Jojo Moyes ET HELT HALVT ÅR oversatt av Elisabeth Haukeland
Originaltittel: Me Before You Copyright 2012 Jojo Moyes, 2012 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverks- loven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- ansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978-82-9058-386-1 e-bok 2013 Oversetter: Elisabeth Haukeland Omslag: Penguin Group,The Artworks, P R O MEDIEN PRODUKTION Tilrettelegging omslag: Trygve Skogrand Sats: Type-it www.bastion.no
Til min kjære Charles
Prolog 2007 Hun er våken da han kommer ut av badet; hun sitter med noen puter i ryggen og blar i reisebrosjyrene han har liggende ved sengen. Hun har på seg en av T-skjortene hans, og det lange håret hennes er rufsete på en måte som automatisk henleder tankene hans på kvelden før. Han står der og nyter det lille flashbacket mens han tørker håret med et håndkle. Hun titter opp fra en brosjyre og truter med leppene. Hun er nok litt for gammel til å lage trutmunn, men de har vært sammen i så kort tid at det fremdeles er litt søtt. «Må vi på død og liv bestige et fjell eller henge over en ravine? Dette er den første skikkelige ferien vi skal på sammen, og her er det bokstavelig talt ikke én eneste tur som ikke dreier seg om å kaste seg utfor høye stup eller» hun later som om hun grøsser «gå med fleece.» Hun kaster brosjyrene fra seg på sengen og strekker de karamellfargede armene sine over hodet. Den hese stemmen hennes vitner om tapte timer med søvn. «Hva med luksusspa på Bali? Vi kunne ligge der på stranden la oss skjemme bort med en masse behandlinger lange, avslappende kvelder og netter» «Jeg fikser ikke den slags ferier. Jeg må ha noe å drive med.» «Som å kaste deg ut av et fly.»
«Ikke nedvurder det du ikke har prøvd.» Hun skjærer en grimase. «Jeg tror jeg nøyer meg med nedvurderingen, hvis det er greit for deg.» Skjorten hans føles litt fuktig mot huden. Han drar en kam gjennom håret og slår på mobiltelefonen, og han krymper seg ved synet av listen med meldinger som umiddelbart dukker opp på den lille skjermen. «Greit,» sier han. «Jeg må dra. Ta deg litt frokost.» Han lener seg over sengen og kysser henne. Hun lukter varmt og parfymert og veldig sexy. Han puster inn duften fra håret i nakken hennes, og tankerekken hans blir brutt et øyeblikk hun legger armene om halsen hans og drar ham ned mot sengen. «Skal vi fortsatt reise bort i helgen?» Han gjør seg motvillig fri. «Det kommer an på hva som skjer med denne avtalen. Det er litt uavklart foreløpig, så det er fremdeles en mulighet for at jeg må til New York. Men en god middag et sted på torsdag, uansett? Du velger restaurant.» MC-klærne hans henger på innsiden av døren, og han strekker seg etter dem. Øynene hennes smalner. «Middag. Med eller uten herr BlackBerry?» «Hva?» «Herr BlackBerry får meg til å føle meg som frøken Veggpryd.» Der kom trutmunnen igjen. «Det er som om jeg alltid må konkurrere om oppmerksomheten din med en tredje person.» «Jeg skal sette den på lydløs.» «Will Traynor!» skjenner hun. «Du må kunne slå den av en gang i blant.» «Jeg slo den jo av i går kveld, ikke sant?» «Det var først etter ekstremt press.» Han smiler bredt. «Så det er det vi kaller det nå?» Han
drar på seg MC-klærne, og Lissas grep om fantasien hans slipper endelig taket. Han tar MC-jakken over armen og sender henne et slengkyss idet han går. Han har tjueto meldinger på telefonen, og den første kom fra New York klokken 03.42. Et eller annet juridisk problem. Han tar heisen ned i parkeringen i underetasjen og prøver å få oversikt over hva som har skjedd i løpet av natten. «God morgen, Mr. Traynor.» Sikkerhetsvakten kommer ut av skuret sitt. Det er bygget for å tåle vind og vær, selv om det ikke er noe vær å beskytte seg mot her i kjelleren. Will lurer av og til på hva vakten driver med her nede i nattetimene, der han sitter og stirrer på overvåkningsskjermen og de glinsende støtfangerne til biler i millionklassen som aldri blir skitne. Han drar på seg skinnjakken. «Hva slags vær er det, Mick?» «Grusomt. Det bøtter ned.» Will stopper opp. «Å? Ikke MC-vær, da?» Mick rister på hodet. «Nei, sir. Med mindre du har en oppblåsbar kupé. Eller dødslengsel.» Will ser lenge på motorsykkelen, og så tar han av seg skinnklærne. Uansett hva Lissa måtte tro, er han ikke den som liker å utsette seg for unødvendig risiko. Han åpner toppboksen på motorsykkelen og legger skinnklærne oppi, låser boksen og kaster nøklene til Mick, som lett tar imot dem med én hånd. «Kan du putte disse i brevsprekken for meg?» «Ikke noe problem. Skal jeg praie en taxi?» «Nei. Ingen vits i at vi blir våte begge to.» Mick trykker på knappen for å åpne den automatiske gitterporten, og Will løfter hånden til takk og går ut.
