Kárášjoga skuvlla 10. luohkkálaččat / Karasjok skole 10. klasse, 2009/10 Lilija Skljarova Hansen Hadde jeg bare visst Fortellinger skrevet av unge mennesker for unge mennesker Davvi Girji 2011
Dán girjjis lea kopiijaváldin gildojuvvon earret go dan maid lea lohpi njuolggadusaid mielde «Lov om opphavsrett til åndsverk», «Lov om rett til fotografi» ja «Avtale mellom staten og rettighetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig og beskyttet verk i undervisningsvirksomhet». Dáid njuolggadusaid rihkkun váidojuvvo. Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Ruhtadan / Økonomisk støtte: Barne- og likestillingsdepartementet / Mánáid- ja dásseárvodepartemeanta, Norgga Sámediggi / Sametinget i Norge, Finnmárkku fylkkamánne / Fylkesmannen i Finnmark, Kárášjoga gielda / Karasjok kommune, Davvi Girji AS, Barne- og ungdomsrådet i Karasjok / Kárášjoga Mánáid- ja nuoraidráđđi Davvi Girji AS, Kárášjoga skuvlla 10. luohkkálaččat / Karasjok skole 10. klasse 2009/10 2011 http://www.davvi.no/ davvi@davvi.no Lágádusdoaimmaheaddji/Redaktør: Marit Alette Utsi, Liv Tone Boine Govat/Illustrasjoner: Naja Fors Sámegillii jorgalan / Samisk oversettelse: Álet Jovn Máret Gráfalaš barggus vástida / Grafisk arbeid: Davvi Girji AS Deaddileaddji/Trykkeri: Arkmedia Bábir: MultiDesign Original Ivory 100 g ISBN 978-82-7374-832-4
Forord «Tragedien i verden er ikke grusomheten fra de onde menneskene, men stillheten og likegyldigheten fra de gode», sitat Martin Luther King. I juni 2009 arrangerer sametingets ungdomspolitiske utvalg folkemøte i Karasjok. Barneombudet kommer til bygda. Målet for besøket er å snakke med barn og ungdom om oppvekstvilkår i samiske områder. Temaet endrer seg raskt. I media får bygda mye omtale på grunn av mobbing. Flere som har blitt mobbet står frem og forteller sine historier om mobbing. Bygda som en levende organisme kommer i bevegelse. Voksne må slutte med baksnakking! Dette kommer som en oppfordring fra barneombudet. I oktober november 2009 tar konfliktrådsleder og politiet i Østfinnmark ved familievoldskoordinator initiativ og besøker 10. klasseelevene ved Karasjok skole. 10. klassingene er avgangselever, og er rollemodeller for de yngre elevene. Deres atferd legger premisser for hvordan man ellers behandler hverandre i skolegården. Sammen med elevene forsøker vi å finne ut hva enkeltelever, elevene som gruppe, og ikke minst lærerne og ledelsen ved skolen kan bidra med for at alle skal kunne ha det trivelig på skolen. Mobbing og vold er ikke bare elevenes og skolens ansvar. Det er også viktig å finne ut hva foreldre og bygda forøvrig kan gjøre for at alle skal ha det trivelig. Elevene skriver stiler med tema og motto «Din trivsel mitt ansvar». Prosjektet startet i 2009, og resultatet er utgivelse av bok i 2011 om vennskap og svik. Boken er skrevet av og for ungdom. Den tar for seg ulike konsekvenser av vold og mobbing. Mange ønsker å hjelpe, men vet ikke hvordan de kan gjøre det. Derfor er det laget en plakat som vi kaller Verktøykassen. I Verktøykassen samlet vi en del handlingsalternativer som kan hjelpe elevene å finne riktig redskap for å hjelpe andre. Verktøykassen er utarbeidet i samarbeid med Reform, politiet og konfliktrådet i prosjektet «Ungdom mot Vold». Prosjektet ble gjennomført på Samisk videregående skole i Karasjok. Verktøykassen kan brukes som et visuelt hjelpemiddel i skolen og andre arenaer der ungdom møtes. Den kan bidra til å bevisstgjøre elever om at de kan bedre egen og andres livskvalitet. Verktøykassen finner du som vedlegg i veilederen.
