Flerkulturell bakgrunn som journalistisk kompetanse?

Projektrapport 2 Journalistik i flere farver Flerkulturell bakgrunn som journalistisk kompetanse? Om rekruttering og utdanning av nynordiske journaliste Gunn Bjørnsen Januar 2003 Nordisk Journalistcenter Høegh Guldbergs Gade 4 8000 Århus C Danmark

1 Innledning 1.1 Bakgrunn og hensikt 1.2 Om rapporten 2 Fokus og fundament 2.1 Hva er spørsmålet? 2.2 Tilnærming 2.2.1 Spørreundersøkelsen 2.2.2 Ballspill -gruppen 2.2.3 Andre kilder 2.2.4 Hvem skriver? 2.3 Ramme og ståsted 2.3.1 Andre arbeider 2.3.2 De og vi andre om begrepene vi bruker 2.3.3 Glimt fra Malmø 3 Journalistkultur møter flerkultur 3.1 Journalistisk kompetanse hva er det? 3.2 Multikultur mangel eller ressurs? 4 Journalistutdanningene mye vilje, lite handling? 4.1 Altfor få, men vi ønsker flere 4.2 Nøytrale opptakskriterier? 4.3 Suksess i arbeidslivet 4.4 Rekrutteringstiltak og (andre) spesielle aktiviteter 5 Mangfold krever mangfold 5.1 Case 1 Diplomutdanningen ved DJH 5.2 Case 2 Startutdanning for journalister med etnisk mindretallsbakgrunn 5.3 Case 3 More Colour in the Media! 5.4 Flerkultur for flere! 5.5 Muligheter eller barrierer? 6 Avsluttende kommentar

Innledning Bakgrunn og hensikt I en kronikk 1 beskriver den dansk-syrisk-palestinske politikeren og forfatteren Naser Khader det omdiskuterte reality-programmet Big Brother som medias viktige bidrag i integreringen mellom innvandrere og etnisk danske. Han skriver: For indvandrere, som ikke har særlig meget kontakt med danskere er det kolossalt lærerigt at opleve integration live - og for de danskere, som ikke har særlig meget kontakt med indvandrere og efterkommere, afmystificerer dette TV-samvær myter og fordomme om indvandrere, hvilket er lige så nødvendigt som forståelsen den anden vej rundt Derfor bliver Big Brother også et indblik i, hvordan god integration finder sted, fordi den viser, at den sociale og følelsesmæssige integration er den virkelige integration. Det er den, som er virkelig vigtig. Kun ved at være følelsesmæssigt og socialt involveret i andre mennesker, kan vi overkomme vores kulturelle forskelle og vores entydige fokus på kultur som markør. Det er vel og bra om et TV-konsept som Big Brother kan ha en integrerende funksjon i samfunnet ved at likhetene, og ikke, som vanlig, forskjellene, mellom minoritets- og majoritetsbefolkning blir formidlet. Det er likevel et tankekors dersom Big Brother skal være medias viktigste bidrag til økt forståelse mellom folk med ulik kulturell ballast. Slik minoriteter generelt presenteres og representeres i de nordiske medier i dag, synes imidlertid dette dessverre å ikke være langt fra sannheten. De nordiske nasjoner er i ferd med å erkjenne at samfunnet for lengst har blitt flerkulturelt. Deler av medieverdenen begynner også å forholde seg aktivt til sin virksomhet og funksjon i et multietnisk samfunn. De siste årene har vi sett en økende bevisstgjøring i redaksjonene og ved journalistutdanningene om hvordan minoritetsgrupper presenteres i media. Det stilles også spørsmålstegn ved det lave antall journalister med flerkulturell bakgrunn. Det er likevel fortsatt en kjensgjerning at flerkulturelle forhold først og fremst vurderes som gode saker i nyhetsbildet når det handler om omskjæring, tvangsekteskap, æresdrap og kriminalitet. Dekning av det mer positive slaget er stort sett knyttet til toppidrettsprestasjoner (jfr Fjeldstad og Lindstad). I kjølvannet av tragiske begivenheter som drapene på Benjamin Hermansen i Norge og Fadime i Sverige har imidlertid brede deler av pressen stilt spørsmålstegn ved sitt forhold til det og de fremmede på hjemmebane. Majoritets/minoritetsproblematikk er på ingen måte noe nytt fenomen i de fleste nordiske land. Trass i urbefolkningenes tilstedeværelse, har imidlertid ideen om monokultur fått leve nokså fritt i den nordiske selvoppfatning. Måten samfunnet har forholdt seg til de nye minoriteter etter arbeidsinnvandringene på 50-, 60- og 70-1 Politiken, 22. mars 2001

tallet, kan sannsynligvis med fordel forståes nettopp på bakgrunn av den majoritets/minoritetsoppfatning som historisk har vært knyttet til urbefolkningsproblematikken. Assimilasjon var stikkordet for de nordiske lands integreringspolitikk de første tiår. Innvandrerne skulle ensidig tilpasse seg samfunnet de kom til, og tanken om at vi også kunne ha noe å lære av dem var nærmest ikke-eksisterende. 2 Fortsatt bærer store deler av integreringsdebatten og -politikken preg av prinsippene i assimilasjonstenkningen, selv om Fargerikt fellesskap har blitt både offisiell politisk målsetting og velkjent slagord. At majoriteten fortsatt sitter med definisjonsmakten i kulturmøtene er det imidlertid liten tvil om. Det er ikke de fargerike røstene som høres tydeligst eller har gjennomslag verken i media eller i samfunnet for øvrig. Et eksempel på hvor sakte utviklingen går, er at historiens første stortingsrepresentanter med flerkulturell bakgrunn i både Norge og Danmark ble valgt først sist høst. Et eksempel på hvordan utviklingen også lett kan reverseres er det nylig fattede vedtaket om å legge ned Nævnet for etnisk ligestilling i Danmark. Sett i lys av den høyre-ekstreme bølgen som i dag preger europeisk og nordisk politikk og samfunnsliv, er det på ekstra høy tid å sette økt fokus på hvordan media forholder seg til det etniske mangfoldet i befolkningen. Hvordan forvalter redaksjonene sitt samfunnsansvar og -oppdrag når det gjelder de flerkulturelle utfordringer? Betyr integrering i redaksjonene i praksis også nettopp assimilasjon når det gjelder syn på flerkulturelle journalisters særlige kvalifikasjoner? Eller er det rom for nye, og kanskje skråe, blikk i redaksjonslokalene? Det er godt dokumentert at etniske minoriteter både blir feilpresentert og er underrepresentert i nordiske medier 3. Media bidrar til å befeste stereotypier og å underbygge fremmedfrykt og rasisme 4 i befolkningen. Stoffvalget er skjevt og dekningsgraden liten. Antallet journalister med multietnisk bakgrunn er lav. Dette står i klar kontrast til idealet i bransjen om at media i sitt innhold skal speile samfunnet og i sin sammensetning skal avspeile befolkningen. Det er i dag langt mellom ideal og virkelighet i redaksjonenes sammensetning både når det gjelder kjønn, klasse, geografisk bakgrunn og etnisk tilhørighet. Bildet ser imidlertid særlig grelt ut når vi ser nærmere på hvordan personer med flerkulturell bakgrunn presenteres og representeres i media. Både i redaksjonene og ved de nordiske journalistutdanningene er andelen med flerkulturell bakgrunn forsvinnende liten. Med dette som bakteppe tok Nordisk journaliscenter (NJC) i Århus i 1999 initiativ til prosjektet "Den etniske redaksjon". Prosjektet har bidratt til å sette både den svake rekrutteringen og den skjeve dekningen på dagsorden i Norden. To større nordiske konferanser har blitt arrangert, i Oslo høsten 2000 og i Malmø vinteren 2002. På oppdrag fra NJC utarbeidet Elin Svensen ved FAFO i 2000 rapporten Mulitetniske redaksjoner? Rekruttering av journalister med minoritetsbakgrunn i Danmark, Norge 2 Dette fant, paradoksalt eller kanskje, typisk, nok, i stor grad sted parallelt med at urbefolkningene fikk kjempet fram sine rettigheter og revitalisert sin egenart. 3 jfr Fjeldstad/Lindstad, Eide, Brune 4 Olav Bernhus: Journalister skaper rasisme (Journalisten, 010201). Rasisme er for øvrig et problematisk og mangetydig begrep som det vil føre for langt å problematisere nærmere her.

