Medlemsblad for Nysgjerrigper, 4 2007. 14. årgang Himmelens øyne Everglades et truet paradis
Ljuba-jubel Tidligere i år gjorde en jeger et sensasjonelt funn nord i Sibir i Russland. Han fant en mammut som har vært død i 40 000 år! TEKST: TERJE STENSTAD Juri Khudij var på jakt da han så noe som stakk ut av snølaget og opp av jorda. Det han først trodde var et dødt reinsdyr, var en liten mammut. En mammut som kanskje har vært død i 40 000 år! Vitenskapsfolkene som kom til stedet, gjorde store øyne. De sørget for å frakte mammuten til nærmeste by og fikk den trygt plassert i en spesiell fryseboks. Baby-mammut Forskerne har funnet ut at mammuten er en hunn, og at den døde da den bare var seks måneder gammel. Likevel veide den 50 kilo og var 130 cm lang. Mammuten er gitt navnet Ljuba, oppkalt etter Juris kone. Ljubas øynene og hud er intakt, og en del av pelsen er bevart. Halen og øret er spist av rovdyr. Det er permafrosten som har bevart dyret så lenge. Der det er perma frost, har det vært minusgrader i jorda i uminnelige tider. Baby-mammuten Ljuba ble funnet i Sibir i år. Mammuten er et slags hårete elefantdyr som levde i polarområdene for svært lenge siden. FOTO: REUTERS/SCANPIX Genetisk kart Forskerne har god grunn til å juble. Å finne en perfekt bevart mammut har bare skjedd én gang tidligere. Ljuba gir forskerne mulighet til å lage et genetisk kart over arten som har vært utdødd siden siste istid for mange tusen år siden. Ljuba kan også gi kunnskap om klimaendringer som kan ha utryddet mammuten. Hei! Denne gangen tar vi deg med til Florida i USA, nærmere bestemt nasjonalparken Everglades, som er en del av verdensarven. UNESCOs liste over verdensarven omfatter steder som er uerstattelige og derfor viktige for hele menneskeheten. Et annet sted i Florida har vi støtt på et av de eldste dyrene som lever på jorda i dag dolkhalekrabben. Denne raringen levde i havet nesten 200 millioner år før dinosaurene satte sine føtter på kloden. Les mer om mammuter, permafrost og eldgammelt DNA i artikkelen «Skatten i jorda» på nysgjerrigper.no eller i Nysgjerrigper 2/04. Les også om permafrost på side 18 og 19 i denne utgaven. også forskning, selvfølgelig. Du kan lese mer om satellitter i artikkelen «Himmelens øyne». Er klassen allerede i gang med et forsk ningsprosjekt til Årets Nysgjerrigper 2008? Hvis ikke, er det bare å sette i gang. Trenger dere støtte til forsk ningen, kan dere søke om penger fra Nysgjerrigperfondet innen 15. februar 2008. Informasjon om konkurransen finner dere på nysgjerrigper.no. Du har kanskje hørt om verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1? Satellitten ble sendt opp i 1957. De siste 50 årene har vi sendt opp mer enn 4000 satellitter fra jorda. Satellitter brukes til mange formål 2 hei nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
Nysgjerrigper er Norges forskningsråds tilbud til alle elever og lærere i 1. 7. klasse. Bladet Nysgjerrigper og nett stedet nysgjerrigper.no er viktige deler av tilbudet. Hovedmålet er å oppmuntre barn og unge til å ta vare på og dyrke sin naturlige nysgjerrighet, utforskertrang og fantasi. Tiltaket er Forsknings rådets forsøk på en tidlig rekruttering av unge forskere. Ansvarlig utgiver: Norges forskningsråd Redaktør: Marianne Løken Redaksjon: Terje Stenstad www.stenstad.no Design og illustrasjon: www.melkeveien.no Trykk: Aktietrykkeriet Opplag: 85 000 Nynorsk oversettelse: Trond Rødvik Språkkonsulent: Aud Søyland Adresse: Nysgjerrigper, Norges forsk ningsråd, Postboks 2700 - St. Hanshaugen, 0131 Oslo Telefon Nysgjerrigper: 22 03 75 55 Telefon Forskningsrådet: 22 03 70 00 Telefaks: 22 03 70 01 Internett: www.nysgjerrigper.no E-post: nys@forskningsradet.no ISSN: 0808-2073 Forsidebilde: Satellitten MetOp under bygging. MetOp gir fantastiske bilder av værsituasjonen i Europa, og spesielt i Norge. FOTO: ESA/EADs Astrium/C. Mériaux Innhold Ljuba-jubel... 2 Om: Mammut, permafrost, arkeologi, DNA, Sibir Et truet naturparadis... 4 Om: Everglades, nasjonalpark, verdensarv, USA, dyr, planter Forskerfabrikken: Geologiske overraskelser... 8 Om: Geologi, meteoritt, mantel, jordklode, eksperimentering, aktiviteter Bølgekraft fra flytende egg... 10 Om: Buldra, bølgekraft, elektrisitet, teknologi, hav Havets skrekk og inuittenes hemmelighet... 12 Om: C-vitaminer, urfolk, skjørbuk, eventyrere Møte med ein fortidsskapning... 