Sjøfugl i Vest-Agder Bestandssituasjon, økologi og overvåking. Morten Helberg, Helbergs Naturundersøkelser 2012 1
Forord Innholdsfortegnelse INNHOLDSFORTEGNELSE... 2 FORORD... 5 1. NATURBESKRIVELSE, LEVEOMRÅDER FOR SJØFUGL I VEST-AGDER... 7 1.1 KLIMA... 7 1.2 LANDSKAP OG GEOLOGI... 7 1.3 VEGETASJON OG FLORA... 7 2 KUNNSKAP OM SJØFUGL... 7 2.1 GENERELT OM SJØFUGL I VEST-AGDER... 7 2.1 ARTSVIS GJENNOMGANG AV DE VIKTIGSTE SJØFUGLARTENE... 9 2.1.1 KNOPPSVANA... 9 2.1.2 GRÅGÅSA... 9 2.1.3 HVITKINNGÅSA... 10 2.1.4 GRAVANDA... 10 2.1.5 ÆRFUGLEN... 11 2.1.6 SILSAND... 11 2.1. 7 HAVHESTEN... 12 2.1. 8 STORSKARVEN... 13 2.1.9 TOPPSKARVEN... 14 2.1.10 GRÅHEGRE... 15 2.1.11 TEISTEN... 15 2.1.12 TJELDEN... 16 2
2.1.13 SANDLOEN... 16 2.1.14 TYVJOEN... 17 2.1.15 HETTEMÅKA... 18 2.1.16 FISKEMÅKA... 18 2.1.17 SILDEMÅKA... 19 2.1.18 GRÅMÅKA... 21 2.1.19 SVARTBAKEN... 22 2.1.20 MAKRELLTERNA... 23 2.1.21 RØDNEBBETERNA... 24 2.2 FUGLEFAUNAEN VÅR OG HØST... 25 2.3 OVERVINTRENDE GJESTER... 25 3. PATTEDYR I SKJÆRGÅRDEN... 26 3.1 SJØPATTEDYR... 26 3.2 MINK... 26 4.0 PRIORITERTE ARTER FOR FORVALTNING... 27 4.1 FORVALTNINGSMESSIGE KRITERIER... 27 4.1.1 GENERELT OMFORMALTNINGSMESSIG PRIORITERING... 27 4.1.2 ARTER PÅ DEN NASJONALE RØDLISTA... 27 4.1.3 ARTER PÅ SVARTELISTA... 27 4.1.4 ARTER SOM KAN FÅ FORVALTNINGSINTERESSE.... 27 4.1.5 FORVALTNINGSMESSIG PRIORITERTE SJØFUGLER I VEST-AGDER... 28 5. TRUSLER MOT FORVALTNINGSMESSIG PRIORITERTE SJØFUGLER... 28 5.1 VIKTIG NØKKELKUNNSKAP OM DE FORVALTNINGSMESSIG PRIORITERTE ARTENE... 28 5.1.1 HEKKESESONGEN... 28 3
5.1.2 ERNÆRINGSSITUASJONEN... 29 5.1.3 PREDASJON... 29 5.1.4 LIVSTRATEGI (R- / K SELEKSJON) - LIVSLENGDE OG PRODUKTIVITET... 30 5.1.5 SPESIELLE ARTSVISE TILPASNINGER... 30 5.1.6 VANDRINGER... 31 5.2 GENERELT OM TRUSSELBILDET FOR DE PRIORITERTE ARTENE... 31 5.2.1 FERDSEL... 31 5.2.2 PREDASJON... 32 5.2.3 ERNÆRING... 32 6. OVERVÅKING OG FORSKNING... 32 6.1 OVERVÅKING SJØFUGL... 32 6.2 MÅL FOR FREMTIDIG SJØFUGLOVERVÅKING... 33 7. LITTERATUR... 33 4
Forord Dette dokumentet er et sjølstendig og bestilt kunnskapsunderlag til Forvaltningsplanen for sjøfuglreservatene i Vest-Agder. Selve forvaltningsplanen utarbeides av Fylkesmannen i Vest-Agder, miljøvernavdelingen, og omhandler konkrete forvaltningsmål for og tiltak i sjøfuglreservatene. Når situasjonen for sjøfuglbestandene i Vest-Agder skal drøftes er det selvsagt viktig å også vurdere status utenfor sjøfuglreservatene. Jeg håper og tror at dette sluttresultatet er blitt et godt produkt og verktøy både for forvaltningen, grunneiere og besøkende i reservatene. Vest-Agder har en rekke rike forekomster av sjøfugler, og her på sørspissen av Norge er måkene den dominerende fuglegruppen i antall par. Som i de fleste skjærgårdsmiljøer har vi her en stor variasjon over tid både av artsammsetning og antall par av hver art, noen kommer til og andre klarer seg ikke like godt. Blant artene som går kraftig tilbake her hos oss finner vi blant annet tyvjoen, ternene, teisten, fiskemåka og hettemåkene. Tyvjoen og hettemåkene har nå så lave bestander også utenfor reservatene at de potensielt kan forsvinne fra hekkefaunaen i fylket innen kort tid. Grågåsa og storskarven er blant de nye artene som har etablert seg i økende bestander siden sjøfuglreservatene ble opprettet. Begge disse artene er jaktbare arter som potensielt kan gjøre skade på enten fiskeredskap eller dyrket mark, og således potensielt i konflikt med, samtidig som de er en ressurs, for oss mennesker for høsting og opplevelse. Sjøfuglreservatene utgjør under 1 % av arealet i skjærgården i fylket, og ingen av disse områdene er skjermet fra jakt. Kanskje som resultat av dette, har arter som grågås få eller ingen hvileområder langs kysten, og hekkebestanden trekker normalt tidlig ut fra fylket. Dette er jo noe man kanskje kunne vurdert og gjort noe med i fremtiden, sjøfuglreservatene kunne vært refugier eller hvileområder for dyr og fugler, slik at de oppholder seg lengre etter hekketiden her hos oss. For øvrig mangler vi konkret kunnskap om hvordan jakt påvirker sjøfuglbestandene gjennom høsting og forstyrrelse. I sjøfuglreservatene er det ikke bare hekkende sjøfugler, men også masse spennende og verdifull flora. I noen av disse pågår beiting av husdyr, mens andre områder er uten en slik påvirkning. Begge deler er trolig gunstig både for planter og dyr, og sannsynligvis er en mosaikk av bruk og påvirkning optimalt. Den enestående naturen her sør er noe vi må forvalte til det beste, både for dyrelivet, for de som bruker områdene, og for våre kommende generasjoner. Jeg øsnker også å takke følgende personer for bistand i arbeidet med rapporten; Thomas Bentsen, Elnaz Golshany, Finn Jørgensen, Runar Jåbekk, Knut S. Olsen, Tor Punsvik og Bjørn Vikøyr. Jeg har også hatt stor nytte av å diskutere med Carl-Erik Kilander og Jan Erling Skåtan i SNO. Norsk Ornitologisk Forening sine medlemmer har hjulpet til med registreringer. Oslo, 13. november 2012 Morten Helberg 5
6
1. Naturbeskrivelse, leveområder for sjøfugl i Vest-Agder 1.1 Klima Klimaet på kysten av Vest-Agder er suboseanisk med relativt høy varmesum. Nedbørsmengden er på omtrent 1500 mm pr år, og fremtredene vindretninger er fra sør og vest. 1.2 Landskap og geologi Skjærgården i Vest-Agder bærer i mange områder preg av isens nedsliping av berggrunnen, men vi finner også mere kuperte områder, spesielt i vest. Typisk i sjøfuglreservatene er at mange ligger langt ute, og stedsnavn som Slettingen sier jo mye om topografien. Bergartene som dominerer er gneis og magmatitt, som er relativt motstandsdyktige mot forvitring og de er kalkfattige. En berggrunn preget av sure og næringsfattige bergarter setter visse begrensninger for plantelivet. 1.3 Vegetasjon og flora I områder med store måkekolonier finner vi naturlig nok sterkt fuglegjødslet vegetasjon. Andre dominerende naturtyper er kystlynghei og naturbeitemark. Sjøfuglreservatene er også på enkelte øyer som har noe naturlig skog, som for eksempel Herøya i Søgne. På enkelte av øyene er også eineren til dels dominerende. 