Christer Lundquist og Bengt Belfrage Vanviddet på Vestfronten Norske og svenske soldater i ingenmannsland
Copyright 2015 Christer Lundquist og Vega Forlag AS 1. utgave, Oslo 2015 Omslagsdesign: Trine + Kim epub: Type-it AS, Trondheim 2015 Oversettelsene fra svensk i denne boken (memoarene til Carl Belfrage og Claës von Rosen) er gjort av Christer Lundquist. Originale kart i teksten: Samuel Svärd. Forsidefoto: Hulton-Deutsch Collection/CORBIS ISBN 978-82-8211-444-8 Vega Forlag AS Postboks 8814 St. Olavs plass 0028 Oslo www.vegaforlag.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
«Kaptein Larsen er den første borte hos ham. Fra en annen kant kommer to britiske offiserer springende. De har hørt skriket. Snart er alle samlet om ham. Det er trønderen landsmannen vår. Undersøkelsen viser bare hva vi alle trodde fra før. Her er ikke håp, det er det nesten aldri når man blir truffet i magen. Likevel vender bevisstheten hans langsomt tilbake. Han stryker med hendene nedover den ødelagte kroppen finner såret, føler litt på de ujevne kantene. Redselen griper ham og det hese dødsskriket går gjennom marg og ben. Han tar seg sammen, behersker seg. Han finner seg i sin skjebne og vinker svakt til Larsen. Vi andre tror han har noe han vil fortelle kapteinen og vi trekker oss litt tilbake. Men det er bare det dyreste klenodiet vårt den sårede ønsker å se. Det gamle rød-hvit-blå norske flagget, det eneste binde-leddet tilbake til ungdommen det kjære norske flagget, symbolet på hjemmet og tegnet på fred. Det er det han vil se før han dør. Alle blotter hodene ingen enser granatsplinten som hviner litt bakenfor oss. Det er sårt å se øynene briste mens han stirrer på det blafrende flagget. Livet ebber ut, vi tror det er forbi men så reiser han seg på albuen og stønner frem på ekte trøndersk: Æ vil gjørra det samme for Norge om det trængs.» * * *
«Larsen la flagget over ham da vi senket ham i den primitive graven. Med rusten stemme sang kapteinen første vers av Gud signe Norigs land, den eneste norske sangen han kunne. De britiske offiserene sto i giv akt og hørte på. Snølandets sønner var godt likt av britene og det fremmede flagget fikk full honnør. * * * «Tre dager senere kom vi for å grave ham opp og bære ham ned til Arras den eneste gunstbevisning vi kunne gi landsmannen vår. Men graven var borte. Kraftig bombardement hadde fjernet alt ikke engang restene av det norske flagget var å finne.» Knut Werswick, Vestfronten oktober 1918
Forord De norske frivillige i første verdenskrig er soldatene Norge glemte. Aldri har så mange nordmenn mistet livet i en konflikt vi ikke har deltatt direkte i. Like mange svensker satte livet på spill. Broderfolkenes ukjente soldater kjempet sammen og mot hverandre på kontinentets dødsmarker. Motivene varierte, men mange lot seg verve av eventyrlyst. Det hadde ikke vært noen krig av betydning i Europa på over førti år. Etter to generasjoner med fred var oppgjør mellom stormakter noe abstrakt; et spennende spill i skolebøkenes og tinnsoldatenes verden, lett å romantisere. For noen av de frivillige var forestillinger om etnisk kamp også en motivasjonsfaktor. Tusener av skandinaver kjempet i noen av historiens største og blodigste slag. De hadde ord på seg for å være blant de beste krigerne, pålitelige og utholdende. De led og døde i skyttergravene og ingenmannsland, skulder ved skulder med briter, tyskere, franskmenn, kanadiere, australiere. Over to tusen sjømenn døde på norske handelsskip som ble senket. Deres navn er gravert i bronse på veggene i Minnehallen i Stavern. Ingen monumenter minnes soldatene som falt på Frankrikes blodige jord. Et bidrag til å rette på dette kom tre norske forskere med i 2014. I boken De ukjente krigerne nordmenn i første verdenskrig gir forfatterne en første oversikt over hvem disse soldatene var. De anslår at mellom fjorten og