15 Om: Dolkhalekrabbe, trilobitt, bioteknologi, medisin, Nobel-pris Polaråret: Rovdyr på tundraen... 18 Om: Tundra, permafrost, nordlige halvkule, rovdyr, polarforskning Himmelens øyne... 20 Om: Satellitter, romforskning, værmelding, miljøovervåkning Årets Nysgjerrigper 2008... 24 Om: Barnas forskningskonkurranse Quiz / Sudoku... 26 Matematiske utfordringar... 27 Kryssord / nysgjerrigper.no... 28 Nysgjerrignøtta / Løsninger... 29 Rundt omkring... 30 Om: Steinspising, lava, vulkaner, fruktflue, kanel, sukker, edderkopp, monsternett, tyggegummi, miljøvennlig tyggis MILJØMERKET 241 393 Trykksak Medlemskap For enkeltmedlemmer koster det 100 kroner i året. I første tilsending får du en velkomstpakke med små overraskelser. Deretter mottar du Nysgjerrigper-bladet fire ganger årlig. Husk underskrift fra en voksen. Klassemedlemskap koster: 1 30 blader: 100 kr 31 60 blader: 200 kr 61 90 blader: 300 kr 91 120 blader: 400 kr Du kan også melde deg inn på nysgjerrigper.no Navn på medlem (eller skole og klasse):....................................................................... Adresse:............................................................ Postnummer:... Poststed:.................. Fylke... Fødselsdato og -år:...telefon:............................ Foresattes/lærers navn:................................................ Medlems/lærers e-post:................................................ Foresattes/lærers underskrift:........................................... Antall elever og lærer(e) i klassen:... Nysgjerrigper, Norges forskningsråd, Postboks 2700 St. Hanshaugen, 0131 Oslo www.nysgjerrigper.no nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang innhold 3
Et truet na Der! Og der! Og der, og der! De er plutselig overalt fra søte små til skummelt store alliga torer. Vi er verken i en dyrehage eller i Afrika, men bare en liten times kjøring fra flyplassen i millionbyen Miami, sør i USA. TEKST OG FOTO: TERJE STENSTAD Vi har tatt av fra hovedveien Tamiami Trail, som strekker seg fra øst til vest i delstaten Florida, og kjørt inn på en smal grusvei. Langs veien renner en smal og grunn elv, og det er langs elvebredden vi får øye på alligatorene. Først en, så enda en, og raskt har vi mistet tellingen. For her er det flere hundre alligatorer som koser seg i solskinnet denne varme vinterdagen. Noen flyter som svære tømmerstokker nedover elva. Det er ikke så lett å få øye på dem, for det er bare øynene og de små pyramideformede delene av ryggtavla som stikker opp av vannet. Unikt dyreliv Vi er på besøk i de enorme våtmarkene Everglades sør i Florida. I Everglades er det et dyre- og planteliv det ikke finnes maken til noe annet sted i verden. Våtmarkene tilhører Floridas indianere og dyrene og plantene som lever og vokser her. Everglades er dekket av høyt gress, trær og sump. Små kanaler og elver siver sakte fra nord i Florida og brer seg ut som grener som til slutt ender i havet. Ikke et eneste sted av den gigantiske nasjonalparken er mer enn 2,40 meter over havnivå. 4 Et truet paradis nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
turparadis Truet nasjonalpark Sør-Florida har et sub-tropisk klima med regn som eneste vannkilde. Det er varmt hele året. Både mennesker og dyr i regionen tørster etter de samme vannkildene. Halvparten av det opprinnelige Everglades er allerede spist opp av landbruksområder, og det som er igjen, er beskyttet som nasjonalpark og som del av verdensarven. Men vannmangelen og avsig av giftige stoffer fra landbruk og industri truer dyre- og plantelivet i Everglades. Ville og uredde dyr Det er få bilveier i Everglades. Man må derfor ta seg fram i luftbåter. En luftbåt har motoren festet over båtripen, slik at motorbladene ikke skal skade dyrelivet i de grunne kanalene. I Everglades lever dyrene i naturlige omgivelser og kan bevege seg og leve slik de ønsker. De er ville, men ganske uredde for mennesker. Her må man derfor respektere dyrene uten å komme Forts. neste side nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang Et truet paradis 5
for tett på dem. Hvis et dyr forandrer oppførselen sin når du nærmer deg, er du kommet for nær. Panserkledde kjemper Alligatorene fascinerer mest. En voksen alligator har kraftige kjever, sterke tenner og en hjerne på størrelse med en valnøtt. Den amerikanske alligatoren kan bli 4,5 meter lang. Alligatoren er et 6 Et truet paradis nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
