Banken som ble ranet forskriftsmessig!

Axel Dammann Banken som ble ranet forskriftsmessig! Med DnC i vekst, jobbetid og krise

c L 0 m+ l" 0"-3.za : E m Y 5z.-.z?s3 MC" z c a, a-.2." W@zi $U ba crc $is(n<rnn d

8. OPPGANGSTID En knallhard ipning Dremmen om kvantespranget Nye aktiviteter i Norge Borgerlig seier - ny politikk? Et skjebnehr Rentenevrosen tiltar Utlin i kroner og utlhn i valuta Regioner og nye kontorer Kontroll Kredittil synet Gebyrpolitikkens inferno Mot hret 1986 Renten som skulle ned - men gikk opp Tilbakebli kk 9. TILLITS-TAPET Omorganisering Funding og trading Rormennene overbord DEL 2 10.1 NY E HENDER Rentepolitikk - siste runde Kristian Rambjer Driftsresultatene kommer Fusjonen Bankkrise 1 1. NASJONALISERING VED FORSKRIFT En felle med tre innganger 12. DE VERDIL0SE AKSJENE Kampen vhren 1992 Ny runde hesten 1992 Revisorenes siste stikk Avtaler er ikke ti1 for i holdes Kunne noe rettes opp? Mye vil ha mer Epilog

1 FESTNINGEN SLAR SPREKKER Vi er i mars 1988. Den norske Creditbanks pensjonister er samlet ti1 den irlige middagen der det blir redegjort for irsregnskapet. Stemningen er som vanlig god, men det ruger et ubehagelig tema i bakgrunnen. For forste gang i ettcrkrigstiden er bankens regnskap gjort opp med et underskudd. Bare de aller eldste i forsamlingen har opplevet krisen i 1930-irene og.vet hva slikt betyr. Det falt pi meg i redegjore for situasjonen. Noe av den var ubehagelig godt kjent. Banken hadde hatt svaere tap pi verdipapi- ~ rer og en del av dem skyldtes en utenlandsk megler, som na var I trukket for retten. Saken hadde hatt stor omtale i presse og kringkasting. Mindre kjent var endel viktige underliggende forhold. Den sterke veksten i 1980-irene hadde bygget pi at banken tok opp store lin i utlandet. Disse var dyre, og selv om utlinsrenten ogsi hadde steget mye, var bankens netto-rente blitt mindre. Hvis netto-renten hadde vaert like stor i 1987 som den var i 1983, ville banken tjent 1200 millioner kroner mer, og det var like mye som hele personalbudsjettet. Veksten i utlinene hadde ogsd vaert sterkere enn veksten i de reservene som skal dekke tap. Banken tjener penger pi i ha en 1 slik reserve, og hvis vi hadde holdt reserven pd gammelt nivd ville inntekten av den vaert 250 millioner kroner hoyere enn den ble i 1987. I I i! - Vi som har vaert med pi i lede banken gjennom 1980-irene, kan nok ikke vente oss noen saerlig rosende omtale nir bankens historie skal skrives neste gang, var min konklusjon.

FESTNINGEN SI,~R SPREKKER Jeg vendte tilbake ti1 mitt bord, hvor ogsi pensjonisten Johan Melander satt. Han brummet et bifallende : Bra. Selvsagt ikke ti1 resultatet, men vel ti1 forklaringen pi det. Det var bare gitt itte ir siden han overleverte en bank sorn ble sett pi sorn flaggskipet blant bankene. Bedre enn de fleste forsto han hva sorn hadde skjedd, hvilke prinsipper sorn var blitt forandret og hvilke hensyn sorn hadde ridet. Men han r@pet ikke mer av sine tanker om dette. Ett Br senere si jeg Johan Melander for siste gang. Det var under en mottagelse pi Aker Brygge i anledning av at banken flyttet dit. Han var tydelig syk og beveget seg tungt, med en stokk. Da hilsningstalene var over satte vi oss ved et bord ut mot sj@en. Jeg spurte hvordan det sto til, og han fortalte meg om sykdommen, sorn var alvorlig. - Under de omstendigheter vil jeg gjeme f i lov ti1 i si deg at det har vart en stor glede i ha hatt deg sorn sjef i si mange ir. Det er en tid sorn jeg alltid vil tenke tilbake pi med takknemlighet. Han takket for det og ble tydelig beveget. Vi hadde begge vanskelig for i holde tirene tilbake. Jeg bragte oss inn igjen ved i si at et av de trekkene ved hans lederskap sorn jeg alltid hadde merket meg, var at han aldri si tilbake og sa at det og det skulle vi ikke ha gjort. Han s i bare fremover. Fortiden kan man jo ikke omgjore. - Ja det er riktig det, sa han. Vir jobb var i drive banken, ikke i skrive historie. Det fir historikeme ta seg av. Vel - denne viren 1989 var bankkrisen enni for narliggende ti1 B vare et tema for historikeme. Men @konomene var aktive. Tidlig i 1990 kom de f@rste arbeidsnotatene fra prosjektet cchsakene ti1 bankkrisem, ett av Emil Steffensen og Erling Steigum om cckonjunkturforl@p og bankkrise>> og ett av Torger Reve om ccbankkrisen: Hva gikk galt?>>l Selv hadde jeg arbeidet fra h@sten 1988 med en utredning sorn ble utgitt viren 1991 med titelen ccfra penger og kreditt ti1 gjeld og fallitt>>. Prosjektet ble glennomfart \,ed Senter for Anvendt Forskning led Norges Handelshayskole i Bergen, og \,ar finansiert a\ Krediltilsynet, Norges Bank og Finansdepartementet. Sluttrapporten h m i april 1992.

