NYE KAPITALDEKNINGSREGLER

Kredittilsynet NYE KAPITALDEKNINGSREGLER Notat om gjennomføringen i Norge til uttalelse September 2004

1 INNLEDNING... 3 1.1 BAKGRUNN OG FORMÅL... 3 1.2 INNHOLDET I DOKUMENTET... 4 2 FORSLAGET FRA EU-KOMMISJONEN... 4 2.1 DIREKTIV 2000/12/EC... 5 2.2 DIREKTIV 93/6/EEC... 7 2.3 NÆRMERE OM IKRAFTTREDELSE AV DIREKTIVET... 8 2.4 BEGREPSBRUK... 8 3 FORSIKRINGSSELSKAPENE OG NYE KAPITALDEKNINGSREGLER... 8 4 KREDITTRISIKO STANDARDMETODEN... 9 4.1 NASJONALE VALG... 9 4.1.1 Eksterne kredittvurderingsinstitusjoner, herunder ratingbyråer... 9 4.1.2 Om vekting av institusjoner... 10 4.1.3 Vekting av krav på kommuner, fylkeskommuner og offentlige foretak... 10 4.1.4 Fordringer sikret med pant i boligeiendom... 11 4.1.5 Lån med pant i næringseiendom... 12 4.2 DEFINISJONER OG TEKNISKE PROBLEMSTILINGER... 14 4.2.1 Definisjon av personmarked... 14 5 KREDITTRISIKO IRB (INTERNAL RATINGS-BASED APPROACH)... 15 5.1 KVALIFISERINGSKRAV... 15 5.1.1 Anvendelseskravet... 15 5.1.2 Erfaringskravet... 16 5.1.3 Styring og kontroll... 16 5.1.4 Parallellrapportering... 17 5.1.5 Metodikk... 17 5.1.6 Data... 18 5.1.7 Datahåndteringssystem/IT... 18 5.1.8 Validering... 18 5.2 OM SØKNADSPROSESSEN... 20 5.3 NASJONALE VALG... 21 5.3.1 Implementering av IRB og unntaksordninger... 21 5.3.2 Overgangsordninger og tidsbegrensede bestemmelser... 24 5.3.3 Andre nasjonale valg... 26 5.4 DEFINISJONER OG TEKNISKE PROBLEMSTILLINGER... 28 5.4.1 Personmarked... 28 5.4.2 Bedriftsmarked... 29 6 OPERASJONELL RISIKO... 31 6.1 NASJONALE VALG... 31 6.1.1 Kombinasjon av metoder... 31 6.1.2 Alternativ standardmetode... 32 6.1.3 Spesielle regler for verdipapirforetak... 32 2

1 Innledning 1.1 Bakgrunn og formål Baselkomiteen for banktilsyn vedtok 26. juni 2004 nye retningslinjer for beregning av kapitaldekning for banker. Kort tid etter dette, 14. juli 2004, la EU-kommisjonen frem sitt endelige forslag til endringer av gjeldende kapitaldekningsdirektiver. EU-kommisjonens forslag bygger i hovedsak på Baselkomiteens arbeid med nye kapitaldekningsregler. EU-kommisjonens forslag skal behandles av EU-parlamentet og Ministerrådet. Det er ventet et endelig vedtak i løpet av høsten 2005 før direktivene trer i kraft ved utgangen av 2006. I Norge vil direktivene bli gjennomført i norsk rett som en del av EØS-forpliktelsene i løpet av 2006. Selv om direktivet trer i kraft ved utgangen av 2006 er det lagt opp til at de mest avanserte metodene ikke gjøres tilgjengelige før utgangen av 2007. Dette er nærmere forklart i kapittel 2.3. De nye direktivene om kapitaldekning vil stille store krav til institusjonene og betinger at institusjonene må starte forberedelsene på et tidlig tidspunkt. Dette vil spesielt gjelde institusjoner som har til hensikt å benytte de mer avanserte metodene for beregning av minstekravet til ansvarlig kapital. Formålet med dette dokumentet er å innhente synspunkter fra næringen og andre interesserte på Kredittilsynets foreløpige vurderinger av deler av regelverket som anses viktige i forhold til institusjonenes forberedelser. Kredittilsynet har valgt å prioritere regelverket om institusjonenes bruk av internrating (IRB) for beregning av minstekravet til ansvarlig kapital for kredittrisiko. Dette dokumentet inneholder også vurderinger knyttet til standardmetoden for kredittrisiko samt de ulike metodene for beregning av kapitalkrav for operasjonell risiko. Under omtalen av operasjonell risiko drøftes også nasjonale valg som gjelder spesielt for verdipapirforetak. Dette dokumentet vurderer også hvordan forsikringsselskapene påvirkes av de nye kapitaldekningsreglene. Dokumentet drøfter ikke regelverket vedrørende pilar 2 og pilar 3. Kredittilsynet vil vise til at det fortsatt er usikkerhet knyttet til detaljene i det endelige regelverket. Selv om de store linjene i regelverket antas å ligge fast, kan det ikke utelukkes at den politiske behandlingen av direktivene i EU kan medføre endringer som får konsekvenser for den endelige utformingen. Synspunktene og vurderingene som fremkommer i dette dokumentet kan derfor endres som følge av utfallet av den politiske behandlingen i EU. Gjennomføringen av direktivene vil også bli gjenstand for politiske vurderinger i Norge, der lov og forskrift skal vedtas av henholdsvis Stortinget og Finansdepartementet. Videre vil Kredittilsynet ta forbehold om at dets vurderinger kan endres sett i lys av hvordan regelverket vil bli implementert i andre europeiske land, herunder de øvrige nordiske land. Kredittilsynet vil i denne sammenheng vise til at det i regi av CEBS foregår arbeid som berører flere av problemstillingene som drøftes i dette dokumentet. Innenfor kapitaldekningsområdet har tilsynsmyndighetene i de nordiske landene etablert et samarbeid for å sikre en mest mulig likeartet implementering av de nye kapitaldekningsreglene i Norden. Tilsynsmyndighetene i de andre nordiske landene er kjent med innholdet i dette dokumentet. Svenske tilsynsmyndigheter ga ut et liknende dokument om IRB i desember 2003 og operasjonell risiko i januar 2004, se Finansinspektionens hjemmeside http://www.fi.se. 3