2 Kunnskap om sjøfugl 2.1 Generelt om sjøfugl i Vest-Agder I Vest-Agder domineres fuglefaunaen i sjøfuglreservatene antallsmessig av måker, tjeld og ærfugl. I tillegg hekker mindre antall gjess, ender, havhest, skarv, gråhegrer, vadere, terner og spurvefugler. De tidligste bestandsregisteringene vi har tilgjengelig stammer fra 1976, bare noen fuglerarter ble registrert den gang. Når det gjelder hele fylkets fuglebestander så finnes det data fra to store totaltellinger, en i 1993 samt i 2007-08. Andelen sjøfugler som hekker i reservatene har gått kraftig ned fra 1993 til 2007-8, fra 71 % til 56 % (Tabell 1). Samtidig har det totale antall sjøfugler som hekker i fylket gått ned fra over 20 000 til omtrent 15 000 invidivider. Ærfugl og silanda er holdt utenom da grunnlagsdataene er utilstrekkelige. Oppsummerer vi kort tallene i Tabell 1 ser vi at andelen av bestanden som hekker i reservatene til de tre store måkeartene gråmåke, svartbak og sildemåke varierer, men er fremdeles betydelig. Svartbaken har lavest andel. Det er naturlig da store deler av bestanden hekker solitært (i enkelt par) på holmer og skjær. Fiskemåke og makrellterna er nesten borte i forhold til status ved vernestart. For øvrig vises det til artsomtalene for bestandsutvikling. 7
Tabell 1. Antall par og bestandsutvikling for utvalgte sjøfuglarter i Vest-Agder og fylkets sjøfuglreservater. Tellinger 1976 Totaltelling 1993 Totaltelling 2007-08 Bestandsendring 1993 til 2007-08 Art Vest-Agder Sjøfuglreservater Prosentandel i reservater Vest-Agder Sjøfuglreservater Prosentandel i reservater Vest-Agder Sjøfuglreservater Prosentandel i reservater Vest-Agder Grågås 39 24 62 106 52 49 272 217 Gravand 62 11 18 82 0 0 132 Havhest 1 1 100 5 5 100 500 500 Storskarv 0 0 0 205 205 100 Tjeld 176 51 27 246 47 19 140 92 Tyvjo 8 2 25 3 1 33 38 50 Hettemåke 1016 0 0 93 0 0 9 Rødnebbterne 36 36 100 3 3 100 8 8 Teist 3 2 67 5 1 20 167 50 Fiskemåke 2600 1088 42 1802 704 39 1289 88 7 72 13 Sildemåke 3050 1880 62 13336 11549 87 8552 5876 69 64 51 Gråmåke 1000 469 47 1863 1475 79 2363 1581 67 127 107 Svartbak 600 130 22 820 304 37 1336 356 27 163 117 Makrellterne 600 195 33 767 85 11 323 0 0 42 Sjøfuglreservater Sum 19929 14244 71 14611 8215 56 80 60 8
2.1 Artsvis gjennomgang av de viktigste sjøfuglartene 2.1.1 Knoppsvana Knoppsvana (Cygnus olor) begynte å hekke i Vest-Agder i Landekilen, Mandal i 1983 (Jåbekk 1986). I 1998 var bestanden omtrent 60 par (Helberg 1999), og den har trolig fortsatt å øke. Sjøfuglreservatene er ikke spesielt viktige for knoppsvanene i fylket, og i 2011 hekket det kun to par, ett på Terneholmen og ett på Jakobsholmen i Farsund. Bilde 2. Knoppsvane (Cygnus olor) 2.1.2 Grågåsa Grågåsa (Anser anser) er en av de artene som har gått kraftigst frem i fylket de siste årene. Det hekket trolig ikke grågås i reservatene da de ble opprettet (Olsen 2001). Totalbestanden i fylket har øket fra 39 par i 1993 til 106 i 2007-8. Det er trolig rundt halvparten av bestanden som hekker i reservatene i dag. Grågåsa er forøvrig sky i hekketiden og dermed vanskelig å registrere, og bestandstallene vi har tilgjengelige er dermed minimumstall. Bilde 3. Grågås (Anser anser) 9
2.1.3 Hvitkinngåsa Hvitkinngåsa (Branta leucopsis) ble for første gang påvist hekkende i Vest-Agder i 1993(?) på Herøya i Søgne da en ikke flygedyktig unge ble observert her. Senere ble et ungekull observert ved Indre Mannevær i 2007. Også voksne fugler er observert i hekketiden blant annet på Hellersøya i Søgne, Store Slettingen i Mandal samt Rauna i Farsund. Hvitkinngåsa har sine hovedbestander i Arktis, men har siden 1979 hekket rundt Oslofjorden. Disse fuglene har delvis opprinnelse fra rømte tamfugler, og delvis fra russiske, finske og svenske hekkebestander (Bengtsson m. fl. 1994) Bilde 4. Hvitkinngåsa (Branta leucopsis) 2.1.4 Gravanda Gravanda (Tadorna tadorna) har trolig en relativ stabil bestand i fylket på rundt 80 par. Sjøfuglreservatene er trolig av en viss betydning i Søgne og Mandal, mens mesteparten av parene totalt sett hekker på Lista, hvor fuglefredningsområdene er spesielt viktige. Bildet er tatt ved Valløy sjøfuglreservat 2. juli 2009. 10
Bilde 5. Gravanda (Tadorna tadorna) 2.1.5 Ærfuglen Ærfuglen (Somateria molissima) blir ikke overvåket i tilstrekkelig grad av de årlige sjøfugltellingene. Det er ikke gjennomført totaltellinger av ærfugl i Vest-Agder siden 1989 (omtrent 3.000 par, Wrånes 1989). Det er svært tidkrevende å telle rugende ærfuglhunner på holmeneog standardmetodikken er derfor å telle voksne hanner tidlig i hekkesesongen. Olsen (2008) estimerer omkring 5.000 par i Vest- Agder. Dette bygger i hovedsak på at bestanden de siste 20 årene trolig har vært stabil øst for Lindesnes, og at det har vært en økning vest for Lindesnes. For eksempel har vi sett en sterk økning på Rauna. På østsiden av Lindesnes har det vært nedgang i antall reirfunn i flere sjøfuglreservater i Mandal og Lindesnes de senere årene, men vi vet ikke nok til å si om dette er en generell trend. Forøvrig er sjøfuglreservatene svært viktige for ærfuglbestanden i fylket, både som reirplasser og som oppvekstområde. Bilde 5 og 6. Ærfuglen (Somateria molissima) 2.1.6 Silsand Silanda (Mergus serrator) er ei fiskespisende dykkand som er relativt vanlig både i saltvann, brakkvann og også til en viss grad i ferskvann i fylket. Det har aldri vært gjennomført en totaltelling 11
av silandbestanden i Vest-Agder, men noe data har komme til veie i de to totaltellingene til NOF. Det hekker trolig i størrelsesorden 150-200 par, og minst 10 % av disse er i reservatene. Bestandsutviklingen er ikke tilstrekkelig undersøkt, men bestanden er sannsynligvis økende. Bilde 7. Silanda (Mergus serrator) 2.1. 7 Havhesten Havhesten (Fulmarus glacialis) etablerte seg som hekkefugl for første gang i fylket på Markøy i Lyngdal i 1993. Bestanden økte frem til 2003da det var 20 par her, men ser nå ut til å falle raskt igjen. De siste årene har det ikke vært produsert unger her (Olsen 2008). Havhest hører til stormfuglene, en gruppe fugler som kan bli svært gamle, og som bruker svært lang tid på å bli kjønnsmoden. Bilde 8. Rugende Havhest (Fulmarus glacialis) på Markøy 1. juni 2007. 12