og Sverige 5. Hun beskriver her blant annet hva som har blitt gjort, og ikke gjort, med de flerkulturelle utfordringer i bransje og utdanning. Parallelt med dette 6 har journalistenes fagforeninger i både Sverige ( Mångfaldsgruppen ), Danmark og Norge ( Minoritetsprosjektet ) grepet fatt i problematikken. Journalistlagene har blant annet kartlagt antallet journalister med minoritetsbakgrunn og beskrevet bransjens utfordringer innen det flerkulturelle området. I Norge ble Nazneen Khan allerede i 1995 invitert til SKUP-konferanse 7 for å snakke om medias dekning av minoriteter. I dag, 7 år senere, synes det fortsatt å være et nytt tema for mange i både bransje og utdanning. Samfunnsforandring tar tid. Denne rapporten er et bidrag i denne langsomme prosessen. Rapporten kan sees som en videreføring av de deler av FAFO-utredningen som omhandler utdanning og rekruttering. Fokus er først og fremst på journalistutdanningenes plass i rekrutteringen av journalister med multietnisk bakgrunn. I dette blir det også viktig å klargjøre hvordan det tenkes om journalistisk kompetanse i både utdanning og bransje. Oppfattes flerkulturell bakgrunn som en mangel eller en ressurs i journalistisk sammenheng? Vi 8 har gjennomført en survey om rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til journalistutdanning. Spørreskjemaet er besvart av de nordiske journalistutdanningene. Presentasjon og analyse av dette materialet står sentralt i rapporten. Hva gjøres? Og - hva kan bli gjort? Om rapporten En stor utfordring i arbeidet med denne rapporten har vært avgrensning. All den tid det har vært gjennomført så få arbeider om den flerkulturelle problematikken innen mediefeltet, har det vært fristende å skulle favne vidt i tema og fokus. Dokumentet bærer tidvis preg av dette i og med at enkelte forhold blir berørt uten å bli behandlet i dybden. Deler av rapporten har dermed innslag av ikke-dokumentert synsing. På dette stadium synes likevel fordelene ved å vie viktige fenomen en viss oppmerksomhet å veie opp for ulempene med overflatiskhet og mulig lav vitenskapelig faktor. Gangen i rapporten er som følger. Etter de innledende sider, settes fokus på rekruttering til journalistyrket med en problematisering av hva journalistisk kompetanse egentlig består av. I denne sammenheng blir flerkulturell bakgrunn drøftet i et ressurs- og mangelperspektiv. Deretter presenteres de nordiske journalistutdanningers syn på sin rolle i rekrutteringen av multietniske journalister. Etter noen gode eksempler på opplæringstiltak, trekkes så trådene sammen i en drøfting av muligheter og barrierer. Til slutt kommer en avsluttende kommentar. 5 FAFO-rapport 2000 6 Dels i forkant: mot slutten av 90-tallet i Sverige og Norge, først i Sverige. I Danmark avfødte saken en prinsipiell diskusjon om i hvilken grad det var fagforeningens oppgave å arbeide med saker som dette (med argument om medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår som den primære oppgave). 7 Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse 8 Prosjektleder Trine Smistrup utarbeidet spørreskjemaet og sendte det til de nordiske journalistutdanninger. Jeg fikk i oppdrag å følge opp undersøkelsen og bearbeide materialet for publisering.

Arbeidet med rapporten har foregått innenfor en tidsramme på snaue to måneder fordelt over et drøyt halvår. Sjanger messig vil jeg pr i dag plassere den et sted mellom utredning og anvendt forskning. Fokus og fundament Hva er spørsmålet? Journalistutdanningene spiller en sentral rolle i rekrutteringen til yrket, og kan i utgangspunktet sees som den viktigste aktøren i prosessen med å øke andelen journalister med flerkulturell bakgrunn. Selv om avlagt journalistikkeksamen ikke er noen forutsetning for å arbeide som journalist i de fleste nordiske land, spiller journalistutdanning en betydelig rolle i den økende profesjonaliseringen av yrket. Tidligere nyhetsredaktør i Aftenposten, Per Egil Hegge, har uttalt at blant de som ansettes i dag har alle en eller annen form for journalistutdanning 9. Med en ikke særlig dristig antagelse om at det generelt eksisterer flere barrierer for personer med multietnisk bakgrunn enn for etnisk nordiske å komme inn i yrket, må journalistutdanningenes rolle antas å bli enda mer sentral i rekrutteringen når det gjelder de førstnevnte 10. Her settes fokus på de nordiske journalistutdanningenes tiltak og tanker når det gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn. Som del av dette blir det også viktig å belyse og drøfte oppfatninger om journalistisk og flerkulturell kompetanse generelt. Ulike typer utdanningsforløp og opptaksordninger som vil kunne øke rekrutteringen av multietniske journalister til de nordiske medier vil bli beskrevet. Som eksempler på spesielt tilrettelagte utdanningsforløp står pilotprosjektet ved Danmarks Journalisthøjskole 11 som starter opp i høst, den planlagte spesielt tilrettelagte Start 12 -opplæringen i Norge og det svenske prosjektet More Colour in the Media sentralt. Har de nordiske journalistutdanningene iverksatt tiltak for å øke andelen multietniske journaliststudenter? Ønsker de å gjøre noe i form av spesielle opptakskriterier, forkurs eller øremerkede studieforløp? Er det gjennomført rekrutteringskampanjer? Vegrer unge med flerkulturell bakgrunn seg mot å søke seg til journalistutdanning? Hva består i så fall disse barrierene av? Og er utdanningene egentlig opptatt av å bidra til økt mangfold i media? Dette er blant de spørsmål vi ønsker å belyse her. Perspektivet her er med andre ord på representasjon og rekruttering framfor presentasjon og medieinnhold. Sammenhengene mellom hvordan media speiler (eller snarere: ikke speiler) det flerkulturelle samfunnet og hvordan sammensetningen av 9 I Norge er andelen journalister med journalistutdanning på ca 30 prosent. De unge journalistene utgjør majoriteten av disse og tallet har vært sterkt stigende de senere år. 10 Det må understrekes at det i begrepsbruk som de flerkulturelle (her: de førstnevnte ) ikke ligger noen antagelse om at det her er snakk om en homogen gruppe begrepsbruken problematiseres noe nærmere på side 11 11 toårig diplomutdanning for personer med annen etnisk bakgrunn enn dansk. (Skulle være begyndt i efteråret 2002, men måtte opgives på grund af problemer med godkendelse i det danske undervisningssystem/trine Smistrup) 12 Start er et 10 vekttalls innføringskurs i journalistikk for yrkesaktive journalister organisert av Institutt for journalistikk i Fredrikstad med Høgskolen i Oslo som faglig ansvarlig. Planen er å tilrettelegge dette for studenter med flerkulturell bakgrunn Start for journalister med etnisk mindretallsbakgrunn

