Veien videre 2009 Oppfølging av de unge på flukt

Veien videre 2009 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra BLID.

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2009 Statistikk med kommentarer Hvem har behov for oppfølging De unges behov Oppfølging over tid Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Innhold og målsetting med oppfølging 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap/regjeringens handlingsplan 2008-2011 Samarbeid med offentlige instanser Samarbeid med frivillige organisasjoner Dobbelregistrering De unges sikkerhet En smidig modell Oppfølging fra SEIF Ønskeliste for de unge på flukt 2

Bakgrunn for prosjektet resymé Du kjenner meg ikke igjen? Jeg er jo den 15-åringen som kom til SEIF den ettermiddagen for 10 år siden Rett fra skolen, som ikke turte å gå hjem. Du var med til barnevernet og vitnet i fylkesnemnd. Jeg kom til en kjempe flott fosterfamilie de er mine foreldre fremdeles. Nå husker du. Jeg har det så bra. Jeg har yrke, jobb, samboer. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte den dagen jeg trengte det mest. Jente, 25 år, 10 år senere. 3

Bakgrunn for prosjektet resymé Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det er nødvendig med øyeblikkelige hjelpetiltak. Det kan dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medfører ofte at det er nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke blir funnet av familien. Antall henvendelser fra ungdom i krise- krise har økt fra år til år, og vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre - 2003 kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2004 begynte vi å registrere henvendelser angående oppfølging i en 6 måneders periode, og i 2005 systematiserte vi dette arbeidet gjennom hele året. Nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. 2009: Oppfølging av 127 ungdommer gjennom 1624 samtaler/besøk. I møte med andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, har vi ofte hørt at de beklager seg over det de kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av de 99 krisekrisesaker i 2009 dro bare 4 jenter tilbake til familien like etter bruddet. Vi har bare sikker informasjon om hva som videre skjedde med 2 av dem, begge mindreårige, som et par måneder senere kom tilbake til barneverntjenesten for videre hjelp. I de to andre sakene varslet vi det lokale politiet slik at de kunne følge litt med på hva som skjedde med jentene etter at de flyttet hjem. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er 4

absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. Vi viser ellers til rapporten Ødeleggelse, skapelse, opprettholdelse (Ida Nafstad, UiO 2008 en evaluering av SEIF s oppfølging av de unge) 5

Målgruppe/ metodikk Ting har roet seg etter hvert. Det er jo 3 år siden barnevernet tok meg vekk fra mamma og pappa jeg har gått på skole og har hatt masse ting å gjøre i fritiden. Kjæreste har jeg også. Nå snakker jeg med mamma og søsteren min på telefonen og jeg har også besøkt dem flere ganger. Da har barnevernet vært med. Nå skal jeg flytte tilbake til byen min, men jeg flytter ikke hjem. Da blir det bråk igjen med pappa. Men jeg skal besøke dem. Jente, 20 år. 6

Målgrupper/ metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunket ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdeligskontorene, har vi nå beredskap til å følge opp ungdom også etter henvendelse fra andre frivillige organisasjoner. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige innstanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF-kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter pris på denne metoden. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan blir stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIF s side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Økonomiske rammer Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2009 svært stort. Det dreide seg om hele 1624 henvendelser vedrørende oppfølging av 127 ungdommer. 7 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. I 2009 bevilget BLID kr. 750.000,- til SEIF s arbeid med oppfølging av de unge på flukt fra tvangsekteskap. SEIF har ikke mottatt bevilgninger fra andre instanser til dette arbeidet. 7

Oppfølgingen av de unge i 2009 Statistikk med kommentarer Vi har det egentlig veldig bra du vet jo at vi giftet oss, vi fikk barn i forfjor, vi har kjøpt leilighet og vi jobber begge på samme sted som da vi kom til dere første gang. Det eneste som gjør vondt er at jeg fremdeles er død for min familie. Men så har hennes familie stilt opp på alle måter. De er min familie nå. Romeo 29 år, 9 år senere. 8