Flere av vurderingene som Kredittilsynet gjør i dette dokumentet er diskutert i en referansegruppe der representanter fra FNH, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening og Fondsmeglerforbundet deltar. Medlemmene i gruppen har i løpet av prosessen hatt mulighet til å komme med synspunkter og innspill. Synspunktene i dette dokumentet står likevel for Kredittilsynets regning. Finansdepartementet er orientert om Kredittilsynets planer vedrørende implementering av de nye kapitaldekningsreglene og formålet med dette dokumentet. Interesserte inviteres til å komme med synspunkter til dette dokumentet innen 12. november 2004. Kredittilsynet vil vurdere innspill og merknader i det videre arbeidet med gjennomføring av de nye kapitaldekningsreglene. 1.2 Innholdet i dokumentet Kapittel 2 gir en nærmere oversikt over forslaget fra EU-kommisjonen. Først gis en oversikt over hvilke EU-direktiv kommisjonen fremmer, etterfulgt av en oversikt over innholdet i forslaget. EU-direktivene blir, i motsetning til overenskomsten i Baselkomiteen, legalt bindende for Norge som følge av EØS-avtalen. Overenskomsten til Baselkomiteen bør derfor leses som et supplement til direktivforslagene. Kapittel 3 omhandler hvordan forsikringsselskapene påvirkes av de nye kapitaldekningsreglene. Kapittel 4 omhandler Kredittilsynets forløpige synspunkter når det gjelder enkelte deler av standardmetoden for å beregne kapitalkravet for kredittrisiko. Problemstillingene som drøftes er godkjenning av eksterne ratingbyråer, risikovekting av institusjoner, risikovekting av kommuner, fylkeskommuner og offentlige foretak samt risikovekting av lån med pant i boligog næringseiendom. Kapittel 5 tar opp visse minimumskrav som er sentrale for at en institusjon skal kunne kvalifisere seg for å benytte en IRB-metode og synspunkter på søknadsprosessen. Videre drøftes ulike nasjonale valg samt enkelte tekniske problemstillinger. Kapittel 6 tar opp nasjonale valg når det gjelder regelverket for operasjonell risiko. Regler som gjelder verdipapirforetakene drøftes også her. 2 Forslaget fra EU-kommisjonen De nye kapitaldekningsregler for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak er foreslått gjennomført i EU-lovgivningen ved å endre gjeldende direktiver om kapitaldekning. Direktivene som foreslås endret er 2000/12/EC (Codified Banking Directive) og 93/6/EEC (Capital Adequacy Directive). Forslagene fra EU-kommisjonen finnes på: http://europa.eu.int/comm/internal_market/regcapital/index_en.htm under overskriften Adoption of proposal for new capital requirements regime for credit institutions and investment firms 14.7.2004. Noe forenklet kan en si at 2000/12/EC gir kapitaldekningskrav for kredittinstitusjoner og at 93/6/EEC gir tilsvarende regler for verdipapirforetak. 93/6/EEC omfatter imidlertid også 4

kredittinstitusjoner ved at det bl.a. gis felles regler for markedsrisiko for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Direktivene er inndelt i artikler og annekser. Mens artiklene omfatter mer prinsipielle og overordnede regler, er detaljene fastsatt i anneksene. I artiklene er det gitt referanser til relevante annekser. 2.1 Direktiv 2000/12/EC Nedenfor følger henvisninger til sentrale endringsforslag i direktivet. En mer komplett leserveiledning finnes på EU-kommisjonens hjemmeside. Artikkel 4 Artikkel 4 inneholder definisjoner av begreper som benyttes i direktivforslaget. Artikkel 22 Gjeldende tekst er foreslått endret for å klargjøre og utvikle kravene til institusjonens interne risikostyring. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks V. Artikkel 56 67 Det er foretatt visse endringer i regelverket for ansvarlig kapital, bl.a. som følge av at differansen mellom forventet tap i IRB-metodene (se nedenfor) og nivået på tapsavsetningene skal reflekteres i den ansvarlige kapital. Artikkel 68 75 Disse artiklene fastsetter minimumskravet til ansvarlig kapital og oppfyllelse av kapitalkrav på konsolidert nivå. Artikkel 76 89 Disse artiklene erstatter gjeldende krav om beregning av risikovektede fordringer (beregningsgrunnlag) for kredittrisiko og introduserer to nye metoder. Standardmetoden (artikkel 78 83) bygger på gjeldende kapitaldekningsregler og viderefører prinsippet om fastsatte risikovekter for ulike fordringsklasser. Standardmetoden vil være mer risikofølsom enn gjeldende regelverk ved at det innføres flere fordringsklasser og et mer finmasket sett av risikovekter. Sentrale endringer er at meget godt sikrede boliglån kan risikovektes 35 % og at øvrige lån til personmarkedet kan risikovektes 75 %. Risikovekten for misligholdte lån (over 90 dager) økes til 150 % bortsett fra boliglån der gjeldende risikovekt på 100 % beholdes. Videre åpner direktivforslaget for at risikovektene kan fastsettes på bakgrunn av ekstern rating (vurderinger foretatt av ratingbyråer) når det foreligger slike vurderinger. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks VI. Internrating (IRB)-metodene (artikkel 84 89) åpner for at institusjonene kan benytte egne estimater på risikoparametrene som ligger tilgrunn for kapitaldekningsberegningene. I den grunnleggende metoden estimerer institusjonen selv sannsynligheten for mislighold (probability of default PD), mens de øvrige risikoparametrene er fastsatt i direktivforslaget. Den avanserte metoden tillater institusjonen selv å estimere tapsgraden (loss given default 5

LGD) og eksponering gitt mislighold (exposure at default EAD 1 ) i tillegg til PD. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks VI. Artikkel 90 93 Disse artiklene inneholder bestemmelser om risikoreduserende teknikker (Credit Risk Mitigation CRM). I forhold til gjeldende kapitaldekningsbestemmelser innebærer direktivforslaget økt anerkjennelse av sikkerheter og garantier/kredittderivater. Direktivforslaget inneholder flere alternative beregningsmetoder med ulik kompleksitet. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks IX. Artikkel 102 105 Disse artiklene inneholder bestemmelsene om kapitalkrav for operasjonell risiko, som kan beregnes etter tre alternative metoder. Den enkleste metoden (artikkel 103) er basert på en enkel inntektsindikator (Basic Indicator Approach BIA). Metoden er i utgangspunktet tilgjengelig for alle institusjoner. Standardmetoden (Standardised Approach STA) (artikkel 104) er mer risikofølsom og i motsetning til BIA stiller STA nærmere kvalifiseringskrav overfor institusjonene. De mest avanserte metodene (Advanced Measurement Approaches AMA) (artikkel 105) innebærer at institusjonene kan benytte sine egne systemer for å måle operasjonell risiko og der institusjonene må tilfredsstille strenge krav til risikostyringen. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks X. Artikkel 106 119 Det er foreslått endringer i regelverket for store engasjementer, i hovedsak som følge av økt anerkjennelse av risikoreduserende teknikker. Artikkel 123 124 Disse artiklene reflekterer pilar 2 i den nye akkorden fra Baselkomiteen. Artikkel 123 krever at institusjonen skal ha interne prosesser for å måle og styre risiko, samt å fastsette størrelsen på intern kapital i forhold til samlet risiko. I artikkel 124 stilles det krav til at tilsynsmyndigheten skal vurdere disse interne prosessene og institusjonens risikoeksponering. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks XI. Artikkel 125 143 Disse artiklene gir nærmere regler for koordinering og samarbeid mellom tilsynsmyndigheter i forhold til institusjoner med grenseoverskridende virksomhet. Artikkel 136 angir myndighetenes virkemidler overfor institusjoner som ikke tilfredsstiller kravene i direktivet. Artikkel 144 Artikkel 144 fastsetter minimumskrav for hvilken informasjon tilsynsmyndighetene skal offentliggjøre om bl.a. tilsynsmetoder. Artikkel 145 149 Disse bestemmelsene reflekterer pilar 3 i den nye akkorden fra Baselkomiteen. Dette er krav til hvilken informasjon institusjonene skal offentliggjøre overfor markedet. Etter artikkel 147 skal de fleste kredittinstitusjoner offentliggjøre informasjon minst årlig, men der hyppigere 1 Direktivforslaget benytter nå betegnelsen own-conversion factor i stedet for EAD, som benyttes i dette dokumentet. 6