redaksjonsmedarbeidere gjenspeiler (altså: ikke gjenspeiler) den generelle befolkningssammensetningen synes imidlertid å være klart til stede. Denne rapporten omhandler primært såkalte andregenerasjons innvandrere eller flerkulturelle med tilsvarende språkkunnskaper. Denne avgrensningen har NJC foretatt ut fra at det nettopp er disse som i stor grad behersker og er del av majoritetskulturen som lettest vil kunne rekrutteres til både utdanning og yrke. De vanskelige begrepene, som minoritet, flerkulturell osv, blir noe nærmere problematisert i kapitel 2. Det ligger et klart paradoks i et fokus som dette. Ved å tematisere de flerkulturelle utfordringer risikerer man nettopp å fokusere på kontrastene og med det å bidra til å vedlikeholde det uønskede skillet mellom oss og dem. Dette er en fare vi bare må leve med, all den tid verden nå en gang er som den er. Rapportens problemstillinger kan oppsummeres til å kretse om følgende: 1. rekruttering av minoritetsstudenter til de nordiske journalistutdanninger 2. oppfatninger om journalistisk kompetanse sett i et flerkulturelt perspektiv Tilnærming Vi ønsket å kartlegge hvordan ståa faktisk er når det gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til journalistutdanning i Norden. Vi sendte derfor ut en enkel survey til alle de nordiske journalistutdanningene. Resultatene fra surveyen kombinert med utdypende samtaler med representanter fra enkelte av utdanningene utgjør det datamaterialet som belyser rekrutteringen av minoritetsgrupper til journalistyrket gjennom utdanning. Grunnlaget for drøftingen av journalistisk kompetanse består primært av egne erfaringer i og med journalistutdanning og av andres skriverier om fenomenet. Dessuten har det jeg noe ambisiøst har kalt referansegruppen kommet med svært nyttige innspill når det gjelder holdninger i bransjen til hvilke kvalifikasjoner som oppfattes som gyldige. Jeg har også over lengre tid, og særlig det siste halvåret, hatt et eget blikk og øre for diskursen om det flerkulturelle slik den kommer til uttrykk i media. Dette arbeidet er, slik jeg ser det, å betrakte som anvendt forskning med en agenda med mening. Det er en eksplisitt målsetting at prosjektet på sikt og på sitt beste skal kunne bidra til å øke det etniske mangfoldet i media. Om det i første omgang kan bidra til en økt bevisstgjøring i utdanning og bransje, er det en god begynnelse. Det kan hevdes at en slik stillingtagen står i kontrast til kravet om objektivitet i forskningen. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å ha en eksplisitt agenda og å være balansert i analyse og i presentasjon av saksforhold. Det har i de senere postmoderne år blitt en stadig større erkjennelse av at ingen forskning (og i særdeleshet ikke samfunnsvitenskapelig sådan) kan være objektiv 13. Ved å opplyse om ståsted, er det nettopp en fordel at leseren kan ha dette som premiss i sin (kritiske) lesning. Hvorvidt arbeidet her i det hele tatt kvalifiserer til merkelappen forskning 13 Jfr samme prosess innen journalistikken - nå snakkes det mer om balansert framstilling enn objektivitet også her.

eller ei, er for øvrig sikkert verdt en diskusjon i seg selv. Den er imidlertid ikke så interessant. Det viktige er om rapporten, uansett merkelapp, kan bidra til å gi økte kunnskaper om og innspill til den videre prosess med å øke den multikulturelle representasjonen i utdanning og bransje. Begrunnelsen for dette er ikke primært av snillistisk karakter men baserer seg på erkjennelsen av at økt mangfold i media er viktig og riktig sett ut fra pressens demokratiske funksjon i samfunnet og fordi det vil kunne gi innslag av en annen og bedre journalistikk totalt sett. Spørreundersøkelsen Vi har gjennomført en survey-undersøkelse om journalistutdanningenes handlinger og holdninger når det gjelder rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn. Surveyen bestod av 10 spørsmål og ble sendt pr e-post til alle de nordiske journalistutdanninger, 17 i tallet. Vi fikk inn svar fra 12 av disse 14. Vi vurderer dette til å være en tilfredsstillende svarprosent. Fra Norge og Danmark kom det svar fra alle journalistutdanninger, fra Sverige fra tre av fem og fra Finland fra en. Spørsmålene dreier seg særlig om hvilke tiltak som er satt i gang eller under planlegging for å øke andelen journalister med flerkulturell bakgrunn og hvordan utdanningene tenker rundt dette. Ut fra et håp om å få svar fra flest mulig i en travel hverdag, er de fleste spørsmålene formulert som ja/nei -spørsmål. Vi ber så om å få utfyllende kommentarer, hvilket de fleste gir. I noen tilfeller har vi hatt oppfølgende samtaler pr telefon og e-post. Dette gjelder særlig der noen av svarene var uklare å fortolke eller spesielt interessante. På grunn av den lave svarprosenten fra Finland, ble det noe ekstra kontakt dit. I ettertid ser vi at finnene antagelig burde ha fått spørreskjemaet på engelsk. Det samme gjelder Island. Ballspill - gruppen Jeg opplevde det allerede tidlig i arbeidet som et paradoks å være etnisk veldig norsk, nokså småborgerlig og med et relativt lite flerkulturelt sosialt nettverk og samtidig skulle skrive om de multietniske. WASP -faktoren 15, som nettopp skulle utfordres, var høy. Jeg er også klart i faresonen for å havne i Shabana Rehmans kategori batikk-kledde velmenende kvinner. 16 Både for å få konkrete innspill i arbeidet og ut fra idealet om at de dette umiddelbart angår sin røst faktisk skulle bli hørt, ble det dermed etablert en fargerik referansegruppe. Referansegruppen består av tre norske journalister med flerkulturell bakgrunn som alle på ulikt vis har markert seg i diskursen om media og flerkultur de senere år. Nazneen Khan er en profilert journalist med erfaring fra blant annet Aftenposten og Dagens Næringsliv. Hun arbeider for tiden som utenriksjournalist i NTB og har markert seg sterkt i den offentlige debatten om journalistikk og flerkultur. Atta Ansari er journalist i NRK og har spilt en sentral rolle i minoritetsprosjektet i Norsk Journalistlag. Hong Pham er journalist i Dagsavisen. Denne stillingen er øremerket flerkulturelle forhold og finansiert av stiftelsen Fritt ord. Pham har store kunnskaper og ferske erfaringer om flerkultur og journalistikk. Både Pham og Ansari har journalistutdanning fra Høgskolen i Oslo. Det har så langt blitt ett langt, felles treff, 14 Surveyen samt en oversikt over journalistutdanningene er vedlagt. 15 White Anglo Saxon Protestant 16 I ytring hvor Rehman understreker at hun heller vil feste med Vidar Kleppe (fra Fremskrittspartiet) enn å tilbringe kvelden med de velmenende batikk-kledde.. (forbehold: ytringen gjengis etter hukommelsen)

