Ingunn Aamodt Siste bane Marg & Bein
Utgitt i serien: Dødelig blitz - Arne Svingen Grusom spådom - Ingunn Aamodt Dødens glassøye - Jon Ewo Kannibalen - Ingunn Aamodt Mannen fra graven - Jon Ewo Den aller ondeste - Arne Svingen Vampyrnatten - Ingunn Aamodt Straffekolonien - Jon Ewo Rattus Norvegicus - Arne Svingen Dødens ansikt - Jon Ewo Siste bane - Ingunn Aamodt Ormeheia - Jon Ewo Bøddelen - Ingunn Aamodt Vokteren - Jon Ewo Dukken - Ingunn Aamodt Den forfulgte - Arne Svingen Ropet i skogen - Arne Svingen
INNHOLD 1. Livsfarlig lek 2. En tåke av kaos 3. Tilbake på stasjonen 4. Elisabeths bane 5. Men hvor er Elisabeth? 6. 16.47-banen 7. Siste bane 8. Å gå av siste bane 9. Ventetid 10. Musikk på stasjonen 11. Noe vikitg for Elisabeth 12. Betroelser 13. Pandaeksperimentet 14. Ut i naturen 15. Mannen i luka 16. En merkelig oppdagelse 17. Nytt forsøk 18. Dagboka 19. Et dødsfall 20. Siste sjanse 21. Rekker Maria banen? 22. Liv og død Epilog
LIVSFARLIG LEK Sykling og bruk av rulleskøyter er forbudt på stasjonen. Advarselen sto skrevet med svarte bokstaver på den tunge glassdøra inn til T-banestasjonen. Elisabeth stanset midt i døråpningen og pekte på skiltet. Hun sendte tvillingsøsteren et bekymret blikk. «Ikke bry deg om det, da,» sukket Maria. Hun var allerede gjennom døra og inne på stasjonen. Plastposen med rollerblades svaiet fra hånda hennes. Elisabeth sto nølende igjen med sin egen plastpose og støttet seg mot den åpne døra. «Men så kom, da,» sa Maria irritert. Hun gledet seg til å teste rollerbladesene nedover de svingete veiene som var laget for rullestolbrukere. De hadde planlagt dette i dagevis. Eller, det var vel ikke riktig å si at de hadde planlagt det. Det var vel heller slik at Maria hadde mast om det, og brukt de siste dagene til å overtale søsteren. Elisabeth var mer av den forsiktige typen. Hun var redd for å bryte regler og gjøre noe ulovlig. Men Maria hadde lyktes i å overtale henne til slutt. Derfor ble hun irritert nå da de endelig var her, klare for å teste bakkene, og Elisabeth så ut som om hun var i ferd med å ombestemme seg. «Ikke vær så pysete,» sa Maria oppgitt. Elisabeth slapp døra og gikk bort til søsteren. «Tenk om vi blir tatt.» «Vi blir ikke tatt. Det er jo nesten ikke folk her.»
Det var ikke helt sant, men det var færre folk enn vanlig. Maria tok søsteren i armen og dro henne med seg. Elisabeth skottet mot billettluka. «Det er ingen der,» forsikret Maria. «Gardinene er trukket for, ser du vel.» Det irriterte Maria at Elisabeth var så nervøs. Maria kunne ikke huske å ha sett noen i den luka noen gang. Man kjøpte billetter i den store, gule automaten, så enkelt var det. Men Maria og Elisabeth trengte ikke billetter i dag. De skulle ikke ta banen, de skulle bare stå på rollerblades inne på selve stasjonen. Det sto en benk ved veggen der nedoverbakkene startet. «Vi setter oss der,» kommanderte Maria. Maria tok rollerbladesene sine ut av posen. Elisabeth gjorde det samme. De snørte dem på seg, og tok på seg albue-, hånd- og knebeskyttere. «Vi burde tatt med hjelmene,» sa Elisabeth. Marias latter ga ekko i veggene. «Er vi åtte år? Eller er vi tolv? Hva?» Hun reiste seg og svingte elegant ut på gulvet. «Kommer du, eller?» Elisabeth reiste seg. Hun var vanligvis like god på rollerblades som Maria, men hun virket en smule usikker nå. «Kom igjen!» sa Maria. Hun skøytet mot hellinga, og satte nedover. Korridoren var bred og fin. Maria bøyde seg lett fremover og hadde god balanse. Hun kastet et raskt blikk bakover og så at Elisabeth var på vei etter. Hun kjente et deilig sug i magen da farta økte i den lange svingen. Elisabeth kom opp på siden av henne da bakken begynte å rette seg ut. Hun smilte nå.