offentliggjøring kan påkreves i forhold til nærmere spesifiserte kriterier. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks XII. 2.2 Direktiv 93/6/EEC Nedenfor følger henvisninger til sentrale endringsforslag i direktivet. En mer komplett leserveiledning finnes på EU-kommisjonens hjemmeside. Artikkel 2 Artikkel 2 gir regler for kravene i forhold til verdipapirforetak, grupper av verdipapirforetak og blandende grupper. Artikkel 3 Artikkel 3 inneholder definisjoner av begreper som benyttes i direktivforslaget. Artikkel 11 Det er foreslått en ny definisjon av handelsporteføljen for bl.a. å redusere mulig arbitrasje mellom handelsporteføljen og bankporteføljen. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks VII. Artikkel 18 og 20 Artikkel 18 omfatter minimumskravet for markedsrisiko for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Av flere endringer er det innført nye regler for investeringer i fondsandeler og regler for kredittderivater. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks I VII. Artikkel 20 utvider kapitalkravene for kredittrisiko og operasjonell risiko i direktiv 2000/12 til også å gjelde verdipapirforetak. Regelverket for operasjonell risiko er imidlertid foreslått modifisert for å ta hensyn til spesielle forhold som gjelder for verdipapirforetak. Artikkel 28 Gjeldende prinsipp om at kredittinstitusjoner og verdipapirforetak er underlagt samme regelverk for store engasjementer videreføres, men der det foreslås endringer for store engasjementer i handelsporteføljen. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks VI. Artikkel 33 Det er foreslått utvidede regler for verdivurdering av posisjoner i handelsporteføljen. Relevante tekniske bestemmelser finnes i anneks VII. Artikkel 34 Artikkel 34 viser til at verdipapirforetak er underlagt de samme krav til intern risikostyring (artikkel 22 i 2000/12) og prosesser for vurdering av kapitalbehov (artikkel 123 i 2000/12) som kredittinstitusjoner. Disse kravene kommer i tillegg til kravene til risikostyring i direktiv 2004/39/EC. Artikkel 37 Denne artikkelen viser til at artiklene 124 132, 136 og 144 i direktiv 2000/12 også gjelder verdipapirforetak etter nærmere forutsetninger. 7

2.3 Nærmere om ikrafttredelse av direktivet I forbindelse med den politiske behandlingen i EU legges det opp til at direktivene trer i kraft ved utgangen av 2006. I direktivforlaget eksisterer det imidlertid en valgmulighet der institusjonene kan fortsette å benytte gjeldende regler til utgangen av 2007. Videre er det slik at de mest avanserte metodene (avansert IRB og AMA) ikke gjøres tilgjengelig før utgangen av 2007. Etter direktivforslaget kan institusjoner som ikke ønsker å benytte gjeldende regler i 2007 enten benytte standardmetoden eller den grunnleggende IRB-metoden for kredittrisiko. I tillegg til den grunnleggende IRB-metoden kan institusjonene også benytte IRB-metoden for retail-porteføljen. Når det gjelder operasjonell risiko kan institusjonene i 2007 velge mellom den enkleste metoden (BIA) og standardmetoden (STA). Overgangsordningen reiser spørsmål om hvordan gjeldende regelverk kan praktiseres i 2007. Kredittilsynet vurderer det ikke som hensiktmessig å tillate at institusjoner kan ha en blanding av eksponeringer i gjeldende regelverk og i standardmetoden for kredittrisiko i 2007. Tilsvarende finner Kredittilsynet det heller ikke hensiktsmessig å tillate en blanding av gjeldene regelverk og standardmetoden innenfor samme konsern i samme periode. 2.4 Begrepsbruk Direktivforslaget inneholder en rekke begreper som ennå ikke er oversatt til norsk. For de ulike fordringsklassene og undergrupper av fordringsklasser som omtales i direktivforslaget vil Kredittilsynet i dette dokumentet benytte følgende oversettelser: central governments and central banks stater og sentralbanker regional governments and local authorities regionale og lokale myndigheter (herunder kommuner) public sector entities (PSE) offentlige foretak credit institutions and investments firms kredittinstitusjoner og verdipapirforetak corporates bedriftsmarked retail personmarked equity aksjer 3 Forsikringsselskapene og nye kapitaldekningsregler Kredittilsynet tar sikte på å beholde gjeldende regelverk for kredittrisiko for forsikringsselskapene frem til et nytt solvensregelverk for forsikringsselskapene, som erstatter nåværende direktivbestemmelser om solvensmarginkrav og solvensmarginkapital (Solvency II), er implementert og i kraft. Forsikringsselskapene vil således ikke bli underlagt de nye kapitaldekningskravene for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, EU-kommisjonens forslag til endring av direktiv 2000/12/EC og 93/6/EEC. For å unngå reguleringsmessig arbitrasje mellom selskaper (bank og forsikring) i samme konsern, kan det eventuelt bli foretatt enkelte justeringer i gjeldende regelverk for kredittrisiko for forsikringsselskapene. 8

4 Kredittrisiko Standardmetoden Kredittilsynet antar at de fleste norske institusjoner vil benytte standardmetoden (Standardised Approach) for å beregne kapitalkravet for kredittrisiko. Det er ikke krav om godkjennelse fra Kredittilsynet for å bruke denne metoden. Kredittilsynet vil i utgangspunktet ikke utelukke institusjoner fra IRB-metodene (Internal Ratings-Based Approach). IRB-metodene vil kunne gi fordeler i form av bedre risikostyring og kontroll, men kravene som stilles er omfattende og veien frem til eventuell godkjennelse kan være lang og kostnadskrevende for institusjoner som i dag ikke benytter internrating i risikostyringen. Nedenfor følger Kredittilsynets foreløpige vurderinger av sentrale deler av direktivforslaget som omhandler standardmetoden. 4.1 Nasjonale valg 4.1.1 Eksterne kredittvurderingsinstitusjoner, herunder ratingbyråer Referanse: 2000/12/EC Artikkel 80 83, Anneks VI del 2 og 3 I forslaget til nytt regelverk er det i standardmetoden åpnet for at eksterne kredittvurderingsinstitusjoners ratinger kan brukes til å fastlegge risikovektene for flere av institusjonenes balanse- og utenombalanseposter. De enkelte land vil ha ansvaret for å bestemme hvilke eksterne kredittvurderingsinstitusjoner, herunder ratingbyråer (Standard & Poor's, Moody s, Fitch Ratings m.v.), som skal kunne benyttes. Det samme gjelder å fastsette tabeller som viser hvilke av kredittvurderingsinstitusjonenes ratingkategorier som vil tilsvare de ulike risikovektene. Kredittilsynet vurderer å tilrå implementering av en valgfri direktivbestemmelse om at nasjonale myndigheter kan godkjenne en ekstern kredittvurderingsinstitusjon, herunder et ratingbyrå, med den begrunnelse at institusjonen er godkjent i et medlemsland. Kredittilsynets vurderinger trekker også i retning av å implementere en bestemmelse om at den tilordningen som foretas for å komme frem til hvilke ratingkategorier som skal tilsvare hvilke risikovekter, kan baseres på de vurderinger som er gjort av andre lands tilsynsmyndigheter. Det norske regelverket vil antakelig bli fastsatt slik at risikovektene for kommuner og finansinstitusjoner og verdipapirforetak vil fastlegges med utgangspunkt i ratingen for stater og sentralbanker, jf. kapittel 4.1.2 og 4.1.3. Risikovektene som vil kunne bestemmes på bakgrunn av en rating, vil derfor gjelde for stater og sentralbanker og for bedrifter (utenom finansinstitusjoner og verdipapirforetak). Kredittilsynet ønsker å sette krav om at kredittvurderingsinstitusjoner, som skal kunne godkjennes, må ha tilstrekkelige ressurser til å ha kontakt med ledelses- og driftsnivåer i enheter som rates, og til å basere kredittvurderingene på metoder som kombinerer kvalitative og kvantitative betraktningsmåter. Kravene til kontakt og til å gjøre bruk av både kvalitative og kvantitative betraktningsmåter vil sannsynligvis også bli gjort gjeldende for vurderingen av om institusjonene skal tillates å benytte såkalte ubedte ratinger (unsolicited ratings). Kredittilsynet har til hensikt å fastsette kravet til hvor lenge metodene for validering skal ha vært benyttet slik at det fremgår at en periode på minimum ett år unntaksvis kan være tilstrekkelig, men at hovedregelen er at metodene har vært benyttet i minimum tre år. Kravene 9

