ROLF ENBUSK: ØSTSAMENE l NEIDEN. Utgitt av Samenes landsforbund (SLF)

ROLF ENBUSK: ØSTSAMENE l NEIDEN Utgitt av Samenes landsforbund (SLF) Trykkeriservice A.S., Lakselv, 1984

FORORD «Skoltesamene i Neiden» er skrevet av Rolf Enbusk, dattersønn av Marie Enbusk, som omkom ved en bilulykke i 1968. Rolf har fått god støtte og hjelp av andre østsamer (skolter) i Neiden. Han var akkurat ferdig med sin utdannelse (landbrukshøyskolen på Ås) da ulykken skjedde. Vi, familien til Rolf, tror ikke at det var hans mening at dette arbeidet skulle bli lagt i en skuff. Derfor har vi bestemt at folk må få lov til å lese dette. Vår advokat Wahl-Larsen arbeider med å få klarlagt om hvem som har retten til heitene omkring Neiden. Dette har man holdt på med i over 7 år. Det er utrolig lenge og vi har mistanke om at myndighetene her driver uthalingspolitikk. Fylkesmannen har gjort svært lite for oss østsamer. Riktignok har han i begynnelsen av 1960 åra sendt noen påbud til Fosshaug og bedt han flytte til et annet beiteområde, eller slakte ned flokken. Hverken han eller de øvrige myndigheter har påsett at Fosshaug har etterkomme! disse påleggene. Vi mener at Fosshaug driver ulovlig på skoltenes gamle beiteområder. Dette har jo fylkesmannen egentlig bekreftet i og med at han har sendt påleggene. Fosshaugs far, Ole Anders Magga, ble i 1929 ansatt som gjeter i Vestre Sørvaranger reinbeitelag. Han eide da bare 2 simler. I dag eier hans familie hele flokken. Dette som fra gammelt av var en kollektiv reindrift for skoltesamer i Neiden og senere for Vestre Sørvaranger reinbeitelag, drives og eies av en familie i dag. Manntallslista for 1983 kan bekrefte dette. Vi har kjempet lenge for vår sak uten at kverken fylkesmannen, reindriftsadministrasjonen eller NSR har gjort noe for å rette opp den uretten som er begått mot oss. NSR som roper om at de skal ta vare på urbefolkningen og som har fått tilsendt våre dokumenter for mange år siden, har ikke gitt oss den hjelpen vi mener å ha krav på som den eldste urbefolkningen. 4

Tvertimot ser det ut for at de støtter denne illegale reindriften som Fosshaug idag driver på våre beiteområder. En kan jo spørre seg seiv om hva slags lov og rett en er beskyttet med? Kan den som er stor, sterkest og frekkest bare ta annen manns eiendom og atpå til få myndighetenes og folks velsignelse? En hører endog at det er synd på stakkars Fosshaug hvis han må flytte frå Neidendistriktet med flokken sin. Var det noen som syntes synd på oss da vårefedre så brutalt ble avsatt og jaget frå sin egen flokk? Det var jo nettopp hovednæringen til skoltene. Mange måtte ty til fattigkassen og noen døde av underernæring. Dette kan virke ufattelig. For bare 50-60 år siden kan slikt skje i vårt opplyste samfunn. Finnes det ikke rettferdighet? Hvor er det blitt av alle de som husker dette og kan bevitne det? Hvor er myndighetene som skal påse at lov og orden overholdes? Vi kan stille mange flere spørsmål uten at noen svarer. Som nok leserne skjønner er vi bitre over en slik skjebne. Hva må de to skoltereingjeterne ha følt når finske og norske innvandrere laget lover over hodet på de og nektet adgang til sin hevdvundne rettmessige reinflokk? Hva ville samer sagt idag hvis noen gjorde slikt mot de? Vi håper at folk leser det som Rolf Enbusk skrev for 15-20 år siden og tenker litt over dette. Vi stanger fortsatt hodet mot veggen, og er ikke kommet stort lengere. Nå lar vi Rolf tale vår sak. Med hilsen etterkommere etter østsamer (skolter) i Neiden 5