Statistikker over oppfølging av ungdom i 2009 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 604 Trondheim: 248 Bergen: 559 Stavanger: 213 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 1624 Antall ungdom med behov for oppfølging: 127 Derav var: Jenter: 87 Gutter: 40 Av disse var 7 mindreårige Tid etter brudd med familie:** Opptil 1 år: 59 Ca 2 år: 33 Over 3 år: 35 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: 44 6-10 ganger: 20 11-15 ganger: 13 Over 15 ganger: 50 Gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom: 13 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 28 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 15 dager til 9 år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 138 ganger. 9

Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2009 viser at 40 gutter og 87 jenter hadde behov for oppfølging. Også i 2009 var vår erfaring med barnevernet på landsbasis svært positiv, noe som vi tar som et tegn på at vårt arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. SEIF s oppfølging av de 7 mindreårige i 2009 foregikk i samarbeid med de respektive barneverntjenester rundt om i landet, som støttet de unges ønske om å beholde sitt nye lille nettverk etter brudd med familien. SEIF s oppfølging bestod av telefonsamtaler eller ved å besøke de unge i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon. De unges behov I vårt oppfølgingsarbeid må vi forholde oss til en balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og selv når de bor i kriseleiligheter i noen måneder, er dette deres hjem. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at de ikke kunne si nei. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bilde, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da også med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon til og være bindeledd mellom de forskjellige offentlige instansene og de unge. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. Både når de bor i kriseleiligheter og når de flytter til egen permanent bolig, er det i siste innstans de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Når det gjelder de unge under barnevernets omsorg, både de under og over 18 år, er det selvsagt barnevernet som foretar vurderinger av de unges behov. Som før nevnt, utgjør SEIF her bare en del av det nye lille nettverket den unge har etablert etter brudd med familien. Oppfølging over tid Tallmaterialet viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. Tallene viser at behovet er størst det første året etter bruddet, men nesten halvparten av de 127 ungdommene som ble fulgt opp i 2009 hadde brutt med sin familie for 2 år eller mer siden. Det dreier seg da ofte om praktiske eller emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. 10

Etter å ha etablert en systematisk oppfølging av de unge, viser statistikkene fra 2009 at de unge virkelig benytter seg av dette tilbudet. Tallene viser også at antall ungdom med behov for oppfølging er dobbelt så høyt som året før. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 44 av ungdommene bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 50 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over 15 ganger. Det tyngste oppfølgingsarbeidet i 2009 gjaldt jente alene som vi hadde kontakt med hele 138 ganger. Vi har regnet ut at gjennomsnittlig kontakt med hver ungdom var 13 ganger et tall med mindre interesse når behovet i realiteten varierer så sterkt. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIF s målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krise- krisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF setter ressurser inn for å være tilgjengelig for de unge og oppfølgingen kan bestå av alt fra praktisk bistand med søknader og skjemaer, til en samtale i tillit når livet syns vanskelig. Selvsagt kan enkelte ungdommer ønske en enda hyppigere kontakt med oppfølging fra SEIF, noe som er svært forståelig tatt i betraktning den ballasten de unge kommer med. Vi innser at det i noen tilfeller er umulig å helt tilfredsstille den unges behov. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. sosialkontor, trygdekontor, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIF s arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Vår tilbud om oppfølging må allikevel skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. 11

Hva de unge trenger hjelp til/ Ungdom med spesielle behov Jeg er så sint og lei meg og fortvilt og vet ikke hva jeg skal gjøre Kjæresten min, du kjenner han jo, han har vært sammen med flere jenter etter at jeg måtte flytte fra byen. Tenk deg, han var den første gutten jeg var sammen med, jeg ga han alt, og så var det ikke mer verdt for han Jeg har gjort det slutt, men så ringer og ringer han. Noen ganger orker jeg ikke å leve lengre, men så blir jeg sint. Jeg skal til psykolog. Juliette, 17 år. 12