vedrørende godkjennelse av eksterne kredittvurderingsinstitusjoner, herunder ratingbyråer, vil for øvrig ventelig bli implementert tilsvarende minimumskravene etter EU-direktivet. 4.1.2 Om vekting av institusjoner Referanse: 2000/12/EC Anneks VI, del 1:6 Etter gjeldende regelverk vektes norske finansinstitusjoner og verdipapirforetak og utenlandske kredittinstitusjoner og verdipapirforetak 20 % ved beregning av kapitaldekningen. I utkast til nytt kapitaldekningsdirektiv er det egne bestemmelser for vekting av institusjoner. Institusjoner er i denne sammenheng definert som kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Direktivutkastet angir to alternative metoder for vekting av institusjoner. Etter metode 1 skal institusjoner ha en risikovekt som er en klasse dårligere enn den risikovekt som gjelder for fordringer på sentralmyndighetene. For norske kredittinstitusjoner og verdipapirforetak innebærer dette at disse sannsynligvis vil risikovektes 20 % så lenge den norske stat opprettholder en rating av meget høy kvalitet. Etter metode 2 er det ratingen på institusjonene som bestemmer risikovekten. Ikke-ratede institusjoner får en risikovekt på 50 %. For fordringer med kortere løpetid enn 3 måneder er vekten lavere. Ettersom det er et mindretall av de norske institusjonene som er ratet, vil Kredittilsynet foreslå at metode 1 innarbeides i det norske regelverket. Tilsynsmyndighetene i andre land kan legge et annet prinsipp til grunn. Dette betyr at ratingen kan få betydning for utenlandske institusjoners vekting av norske banker. Kredittilsynet legger til grunn at fordringer på norske forsikringsselskaper kan risikovektes tilsvarende fordringer på kredittinstitusjoner og verdipapirforetak så lenge forsikringsselskapene er underlagt kapitaldekningskrav, jf. omtalen i kapittel 3. 4.1.3 Vekting av krav på kommuner, fylkeskommuner og offentlige foretak Referanse: 2000/12/EC Anneks VI, del 1:2 og 3 Fordringer på kommuner og fylkeskommuner I direktivforslaget er det åpnet for at utlån til kommuner og fylkeskommuner kan risikovektes etter samme prinsipp som reglene som er foreslått for institusjoner, jf. kapittel 4.1.2. Dersom metode 1 legges til grunn vil laveste risikovekt for kommuner og fylkeskommuner, tilsvarende som for institusjoner, som regel være 20 %. Etter direktivforslaget kan nasjonale myndigheter også tillate at fordringer på lokale og regionale myndigheter risikovektes tilsvarende fordringer på sentralmyndigheten. Betingelsen for å benytte dette valget er at det ikke er noen forskjell i risiko på sentralmyndigheten og lokale/regionale myndigheter, ved at sistnevnte har beskatningsmyndighet, og at det eksisterer spesifikke institusjonelle ordninger som reduserer risikoen for mislighold. En tilsvarende bestemmelse finnes i gjeldende direktiv om kapitaldekning, men har ikke vært gjennomført i norsk rett. 10

Kredittilsynet vil utrede denne problemstillingen nærmere, men vurderer risikoen på utlån/engasjement med den norske stat som forbundet med lavere risiko enn tilsvarende utlån/engasjement med en kommune eller fylkeskommune. Staten har i vesentlig større grad muligheter for å påvirke egne inntekter enn kommuner og fylkeskommuner, i tillegg til at selve inntektsgrunnlaget er større. Fordringer på offentlige foretak Direktivforslaget har en vid definisjon av offentlig virksomhet som inkluderer ikkekommersielle administrative organ ansvarlige overfor sentrale, regionale eller lokale myndigheter (public sector entities). Ved gjennomføringen av det nye direktivet i Norge vil det fortsatt være et viktig skille mellom offentlige foretak som er egne rettssubjekter og hvor offentlige myndigheter har begrenset ansvar for foretakets forpliktelser, og foretak der staten, kommunen eller fylkeskommunen hefter ubegrenset for selskapenes forpliktelser. Fordringer på offentlige foretak som er egne rettssubjekter og der statens ansvar er begrenset skal fortsatt vektes 100 %. Dette begrunnes med erfaringene i Norge når det gjelder statens praksis overfor offentlige foretak som kommer i økonomiske vansker, og hvor staten ikke har et formalisert ansvar. 4.1.4 Fordringer sikret med pant i boligeiendom Referanse: 2000/12/EC Anneks VI, del 1:9.1 I gjeldende kapitaldekningsdirektiv heter det at fordringer som til de kompetente myndigheders tilfredshet er helt og fullt sikret ved pant i boligeiendom, som er eller vil bli bebodd eller utleid av låntageren kan vektes 50 %. Ordlyden er foreslått videreført i det nye direktivforslaget, men slik at risikovekten reduseres til 35 %. I tillegg er det satt opp fire vilkår for at en fordring skal kunne inngå i denne kategorien: Verdien av pantet må ikke påvirkes av låntakers kredittkvalitet. Dette kravet er ikke ment å forhindre situasjoner der makroøkonomiske faktorer påvirker både verdien på eiendommen og låntakers betalingsevne. Risikoen knyttet til låntaker må ikke i vesentlig grad påvirkes av avkastningen på underliggende eiendom eller prosjekt, men først og fremst av låntakers evne til å tilbakebetale lånet fra andre kilder. Det betyr at tilbakebetaling av lånet ikke må være avhengig av kontantstrømmen som underliggende eiendom genererer. Det stilles krav til det juridiske rammeverket, verdsettelse, overvåking av panteverdien og rutiner for pantesikkerheter. Verdien av pantet må overstige fordringen med en betydelig margin. Direktivforslaget åpner for at nasjonale myndigheter kan gi unntak fra kravene i andre kulepunkt dersom de kan bevise at eiendomsmarkedet i deres land er velutviklet og med lav tapshistorikk. Videre heter det at dersom tilsynsmyndighetene i et land benytter seg av denne unntaksbestemmelsen, kan et annet lands tilsynsmyndighet bestemme at lån i dette markedet kan vektes etter den bestemmelsen som gjelder i det landet lånet er gitt. Kravet i andre kulepunkt vil ramme lån med pant i eiendom som er utleid av låntaker og der leieinntektene er låntakers eneste inntektskilde. Dette gjelder blant annet lån til borettslag (fellesgjeld) som etter gjeldende regelverk kan vektes 50 %. Kravet vil også ramme lån med pant i bolig som er utleid for øvrig (utover lån til borettslag). Dette gjelder blant annet lån til 11