2.1. 8 Storskarven Storskarven (Phalacrocorax carbo) hekker i Vest-Agder kun på Rauna i Farsund (fra 2003), samt på Agneskjær i Lindenes (første år 2011). Etter at de første parene hekket i 2003 har bestanden økt til 254 par i 2009. Storskarvene som hekker her hos oss i Sør-Norge er av formen sinensis (mellomskarv), som er utbredt i Sentraleuropa og blant annet rundt Østersjøen. I Nord-Norge hekker underarten carbo, og disse fuglene er å finne vinterstid også i Sør-Norge. De to underartene har litt forskjellige økologi. Mellomskarven liker seg også godt i brakkvann og ferskvann, og i Vest-Agder ser vi dem ofte innover langs de store elvene og til og med til fjells. På Rauna har det hekket fugler som er ringmerket som unger i Østfold og flere danske fugler (Olsen 2008). Både i Danmark og i Sverige har det vært konflikter mellom fiskere og forvaltnings-myndighetene om forvaltning av skarver. Dette har resultert med at man har satt tak på skarvebestandene i enkelte områder, og desimert bestandene lokalt. Den danske bestanden var relativt stabil mellom 36.500 og 42.500 reir i perioden 1993-2006, men har de siste årene fallt med 35%, og var i 2011 på 25.189 par. I Sverige er det omtren 45.000 par, mens det totalt i Norge (Østfold, Aust- og Vest-Agder og Rogaland, 2008) finnes noe over 2.000 par mellomskarver (Naturvårdsverket 2003, Bregnballe 2012, Lorentsen 2008). 300 3 250 2,5 200 2 150 100 1,5 1 Antall par Antall unger pr par 50 0,5 0 0 2002 2004 2006 2008 2010 2012 Figur 1. Antall par storskarver og unger produsert pr par på Rauna i Farsund kommune, i perioden 2003 til 2011.Bestanden har tilsynelatende stabilsert seg rett over 200 par. 13
Bilde 9. Storskarven (Phalacrocorax carbo). Bildet er tatt på Rauna 24. mai 2008 og fuglen med rød fargering midt i bildet er merket som reirunge på Øra ved Fredrikstad i 2005. Det har også hekket skarver ungmerket i Danmark her. Forøvrig har det vært en større studie av næringsvalg av mellomskarvene på Øra i Østfold (Skarpsrud 2003), hvor et stort antall fiskearter var tilstede. Grønngylte og torsk var de to dominerende artene. En voksen skarv trenger 428 gram fisk pr dag gjennom hekkesesongen (Gremillet mfl 2003). Hvis tallene til Øra skulle overføres til Rauna vil 250 par spise omtrent 20 tonn fisk hver hekkesesong. Generelt er mellomskarvene dyktige fiskere som tar det som er tilgjengelig, og diettsammensetningen til hekkebestanden i Vest-Agder trenger ikke være lik de som hekker i Østfold. Forhåpentligvis vil SEAPOP prosjektet kaste litt mere lys over dette, det blir også studert diettvalg hos hekkefuglene på Rauna. 2.1.9 Toppskarven Toppskarven (Phalacrocorax aristotelis) hekket for første gang i Vest-Agder i 1998, på Vestre Klovholmen i Mandal (Brattfjord 1998). Etter dette har det vært hekkende toppskarver på en holme til i Mandal, og i 2011 etablerte det seg fire par på Agneskjær i Lindenes kommune, samt 3 par på Rauna i Farsund. 14
Bilde 10. Toppskarven (Phalacrocorax aristotelis) 2.1.10 Gråhegre Gråhegre (Ardea cinerea) hekker i kolonier i trær i reservatene på Brattholmen i Kristiansand, samt på Herøya i Søgne. Bestanden i fylket som helhet er relativt stabil, men er lavere etter kalde vintre. Bilde 11. Gråhegre (Ardea cinerea) 2.1.11 Teisten Teisten (Cepphus grylle) var i tidligere tider en relativt vanlig fugl i Vest-Agder. I de senere år har man registrert teist i hekketiden på Store Vengelsholme og Store Slettingen i Mandal, samt på forskjellige steder i Farsundskjærgården. Mink anses å være en viktig trussel mot etablering og opprettholdelse. 15
Bilde 12. Teisten (Cepphus grylle) 2.1.12 Tjelden Tjelden (Himantopus ostralegus) er en vanlig hekkefugl i skjærgården i hele fylket. Det er ikke helt lett å få gode data på hele bestandsutviklingen, men trolig er bestanden relativt stabil. Bilde 13. Tjelden (Himantopus ostralegus) 2.1.13 Sandloen Sandloen (Charadrius hiaticula) hekker kun på Rauna i dag. Utenom ett eller to par som noen år har hekket på Gismerøya i Mandal samt et enkelt par som holder stand i Kjerkevågen på Spangereid, hekker alle fylkets par nå i Farsund. 16
Bilde 14. Sandloen (Charadrius hiaticula) 2.1.14 Tyvjoen Tyvjoen (Stercorarius parasiticus) finnes i en lys og en mørk variant, og er på randen av å forsvinne fra fuglefaunaen i Vest-Agder. Det finnes lite kunnskap om hvor vanlig arten var tidligere. I 1993 hekket det minst åtte par. På tellingen i 2007-8 var tre par tilstede. I 2009 prøvde fire par seg, tre utenfor reservatene og ett innenfor. Kun det ene paret som hekket i ett av reservatene fikk frem en enkel unge. Båd ei 2010 og i 2011 var situasjonen liknende, med 3-5 par på de faste lokalitetene, og ingen unger kom på vingene. Tyvjoen lever av å stjele mat fra måker og terner, og det er mulig at tilbakegangen til tyvjoen har sammenheng med den generelle nedgangen til fiskemåker og terner i ytre skjærgård. Leser man rapporter fra for eksempel Finland ser man at også mink og økt ferdsel er negativt for tyvjoen (Nordstrøm m. fl. 2002, 2003). De aller fleste fuglene som hekker i Vest-Agder er av den mørke formen, men den lyse fuglen hadde tilhold på Skjøringen i Mandal 28. juli 2009. Bilde 15 og 16. Tyvjoen (Stercorarius parasiticus) 17