noe e-postkontakt og et par individuelle samtaler. Hadde tiden gått saktere, hadde det forhåpentligvis blitt rom for flere meningsutvekslinger. Selv om omfanget er lite, har dette vist seg å være viktig for meg i mitt arbeid, både reelt og symbolsk. Objektene har i større grad blitt subjekter. Subjektene har også fått tilsendt manus for kommentarer. Det må imidlertid understrekes at rapporten ikke er stemplet flerkulturelt godkjent og at alibiet dermed skal være i orden av denne grunn! Andre kilder De mer indirekte kilder kan summarisk listes slik: Skriftlige: avisartikler, studiebeskrivelser og offentlige dokumenter Muntlige: representanter fra utdanningene, representanter fra bransjen Deltagelse på diverse møter og seminar med dels journalistutdanning og dels flerkulturelle forhold på dagsorden. Særlig Et flerkulturelt perspektiv i utdanningene? (regi: Senter for profesjonsstudier ved HiO) og Innvandreres plass i norske medier (arrangør: Institutt for medier og kommunikasjon v UiO, Ytringsfrihetsseminaret.) begge senhøstes 2001. Aller viktigst har NJC-konferansen i Malmø i januar 2002 vært. Den beskrives senere. Samtaler med prosjektleder. Prosjektleder ved NJC, Trine Smistrup, har vært den viktigste kilden i dette arbeidet. Det blir i stor grad trukket veksler på de kunnskaper og erfaringer hun har tilegnet seg gjennom sine møter med de nordiske redaksjoner og utdanningsinstitusjoner. Hvem skriver? Med fare for å bli betraktet som navlebeskuende, ser jeg det som viktig å gi en viss klargjøring av egen plattform. Dette er sentralt for å gi leseren en premiss i sin lesning og er relevant for forståelsen av rapportens innhold. Innen journalistikken fins det sterke tradisjoner for å ikke gi jeg-stemmen et ansikt 17 (dette stemmer ikke i bokstavelig forstand bruken av bylines er stadig stigende). Innen akademia er det blitt vanligere å tydeliggjøre egen ballast, også i andre fagtradisjoner enn antropologien. Dette skjer i erkjennelsen av at hvem som forsker har betydning for forskningsresultatet. Her følger derfor summarisk de statuser 18 jeg innehar som jeg mener er særlig relevante i denne sammenheng: Studiekonsulenten. Som mangeårig studiekonsulent ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, kjenner jeg godt til journalistutdanningsvirkeligheten. Det var også i denne rollen jeg i sin tid ble kontaktet av Øivind Fjeldstad under arbeidet med boken Pressen og de fremmede. Med det ble interessen 17 Og bruke jeg-ordet. Jfr tidligere redaktør Steinar Hansson på Redaktørforeningens femtiårsjubileum. Han understrekte her vegringen mot å skrive jeg i sitt arbeid som journalist og barrieren som ble brutt første gang han gjorde det.. 18 I antropologisk forstand = sett av rettigheter og plikter

vekket. De siste par årene har jeg vært knyttet til et forskningsprosjekt som kartlegger utviklingen av yrkesholdninger blant journaliststudenter over tid. Daglig leder. Som koordinator for det første året av en australsk journalistutdanning lokalisert i Norge 19 har jeg erfart ulike oppfatninger om hva journalistutdanning skal bestå av og blitt mer bevisst på hva som vektlegges hvor og hvorfor. I møter down under har jeg dessuten måttet forholde meg til at mine studenter representerer og blir omtalt som en multicultural challenge. Det er sunt å se seg selv som den andre. Antropologen. Sosialantropologien gir faglige begreper og, på sitt beste, personlige forutsetninger for forståelse av kulturmøter. Å undervise journaliststudenter og studenter ved U-landsstudiet i antropologi har også gitt lærdom til læreren. Utvekslingsstudenten. Jeg har i sin tid bodd et år i en muslimsk familie i Kenya og har med det selv opplevd å være den fremmede. Og: nordmannen! Det er liten tvil om at denne rapporten har et norsk bias. Selv om fokus er Norden, skinner det raskt igjennom at perspektivet i størst grad er norsk. Tiden har vært for knapp til å gjøre de store dypdykk i nabolandene selv om dette er tilstrebet. Jeg vil imidlertid mene og håpe at de norske erfaringer har en overføringseffekt i forhold til de andre nordiske land. Prosessene og erfaringene synes i stor grad å ha likhetstrekk, selv om de kan komme ulikt til uttrykk. Ramme og ståsted Andre arbeider Forskning om rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til høyere utdanning generelt står i startgropen (jfr Dæhlen 2001). Når det gjelder rekruttering til journalistutdanning spesielt har forskningen kommet enda kortere. De arbeider som har vært mest direkte relevante og matnyttige som grunnlagsmateriale for mitt arbeid, har vært Elin Svensens rapport om Den mulitetniske redaksjon og Iben Jensens bok Hvornår er man lige kvalificeret?. Svensen gir en bred og grunnleggende beskrivelse av ulike sider ved rekrutteringen av journalister med minoritetsbakgrunn i de skandinaviske land. Hun setter også fokus på utdanningenes rolle. Iben Jensens bidrag er særlig viktig når det gjelder å sette problematikken inn i en større kulturfaglig kontekst. Hun har gjennomført en interessant studie av opptaksprøvene til de danske journalistutdanninger som belyser spørsmålet om i hvilken grad opptakskriteriene er nøytrale med hensyn til etnisk bakgrunn. Hennes intervjuer med flerkulturell ungdom om oppfatninger av journalistyrket gir også nyttig informasjon. Når det gjelder spørsmål knyttet til rekrutteringsproblematikk generelt og oppfatninger om journalistisk kompetanse står særlig Rune Ottosens arbeider sentralt. Han problematiserer blant annet hva redaktørene vektlegger ved ansettelser. Hong Phams beskrivelser av sine erfaringer som øremerket flerkulturell journalist gir verdifulle perspektiver fra grasrota. 19 Studentene tar første års studier i Norge, etter tilpasset australsk fagplan. Deretter gjennomføres de to siste årene ved University of Queensland i Australia.

Ellers må Øyvind Fjeldstad og Merete Lindstads bok Pressen og de fremmede, Elisabeth Eides arbeider om journalistene og de der nede samt Ylva Brunes bidrag trekkes fram når det gjelder studier av hvordan det og de fremmede presenteres i media. Fjeldstad og Lindstad berører også rekrutteringsproblematikken og journalistutdanningenes rolle i sin bok. Mest sentral i forhold til kulturforståelse og mekanismene i diskursen om det mulitetniske står Thomas Hylland Eriksens arbeider og Marianne Gullestads siste bok, Det norske sett med nye øyne. Hun får her fram grunnleggende perspektiver på oppfatninger om likheter og forskjeller og tydeliggjør hvordan problematikken like mye handler om oss som om dem. Hun bidrar med dette også til å stille spørsmålstegn ved når og hvorfor dette skillet oppleves som relevant. Med utgangspunkt i Michael Meadows sin bok, Voices in the Wilderness, kan vi trekke lærdom av og se paralleller til urbefolkningsproblematikken i vår forståelse av flerkultur og journalistikk. Både når det gjelder prosessene som handler om rekruttering, perspektiver i utdanningen og innhold i mediedekningen, kan det være nyttig å se dette i lys av urinnvånernes erfaringer med og i media. Dette er et perspektiv det er fruktbart å ha i bakhodet, men som det i liten grad blir trukket veksler på her. Det har også vist seg å være relevant å forstå rekrutteringen til journalistutdanning i lys av litteratur som omhandler rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn til høyere utdanning generelt. Marianne Dæhlen slår fast at sosial bakgrunn betyr mer enn innvandrerbakgrunn når det gjelder utdanningsvalg. Hun beskriver også forskjeller og likheter mellom minoritets- og majoritetsstudenter når det gjelder søkning, påvirkninger og forventninger. Ida Marie Andersen har også gjennomført en studie om rekruttering av minoritetsungdom til høyere utdanning. Hun har her blant annet funnet sammenhenger mellom kulturell bakgrunn og hvilken type utdanning som blir valgt. Høsten 2000 startet Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo et prosjekt som kartlegger blant annet studentenes bakgrunn og deres motivasjon for og holdninger til utdanning og yrke. Prosjektet kalles StudData. Journalistutdanningene i Volda og Oslo 20 har stått for journalistdelen av dette prosjektet. Studentene besvarer omfattende spørreskjema på ulike stadier av studium og yrkeskarriere. Dette gir verdifulle kunnskaper om sosialiseringen til journalistyrket over tid. All den tid antallet journaliststudenter med flerkulturell bakgrunn er så forsvinnende liten ved disse institusjonene, er imidlertid ikke StudData-resultatene direkte anvendbare som kilde til hvordan journaliststudenter med flerkulturell bakgrunn tenker om sitt utdanningsog yrkesvalg generelt. Jeg vil imidlertid likevel også trekke veksler på perspektiver og enkelte funn fra journalistdelen av StudData-prosjektet. 20 Ved Rune Ottosen (prosjektleder, HiO), Jan Fredrik Hovden (Volda) og undertegnede (HiO)