leiegårder og hybelhus som etter gjeldene regelverk inngår i boligbegrepet. Kredittilsynet vil invitere høringsinstansene til å fremskaffe data og kvalitative vurderinger om risikoen ved slike typer lån. Kredittilsynet vil derfor inntil videre betrakte slike lån som usikrede. Når det gjelder andre lands vektingsbestemmelser trekker Kredittilsynets vurderinger i retning av at det i det norske regelverket bør åpnes for å anerkjenne disse på dette området, slik at norske institusjoners lån med pant i utleieboliger i slike land kan vektes 35 %. Nedenfor gir Kredittilsynet sin foreløpige vurdering knyttet til belåningsgrad, avgrensning av boligbegrepet og forholdet til tredjemannspant. Om belåningsgrad Forslaget om 35 % risikovekt for boliglån er et minimumskrav. Kredittilsynet vil vurdere om det vil være behov for en noe strengere behandling sett i lys av risikoen i boligmarkedet. Med 35 % vekt vil kapitalkravet for et godt sikret boliglån være i underkant av 3 %. Når kapitalkravet blir så lavt er det viktig å påse at boliglånene er godt sikret. Et alternativ for Norge er derfor å redusere grensen for forsvarlig verdigrunnlag til et stykke under 80 %. Dette vil i så tilfelle innebære at lån innenfor den angitte grense for forsvarlig verdigrunnlag risikovektes 35 %, mens lån utover grensen risikovektes 75 %. En slik løsning vil likevel medføre en vesentlig gunstigere behandling av lån til boligformål enn i dag. Hva omfatter boligbegrepet? I det gjeldende regelverket inngår byggelån og fritidseiendom i boligdefinisjonen. Kredittilsynet anser imidlertid at byggelån er mer risikabelt enn lån med pant i en ferdigstilt bolig, og vil vurdere å gå inn for at denne type lån i det nye kapitaldekningsregelverket risikovektes tilsvarende et usikret personkundeengasjement (75 %). Når det gjelder fritidseiendom, har Kredittilsynet til hensikt å videreføre praksisen med at fritidseiendom som er eiet av låntaker inngår i boligbegrepet. Kredittilsynet vurderer imidlertid å foreslå en strengere grense for belåningsgrad for lån med pant i fritidseiendom i forhold til øvrige boliglån. Tredjemannspant Det gjeldende direktivet krever at låntaker er eier av boligen som pantsettes (bolig som er eller vil bli bebodd eller utleid av låntager). Heller ikke innenfor det nye kapitaldekningsregelverket vil såkalt tredjemannspant aksepteres for lavere risikovekting. Kredittilsynet har imidlertid til hensikt å videreføre dagens praksis som tillater kausjon fra låntakers foreldre slik at låntaker og låntakers foreldre likestilles i denne sammenheng. 4.1.5 Lån med pant i næringseiendom Referanse: 2000/12/EC Anneks VI, del 1:9.2 Gjeldende kapitaldekningsdirektiv åpner for at lån med pant næringseiendom i en overgangsperiode (til 31.12.2006) kan vektes 50 % når lånet er innenfor 50 % av eiendommens markedsverdi (ev. 60 % av lånetakst). Denne opsjonen ble vurdert i brev av 1. februar 2001 til Finansdepartementet. Kredittilsynets tilrådning den gangen var at det inntil videre skulle opprettholdes 100 % risikovekt på alle utlån med pant i kontorbygg og næringseiendommer ved beregning av kapitaldekningskravet. 12

I forslag til nytt EU-direktiv legges det opp til å gjøre overgangsordningen til en permanent ordning slik at tilsynsmyndighetene i de enkelte land kan velge å fastsette 50 % vekt for lån med pant i næringseiendommer. Tilsvarende som for boligeiendommer, er det imidlertid et krav om at tilbakebetalingsevnen ikke må være avhengig av kontantstrømmene som underliggende eiendom genererer. Dette kravet kan bare fravikes dersom tilsynsmyndigheten kan bevise at markedet for næringseiendommer er velutviklet og ikke har tap som overstiger en viss prosentsats. I direktivforslaget heter det at de årlige tapene for lån med pant i næringseiendom innenfor 50 % av markedsverdien ikke må overstige 0,3 % av utestående lån. For de samlede utlån med pant i næringseiendom, må tapene ikke overstige 0,5 % av utestående lån. Nedenfor følger en oversikt over henholdsvis spare- og forretningsbankenes tap på utlån til næringsgruppen tjenesteyting, eiendomsdrift (f.o.m. 1996 eiendomsdrift) i perioden 1987 2003. Til sammenlikning er det også tatt med tap i prosent av totale utlån i perioden. Tabell 1 Sparebanker Tap i prosent av utlån 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 00 01 02 03 Eiendom 1,4 3,4 4,0 4,4 6,0 5,7 2,5 0,8 0,0 0,2 0,0 0,3 0,2 0,1 0,3 0,6 0,3 Totale utlån 0,8 1,8 2,5 2,3 2,1 2,5 1,3 0,4 0,3 0,1 0,2 0,4 0,4 0,1 0,2 0,4 0,4 Kilde: Norges Bank og Kredittilsynet Tabell 2 Forretningsbanker Tap i prosent av utlån 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 00 01 02 03 Eiendom 1,5 3,1 3,6 4,6 14,0 6,3 1,8 0,2 0,0-0,3-0,2-0,1 0,0-0,1 0,2 0,7 0,2 Totale utlån 1,3 2,1 2,2 2,6 5,9 2,8 1,8 0,6-0,1-0,1-0,1 0,1 0,2 0,1 0,3 0,9 0,8 Kilde: Norges Bank og Kredittilsynet Som det fremgår hadde bankene i perioden 88 92 betydelig høyere tap på gruppen tjenesteyting og eiendomsdrift enn gjennomsnittet for totale utlån. Videre var tapene i 2002 høyere enn den grensen direktivteksten har fastsatt som maksimalt tap. Kredittilsynet har ikke data som viser tap for lån innenfor 50 % av panteverdien. Basert på tallene ovenfor, er det imidlertid vanskelig å se at lån til sektoren eiendomsdrift kan oppnå 50 % vekt i Norge. For lån med pant i næringseiendom for øvrig (dvs. lån med pant i næringseiendom der tilbakebetalingsevnen til låntaker ikke avhenger av avkastningen på underliggende eiendom), stilles det ikke krav om dokumentasjon av lave tap. Dette gjelder for eksempel lån til butikk eller en industrivirksomhet med pant i eiendommen selskapet eier. Eiendommens omsettelighet og verdi vil påvirkes av eiendommens beliggenhet (sentralt/usentralt) og i hvilken grad bygget er spesielt tilpasset den virksomheten som har vært drevet. Kredittilsynet anser at de erfaringene man har i Norge tilsier at det ikke er grunnlag for å åpne for at lån med pant i næringseiendom vektes 50 %. I direktivforslaget er det åpnet for at nasjonale myndigheter kan velge å akseptere andre lands lavere vekting av lån med pant i næringseiendom selv om man ikke åpner for en slik vekting 13