Østsamene i Neiden De siste par vintre har det vært store stridigheter om hvem som har retten til reinbeitene i Neidenområdet i Sør- Varanger. Det er blitt stridet om det er det såkalte Vestre Sør- Varanger Reindriftslag som har denne retten, eller om det er de nåværende eiere av flokken, noen sjøsamer fra Bugøyfjord som har retten til reinbeiteområdet. Likeså har det nå i mange år vært strid om fiskeretten i Neidenelven. For tiden er det et lag av alle fastboende i Neiden, Neiden Fiskefellesskap, som mener å ha retten til og som bestemmer hvordan fisket skal drives i hele Neidenelven. Der blir for eksempel solgt fiskekort til utenbygdsboende, mens alle fra Neiden får fiske fritt i elven. Enhver form for garnfiske er blitt nektet de siste årene. Dette er det noen som har sått seg i mot, og det er nå satt i gang rettsak mellom disse garnfiskere og Neiden Fiskefellesskap. Vi undertegnede vil nå på vegne av de gjenlevende skoltesamer i Neiden sende dette skriv til opplysning, for at dette kan klarlegge vår sak. Vi skoltesamer anser oss som de rette berettigede til reinbeiteområdet i Neidendistriktet. Reindriften i Neidendistriktet har opprinnelig tilhørt skoltesamene og bare dem. l flere hundre år da våre forfedre bodde i Neiden levde de av reindriften. De hadde reinene som et felles eie. Det var ingen grenser her oppe. Skoltesamene fikk ferdes fritt med reinene både på norsk og finsk side. Disse Neidenskoltene hadde sine små gammer oppe på vidda hvor de bodde om vinteren. Om sommeren kom de ned til Neiden, hvor de hadde sine jordgammer eller hytter, og hvor familiene deres levde. De bodde alle i et område på statens grunn på omkring 50 mål jord som la nedenfor Skoltefossen i Neiden, og som de eide i lag. De dyrket denne jorda i lag, og de delte all avlingen omhyggelig mellom seg helt til minste gram. Om sommeren drev de også laksefiske i Neidenelven. De eide fiskeretten fullstendig enerådende i en strekning på omkring halvannen kilometer. 6

Skoltene i Neiden ernærte seg av laksefiske og reindrift. Käpäläfisket eller livjelakguelle i Skoltefossen var av stor betydning for skoltenes økonomi, men også dette fisket ble fratatt ved myndighetenes og rettsvesenets hjelp. l Skoltefossen, som er oppkalt etter Neidenskoltene, drev de en sort laksefiske med kastegarn, som etter at kvenene innvandret, ble kalt «Kæpælæfisket». Alle skoltesamer som var i stand til det deltok i fisket, og den oppfangede fisk ble delt likt mellom alle skoltesamene liksom også høyet ble delt til siste gram. Skoltene bekjente seg til den gresk-ortodokse kirke i Russland, og helt fra midten av 1500-tallet har det stått et gresk-ortodoks kapell ved Neidenelven. Men de hadde ingen private eiendommer, eiendommene var felles og følgelig hadde ikke boplassen for seg noen rett til elven. Det var folket skoltesamene som hadde denne retten, liksom de også sammen hadde reinbeiteretten. Så vil vi i det følgende etter Väinö Tanners bok «Skoltelap-parna» gi en redegjørelse over hvilke rettigheter, både til laksefiske og til reindrift, Neidenskoltene har hatt helt fra de tidligste tider og fram til for noen år siden. Allerede så tidlig som år 1598 ser en hvor sterke rettigheter skoltene har hatt. l den svenske fogden Oluf Burmans intinerarium av år 1598 Danica Grenshandlinger, Lappland mot Norge 1563-1603 S.R.A. leses: «Eene Øø ligger Uthan føre Neudama fierd heetter Salem, och strecker then Eene Enda sig till Raffuas Wono och ær en mæctig stoor Øø Wæll tre store milor om kringh. Om Sommer tid haffua lapparna alle sine Renor ther på gangendes. 7

Desse renortillhørende just Neidenlapper». Videre heter det hos samme fogden samme år om vår andre næring laksefisket i Neidenelven: «Neidama fors ther som Neudama lappar bruka effter lax ther ær en vakker platz som rydzerna haffua och bruka theris Handling om Sommertiidh Med Ståttlige hus opbygde». Etter Tanner beretter hr. Lillienskiøld år 1690 om Neiden- og Petsamo området: «Fra Varanger til Neiden første Bye efter Landesens Måde at tala, som af de Østhavs Finner ryske undersåtter besiddes». Den samme beretningen skriver hr. Lillienskiøld at hele 18 Neidenskolter yder full skatt til den norske stat. «Næringen søges ude i Hans kongl. Mayeestæts Land og Strømme hvorfor de og Landens Commerce undergives mens hviier dog under rusisk Lærdom og Ret». Han skriver også at i slutten av 1600-tallet «begangades Skogerøen av Neiden lapparna som reinbetsland». Våre forfedre og fedre har altså årlig hatt reinene på sommerbeite på Skogerøya, mens vinterbeitet har vært på fastlandet. Deretter kan en nevne noe av det som finnes i hr. Schnitlers eksaminationsprotokoll. Der omtales at «Neidenfinnene betaler til den Norske-stad i skat 4 rdl. og til den russiske 22 rubler». Dette og det foran siterte viser at skatten har våre forfedre alltid betalt. Selv om de har måttet betale skatt til to riker, har de klart sine forpliktelser ofte bedre enn den øvrige befolkningen i landet vårt. Konservator Ø. Vorren skriver om samene i «Reindrift og nomadisme»: «Det ser imidlertid ut som fjellsamene i vest og sør-vest iallfall fra midten av det 18. årh. stadig har trengt fram i østlig retning. Videre omtaler Schnitler om reindriften omkr. 1740 at man regnet Varangerfjellsamene som de østligste av de egentlige norske fjellsamer. Varangerfjellsamer og skoltesamer hadde før delvis brukt beitemarker om hverandre. 8

