Erlend Loe Naiv Super
VEGGEN JEG HAR TO VENNER. En god og en dårlig. Og så har jeg min bror. Han er kanskje ikke like sympatisk som meg, men han er ok. Jeg låner min brors leilighet mens han er bortreist. Det er en fin leilighet. Min bror har en del penger. Gud vet hva han driver med. Jeg har fulgt litt dårlig med på det. Han kjøper eller selger noe. Og nå er han ute og reiser. Han fortalte hvor han skulle. Jeg har skrevet det ned. Det kan ha vært Afrika. Han har gitt meg et faxnummer, og beskjed om å faxe ham post og beskjeder. Det er min lille jobb. En enkel og overkommelig jobb. Til gjengjeld får jeg bo her. Det setter jeg pris på. Det er akkurat det jeg trenger. Litt tid til å ta det med ro. Mitt liv har vært merkelig i det siste. Det kom til et punkt hvor jeg mistet interessen for det hele. Jeg fylte 25. Det er noen uker siden. Min bror og jeg spiste middag hos våre foreldre. God mat. Og kaker. Vi snakket om løst og fast. Plutselig overrasket jeg meg selv med å bebreide mine foreldre at de aldri har presset meg til å be-drive sport på et høyt nivå. Det var helt urimelig. Jeg sa idiotiske ting. At jeg kunne vært proff i dag. Hatt en formkurve.
Og penger. Vært på reisefot til stadighet. Jeg kom i skade for å si at det er deres skyld at jeg ikke har drevet det til noe og at livet mitt er uengasjerende og kjedelig. Jeg sa unnskyld etterpå. Men det fortsatte. Samme kveld spilte min bror og jeg crocket. Det er ikke noe vi gjør ofte. Det gamle crocketsettet hadde råtnet under uthuset. Vi kjørte til mange bensinstasjoner for å finne et nytt. Min bror betalte det med et av sine kredittkort. Så skrittet vi opp avstandene og satte opp bøylene og pinnene i hagen til våre foreldre. Jeg valgte rødt og min bror valgte gult. Jeg vet ikke om det var de fargene vi pleide å ha da vi var mindre. Det husker jeg ikke. Vi begynte å spille og det gikk godt en lang stund. Jeg slo meg raskt gjennom de to første bøylene. Fikk ekstraslag, og fortsatte. Jeg var ovenpå. Jeg ble røver lenge før min bror, og jeg plasserte den røde kulen min bak et tre og lå bare og ventet på ham, mens jeg lo og spøkte. Så ble jeg overmodig. Da min bror begynte å se mot busken, hadde det sluttet å være morsomt allerede for flere minutter siden. Jeg kunne se hva han tenkte på. Det der er vel unødvendig, sier jeg. Men jeg visste at han ikke kom til å ta hensyn. Han plasserte høyrefoten på sin egen kule og manipulerte retningen dit han trodde slaget ville volde mest skade. Han sto lenge og siktet mot utkanten av hagen. Enden av hagen. Der hvor gresset slutter å være bare gress og blir mere mose. Han foretok et par forsiktige testbevegelser. For å forsikre seg om at han var i stand til å maksimere kraften i slaget, og for å unngå å treffe sin egen fot, det mest ydmykende av alt. Så klinket han kulen min inn i den store busken. Han klinket den røde kulen riktig jævlig langt inn i busken. Inn til buskens sentrum.