Himmelen er dekket av mørke tordenskyer, og selv om klokken bare er halv åtte, går morgentrafikken allerede tregt i det sentrale London. Han trekker jakkekragen opp og skritter bortover gaten mot et veikryss, der det er mest sannsynlig at han kan få stoppet en taxi. Veibanen er våt og glatt, og fortauet er blankt som et speil i det grå lysskinnet. Han forbanner været og skuler på de dresskledde skikkelsene som står inntil veibanen. Når begynte hele London å stå opp så tidlig? Alle har tydeligvis hatt den samme tanken. Han lurer på hvor det er best å posisjonere seg, da telefonen ringer. Det er Rupert. «Jeg er på vei. Prøver å få en taxi nå.» Han får øye på en bil som nærmer seg på motsatt side av gaten med den oransje lampen tent, og han går raskt i den retningen og håper at ingen andre har sett den. En buss drønner forbi, etterfulgt av en lastebil med hvinende bremser som overdøver Ruperts stemme. «Hører deg ikke, Rupe,» roper han over trafikkstøyen. «Du må gjenta det siste der.» Han står fast i midtrabatten et øyeblikk, trafikken passerer i en jevn strøm, han ser den glødende oransje lampen, holder opp den ledige hånden og håper at sjåføren ser ham i striregnet. «Du må ringe Jeff i New York. Han er fremdeles oppe og venter på deg. Vi prøvde å få tak i deg i går kveld.» «Hva er problemet?» «En juridisk hindring. To klausuler de har kjørt seg fast på i seksjon underskrift dokumenter» Stemmen hans drukner i drønnet fra en passerende bil, og det hviner i dekk mot våt asfalt. «Det siste der fikk jeg ikke med meg.» Taxisjåføren har sett ham. Bilen bremser ned, og
vannet spruter i en fin stråle idet den stopper på motsatt side av veien. Han legger merke til en mann litt oppi gaten som skuffet sakker farten da han skjønner at Will kommer til å nå frem før ham. En triumferende følelse kommer smygende. «Hør her, kan du be Cally om å ha papirene klare på skrivebordet mitt?» roper han. «Jeg er der om ti minutter.» Han kaster et blikk i hver retning og bøyer hodet mens han løper de siste skrittene over veien mot taxien, han har allerede ordet «Blackfriars» på leppene. Regnet siver inn i mellomrommet mellom jakkekragen og skjorten. Han kommer til å bli gjennomvåt før han kommer seg på kontoret, selv om det er kort vei å gå. Han må kanskje sende sekretæren sin ut for å få tak i en ny skjorte. «Og vi må få orden på denne due diligence-greia før Martin kommer inn» Han ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran seg, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart. Han snur seg mot det, og i den brøkdelen av et sekund forstår han at han er i veien, at han ikke har noen mulighet for å unnslippe. Han åpner hånden i forbauselse og lar mobiltelefonen falle til bakken. Han hører et rop, som kan være hans eget. Det siste han ser, er en skinnhanske, et ansikt under en hjelm, sjokket i mannens øyne som speiler hans eget. Så kommer en eksplosjon, og alt blir fragmenter. Og så er det ingenting.
1 2009 Det er 158 skritt fra bussholdeplassen til huset vårt, men du kan tøye det til 180 hvis du ikke har det travelt, for eksempel hvis du går med platåsko. Eller sko du har funnet i en bruktbutikk, og som har sommerfugler på tærne, men som glipper bakpå hælen hele tiden, noe som forklarer hvorfor de bare kostet et par pund. Jeg svingte inn i gaten vår (68 skritt) og kunne så vidt se huset en femroms tomannsbolig i en rekke med andre fire- og femroms tomannsboliger. Bilen til pappa sto utenfor, så han hadde ikke dratt på jobb ennå. Bak meg gikk solen ned bak Stortfold Castle, og borgen kastet en mørk skygge som kom sigende nedover bakken som smeltende voks for å ta meg igjen. Da jeg var liten, pleide vi å lage våre egne, lange skygger; vi hadde skuddvekslinger og lekte at gaten vår var O. K. Corral. Hvis denne dagen hadde vært annerledes, kunne jeg ha fortalt om alt jeg har opplevd langs denne ruten hvor pappa lærte meg å sykle uten støttehjul; hvor Mrs. Doherty med parykken på skeive pleide å lage scones til oss, hvor Treena stakk hånden inn i hekken og forstyrret et vepsebol da hun var elleve, og vi løp hylende hele veien tilbake til borgen. Trehjulssykkelen til Thomas lå veltet på hellegangen, så jeg lukket grinden bak meg, trillet sykkelen inn i inngangspartiet og åpnet ytterdøren. Varmen slo imot