Dog var Bugøyfjord «råmerke» mellom dem ved kysten. Sør- og østsida av denne fjord skulle således brukes bare av skoltene mens Varangerfjell-samene skulle holde seg på vestsida av den». Dette skriv skulle tydelig utelukke sjøsamer fra Bugøyfjord eller fra andre steder å drive med rein på Neidenskoltenes område. l professor K. Lems beskrivelse over Finnmarkens lapper he-ter det om Neidenelven: «Paa den østhavske side af Varangerfjorden befindes en temmelig god lax-elv kaldet Neidens elv. Oppe i elven forekommer fos, hos hvilken bemelte lapper fanger lax med kastegarn og oven for samme med stængsler». Følgende viser så hvilke mengder laks Neidenskoltene har fått, slik at de har kunnet leve godt av sine næringer før disse ble frarøvet dem. Hr. Berdal omtaler år 1789 «att Neidenlapparna det året intill 25. juli hade fått 400 Vaager é 20 kg lax. Jacob Fellmann vet og å berette i 1820 om Neidenskoltene: «Laxfangsten i Neiden fjord eller ælv har en del somrar upp-gått til 400 lispund» (3200 kg). Finnmarksposten nr. 13 for 1881 inneholder en artikkel om laksefisket i Finnmarks elver 1876-79. Der står imidlertid om Neidenelven bare at «Skoltelapparne sætter seg i mot at gjøre fossen farbare for laxen». Dette skulle igjen vise at det er skoltesamene som har hatt den fulle og hele retten til laksefisket i Neidenelven, og når disse en gang har satt seg i mot å gjøre fossen farbar for laksen, så har ingen kunnet gjøre noe ved det. Det er vanskelig å tenke seg etter alle disse øvrighetspersoners bindende uttalelser, hvorav noen til og med er tatt med i domsavsigelser, at skoltenes velervervede enerett til reindriften og til laksefisket er kunnet bli fratatt dem. Men dette er dessverre like fullt skjedd. Her vil vi nevne noen utdrag fra 1930-dommen som også fastsetter våre rettigheter, selv om denne dommen nok av og til gjør seg skyldig i enkelte feilvurderinger. 9

Skoltene hadde i sitt samfunn sine egne innbyrdes lover. Det kunne hende at de tok en ikke-skolt inn i sitt samfunn, slik som en ser et eksempel på nedenfor, men flere kunne de aldri tillate å ta. På et sted i dommen fra 1930 om fiskerettighetene i Neiden heier det: «l begynnelsen av det 18. århundre begynte innvandringen av kvener til Neiden. Den første var Peter Riesto, som antakelig kom i 1811 eller 1813. Der bodde da bare skolter. Paul Ekdahl som er nevnt under rettsaken av 1930 kom etter egen forklaring til Neiden i 1842. Efter oppmålinger avholdt av lensmann Arestrup 23-25. okt. 1844 ble der 30. jan. 1845 utstedt amtssedler til Paul Ekdahl og 6 skolter på jordstykker ved Neidenelven mellom Kobholmen og Skoltefossen. Samtlige er tinglyst 21. juli 1845. Amtsedlene er bortsett frå grensebeskrivelsen likelydende og tillegger blant annet erhververen. Rett til i forening med naboene at drive laksefiskerier i Neidens elv fra Kobfossholmen oppad til en ovenfor falende fors». l dommen av 1848, angående samme sak, er det ikke opplyst hvorfor der i Ekdahls og skoltesamenes amtssedler var inntatt en uttrykkelig uttalelse om laksefisket i Neidenelven. Dette forhold skyldes at det var skoltene alene som innehadde beite- og fiskeretten, og som hadde med seg fra den gang de var under Russland. De enkelte eiendommene i seg sjøl hadde ingen fiskerett, det var kun skoltene som i fellesskap utøvde rettighetene, og derfor kunne det ikke stå noe om en felles fiskerett i kvenenes amtssedler. l 1930-dommen står det at: «Kastnotfisket i fossen har ingen hjemmel i amtssedlene». Det påståes at: «Det er en bruk som man har tillatt seg på statens grunn. Fellesfisket er i det hele ikke en rettstilstand, men en faktisk tilstand, bygget på fri overenskomst og det omfatter bare statens grunn. Man ser da også at oppsitterne for hvert år har måttet bli enige om fellesfiske og formene for det». Men her må bemerkes at rettens oppfatning er feilaktig. 10