De og vi andre 21 om begrepene vi bruker Kjært barn har mange navn, heter det. I den flerkulturelle kontekst er i alle fall navnene mange, om ikke alle er like kjære. Valg av begreper vi bruker er viktige fordi de gjenspeiler våre oppfatninger samtidig som de konstruerer virkeligheten. Begrepene vi har når det gjelder å kategorisere de ikke-a4-nordiske er generelt preget av en hardprogrammert ide om at kulturer er gjensidig utelukkende kategorier. En minoritet forutsetter en majoritet og sees ikke som del av denne. Vi har vanskelig for å forstå at man kan være både dansk og tyrkisk. Flerkulturell er bedre enn f.eks fremmedkulturell, men bærer også i seg en vektlegging av forskjell framfor likhet i forhold til negasjonen ikke-flerkulturell. Selvtilskrivelse, at den og de det angår selv bestemmer benevnelsen, er et godt prinsipp her. Men sjelden tilstrekkelig i vår kommuniserende verden. Det ligger også ofte en objektivisering av de som omtales, ved bruk av de begrepene vi har til rådighet innen det multietniske felt. Og begrepene skyggelegger mangfoldet. Individene blir usynlige. Hvor lenge er man innvandrer eller ny landsmann? Hvilken fellesnevner er det egentlig mellom for eksempel en nylig ankommet asylsøker fra Somalia og en norsk-pakistaner som er født og oppvokst i landet? 22 Og når og hvorfor er det egentlig relevant å bruke begreper som henspeiler på etnisitet og/eller hudfarge? Det vil føre for langt å gå i dybden på denne problematikken her, men det er viktig å understreke at vi mangler de gode ord. Bevisstgjøringen omkring språkbruken er imidlertid økende. Østlandssendingen i NRK har for lengst etablert sin egen svarteliste som lister opp hvilke ord som er akseptable å bruke og hvilke som ikke er det. Og i Statistisk sentralbyrå ble det i fjor fattet følgende vedtak: Etter ei høyring om nemninga "andregenerasjonsinnvandrar" har Statistisk sentralbyrå vedteke at "andregenerasjonsinnvandrar" blir bytt ut med nemninga "person fødd i Noreg av to utanlandsfødde foreldre" (SSB, 2001). Dette blir selvsagt riktigere, men ikke nettopp lettere særlig språklig sett. I mangel av bedre ord vil jeg i denne rapporten snakke mest om personer med flerkulturell, tokulturell og multietnisk 23 bakgrunn, litt om minoriteter og en sjelden gang om andre generasjons innvandrere. I overskriften bruker jeg begrepet nynordisk. Dette fordi det er et friskt, nytt innslag i begrepsfloraen og favner vidt. Det er dessverre ikke like anvendbart for alle de nordiske land. Nydansk er innarbeidet som begrep, mens nynorsk blir noe helt annet. Glimt fra Malmø I januar 2002 arrangerte NJC en konferanse i Malmø under navnet "Multietniske redaksjoner - erfaring og inspirasjon". Det ble her lagt vekt på å få fram hvilke journalistiske erfaringer som gjøres når redaksjonen er mangfoldig sammensatt. Nye vinkler og kilder i journalistikken var en 21 NB jeg har bevisst valgt omvendt av normalen her! For de andre er vi de andre. Og forskjellene kan være vel så store blant oss og blant dem enn mellom dem og oss.. 22 Det kan være mange begge kan for eksempel være jazzinteresserte og like å lage mat. 23 Etnisitetsbegrepet er selvsagt heller ikke ukomplisert.

bonuseffekt som flere hadde erfart, skråe og nye blikk på egen virksomhet og vedtatte sannheter en annen. Deltagere på konferansen var både redaktører og redaksjonsmedarbeidere fra Sverige, Finland, Danmark og Norge som arbeider, eller ønsker å arbeide, aktivt med en mer mangfoldig rekrutteringspolitikk. En drøy håndfull journalister med flerkulturell bakgrunn var (heldigvis) også blant de nesten 40 deltagerne. Hong Pham og Emrah Sütcü holdt tankevekkende og mytenedbrytende innlegg om hvilke forskjeller det kan tenkes å være mellom en journalist og en journalist med flerkulturell bakgrunn. Redaktør Jens Linde i Danmarks Radio var også blant innlederne. Han understreket at det blir spennende og annerledes reportasjer med utgangspunkt i forskjellige erfaringsbakgrunner - et alternativ til main-stream -journalistikken. Det er ikke mye rom for å være snille i vår bransje. Men: her finnes gode markedsargumenter. Vi lager mer interessante saker og når nye lyttergrupper var blant Lindes innspill. Sjefredaktør Hans Månson i Sydsvenska Dagbladet i Malmø 24 påpekte at redaksjonene må våge å ta opp problemer med innvandringen uten å generalisere og uten å være redde for å bli stemplet som rasister. Han understreket at journalister med flerkulturell bakgrunn vil ha en særlig viktig rolle i denne sammenheng. Sjefsredaktør Jolin Boldt fra den multikulturelle nyhetsavisen Sesam kunne fortelle hvordan en bredt etnisk sammensatt redaksjon til stadighet får opp spørsmål om hvorfor vi gjør som vi gjør. Graden av journalistisk selvrefleksjon blir høyere journalistikken blir bedre. Konferansen ble et nettopp inspirerende startskudd for mitt arbeid. Flere høydepunkt blir formidlet underveis i rapporten. 24 I Malmø har 40% av befolkningen ikke-svensk bakgrunn.