Hva de unge trenger hjelp til Kontakten med de unge gjelder for det meste behov for praktisk råd og bistand i konkrete saker som de unge ikke vet å ordne opp i selv. Det skjer også ofte at de unge ringer eller kommer for en prat, og i samtalens løp får vi vite om problemer som må bli løst, men som de unge ikke har forstått rekkevidden av. Noe av kontakten har bestått av ofte lengre samtaler i tunge stunder, når verken psykolog eller annen hjelp var tilgjengelig. I noen av tilfellene er det SEIF som har tatt kontakt eller oppsøkt de unge, som hadde isolert seg med sine depresjoner. Vi kunne da mobilisere til umiddelbar fagkyndig hjelp, og følge opp videre som støtte i tillegg. Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til sosialkontor, trygdekontor, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Arrangering av samtalemøter mellom de unge, foreldrene og politi/rådgivere/ resurspersoner når de unge ønsker det. 13

Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemmefra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsofre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet eller andre frivillige hjelpeorganisasjoner. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. LHBT som både sliter med å finne sin egen identitet og som blir utsatt for vold og planer om tvangsgifte fra familien. Ungdom av asylsøkerfamilie som bor i mottak. Etter brudd med familien på grunn av vold og tvang lever de i lengre tid i usikkerhet og i redsel for å bli utvist sammen med familien etter avslag på asylsøknaden. I disse tilfellene med ungdom med spesielle behov, og selv om det bare dreier seg om en håndfull av dem i året, blir her SEIF s erfaring med å få til et tverretatlig samarbeid avgjørende. Det viser seg igjen og igjen at det å overlate de unge til å forholde seg direkte og alene til det offentlige hjelpeapparatet er hva vi kaller risikosport. SEIF vil derfor fortsette å være der for de unge og påse at de får den bistanden de har behov for. 14

Det videre arbeidet spesielle utfordringer Men hvis jeg gifter meg med kjæresten min, hun har jo norsk pass, da får jeg vel bli i Norge?... Da gjelder vel ikke avslaget på asylsøknaden, da kan jeg vel søke om familiegjenforening?... Jamen, hvis vi får et barn sammen, da må jeg jo få bli? Nei, hun har jo ikke inntekt, hun går jo på skole Romeo, 26 år, like før han helt mistet interessen for Juliette. 15

Det videre arbeidet/ spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold vil øke i omfang i årene framover. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. Da SEIF er blitt et sted hvor ungdom i krise- krisesituasjoner henvender seg for hjelp, burde vi stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap / Regjeringens handlingsplan (2008-2011) I følge Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) skal dette arbeidet være et offentlig ansvar. Dette burde være en selvfølge og helt uproblematisk med hensyn til et videre godt samarbeid mellom offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Beklageligvis har utviklingen gått i en retning som neppe tjener de mest utsatte av de unge det gjelder: de unge i krise- krisesituasjoner som har behov for øyeblikkelig hjelp til å bryte ut av en situasjon med vold og tvang. 2009 var for de frivillige organisasjonene som arbeidet direkte med ungdommer i krise preget av usikkerhet angående organiseringen av det videre arbeidet. Vi mottok svært lite konkret informasjon fra BLID, Bufdir og IMDI om iverksettelsen av de forskjellige tiltak i handlingsplanen, og enda mindre informasjon om hvilken rolle disse frivillige organisasjonene var tiltenkt framover. Etter hvert realiserte det seg det vi hadde fryktet: en byråkratisering på de fleste områder i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Et helt lite nytt byråkrati ble dannet på toppen av det allerede eksisterende (Fra Bufdir til IMDIs kompetanseteam til opprettelse av prosjekter i offentlig regi i de større bykommunene). Det mest graverende utslaget av denne byråkratiseringen var allikevel det offentliges overtakelse av de 10 kriseboligene rundt om i landet som Røde Kors og SEIF hadde disponert opp gjennom årene. Disse trygge kriseboligene gjorde det mulig for oss som lavterskeltilbud å yte øyeblikkelig hjelp når krisen var som størst. Disse boligene fungerer nå ikke lengre som kriseboliger, men som boliger ungdommen kan søke på og få tildelt dersom de av IMDIs kompetanseteam blir vurdert som verdig trengende. Prosessen kan ta en uke eller mer. Konsekvensene av elimineringen av kriseapparatet er dramatisk for de mest sårbare av de unge, spesielt for guttene og par i en Romeo og Juliette -situasjon. Mens vi kan hjelpe jentene til et trygt krisesenter, står gutter og par uten tilbud, da spesielt etter kontortid og i helgene. Arbeidet med de mest sårbare unge er slik satt et tiår tilbake. Vi er i skrivende stund usikre på hvordan utviklingen vil være i hele arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold. Mens de fleste tiltakene i Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) går ut på forebyggende arbeid, kunnskapsoverføring til det offentlige og innsats for å endre holdninger i de forskjellige miljøene, står ikke lenger den mest utsatte ungedommen i fokus. Jungeltelegrafen i ungdomsmiljøene går fort, og når flere møter den byråkratiske veggen når krisen er størst hvor lenge vil de fortsette å henvende seg for krisehjelp? Og hva vil utfallet bli? 16