All fiske av skoltene har helt fra begynnelsen lenge før grensereguleringen vært drevet likeså har de bosatt seg på statens grunn. Kastenotfisket (Kæpælæ) er den første fiskemåten som skoltene benyttet, allerede midten av år 1500, og er nettopp et av de virke som skoltenes særrett bygger på. Videre heter det i 1930-dommen: «Vad laksefisket i Neiden angar finner retten, at skoltelappene i 1775 var et etter tidens forhold et avgrenset bygdelag, som faktisk øvet rådigheten over laksefisket i Neidenelven. Det var intet i resolusjonen av 1775 6 som sto i strid hermed. Da skoltelappene i 1834 helt kom under Norge og bygdelaget blev øket ved innvandring særlig fra Finnland, var det vel helt i resolusjonens ånd, at laksefisket i elven blev et felles gode. Dette felles gode har befolkningen under øvrighetens medvirkning senere nytt godt av». Her fastlegger 1930-dommen først våre rettigheter til laksefisket, men fortsettelsen viser at ikke engang retten har hatt noen respekt for disse rettighetene. For skoltenes avgrensede bygdelag ble da ikke øket da kvenene innvandret. Så sent som i 1906 er en klar over at skoltenes livsopphold er fisket i Neidenelven og reindriften i Neidendistriktet. Den 3. juli 1906 uttaler Sør-Varanger herredstyre til Landbruksdepartementet enstemmig bl.a. følgende: «Neidens innvånere har en gammel og velbegrunnet hevdsrett til dette fiske, staten derimot har aldri gjort noget for dets utvikling, og har fra gammel tid ikke hatt nogen anpart i utbyttet. Fisket i Neidenelven har sammen med andre rettigheter på den såkalte statens grunn dannet betingelsen for at dalen overbodet ble befolket. Dette tilhørte skoltelappene lenge før denne del av landet kom under norsk administrasjon, og når disse lapper efter grensereguleringen i 1826 valgte å bli boende i Norge, var det vel forutsetningen at de måtte få beholde de kilder til livsopphold de hittil hadde hatt». 11

Det er her nevnt at Neidens innvånere har hevdsrett til det omtalte fiske. Disse innvånere er uten tvil skoltene da det er de som har bodd her fra gammel tid og fordi hevdsretten ble opphevd i 1874. l amtmann Urbyes utredning til Landbruksdepartementet av 1. juni 1909 heter det: «Forholdet i Neiden inntil grensen fastsettes mot Russland antages at ha været dette, at de norskrussiske finner i Neidenbyen har søkt at hævde for seg eneret til laksefisket i elven og at dette er lykkes dem». Dette støttes også av uttalelser i forarbeider til protokollen av 7. aug. 1834 om grenseavtalen. l dommen av 1930 heter det derimot: «Retten er enig med amtmann Urbye i at Neidenskoltene ikke i 1826 eller 1834 ble tilsikret noen traktatmessig rett til laksefiske i Neidenelven». Deretter nevnes det noe om at en slik traktat ble laget for Pasvikskoltenes vedkommende. Hva som forundrer oss Neidenskolter er hvordan amtmann Urbye før grensefastsettelsen har vært klar over vår enerett til fisket og hvordan han etter grensefastsettelsen har fratatt oss denne retten. Det er nemlig en vesentlig forskjell i Neiden- og Pasvikskoltenes situasjon. Om amtmann Urbye ikke har vært klar over denne forskjellen eller om han med vilje har forandret mening slik, er uvisst for oss. Men i alle tilfelle har han oppfattet Neiden- og Pasvikskoltenes rettigheter som like. Etter vår mening måtte Pasvikskoltene nødvendigvis bli tilsikret traktat til deres fiske siden de seiv ble boende på russisk side, mens deres fiskeplasser skulle ligge på norsk side av grensen. Neidenskoltene derimot ble værende på sin boplass ved Neidenelven hvor de hadde sitt kapell og sin fiskeplass. Vi forstår det derfor slik at Neidenskoltene ikke skulle behøve noen traktat for å bevise sin eldgamle rett. l 1930-dommen blir da dette også påpekt: «Tinget i Vadsø 22. august 1663 viser at kong Christian IV også har krevet skatt og lydighet, og Neiden ble regnet til kronens strømme. - Neiden var allerede før 1826 en bygd. 12