2.1.15 Hettemåka Hettemåka (Larus ridibundus) har ikke hekket i reservatene siden arten sluttet å hekke på Jakobs,-, Lille,- og Rundholmen i 2001. Hettemåkene hekket på Rauna frem til 1998 (Olsen 2008). Bestanden i fylket som helhet har gått katastrofalt tilbake de siste 15-20 årene. En nedgang som tilsvarer 91 % fra 1993 til 2007-8, og også i Rogaland har bestanden blitt redusert med 70-80 % siden 70-tallet (Eldøy 2002). Bilde 17. Hettemåka (Larus ridibundus) 2.1.16 Fiskemåka Fiskemåka (Larus canus) var på midten av forrige århundre en tallrik art i skjærgården. De eldste tallene vi har tilgjengelige er fra midten av 70-tallet, da omtrent 2.600 par hekket i fylket som helhet (Jåbekk 1989). Da hekket trolig størstedelen av fiskemåkene i ytre skjærgård og arten nå begynt i større grad å bruke holmer i indre skjærgård, industritomter og også hustak (Olsen 2003). Andelen av totalbestanden som hekker i reservatene har falt fra 39 % i 1993 til 7 % i 2007-8. 18
Kart 1. Oversikt over hvor fiskemåker merket i Vest-Agder er funnet. Kun fugler merket som unger med fargeringer er med her, og fuglene er merket i perioden 2000-2011. 437 unger er merket, 104 (23.4%) av disse er gjenfunnet. Bilde 18. Fiskemåka (Larus canus) 2.1.17 Sildemåka Sildemåkene (Larus fuscus) som hekker i Vest-Agder regnes til underarten intermedius. På de Britiske øyene hekker underarten graellsii, som er lysere grå på ryggen enn intermedius. I nordlige deler av Skandinavia, i Norge fra Møre og nordover, hekker underarten fuscus. Disse fuglene er mørkere grå, nesten svarte på ryggen. Det er flere tilfeller av at fugler merket som unger i England er funnet i hekkekolonier i Vest-Agder, og også at fugler som er merket som unger i fylket hekker i Belgia og 19
Nederland (upubliserte data). Trolig er det en viss utveksling av fugler mellom alle landene rundt Nordsjøen. Bildet viser en fugl som er merket som reirunge på Rauna i 1998, og som hekket på Vestre Klovholmen (39 km Ø) i 2008-2010. Denne fuglen er også sett på overvintringsplass i Senegal 4.november 2004 (5264 km S-SW). Jåbekk (1989) estimerte omtrent 3.050 par i Vest-Agder i 1976. Olsen (2006) beregnet at bestanden i Vest-Agder var på sitt største i 1988 med omtrent15.400 par. De to totaltellingene etter dette viser at bestanden i fylket som helhet har gått tilbake fra 13.336 til 8.552 par (nedgang på 36 %) fra 1993 til 2007-8. Innenfor sjøfuglreservatene har bestanden gått tilbake 49 % (tabell 1). Årsakene til dette er trolig sammensatte. Sildemåkene overvintrer i Vest-Afrika og det kan være habitatendringer her vi ikke vet om. Klimaendringer, predasjon fra mink og andre måker, forstyrrelser i hekketiden og endrede næringsbetingelser her i Vest-Agder er også sannsynlige årsaker. Da sildemåka er en næringsspesialist, og de to andre store måkene i fylket viser bestandsfremgang, er kanskje det siste mest trolig. Kart 2. Sildemåker ringmerket med fargeringer er funnet i 28 land, og nøyaktig en tredjedel av ungene som har blitt ringmerket siden 1995 er blitt funnet igjen etter merking. 20
Bilde 19. Sildemåkene (Larus fuscus) 2.1.18 Gråmåka Gråmåka (Larus argentatus) er en næringsgeneralist som er svært vanlig i ytre skjærgård, og er svært tilpasningsdyktig i forhold til hva den spiser. Enkelte fisker i fjæra, andre lever av fisk, og gråmåkene er den vanligste arten på avfallsplasser. Den hekker normalt i kolonier, gjerne sammen med sildemåker og svartbaker. Bestanden i fylket har gått opp fra 1.863 til 2.363 par ( oppgang på 27 %) mellom 1993 og 2007-8. Det skal nevnes at fylkets største koloni, Markøy, har hatt en kraftig nedgang i perioden, men økningen i andre kolonier, også reservater, utligner for de 350 parene som er borte her. I reservatene som helhet har bestanden gått opp 7 %. Fuglen på bildet er født på Klovholmene i 1999 og hekket der i perioden 2009-2011. Bilde 20 Gråmåka (Larus argentatus) 21
Kart 3. Gråmåkene som hekker i Vest-Agder er det vi kaller partielle trekkefugler, enkelte oppholder seg i nærheten av hekkeplassen hele livet, mens andre trekker. 52% av fuglene som blir merket er observert etter merking. 2.1.19 Svartbaken Svartbaken (Larus marinus) er verdens største måke og hekker hos oss i enkelt par på små holmer, i løse kolonier og også i store kolonier sammen med de andre måkeartene. Bestanden i fylket har økt fra 820 til 1.336 par (oppgang på 67 %) mellom 1993 og 2007-8, og tilbake i 1976 antar man at kun 600 par hekket i fylket. Svartbaken lever primært av fisk og skalldyr, men den er også en viktig predator på alle typer fugleunger. Enkelte av parene som hekker i tette måkekolonier vil gjerne spesialisere seg på å ta ungene til de andre artene som hekker der. 22
Kart 4. Det har blitt ringmerket svartbaker med fargeringer i Vest-Agder siden 1997, og 49% av fuglene som blir merket er sett etter merking. Svartbakene overvinter primært rundt Nordsjøen, selv om enkelte fugler overvintrer lokalt. Bilde 21. Svartbaken (Larus marinus) 2.1.20 Makrellterna Makrellterna (Sterna paradisea) er en av de mest kjente sjøfuglene i skjærgården for folk flest. I 1993 ble det anslått 767 par i fylket. Ved en ny totaltelling i 2002 ble det registrert 304 par, med størst tilbakegang vest for Lindesnes (Olsen 2003). Totaltellingen i 2007-8 gav 325 par, og i forhold til 1993 ser vi en klar tilbakegang i alle kommuner unntatt Søgne.Det kan se ut som at bestandnedgangen i 23
fylket som helhet har avtatt og makrellternene har stabilisert seg rundt 300 par. Samtidig så var 2008 det første året fullstendig uten makrellterner i fylkets sjøfuglreservater. Bilde 22. Makrellterna (Sterna paradisea) 2.1.21 Rødnebbeterna Rødnebbterna (Sterna arctica) er en relativ fåtallig hekkefugl i Vest-Agder. Noen få par har hekket i Kristiansand, Søgne, Mandal, Farsund og Flekkefjord, og i 1993 hekket det 36 par på Rauna (Haftorn 1971, Gjershaug m.fl. 1994, Olsen 2001). I totaltellingen 2007-8 ble det kun registrert tre par, alle på Rauna. Bilde 23. Rødnebbterna (Sterna arctica) 24