Å lære å ta ansvar kan ikke skje i et vakuum. En slik læring må skje i en sosial sammenheng der også ansvarlige voksne er til stede. Skolen bør inngå et tett samarbeid med politi, konfliktråd, PUT/BUP og andre relevante instanser og personer fra nærmiljø når de arbeider med boken. Politiet kan bidra med samtaler om juridiske konsekvenser av vold og mobbing, mens konfliktrådet kan bidra med opplæring i megling og konfliktløsning. Barne- og ungdomspsykiatrien kan være både veileder og en viktig ressurs i arbeidet mot mobbing og vold. Det er nødvendig med kompetansen innenfor psykisk helse når samtaler rundt følelser, selvmord og mestringsstrategier skal planlegges og gjennomføres. Samarbeid med andre instanser er å betrakte som supplement til arbeidet med tekstene i boken. Vi vil takke lærerne Ronny Persen, Berit Dagny Anti, Jan Gunnar Johansen og Børge Johansen for innsatsen. Vi vil spesielt takke kontaktlærer Berit Astrid Utsi for engasjement og vilje til å stå på, samt for bistand til prosjektoppfølging, kontaktformidling, besvarelse av hyppige mail og hyggelig samarbeid. Takk til Margrethe Sakshaug som har kommet med gode råd og bisto med korrekturlesing. Takk til Álet Jovn Máret for oversettelse av tekster til samisk. Takk til Nina Ødegaard som med sitt skarpe blikk sørget for strukturering av boken, språkvask og korrekturlesing. Vi vil sende en varm hilsen og takke forlaget Davvi Girji for en fortreffelig innsats i form av arbeidet med boken, oversettelser, korrektur og layout, samt for koordinering av arbeidet fra bokstart til ferdig bok. Vi takker Barne- og likestillingsdepartementet, Sametinget, Davvi Girji AS, Fylkesmannen i Finnmark og Karasjok kommune, samt Barne- og ungdomsrådet i Karasjok for økonomisk støtte og engasjement i et så viktig tema som forebygging av mobbing. Karasjok, 15.03.2011 Lilija S. Hansen Familievoldskoordinator / Østfinnmark Politidistrikt Arnfinn Moen Leder for Konfliktrådet Østfinnmark
Innhold... Marte.................................................................... 7 Hvorfor?................................................................. 10 Hva med lille Ole?...................................................... 11 Vil du hjelpe meg?..................................................... 12 Store-Lars eller Lille-Lasj?.............................................. 15 Jeg har en venn!........................................................ 20 Emilia.................................................................... 23 Himmelen............................................................... 26 Fett-Jon.................................................................. 35 Buoiddes-Jovnna........................................................ 38 Aldri i livet uten deg.................................................... 41 Din trivsel mitt ansvar................................................ 47 Du loaktin mu ovddasvástádus....................................... 48 Tårevått.................................................................. 50 Kniven er kastet......................................................... 51 Martes dagbok.......................................................... 55
Lærerveiledning........................................................ 59.. Innledning........................................................... 61 Tema 1: Vennskap og svik............................................ 65 Tema 2: Forandringer og følelser. Mestring er kontroll............. 75 Tema 3: Livet går videre........................................... 82 Tema 4: Tilgivelse og forsoning eller selvmord?..................... 87 Tema 5: Å hjelpe andre.............................................. 94 Litteratur................................................................ 106 Hva slags hjelp kan du få på stedet du bor?........................... 107