Hverken grænseoppgangen i 1826 eller protokollen av 1834 kunde krenke velervervede rettigheter. Selv om det var riktig at bygdens enerett til fiske skyltes forholdet til Russland, kunde eneretten ikke fratas invånere derved at de blev norske undersåtten». l Væinø Tanners bok «Skoltlapparna» heter det: «Pontopidan framhållar år 1790 att De saa kalade Russiske Finner i Peisen, Pasvig og Neiden kunne existera utan kredittgivning fra Vardø handelsfaktori ehnru de enligt upplysning på tinget i Vadsø, betala 10 rubel i rysk skatt och framhållas de såsom ett exempel på att æven den norska befolkningen borde komma tillrætta utan kredit». Så godt stilt har våre forfedre vært dengang. Men i de neste 130 år har skoltene mistet sin velstand. Det synes for oss skolter som om kvenene og myndighetene har gått sammen om å innskrenke våre rettigheter og for å la skoltene bli dårligst i samfunnet. Hvor dårlig skoltene fikk etter hvert viser et utsnitt av Tanners bok fra 1926: «Skoltesamholdet i Neiden besto 1. jan. 1926 av 5 familier med sammenlagt 27 personer. Av dem var 15 ublandede skolter, 1 familiefar var kven, 1 husmor finsklapp, 10 barn kvenskolter. Skoltesamholdets samlede renantal anslåes till 50 a 100 dyr, men blott 2 familier eigde nu mere avlsren, de tre ovrige var nesten helt utblottade på renar. Det økonomiske tillståndet ær i alla fall dårlig, tre familien drage helt eller delvis på fattigunderstød». Det synes ganske klart at skoltesamene er blitt diskriminert. l hvert fall viser følgende noe merkelig ved 1930-dommen. 13 Jogar Ivanowitz var en ivrig talsmann for skoltenes rettigheter. Han døde i 1981 og fikk aldri oppleve at norske myndigheter ga hans folk oppreisning for rettighetstapene.

Et sted står det: «Den enerett som opprinnelig var hos Varangerfinner og senere gikk over på Neidenfinnene skyltes utøvelsen i alders tid. Senere er denne utøvelsen gått over til hevdsutøvelse. Også den tid som ligger før 1826 må således tas med». Her viser altså dommen frå 1930 klart at Neidenskoltene hadde visse særrettigheter. Men et annet sted i dommen står det: «Heller ikke hadde de (dvs. skoltesamene) i 1834 adgang til å påberope seg noen særrett til Neidenelven hjemlet i alders tids bruk, i det noen sådan særrett dengang iallfall ikke besto for andre norske borgere som nedsatte seg i distriktet, alle norske borgere skulle etter grenseoppgjøret stå likt. En alders tids bruk kan heller ikke ha utviklet seg i tiden etter 1826 eller 1834. Dertil er tiden for kort og utviklingen dessuten kjent. Heller ikke ved hevd kan en særrett stiftes for en ubestemt og vekslende krets av personer». Den siste domsavsigelsen synes ganske uklar. Skoltene har plutselig etter at grensen er blitt regulert ikke noen som helst slags rettigheter, seiv om disse rettighetene er blitt klart påpekt tidligere i ene og samme domsavsigelse. Skoltene kunne da vel i hvert fall umulig uten noen som helst slags begrunnelse frarøves sine særretter selv om grensen ble fastsatt. Hvorfor skulle plutselig våre særretter forsvinne selv om en grensetraktat ble laget? Skoltene skulle da vel i 1826 eller 1834 forlengst ha vunnet sine særretter som en heydbunden rett, og dette er da også påpekt i 1930- dommen. Pasvikskoltene fikk traktat på sitt laksefiske på den norske siden av grensen. Hvor sterke deres rettigheter var ser en ved at den norske stat rett og slett måtte løse ut disse fiskeplasser av skoltene da etter den første verdenskrig Pasvikskoltenes område kom under Finnland. 14