FESTNINGEN SLAR SPREKKER I ettertid er det interessant B merke seg at ingen av disse tidlige utredningene gbr inn pb tapsavsetningenes storrelse og natur. Bankenes oppgaver over tap blir oppfattet sorn penger endelig tapt. Slik mbtte regnskapene forstis, og vi resonnerte ut fra dette. Det forte ti1 feilslutninger om Brsakene ti1 tapene, og sarlig om hvorfor de steg sb brbtt fra 1987. Vi sb Brsakene i den okonomiske nedgangen, og i bankenes bevilgningspoli tikk i 1980- Brene, men ikke i okningen i avsetningene ti1 mulige fremtidige tap. De tallene var skjult for oss.1 Vbr manglende forstbelse av hvilken mekanisme sorn her var satt igang, gjorde at vi mente at det verste av bankkrisen snart var over. Det sorn gjensto overgikk vbr fantasi. Dette gjor det naturlig B dele opp fremstillingen i denne boken i to deler. I forste del vil jeg skrive om DnC slik jeg opplevet banken fra 1961 ti1 1988. DnC's historie opp ti1 1982 er skrevet for.2 Idag er ogsb tiden fra 1982 og frem ti1 fusjonen i 1989 under beskrivelse av dr. philos. Einar Lie, fortsatt i samrbd med professor Francis Sejersted. 1 betraktning av dette har jeg folt meg fri ti1 A gi fremstillingen et delvis personlig preg. Hvordan ble Den norske Creditbank drevet under Johan Melanders ledelse? Pressen omtaler ham idag sorn den <<legendariske,,, men det var ikke akkurat den type karakteristikk de ga ham da han levet og virket. Hvordan ble banken drevet av hans etterfolger Leif Terje Loddesol? Og hvordan var det kredittpolitiske systemet og den okonomiske utviklingen sorn disse to lederne innrettet seg etter? Den kredittpolitiske siden av saken behandlet jeg ganske utforlig i den ovenfor nevnte boken. Hovedtrekkene i den horer hjemme ogsb her, men ellers er det styringen av banken og dens egen virksomhet sorn er hovedsaken denne gang. Steffensen og Steigum nevnte dog de nye reglene i en fotnote, og bragte et anslag om at de hadde aket tapstallene i 1987 med 25 %. "En storbank i blandingsakonomien" av Trond Bergh, Tore Jargen Hanisch, Even Lange, Helge Pharo og Francis Sejersted (redaktar). Oslo 1982.