seksten tusen nordmenn deltok i krigen, og at mellom tusen og to tusen ble drept. På svensk side ble tilsvarende undersøkelser gjort i Svenskar i krig 1914 1945, utgitt i 2004. Det antas at så mange som tyve tusen svensker var med. Man har identifisert 70 svenske offiserer som dro til Tyskland til tross for at regjeringen offisielt nektet dem å gjøre det. En av årsakene til at de ble glemt, er at mange oppholdt seg i utlandet da de enten vervet seg eller ble innkalt uten hensyn til utenlandsk nasjonalitet. I denne boken blir vi kjent med noen av disse skjebnene. Vi opplever infernoet på Vestfronten gjennom deres øyne. Groteske, ikoniske bilder av første verdenskrig sitter fremdeles i vår kollektive hukommelse, likeledes uttrykk som ingenmannsland, skyttergraver og sennepsgass. Vanlige soldaters beskrivelser av helvetet er det derimot lite av. Slike øyenvitneskildringer er viktige for å forstå krigens vesen. De forteller også om overraskende positive minner: sterkt kameratskap, omsorg, humor, selvoppofrelse og menneskets evne til å tilpasse seg omstendighetene for å overleve. Ryggraden i denne boken er dagbøkene til den svenske offiseren Carl Belfrage. Disse ble tilrettelagt og redigert av slektningen Bengt Belfrage og utgitt i Sverige i 2001 under tittelen Vanvettet på Västfronten. De er unike i omfang og detaljrikdom, fra sommeren 1915 til siste mann falt i 1918. Han hadde også nordmenn i sin tjeneste, og gir de norske stemmene plass i et større bilde. Svært få av veteranene skrev ned sine opplevelser for ettertiden. Det meste er borte. I noen tilfeller tok deres
familier vare på brev og notater. To av kildene i det følgende er slike. Resten er utdrag fra bøker hvor en håndfull krigere fortalte sine historier til en samtid som fremdeles var interessert. Tønsberg, juni 2015 Christer Lundquist
INNLEDNING Den planlagte undergangen Otto von Bismarck, arkitekten bak samlingen av Tyskland i 1871, kom i 1878 med en spådom: «Europa er i dag en kruttønne, og lederne er som menn som røyker i arsenalet. En enkelt gnist vil antenne en eksplosjon som kommer til å oppsluke oss alle. Jeg kan ikke si dere når eksplosjonen vil inntreffe, men jeg kan si dere hvor: En eller annen forbannet tåpelighet på Balkan vil utløse den.» 36 år senere skjedde det. Søndag 28. juni 1914 litt over klokken 11 døde storhertug Franz Ferdinand av det første skuddet i Sarajevo. Det andre drepte hans kone. Mannen med pistolen var serber. Attentatet på arvingen til den østerriksk-ungarske keisertronen ble den forbannede tåpeligheten på Balkan. I seg selv en ubetydelig hendelse for stormaktene, men drapene ble den lille steinen som utløste lavinen. Europa raste uhjelpelig ut i krig. Noe ingen ønsket seg, ingen hadde noe å tjene på, men som i all sin formålsløshet
likevel hadde vært fryktet, forutsett og derfor forberedt. En selvoppfyllende profeti. Krigen startet da Østerrike-Ungarn som en reaksjon på drapene innledet en kollektiv avstraffelse av serberne. Krigserklæringen mot Serbia ble levert tirsdag 28. juli 1914. Om kvelden 29. juli løsnet østerrikerne de første kanonskuddene mot hovedstaden Beograd. Dermed var en ustoppelig kjedereaksjon satt i bevegelse. Stormaktenes ledere forsøkte maktesløst å bremse utviklingen, men var fanget i diplomatiets spindelvev. De er blitt sammenlignet med søvngjengere som gikk utfor stupet. Det skulle bli en ny type krig enorm, industriell og grusom hinsides enhver forestilling. En total krig, hvor alle samfunnets ressurser ble satt inn og hele befolkningen involvert. Før den franske revolusjon besto en hær gjerne av profesjonelle styrker med vervede og innleide soldater. Kriger mellom nasjoner ble av værhensyn stort sett utkjempet sommerstid, med noen tusener soldater på hver side. Arméene ble stilt opp mot hverandre i åpent landskap og gikk på i sluttet orden. Når dagen var omme og støvet la seg, var det hele avgjort. Det sivile samfunnet ble i liten grad berørt. At krig i 1914 kom til å anta helt andre dimensjoner, skyldtes en dramatisk økning i landenes økonomiske kapasitet til opprustning og en ny ordning som ble utviklet på 1800-tallet: Alle de store maktene unntatt Storbritannia hadde ved århundreskiftet innført allmenn verneplikt.