Den norske stat kjøpte i 1925 pasvikskoltenes hevdvunne rettigheter til laksefiske i de norske fjordene Bøfjord og Jarfjord for 12 000 gullkroner. På dette dokumentet fraskriver skoltene i Pasvikdalen sine rettigheter, både for seg selv og sine etterkommere. Også skoltene i Neiden mistet sine fiskerettigheter, men de fikk ikke noen erstatning av myndighetene. Hvordan det så skulle forklares at Neidenskoltene og bare dem skulle miste alle sine rettigheter ved grensereguleringen, er svært vanskelig å forstå. l vårt land har altså skoltenes rettigheter etterhvert blitt tilintetgjort, mens de av skoltesamene som ble værende på den finske siden av grensen fremdeles uinnskrenket får drive sine gamle næringer. Finnland mistet det område der skoltene opprinnelig bodde, men det ble sørget for at skoltene fikk nye boplasser hvor de fikk rikelige områder som var velegnt til å drive reindrift, fiske og fangst som har vært skoltenes næringar gjennom alle tider. Selv om Finnland ble mer utarmet under krigen enn Norge, ble det sørget for at alle skoltefamilier fikk hus å bo i, slik at de fikk en sjanse til å starte på nytt. Det viser seg også i dag at skoltesamene i Finnland er kommet seg bra, selv om disse områdene nord for Enaresjøen som de er blitt tildelt har vært mindre givende enn deres gamle land. De aller fleste familier har i dag en så stor reinflokk at de har et tilfredsstillende økonomisk grunnlag av reindriften. Vi som derimot ble boende på den norske siden av grensen ble litt etter litt frarøvet våre rettigheter og er nå en liten gruppe folk som har måttet ty til andre næringer for å kunne livberge oss. 15

Således er skoltene etterhvert en etter en flyttet bort frå Neiden, og i hivert fall bort frå «Skoltebyen» for å skaffe seg noe å leve av, istedenfor å bli boende der forfedrene har holdt til i hundreder av år. l 1930-dommen heter det og at «En særrett ikke kan stiftes for en ubestemt og vekslende krets av personer». Denne folkegruppen som Pontopidan omtaler som et folk som ikke trenger kredittgivning og som blir statuert som et eksempel for nordmennene, vil retten ha til å være en ubestemt og vekslende krets av personer. For oss skolter lyder slik omtale som en fornærmelse, vi blir kalt for omstreifere eller for noe bortimot tatere, Olli Ivanowitz var bror til Jogar. I likhet med sin bror fikk han aldri oppleve noen form for oppreisning fra de norske myndigheter. og vi er forundret over at slikt kan ha blitt stående som en gjeldende dom. Da er det kan hende ikke så rart at de slu kvenene gjorde alt for å undertrykke skoltene, når også myndighetene og retten klart viser likegyldighet når det gjelder vår eldgamle rett. Deretter vil vi nevne at betegnelsene skolt, skoltesame, skoltelapp, russefinn og Neidenfinn ofte er blitt forvekslet i de forskjellige domsavsigelsene f.eks. i 1930-dommen. Vi vil minne om at alle de nevnte betegnelser gjelder for det ene og det samme, nemlig «nuortalazzak». De nevnte betegnelser er ofte blandet sammen med betegnelsen finn, som en i eldre tid kalte for kven. Når en har ment skoltesame har en sagt finn, som noen har folket som finnlender, mens andre har folket det som skolt. Av den grunn er det oppstått mye uriktig i mange domsavsigelser, som en må være oppmerksom på, og som en bør gjøre alt for å rette på. Det som er nevnt ovenfor om 1930-dommen mener vi er et eksempel på dette. Først sies det klart at Neidenfinnene har visse særretter. Men et annet sted sies det at Neidenskoltene ikke har noen særretter. l det hele syntes vi denne overgangen fra finn til skolt har vært et hardt slag for oss. 16