krypdyr, det vil si et vekselvarmt virveldyr med panserkledd hud. Den handler på instinkt og vurderer andre skapninger som potensielle trusler eller byttedyr. Den kan se dorsk ut, men kan være svært kvikk. Hold dere derfor minst fire meter unna, er beskjeden vi får! Hvert år blir noen angrepet, men de fleste er folk som har prøvd å mate dyrene. Naturparadis Everglades er et paradis for fugletittere. Her fins alt fra nærgående pelikaner til storker og ulike hegrefugler. I de tette mangroveskogene lever vaskebjørner, villgriser, slanger og pantere, og her vokser giftige planter. I tillegg til alligatorene og enkelte krokodiller kan man støte på svære sjøkuer i de grunne elvene. Vi støtte på alt unntatt panteren. Vaskebjørn nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang Et truet paradis 7
Geologiske overraskelser Det er vanskelig å forestille seg på forhånd hvilke enorme krefter som finnes i naturen. Det er lett å bli ved Hanne S. Finstad overrasket når noen blir rammet av jordskred, jordskjelv eller lignende naturkatastrofer. Forandringene vi opplever i dag, er allikevel ingenting mot forandringene jorda har vært igjennom i tidligere tider. Aller verst var det da jorda ble dannet for 4,6 milliarder år siden. Da var planeten vår en rødglødende kule som ustanselig ble bombardert av meteoritter. Det mange ikke vet, er at minst 10 tonn meteoritter fortsatt treffer jorda hvert eneste døgn. Grunnen til at vi ikke merker dem, er at de er mikroskopiske. Nå kan du se dem med egne øyne! Mikro-meteoritter Syl Hyssing En meget sterk magnet, gjerne en neodym-magnet (hold den i så fall langt unna datamaskiner og bankkort) Objektglass til mikroskop eller notatark med lim Mikroskop eller stereolupe (de fleste skoler har det) Et hvitt ark eller tørkepapir Et pappkrus Limstift 1 2 3 Slik gjør du Kutt tre hull i pappkruset øverst rett under drikkekanten, med like stor avstand mellom hullene. Træ hyssingbiter inn i hullene og fest dem med en knute på oversiden. Fest disse tre endene sammen over åpningen på glasset og fest en lang tråd til dem slik at du kan gå og la pappkruset sveve rett over bakken mens du holder i hyssingen. Legg magneten inni kruset og gå utendørs. 4 La kruset sveve circa 1 cm over et område hvor det er asfalt. Du vil nok høre små smell når magnetisk støv fester seg på undersiden av kruset. 5 Gå innendørs og hold kruset over et hvitt ark før du tar magneten ut av kruset, slik at det som er festet på undersiden, faller ned på arket. 6 Stryk litt lim på et objektglass og trykk siden med lim ned på støvet du har samlet. Alternativt kan du bruke limet på en notatlapp (Post-It). 7 Studer støvet som har festet seg i limet, i et mikroskop eller en stereolupe. Du ser best med overlys. Du vil se mange småstein med uregelmessige former, men innimellom vil du også se noen helt runde, jevne og vakre metalliske kuler. Det er mikrometeoritter. De ble ekstremt varme da de kom inn i atmosfæren slik at de smeltet. Deretter stivnet de i kuleformede eller svakt dråpeformede partikler. 8 forskerfabrikken: geologiske overraskelser nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
Rotasjoner i mantelen For circa 4,4 milliarder år siden kjølte jorda seg ned, og det ytterste laget stivnet og dannet laget som vi kaller jordskorpa. Alt land og hav på jorda ligger på jordskorpa. Under skorpa er det et lag av varm tyktflytende stein som kalles for mantelen, og helt innerst er jordas kjerne. Varmen som strømmer ut fra jordas indre, sørger for at mantelen er i bevegelse. Disse beve gelsene har ført til at jordskorpa ikke er en sammenhengende skorpe, men har sprekker. Derfor er jordskorpa delt opp i større og mindre områder som vi kaller for plater. Hvorfor mantelen kommer i bevegelse når den varmes opp innenfra, kan du studere i en kjele. Slik gjør du 1 Hell matoljen i kjelen/beholderen meteoritter på Internett og sam menlikn med dem du har funnet. 9 Kan du finne steder som er mer egnet for å finne mikrometeoritter, for eksempel oppi en takrenne? Bruker du gassbluss, trenger du et stativ til å sette glasset på En kjele/eventuelt et gjennomsiktig begerglass som tåler varme 2 Drypp noen dråper konditorfarge oppi. Den hjelper deg til å spore oljens bevegelser. 