Marte Hun ser opp på meg idet jeg roper hennes navn. Øynene hennes er tomme. Hun vet hva som venter henne, det kan jeg se på henne. Jeg ber henne komme bort til meg, og langsomt reiser hun seg. Hun må gjøre som jeg sier, hun tør ikke noe annet. Rundt meg står to av mine venner, eller tilhengere. Jeg tror de liker det jeg gjør. Hun er framfor meg nå, jeg tar opp saksen fra vesken min. «Sett deg, Marte!» befaler jeg. Hun setter seg på den ledige stolen og tror sikkert at jeg skal drepe henne. «Jeg synes håret ditt ser litt slitt ut. Skal jeg klippe det?» spør jeg. Hun rister på hodet. «Ikke? Du trenger ikke dette lange håret, det passer deg ikke.» Jeg teiper hendene og føttene hennes fast slik at hun ikke skal kunne gjøre motstand. Så tar jeg saksen og klipper det lange, blonde håret hennes. Jeg klipper så nært hodebunnen som jeg klarer. Lange lokker faller i fanget hennes. Marte gråter ikke, ansiktet er helt stivt. Det skuffer meg at hun ikke engang prøver å stritte imot. De rundt meg tar opp mobilene sine og er klare til å filme den skamklipte, bundne jenta i stolen. Jeg beundrer verket mitt en stund før jeg truer henne med å stikke saksa inn i nesa hennes hvis hun sier hvem det var. Det at hun er svakere enn meg gir meg en følelse av makt. Det at hele skolen snart kommer til å få se videoene og bildene av henne er bonus. Jeg blir respektert for det. Idet jeg skal til å forlate rommet, ser jeg på henne en siste gang. Hun ser meg rett i øynene. Nå ser de enda tommere ut enn de har gjort før. Plutselig velter hun og stolen over til siden. Verken de teipede hendene eller føttene hennes rører på seg. Hun ligger livløs på gulvet med stolen over seg og masse hår rundt seg. Alle blir bare stående å se på. Til slutt går jeg bort til henne. Jeg vender ansiktet hennes opp, febrilsk leter jeg etter saksa som jeg for noen minutter siden klipte håret hennes med. Jeg lener meg over henne og holder saksa framfor ansiktet hennes. «Hvis du ikke åpner øynene dine snart, så stikker jeg deg med denne», truer jeg henne. Jeg venter, men Marte åpner ikke øynene sine. Jeg klipper opp teipen rundt hendene og føttene hennes. «Beveg deg! Reis deg opp! Løp!» roper jeg til henne. Ingen reaksjon. Hjertet mitt slår fortere og fortere mens jeg løfter hodet hennes opp. Jeg begynner å klappe henne i ansiktet og rister hodet hennes. Hardere og a 7 b
hardere, fortere og fortere. En lærer kommer inn på rommet. Han ber meg slippe henne, men jeg ignorerer ham. Derfor drar han meg bort fra henne. Jeg blir sittende på kne på gulvet bak ham og se på når han sjekker pulsen og pusten hennes. Han roper etter hjelp og ber noen om å ringe etter ambulanse. Marte er skamklipt, blek og ser livløs ut. Jeg reiser meg opp og løper mot døren, klarer ikke å være her inne lengre. Da kjenner jeg noen ta tak rundt meg, og jeg blir holdt hardt fast. Det er to voksne, som jeg ikke husker navnet på, som holder hardt rundt meg. Jeg orker ikke å kjempe imot. Jeg lar dem holde meg fast, det er på en måte litt godt. Først da oppdager jeg at fingrene mine er blodige. Når jeg skjønner at blodet er blandet med en gulaktig masse som kommer sivende ut fra det ene øret til Marte, blir alt svart for meg. Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, men jeg enser etter en stund at ambulansepersonellet er der og tar henne med seg. Den ulende lyden blir svakere og svakere samtidig som ambulansen forsvinner bortover veien i full fart. Jeg blir stående igjen med alles øyne rettet mot meg.
Hvorfor? Jeg blir mobbet hver gang de ser meg. Jeg blir svakere hver gang de gjør noe mot meg, men noe inni meg blir sterkere. Jeg vil gjøre noe for å stoppe dem, men vet ikke hva. Jeg er ikke kul nok. Det er ikke helt ok. Men når jeg har ting de ikke har, er jeg liksom med i gjengen. Jeg føler at de er venner med meg på grunn av tingene. Det er vanskelig å finne ekte venner. Nå til dags finnes ikke ekte venner. Men jeg har funnet ekte venner nå. a 10 b