ET GRYENDE DEMOKRATI Kampen for rettferdighet - kampen mot fattigdom Med et storslagent musikkteater blir kampen for rettferdighet og mot fattigdom synliggjort gjennom Raud Vinter!
Europa og Norge på 1800 - tallet På midten av 1800-tallet var Norge et av Europas fattigste land. Det var krisetider, fattigfolk hadde det vanskelig: flere uår på rad, store barneflokkene, mangel på mat og jord. Dette var bakgrunnen da Marcus Thrane og hans menn - inspirert av begiven hetene ute i Europa - begynte sin kamp for likeverd og sosial rettferd gjennom å organisere arbeiderforeninger. Den første foreningen ble stiftet tredje juledag 1848 i Drammen. På Innherred ble de første foreningene stiftet i juni 1850. I Europa var borgerskap og fyrster skremt etter februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Opprør spredte seg raskt over store deler av Europa fra Sicilia til Skandinavia. F olkeopprøret nådde Innherred med full styrke i februar 1851 og endte opp i Levangeropprøret. De sentrale styresmaktene så svært alvorlig på det som skjedde på Levanger. Totalt ble 53 personer stilt for retten og straffene var svært harde Ole Olsen Rangul fra Levanger fikk 7 års straffarbeid F Husmann Ole Iversen Mulevold fra Levanger fikk det samme Arbeidsmann Anders Andersen Thynæs fikk 6 år og 1 mnd. Skredder Paul Olsen, 27 år, fra Verdal ble utpekt som en av lederne og fikk 6 år og 1 mnd. Han mente seg uskyldig, og rettsreferatet viser at han kunne latt seg rive med av folkemassen. Han kauka når de andre kauka, men oberst Prydtz vitnet mot ham M ed dette som historisk bakteppe har Torvald Sund og Knut Anders Vestad skrevet musikalen Raud Vinter.
Innherred omkring 1850 ET SAMFUNN I UBALANSE De velstående hadde sin verden. I nødsåret 1851 startet borgere i kjøbstaden Levanger en egen privatskole Levanger Borgerskole. Den hentet lærere fra Kristiania og drev meget avansert (skolestart ved fylte 5 år - gresk og latin i fagkretsen - fylkets første videregående skole). Samtidig vet vi at folk faktisk døde av sult og fattigdom på Innherred. Det fantes ingen ordninger for vanskeligstilte. Fattige gikk på legd de ble plassert hos familier som mot et lite tilskudd- ofte organisert av sognepresten fra offergaver - lot dem få tak over hodet. 7 % av landets befolkning hadde stemmerett de fleste hadde ingen mulighet til å bedre sin situasjon, men var prisgitt det styrende regime. Befolkningen vokste i noen distrikt som for eksempel Levanger 50 % vekst på 40 år. Landbruket maktet ikke å øke matproduksjonen tilsvarende landet ble avhengig av import av korn. Folk flest slet med å skaffe det daglige brød, mange søkte trøst i brennevin. Militærtjenesten ble overlatt til de lavere samfunnslag. De rike kunne kjøpe seg fri, mens soldatene fra allmuen kom heim med skader og sykdommer etter krigsinnsats. UÅR I 1847 ble det økonomiske nedgangstider ute i Europa. Dette spredde seg også til Danmark-Norge. Folk mistet arbeid og dermed inntekter de trengte til skatter/avgifter, bygslingsavgift og mat. Frostår og elendige avlinger fra 1848-50, førte til matmangel i Norge. Situasjonen ble dramatisk, og scenen er åpen for Marcus Thrane.