Straks våre forfedre kom i kontakt med nordmennene og kvenene, fikk vi betegnelsen skolter. Det var en betegnelse som våre forfedre sikkert ikke likte å høre, men like fullt er den blitt stående. Da vi fikk denne betegnelsen syntes alle å begynne å motarbeide oss, og ta fra oss våre levevilkår. Som en ser ovenfor var dessverre også retten med på dette. Vi ble kalt for skolt som ikke betyr noe penere enn skalle. Det var vel ingen som likte å bli kalt for en skalle, seiv om nok også våre forfedre av og til kunne være skallete. Men kvenene holdt trofast på skallebetegnelsen, og til sist begynte til og med skoltene selv å bruke betegnelsen. Av denne betegnelsen og av hvordan vi ellers ble behandlet Boris Ivanowitz var en av skoltenes, som ble avsatt som hovudvokter fra sin egen reinflokk. av den øvrige befolkningen, kan vi nok ha fått ikke så rent få mindreverdighetskomplekser. Skoltene i Neiden har etter siste krig gjort alt for å skjule sin eksistens, noen har til og med flyttet bort fra «skoltebyen» for å unngå å bli kalt for skolter. Kvenene røvet nok til seg fellesfisket i Neidenelven ved hjelp av sitt fiskefellesskap, og utvisket dermed skoltenes særrettigheter. Men allikevel har de utallige ganger måttet støtte seg til vår urgamle rett når de senere har villet bevise sine rettigheter. Et eksempel er protesten av 1955 fra Neiden Fiskefellesskap mot sprengningen av skoltefossen. Det står der: «Møte av samtlige oppsittere i Neiden, som er eiere av fiskeretten i Neidenelven anmoder herr fylkesmannen om å foranledige at departementet straks stepper de planlagte sprengningsarbeider i skoltefossen i Neiden. Vi vil presisere at vår eiendomsrett til fisket i Neidenelven i det vesentlige grunner seg i det eldgamle fellesfiske som bygdefolket driver i kæpælækulpen. Vi hevder at enhver unaturlig forandring i elvene soleklart vil gå ut over vår hevdmessige måte å drive fiske på.» 17

Først sies det her at samtlige oppsittere i Neiden er eiere av fiskeretten i Neidenelven. Disse samtlige er nettopp de innflyttere som dannet Neiden Fiskefelles-skap, og som røver til seg våre rettigheter. Så blir det presisert at deres eiendomsrett til fisket grunner seg i det eldgamle fellesfiske, og at enhver unaturlig forandring i elvene vil gå utover deres hevdmessige måte til å drive fiske på. Dette er uten tvil ganske selvmotsigende og skulle vise hvilket svakt grunnlag kvenenes rettigheter bygger på. I det øyeblikket kvenene røvet til seg vårt fellesfiske, så mistet også dette fisket enhver form for hevdrettigheter. Da det ble dårlige tider i Finnland, kom det i begynnelsen av det 19. århundre en masse innflyttere fra Finnland til Neiden. Disse fikk utmålt jord ved elvene, og noen av jordene fikk da antakelig fiskerett utenfor eiendommene. Men den strekningen hvor skoltesamene hadde rådighetsretten over fisket i Neidenelven fikk ikke innflytterne fiskerett ved utmålingen. Da innflytterne så hvilke fordeler skoltesamene hadde av sitt «Kæpælæfiske» og sitt fellesfiske ellers i elven, ville også de gjerne komme med på dette. Skoltenes rådighetsområder var nemlig det beste lakseområdet langs hele Neidenelven. Kvenene, som hadde fått utmålt jord ovenfor og nedenfor skoltenes rådighetsområde, fikk i stand en sammenslutning, hvor de etter sigende ville fiske i lag. Men denne sammenslutningen var bare et skalkeskjul for å røve til seg skoltenes hevdbundne fiske. De kloke og slu finnlendere fikk etter konstant press narret skoltene til å tro at det var jorda som hadde fiskeretten og ikke folket. Kvenene fikk dermed skoltene til å tro at det var de, siden noen av jordene deres antakelig hadde fiskerett, som også hadde retten til å drive skoltenes hevdvundne fellesfiske. Skoltene måtte til slutt etter de utallige overtalelser og trusler tro på disse, som for dem tross alt syntes å være så lærde. Innflytterne overtalte til og med noen av skoltene til å bli med på en rettssak i 1930 for å skaffe fellesområdet deres grunnrett. På grunn av myndighetenes passivitet fikk kvenene rotet seg til at de til slutt overtok skoltenes fellesfiske. 18