FESTNINGEN SLAR SPREKKER Bankfolk tok tidlig selvkritikk for det de hadde vaert med pi i 1980-irenes jobbetid. I innledningen ti1 min utredning av 1991 skrev jeg: <<For ettertiden vil vel 1980-irene bli stiende sorn en skandale og en gite. En skandale fordi si mange kj~rte feil, og si mye gikk galt. En gite fordi man ikke skulle ha trodd at en slik jobbetid kunne utvikle seg i virt vel organiserte land, og fi slike ettervirkninger. <<Vi sorn var med pi det, og deler ansvaret for det, skylder kanskje ettertiden i redegjgre for det sorn hendte, slik vi opplevet det. Det kan bli oppfattet sorn et forsok pi selvforsvar. Det fir si vare. Etter slike begivenheter kan man ikke bare lukke d~ren bak seg og si: Det var det. --- <<Det forterpede uttrykk <<dirlig bankhindverk>> vil ikke spille noen rolle sorn forklaring pi krisen i denne fremstillingen. Hindverk er et ord sorn spiller hen pi de ansatte i bankene, funksjonaerene i mellomskiktet kanskje. Tap i stgrrelsesorden 50 milliarder kroner skapes ikke av funksjonaerer. Dette sies ikke for hverken i nedvurdere eller oppvurdere funksjonaerene. Men funksjonaerene gjor stort sett det de blir bedt om, eller det de fder at lederne vil at de skal gjore. Tap i slike dimensjoner kan bare skapes av ledere. Etterhvert sorn tiden gir, vil historiens lys falle stadig skarpere pi lederskiktet i politikk og finans. Det dirlige bankhindverket var ikke en irsak ti1 utviklingen, men et resultat av den.>> 1 A drive bank er alltid i drive forretningsvirksomhet i et politisk spenningsfelt, og i irene fra 1%0 ti1 1988 var dette kanskje mer markert i Norge enn i mange andre vestlige land. Stgrst var anstrengelsene nir det gjaldt i styre rentene. Derfor m i saerlig rentepolitikken beskrives. Hvis leseren tilslutt synes at det blir i meste laget, har hun eller han fitt del i den fglelesen sorn vi ogsi had de. Axel Dammann: "Fra penger og kreditt ti1 gjeld og fallitt. En del av 1980-irenes historie." Oslo 1991.

I annen del av boken er fremstillingen konsentrert om de dramatiske begivenhetene i 1991 og 1992, da storbankene kom pi statens hender. Bankkrisen hadde utviklet seg gradvis og ble i de forste irene sett pi som et resultat av uheldig ledelse av enkelte banker, som sparebankene i Troms, Sunnmorsbanken og fra 1987 ogsi Den norske Creditbank. Krisen ble dramatisk da Kreditkassens ledelse i oktober 1991 erklaerte at bankens egenkapital var tapt og ba om kapitaltilf#rsel fra staten. Aksjekapitalen i denne banken og i Fokus Bank ble erklaert verdilose denne hosten 1991. Den norske Bank ble sterkt pivirket av dette, okte tapsavsetningene kraftig, og skrev ned aksjekapitalen 90 prosent viren 1992. Senhostes 1992 kom et vendepunkt i den okonomiske utviklingen. Etter at Storbritannia, Finnland og Sverige hadde oppgitt bindingen ti1 EU-valutaen, gjorde ogsi Norge det i desember 1992. Renteniviet mitte ikke lenger holdes kunstig oppe, det begynte straks i synke, og verdien av bankenes fordringer steg. Allikevel ble den opprinnelige aksjeklassen i Den norske Bank erklaert verdilos viren 1993, og strcdket. Dette rammet over 86 000 aksjonaerer spredt over hele Norge. Banken hadde pi det tidspunkt en ansvarlig kapital pi 13.373 millioner kroner, som var 7,94 prosent av de forpliktelser som kapitalen skal dekke. Det ideelle krav var 8 prosent. Det manglet 95 millioner kroner. Men samtidig hadde banken satt tilside 13.629 millioner kroner i avsetninger for mulige fremtidige tap pi utlin. Summen av DnB's ansvarlige kapital og tapsavsetninger var 17,8 prosent av totalbalansen. Det tilsvarende tall for gjennomsnittet av de ni storste britiske bankene var 9,5 prosent. Ti1 tross for at de store internasjonale revisjonsfirmaene kjente ti1 dette forhold, stottet revisjonsfirmaet Forum Touche Ross i desember 1992 statens oppfatning om at de gamle aksjene ikke lenger hadde noen verdi. De <<manglende>> 95 millioner kroner gjorde at revisjonsfirmaet ikke fant i kunne ta bankens fremtidige inntektspotensiale i betraktning ved vurderingen av aksjenes verdi. Innen generalforsamlingen i april 1993, der vedtaket om