2.2 Fuglefaunaen vår og høst Lomvien er en av de vanligste alkefuglene i området vinterstid. Ringmerking har vist at lomviene vi ser langs Sørlandskysten i stor grad kommer fra De britiske øyene. Sjøfuglreservatene i Vest-Agder har også en viktig funksjon som rasteområde for trekkende fugl, både sjøfugler, ender og gjess, vadere og spurvefugler. Dette er ikke spesielt godt kartlagt, kanskje med unntak av Rauna, som man ser har en viktig funksjon som avlastningsområde for gjess og ender på Lista. Bilde 24. Lomvi (Uria aalge) 2.3 Overvintrende gjester Vinterstid finner vi arter som fjæreplytt, toppskarv, storskarv, ærfugl og andre ender, dykkere, lom og alkefugl i og ved sjøfuglreservatene. Mange av øyene ligger nær gode fiskeområder og har en viktig funksjon som rasteplasser, men også til næringssøk. I spesielt strenge vintre finner vi her ute på kysten noen av de varmeste områdene i fylket, og arter som bekkasiner, rugder og spurvefugl vil trekke ut til disse øyene. Fjæreplytten (Bilde 25) er hardføre fugler som finnes i skjærgården i mindre antall både i kalde og varme vintre. 25
Bilde 25. Fjæreplytt (Calidris maritima) 3. Pattedyr i skjærgården 3.1 Sjøpattedyr Selartene havert (Halichoerus grypus) og steinkobbe (Phoca vitulina) registreres jevnlig i skjærgården i Vest-Agder. Det er ikke kjent kasteplasser for havert i fylket, men det hender at steinkobbene har unger på enkelte holmer. Blant annet kan nevnes Terneholmen i Farsund, som trolig er en årlig brukt kasteplass (Olsen 2007). Steinkobben på Bilde 26 er fotografert i Hillesund, Mandal 20.mai 2009. Bilde 26. Steinkobbe (Phoca vitulina) 3.2 Mink Minken er et amerikansk mårdyr som kom til norsk natur via rømning fra pelsoppdrett for snart 100 år siden, og har i mange år vært etablert i gode bestander i skjærgården på Sørlandet. Den anses som en viktig trussel for en rekke av sjøfuglbestander, og tiltak for å bekjempe. Særlig utsatte arter 26
anses ternene, teisten og tjuvjoen å kunne være. Nærmere om mink og bekjempelse av mink er omtalt under Vedlegg 2. Tiltak for oppnåelse av målene i Handlingsplan for sjøfuglreservater. 4.0 Prioriterte arter for forvaltning 4.1 Forvaltningsmessige kriterier 4.1.1 Generelt omformaltningsmessig prioritering Miljøvernmyndighetene prioriterer mellom arter i faunaen, ikke minst av hensyn til ressursbruk og for å sikre rett fokus. Kysten vår er som naturen for øvrig dynamiske, og det skjer endringer i både landskap og artssammensetning over tid. Mange arter påvirkes av menneskelig aktivitet, noen fremmes, men de fleste negativt. En del arter vil være i den situasjon at de fremmes av eksempelvis skjøtsel og beitedyr, men utsettes for forstyrrende menneskelig ferdsel. Arter som står på den nasjonale rødlista til Artsdatabanken vil normalt ha forvaltningens interesse, selv om lista er satt opp ut fra vitenskapelige kriterier om utdøingsfare og ikke nødvendigsvis gjenspeiler artenes forvaltningsmessig interesse. Noen arter vil i første rekke ha interesse som idikatorarter, som ved sin tilstedeværelse forteller om kvaliteten på sitt lvsmiljø og sjansen for at andre naturelementer også er tilstede eller fraværende. 4.1.2 Arter på den nasjonale rødlista Norsk rødliste for arter 2010 er den offisielle Rødlista for arter i Norge. Ei rødliste er en sortering av arter i grupper etter graden av risiko for at de skal dø ut fra norsk natur. Rødlista er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med vitenskapelige institusjoner og frittstående enkeltpersoner med spisskompetanse. Vurderingen av artene er basert på kriterier utarbeidet av den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN). En rekke av de naturlig forekommende fugleartene på kysten av Vest-Agder står på den nasjonale rødlista. Følgende arter har status som nær truet (NT); hettemåke, fiskemåke og tjuvjo. Arter i samme kategori som tidsvis/ sesongvis opptrer her er havhest, sjøorre og svartand. Teist erklassifisert som sårbar (VU) på den nasjonale rødlista. 4.1.3 Arter på svartelista Norsk svarteliste 2007 er den første offisielle oversikten over økologiske risikovurderinger for et utvalg fremmede arter, og den hittil mest omfattende oversikten over fremmede arter i Norge. Lista omfatter totalt 2483 arter, hvorav 217 er risikovurdert. Mink er en art på den nasjonale svartelista, og egen handlingsplan for bekjempelse av arten kom I 2010 fra Direktoratet for naturforvaltning. 4.1.4 Arter som kan få forvaltningsinteresse. Noen arter kan få forvaltningsmessig interesse, uten at det foreligger forvaltningsmål for disse i dag. Deres bestandsutvikling kan være interessant å følge, og målene for forvaltning bør drøftes i forkant av at eventuelle større utfordringer oppstår. Mellomskarv Phalacrocorax carbo sinensis, er en underart av storskarv som er under etablering på Skagerrakkysten en slik art og hekker på Rauna i Vest-Agder. Hvitkinngås Branta leucopsis er er en annen «nykommer» på kysten vår, og som har sine opprinnelige hekkeområder i Arktis. 27
4.1.5 Forvaltningsmessig prioriterte sjøfugler i Vest-Agder Forvaltningsmyndighetene i Vest-Agder har i sitt arbeid med forvaltningsplan og handlingsplan for sjøfuglreservatene valgt å prioritere fokus på følgende arter: Makrellterne og rødnebbterne står ikke på den nasjonale rødlista, men har gjennom lengre tid hatt bestander i sterk tilbakegang. Artene behandles samlet, og var sentrale ved valgt av sjøfuglreservater da disse ble etablert. Sildemåke, fiskemåke og tyvjo er rødlisteførte arter innen måkefamlien det settes forvaltningsmål for i Vest-Agder. Teist er også en rødlisteført art det er satt forvaltningsmål for i forvaltningsplan og handlingsplan for reservatene. 