for lån i sine egne markeder. En tilsvarende bestemmelse finnes i gjeldende direktiv, men Norge har ikke benyttet seg av denne opsjonen. En eventuell åpning i det norske regelverket for å anerkjenne andre lands vektingsbestemmelser kan innebære lavere kapitalkostnader forbundet med å yte lån med pant i næringseiendom i utlandet enn i Norge. Det kan være rimelig å anta at institusjonene har bedre forutsetninger for å vurdere risikoen forbundet med slike engasjementer i Norge enn i utlandet. På denne bakgrunn mener Kredittilsynet at det ikke er ønskelig å anerkjenne andre lands regler på dette området. Kredittilsynets vurderinger knyttet til lån med pant i næringseiendom kan eventuelt revurderes etter noen års erfaring med det nye systemet i Norge og i andre land. 4.2 Definisjoner og tekniske problemstilinger 4.2.1 Definisjon av personmarked Referanse: 2000/12/EC Artikkel 79(2) For at en eksponering skal kunne klassifiseres innenfor fordringsklassen personmarked og risikovektes 75 % må følgende kriterier være oppfylt: Eksponeringen skal enten være til enkeltperson, flere personer, eller til små og mellomstore bedrifter. Eksponeringen skal være en av mange eksponeringer med tilsvarende egenskaper slik at risikoen forbundet med slike utlån reduseres betydelig. Samlet eksponering på en motpart kan ikke overstige 1 million euro. Kravet om at eksponeringen skal være en av mange eksponeringer med tilsvarende egenskaper stiller et klart krav til en diversifisert portefølje, samt begrensninger i størrelsen på samlet enkeltengasjement på motparten. Eksponeringsgrensen på 1 million euro skal betraktes som en øvre grense og ikke som hovedregelen. Etter Kredittilsynets vurdering er en eksponeringsgrense på 1 million euro for personmarkedet svært høyt. Kredittilsynet vil derfor vurdere å sette en lavere eksponeringsgrense, eventuelt andre måter å avgrense hva som kan medregnes i personmarkedet. En slik avgrensning kan spesielt være relevant for porteføljen av småbedrifter siden direktivforslaget ikke definerer dette begrepet nærmere. Kredittilsynet vil uansett legge vekt på at institusjonene har klare interne retningslinjer overfor denne problemstillingen, samtidig som det er foretatt vurderinger av hva som er en forsvarlig behandling. Kravet til diversifisert portefølje vil være sentralt ved vurderingen av om en eksponering vil kunne klassifiseres innenfor fordringsklassen personmarked. Kredittilsynet ønsker høringsinstansenes merknader på hvilke faktorer Kredittilsynet bør vektlegge i vurderingen av om personmarkedsporteføljen er tilstrekkelig diversifisert, samt om slike faktorer bør forskriftsfestes. 14

5 Kredittrisiko IRB (Internal Ratings-Based Approach) IRB-regelverket skiller seg fra standardmetoden ved at institusjonene kan benytte internrating til å beregne risikoparametrene som ligger til grunn for beregningen av minstekravet til ansvarlig kapital. Før en institusjon kan benytte en IRB-metode, kreves det godkjennelse av tilsynsmyndigheten der institusjonen må dokumentere at kravene i direktivet er oppfylt. I en periode etter at det nye regelverket er trådt i kraft vil det eksistere overgangsbestemmelser. Disse omtales i kapittel 5.3.1. Kredittilsynet vil ikke pålegge institusjoner å benytte IRB-metoden. Kredittilsynet vil imidlertid forvente at de største institusjonene, eventuelt etter en viss overgangsperiode, vil benytte en IRB-metode. Andre institusjoner vil også kunne finne det hensiktsmessig å benytte IRB. Vurderingene i det etterfølgende, med mindre annet er sagt, gjelder begge IRB-metodene, den grunnleggende og avanserte metoden. Det drøftes ikke særlige minimumskrav som gjelder kun for den avanserte IRB-metoden. 5.1 Kvalifiseringskrav Direktivforslaget stiller en rekke omfattende krav før en institusjon kan benytte en IRBmetode. Kredittilsynet vil i dette kapittelet gå nærmere inn på noen av disse kravene. 5.1.1 Anvendelseskravet Referanse: 2000/12/EC Artikkel 84(2) En sentral betingelse for at kapitalkravet kan beregnes etter en IRB-metode, er at institusjonen tilfredsstiller det såkalte anvendelseskravet. Anvendelsekravet vil innebære at institusjonen skal kunne påvise at IRB-systemet er godt integrert i organisasjonen og at det utgjør en sentral bestanddel av bankens risikostyring og beslutningstagning. En institusjon som selv har for liten tiltro til risikoestimatene til å benytte dem i kredittprosessen, vil heller ikke kunne få benytte dem for kapitaldekningsberegning. Anvendelseskravet omfatter IRB-modellen, inklusive alle ratinger og estimering av PD (Probability of Default), og hvor relevant, LGD (Loss Given Default) og EAD (Exposure at Default). Disse bestanddelene av modellen forventes å være integrert i den forretningsmessige og risikomessige styringen av banken. Momenter som er naturlige å vurdere i forbindelse med anvendelseskravet er: Institusjonens kjernevirksomhet knyttet til kredittrisiko: kredittgivning, limitsetting, rapportering av kredittrisiko, tapsavsetninger. Institusjonens bredere spektrum: økonomisk kapital, regulatorisk kapital (inklusive pilar 2), kredittpolicy/strategi, lønnsomhet, kompensasjon. Institusjonens infrastruktur: IT, tilgang til ressurser og knowhow, organisasjonskultur. 15

5.1.2 Erfaringskravet Referanse: 2000/12/EC Artikkel 84(3 4) Etter direktivforslaget skal institusjonen ha ratingsystem som i store trekk har vært i tråd med minimumskravene (broadly in line with the minimum requirements) i minst tre år før godkjenning. Intensjonen med bestemmelsen er at institusjonene skal ha tilstrekkelig erfaring med IRB-systemet før en eventuell godkjenning kan gis. En nærmere avgrensning og definisjon av erfaringskravet må etter Kredittilsynets syn vurderes i forhold til praksis i andre europeiske land. Siden det foreligger lite informasjon om hvordan andre europeiske land definerer denne problemstillingen, vil ikke Kredittilsynet på nåværende tidspunkt kunne avgrense erfaringskravet nærmere. I det videre arbeidet vil imidlertid Kredittilsynet vurdere om institusjonene bl.a. bør tilfredsstille følgende krav: Institusjonen skal ha benyttet et IRB-system av en slik type som fremgår av direktivforslaget i den operative driften med estimater av PD og, hvor det er relevant, LGD og EAD; oppfylle kravet til ledelsens innsikt og involvering i ratingsystemet samt kravene til ledelsesrapportering, se også kapittel 5.1.3 nedenfor; oppfylle anvendelseskravet som beskrevet i kapittel 5.1.1; og oppfylle kravene til validering i kapittel 5.1.8. Etter direktivforslaget skal erfaringskravet på tre år gjelde fra 31.12.2010. Frem til utgangen av 2010 åpner direktivforslaget for visse lettelser i erfaringskravet. Dette er nærmere vurdert i kapittel 5.3.2. 5.1.3 Styring og kontroll Referanse: 2000/12/EC Anneks VII del 4:5 Styring og kontroll er en sentral del av institusjonens arbeid med å forsikre at IRB-systemet er egnet for den virksomhet som drives. Dette vil stille store krav til kunnskap og engasjement for systemets funksjon og oppbygging på samtlige relevante beslutningsnivåer i institusjonen, fra styret og nedover i organisasjonen. Institusjonen skal ha klare og dokumenterte retningslinjer for ansvarsforholdene mellom styre, ledelse og relevante komiteer. Videre skal institusjonen ha klare rapporteringsrutiner, inklusive rapporering til styret, som reflekterer institusjonens risikostyring etter IRB-systemet. Styret og ledelse Det er styret som har det øverste ansvaret for IRB-systemets kvalitet og egnethet for institusjonen. Styret skal godkjenne systemet og alle dets vesentlige forandringer. Styret og ledelsen skal ha grunnleggende kunnskaper om og kjennskap til IRB-systemet og dets integrasjon i bankens risikostyringssystem. De skal ha et aktivt forhold til IRB-systemet og risikostyringen i banken. Ledelsen skal aktivt følge opp kvaliteten i IRB-systemet og sørge for at presisjonen i systemet til enhver tid er på et høyt nivå. Risikokontrollenheten Direktivforslaget krever at institusjoner som benytter en IRB-metode skal ha en uavhengig risikokontrollenhet med ansvar for oppgaver som utforming, implementering og drift av IRBsystemet. Risikokontrollenheten skal rapportere til styret, ledelsen, samt andre som har behov 16