FESTNINGEN SLAR SPREKKER stryking av aksjene ble gjort, var disse millionene og mere ti1 inntjent over bankens ordinaere drift. Bankens styre og staten hadde innghtt en avtale om at den ansvarlige kapitalen sorn staten skjot inn ved denne anledning, skulle kunne omgjores ti1 aksjer. Hvis staten varslet at den ville benytte seg av denne retten, skulle banken ph sin side ha anledning ti1 H tilbakebetale 1Hnekapitalen. I 1994 kom et slikt onske fra staten, og banken onsket H benytte retten ti1 tilbakebetaling. Da fikk den beskjed fra staten om at dette ikke var i Bankinvesteringsfondets interesse, sorn langsiktig investor. Statens 1Hn ble omgjort ti1 aksjer. Da de unodig store tapsavsetningene begynte H bli tilbakefort i stort omfang i 1994, og na ble betegnet sorn overskudd, ga staten beskjed om at den ville ha dette utbetalt sorn utbytte ph aksjekapitalen. Staten satte inn 6,5 milliarder kroner i DnB. Inntil idag har den mottatt utbytte og solgt aksjer for 4,6 milliarder, og dens gjenvaerende beholdning av aksjer i banken (52 %) er verd 6,9 milliarder. Tilsammen blir det 1 1,s milliarder kroner og gevinsten er altsh 5 rnilliarder, eller 80 prosent. Siste kapittel i denne selsomme historien er kanskje ennh ikke skrevet. Men forste kapittel er noksh klart. Vi var selv med ph H starte det lopet sorn endte sh galt. Vi skapte sprekkene i festningen. Fremtiden fir bedomme om de kunne vaert reparert ph en mindre dramatisk mite. Konkurranse er et tema sorn vil dukke opp flere steder i denne historien. Hvis konkurransen er svak, blir den etterlyst. Hvis den er sterk, sier man at den er overdreven. I 1960 og -70-Arene var bank-konkurransen moderat, i 1980-Hrene tildels sterk, men kanskje ikke sh sterk sorn idag? Men over det hele, og ph det store politiske plan foregikk det en konkurranse sorn overskygget alt annet og var vesentlig for hele den utviklingen sorn ogsa bankene var en del av. Den mh vi se ph aller forst.

2 KONKURRANSEN MELLOM SY STEMENE Konkurranse er det eneste effektive middel mot makt. Det tyvende irhundre gir ni mot slutten. Den store konkurransen er over. Det amerikanske og vest-europeiske privatkapitalistiske system seiret. Det @st-europeiske statskapitalistiske system tapte, og er gitt i opplosning. Sovjet-unionen finnes ikke mer! Russland har bedt om, og fitt hjelp fra Vesten. Den gigantiske konkurransen mellom de to systemene startet i det forste kvartalet av dette irhundre. Den ble stadig mer intens gjennom det andre. Tyskland og Italia kom inn i bildet med sentralistiske varianter, men ble slitt ut i den annen verdenskrig. Sovjet-unionen forte den statskapitalistiske utfordringen videre, og China sluttet seg ti1 midt i hundreiret. Venstresiden i Europa var bide tiltrukket og skremt. Den var tiltrukket av den sentraliserte styringen og statens dominans over det privateide naeringsliv. Men den var skremt av Sovjet-unionens militaere oppbygning og av den diktatoriske maktstrukturen som skapte og behersket denne oppbygningen. I irhundrets tredje kvartal satt frykten for atomkrigen dypt hos menneskene bide i @st og i vest. I irhundrets fjerde kvartal si det ti1 og med ut ti1 at trusselen var tiltagende: den militaere, strategiske konkurransen skulle flyttes helt opp i atmosfaeren, ti1 stjernene. Si plutselig ga det seg. Forste nyttirsdag 1986 sendte Sovjet-unionens og USA's presidenter i fellesskap et nyttiirsbudskap ti1 sine to folk. Vi har kanskje enni grunn ti1 i fole en viss utrygghet nir det gjelder det endelige utfallet pi det militaere omride. Men pi det okonomiske omride er utfallet klart, kanskje aller klarest for dem i @st. J

KONKURRANSEN MELLOM SYSTEMENE Den sorn har vart tilskuer ti1 et vanlig, kortvarig men intenst og spennende drama, ph teater, kino eller TV, vet hvilken utlgsning og avspenning sorn fglger nhr historien vel er over. Hva er skjedd i Europa og USA etter at det 20. Hrhundres uhyggelige drama er over? Hva blir virkningen ph folkene og ph statene? Ja, se deter det ikke lett H svare ph. Vi sorn opplevet det meste av dramaet og fglte spenningen selv, er gamle og snart borte. For de yngste sorn skal leve videre vil det hele bare vare historie, en slags nyere middelalder. De sorn ikke har fglt spenningen, kan selvsagt heller ikke fgle noen lettelse. Deres verden blir en annen enn vbr har vart. Men ett er sikkert: de kommer ikke ti1 H vare enige om hva konkurransen sto om. Og vi hgrte aldri noen <<Seier'n er vhr>> ph vegne av det 20. Hrhundres seierherre. Den mhten H ordne menneskenes produktive samspill ph sorn bygger ph privat eiendomsrett og konkurranse, altsh det liberale privatkapitalistiske system, sorn har lgftet en stor del av menneskeheten opp av nod og elendighet, og sorn har mulighet for H gjgre det for stadig flere, denne mhten H ordne seg ph blir aldri ordentlig popular. Den har arbeidet seg frem under motstand ikke bare utenfra, men ogsh innenfra. Men menneskenes gnske om H lgfte seg gjgr at denne ordningen ikke er ti1 H unngi. En av dem sorn forsto hva konkurransen dreiet seg om, var professor Ragnar Frisch, gkonomen sorn for og etter den annen verdenskrig satte slikt sterkt preg ph tenkning og praksis i Norges akademiske og byrikratiske miljg. Da den gkonomiske liberalismen begynte H fh et visst overtak i Europa mot slutten av 1950- Hrene, advarte han inntrengende. Allerede i 1947 tok han ikke i betenkning H sph at <<utviklingen i De forente stater vil komrne ti1 H gi et skoleeksempel ph de forferdeligste gkonomiske krampetrekninger sorn et moderne kapitalistisk system mh gjennomgi nhr det fir lov ti1 H utvikle seg under en vidtgdende frihet.>> Og da diskusjonen i 1959 gikk ph det hgyeste om vhr egen deltagelse i frihandels-organisasjonen EFTA, tok han tilorde for at vi heller skulle hatt en planfast og multilateral organisering av vare- og tjenestebyttet med sikte pi maksimal ekspansjon i alle land:

KONKURRANSEN MELLOM SYSTEMENE <<Den fundamentale bremsevirkningen i den frie markedsgkonomien fir vi et klart indisium pi ved A se pi nasjonalproduktet pr. innbygger i forskjellige land. I den vestlige verden har dette tallet sorn gjennomsnitt i de siste irene utviklet seg foruroligende langsomt. I de Ostlige land og saerlig i Sovjet-Unionen har derimot utviklingen vaert kraftig og tydelig. Si tydelig at den ikke lenger kan bortforklares ved at Sovjet har startet pi et lavt nivi.>> Som et eksempel pi Sovjet-systemets Gkende overlegenhet pekte han pi satellittomridet og forklarte USA's etterblivenhet med at det i USA skulle vaere <<konkurranse>> mellom de forskjellige vipengrener og mellom de forskjellige private firrnaer for at en pi denne miten skulle kunne fi frem det beste pi rakettomridet. <<Dette reiser et fundamentalt sp~rsmil. Vi kan trygt si: det historiske sp@rsmil for vir tid. Det sp@rsmi?il der det virkelige konkurranseprohlemet i stort perspektiv reiser seg. Vil Vesten kunne klare seg i den Gkonomiske og tekniske konkurransen med sovjet-blokken, China og den store gruppe av underutviklede land sorn ni belager seg pi i ekspandere under full utnyttelse av en rasjonell, Gkonomisk planlegging? Det er min bestemte tro at hvis Vesten fortsatt lar seg baere av en stemningsbglge sorn ikke har noe annet i by enn en liberalisering sorn gir den frie markedsgkonomi og spekulasjons-momentet og de finansielle maktkonsentrasjoner fritt slag, vil Vesten ti1 slutt mitte ligge under.>> 1 Tredve ir etter dette hadde USA opparbeidet et militaert overtak og i tillegg ti1 dette en levestandard og et Okonomisk nivi sorn fikk Sovjet-unionens ledere ti1 i innse at deres system var uten en sjanse. Heldigvis vokste det frem iblandt dem en leder sorn definitivt ikke ville prgve i vinne med vipen. Ingen av det 20. irhundres fredsprisvinnere har fortjent prisen hgyere enn Michail Gorbatsjov. Det kan kanskje virke malplassert i gi seg i kast med vir norske Gkonomiske politikk i dette voldsomme perspektivet. Men Artikkel i Aftenposten 3. november 1959.