3. Journalistkultur møter flerkultur Journalister er en homogen rase i flere betydninger av ordet. På syttitallet kunne Svennik Høyer slå fast at norske journalister flest har middelklassebakgrunn. Dette har vi i nyere tid fått bekreftet gjennom den tidligere omtalte StudData-undersøkelsen. Denne viser for eksempel at en større andel av journaliststudentene har politisk aktive 25 foreldre med høyere utdanning og lønn enn andre studentgrupper. Journalistutdanningene rekrutterer også skjevt når det gjelder geografisk tilhørighet (by/land), familieinntekt (over gjennomsnittet) og altså andelen studenter med flerkulturell bakgrunn. Journaliststudenter kjennetegnes av høy sosial og kulturell kapital, for å si det med Bourdieu. Dette er ikke noe særnorsk/-nordisk fenomen. En undersøkelse gjennomført blant førsteårs journaliststudenter i 21 land, bekrefter denne tendensen internasjonalt. WASP-faktoren er generelt høy i journalistyrket. At journalistene i stor grad har lik bakgrunn når det gjelder slike i utgangspunktet ytre karakteristika, betyr selvsagt ikke at ikke også egne livserfaringer har betydning for hvem de er og blir som journalister. Rekrutteringen til utdanning og yrke er uansett skjev. Dette ser vi også når vi sammenligner journaliststudenter med andre studenter. Ved Høgskolen i Oslo er det mer enn 20 ulike utdanninger. Her er det eksempelvis bare utdanningene i estetiske fag som har et lavere antall minoritetsstudenter fra ikke-vestlige land enn journalistikkstudiet (jfr Dæhlen 2002). I hvilken grad dette har sammenheng med de høye opptakskrav eller kan forklares med at journalistutdanning blir ansett som mindre attraktiv for minoritetsungdommene vil bli diskutert senere. Det er en kjensgjerning at andelen utøvende journalister med flerkulturell bakgrunn også er rekordlav. I Oslo har om lag 20% av befolkningen en multietnisk bakgrunn. I hovedstadspressen var andelen journalister med slik bakgrunn på ca to prosent i 1999 (Ansari og Fossum: s 6 1999 26 ). Konfrontert med dette, har flere redaktører trukket fram at den skjeve rekrutteringen i større grad har sammenheng med det lave antall søknader fra journalister med minoritetsbakgrunn enn med redaksjonenes rekrutteringspolitikk. Harald Stanghelle sier at han som nyhetsredaktør i Dagbladet kun fikk et par slike henvendelser over en toårsperiode 27. I håp om å forstå mer av hvordan journalistverdenen møter det og de fremmede, blir det viktig å gjøre et forsøk på å beskrive sentrale trekk ved det journalistiske felts 28 indre liv, eller journalistikkens kosmologi, om man vil. Hva kjennetegner egentlig journalistkulturen 29? Og hvilke trekk ved denne kan være særlig relevante for vår problemstilling her? Dette er store spørsmål som det blir for ambisiøst å skulle gå i dybden på i denne kontekst. Jeg vil likevel antyde noen mulige sider ved 25 Hele 43 prosent av foreldrene til to kull journaliststudenter i Oslo og Volda har hatt verv i fagforening, mens 29 prosent har vært folkevalgt 26 spørreskjema ble sendt til 200 redaksjonsklubber i Oslo. Undersøkelsen omfatter både journalister, deskjournalister og fotojournalister. 27 På seminar om minoriteter og pressen, Innvandrerne i norske medier, høsten 2001. Ved Universitetet i Oslo. 28 En problematisering av i hvilken grad journalistikk-/medieverdenen kan sies å konstituere et eget sosialt felt i Pierre Bourdieus forstand finnes i Hovden 2002. Jeg vil ikke her diskutere hvem som skal inkluderes i det journalistiske felt, men fastslår at det er rimelig å betrakte både representanter for redaksjonene, journalistutdanningene og journalistorganisasjonene som aktører i feltet. 29 Kultur som vev av mening og modeller for og av virkeligheten: verdier, normer, holdninger, indre logikk, symboler etc. NB: ikke en journalistkultur, men mange og på ulike nivå, jfr drøfting i innledningen.

journalistkulturen som kan tenkes å ha betydning for hvordan redaksjonene og utdanningene forholder seg til rekrutteringen av journalister med multikulturell bakgrunn. Jeg vil også formidle et par historier fra virkeligheten som belyser fenomenet. Framstillingen blir nokså enkel og vulgær all den tid jeg ikke har gjennomført noen egen undersøkelse med dette tema. Det presenteres dermed flere spørsmål enn svar. Det har blitt gjennomført få studier i Norden som eksplisitt tematiserer journalistkulturen. De undersøkelser som har vært foretatt om journalister har i større grad handlet om ytre kjennetegn som sosial bakgrunn enn om journalistkulturen som sosiologisk fenomen. Ellers er journalistikk- og medieforskningen generelt fortsatt mer preget av tekstanalyser enn av studier av selve produksjonsprosessen og journalistrollen. Mats Ekström og Stig Arne Nohrstedt er blant unntakene her. De gjennomførte på nittitallet en undersøkelse som inkluderte intervjuer og deltagende observasjon i 15 svenske redaksjoner. Studien analyserer hvordan journalistene håndterer problemet med å forene idealer og virkelighet i sin yrkeshverdag, og gir med det verdifulle kunnskaper om mangfoldet i hva den journalistiske tenkemåte består i. I Norge arbeider Rune Ottosen med å forstå journalistrollen både i et historisk og samtidig perspektiv. Her er hans bidrag om rekruttering til og motivasjon for journalistyrket særlig relevant. Risto Kunelius ved Universitetet i Tampere jobber med et prosjekt om hva kriteriene for god journalistikk egentlig består av. Han har gjennomført et stort antall kvalitative intervju og problematiserer både journalistenes egne og andre sentrale samfunnsaktørers oppfatninger om hva som er kvalitet i journalistikken. Elisabeth Eides arbeider om hvordan journalistene forholder seg til etnisk og kulturell ulikhet i sin dekning av de andre har også sin klare relevans her. Følgende baserer seg implisitt blant annet på disse arbeider. Journalistisk kompetanse hva er det? Risto Kunelius påpeker at det synes å ligge et umiddelbart paradoks i uttrykket god journalistikk. Han problematiserer kriterier journalistikken kan vurderes ut fra, med utgangspunkt i ulike ståsted. Innenfor rammer som markedets krav, er det logisk å hevde at god journalistikk utføres av gode, kompetente journalister. Hva som oppfattes som journalistisk kompetanse er imidlertid i stor grad et uutforsket landskap. Med journalistisk kompetanse menes her summen av de kvalifikasjoner, i betydningen ulike typer kunnskaper, ferdigheter, personlige egenskaper og verdier, som vurderes som sentrale for utøvelsen av journalistyrket. Det er rimelig å anta at det eksisterer et visst sett med felles ideer i bransjen (og i utdanningene 30 ) om hva en god journalist består av, men at vektingen mellom de ulike kvalifikasjoner vil variere, fra redaksjon til redaksjon og fra person til person. Det synes også å være sannsynlig at det eksisterer liten grad av eksplisitt bevissthet i bransjen om hva de ønskede kvalifikasjoner faktisk består av. Boken Kvalitet i journalistikken. Er vi gode nok? (Finslo, Korme og Njaastad (red). 1997) anskueliggjør også dette. Der stilles blant annet spørsmålet: Kan i det hele tatt journalistisk kvalitet beskrives? (ibid: 6). 30 Det er også sannsynlig at disse oppfatningene dels vil være overlappende og dels vil være ulike i utdanning og bransje

Hva som vektlegges av redaktørene ved ansettelser bør være blant de beste indikasjoner på oppfatninger om journalistisk kompetanse i bransjen. I en undersøkelse hvor et utvalg redaktører ble intervjuet om ansettelseskriterier 31, var et hovedfunn at redaktørene ser ut til å ansette nye journalister som er lik dem selv 32. Spissformulert ansetter menn mannlige journalister og redaktører med journalistutdanning ansetter folk med journalistutdanning (jfr Ottosen 2000). Ut fra denne enkle, og selvsagt svært forenklede, logikken er det følgelig rimelig å anta at rekrutteringen av journalister med flerkulturell bakgrunn vil gå sakte all den tid antallet nordiske redaktører er en lite heterogen gruppe. I stillingsannonsene etterlyses det for journaliststillinger i liten grad formell kompetanse og utdanning. Svennik Høyer og Øyvind Ihlen har systematisk gått gjennom stillingsannonser. De fant at det tidvis ble spurt etter spesialisert kunnskap innen for eksempel økonomi eller kultur eller presisert at stillingen var øremerket allround-journalistikk. Formell utdanning innen spesifikke fagområder ble likevel ikke etterlyst. Journalistutdanning ble knapt nevnt i stillingsannonsene. Derimot blir personlige egenskaper og skrivetalent trukket fram. Nese for nyheter, nyhetsteft samt en god penn er blant gjengangerne i stillingsannonsene (jfr Ottosen 2000). Journalistikk har i vår kulturkrets tradisjonelt vært preget av å være en antiakademisk virksomhet med vektlegging av talent og personlige egenskaper framfor formell utdanning (jfr Ottosen 1997). Dette synet har vært under endring de senere år. Nå understreker de fleste redaktører viktigheten av høyere utdanning om ikke nødvendigvis journalistutdanning (jfr Kunnskapsløftet 33 ). I hvilken grad det er samsvar mellom uttalte holdninger og faktisk atferd ved ansettelser er likevel usikkert (jfr Ottosen 2000). Det er imidlertid godt dokumentert at utdanningsnivået har økt betydelig blant journalistene. Om dette er et resultat av utdanningsrevolusjonen i befolkningen generelt eller uttrykk for redaktørenes bevisste prioriteringer, er likevel et ubesvart spørsmål. En studie av redaktørenes holdninger til ulike typer journalistutdanning ble gjennomført i vår (Pryser-Libell og Vogt). Resultatene av denne undersøkelsen viser blant annet at redaktørene generelt har få kunnskaper om innholdet i journalistikkstudiene. De har likevel nokså klare forestillinger om studietilbudenes kvalitet, og kan, etter anmodning, rangere de ulike utdanningene. Dette vitner om at erfaring med studenter fra de ulike studiestedene, kan hende kombinert med en slags vanskelig definerbar magefølelse, virker styrende på redaktørenes prioriteringer i større grad enn faktiske kunnskaper om utdanningenes innhold. Betydningen av personlig kjennskap og nettverk er stor i rekrutteringen til de fleste yrker. Kan det tenkes at nettverk har en særlig stor betydning ved ansettelser til journalistjobber? Mange får et engasjement i en redaksjon gjennom bekjente. Medieverdenen er liten i de nordiske land og har et visst alle-kjenner-alle -preg. Produktene er også synlige for enhver og representerer den enkeltes til enhver tid tilgjengelige, men flyktige, portefølje. Det er vanskelig for de aller fleste å få en fot innenfor journalistikken. Dersom det stemmer at graden av innavl er stor, er det 31 Bardsgård, H. og Vik, M. 1997 i Ottosen 2000 32 Dette er et fenomen som ikke er forbeholdt redaktører alene! 33 Undersøkelse gjennomført av Norsk journalistlag om syn på utdanning blant journalister og redaktører

