GI MEG HIMMELEN Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk Xue Xinran Oversatt av Poul Henrik Poulsson
Til mine gudbarn for deres kjærlighet og omtanke. Dere er som søstre og brødre for sønnen min, Panpan (Yibo)
Ensomhetens tidsalder skapte en generasjon av ensomme mennesker. I sin enslighet står de vakt om sitt eget selv i et hav av overflod. De bygger tunneler og broer mellom ensomme øyer og fastlandet. Det er dette dagens enebarn gjør enten de er sønner eller døtre. Xinran
INNLEDNING H ELT SIDEN jeg flyttet til Storbritannia i 1997, har jeg gjort det jeg kan for å reise tilbake til Kina to ganger i året for å holde min «utdanning» ved like. Det skyldes at de enorme forandringene som pågår i Kina i dag, langt overskrider alt man kan lese seg til i lærebøker eller historiske opptegnelser. Hele landets utvikling fra fremveksten som økonomisk supermakt til de store samfunnsendringene og den nye og overraskende utviklingen av forholdet menneskene imellom har skapt et samfunn som beveger seg fremover i et hittil uhørt tempo. Alt i Kina, enten det gjelder folket, begivenhetene eller målene, er blitt virvlet så voldsomt opp at det føles som om alt skjer med lysets hastighet. Jeg vet at dersom jeg ikke holder tritt med min egen «utdanning», vil jeg føle meg opphengt i det sønnen min kaller «det antikverte Kina». Nesten hver gang min sønn Panpan kommer tilbake fra sine besøk i Kina, er han yrende full av nye spørsmål, enten han har jobbet som frivillig på den avsides landsbygda, har tatt et vanlig tog i 20 timer (han gjør ofte
det som en lekse om Kina) eller har besøkt venner og familie i byene. Han stiller mange spørsmål: Hvorfor er det så stor forskjell mellom by og land? Hvordan kan det finnes mange tiårs atskillelse mellom stedene i et land som styres av de samme makthaverne? Hvordan kan vi forstå forandringene som pågår? Hvem representerer det kinesiske folket i dag hvitsnipparbeiderne som går i skytteltrafikk mellom storbyene og flyplassene? Eller er det bøndene og de omreisende arbeiderne som går til fots i landsbyene og humper av gårde i fjernbusser på vei mot avsides busstasjoner? Hvis Kina er et kommunistisk land, hvorfor har ikke de fattige på landsbygda noe sikkerhetsnett som kan hjelpe dem ved barnefødsler, sykdom og død? Og hvis Kina er et kapitalistisk land, hvorfor blir økonomien styrt av en ettpartiregjering? Ved slike anledninger har jeg lyst til å legge hånden over munnen hans! Det er rett og slett umulig å finne svar som ville tilfredsstille ham. Jeg vet ikke engang hvor han kan finne svarene. Men jeg kan ikke gi opp å lete etter dem ikke bare for hans skyld, men også for min egen, som Kinas datter og en kinesisk mor. Sommeren 2010 vendte jeg nok en gang tilbake til Kina for å friske opp mine «kunnskaper om moderlandet» og drive research til denne boken. Jeg dro tilbake til et sted jeg ikke hadde besøkt på tyve år Harbin, som er hovedstaden i Kinas nordligste provins, Heilongjiang. Den første gangen jeg besøkte Harbin var i 1991, under en snarvisitt for å undersøke historien til byens jødiske
innbyggere. Både Jin- og Qing-dynastiene hadde sin opprinnelse i Harbin. I år 1115 etter vår tidsregning grunnla Jin-dynastiet sin hovedstad i det som i dag er Harbins Acheng-distrikt. Mot slutten av det 19. århundret besto Harbin fremdeles av bare noen titall landsbyklynger med en samlet befolkning på bare rundt 30 000. Det skulle imidlertid forandre seg etter hvert som byens transportforbindelser, handel og befolkning begynte å vokse. Da Kinas Fjerne østen-jernbane ble bygget fra 1896 til 1903 for å knytte Sibir til Vladivostok gjennom Heilongjiang-provinsen, var Harbin allerede i ferd med å bli en moderne by. I begynnelsen av det 20. århundret hadde den blitt en havneby for internasjonal handel, med 160 000 utenlandske innbyggere fra 33 land og 16 konsulater. Jeg har alltid følt at Harbin ble et samlingssted for innvandrere i løpet av det siste århundret av Kinas historie, og lenge før Reform- og åpenhetspolitikken ble innført i 1980. Det virket som om ni av ti innbyggere kom fra et annet sted. Byen var også et stort samlingssted for barna og barnebarna til oppdagere, omflakkende folk som flyktet fra krig eller søkte arbeid, og for tusenvis av straffanger som søkte sin tilflukt der. Fra slutten av Qingdynastiet kom tusener på tusener av jøder til Harbin med Den transsibirske jernbanen. De flyktet fra pogromene i Europa og Russland, og skapte det største jødiske samfunnet i Det fjerne østen. Sammen med kinesiske innvandrere fra landets fire hjørner, bidro jødene i