KONKIlRRANSEN MEI,LOh4 SYSTEMENE den store helheten utgjores av alle de smi enkelte delene. Den store konkurransen mellom systemene foregikk pi alle plan og i alle deler av virt samfunn og i de andre europeiske samfunnene. Det ordet Adolf Hitler hatet mest av alle ord var <<liberalismen>>. Ikke for var han begravet i ruinene av sitt kortvarige, men rystende regime, sto det frem en ekte liberalist, okonomiprofessoren og ~konomiministeren Ludvig Erhard, sorn i samarbeid med okkupasjonsmakten USA startet opp det tyske <cwirtschaftswunder>>. Den amerikanske utenriksministeren, George Marshall, lovet ogsi resten av Vest-Europa okonomisk stotte og hjelp, mot at de begynte i avvikle krigstidens restriksjoner pi utenrikshandelen. Dette bragte en viss forstyrrelse inn i det opplegget sorn var laget for fremtidens okonomiske politikk i Norge. Her var argumentene for og imot ccplan@konomi>> det sentrale tema i diskusjonen, i Stortinget, i naeringsorganisasjonene og i partiene. Professor Ragnar Frisch og hans laeresvenner, sorn ni satt sentralt i statsadministrasjonen, satset pi planokonomien. De hadde bygget opp et nasjonalregnskap, og laget etter samme monster et nasjonalbudsjett. Rent overfladisk kan det se ut sorn om dette er to sider av samme sak, men det er ikke riktig. Et nasjonalregnskap er en systematisk oppstilt sammenhengende statistikk over den okonomiske forandringen og tilstanden i landets okonomi. Ingen stir formelt ti1 ansvar for dette regnskapet, heller ikke regjeringen. Regjeringen stir derimot ti1 ansvar overfor Stortinget nbr det gjelder statsregnskupet sorn viser om regjeringen har holdt seg innenfor det statsbudsjettet sorn Stortinget har vedtatt. Da det forste nasjonalbudsjettet ble lagt frem av Erik Brofoss i 1947 var det vel egentlig meningen at dette skulle vaere noe i retning av et statsbudsjett for hele landets virksomhet. Gjennom dette skulle regjeringen ha Stortingets tilslutning ti1 omfattende styring, og den gjorde seg forsividt samtidig ansvarlig for utviklingen i storre grad enn for. Si lenge regjeringen kunne opprettholde et system med rasjoneringer, byggetillatelser og importrestriksjoner, var det ogsi en

KONKURRANSEN MELLOh4 SYSTEMENE viss realitet i at nasjonalbudsjettet var et slags budsjett i den forstand at det fantes styringsmidler sorn kunne brukes ti1 d realisere det. Men de sdkalte kvantitative restriksjonene ble faerre og faerre ut gjennom 1950-drene. Utviklingen ble i stadig stgrre grad bestemt av det privatgkonorniske samfunnets handlinger. Det var dette taket sorn glapp, sorn fikk Ragnar Frisch ti1 B komme med slike utbrudd sorn er gjengitt ovenfor. Systemkonkurransen gikk langsomt i det liberalistiske systemets fav~r. Ogsd det liberalistiske system md styres, hvis det skal gd godt, det vil si sentralstyres ut fra bestemte prinsipper og rned bestemte midler. Hovedprinsippet er at tilbud og etterspgrse1 etter varer og tjenester md holdes i rimelig balanse, og virkemidlene ti1 dette er en bevisst kontroll med tilfgrselen av kjgpekraft gjennom pdvirkning av.pengemengden direkte, eller ved pdvirkning av renten eller valuta-kursen. Bretton Woods-konferansen i USA hadde etablert et system for dette, inngdtt avtaler og bygget opp institusjoner for d gjennomfgre det i hele den vestlige verden. Systemet kom bare halvveis i drift etter hensikten, fordi de aller fleste land opprettholdt <<midlertidige>> valutarestriksjoner i lang tid etter krigen. Da Storbritannia tillotfri omveksling av pundet i 1958 (gjorde pundet konvertibelt), var systemet ganske naer B virke etter sine statutter. Men etter bare noen fd Br mdtte Storbritannia oppgi konvertibiliteten. I annen halvdel av 1960-drene begynte svakheten i systemet d vise seg for alvor, og i 1971 brat det sammen og ble oppgitt. I praksis bygget systemet for mye ph at USA ville forbli det sterke, stabiliserende element sorn det var i den fgrste etterkrigstiden. Men det ga samtidig USA for lett adgang ti1 B holde et stort underskudd pd betalingsbalansen, og da den ulykksalige krigf~ringen i Vietnam kom pb toppen, endte det med at US dollar ble kraftig devaluert. Sd fulgte en tid med bdde sterk inflasjon og Gkonomisk stagnasjon, <<stagflasjon>>, innen man ut gjennom 1980-drene begynte d ta seg inn igjen og finne en ny, ordnet form, sorn bygger mer pd hvert enkelt lands Gkonomiske selvdisiplin.