for denne informasjonen. Rapporteringen skal gi et allsidig og saklig bilde av institusjonens kredittrisiko og inneholde analyser av utviklingen i kredittrisikoene. Etter Kredittilsynets vurdering bør risikokontrollenheten være organisatorisk underordnet (rapportere til) administrerende direktør eller annen ledende beslutningstaker som er organisatorisk direkte underordnet administrerende direktør, og som ikke har ansvar for den daglige kredittvirksomhet. Internrevisjon Internrevisjonen vil spille en viktig rolle for å sikre IRB-systemets egnethet for institusjonens virksomhet. Kredittilsynet vil forvente at internrevisjonen følger implementeringsprosessen og forankringen av IRB-systemet i institusjonen. Videre forventes vurderinger av anvendelseskravet (kapittel 5.1.1) og valideringsprosessen (kapittel 5.1.8) å inngå i internrevisjonens oppgaver. På områder hvor internrevisjonen ikke innehar nødvendig ekspertkompetanse, vurderer Kredittilsynet det som hensiktsmessig at internrevisjonen i samråd med ledelsen kan anvende ekstern ekspertkompetanse. 5.1.4 Parallellrapportering En institusjon som er underlagt gjeldende regelverk eller standardmetoden skal i søknadsprosessen også rapportere kapitaldekning etter IRB-metoden det søkes om godkjenning for. Kredittilsynet legger opp til at det leveres slik parallellrapportering for minimum fire etterfølgende kvartaler forut for det tidspunktet en institusjon har til hensikt å anvende IRB. For institusjoner som har til hensikt å anvende den grunnleggende IRBmetoden fra og med utgangen av 2006 skal parallellrapporteringen starte fra og med fjerde kvartal 2005. For institusjoner som har til hensikt å benytte den avanserte IRB-metoden fra og med utgangen av 2007, skal likeledes parallellrapporteringen starte fra og med fjerde kvartal 2005. Det skal således parallellrapporteres for åtte kvartaler i den avanserte IRB-metoden. Kredittilsynet vil utarbeide et slikt rapporteringsopplegg på et senere tidspunkt. Kredittilsynet legger også opp til parallellrapportering i implementeringsperioden etter initial godkjennelse, se også kapittel 5.3.1, slik at det altså parallellrapporteres for porteføljene som omfattes av implementeringsplanen. For overgangen fra grunnleggende IRB-metode til avansert IRB-metode legger Kredittilsynet likeledes opp til parallellrapportering for porteføljene som er omfattet. Parallellrapporteringen vil utgjøre en viktig del av godkjenningsprosessen. 5.1.5 Metodikk Kredittilsynet ser det ikke som sin oppgave å foreskrive hvilken eller hvilke metoder institusjonene velger å bruke. Det viktigste sett fra Kredittilsynets synspunkt vil være at metodene som velges fører til en best mulig risikomåling for de enkelte deler av bankens portefølje, at minimumskravene er oppfylt, og at anvendelseskravet er tilfredsstilt. Kredittilsynet vil videre legge vekt på en god dokumentasjon av metodene og transparens i modellene som benyttes. Dette betyr at en såkalt black-box, dvs. en modell som man ikke har full innsikt i hvordan fungerer, ikke kan bli godkjent. Det skal i utgangspunktet heller ikke gjøre noen forskjell om banken anvender internt eller eksternt utviklede modeller. Det er viktig at modellene er godt egnet for institusjonens egne porteføljer, og at styrker og svakheter er godt dokumentert og tatt ansvar for. 17

5.1.6 Data Direktivforslaget setter krav til at all mulig tilgjengelig informasjon skal benyttes i IRBmodellene, i estimering av risikoparametere og i validering. Kredittilsynet vil forvente at institusjonene har betydelig tilgang til interne data, men også at eksterne data brukes, både der interne data ikke strekker til, for eksempel på grunn av små porteføljer, og som supplement og korreksjon i forhold til egne data. Det stilles høye krav til bruken av eksterne data, slik som representativitet for porteføljen. Dette forholdet må kunne dokumenteres. Se også kapittel 5.3.2 for en nærmere vurdering av kravene til datahistorikk. 5.1.7 Datahåndteringssystem/IT Kredittilsynet vil i godkjenningsprosessen legge stor vekt på institusjonens system for håndtering av data i forbindelse med IRB-modellene. Det anses som viktig at systemet for datahåndtering er robust og at datakvaliteten er høy og stabil. Dette gjelder alle data som inngår i de ulike beregningene, og som skal lagres, eller rapporteres, slik det går frem av direktivforslaget. Kredittilsynet vil i godkjenningsprosessen bl.a. legge vekt på innsamlingsmåte, kvalitetssikring, lagring og oppdatering samt graden av automatisert datainnsamling og datakontroll. I denne forbindelse vil Kredittilsynet også legge vekt på at datahåndteringen er en integrert del av bankens totale risikostyring og rapportering og ikke et datahåndteringssystem som kun støtter kapitaldekningsberegninger etter IRB-metoden. 5.1.8 Validering Referanse: 2000/12/EC Annex VII del 4:3 Validering er en hjørnestein i IRB som skal sikre at IRB-modellene er tilpasset porteføljene de anvendes på. Med validering menes ulike aktiviteter som skal sikre at: estimatene av PD, LGD og EAD holder en tilstrekkelig god kvalitet forutsetningene som IRB-modellene bygger på er rimelige IRB-modellene måler det de er ment å skulle måle IRB-systemet brukes slik som det er ment å skulle brukes Validering kan deles inn i kvantitativ validering og kvalitativ validering. Under kvantitativ validering forstås backtesting og benchmarking. I backtesting brukes statistiske metoder for å sammenligne estimatene av PD, LGD og EAD mot realiserte verdier for mislighold, tap og eksponering. Med benchmarking forstås sammenligning av estimatene av PD, LGD og EAD mot ekstern observerbar informasjon. Kvalitativ validering omfatter i hovedsak egenvurdering og dokumentasjon av ratingsystemdesign og ratingprosessen. Valideringsprosess Kredittilsynet vil forvente at institusjonene på søknadstidspunktet har en kontinuerlig og godt fungerende prosess for validering og at institusjonen har bedrevet validering i hele perioden som banken gjør gjeldende i forhold til erfaringskravet, jf. kapittel 5.1.2. Kredittilsynet vurderer å legge opp til at en egen og uavhengig komité nedsatt av ledelsen skal vurdere og godkjenne valideringsarbeidet. Dette arbeidet kan utføres av internrevisjonen, eller slikt at personer fra internrevisjonen deltar i komiteen. Videre vurderer Kredittilsynet om valideringsarbeidet bør gjennomføres av et team av personer som ikke bare består av personer som er ansvarlige for oppbygging, design og drift av IRB-modellene, jf. kapittel 5.1.3 (Risikokontrollenheten). Kredittilsynet vil forvente at institusjonene skal ha klare og gode 18