5. Trusler mot forvaltningsmessig prioriterte sjøfugler 5.1 Viktig nøkkelkunnskap om de forvaltningsmessig prioriterte artene 5.1.1 Hekkesesongen Alle artene på listen over forvaltningsmessig prioriterte arter er trekkefugler. Ringmerking har vist at terne overvintrer i de sørlige delen av Atlanteren, og spesielt utenfor området fra Ghana og sør til Sør-Afrika. Sildemåkene som hekker i Vest-Agder overvintrer i Nordvest-Afrika, i de vestlige delene av Middelhavet og nordover til Den Engelske Kanal. Enkelte av fiskemåkene kan overvintre her hos oss i Norge, men de fleste trekker til de Britiske øyene. Tyvjoene overvintrer i de sørlige delene av Atlanteren, og teistens vandringer er lite kjent. Trolig overvintrer mange nær hekkeområdene. Sildemåkene ankommer gjerne koloniene i april, ternene først fra begynnelsen av mai. Egglegging for alle disse artene er normalt fra midten av mai til midten av juni. Fra data samlet inn under SEAPOP prosjektet har spesielt sildemåkene og gråmåkenes egglegginstidspunkter blitt registrert. I 2009, som var et godt år mhp næring, var gjennomsnittlig eggleggingsdato 17. mai (upubl. data fra SEAPOP). I år med mindre mat vil fugler med dårligere kondisjon legge egg senere. Sildemåkene ruger i 24-28 dager, og ungene er flygedyktige etter omtrent 40 dager. En gjennomsnittlig sildemåkeunge kunne altså fly tidligst 22. juli i 2009. En stor del av sildemåkeungene (de etter gjennomsnittlig leggedato) er dermed ikke flygedyktige før etter at ferdselsforbudet går ut 15. juli. I enkelte dårlige år er ikke sene unger en gang flygedyktige i midten av august. For eksempel i 2011 var sildemåkene sene, og 12. juni var kun 6 av 19 reir i klekking, med små unger. Resten var fremdeles i ruging. Teisten er en alkefugl, og den eneste av disse artene her hos oss som legger to egg. Hekkeplassen er gjerne under store steiner eller andre hulrom over fjæremålet, og i tidligere tider var arten relativt tallrik her hos oss. Dette viser jo også stedsnavn som teistholmene. Teisten kan være relativt sky og vanskelig å registrere i hekkeperioden. Det er en relativt jevn bestand av teist fra Stavanger og nordover. 28
Ternene hekker i tette kolonier, gjerne på små holmer, og ofte sammen med tjeld, hettemåker og fiskemåker. Vi har sett flere ganger de siste årene at det er ingen eller ingen hekking i enkelte områder, og årsakene til dette er ikke kjent. Det kan være lokal matmangel, det kan være sykdommer vi ikke kjenner til, og det kan også være dårlige forhold i vinterområdene, slik at fuglene er i for dårlig kondisjon når de kommer nordover for å hekke. 5.1.2 Ernæringssituasjonen Alle de forvaltningsmessig prioriterte artene er primært fiskespisere, men både sildemåka og fiskemåka er også generalister. De kan søke annen føde om det ikke er tilgang på den primære fødekilden. Det vi ofte ser ungene er matet med i Vest-Agder er meitemark, forskjellige typer bær, flygemaur, og også til en viss grad avfall fra oss mennesker. Trolig er god tilgang på egnet fisk i ungenes vekstperiode helt essensielt for at det skal være god ungeproduksjon. For sildemåkene er trolig sild en viktig faktor, og det har vært en endring i bestandens tyngdepunkt fra 1993 til 2007-08. I 1993 hadde koloniene i Søgne og Mandal 63% av sildemåkene, i 2007-08 var andelen 43%, mens i Farsund har bestanden utviklet seg fra 20% til 38%. Tar vi med bestandsendringene i betraktningen ser vi at bestanden i Farsund faktisk kun har økt med 472 par, mens en stor del av bestanden har forsvunnet i spesielt Mandal. Lite er er kjent om ternenes fødevalg i Vest-Agder, men småfisk er trolig veldig sentralt. Tilgangen på slik fisk varierer tydeligvis mye, for det er i enkelt e år nestene ingen par som går til hekking. Tyvjoene er trolig relativt avhengige av ternene igjen, selv om vi også ofte ser at de stjeler mat fra måker opp til sildemåke og gråmåke størrelse. 5.1.3 Predasjon Sjøfuglene er relativt utsatt for predasjon, både på voksne og unger. Teisten er trolig ekstra utsatt for minkpredasjon, da både voksne og unger er lette byttedyr når de ligger inne mellom steiner og i andre hulrom. Også terne- og hettemåkekoloniene har vist seg å være veldig utsatte for minken. Minken har også enkelte år tatt masse sildemåkeunger, og også voksne rugende fugler. Videre tar mink en del rugende ærfugl. På en annen side så er det i mange år god ungeproduksjon i områder man jevnlig ser mink, så trolig er det kun enkelte individer som har en slik adferd. Minken på bilde 27 hadde samlet seg masse mat over en lengre periode, på en holme på Helgeland med over 60 par sildemåker og minst 30 par teist. Det ble bare funnet unger, ikke voksne fugler den hadde tatt, men de var det til gjengjeld ikke mange igjen av i live. Det er veldig vanlig at en enkelt mink tar tar livet av mye mer fugl enn den kan spise, om den får tilgang. 29
Bilde 27. Mink med drepte unger av sildemåker og teist Bilde 27. Denne minken hadde samlet seg masse mat over en lengre periode, på en holme på Helgeland med over 60 par sildemåker og minst 30 par teist. Vi fant bare unger den hadde tatt, men de var det til gjengjeld ikke mange igjen av i live. Det er veldig vanlig at en enkelt mink tar tar livet av mye mer fugl enn den kan spise, om den får tilgang. 5.1.4 Livstrategi (r- / K seleksjon) - livslengde og produktivitet De aller fleste sjøfugler har en reprodusjonstrategi der de voksne fuglene kan bli svært gamle, og den potensielle ungeproduksjonen er realtivt lav i forhold til for eksempel spurvefugl. Aldersrekordene for alle måkene, ternene, tyvjoen og teisten ligger over 30 år. Ringmerking med stålringer i Vest- Agder startet i 1982, og det blir stadig registrert spesielt sildemåker som er over 25 år gamle. Før dette ble det brukt aluminium, og disse ringene er naturligvis for lengst borte. Sjøfuglene er med andre ord tilpasset et ustabilt miljø, der det ikke er mulig å produsere unger hvert år, og der individene vil prioritere egne overlevelse foran avkommet. Men dette innebærer ikke at for eksempel Vest-Agders terner vil være like mange om ikke det kommer unger på vingene i enkelte år. Bestandstørrelsen vil avhenge både av ungeproduksjonen og de voksnes overlevelse. 5.1.5 Spesielle artsvise tilpasninger Tyvjoen har den spesielle tilpasningen at den i hekkeperioden primært stjeler mat fra andre fugler, fortrinnsvis fugler på omtrent egen størrelse. Typisk alkefugler, terner og måker. Den stjeler trolig maten sin på vinteren også, men den fisker nok også selv. 30