«Gøy, eller hva?» gliste Maria. Elisabeth nikket. Endelig hadde hun visst forstått at dette var en super idé. «Sees nede ved sporet,» sa Maria og satte ned den neste hellinga. Denne bakken var kortere enn den forrige, men den var brattere, og svingen krappere. I enden av tunnelen så hun fordypningen med T-banesporet komme til syne. Sporet var mørkt og dypt og hadde et skittent, gult skilt hvor det sto: «ADVARSEL STRØMFØRENDE SKINNER MÅ IKKE BERØRES». Maria svingte inn til venstre straks hun var nede på perrongen. Hun snudde seg så snart hun hadde stoppet, og ventet på Elisabeth. Hun var hakk i hæl. Hun smilte til Maria idet hun kom ut av tunnelen. Men Maria så noe som ikke Elisabeth så. På gulvet var det ei smal rist av metall. Maria hadde akkurat kjørt over den, uten problemer. Det hadde bare humpet litt. Men nå så hun at rista hadde en skade. Omtrent midt på rista hadde metallet vridd seg, så det ble en sprekk. Maria hadde vært heldig som ikke hadde truffet den. Hjulene kunne lett ha satt seg fast der. Maria skrek til søsteren og pekte på hullet i rista. «Pass deg!» Men i det samme kjørte det forreste hjulet på den høyre rollerbladesen til Elisabeth seg fast i sprekken. Hun mistet balansen med et voldsomt rykk og skrek høyt. Hjulet løsnet fra sprekken da Elisabeths kropp stupte forover med voldsom fart. Og Maria så søsteren sin fly gjennom lufta, ut i T-banesporet. Gnistene slo ut til alle
kanter i et grusomt fyrverkeri, og det lød som lynnedslag da Elisabeths hode traff den livsfarlige strømskinna.
EN TÅKE AV KAOS Maria hørte ikke annet enn sine egne skrik da gnistene sto rundt Elisabeths kropp i enda noen sekunder. Folk kom løpende til. De fleste holdt i mobiltelefoner og ringte. Maria ville ned til søsteren, men noen holdt henne igjen. Hun skrek og skrek. Noen hoppet ned på sporet. Elisabeth lå der livløs. Rundt henne steg det opp røyk, og det luktet svidd. «Elisabeth!» Maria kavet for å komme seg løs av grepet som holdt henne igjen. Men hun fant ikke fotfeste med rollerbladesene. Hun kom ingen vei. Elisabeth ble løftet og båret til kanten av perrongen. En T-bane var på vei inn på stasjonen. Den tilsotede kroppen ble lagt opp på perrongen, og den som hadde hentet henne ble trukket opp av en hjelpende hånd, akkurat før T-banen kom inn til stasjonen. Maria husket ikke noe særlig av hva som skjedde mellom dette og da de var på sykehuset. Det fantes en ambulanse i hukommelsen hennes, og mange fremmede som var redde og ville hjelpe, men alt var som i en tykk tåke av kaos. Maria satt i en sofa på et venterom. Noen hadde tatt av henne rollerbladesene, men hun hadde ikke sko. En ambulansesjåfør satt ved siden av henne. Han snakket, men Maria oppfattet ikke hva han sa. Ville Elisabeth våkne igjen? Eller var hun død? Det var alt hun klarte å tenke på.
Foreldrene kom. De var livredde, de snakket fort og hektisk med en sykepleier, som ikke hadde stort å si. Maria fikk kjeft. Hvordan kunne de finne på noe sånt? Moren gråt. Marias tanker begynte først å klarne da hun noen få timer senere sto ved søsterens seng inne på det hvite sykehusrommet. Legen hadde forklart at Elisabeth var i koma. Noe av Elisabeths hår var borte. Hun hadde store, bandasjelignende plastre flere steder. «Brannsår,» sa legen. En plastledning var festet under nesa. Og en klype med pulsmåler var festet til pekefingeren hennes. «Når vil hun våkne?» spurte moren. Legen kunne ikke gi noe ordentlig svar. «Det er kritisk,» sa han. «Men tilstanden er foreløpig stabil.» Hva mente han med det? Kritisk. Men stabil. Stabilt kritisk. Skulle det være noen slags trøst? «Mener du at hun kan bli liggende sånn?» spurte moren. «Noen gjør det,» sa legen. «Andre våkner. Iblant etter få timer, iblant etter noen dager. Det er umulig å si.» «Kan hun dø?» spurte Maria lavt. Halsen hennes var sår. Både legen og foreldrene hørte spørsmålet, men ingen av dem svarte. Det ble stille en liten evighet. «Vi får håpe på det beste,» sa faren til slutt. De ble på sykehuset hele dagen. Maria fikk ikke mer kjeft. Ingen av dem sa stort i det hele tatt. De satt ved Elisabeths seng, og iblant satt de på venterommet. De fikk mat som de ikke spiste, og drikke som de ikke