Offentlig styre AMTMANN Kanskje kan vi sammenligne denne rollen med dagens fylkesmann statens representant. I 1850 het amtmannen Trampe. FOGD Fogden var leder for den lokale rettsforvaltningen og tilsatt av sentrale myndigheter. Det var fogden som ledet tingmøtene der tvister ble behandlet. På Levanger bodde fogd Müller på Støp, men hadde kontor inne i kjøbstaden Levanger. Han tok derfor ferje over Sundet. Brusve var tingplass rundt 1850. LENSMANN Lensmannen hadde en annerledes rolle den gang i forhold til i dag. Noe arbeid med arrestasjoner forekom, men mye av tida gikk med til å drive inn skatter og avgifter holde tvangsauksjoner og utpanting når folk ikke klarte å betale for seg. Lensmannen drev i tillegg ofte gård sjøl. BYSTYRET Etter at Levanger fikk rettigheter som kjøbstad i 1836, ble det fra 1841 valgt et bystyre med ordfører og viceordfører omtrent som i dag. Man bygde et flott rådhus (rådstue) med stor bystyresal på Torvet. Det gikk egentlig lang tid før bystyret kom skikkelig i gang, og i 1850 er det ganske anonymt. Kjøpmenn og offentlighets-personer utgjør denne forsamlingen. Det var de som hadde stemmerett. Ute i bygdene var det kun sjøleiende bønder med en viss inntekt som hadde stemmerett. KIRKA I 1850 lå Levanger kirke under sognepresten på Alstadhaug. Først i 1855 ble Levanger skilt ut som eget sogn. Levanger sogn omfattet også hele Frolbygda som fram til 1917 ble kalt Levanger landsogn. Sogneprestene hadde betydelig mer makt enn i dag. De satt i styrer og råd som foruten kirkelig aktivitet også hadde ansvar for skoledrift. Sognepresten drev også prestegården som var store gårdsbruk med husmenn, tjenere og andre tilsatte. Konfirmasjonen var den gang et virkelig voksenstempel. Du fikk ikke voksne jobber før du var konfirmert. Det var streng overhøring, og mange ungdommer hadde fått så lite skolegang at de strevde med å lære det som var nødvendig. Da strøk de til konfirmasjon og måtte gå om igjen neste år.
Befolkningen på Levanger i den tida FOLKETELLING 1835 Civil Embetsmand Pensjonister Handelsmænd Haandværkere Et lagdelt samfunn BØNDENE Folk på Innherred levde for en stor del av det som ble dyrket. Gårdsdrifta krevde mange hender i onnarbeid, men også i matlaging og annet husarbeid. Det bodde mange mennesker på en gård kokker og tjenestejenter drenger og tauser. Tjener var ett av de vanligste yrkene rundt 1850. Å være i tjeneste hos noen betydde at du gjorde det du fikk beskjed om, noen ganger bare for kost og losji. HUSMENNENE En husmann bodde på en liten plass som han bygslet (leide) hos en bonde. Han og hans familie hadde litt jord til dyr og hage, men brukte mye tid på pliktarbeid hos bonden som han var husmann hos. I ledig tid hadde husmennene andre jobber. Levanger gård hadde 4 husmenn, mens enkelte gårder ute på bygdene kunne ha langt flere. DE KONDISJONERTE Det bodde mange militære rundt på storgårder på Innherred. I tillegg til tittel som oberst eller major drev de gårdene de bodde på. De ble kalt kondisjonerte, eller hvis de eide flere gårder proprietærer. Det var flere slike - også blant sjøleiende bønder. Disse kapitalistene drev også utlån av penger ingen kontrollerte rentene, og i vanskelige tider var de skyhøye - ofte både 40 og 50 %. Søefarende og Fiskere Daglønnere Tjenestefolk Fattige Mennesketallet paa Levanger 639 med 166 Husholdninger i 132 Huse, en (1) civil Embetsmand, 2 Pensjonister, 18 Handelsmænd, 40 Haandværkere, 22 Søefarende og Fiskere, 83 Daglønnere, 100 Tjenestefolk og 12 Fattige. Skogn desember 1835 undertegnet av prost H.S. Arentz STRANDSITTERE Ordet forteller det meste. Dette var folk som bygslet ei tomt fra en jordeier. Denne tomta lå ved sjøen - for eksempel inne på gården Levangers grunn mot Sundet. Mange drev på sjøen som fisker eller sjømann, mens andre faktisk drev handel eller håndverk. De fleste var fattige, men ikke alle. Vi kan egentlig si at strandsitterne var de første byborgere på Levanger- de er ikke husmenn, men har sin inntekt av vanlig arbeid.