rutiner for hvordan avvik og svakheter identifisert i valideringsprosessen skal følges opp og eventuelt føre til nødvendige endringer i IRB-modellene og øvrige rutiner. Nivå for validering Validering skal gjennomføres for alle bankens porteføljer og underporteføljer, samt på aggregerte nivåer. Institusjonene skal vise at IRB-modellene er treffsikre ikke bare på overordnet nivå, men også på lavere nivåer. Med porteføljer menes i hovedsak fordringsklassene slik de er inndelt i direktivutkastet. Med porteføljer og underporteføljer menes også porteføljeinndelingen som ellers er i bruk i institusjonen og som er brukt ved tilpasningen av de enkelte IRB-modellene. Dersom en og samme IRB-modell brukes på ulike porteføljer, skal hver enkelt av disse porteføljene valideres for seg. Med naturlige aggregerte nivåer er å forstå bankens ulike forretningsområder og datterselskaper. For institusjoner som har virksomhet i ulike land skal i tillegg hvert enkelt land valideres for seg, slik at det kan vises at IRB-modellene er godt tilpasset de enkelte land. Det er naturlig at omfanget av dyptgående analyser og vurderinger står i forhold til størrelsen og viktigheten av porteføljene. Innhold i valideringen Valideringen bør som et minimum omfatte følgende elementer: diskriminerende evne, dvs. ratingsystemets evne til å rangere kunder/skille gode kunder fra dårlige kunder kvalitet i estimeringen av parametrene PD, LGD og EAD, sammenlignet med misligholds- og tapsdata kalibrering av PD, LGD og EAD til ratingskala Det er naturlig at banken i valideringsprosessen nyttiggjør seg ikke bare av interne misligholds- og tapsdata, men også av eksterne data, for eksempel data fra ratingbyråene eller poolede data. Valideringen bør i den grad det er mulig være basert på anvendelse av statistisk metoder. I tillegg må det legges vekt på kvalitative elementer. Kvalitative elementer kan være: analyse av ratingsystemets design med hensyn på: o utvikling av ratingmetoden o overvåking av metoden i drift o vurdering av risikofaktorer o problemer i forhold til datakvalitet o stabiliteten til ratingsystemet, ratingmigrasjon analyse av ratingprosessen med hensyn på: o konsistent ratingtilordning gjennom hele banken o gjennomgang av uavhengig intern kontroll, for eksempel internrevisjonen o transparens i ratingprosessen o integrasjon i policy og prosedyrer o opplæring av personell o kontroll/oppfølging av overstyring dersom det forekommer Valideringssystemene må kunne ta høyde for at utfallene av mislighold, tap og eksponering varierer fra år til år, bl.a. som følge av konjunktursvingninger. Det vil derfor kunne oppstå naturlige avvik i forhold til innplasseringen av rating og estimeringen av parametrene PD, LGD, og EAD. Valideringssystemene må kunne ta hensyn til slike skjevheter, slik at faren for å trekke gale konklusjoner på grunnlag av naturlige konjunktursykler er tilstrekkelig lav. 19

Kredittilsynet er av den oppfatning at valideringen ikke kan forventes å overtreffe hva som til enhver tid kan anses å være beste praksis internasjonalt. Det forventes at standarden på validering gradvis vil bedre seg etter som kvaliteten i data og tidsserier forbedres. Krav til dokumentasjon Direktivforslaget stiller krav om at institusjonen skal føre separat valideringsdokumentasjon som skal beskrive alle forhold ved valideringsprosessen, inklusive resultater og analyser fra valideringen, forandringer og tilpasninger i modellene som følge av valideringsresultatene, samt alle relevante rutinebeskrivelser. Valideringsdokumentasjon skal oversendes sammen med søknaden, og skal holdes løpende oppdatert. 5.2 Om søknadsprosessen Referanse: 2000/12/EC Artikkel 84(1) For å bruke IRB-metodene til å beregne minstekravet til ansvarlig kapital for kredittrisiko, kreves en godkjennelse fra Kredittilsynet. Kredittilsynet vil bare gi en slik godkjennelse dersom kravene i direktivteksten/forskriften anses oppfylt. Vurderingene vil bli gjort delvis basert på skriftlig dokumentasjon innsendt av institusjonen og delvis basert på de erfaringer som gjøres ved besøk i institusjonen. Dette er en omfattende prosess. Hvor lang tid denne prosessen tar, vil i stor grad avhenge av hvor langt institusjonene er kommet på søknadstidspunktet. Nye kapitaldekningsregler vil tidligst bli implementert i norsk rett primo 2006. For at institusjonene skal kunne bruke den grunnleggende IRB-metoden fra utgangen av 2006 og den avanserte IRB-metoden fra utgangen av 2007, må trolig Kredittilsynet innlede godkjenningsprosessen før det formelle regelverket er på plass. Det vises i denne sammenheng også til kravet om parallellrapportering, se kapittel 5.1.4. Kredittilsynet foretok våren 2004 en foreløpig kartlegging av institusjonenes planer om valg av beregningsmetoder innenfor de nye kapitaldekningsreglene. I løpet av høsten 2004 vil Kredittilsynet be om en nærmere bekreftelse fra institusjoner som har ambisjoner om å benytte IRB. Denne informasjonen vil være nødvendig i Kredittilsynets planlegging av godkjenningsprosessen. Institusjoner som har som mål å benytte den grunnleggende IRB-metoden og retail-irb fra utgangen av 2006, og institusjoner som har som mål om å benytte avansert IRB fra utgangen av 2007, må sende søknad til Kredittilsynet i perioden 1.-30. september 2005. Dette er en relativt kort periode for å motta søknader, men er nødvendig for at Kredittilsynet skal ha tilstrekkelig tid til å vurdere søknadene og treffe beslutninger. Søknadsfristen må også ses i sammenheng med at parallellrapporteringen iverksettes fra og med fjerde kvartal 2005. For søknader om avansert IRB vil Kredittilsynet vurdere muligheten for at noe informasjon kan leveres etter 30. september 2005, for eksempel informasjon om LGD og EAD. Informasjon om for eksempel estimering av PD vil måtte følge de samme tidsfristene som gjelder for grunnleggende IRB og retail-irb. Institusjoner som søker etter 30. september 2005 vil bli prioritert etter søknadene som er innkommet i perioden 1.-30. september 2005. Kredittilsynet vurderer om behandlingen av slike søknader først vil bli iverksatt ved utgangangen av første halvår 2006. 20