Dit hvor solen aldri skinner. Det var egentlig et fantastisk slag. Jeg bebreider ham det ikke. Jeg hadde uten å tvile gjort det samme selv. Men reaksjonen min. Det var den som overrasket meg. Min plan hadde hele tiden vært enkel og ganske feig. Jeg skulle ligge nede i målområdet og late som ingenting, og så skulle jeg klinke kulen hans på en avstand som han ikke trodde var mulig. Og hvis jeg bommet, hadde jeg ryggen fri, fordi han ennå ikke nådde fullført runden. Men hvis jeg traff, skulle jeg dunke ham på pinnen i mange kilometer i timen, og toppe det hele med å si nei når han foreslo å spille en gang til. Alt det kunne jeg bare glemme. Jeg hadde bommet gang for mye. Min bror hadde blitt røver og nå lå den røde kulen min under den store busken. Jeg ga meg ikke. Jeg ville komme tilbake. Jeg planla å slå hans kule under bilen. Det var det eneste som holdt meg gående. At han skulle få svi. At kulen hans på en eller annen måte skulle sette seg fast under bilen. At jeg skulle få se ham krype på alle fire, eller på magen, slik at han ble skitten og begynte å banne. Men først måtte jeg slå kulen min ut fra busken. Jeg løftet bladene og bøyde dem unna. Så lyste jeg med en lommelykt. Frem og til-bake i sentrum av den store busken. Langt der inne kunne jeg se kulen. Det var umulig å se at den var rød, men det var ingen tvil om at det var min kule. Min bror sto naturligvis og lo. Jeg tok lommelykten i munnen og krøp innover i busken. Det var fuktig, og antakelig bare en håndfull grader over frysepunktet. Jeg har hatet denne busken så lenge jeg kan huske. Nå skulle jeg snart slå. Jeg siktet. Dette skulle gå bra. Jeg var overbevist om at det var et spørsmål om sekunder før jeg var ovenpå igjen. Jeg skulle ta min bror, den jævelen.
Men jeg brukte tre slag på å komme meg ut av busken. Og mens jeg sto der og børstet av meg blader og muld, fremdeles med lommelykten i munnen, klinket min bror meg på nytt og slo meg inn i busken en gang til. Dette er en av grunnene til at jeg tror at han innerst inne muligens er mindre sympatisk enn meg. Jeg ville ikke ha slått ham inn i busken to ganger. En gang, ja. Men neppe to. Jeg tente lommelykten og slo meg ut av busken på nytt. Da min bror ville klinke meg for tredje gang, bommet han, og jeg klinket ham istedet. Men da jeg skulle slå ham under bilen, traff jeg ikke kulen skikkelig og slaget ble mislykket. Jeg må ha vært overivrig. Deretter gjorde han kort prosess. Han klinket meg på pinnen og spillet var over. Vi ble stående og krangle en stund. Jeg beskyldte ham for juks og vi leste i reglene og kranglet videre. Jeg sa et par ting som var helt på kanten. Til slutt spurte min bror om det var noe i veien. Hva er det med deg? sa han. Jeg var på vei til å si at det ikke var noe, men så kjente jeg at alt veltet opp i meg. Det var overveldende og ekkelt. Jeg har aldri kjent noe lignende og jeg klarte ikke å si noe. Istedet satte jeg meg på gresset og ristet på hodet. Min bror kom og satte seg ved siden av meg. Han la en hånd på skulderen min. Slik hadde vi aldri sittet før. Jeg begynte å gråte. Det var årevis siden jeg hadde grått. Det må ha vært overraskende for min bror. Han beklaget at han hadde vært så rå under spillet. Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen. Jeg fortalte det til min bror. Han hadde ingen forutsetninger for å forstå det. Han reiste seg og sa kom igjen, shit happens, dette går bra. Han forsøkte å få meg på beina, bokset meg broderlig i magen og ropte litt.
Min bror har drevet med bandy. Han kan dette med roping. Jeg ba ham ta det med ro. Jeg sa at det var alvor. Min bror satte seg og tok det med ro. Vi pratet. Jeg var helt usammenhengende. Ingen av oss forsto særlig mye av det jeg sa. Men min bror tok meg på alvor. Det skal han ha. Jeg kunne se at han ble bekymret. Han hadde ikke sett meg slik før. Han sa at det sikkert er tusenvis av mennesker som hver dag møter veggen. De fleste har det kanskje litt tungt en stund, men så går det bedre. Min bror er optimist. Han ville hjelpe. Jeg satt og tenkte at dette måtte være bunnen. Jeg fryktet at jeg var blitt mett av dage, at jeg aldri noen sinne ville kjenne entusiasme igjen. Så sa min bror at han skulle ut å reise. Han skulle dra om noen dager og være borte i to måneder. Han tilbød meg å låne leiligheten. Jeg sa takk og vi satt uten å si noe helt til min bror kikket på klokken og oppdaget at sportsrevyen hadde begynt. Han spurte om jeg hadde noe imot å gå inn. Jeg hadde jo dessuten bursdag og det var kake igjen. Neste morgen våknet jeg og kjente at ting ikke kunne fortsette som før. Jeg ble liggende og tenke. Det handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på. Crocket er en liten ting og dette var en stor ting. Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde direkte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg taklet det dårlig. For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet med en viss uro. Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid. Mens jeg kledde på meg ble det klart at det ikke kom på tale å bruke denne dagen til det samme som jeg pleide å bruke dager til. Dagene måtte bli annerledes. Nettene også.