Vi ser også fremdeles med bekymring på iverksettelsen av tiltak 40 i handlingsplanen som går ut på opprettelse av et register over ungdom på flukt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold. Mens vi fra statsråds hold i BLID har fått forsikringer om at dette registeret skal være absolutt anonymisert, har vi fra embetsverket i samme departement fått skriftlig beskjed om at Spørsmålene om hvor registrene skal ligge, hva de skal inneholde og hvem som skal ha tilgang til disse har vi foreløpig ikke svar på. (Brev av 11.03.10) Samarbeid med offentlige instanser SEIF ser gjerne at det satses på kompetanseheving i det offentlig på landsbasis når det gjelder problematikken tvangsekteskap, slik regjeringens handlingsplan går inn for. Våre erfaringer gjennom samarbeid med offentlige instanser i store deler av landet viser samtidig at mange av disse allerede har opparbeidet en betydelig kompetanse gjennom praktisk problemløsing i enkeltsaker. Dette spesielt i byområder med større konsentrasjon av innvandrer/flyktningbefolkning. Men en ytterligere satsing på området, også til andre steder i landet er selvsagt positivt. I dette arbeidet med kompetanseheving har erfaringene og den opparbeidede kompetansen i de frivillige organisasjonene ikke blitt benyttet, og vår rolle med hensyn til samarbeid med det offentlige er heller ikke definert i handlingsplanen. Vi opplever allikevel at offentlige etater i hele landet i stor utstrekning søker samarbeid med SEIF, det være seg barneverntjenester, NAV, skoler, helsevesen, politi, m.m. Det tas kontakt med SEIF for råd og veiledning og spesielt er vår konkrete kunnskap om kultur og tradisjoner i vidt forskjellige land og miljøer etterspurt. De offentlige etatene henviser også ungdom til SEIF for praktisk bistand på en rekke områder som faller utenfor den enkelte etats arbeidsområder. Vi vil videre framover være tilgjengelig for dette samarbeidet for å påse de unge får den best mulige bistanden. Samarbeid med frivillige organisasjoner I arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge har SEIF et godt samarbeid på sak med flere frivillige organisasjoner på landsbasis. Vi vil her spesielt nevne et nært samarbeid med en rekke krisesentra, som etter hvert har opparbeidet kompetanse på området, og Røde Kors Krisetelefon. Når det gjelder krisesentra, benytter vi oss av deres midlertidige botilbud for jenter, mens vi finner mer permanent bosted for dem. Vi kontakter også en rekke andre frivillige organisasjoner og samarbeider med dem på sak der det er behov for det. Dobbelregistrering Det finnes per i dag ingen oversikt over omfanget av ungdom i Norge berørt av problematikken tvangsekteskap. De frivillige organisasjonene som arbeider på området, legger årlig fram sitt tallmateriale, men ingen har oversikt over mørketallene. Når det gjelder tallene fra organisasjonene, har det også vært knyttet usikkerhet til omfanget av dobbelregistrering, det vi si at de unge kan ha oppsøkt og blitt registrert hos flere av aktørene. SEIF på sin side, har forsøkt å holde oversikt over hvor mange av de unge som vi kommer i kontakt med også har vært i kontakt med andre organisasjoner. I 2009 hadde rundt 6 av de 99 ungdommene i krise- krise også vært i kontakt med andre frivillige organisasjoner som arbeider på området. Dersom opprettelsen av et sentralt register (tiltak 40 i handlingsplanen) hadde som mål å få en bedre oversikt over antall ungdom med behov for bistand, er det mye som tyder på at utviklingen går i feil retning. Vi opplever nå at fortvilt ungdom i varierende grad av krise 17

