper. Eller medsender om du vil. De fire begrepene knyttet til tilbakemelding kan hjelpe oss litt videre. Er det enveis- eller toveiskommunikasjon som foregår? Er den begrenset, asymmetrisk eller likeverdig? Vi kan vel avsløre at den neppe er helt likeverdig. Produsenten har lagt premissene. Vi er i middelalderen, i Damaskus, og her er det krig mellom skurker og leiemordere. Han har laget noen muligheter for spilleren, gitt Altair noen egenskaper, et mål og et sett med våpen. Det er innenfor denne rammen spilleren har frihet til å gjøre sine egne valg. I EN INTERAKTIV eller fleksibel fortelling kan du være medskaper eller medsender. Underholdning og reklame? Hensikten er helt opplagt at du og jeg som spillere skal bli underholdt, leke og konkurrere med oss selv eller andre. Produsenten tjener selvfølgelig penger når vi kjøper spillet, men hovedpoenget sånn helt umiddelbart er ikke at vi skal kjøpe et nytt produkt når vi har spilt en omgang. La oss likevel stoppe litt her. For hva skjer når det dukker opp ulike effekter, nye nettsteder, brettspill osv.? Ting som koster penger, og som vi etter hvert bare må ha for å være et ekte medlem av fellesskapet. Kan det hende at det likevel er salg som er en vesentlig hensikt? Det er et nyttig spørsmål å stille. Og ingen av oss liker å bli lurt, eller hva? I dette spillet kan du kanskje også lære noe om middelalderen, og få et inntrykk av Damaskus og Jerusalem? Jeg tror likevel vi kan være enige om at en dokumentarfilm eller en bok om middelalderen og det tredje korstoget vil være en bedre kilde for den typen «opplysning» eller kunnskap. 21