Teisten skiller seg fra de andre alkefuglene ved a tden i mindre grad drar ut på åpent hav før å fiske, den er i større grad tilpasset å søke føde i tarebeltet inne ved kysten. Den henter det meste av næringen på grunt vann nær kysten, primært på dyp mindre enn 30 meter. Av måkene som hekker i fylket er sildemåka en av de mest spesialiserte, og trolig er fisk veldig viktig. Men vi ser også at enkelte mindre kolonier produserer veldig mye unger år etter år, selv om de store koloniene feiler fullstendig. Dette gjelder spesielt Håboene i Lindesnes, Vestre Niglus i Søgne og til dels Timlingen i Kristiansand. Trolig har fuglene her enten tilgang til svært lokale fiskestammer, eller de har finner mat terrestrisk eller avfall fra mennesker. Utenlandske studier har vist at sildemåkene kan fly 50-60 kilometerfra hekkekolonien på næringssøk, noe som tilsvarer avstanden fra Lindesnes til Kristiansand. Det er veldig påfallende at enkelte mindre kolonier produserer unger år etter år, mens de store koloniene (som gjerne ligger i sjøfuglreservater) i enkelte år feiler fullstendig. 5.1.6 Vandringer En av de største nyvinningene i sjøfuglforskningen har vært innføring av graverte fargereringer. Dette gjør at man ved hjelp av teleskop eller kamera kan finne ut hvilken fugl man ser på lang avstand uten å måtte fange fuglene, og det er selvfølgelig veldig vanlig at man får mange avlesinger på hver enkelt fugl. Av de artene som er aktuelle her i Vest-Agder er måkene og storskarvene. Av de skarvene som hekker på Rauna er det registrert fugler fra Øra ved Fredrikstad (1) og Danmark (3). Den ene fuglen fra Danmark, som ble merket som unge i 2001, hekket i Nederland i 2006, før den flyttet til Lista i 2009. Det er registrert sildemåker som er merket som unger i Belgia (1) og England (2) i sjøfuglkoloniene i Vest-Agder, og sildemåker merket i Vest-Agder er funnet i kolonier i Bohuslän, Sverige (2), Danmark (5), Tyskland (2), Nederland (4) og Belgia (1). Fuglen som emigrerte til Belgia er spesiell, den ble merket som unge på Rauna i 1991 med kun metallring, fikk fargering samme sted i 1999, hekket på Rauna i 2002, hekket i Oostende i Belgia i 2005 og 2006, og var tilbake på Rauna i 2007 og 2008. Det er ikke registrert liknende bevegelser på de andre måkene, og vi har heller ingen tilsvarende data på arter som ærfugl eller ternene. Og antallet fugler som har immigrert eller emigrert er lite i forhold til det antall fugler som vi ser etablerer seg lokalt. I SEAPOP prosjektet frem til og med sesongen 2011 er 932 sildemåker voksne sildemåker registrert til sammen på alle fire lokalitetene, og kun 4 av de som er ungemerket er merket utenfor Vest-Agders grenser, alle fra Rogaland. 5.2 Generelt om trusselbildet for de prioriterte artene 5.2.1 Ferdsel Ternene, måkene, tyvjoen og teisten er alle utsatt for forstyrrelse, selv om alle disse artene tåler kortere besøk også i hekkeperioden. Det som er viktig er at fuglene ikkke blir holdt borte fra små 31
unger i lengre perioder når det enten er for kaldt eller for varmt. Det siste er mest kritisk, og spesielt rundt klekking kan kun 20 minutters forstyrrelse være nok til at enkelte unger ikke klarer seg. Fuglene har jo ikke svettekjertler som oss, de hyperventilerer for å kvitte seg med overflødig varme, og er de forsvake og ikke klarer dette, kan de bli overopphetet. 5.2.2 Predasjon Forstyrrelse er også relevant i forhold til predasjon, fra kråkefugl, til dels rovfugl og også fra andre måker. Minken er også en viktig faktor enkelte steder, og i enkelte år. Lite er kjent om bestandutviklingen til minken i Norge, men de tkan se ut som bestanden er noe lavere enn etter den første invasjonsbølgen (Stien m. fl. 2009). Det er for øvrig igangsatt et prosjekt der man fjerner mink fra utvalgte områder i Mandal fra vinteren 2010/11, og det er også satt i gang overvåking av effekten av tiltaket på fuglelivet på de utvalgte øyene (Bentsen 2011). 5.2.3 Ernæring Sjøfuglene kan være påvirket av fiskeri på tre måter. Det kan skje ved økt dødelighet, og da først og fremst ved at setter seg fast i fiskekroker eller drukner i garn. Dernest kan de få redusert sin næringstilgang ved nedsatt tilgang på byttedyr, som følge av overfiske. De kan også få økt næringstilgang ved utkast fra fiskebåter eller ved trålfiske. Alle disse tre påvirkningene foregår for de prioriterte artene, og for eksempel drar nok sildemåka til en viss grad fordel av utkast fra fiskebåter, selv om dette trolig er marginalt. Ternene fisker trolig en del tobis, som det er en del fiske på, men ellers er det lite kjent om fiskeriets påvirkninger på sjøfuglene i området. 6. Overvåking og forskning 6.1 Overvåking sjøfugl Det foregår i dag egne sjøfuglprosjekter i en del av reservatene. NINA sitt nasjonale overvåkingsprogram medfører at tre reservater i Kristiansand, ett i Søgne, to i Mandal (til sammen fem øyer), ett i Lindesnes, ett i Lyngdal og ett i Farsund blir reirtalt hvert år. Metodikken til NINA er slik at det er kun reir som blir opptalt, ikke ungeproduksjon. Fra og med 2008 ble også Vest-Agder inkludert i SEAPOP prosjektet. Her går man inn i utvalgte kolonier og registrer mere grundig forskjellige økologiske parametre. Artene som er valgt ut i Vest- Agder er gråmåke, svartbak og storskarv. Koloniene er Slettingene, Storøy og Klovholmene i Mandal, samt Rauna i Farsund. Koloniene blir reirtalt hvert år. Andre data som samles inn er eggleggingsdato, kullstørrelse, ungeproduksjon, voksenoverlevelse og næringsvalg. På sikt vil dette kunne gi oss en dypere forståelse av hva som regulerer sjøfuglbestandene i Vest-Agder. 32