henvender seg til den ene organisasjonen eller offentlige instansen etter den andre i et forsøk på å få hjelp. Og de blir registrert hos samtlige, uavhengig av om de får bistand eller ikke. De unges sikkerhet For ungdom i krise- krisesituasjoner, på flukt og med trusler fra sin familie som det er all grunn til å ta svært alvorlig, blir sikkerhetstiltakene essensielle. En sikkerhetsvurdering av politiet i forbindelse med flytting til nytt bosted er her bare den spede begynnelse. I sitt oppfølgingsarbeid har SEIF arbeidet etter en ganske lang smørbrødliste over hull som må tettes slik at den unge ikke skal bli funnet av familier som ofte bruker betydelige resurser på å finne de ulydige. Det har tatt år på å opparbeide kompetansen på området og situasjonen er ofte så farlig at det ikke er rom for å feile. Vi kan her nevne at ingen av de flere hundretalls ungdom vi har bistått opp gjennom årene er blitt funnet, hvis de ikke selv har villet det. Kriseapparatet som Røde Kors og SEIF har disponert er nå avviklet. Mens krisen er størst og mens de unge venter på eventuelt å bli tildelt bolig fra det offentlige, blir jentene henvist til på egenhånd å oppsøke krisesenter mens gutter og par blir henvist til kveldsåpen sosial vakttjeneste i hjembyen, dersom denne finns. Hvis ikke blir de henvist til NAV dagen etter og i kontortiden. De unges sikkerhet er fullstendig oversett i den absolutt farligste perioden og dette er en situasjon som ikke bare burde bekymre oss på SEIF. Nok et betimelig spørsmål er om alle de offentlige instansene som nå skal arbeid tverrfaglig for å dekke de unges behov har fått overføring av kompetanse på området, og i tilfelle fra hvem og hvor? Heller ikke på dette området har man benyttet seg av den opparbeidede kompetansen i frivillige organisasjoner. En smidig modell Etter en årrekke med systematisk arbeid mot tvangsekteskap og etter 6 års tett oppfølging av de unge, viser våre erfaringer at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Med kunnskap om problematikken, fatter den enkelte offentlige etat de riktige beslutninger til de unges beste, mens SEIF som frivillig organisasjon blir bindeleddet mellom den enkelte unge og den lange rekken offentlige instanser som er involvert i hver enkelt sak. Slik trenger ikke den unge å løpe sikksakk mellom diverse kontorer og enda flere saksbehandlere, men kan ganske enkelt komme med sine behov til SEIF. SEIF knytter sammen en tverretatlig bistand, og følger og purrer på saken gjennom hele prosessen. For en ungdom som ikke er lommekjent i de byråkratiske irrganger, ville denne prosessen ofte være uoverkommelig. Erfaringene viser også at de offentlige etatene setter pris på SEIF s koordineringsarbeid, da disse også får ett knutepunkt å forholde seg til. I følge Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) satses det på at de offentlige etatene skal samarbeide tverretatlig slik at de unges behov for bistand på de fleste områder skal være ivaretatt. Vi stiller oss avventende for å se om et slikt tverretatlig samarbeid vil gå på skinner. Etter brudd med familien, er det en rekke instanser som må inn i bildet for å sikre at den unge kommer seg videre: skoler, helsetjeneste, NAV, advokat, m.m. Som før nevnt, vil vi på SEIF fortsatt være tilgjengelig for et effektivt samarbeid med de offentlige instansene, når en stresset NAV-annsatt, lege eller sosiallærer henvender seg til oss. Oppfølging fra SEIF Vi har erfart at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. Selv etter det offentliges overtakelse av ansvaret i arbeidet med unge på flukt fra tvangsekteskap, vil SEIF fortsatt ha et betydelig oppfølgingsarbeid blant de unge. På den ene 18