KONKURRANSEN MELLOM SYSTEMENE Styringssvikten og uryddigheten gjorde denne mellornfasen ti1 en politisk urolig tid, og okonomisk endte den opp i en utpreget jobbetid, med alle jobbetidens typiske og usympatiske trekk. Dette mltte vi igjennom ogsb i Norge. I de store hovedtrekkene ble vi bare loftet opp og ned med bolgene i verdensokonomien. Men i likhet med alle andre land hadde vi selvsagt en ambisjon om H styre vhr utvikling selv, og de mulighetene vi hadde ti1 dette, brukte vi ganske flittig. Ett av de omrddene som de norske politikerne og embetsverket konsentrerte seg om b styre pb nasjonalt vis, var nettopp det pengepolitiske. To hovedtemaer 15 ti1 grunn for dette. Det ene var en uvilje mot at investeringene, og dermed utviklingen av den okonomiske strukturen i landet skulle bestemmes bare av markedet. Her ville politikerne bestemme en he1 del. Det andre var at frihet pd spare- og kredittmarkedene ble antatt H vaere en frihet saerlig for de mer velsthende, og derfor ti1 beste saerlig for dem. De politikerne som ikke ville oppgi den planokonomiske ambisjonen, forsokte H opprettholde den gjennom kredi ttpolitikken. I nasjonal<<budsjettene~ ble det etterhvert i 1960-kene innarbeidet et kredittbudsjett, og mens selve nasjonalbudsjettene mer ble ti1 prognoser enn ti1 planer, ble kredittbudsjettene i lang tid sett ph som forpliktende planer eller strukturer som det ble satt mye inn ph b realisere. Slik hadde det seg at mens liberalismen langsomt utvidet sitt domcne ogsh i vdrt land, ble styringsmekanismen ph bankvesenets omrdde byrikratisk og fremmed for det liberalistiske system. Vi slet med dette i over 25 br, faktisk i en fjerdedel av hundrebret. I 1988 var ogsh dette uvesenet utkonkurrert og ble oppgitt. Vdr uventede oppstigning ti1 b bli en stor oljenasjon, bidro ti1 at den okonomiske politikken hos oss fikk en ekstra dimensjon. Statsdominansen ble styrket og forlenget nettopp som markedsokonomiens prinsipper begynte H vinne tilhengere langt inn i sosialdemokratiet. Etter en markedsflkonomisk oppklarning frem mot 1980 fikk vi en oljepolitisk tiltykning i 1980-Hrene, med skur ph skur av oljepolitisk forurenset nedbor. I 1980 var det naturlig d

KONKURRANSEN MELLOM SY STEMENE I gnske seg <<mindre politikk i gkonomien og mer gkonomi i politihen>>.' Det gikk motsatt. Jeg levet fra 1961 ti1 1988 med og for Den norske Creditbank. Tiden falt altsi sammen med de siste Q av den store system-kon- I kurransen, og siden mitt arbeidsomride kom ti1 A ligge i grenselandet mot den flkonomiske politikken, gikk svaert mye av tiden med ti1 i argumentere mot reguleringene og for en friere pengeog kredittpolitikk. Forovrig mitte vi hele tiden tilpasse oss ti1 de reglene som ridde ti1 enhver tid, og ti1 de forandringene som myndighetene rett som det var gjennoinfgrte, i sine forgjeves fors@k pi A fa systemet ti1 i virke etter hensikten. Ofte fgltes det orkeslgst, men det hersket aldri noen tvil hos oss om at vi mitte vinne frem tilslutt. Vissheten om dette hadde jeg for min del fitt tidligere, mens jeg arbeidet i Naerings@konomisk Forskningsinstitutt fra 1954 ti1 1959. Instituttet var opprettet av de store naeringsorganisasjonene2 i 1947, som et hjelpemiddel ti1 i mote den tunge sosial@konomiske ekspertisen som arbeidet i departementene. Forsividt er det klart at instituttet arbeidet ut fra en liberalistisk grunnholdning, og vi I som arbeidet der delte denne. Direktgr Morten Tuveng, som var 1 ~ oppfostret i Statistisk Sentralbyri, holdt imidlertid sterkt pi at utredningene matte vaere faglig solide og saklige. Betegnelsen <<forskningsinstitutt>> var forpliktende for ham, og dette ga seg blant annet utslag i at vi aldri gjorde reklame for skriftene som kom ut. De skulle ikke vaere propagandamateriell. Skriftene kom I ti1 i utgjgre et kontinuerlig korrektiv, ut fra et liberalistik okono- I misk hovedprinsipp, ti1 de plangkonomiske fremstgtene som regjeringen gjorde. Lest i ettertid er det ikke noe i utsette pi disse skriftenes faglige og saklige nivi. i Leif Terje bddes01 i Polyteknisk Forening viren 1981. De som sto bak instituttet var Norges Rederforbund, Norges Industriforbund, Norges Handelsslands Forbund, Forsikringsselskapenes forbund, Den norske Bankforening og Hindverkerforbundet.