dermed sannsynlig at terskelen er ekstra høy for potensielle journalister med multietnisk bakgrunn. Dagens situasjon i bransjen som er sterkt preget av innskrenkninger og nedbemanning gjør ikke denne situasjonen lettere 34. Det kan også være verdt å studere nærmere om særtrekk som ligger i journalistikkens vesen kan ha betydning også for hvordan og hva man tenker om rekruttering i redaksjonene. Det raske tempoet med dertil hørende liten tid til refleksjon om egen virksomhet kan tenkes å påvirke også hvordan man tenker innenfor andre områder enn de rent redaksjonelle. Menneskene tenker i kontraster og har behov for å kategorisere verden rundt seg. I media blir denne egenskapen rendyrket i det journalistiske produkt. Kategoriene blir tydeligere, kontrastene skarpere og verden blir svart og hvit på mer enn en måte. Det er det som avviker og er ekstremt som får de feteste typene. Dette synes å være iboende i den journalistiske tenkningen 35. Det viktigste for avisen er å lage en god avis, for de leserne man har, innen deadline. Det er i utgangspunktet både liten tid til og lite rom for å prioritere tiltak som kan gi effekt på lang sikt. Det er vanskelig for alle å tenke ukonvensjonelt og se egen virksomhet med nye blikk. Kanskje dette er enda vanskeligere når produktet er av det journalistiske slaget? I Elin Svensens undersøkelse gir halvparten av redaksjonene uttrykk for at de har som mål å få flere journalister med minoritetsbakgrunn (Svensen. 2000). Ingen hadde da (for to år siden) laget noen strategi for hvordan de skulle nå dette målet. Dersom det stemmer at det er en lav bevissthet i redaksjonene om hva som faktisk teller ved ansettelse, synes det rimelig at dette vil slå ut i de flerkulturelle søkernes disfavør. Kan hende kan en økt tydeliggjøring av hvilke kvalifikasjoner som faktisk vektlegges ved ansettelser kunne bidra til å øke mangfoldet i redaksjonenes sammensetning. Kan hende vil en økt bevisstgjøring medføre at flerkulturell bakgrunn i større og større grad vil bli sett på som journalistisk kompetanse? Dette handler til syvende og sist om ledelse og prioritering. Journaliststudent Emrah Sütcü sa det slik på konferansen i Malmø:..jeg velger en utdannelse hvor min etniske bakgrunn er en fordel. Det er behov for nye synspunkter og impulser i journalistikken. Min etnisitet er en prisme som jeg forstår verden gjennom. Etnisitet er ikke den avgjørende faktor ved ansettelse, men kan sees som et pluss eller et minus. Og dette sa sjefredaktør Einar Hanseid i Aftenposten på NJC-konferansen i Oslo for snart to år siden 36 : 34 Ferske tall viser at ca 400 journalister i Norge pr i dag er arbeidsledige (ut fra Aetats database her fins dermed også mørketall). Dette utgjør en økning på 18 prosent fra i fjor på samme tid (Journalisten, 150802). I Danmark var hver tiende journalist (medlem av journalistforbundet) arbeidsledig for et snaut år siden (Journalisten, 081101) 35 og begrunnes blant annet i markedets krav. (Det fins selvsagt også god og dyptpløyende og kritisk, granskende journalistikk..!) 36 Sitert i e-post fra opplæringsleder i Aftenposten, Trine Østlyngen. Aftenposten har drevet en aktiv rekrutteringspolitikk i forhold til å øke andelen journalister med flerkulturell bakgrunn i redaksjonene, særlig gjennom praksisordninger og øremerkede sommervikariater.

"Aftenposten tar mål av seg til å være Norges beste og foretrukne informasjonsbedrift. Skal vi lykkes med dette i et flerkulturelt samfunn som vi er i ferd med å få her i landet, må vi sørge for at vi har en redaksjon som også reflekterer det flerkulturelle. Vi ønsker at våre redaksjonelle medarbeidere skal ha et mangfold i bakgrunn, kunnskap og kontaktflate - jo større bredde, jo bedre. Vi vet at ingenting kommer av seg selv, og vi ser at vi trenger en aktiv holdning og en målrettet plan for å komme dit." Etnisitet sies i antropologien å være en imperativ status. Med dette menes at etnisk tilhørighet, i likhet med kjønn, er grunnleggende og virker førende for samhandlingen mellom mennesker. Det er lite sannsynlig at redaktørene er en gruppe som er unntatt fra disse sosiale mekanismer og svært sannsynlig at de også er virksomme i ansettelsesprosesser. Multikultur mangel eller ressurs? Umiddelbart vil nok fortsatt de fleste raskere få mangel- enn ressursassosiasjoner når det er snakk om å skulle ansette eller tilby studieplass til personer med flerkulturell bakgrunn. Dette er vel og bra og politisk veldig korrekt men antagelig er både språk-, og samfunnskunnskapene svakere enn hos helnorske nordmenn er en ikke usannsynlig tankerekke. I de bevisste redaksjoner vet man imidlertid bedre de flerkulturelle journalister kan her representere en inngangsbillett til et nytt kildeunivers og nye vinklinger i journalistikken. Fargerike journalister gir fargerik journalistikk 37. Det er rimelig å anta at det eksisterer en sammenheng mellom oppfatningene om hva journalistisk kompetanse egentlig består av og hvordan man tenker rundt en mer mangfoldig rekruttering til yrket. Særlig perfekte språkferdigheter og den type internalisert samfunnskunnskap man kun kan få gjennom å være minst tredjegenerasjons innvandrer ser ut til å representere et mantra her. Det er innlysende at språk og kunnskaper om samfunnet er grunnleggende kvalifikasjoner for utøvelsen av journalistikk som yrke generelt. Likevel kan det være grunn til å utfordre og kan hende nyansere denne sannheten noe. Det er verdt å se nærmere på i hvilken grad møtet mellom journalistkultur og flerkultur er preget av et ressurs- eller mangelperspektiv. Det er verdt å stille spørsmålet om det kan tenkes at andre egenskaper, kunnskaper, perspektiv og kontakter man er bærer av kan kompensere for for eksempel skjønnhetspletter i språket? Vi ser for øvrig forskjeller mellom mediene i oppfatningen av språkutfordringene. Skriftspråket stiller større krav til perfeksjon enn muntlighet. Det er flere journalister med minoritetsbakgrunn i etermediene enn i avisene 38. En eksotisk accent er nå i ferd med å bli betraktet som en dialektvariant. 37 Det er viktig å nyansere også dette glad-bildet. Det er selvsagt ikke noen automatikk her: journalister med flerkulturell bakgrunn kan gi en mer fargerik journalistikk. Her snakker vi også om enkeltindivider og det blir raskt en overfokusering på nettopp de gode forskjellene i en sammenheng som denne 38 Her blir NRK, Østlandssendingen, det gode norske eksempel over 20 prosent av redaksjonen har flerkulturell bakgrunn.

