Nord-Norges verste uvær Vidar Eng Tidligere tiders ekstremvær måtte folk takle uten hjelp. Når vi nærmer oss vår egen tid, øker muligheten til å varsle uværet, og til å få hjelp fra storsamfunnet etter skadeuvær. Framtiden er usikker, men trolig blir det heller mindre enn mer skadeuvær i Nord-Norge. Ekstreme uvær eller skadeuvær har det alltid vært i Nord-Norge. Før år 900 e. Kr. er det ikke skriftlige kilder som kunne fortelle om dette. Fra år 900 til år 1850 vil det være enkelte skriftlige kilder om inntrufne skadeuvær. De første avisene og de første værobservasjonene fra midt på 1700-tallet la grunnlaget for større oversikt over skadeuvær, men dette fikk først landsomfattende karakter midt på 1800-tallet. Eksempelvis fikk Tromsø sin første avis i 1838, og de første værobservasjonene i 1856. Det norske meteorologiske institutt ble opprettet som et av verdens første i 1866. Men først etter at Vervarslinga for Nord-Norge kom i gang i 1920, kan vi si at skadeuvær både kunne varsles i forkant og kunne dokumenteres med værobservasjoner i etterkant. I mars 2012 ga Meteorologisk institutt (forkortet Met.no, fram til 2002 kalt Det norske meteorologiske institutt, forkortet DNMI) ut et hefte kalt «Nordnorsk uvær i 215 år» med Vidar Eng som hovedforfatter og med bidrag fra Siv Dearsley og Sigbjørn Grønås. Der ble det etter visse kriterier og ut ifra forskjellige kilder listet opp de 49 verste skadeuvær som har rammet Nord-Norge i perioden fra 1796 til 2011. Disse har fått en kort omtale med dato, type vær, skadeomfang og opplysning om hvor mer informasjon kan finnes. Artikkelen her er en forkortet og bearbeidet versjon av Met-no-heftet. Norge har endret seg Norge har forandret seg dramatisk fra 1796 til i dag, noe som gjør en opplisting av skadeuvær problematisk. Utbetalte forsikringssummer ved naturskader har økt, men det skyldes først og fremst at mer registreres og mer utbetales, ikke at skadeuværene har blitt verre eller flere. Antall dødsulykker på havet i skadeuvær har gått dramatisk ned, men det skyldes ikke færre og svakere skadeuvær, men i hovedsak bedre båter, en stadig bedre redningstjeneste, bedre sambandssystemer og bedre værvarsler. Denne utviklingen er beskrevet bl.a. av historikerne Håvard Dahl Bratrein, Narve Fulsås og Einar Niemi. Forbedringen på drøye 200 år er dramatisk både hva gjelder båttyper, redningstjeneste, værvarsler og samband. Om pålandsvind og fralandsvind Folk i Nord-Norge generelt, og meteorologer spesielt, har alltid vært klar over at det er stor forskjell på om vinden blåser fra havet inn mot land, eller motsatt fra land ut mot havet. Den kraftige pålandsvinden kommer med de store, vandrende lavtrykkene. Det var de første skadeuværene det var mulig å varsle. Her var det mulig å kartlegge et lavtrykk ved Island og så gi en prognose om hva slags vær det ville gi når det nærmet seg Nord-Norge. Det gjaldt både lavtrykksbanen, dvs kursen skadeuværet tok, og intensiteten, dvs. om det ble kraftigere eller svakere på sin ferd. En helt annen type pålandsvind kunne likevel overraske både fiskere og meteorologer: de små, hissige polare lavtrykkene. Disse dannes i kald polarluft, 43
44 ikke i møtet mellom varm og kald luft, slik de store, vandrende lavtrykkene gjør. Varslingen av de små polare lavtrykkene er kraftig forbedret bare de ti siste årene. Bygdehistorikerne Bratrein og Arthur Brox, som skrev kommunehistorie fra kystområdene i Troms (hhv. Karlsøy og Berg og Torsken), påpekte at fralandsvinden likevel ofte var mest fryktet, fordi den var variabel i både retning og styrke. Bratrein skriver om dette i en egen artikkel i dette nummeret av Ottar. Arthur Brox skrev at allerede sokneprest Lykke i 1719 skildret det farlige fallværet og de lumske stormkastene i le av de bratte fjellsidene (næringene) på ytre Senja, «hvorav like mange er omkomne som ute på det ville hav». Brox påpekte at «austavinden eller landvinden fall ned gjennom fjelldalane og ut etter fjordan. Var svært ujamn og kunne gjere skade der han tok godt.» Brox mente også at fiskerne i gamle dager vurderte nøye den nøyaktige vindretningen av landvinden, fordi de visste akkurat hvor de forskjellige retningene tok sterkest. Det er lett for en meteorolog å godta at fiskerne hadde god lokalmeteorologisk kunnskap. Det kunne bety liv eller død. Enkelte steder i Nord-Norge, som Sjona i Nord-Helgeland og Rognsundet i Vest- Øverst: Orkan på Hadeseløya i Vesterålen. Nederst: Stormen Edda herjet i Nord- Norge, og skiltet viser 27 m/s som er ca. 52,5 knop, dvs. full storm. Foto: Trym Ivar Bergsmo/Samfoto. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/SCANPIX.