KONKIJRRANSEN MELLOM SYSTEMENE Insti tuttet var engasjert i fellesuttalelser fra organisasjonene, og det laget konjunkturoversikter. Men det viktigste var de spesialutredningene som gikk mer detaljert inn pi samfunns@konomiens forskjellige omriider. For mitt vedkommende ble det slike utredninger om transport- og transportpolitikk, industri- og investeringspolitikk og penge- og kredittpolitikk. Under arbeidet med penge- og kredittpolitikken s@kte jeg, og fikk Hoff-Farmandstipendiet. Det var stort, hele 20.000 kroner, og med datidens pengeverdi betydde det at jeg kunne bo ett ir i London, i et rekkehus i Richmond med kone og to smi barn. Stipendiet ble gitt ti1 sokere som ville arbeide med sp@rsmilet om hvorvidt @konomisk frihet er en betingelse for indsfrihet og politisk frihet. Resultatet ble for mitt vedkommende boken <<Frihet og Statsmakt. Britisk politikk i 1950-irene~. Aret i London ga god tid ti1 i tenke gjennom politiske sp@rsmil og i se dem i lys av debatten og politikken i et annet land, i tenke gjennom frihetsbegrepet, frihet og ansvar, frihet og makt. Det viktigste som kom ut av det var visst en fast overbevisning om at - konkurranse er det eneste egektive middel mot makt, mot @konomisk makt og politisk makt, makt over markeder og makt over mennesker. Selve demokratiet er jo en konkurranse om regjeringsmakt, og det f@rer ti1 fredelig maktskifte. Konkurransen er viktig for effektiviteten i naeringslivet, men langt, langt viktigere er dens betydning for friheten. En enkel definisjon av frihet er <<ikke i vaere slave>>. I virt land kan det ikke bety noe saerlig annet enn ikke i vzre avhengig av en arbeidsgiver, ha mulighet ti1 alternative jobber. Dette er oppfylt i en situasjon der det er konkurranse om arbeidskraften, og det vil si der det er full sysselsetting. Den politiske og moralske grunn ti1 full sysselsetting er at den gir frihet. Jeg kan visst si at setningen om at konkurranse er det eneste effektive middel mot makt ble, og er forblitt, mitt politiske credo. En dag i biblioteket i National Institute for Economic and Social Research, falt en liten bok meg ihende, som bidro sterkt ti1 dette. Det var Hayek's <<The Road to Serfdom>>, (Veien ti1 sla-

KONKURRANSEN MELLOM SY STEMENE veri). Boken er en inntrengende advarsel, skrevet under den annen verdenskrig, om at den sosialistiske fremmarsjen i England hadde en farlig historisk parallell i utviklingen fra Bismarcks sosialpolitikk ti1 Hitlers diktatur. Hayek oste av sitt uhyre omfattende kjennskap ti1 tidligere tiders store okonomisk-politiske tenkere, og fremstillingen er biret oppe av den politiske flyktningens intense aversjon mot det tyranniet som hadde erobret hans hjemland, 0stemke. Det ble sagt at Churchill var sterkt influert av Hayeks bok, som utkom i 1944, da han la opp sin politikk for etterkrigstiden. Som kjent ble han feiet tilside av Labour, som startet opp en politikk som snart gjorde Storbritannia ti1 Europas nest mest sosialiserte land. Pi den tiden jeg var i London, regjerte Harold Macmillan med R.A. Butler som naermeste medarbeider. De la opp en sentrumsorientert politikk ( i likhet med den som John Lyng og Paul Thyness la opp for Hoyre i Norge), men de gjorde en sterk innsats for i @ke konkurransen i naeringslivet. Da Harold Macmillan vant valget i 1959 med en 100 manns majoritet, var det derfor mange som ventet at han ville gi videre i samme retning overfor fagforeningsmakten. Men her vek han tilbake. Forst Margaret Thatcher var toff nok ti1 i ta den jobben. Det halvferdige manuskriptet som 1 i pi pulten i Oslo gjorde at jeg ogsi brukte endel av tiden ti1 i studere britisk bankvesen og pengepolitikk, og jeg bestemte meg for i prove i komme meg over fra utredningsarbeidet ti1 mer administrativt arbeide, helst i bankvesenet. Dette klarte jeg, via min kontakt i banken som var banksjef Thor Bang, og 1. februar 1%1 kunne jeg melde meg i utlinsavdelingen i Den norske Creditbank. En kort konferanse hos Johan Melander gikk forut for ansettelsen. Han fortalte at han hadde lest litt av det jeg hadde skrevet om investeringspolitikken, og funnet det interessant. Jeg kunne begynne i utlinsavdelingen med 30.000 kroner i lonn. Si fikk vi se -. Den norske Creditbank - vi ser for oss en bedrift, en institusjon vil kanskje mange si, som gjennom noen ti-ir opparbeidet en stadig mer solid og jevnt over mer respektert og anerkjent posi-