Mistanken om mulige språklige, kunnskapsmessige eller kulturelle mangler vil kunne dukke opp i en ansettelsessituasjon uansett i hvilken grad søkeren er bærer av og behersker majoritetskulturen. Folk tenker uvegerlig i kategorier, og et fremmedartet navn eller utseende er nok til at det knyttes bestemte forventninger (konnotasjoner?) til annerledeshet. Er man da svart Vossing (f.eks adoptert fra Etiopia som liten) eller dansk tyrker (f.eks barn av foreldre født i Tyrkia), får man dermed en slags bevisbyrde hvor nordiskheten må bekreftes og sannsynliggjøres. Denne mekanismen er sannsynligvis til stede til en viss grad uansett hvor bevisstgjorte redaktørene er eller hvor heilnordiske minoritetssøkerne er. Så lenge en basiskunnskap om samfunnet man virker i er til stede, er det opp til øynene som ser i hvilken grad en annen dimensjon ved kultur- og samfunnskunnskap er en mangel eller ressurs. Pakistansk dekning av norsk skidag og et tyrkisk perspektiv på dansk julefeiring kan gi spennende journalistikk. På hvilken måte kan så en flerkulturell bakgrunn være en ressurs i redaksjonen? Det synes å være behov for nye ideer og perspektiv i journalistikken. En undersøkelse som nylig er gjennomført ved Universitetet i Gøteborg viser at svenske aviser er like. 36 aviser har blitt studert og analysert. Fagbladet Journalisten bringer nyheten: Svenske dagsaviser er forbausende like. De skriver om de samme tingene, sport, kultur og underholdning, krim og politikk. Og de overser de samme emnene, arbeidsløshet og forskning. Det viser en ny rapport om 36 svenske aviser. (Ingress i Journalisten, Juni 2002, Terje I. Olsson) Situasjonen er neppe annerledes i de andre nordiske land. Sigurd Allern har for eksempel nylig dokumentert at de norske journalister jager i flokk. Han viser at det ikke bare er ensporethet å spore når det gjelder prioriteringer av stoffområder men også når det gjelder valg av saker innenfor samme stoffområde 39. Det kan spores en økende grad av bevisst holdning og konkret handling i flere redaksjoner de senere år. Aftenposten har for eksempel drevet en aktiv rekrutteringspolitikk når det gjelder å øke andelen journalister med flerkulturell bakgrunn i redaksjonen. Dette har særlig foregått gjennom praksisordninger og øremerkede sommervikariater 40. Høsten 2000 kom også den første stillingsannonsen hvor journalister med flerkulturell bakgrunn ble særlig oppfordret til å søke. Opplæringsleder i Aftenposten, Trine Østlyngen, formidler blant annet dette om begrunnelsen for denne satsningen (i e-post, august 02): I diskusjonen rundt dette i redaksjonen er det også lagt vekt på at etnisk mangfold i redaksjonen gir større journalistisk kompetanse og åpner tilgang til miljøer som vi i dag har for dårlig tilgang til. Dessuten bidrar mangfoldet til at medarbeiderne utvikler seg og lærer av hverandre. Og ikke minst trenger vi det 39 Allerns studie handler om politisk journalistikk (Bok: Flokkdyr på Løvebakken. Pax 2001). Han finner blant annet at journalistene i stor grad lager de samme politiske nyhetssakene og jager i flokk (og er å betrakte som politiske aktører). Jfr bl.a artikkel i Journalisten 310801. 40 Sommeren 2001 hadde fire journalister med flerkulturell bakgrunn sommervikariat i Aftenposten. I sommer var tallet fem.

flerkulturelle mangfoldet for å få ny forståelse av vårt eget samfunn og vår egen kultur - sett med "nye" øyne. Fordelene med å kunne få et nytt blikk på det egne både samfunnet gjennom de journalistiske produktene og redaksjonsmiljøet gjennom nye prosesser trekkes også fram i redaksjoner som har lengre erfaring med kulturelt journalistisk mangfold. (for eksempel Sesamredaksjonen i Sverige og NRK Østlandssendingen i Norge). Dagsavisens flerkulturelle satsning det siste året gir interessante perspektiver i denne sammenheng. Høsten 2001 etablerte Dagsavisen en egen stilling som skulle besettes av en tokulturell journalist og være øremerket dekningen av det flerkulturelle Norge. Stillingen ble finansiert av stiftelsen Fritt Ord, og norsk-vietnamesiske Hong Pham ble ansatt. Hun formidler sine erfaringer i semesteroppgaven Farget penn blant mange hvite. Hongs Phams erfaringer både bekrefter og nyanserer ressursperspektivet. Hun kan fortelle at hun opplever å ha andre ideer til saker enn andre i redaksjonen og at hun også har lettere tilgang til enkelte kilder enn en etnisk norsk journalist ville hatt. Forventningene til kildetilfanget kan imidlertid raskt bli overdimensjonert i redaksjonen. Det er for eksempel ikke gitt at en kvinnelig norsk-vietnamesisk journalist får lettere innpass i en norsk-pakistansk guttegjeng enn en norsk-norsk en. Pham har også erfart at hun lettere ser og forstår alle sider i saker som har å gjøre med det flerkulturelle samfunn. Og at hun som minoritet selv lettere kan sette et kritisk lys på problemer i minoritetsmiljøene. Hong Pham beskriver det som et dilemma i stoffvalget om leserne skal få det de vil ha eller om hun skal prioritere å skrive saker som har et budskap det er viktig å få frem. En klassisk børs-katedral - utfordring. Hong Pham tegner tema som bør vies økt oppmerksomhet i tiden framover i bransje, utdanning og forskning. Det synes å ligge en dobbelthet i mer enn en forstand i å være tokulturell journalist. Journalisten vil vurderes ut fra objektive, journalistiske kriterier, men må uvegerlig forholde seg til å være representant for en gruppe, være forbilde og isbrekker. At de nynordiske journalistene til enhver tid må forholde seg til sin egen etniske bakgrunn blir til tider spissformulert. De tre journalistene i min referansegruppe kan alle fortelle at de har blitt tatt for å være vaskehjelp i redaksjonslokalene. Dette formidles med et oppgitt smil om munnen. 41. En slik historie kan se ut som en digresjon i denne sammenheng. I så fall tror jeg likevel digresjonen berører det viktige. Etterlevninger av idealet om verdinøytralitet og objektivitet finnes fortsatt i journalistikken, selv om det i større og større grad snakkes om å gi balanserte framstillinger. Vi vet at den ene og hele og fulle sannhet ikke finnes og at journalistikken ikke speiler, men aktivt gjør valg som påvirker samfunnet. Det etterlyses i ulike, ikke-flerkulturelle sammenhenger et større rom for 41 Historien gjenfortelles med klar fare for å bidra til ytterligere stigmatisering av denne yrkesgruppen.. Dette beklages.