Gunnar Staalesen Vi skal arve vinden Kriminalroman
Gyldendal Norsk Forlag AS 2010 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH, 2010 Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: Supersnowbright 80 g (1,6) Boken er satt med Sabon 11/13.5 pkt. Omslag: Augon Johnsen ISBN 978-82-05-40121-1 ISBN 978-82-525-7588-0 (Bokklubben)
Den som leter etter Brennøy i Gulen på kartet, leter forgjeves. Stedet og alle bokens personer er produkter av forfatterens fantasi og finnes ikke i virkeligheten. Men planlagte vindkraftverk trenger man ikke lete lenge etter, hverken i Gulen eller andre steder
1 Den som dør, ser hele livet passere revy, sies det. Jeg vet ikke. Jeg har ikke dødd så mange ganger ennå. Men det jeg vet, er at det i alle fall gjelder for den som sitter ved et dødsleie. Der jeg satt ved sengekanten hennes på Haukeland sykehus og så det forslåtte ansiktet, kanylene i armen, sonden i nesen, røret i munnen og de pulserende linjene på skjermen over sengen som kontrollerte hjertefunksjon, blodtrykk og surstoffinnhold i blodet, var det som om jeg så en hakkende og hoppende amatørfilm fra de årene vi hadde kjent hverandre bli avspilt på en litt tilårskommen filmfremviser, der jeg aldri hadde klart å stille bildet helt skarpt. Men så var jeg heller ingen kløpper teknisk. Det hadde jeg aldri vært. Jeg møtte Karin Bjørge første gang mens jeg ennå var i barnevernet, tidlig i 1971. Hun oppsøkte oss på vegne av familien og ble vist inn til meg av Elsa Dragesund, en av de triveligste dragene jeg har kjent. Den gang var vi begge atskillig yngre, ennå ikke tredve noen av oss. Siren, hennes søster, var fjorten, og det var henne saken gjaldt. De hadde vært ute og lett etter henne i dagevis, både hun selv og faren. De hadde kontaktet politiet, som hadde ført henne opp på listen over savnede personer, 7
men siden ingen uidentifiserbare dødsfall var registrert og det i utgangspunktet heller ikke var noe som tydet på at noe kriminelt var skjedd, hadde de ikke kunnet love noe. Men far har dårlig hjerte, sa hun, og min mor maser og maser Derfor kommer jeg til dere, for å høre om dere kan være til noen hjelp. Oss, det var barnevernets oppsøkende avdeling, og vi kunne faktisk hjelpe henne. Tre ganger fant jeg Siren i løpet av de neste to årene. Første gang måtte jeg helt til København, andre gang til Oslo. Tredje gang nøyde hun seg med å dra til Haugesund. Den siste gangen var hun så nedkjørt både av dop og seksuelt misbruk at hun ikke orket å flykte lenger. En psykolog vi brukte på den tiden, Marianne Storetvedt, gjorde en kjempejobb med henne, vi fikk henne inn på en ungdomspsykiatrisk klinikk, og da Siren kom ut seks måneder senere, var hun tilsynelatende bra igjen. Som takk for innsatsen inviterte Karin meg på kaffe og kaker, og da jeg gikk, gav vi hverandre en klem. Som ved en tilfeldighet vendte vi ansiktene mot hverandre, og noen sekunder hadde vi kysset hverandre, like fjærlett og forsiktig som to tenåringer som gjør det for aller første gang. Men jeg var ennå gift med Beate, og hvem hun hadde på lur, ante jeg ikke. Det ble i alle fall ikke noe mer før tolv tretten år senere, da jeg var sluttet i barnevernet, hadde åpnet mitt eget kontor på Strandkaien og Siren på nytt var blitt borte for dem. I mellomtiden hadde jeg vært i jevnlig kontakt med Karin, som jobbet på folkeregisteret og i overmot hadde lovet meg at hvis det var noe jeg trengte hjelp til, måtte jeg bare ringe. Det hadde jeg gjort, i perioder kanskje til overmål. En kort periode hadde hun vært gift, men da jeg 8
møtte henne igjen i 1986, var ekteskapet over, etter mindre enn ett år. Hun fortalte meg aldri hva som var skjedd, selv ikke etter at vi uten å gjøre mye motstand hadde snublet inn i et forhold sommeren 1987, et forhold som hadde vart like til nå og for så vidt fremdeles varte, så lenge legene klarte å holde henne i live. Jeg bøyde meg frem, studerte vibrasjonen under de lukkede øyelokkene, lyttet til det svake åndedrettet, kjente etter pulsen på siden av halsen hennes. Huden hennes var myk og varm, som om hun bare lå og sov. Jeg strøk en finger langs ansiktet hennes, fra hårfestet til den markerte haken og derfra ut til kinnet. Inni meg var det noe vondt og vanskelig som presset på og ville ut. I trivelig tosomhet hadde vi feiret hverandres fødselsdager hvert år, hennes 19. mars, min 15. oktober. Vi hadde beholdt hver vår leilighet, men overnattingsbesøkene hadde tiltatt med årene. Vi hadde gått fra hytte til hytte i Rondane og Jotunheimen, kjørt Vestlandet på kryss og tvers med bil, og noen ganger hadde vi vært på ovale helgeturer til byer som Dublin og Paris, Berlin og Roma. I Rondane hadde vi forsert det steinete fjellpasset Dørålsglupen både nordover og sørover og et par dager etterpå spist rømmesurret fjellørret på Bjørnhollia turisthytte. I Jotunheimen hadde vi ligget lagvis i høyden på den selvbetjente Olavsbu før vi fulgte Mjølkedalen ned mot Eidsbugarden og et folkelig gourmetmåltid på Fondsbu. I Dublin hadde hun tatt meg med til noe som så ut som det stedet alle bøker kom til når de døde, det gamle biblioteket på Trinity College. I Roma hadde vi sittet tett inntil hverandre på en benk på Janiculum-høyden og sett solen gå ned over byen før vi skrådde sidegatene ned mot Trastevere og nøt et kveldsmåltid på et av spisestedene 9
der. Men først og fremst hadde vi vært hverandres faste holdepunkt her hjemme, i byen mellom de cirka syv fjell, en favn å søke til når tilværelsen ble for mistrøstig, folkeregisteret nok en gang var på flyttefot og utsikten fra Strandkaien 2 var tristere enn snøen som falt i fjor. Etter at jeg ble skutt i Oslo for fire år siden, hadde vi kommet hverandre enda nærmere. Da var det hun som hadde kastet seg på første fly og sittet ved min sykeseng i flere døgn, slik jeg nå satt ved hennes. Senere hadde jeg ofte tenkt at det var hennes mentale styrke og ikke først og fremst legenes innsats som trakk meg tilbake til livet den gang. Uten henne hadde jeg kanskje allerede vært historie. Så langt var det kommet at for noen uker siden, helt på tampen av sommeren, hadde jeg sagt til henne: Hva om Hvis det skulle skje at jeg en dag kom til å spørre om du ville gifte deg med meg, hva ville du svare da? Hun hadde sett på meg med et humoristisk glimt i øyet: Si meg Frir du, Varg? Og jeg hadde svart: Kanskje Hun hadde kysset meg mykt og hvisket: Da hadde jeg nok tatt deg på ordet, skal du se Nå lå hun her og skulle dø. Og det var min skyld. 2 En knapp uke tidligere hadde vi kommet ned til en kai i Nordhordland. Vi hadde parkert på anvist plass, bak den store landhandelen, men da vi gikk ut på kaien, lå det ingen der og ventet på oss. 10