3 Varm opp og følg med på hva som skjer. Fordi jordskorpa har sprekker, består den av plater. Helt fra urtiden og fram til i dag har slike plater beveget seg fra hverandre og krasjet sammen mange ganger. Det landområdet vi i dag kaller Norge, har derfor vært plassert på helt andre områder av jorda i tidligere tider. I dag består jordkloden av ni store og en rekke mindre plater. Som oftest beveger de seg ikke mer enn neglene dine vokser i løpet av ett år, dvs. noen få cm. Allikevel, i løpet av millioner av år vil bevegelsene by på store forandringer. Norge ligger på den eurasiske plata hvor også hele Europa og mesteparten av Asia hører hjemme. Midt i Atlanter havet grenser denne plata mot den amerikanske plata. De to platene er i kontakt med hverandre langs den Midtatlantiske ryggen. Platebevegelser fører til mange voldsomme naturfeno mener som man kan forstå bedre ved å leke litt med flatbrød. Flatbrød 3 5 desiliter matolje En kokeplate eller et gassbluss slik at du får et lag med olje som er minst 3 cm høyt. Platebevegelser 8 Søk gjerne etter bilder av mikro Konditorfarge På samme måte som massen i mantelen beveger seg opp og ned, vil olje som varmes opp i en kjele, bevege seg opp og ned. Oljen som er nederst mot plata, vil utvide seg på grunn av varmen og stige opp. Der blir den nedkjølt, trekker seg sammen og får større tetthet. Dermed synker den til bunns igjen. Slike strøm ninger kalles konveksjonsstrømninger. Slik gjør du 1 Flatbrødet forestiller jordplater. Matpapir som det er smurt peanøtt smør eller margarin oppå, forestiller mantelen. Alle eksperimenter gjøres oppå den. 2 Press to flatbrød mot hverandre og la det ene gli under det andre. Når dette skjer mellom to jordplater, blir den underste plata utsatt for et enormt trykk, den blir veldig varm og vil smelte. Smeltet jordplate kalles magma, og under trykk vil magmaen sprute opp som lava. 3 Fukt den ene enden på et flatbrød forsiktig og press den mot et annet flatbrød på «mantelen». Det våte flatbrødet vil folde seg opp. På liknende måte har fjell kjeder blitt dannet på jorda når to plater kolliderer med hverandre. 4 Legg to nye flatbrød ved siden av hverandre og gni dem langs hver andre. Som du kanskje kjenner, skrubber og lugger de mot hver andre. Når slikt skjer mellom jordplater, blir det jordskjelv. Matpapir Margarin eller peanøttsmør nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang forskerfabrikken: geologiske overraskelser 9
En ny type flytende bølgekraftverk drives av kjempestore flytende egg. Om et par år håper et norsk firma at de flyter i havet utenfor Storbritannia. TEKST: MAGNUS HOLM Buldra ser ut som en olje plattform i miniatyr, men er et lite kraftverk. Den henter energi fra bølgene. FOTO: Kåre Brekke Dahl/FOBOX AS 10 Bølgekraft fra flytende egg nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
For to år siden kunne nysgjerrige nordmenn se en snodig plattform bli slept til havs. Plattformen het Buldra, og på avstand så den ut som en liten oljeplattform. Egentlig var det noe helt annet. Mens oljeplattformer borer i havbunnen etter olje, skulle Buldra hente energi fra bølgene. Bølgende bevegelser I 2004 var skipsreder Fred Olsen redd for at forurensning fra kull og olje førte til klimaendringer. En ny norsk energikilde ville være bra for både Norge og miljøet. På en tur i Skottland ble han stående og se utover bølgene. Han tenkte at det måtte gå an å bruke energien i bølgene til å lage elektrisk strøm. Det tok flere år før han fant ut hvordan han skulle bruke kraften i bølgene. Ideen fikk han under en ferie på Kanariøyene. Her la han noen tomme oljefat på vannet for å undersøke hvordan de bevegde seg i bølgene. Denne bevegelsen tenkte Olsen det måtte være mulig å utnytte. Flytende egg Vel hjemme i Norge begynte Olsen å jobbe med ideen om et flytende bølgekraftverk. Inne i Buldra-plattformen er det ikke oljefat, men kjempestore plastegg. De flyter i vannskorpa og beveger seg opp og ned på bølgene. Hvert av eggene er koblet til en stang som igjen er koblet til en motor. Når eggene beveger seg, går motoren rundt. Motoren driver generatorer som lager elektrisk strøm. Mange fordeler Buldra ble bygd for å teste om det var en god idé å lage strøm på denne måten. To år senere ser det ut til at ideen var mer enn god nok. Tore Gulli er prosjektleder i firmaet Fobox som bygde Buldra. Han kan fortelle at det er mange fordeler med denne typen bølgekraftverk. Alle bølgekraftverk