Roskva Koritzinsky Flammen og mørket

Roskva Koritzinsky Flammen og mørket

Om forfatteren: Roskva Koritzinsky (f. 1989) er bosatt i Oslo. Hun debuterte i 2013 med den kritikerroste novellesamlingen Her inne et sted. For debuten ble hun tildelt Aschehougs debutantstipend og nominert til en rekke priser, blant annet Tarjei Vesaas debutantpris. Koritzinsky har en bachelorgrad i sosialantropologi. Flammen og mørket er hennes andre bok.

Om boken: «Se for deg en psykopat. Allerede som treåring er han en psykopat, han er voldelig mot andre barn, han forsøker å lure dem, men de gjennomskuer ham. Han klarer ikke å skjule at han er en ond faen. Han har ikke knekket koden for hvordan å manipulere andre mennesker. Men med tiden blir metodene mer raffinerte, han lærer smigerens kunst. Det som tidligere bare var utilslørt vold ligner noe annet, men det er den samme voldeligheten som driver ham. Intervjueren ler nervøst. Men Filmregissøren løfter hånden, intervjueren tier. Alle som vier livet sitt til å skape noe, er psykopater. Det handler ikke om annet enn å strebe etter et mer avansert språk, et mer overbevisende språk, for noe som var og er og bestandig vil være et sort hull i hjertet.» I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person, en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står overfor et viktig valg. Flammen og mørket er en roman om bilder og speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer, refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst, barndom, rus og seksualitet og om forholdet mellom

skapelse og ødeleggelse.

Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-36000-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Det skjedde noe med meg idet bilen krysset broa og fortsatte innover øya. De grønne, tette åkrene. Vannet hvor krusningene fikk overflaten til å skimre sølvaktig. De høye løvtrærne. Den lille brygga, badehuset. Hestene som rolig kikket opp idet bilen passerte. Jeg så etter dem i speilet, hvordan de begravde de lange mulene sine i gresset igjen, uanfektet. Drosjen stanset på tunet. Jeg lente meg tilbake i passasjersetet. Foran oss åpenbarte det seg en allé av kirsebærtrær hvor blomstene nylig hadde sprunget ut. Alleen førte opp mot en okerfarget murbygning, til venstre for bygningen lå et titalls røde hytter, og like nedenfor hyttene: Sjøen. Vi var omringet av sjø, bare broa bandt oss til fastlandet. Sjåføren åpnet døra og gikk ut. Jeg ble sittende. Jeg kikket ut av bilvinduet, mot vannet som skimret der nede. Inni meg avspiltes en sekvens med bilder, en slags scene, fargene var pastellaktige, konturene myke; en kvinne lå på en bygge, og så hevet hun seg opp, på grunn av en lyd, eller noe hun fikk øye på. Det var en slags yrkesskade, disse scenene inni meg, eller en form for naturlov, kanskje: At det ikke skal være mulig å betrakte uten å lene seg mot bildene, miste grepet i seg selv og falle inn i det man ser. Kanskje var det så enkelt; det fantes ingen virkelig avstand. Ingen grense. Etter årene som kritiker hadde det fylt seg opp med en mengde sekvenser i meg, de lignet fragmenter av filmer jeg hadde sett, men likevel var de mine egne. Sekvensene var på et vis språklige og billedlige samtidig, visuelle refleksjoner, jeg visste ikke hva annet jeg skulle kalle

dem. Jeg hadde aldri hatt planer om å sette noen av dem ut i livet, tvert imot hadde jeg funnet en glede i at disse scenene bare var mine, en følelse av innforståtthet oppsto i meg, som om jeg i disse scenene så inn i meg selv med et dobbelt blikk, eller kanskje var det bunnen i meg som ble fordoblet, jeg fikk i hvert fall øye på noe som ellers var usynlig. Kvinnen på brygga som reiste seg og vendte seg mot noen. Det var alt. Jeg steg ut av bilen. Sollyset glitret gjennom løvverket i alleen opp mot huset. Noen stemmer i det fjerne. En dør som ble åpnet og senere lukket. Latter. Sjåføren lempet kofferten ut fra bagasjerommet. Jeg vendte meg mot sjøen, jeg ville ikke at han skulle få øye på ansiktet mitt. Det var ikke likt meg å røres av naturen, jeg hadde lenge tenkt at mitt forhold til den først og fremst var pragmatisk; jeg hadde vokst opp på et småbruk, hadde vært forpliktet til å gå lange turer i skogen om ettermiddagene, overvære slakt av naboens sauer. Bark og jord og blod. Likevel var jeg nå i ferd med å gråte.

Den første formiddagen på øya ble jeg gående omkring i det cellelignende rommet. Veggene og gulvene var hvitkalkede. Vinduet sto på gløtt, gardinene duvet svakt i brisen. Jeg syntes jeg hørte musikk, slepende triste toner. Jeg stivnet til, lyttet. Sollyset ble splintret gjennom de tynne gardinene, det stanset like foran meg, lå der og dirret lik gjennomskinnelige fingre, pekende innover mot hjørnene av rommet som fremdeles lå i skygge. Jeg strakk armene ut foran meg, fingertuppene ble snittet av lys. Jeg holdt pusten. Nå var det stille. Jeg løftet opp ett og ett plagg fra kofferten og la dem i skuffene i nattbordet med varsomme hender. I bunnen av kofferten lå vinflaskene, jeg surret ullgenseren min rundt en av dem og la den i en mindre ryggsekk. Idet jeg låste døra etter meg, syntes jeg et øyeblikk at jeg så henne stå der, like ved vinduet, det barnet jeg en gang hadde vært. Pannen hennes var opplyst, munnen mørkelagt. Blikket hennes, spørrende og dømmende på samme tid, som om hun visste alt og ingenting om hvem jeg var.

Det var fremdeles klarvær, jeg var varm og svett da jeg fant stedet, en åpning midt i skogen, et platå med utsikt over landskapet. Jeg slapp meg tilbake mot berget. Noen hårstrå ble løftet av et vindpust, de la seg til ro igjen over ansiktet mitt, mellom leppene. Langt der oppe fløy en fugl over himmelen, jeg hørte den skrike mot meg, men det var fåfengt å legge noen betydning i det skriket. Som to mennesker som sto på hver sin side av et skummende hav og ropte til hverandre; slik syntes jeg det var å forsøke å legge mening i dyrenes nærvær, eller de dødes nærvær. En mulighet som likevel forhindres. Jeg hadde bestemt meg for å vente, kanskje til og med avstå, likevel åpnet jeg straks vinen, jeg drakk rett fra flasken. Det gjorde godt; mørke fløyelsgardiner ble trukket til side foran noen av inngangene i meg, andre innganger dekket de til. En hårfin balanse mellom tildekning og avdekning, kanskje er det alt som kreves for å være lykkelig. Jeg lente meg tilbake på albuene. Det er ikke vanskelig. Denne enkle tanken kunne av og til treffe meg, kald og strålende som et klarsyn, om ting lå til rette for det. Om jeg var alene. Om jeg hadde luft. Om alkoholen spredte seg i kroppen som en dråpe blod i vann. Det er ikke vanskelig. En sval ettermiddagsbris strøk over ansiktet mitt, salt og furu. På høyden var det bygget en varde, ved siden av den lå en plastpose, vardeboka, beskyttet mot regn. På småbruket der jeg vokste opp, lignet landskapet dette, vi hadde bodd ganske alene, det fantes naboer, men de lå spredt; enkelte av dem skimtet man bare på klare dager når tåken letnet. Fra soveromsvinduet mitt hadde jeg