Foto: Bård Løken/Samfoto. Finnmark, er særlig utsatt for fralandsvinden. I tidsskriftet Håløygminne fra 1956 skrev Gustav Heber artikkelen «Havgule og Landsønning», der han bl.a. slo fast at «Snoen ut fra Sjona i Helgeland er fryktet og beryktet.» I det nevnte Met.no-heftet omtales forliset av fiskebåten Western i 1981 der alle ombord omkom. Dette skyldtes trolig vinden ut Sjona. Orkanåret 1882 Det verste uværet noensinne i Nord- Norge er trolig orkanene i 1882, som også omtales av Bratrein i dette nummer av Ottar. Orkanåret 1882 hadde forresten en forhistorie som må ha bidratt til å skake opp sinnene og fått mange til å frykte at naturen var helt ute av lage. Vinteren 1880 1881 hadde nemlig vært ekstremt kald over hele landet helt fra oktober til mai. Iskanten i Barentshavet var på det verste bare ti km nord for kysten av Øst-Finnmark, og det ble sett isfjell på kysten av Troms. Det ble målt tre meters snødybde i Tromsø, og Karasjok hadde den kaldeste februar-temperatur målt noensinne med -50,6 grader. Så kom altså året etter, 1882. Da var hele januar og februar stormfull, og det toppet seg i tre orkaner: 15. 16. januar, 3. 4. februar og 20. 21. februar. I hele området fra Senja til Finnmark var det enorme skader av de tre orkanene i 1882. Avisa Tromsø Kraftig vind og snø på fjellet, Øksnes, Vesterålen. Stiftstidende trykte mange uværsskildringer fra lokale korrespondenter. Hus og båter var ødelagt i et stort omfang. Kunnskap om uværets herjinger kom til avisene og myndighetene først ukesvis etterpå, fordi det vedvarende uværet ødela telegraflinjene, mens postbåtene lå stille i uværet. Bortsett fra de materielle ødeleggelsene, led også fiskerfamiliene ondt fordi fiskerne ikke kom seg til Lofoten. Lofotfisket var for mange årets viktigste inntektskilde, og mange fiskere måtte ligge stille og tære på provianten og sette seg i gjeld uten å kunne fiske. Da Vadsø kommune ga ut sin 100-års-historie i 1933, tok forfatteren Johan Beronka med et eget kapittel om orkanene i 1882. Det viser hvor sterkt dette ble opplevd og at de ble husket lenge etterpå. 1882-orkanene kan, som Håvard Dahl Bratrein skriver, sies å være det verste skadeuværet vi kjenner til i Nord-Norge, dvs det verste som med noen sikkerhet kan dokumenteres. De verste uværene fra 1975 og til i dag Her skal jeg kort omtale noen av de verste skadeuværene i Nord-Norge som mange nålevende fortsatt kan huske. Uværet 1. nyttårsdag i 1975 herjet i hele Nord-Norge. Jeg som skriver dette flyttet rett etter til Hammerfest for å bli lærer på Breilia skole. Der måtte skolestarten utsettes med en dag fordi taket delvis var blåst av i nyttårsorkanen. Avisa Nordlys karakteriserte det som det 45
verste uværet på mange år, men, som avisa skrev, «til alt hell: Stormen var grundig varslet på forhånd og ingen menneskeliv er gått tapt.» Vindmåleren på Fruholmen fyr i Vest-Finnmark ble sprengt ved 64 knop som er orkan, men det ble anslått at det hadde vært oppe i hele 72 knop. Nordlys skrev 6. januar: «Breivik på Sørøya helt utslettet!» Breivik, som ligger mellom Breivikbotn og Sørvær vest på Sørøya, hadde ikke fastboende om vinteren, men det var mange bolighus der folk bodde om sommeren. Ti år senere, 25. oktober 1985, var det et nytt, alvorlig uvær i Nordland og Troms. I forkant av uværet hadde det i ukesvis vært mye nedbør i form av regn. Det var satt nedbørrekorder, og det 46 hadde vært flom og jordras. Det betød at bakken var svært oppbløtt, slik at trærne hadde dårlig feste. På selve dagen var det ifølge avisa Nordlys det reneste ragnarokk som flerret av hustak, brøt ned strømlinjer og rykket opp trær. En radarbygning på toppen av Hillesøy i Tromsø kommune, som lå 215 moh., ble ødelagt av vinden. Akkurat på denne dagen ble det målt den sterkeste vinden noensinne på Langnes lufthavn i Tromsø. Det var helt oppe i en middelvind målt over ti minutter på full storm 55 knop og vindkast 75 knop. Dette var altså rekord, og høyst uvanlig på en værstasjon litt inn fra kysten. En vindfløy på fjellet Fløya ved Tromsø 640 moh. brakk, og denne hadde tidligere overlevd mange stormer. Et nytt alvorlig uvær rammet hele Nord- Norge 1. februar 1993. Uværet ble