sliter med å tåle veldig store bølger, forklarer han. Dessuten er mange bølgekraftverk veldig dyre å bygge. Da er det dumt hvis de blir slått i stykker av bølgene under den første vinterstormen. Mens mange bølgekraftverk står på land og blir truffet av bølge etter bølge, flyter Buldra oppå bølgene. Da får den ikke så mye juling. Dessuten er plattformer av denne typen bygd av glassfiber, som er billigere enn stål. Strøm til 300 hus Siden Buldra var en testplattform, var den ganske liten. I et ordentlig bølgekraftverk vil hver plattform være tre ganger så stor som Buldra. En sånn plattform kan lage nok strøm til 300 hus. Hvis man vil ha mer strøm, er ikke det noe problem. Tore Gulli forteller at en av fordelene med denne typen kraftverk er at man kan bygge dem nesten så store man vil. Det er bare å bygge flere plattformer. Ikke i Norge Fobox ville bygge et stort kraftverk utenfor Karmøy hvis alt gikk bra med Buldra. De hadde håpet å få nok penger av Regjeringen til å bygge et kraftverk med fire plattformer i 2007. Det fikk de ikke. Selv om det ikke blir noe bølgekraftverk ved Karmøy, har ikke Fobox gitt opp. Med penger fra EU fortsetter de å jobbe med ideen til Olsen. Dermed kan ideen en norsk skipsreder fikk på ferie i Spania, bli et fiks ferdig bølgekraftverk utenfor kysten av Storbritannia. Planen er at kraftverket skal være ferdig i 2009. nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang Bølgekraft fra flytende egg 11
og inuittenes hemmelighet I riktig gamle dager kunne sjøfolkene være ute på havet i uke etter uke uten å se land. Det var et farefullt liv, med storm og uvær, sjørøvere og lumske farvann. Men selv om de tapre sjømennene vant over både orkaner og pirater, var de likevel ikke trygge. TEKST: DAGNY HOLM Fridtjof Nansen overvintret hos inuitene på Grønland. Her spiste han mye fisk og ferskt kjøtt fra sel, hval, vilt og sjøfugl. Her er Fridtjof Nansen med resten av medlemmene i Nansen-ekspedisjonen som gikk over Grønland i 1888. FOTO: SCANPIX Den livsfarlige skjørbuken dukket gjerne opp når skuta hadde vært lenge i sjøen. Når skjørbuken angrep, var det ikke lett å forsvare seg. Navnet minner litt om navnet på et dyr, kanskje skjørbuken er et fryktelig sjøuhyre? Men nei, skjørbuk er en sykdom som angriper tenner, bein, brusk og bindevev. Den syke blir slapp og trøtt og blør lett i munnen. Hvis stakkaren ikke får behandling, løsner tennene, og det kan dukke opp indre blødninger. I verste fall ender det med døden. 12 havets skrekk og inuittenes hemmelighet nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
Eventyreren Roald Amundsen ble førstemann på Sydpolen. Han holdt seg frisk og rask, blant annet fordi han fulgte inuitenes matråd. Her planter han det norske flagget på Sydpolen i desember 1911. FOTO: POPPERFOTO/SCANPIX C-vitaminer Hørtes det skummelt ut? Du trenger ikke være redd, i våre dager er det nesten ingen som får skjørbuk. For nå vet vi hva sykdommen kommer av, og hvordan vi kan unngå den. Hvis du bare får i deg nok C-vitamin, får du ikke skjørbuk. Og C-vitamin, det finner du mest av i frisk frukt og ferske grønnsaker. I dag kan vi kjøpe disse varene hele året. Men sjøfolkene i gamle dager spiste for det meste salt fisk, salt kjøtt og tørre skipskjeks. Uten kjølerom kunne de ikke ta med seg frukt og grønnsaker. Og forresten visste de ikke at de trengte det heller. De trodde at skjørbuk kom av sjøluft, tåke og kulde. Gamle, gode kjerringråd Selv om folk i gamle dager ikke visste hva skjørbuk kom av, brukte de planter og bær som medisin. Blant annet kvann, rognebær, engsyre, skvallerkål og molter har vært brukt. Og det finnes faktisk en plante som heter skjørbuksurt. Gjett om den inneholder bra med C-vitamin! På Svalbard og Grønland vokser det en variant som heter polar-skjørbuksurt eller Cochlearia groenlandica. Når alle andre planter er frosset i hjel, er polar-skjørbuks urten fremdeles frisk og fin og stappfull av C-vitamin. Til og med trær uten ett eneste grønt blad kan gi litt C-vitamin til den som vet å lete. I Sverres saga forteller Snorre at birkebeinerne tygde bark og drakk sevje på sin ferd gjennom Herjedalen. Og indianerne i Canada lagde skjørbuksmedisin av friske barnåler. Inuittenes hemmelighet Inuittene på Grønland lever i et område der det bare er is og snø store deler av året. Da er det umulig å finne levende planter med C-vitamin. Likevel