Da myndighetene var særdeles passive, måtte skoltene til slutt gi etter for overmakten, og skoltene ble rett og slett jaget bort fra «Kæpælæfisket». l dag har vi ikke noen rettigheter. Dette fisket som i flere hundre år har vært skoltenes næring blir i dag oppdelt til ca. 60 såkalte parthavende. Det er til og med gått så langt at mange av skoltene hvert år må søke om såkalte gavepart for i det hele å få delta i sitt Kækælæfiske, så hvis de er heldige kanskje få opptil 10 kg laks. Da kvenene så at myndighetene ikke gjorde noe med at de overtok skoltenes fellesfiske, ville de gjerne prøve å røve til seg reindriftsnæringen også. Myndighetene kontaktet i begynnelsen to av våre forfedre for at de skulle ha skysstasjon og at de samtidig skulle passe de fastboendes kjørerein. På den måten kom de fastboendes rein inn i skoltesamenes flokk. Da skoltene var ærlige øktes kvenenes reintall etter hvert. De sluttet seg også sammen i et lag under navnet Neiden fisker- og gårdbrukerforening. Denne foreningen brukte så dette navnet til skalkeskjul for i årene som fulgte bare å beskjeftige seg av reindriftssaker. Der ble til og med arbeidet instrukser for reindriften, som visstnok er de første som utenforstående har sått opp for eiere av reinen i sin egen flokk. Den spesielle østsamiske sledetypen - saan, ble bare brukt på Kola og i Sør-Varanger. Da dette fikk skje uten at myndighetene grep til, begynte kvenene etterhvert å betrakte skoltene mer som leide reinvoktere enn som eiere av sin egen hjord. Og til slutt var de frekke nok til å betrakte seg som eiere av hele flokken. 19

l 1928 ble Neiden fisker- og gårdsbrukerforening rekonstruert og fikk navnet Vestre Sør-Varanger Reindriftslag. Nu syntes kvenene å være sikre i sin sak. Det blir nemlig samtidig med rekonstruksjonen utarbeidet lover. Disse presiserer i sin første paragraf lagets formål: «a) at reinholdet skjøttes på en forsvarlig måte så at det kan bli av størst nytte for de fastboende. b) at reinhold ikke ble gjenstand for de enkeltes spekulasjon men er en binæring for distriktets fattige befolkning». l 1929 blir så de to nevnte skoltesamer rett og slett oppsagt av fylkesmannen etter henstilling frå reindriftslaget. Samtidig blir vår reinflokk omdøpt frå skolteflokken til Vestre Sør- Varanger Reindriftslags flokk. Nu blir altså reinflokken helt røvet fra våe slekts hender. De to av våre som hadde fått være som tjenere i sin egen flokk på sitt eget beiteområde, ble også bortjaget. Det var vel som belønning for at vi skolter hadde påtatt oss å bevokte de innflyttede kveners kjørerein og lære utenforstående reindriftens kunster. Dermed var også den andre næringen, reindriften, frarøvet oss på samme måte som laksefisket. Heller ikke da grep myndighetene inn for å verne om våre rettigheter, men tvertimot syntes de bare å velsigne kvenenes uriktige handlinger. Reindriftslaget fikk fritt leide av myndig-hetene til å lage i stand de nevnte lovvedtak. Disse viser tydelig at det er kvenene og bare dem som skal ha alle rettigheter. Det står nemlig at reinholdet skal være en binæring for distriktets fattige befolkning (kvenene). Da vil det si at skoltene fullstendig ble utestengt frå reindriften ved at kvenene begynte å nytte for seg skoltenes siste hovednæring som sin egen binæring. Da skoltene var avsatt, ansatte reindriftslaget en sjøsame til passer for reinen. Denne mannen satte seg til reindriftslagets disposisjon. Han var dermed med på å dokumentere riktigheten av lagets dannelse og at det nå var lagets som eide skolteflokken. 20

l 1958 sa denne mannen opp stillingen som Vestre Sør- Varanger Reindriftslags reinvokter. Og etter de mange år han hadde hatt stillingen fikk han av reindriftslaget et minne som for oss skolter synes som en belønning for den urett laget og passeren sammen hadde klart å begå mot skoltene. Disse handlingene mener vi er meget urettferdige og uriktige. Begge våre næringer ble fratatt oss, et urgammelt kulturfolk ble rett og slett utestengt fra sine næringer som de har drevet i hundrevis av år. Det høres ganske utrolig at slikt kan ha skjedd i vårt velutviklede land for ikke mange årene siden. l dag strides uvedkommende og utenforstående om hvem som skal arve mest av våre rettigheter til laksefiske og til reindriften, mens vi skolter selv er avskrevet blandt de levende. En kan spørre seg seiv om hvem det er som er ansvarlig, og hvem som skal erstatte det vi har måttet lide og bringe tilbake det vi har tapt de siste årtiene! SLUTT NB! Mikit Ivanowitz har skannet heftet Østsamene i Neiden. Heftet har familien satt sammen av Rolf Enbusks notater til et hovudfag om skoltenes reindrift. Dessverre omkom Rolf i en bilulykke (1968) og rakk aldri å gjennomføre sitt planlagte hovedfag. 21