Harbin til å forme et århundre av byens historie. Det Harbin jeg så i 2010 var i likhet med de resterende av Kinas drøyt 600 byer i full sving med å forvandle seg til et nettverk av skyskrapere. Harbin var tett befolket og svulmet av handel, fast bestemt på å gi blaffen i bosettingenes karakter og tradisjonelle stil. Det samme jaget etter å standardisere boligforholdene fortærte Harbins gamle russiske bakgrunn og tradisjoner, med de gamle jødiske skikkene og de livlige, upretensiøse verkstedene og handelsbodene. Bare en håndfull steder hadde bevart sitt tidstypiske preg: moskeene i de kronglete og støyende gatene, som ropte ut sine bønner med stolt stemme flere ganger om dagen; Sankt Sofia-katedralen som var omgitt på alle kanter av handelssentre på rekke og rad; og Storgaten, som var full av skilt med navn skrevet med vestlige bokstaver. Midt i disse menneskeskapte konstruksjonene var Songhuaelva stilltiende vitne til byens skiftende geografi og skikker, der elvebreddens kultur fløt ned gjennom generasjonene. Om vinteren kom flere generasjoner av harbinboere sammen for å beundre isskulpturenes lanterner. Om sommeren dro folk ut på elva i båter med sang og dans i menneskehetens sydende strøm. Songhuaelva var et klasserom som lærte meg å forstå Harbin. Jeg hadde stor glede av å spasere i ro og mak blant menneskene her. Jeg merket meg ordene og gestene, og stoppet innimellom for å stille eldre mennesker
respektfulle spørsmål (selv om de syntes spørsmålene mine var dumme). Jeg husker spesielt en gang jeg støtte på noe som virket helt nytt på meg. Seks mennesker, som spente over tre generasjoner, sto rundt et dyrebart barn og stirret oppmerksomt på det. De forbipasserende strakte hals for å få se og høre de spinkle tonene fra den lille ungen, som var i ferd med å lære seg å snakke. «Mamma, kjøp elva til meg!» sa den tre år gamle jenta lespende til sin mor. Med den ene hånden klynget ungen seg til morens finger, mens den andre pekte utover Songhuaelva. «Mamma, jeg vil ha den elva, kjøp den til meg!» sa hun med besluttsom røst. Den unge moren prøvde å roe henne ned: «Gullet mitt, vi kan ikke kjøpe denne store elva!» Like bak moren og jentungen sto fire eldre mennesker, som godt kunne ha vært jentas besteforeldre. Nå diskuterte de lavmælt seg imellom. Den ene sa: «Du kan ikke si det. Det er ikke det at du ikke har råd til det, men det går ikke an å kjøpe den.» «Du trenger ikke å uroe barnet, si bare at vi vil kjøpe den når hun er blitt voksen. Er ikke det nok?» «Ja, bare be den søte ungen om å spørre sin far hvordan man kan kjøpe en elv.» «Aiya, hvis du sier det, vil du ikke da lære henne fra barnsben av å tro på løgner?» «Hva vet det lille gullet om sant og usant? Bare gjør henne glad. Når hun er voksen, vil hun ikke ha lyst til å
kjøpe noen elv!» «Ti stille, alle sammen. Hør på hva den dyrebare ungen vår sier!» Den lavmælte diskusjonen i familien tok slutt, som om de lyttet til en keiserlig forordning. «Da vil jeg kjøpe en stjerne i himmelen!» forlangte den lille jenta med babystemmen. Jeg stoppet ikke for å høre mer, så jeg får aldri vite om ungen hadde enda flere krav. Men jeg kunne ikke forstå de gamle menneskenes ord eller hvorfor de tok det lille barnets naive krav på et slikt alvor. Samme kveld ringte jeg til en venn, uten å holde tilbake følelsene mine om dette, men til min store overraskelse var hun slett ikke enig med meg. «Hva er så spesielt med det?» spurte hun. «Mitt fire og et halvt år gamle barnebarn laget et svare oppstyr en gang fordi han ønsket seg månen. Det pågikk dag etter dag, helt til min svigerdatter kjøpte en rund japansk lampeskjerm av papir som lys i huset, og lurte gutten med et eventyr om hvordan månen hadde sendt sitt barn til huset vårt for å leke med ham. For å muntre ham opp, inviterte hele familien månebarna på besøk, og vi endte opp med å kjøpe en masse lykter. Da noen gjester fra hjembyen kom på besøk, trodde de at vi var i sorg, siden vi hadde alle disse lyktene i huset! Det er ingenting du kan gjøre med det, Xinran. Disse enebarna er mer dyrebare enn gull.» «Men hva om barnet ber om å eie havet eller den blå himmelen?» Jeg visste egentlig ikke hvorfor jeg gjorde