er ikke inuittene plaget av skjørbuk. De hadde ikke skjørbuk for hundre år siden heller, da den norske polarforskeren Fridtjof Nansen overvintret sammen med inuittene på Grønland. Siden skrev han boka «Eskimoliv», der han blant annet forteller hva inuittene spiste. Det var mye fisk og ferskt kjøtt fra sel, hval, vilt og sjøfugl. Men de spiste ikke bare kjøttet. Nei, de spiste innvollene også. Noe av det aller beste de visste, var innholdet i reinsdyrmagen. Og når de fanget ryper, spiste de innvollene og solgte resten av fuglen, forteller Nansen. Selv smakte han på alt, og likte det meste. Siden brukte han det han hadde lært av inuittene på sine ekspedisjoner langt mot nord. Reddet av innvoller Nå, kommer du til å sette rypetarmer og reinsdyrmager øverst på lista neste Inuittene (eskimoene) på Grønland lever i et område der det bare er is og snø store deler av året. De visste råd for å få i seg livsviktig C-vitamin. FOTO: GV-PRESS Forts. neste side nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang havets skrekk og inuittenes hemmelighet 13
gang du skal velge lørdagsgodt? Ikke det? Nei, det høres nok litt ekkelt ut for oss. Men alle disse innvollene har reddet livet til mange inuitter. For det er nemlig slik at nesten alle dyr kan lage C-vitamin i magen og tarmene. Det er bare marsvin, mennesker og menneskeaper som ikke kan det. Så når inuittene spiste innvoller, fikk de i seg massevis av livsviktig C-vitamin som dyrene hadde laget. Smart, ikke sant? Pingvinkjøtt på menyen Det er også litt C-vitamin i ferskt kjøtt, særlig fra sjøfugler og havpattedyr. Men i gamle dager spiste sjøfolk mest tørket, saltet og hermetisk kjøtt. Og syke ble de, historien er full av fangstfolk, sjøfolk og polarforskere som døde av skjørbuk. Men noen klarte seg. I 1897 dro en stor, belgisk ekspedisjon med skuta Belgica på oppdagelsesreise til Antarktis. Skuta frøs fast i isen, og det gikk halvannet år før den nådde land igjen. Etter hvert ble mannskapet forferdelig plaget av skjørbuk. De eneste som var friske, var nordmannen Roald Amundsen og kameraten hans, Frederick Cook. De gikk nemlig på jakt og spiste ferskt pingvinkjøtt. Og kjøtt fra sjøfugler inneholder en del C-vitamin, som du sikkert husker. Det visste ikke disse karene, men Cook hadde lært at det var lurt å spise sjøfugl. Og hvor tror du han hadde lært det? Riktig, av inuittene på Grønland. Først til Sydpolen I 1911 ble Roald Amundsen førstemann på Sydpolen. Han kom hjem, frisk og sprek, og ble tatt imot som en stor helt. Engelskmannen Scott tapte kappløpet mot polen og døde på hjemveien av utmattelse og skjørbuk. Han hadde prøvd å komme til Sydpolen på engelsk vis, med ponnier og hermetikk. Men den som skal overleve i isødet, bør følge mottoet: Ikke gjør som mora di sier hvis hun ikke er inuitt. Skjørbuksurten inneholder mye C-vitamin. FOTO: SAMFOTO 14 havets skrekk og inuittenes hemmelighet nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
Møte med ein Sei hei til dolkhalekrabba ein skapning som levde på jorda allereie eit par hundre millionar år før dinosaurane entra jord kloten. Krabba er her framleis! TEKST OG FOTO: TERJE STENSTAD Ein varm novemberdag i fjor oppdagar eg noko merkeleg som rører seg i det grunne vatnet under meg på bryggja, der eg ligg og slumrar i sola. Eg må fortelje at eg oppheld meg på heilt andre breiddegrader enn våre eigne i Key West i Florida, den sørlegaste byen i USA. I den same bukta har eg like før sett to digre haiar forville seg inn fire meter frå land! Vel, dette er noko heilt anna: Det er som ein diger militærhjelm som lear på seg men kva med den rare halen? Med hjartepumpa godt i sving spring eg etter hoven, som strengt tatt berre skal brukast til å reingjere svømmebassenget. Eg greier å fange dyret som er så tungt at hoven bøyer seg. Under «hjelmen» er det fullt av sprellande klør, og den lange, spisse halen roterer alle vegar. Det er noko skremmande med dyret, og eg trur det er best å ikkje ta på det. Kanskje er halen giftig? Etter ein rask fotoseanse slepp eg dyret tilbake i havet. Det forsvinn i rakettfart, og eg ser det aldri igjen. Eg har aldri sett eit så merkeleg dyr. Noko reint forhistorisk Trilobitt-slektning Ordet forhistorisk skulle vise seg å vere svaret på møtet der på bryggja. Eg hadde hatt æra av å treffe eit av dyra som har levd lengst på jorda, ein nær slektning av trilobitten: dolkhalekrabba. Det er funne fossil som viser at dyret har levd i havet i minst 360 millionar år. Krabba krabba altså rundt i havet nesten 200 millionar år før dinosaurane dukka opp på jorda. Og det utrulege er at dyret i stor grad ser ut slik det såg ut for fleire hundre millionar år sidan! Levande fossil Forskarar kallar gjerne dyret for eit levande fossil. Dei trur at dolkhalekrabba var ein av skapningane som dominerte livet i havet for fleire hundre millionar år sidan. Då levde Forts. neste side Dolkhalekrabba er eit av dei eldste dyra som lever på jorda. Forkroppen har form som ein svær hjelm, medan bakkroppen endar i ein lang tagg. Ho er eit leddyr, med bøyelege parti mellom ledda på kroppen og vedhenga. Det fins fire nolevande artar. nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang møte med ein fortidsskapning 15
Dolkhalekrabba Dolkhalekrabba er utvaksen først mellom 9 og 12 år. Få overlever til dei er vaksne, men dei som blir vaksne lever i 20 år eller meir. Det gjev dei mange år til å føde mange barn. Krabba har sju par med føter (dei fleste med klør). Klørne brukar ho til å bevege seg og samle og ete mat. Ho ét helst om natta, mellom anna blautdyr og skjel. Som mange dyr med hardt skal, må dolkhalekrabba kvitte seg med skalet medan ho veks. Når det gamle skalet sprekk, kryp krabba ut av skalet. Det tar 24 timar før det nye, blaute skalet hardnar. Krabba blir 25 30% større for kvart skalskifte. Dolkhalekrabba er eit «omreisande hotell» med mange skapningar som lever på skalet mellom anna muslingar, skjel og bakteriar. Haikarar som sopp og bakteriar ét seg gradvis gjennom skalet. det truleg mange ulike artar av krabba. I dag er det berre fire artar igjen. Den arten eg trefte, er den einaste som lever langs USA sin austkyst, frå Delaware-bukta og sørover. Tre andre artar lever mellom Japan og Indonesia. Inga ekte krabbe Eg hadde nok treft ei ho-krabbe av det største slaget (30 cm brei over skalet, ein halv meter lang), men trass storleiken og det skremmande oppsynet er ikkje dolkhalekrabba farleg. Halen er ikkje eit våpen, men krabba brukar den til å pløye seg gjennom sand og mudder, og for å snu seg viss ho skulle vere så uheldig å bli snudd opp-ned av ei bølgje eller noko anna. Trass navnet er ho ikkje ei krabbe, men i slekt med skorpionar og edderkoppar. Ekstremt dyr Dolkhalekrabba har overlevd på grunn av det harde, krumma skalet som har gjort det nesten håplaust for rovdyr å snu ho over. Krabba kan gå eit heilt år utan mat, noko som óg har vore til god hjelp. Ho taklar dessutan ekstreme temperaturar og høgt saltinnhald i havet. Forskarar sitt draumedyr Slikt gjer dyret svært interessant for forskarar. Mykje av kunnskapen vi har om korleis augene våre fungerer, er resultat av studier av dolkhalekrabba sine store, samansette auge studier som starta for meir enn 50 år sidan. Og krabba har ikkje mindre enn to par auge. Det er lett å halde ho i live i laboratoriet, noko som gjer ho til eit ideelt dyr for augeforsking. Forskinga på krabba sine auge har vore viktig for å skjøne seg på enkelte augesjukdommar, mellom anna sjukdommar som kan føre til at ein blir blind. 16 møte med ein fortidsskapning nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
Blått blod Dolkhalekrabba har blått blod som inneheld kopar. Blodet blir brukt i medisinar og er eit av dei viktig aste produkta som er vunne ut frå eit marint dyr. Blodet kan brukast til å rense medisin for farlege bakteriar, og blir óg brukt for å utvikle bandasjar. Nobelprisar Dolkhalekrabba er det virvellause dyret i verda som er studert mest. Tre Nobelprisar er allereie gjeve til forskarar som har studert krabba. Kjennskapen til krabba sitt blod kan i framtida óg hjelpe romforskarar i søket etter primitivt liv på Mars og andre planetar. Færre krabber Dei siste åra har talet på krabber gått kraftig ned, mykje på grunn av overfiske. Ho er nemleg eit populært agn hos ålefiskarar. Men sidan krabba har overlevd i mange hundre millionar år, får vi satse på at ho overlever trass overfisket. Forskarar håpar på å få hjelp frå krabba i mange, mange år framover. Dolkhalekrabba er det virvellause dyret i verda som er studert mest. Blodet er viktig i medisinsk behandling. Tre Nobelprisar er allereie gjeve til forskarar som har studert krabba. FOTO: GV-PRESS/SPL nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang møte med ein fortidsskapning 17