siden, har et par av de største bykommunene bedt SEIF om samarbeid når det gjelder den konkrete oppfølgingen av ungdommene i leilighetene der. På en annen side, har det opp gjennom årene alltid vært en stor del av ungdommen på flukt som av diverse grunner ikke har kunnet benytte seg av de daværende kriseleilighetene. I disse tilfellene har SEIF bistått med å finne trygge bosteder i andre deler av landet. Dette vil være tilfelle også videre framover og det er ingen tiltak i offentlig regi for oppfølging av denne gruppen ungdommer. Dette har vært og vil fortsatt bli en krevende oppgave for SEIF. Dette oppfølgingsarbeidet er i høyeste grad landsomfattende og krever kontakt både per telefon og ved besøk. Som evige optimister, har vi på SEIF besluttet å fortsette vårt videre arbeid ufortrødent. Og så lenge et stadig økende antall ungdom henvender seg til oss, viser oss tillit og ber oss om bistand, vet vi at vi er på riktig vei. Ønskeliste for de unge på flukt Vi vil her komme med noen ønsker om tiltak som ville gjøre de unges situasjon bedre og tryggere. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Ordningen med kriseboliger må gjenopprettes umiddelbart. Røde Kors og SEIF, som de to organisasjonene med direkte kontakt med ungdom i krise, må fortsatt disponere og ha direkte tilgang til kriseleilighetene. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Flere av de unge på flukt har ennå ikke fått norsk statsborgerskap. Familien har heller ikke fått utstedt utlendingspass, men blir henvist til sitt hjemlands ambassade for reisedokumenter. Den unge på flukt har derfor verken utlendingspass eller kan henvende seg til aktuelle ambassade, av sikkerhetsmessige grunner. Uten pass fra opprinnelseslandet eller norsk utlendingspass, får den unge ikke utstedt skolebevis, ikke åpnet bankkonto, kan ikke krysse grenser. Ungdom på flukt må derfor få utstedt utlendingspass. Lekkarser skjer i både offentlige innstanser og i private bedrifter (folkeregisteret, NAV, banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Vi henstiller på det sterkeste at de involverte statsråder kommer i gang med arbeidet for å etablere er europeisk samarbeid, slik at ungdom på flukt for å berge livet kan få den hjelpen de har behov for i Norge, og at ungdom fra Norge kan søke tilflukt i annet europeisk land. Det dreier seg tross alt om så få, og slik det er nå, får ikke de unge bistand verken fra sosialkontor eller helsetjeneste i Norge, dersom de ikke er skandinaviske borgere. Vi må unngå stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold. Valg av bosted, sikkerhetstiltakene rundt og god oppfølging må være så adekvat at det 19

gir den nødvendige trygghet, slik at den unge kan leve et tilnærmelsesvis normalt liv på veien videre. Dette er hva de unge selv ønsker, og med kunnskap og erfaring fra hjelpernes side er denne balansegangen fullt mulig. SEIF ønsker en objektiv forskning på og evaluering av det etter hvert omfattende arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold i Norge. Sist, men ikke minst må det ikke spilles hasard med de unges sikkerhet! De unge i krise- krise må ikke bli avspist når de henvender seg til det offentlige og henvist til en runde alene for å banke på dører som eventuelt kan gi dem tak over hodet. Vi har ikke lov til en slik byråkratisk risikosport! Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juni 2010. 20