Sammenlagt gir dette oss grunndata fra en del kolonier, og mange av disse resultatene er å finne i NINAs årlige overvåkingsrapport (f. eks. Lorentsen 2008), samt på SEAPOP sin web (www.seapop.no). Norsk Ornitologisk Forening overvåker i tillegg alle Vest-Agders sjøfuglreservater på oppdrag fra Statens naturoppsyn (Olsen 2006, 2007, 2008). NOF har i dag oppe og går et apparat av frivillige som registrerer antall par som går til hekking av et utvalg arter, og vi får også ett grovt mål på ungeproduksjon hvert år i alle fylkets sjøfuglreservater. Denne overvåkingen er lagt opp ekstensivt, slik at man forstyrrer minst mulig. Normalt blir antall par og unger registrert fra avstand. I enkelte kolonier og år blir dette supplert med ringmerking av unger, noe som gir oss mere nøyaktige produksjonsdata, samt mål på hvor mange unger som faktisk vokser opp. Det er ønskelig at denne aktiviteten fortsetter i samme rammer. En stor del av sjøfuglene i Vest-Agder hekker utenfor reservatene og blir ikke fanget opp av disse programmene. Det har vært to større totaltellinger i fylket, den ene i 1993 og den andre i 2007-8. Dette er den eneste muligheten vi har til å få gode data på bestandsutviklingen utenfor reservatene. Det er ideelt om disse tellingene kan repeteres med kortere intervaller enn nå. Det beste hadde vært med fem års mellomrom, men det er tvilsomt om man har kapasitet til å gjøre dette på frivillig dugnadsbasert basis. 6.2 Mål for fremtidig sjøfuglovervåking Sjøfuglreservatene skal overvåkes for å fremskaffe systematisk kunnskap om utviklingen innen prioriterte fuglebestander, utvalgte natur- og vegetasjonstyper og prioriterte plantearter. Det er ønskelig at overvåkingen tar sikte på å gi økt kunnskap om naturtilstand, utviklingstrend og viktige faktorer som påvirker mål for sjøfuglbestandene. Økt kunnskap vil gi grunnlag for presisering av mål for forvaltningen av områdene. Det skal gjennomføres effektkontroll av skjøtselstiltak. 7. Litteratur Artsdatabanken 2008. Naturtyper i Norge (NiN) - Versjon 0.1. http://www.artsdatabanken.no/themearticle.aspx?m=52&amid=3903 Bentsen, T. 2011. Overvåking av sjøfuglbestanden ifm minkfjerningsprosjekt i Mandals østre skjærgård. Upublisert rapport, NOF Mandal Lokallag, 3 sider. Brattfjord O. Aa. 1998. Nye hekkefugler i Vest-Agder og Mandal: Toppskarv og Sandlo. Piplerka 28: 57-61. Bregnballe, T. 2011. Danmarks ynglebestand av skarver i 2011. Nyhetsbrev, http://www2.dmu.dk/om_dmu/afdelinger_organisation/vildtbiologi_biodiversitet/vibinyt/skarv_s ep2011.pdf Bengtsson, R, Bergan, M & Andersen, G. S. 1994. Hvitkinngås Branta leucopsis. I Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S., & Byrkjeland, S. Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. Bjor, K. og Graffer, H., 1963. Beiteundersøkelser på skogsmark. Forsk. Fors. Landbr. 14, 149-226. Direktoratet for naturforvaltning 2007. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN håndbok 13 2. utgave 2006 (Oppdatert 2007) www.dirnat.no lest 24. juni 2008. 33
Direktoratet for naturforvaltning 2010. Nettbasert innsynsløsning med data om områder som er vernet, eller foreslått vernet, etter naturvernloven og viltloven, naturtyper og arter som er viktige for å opprettholde mangfoldet i naturen, arter som har spesiell betydning for jakt og annen høsting, kulturlandskap med viktige biologiske og/eller kulturhistoriske verdier, friluftslivsområder som er sikret for allmenn bruk ved at statlig/kommunalt kjøp eller varige tinglyste avtaler. www.naturbase.no besøkt januar 2010. Gederaas, L., Salvesen, I. og Viken, Å. (red.) 2007. Norsk svarteliste 2007 Økologiske risikovurderinger av fremmede arter. Helberg, M. 1999. Trekkforhold hos knoppsvane på Sørlandet. Piplerka 29: 44-54. Helberg, M. 2011. Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2010. Jåbekk, Runar (1997): Oppsynsrapport. Sjøfugloppsynet i Vest-Agder 1997. NOF avd. Vest-Agder. (Upublisert) Jåbekk, Runar (1998): Sjøfugloppsynet i Vest-Agder 1998. Piplerka 29. S. 12-17. Kvamme, Mons 2008: Meddelelse via mail 8. april 2008. Kvinnesland, Arnt (2005): Sjøfugler i Karmøy. Hekkesesongen 2005. Rapport fra Karmøy ringmerkingsgruppe. Publisert på www.ringmerking.no/krg/rapport/2005hoy.pdf Kvinnesland, Arnt (2006): Sjøfugler i Karmøy. Hekkesesongen 2006. Rapport nr. 2 Mink- og sjøfuglprosjektet 2005-2007. Karmøy ringmerkingsgruppe. Publisert på www.ringmerking.no/krg/rapport/2006hoy.pdf Kvinnesland, Arnt (2007): Sjøfugler i Karmøy. Hekkesesongen 2007. Rapport nr. 3 Mink- og sjøfuglprosjektet 2005-2007. Karmøy ringmerkingsgruppe. Publisert på www.ringmerking.no/krg/rapport/2007hoy.pdf Kvinnesland, Arnt (2008): Sjøfugler i Karmøy. Hekkesesongen 2008. Rapport nr. 4 Mink- og sjøfuglprosjektet. Karmøy ringmerkingsgruppe. Publisert på http://www.ringmerking.no/krg/rapport/2008hoy.pdf Kvinnesland, Arnt (2009): Sjøfugler i Karmøy. Hekkesesongen 2009. Rapport nr. 4 Mink- og sjøfuglprosjektet. Karmøy ringmerkingsgruppe. Publisert på http://www.ringmerking.no/krg/rapport/2009hoy.pdf Olsen, Knut Sigbjørn (2001): Bestanden av hekkende sjøfugl i Vest-Agder 1993. Piplerka 31. S. 57-78. Olsen, Knut Sigbjørn (2003): Fiskemåken, samt andre små måker og terner i Vest-Agder 2002. Piplerka 33. S. 44-59. 34
Olsen, Knut Sigbjørn (2006a): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agder 2005. Piplerka 4: 32-36 Olsen, Knut Sigbjørn (2006b): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2006. Upublisert rapport, NOF Vest-Agder. Olsen, Knut Sigbjørn (2007): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agder 2006. Piplerka 37: 9-41 Olsen, Knut Sigbjørn (2007b): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2007. Rapport nr. 40 2007. Statens Naturoppsyn. Olsen, Knut Sigbjørn (2008): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2007. Statens Naturoppsyn. Olsen, Knut Sigbjørn (2009): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2008. Statens Naturoppsyn. Olsen, Knut Sigbjørn (2010): Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater 2009. Statens Naturoppsyn. Statens forurensingstilsyn 2006. Sammendragsrapport. Overvåking av langtransporterte forurensninger basert på tre overvåkingsprogram: Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør, Overvåkingsprogram for skogskader (OPS) og Program for terrestrisk naturovervåking (TOV). SFT volum 988/2007. Stylegar, F.-A. 2000. 10 000 års kystkultur. Kysthistorie og kulturminner i de foreslåtte verneområder i Vest-Agders ytre kystsone. Fylkesmannen i Vest-Agder, Miljøvernavdelingen, 66 s. 35