Rovdyr på tundraen Tundraen er enorme områder uten trær på den nordlige delen av jorda. Mange dyr lever på tundraen. Men hva skjer med dem når klimaet blir varmere? TEKST: BÅRD AMUNDSEN Polarreven på Svalbard skal studeres av forskere. FOTO: PÅL HERMANSEN/NN/SAMFOTO På tundraen regner det lite, men like vel er bakken våt store deler av sommerhalvåret. Det skyldes at is som ligger under jorda, ikke smelter om sommeren, og slik hindrer den vannet i å renne bort. Fenomenet med is i bakken året rundt kalles permafrost. Tundra i Norge Mest tundra er det i Russland, Canada og Alaska. På Svalbard er det også tundra. På fastlandet i Norge finnes det tundra aller lengst nord, i Nordøst-Finnmark. Men her er det ikke permafrost i bakken. Området som kalles Sibir og ligger nord i Russland, har verdens største tundra. Her strekker tundraen seg fra Atlanter havet til Stillehavet, tvers over hele Russland. Både rein, moskus, bjørn, ulv og rev lever på den sibirske tundraen. Skal undersøke dyrelivet Forskere ved Universitetet i Tromsø skal sammen med russiske forskere følge med på dyrelivet på tundraen på sju forskjellige steder, fra Svalbard i vest til Vrangeløya lengst øst i Sibir. Forskerne skal studere planteetende dyr som mus og lemen, og rovdyr som fjellrev og snøugle. Dersom klimaet på jorda blir varmere, vil permafrosten bli borte fra store deler av tundraen. Hva skjer da? Det lurer både forskere og mange andre på. Lemen lever av planter på tundraen. FOTO: ERLEND HAARBERG/NN/ SAMFOTO Tundraen er enorme områder uten trær på den nordlige halvkule. FOTO: GV-PRESS 18 rovdyr på tundraen nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang
? Hvilket dyr? Tundraen strekker seg i en ring rundt den nordlige delen av jorda. Permafrosten under tundraen har gjort hele dette området til en gigantisk «fryseboks» hvor bakken aldri har tint. For 20 000 år siden levde det et stort, hårete dyr på tundraen. Dyret var i slekt med elefanten. Noen av disse dyra forsvant ned i gjørme og ble frosset fast. Nå blir slike dyr gravd fram igjen, og noen ganger er det til og med mulig å spise dem. Vet du hva dyret heter? Forskere skal studere dyrelivet på tundraen på sju forskjellige steder. Snøugle er ett av rovdyrene som skal studeres. FOTO: SHUTTERSTOCK Fare for ras og flodbølger Hva skjer i norske fjell hvis permafrosten forsvinner? TEKST: BÅRD AMUNDSEN Hvis det er frost i bakken året rundt, kalles det permafrost. På Svalbard er det permafrost overalt, unntatt under de store isbreene. På fastlandet i Norge er det permafrost i noen høyfjellsområder. Permafrosten i norske høyfjellsområder ønsker forskerne å finne ut mer om. Skredfare Forskerne regner med at frosten i bakken mange steder er blitt varmet opp i løpet av de siste hundre årene. Klimaendringene kan føre til enda mer oppvarming av permafrosten. Nå spør forskerne seg: Hva vil skje med norske fjell hvis permafrosten forsvinner i enda større grad? I Alpene har det gått store skred etter flere ekstremt varme somre. Flodbølger En ting er skred oppe i fjellene. En annen ting er skred som raser ned i fjorder. I Norge har vi mange fjorder, og store skred ned i vannet kan skape flodbølger. En tredje ting er at skredene kan føre til store skader på veier, broer og bygninger. Borer i fjellet I Polaråret bygges det derfor to permafrostobservatorier, ett i Troms og ett på Svalbard. Forskere ved observatoriene vil blant annet bore hull 2030 meter ned i fjell for å måle temperaturen i permafrosten. Slik kan forskerne følge med på temperaturendringer i isen nede i bakken og lære mer om permafrosten. Kanskje kan vi også bli bedre forberedt på ras og skred som kan komme dersom permafrosten forsvinner. nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang rovdyr på tundraen 19
Solsatellitten Solar B samler data om solatmosfæren. Dataene blir sendt via Svalbard til Universitetet i Oslo, der de blir analysert og lagret. FOTO: JAXA Himmelens Verdens første kunstige satellitt, Sputnik 1, ble sendt opp i 1957 av det som den gang het Sovjetunionen. Etter dette er det sendt opp mer enn 4000 satellitter fra jorda. De går i bane rundt vår egen planet, sola eller andre himmellegemer, og er øynene våre på himmelen rettet både innover mot jorda og utover mot verdensrommet. TEKST: IRENE INMAN TJØRVE 20 Himmelens øyne nysgjerrigper 4-2007, 14. årgang