Jeg sto en stund og kikket ut av vinduet. Så tok jeg et valg. Jeg syklet opp til universitetet og sa at jeg ikke så meg i stand til å fullføre hovedfaget. Sekretæren på instituttkontoret spurte om det var noe i veien og om det var noe hun kunne gjøre. Jeg syntes engasjementet hennes var rørende, men hadde ingen lyst til å snakke. Jeg takket kort for omtanken, og svarte ja på det første spørsmålet og nei på det andre. Deretter syklet jeg tilbake til byen og avviklet resten av den gamle tilværelsen. Jeg oppsøkte avisen hvor jeg fra tid til annen pleide å levere stoff, og sa at jeg ikke kom til å skrive mer på en stund, og kanskje aldri. Jeg sa også opp hybelen, telefonen og avisabonnementet. Og jeg solgte bøkene mine, og TVen. Resten av mine eiendeler fikk plass i en ryggsekk og to pappkasser. Kassene satte jeg på loftet hos mine foreldre og sekken tok jeg på ryggen og syklet hjem til min bror. Der ble jeg sittende og svette. Jeg hadde gjort en virkelig handling. Dette var ikke tull. Det var ikke TV2.
BALLEN DET HAR GATT NOEN UKER. Jeg sitter i min brors leilighet. En gang om dagen går jeg ned og kjøper noe mat. Og hvis det kommer post, åpner jeg den og faxer den til min bror. Det er et utrolig langt faxnummer. Jeg føler meg stadig sikrere på at han er i Afrika. Jeg har sett etter lappen hvor jeg skrev ned adressen hans, men jeg finner den ikke. Utover dette foretar jeg meg nesten ingenting. Jeg blar i avisen eller ligger på sofaen og ser ut i luften. Jeg har ingen planer. Følelsen av at det meste er meningsløst er her fremdeles. Det er ingen inspirerende følelse. Jeg har skrudd tempoet helt ned. Til null. Jeg tenker at jeg må begynne forfra. Hvordan begynner man forfra? I går skrev jeg en liste over hva jeg har og hva jeg ikke har. Dette er det jeg har: En fin sykkel En god venn En dårlig venn En bror (i Afrika?) Foreldre Besteforeldre
Et stort studielån En Cand.Mag.-grad Et fotoapparat En håndfull (lånte) penger Et par nesten nye joggesko Dette er det jeg ikke har: Planer Begeistring Kjæreste Følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt Et vinnende vesen Klokke De gangene jeg har kikket på listen i dag, har jeg lagt merke til at jeg har mere enn jeg ikke har. Jeg har 11 ting. Jeg mangler 6 ting. Det burde jo kunne være en kilde til optimisme. Men etter å ha nærlest listen er det blitt klart for meg at det alt i alt er et ganske ubalansert og dårlig regnestykke. Det går ikke opp. Noe av det jeg har kunne jeg fint ha klart meg uten, og flere av de tingene jeg ikke har, forekommer meg som sentrale for å leve slik jeg helst vil leve. Jeg ville for eksempel når som helst byttet min dårlige venn mot litt begeistring. Eller en kjæreste. Når som helst. Men jeg vet like godt som alle andre at det ikke fungerer på den måten. Jeg lekte meg med å legge sammen tallene i listene. 11 + 6. Det blir 17. Et ganske stort tall når det gjelder vesentlige ting i et menneskes liv. I noen sekunder var jeg litt stolt. Men det gir ingen mening overhodet. Det er idioti å legge sammen ting man har og ting man ikke har. Og dessuten er noen av tingene mindre vesentlige.