oppfattet som så alvorlig at landsdelsavisa Nordlys dagen etter hadde uværsreportasje helt fra side 3 til side 12, og i tillegg skrev avisa om uværet både på lederplass og i sin side-2- kommentar. Det fortelles om tak i Ringkøbingvegen i Tromsø som løsnet og ødela tre biler og et bolighus, det fortelles om innstilte båt- og flyruter, og om strømbrudd i timesvis i hele landsdelen. Det ble målt vindkast på 98 knop på Andøya, 104 knop på Evenes, 75 knop på Langnes, 110 knop i Honningsvåg, 82 knop på Rustadhøgda ved Bardufoss, og 65 knop middelvind, dvs orkan, på Makkaur fyr i Øst- Finnmark. Det var store skader nord i Nordland. Værøy var isolert i fem døgn. 360 m av Bjørgavegen mellom Sørreisa og Dyrøy ble rasert. Dette ble karakterisert som «de mest omfattende uværskader på lange tider» av sivilforsvarsinspektøren hos Fylkesmannen i Troms. Etter Nordvestlandsorkanen 1. januar 1992, ble det fra 1995 innført en ny rutine, der Meteorologisk institutt sender ut navngitte ekstremvarsler til myndighetene og allmennheten. To av disse, «Frode» og «Narve», gjorde stor skade og huskes ennå av mange. Ekstremværet «Frode» slo til 12. oktober 1996, særlig i nordre Nordland og i Sør- Troms. «Frode» er beskrevet i det nevnte Met.no-heftet, i en egen artikkel av daværende statsmeteorolog i Tromsø, Storm på sjøen. Båtsfjorden, Finnmark. Foto: Per Eide/Samfoto.
Siv Dearsley. Herjingene skyldtes et kraftig lavtrykk som raskt utviklet seg og beveget seg fra sørvest til å ligge rett utenfor kysten av Troms. Et mer uvanlig uvær var ekstremværet «Narve», som varte i en hel uke fra 17. til 23. januar 2006. «Narve» er grundig beskrevet av statsmeteorolog Eirik M. Samuelsen i en masteroppgave i meteorologi i 2007. Denne gangen var det fralandsvinden som herjet. Mellom et kraftig, kaldt høytrykk over Nordvest-Russland og et kraftig lavtrykk i Norskehavet blåste det kraftig, langvarig og turbulent sørlig kuling og storm. Som så ofte med fralandsvind, var det store lokale variasjoner. Mens f.eks. Tromsø merket lite til «Narve», herjet uværet ille i Troms øst for Lyngsalpan og i Finnmark. Mer detaljerte datamaskinberegninger av værutviklingen har gitt en helt annen mulighet for forskere og meteorologer til å kartlegge lokal turbulent vind, «rosser». I store deler av Nord-Norge er likevel landskapet så oppdelt i øyer, fjell, fjorder og daler at det fortsatt er vanskelig både utforme, formulere og formidle slike varsler. Blir det mer eller mindre skadeuvær i framtiden? Etter min gjennomgang har jeg vanskelig for å se noen sykluser i fortidens uvær, men hva med fremtidens skadeuvær? Det er nå bred enighet om at menneskene påvirker jordas klima. Økte utslipp av klimagasser gir en varmere jord. For noen år siden sa norske klimaforskere at det ville bli «varmere, våtere og villere» i framtida. At det blir varmere og våtere er ganske så sikkert, og det ser vi allerede. «Villere» vær skulle bety flere og kraftigere stormer. Man tenkte seg da at økt temperatur ville medføre mer varme, fuktighet og energi i atmosfæren på våre breddegrader, og følgelig mer stormaktivitet. Nå tenker de fleste klimaforskere mer slik at det avgjørende for antall stormer og stormenes styrke er temperaturforskjellen mellom Ekvator og Arktis. Etter 1990 har den globale temperaturen økt, men den har økt mest i Arktis, og slik sier prognosene at det vil fortsette. Det burde da etter denne tankegangen minske temperaturforskjellen mellom Ekvator og Arktis, og således også minske uværsaktiviteten. Litteratur: Beronka, Johan: Vadsø bys historie. Vadsø kommune 1933. Brox, Arthur: Berg og Torsken bygdebok. Bind 2 Bygdehistorie, Tromsø 1965. Det Norske Meteorologiske Institutt 1866 1966, Oslo 1966. Eng, Vidar: Nordnorsk uvær i 215 år, Met.no Oslo 2012. Fulsås, Narve: Havet, vinden og vêret. 2003. Heber, Gustav: Havgule og Landsønning Håløygminne 9: 558 560, 1956. Niemi, Einar: Været ikke hva det engang var? I Varanger Årbok 2008: 237 264. Varanger Årbok 2008. Tema: Vær og uvær klima i Varanger. Forfatteren: E-post: vi-en@online.no Vidar Eng har hovedfag i meteorologi 1990, statsmeteorolog 1991 2012, pensjonert 1. mai 2012, master i historie våren 2006. 47