Advokathuset Fredrikstad

- Phønixgt. 3 - Inngang Tordenskioldsgate Postboks 493, N-1601 Fredrikstad Tlf / faks: 69 30 19 00 / 69 30 19 01 I kontorfelleskap: Advokat Øyvind Abrahamsen Org.nr. 971 458 208 abrahamsen@adv-huset.no Advokat Torgeir Røinås Pedersen - MNA Org.nr. 979 631 901 pedersen@adv-huset.no Advokat Trond Karlsen - MNA Org.nr. 991 475 990 karlsen@adv-huset.no I midlertidig kontorfelleskap: Advokat Svenn-Erik Arentz Sohlberg - MNA Org.nr. 988 646 628 svenn-erik@sohlberg.no Fredrikstad, 28. april 2010 RETTSLIGE BETRAKTNINGER HVA GJELDER FORENINGER OG HALLEIERS ANSVAR VED SKADE 1. Innledning 2. Rettslig utgangspunkt, lov, rettspraksis, forarbeider m.m. 3. a) Ansvar ved skader oppstått i eget anlegg. b) Ansvar ved skade oppstått i anlegg tilhørende andre. c) Produktansvarsloven d) Ansvar ved uaktsomhet fra trener. 4. Nærmere om gjeldende forsikringsordninger 5. Ansvarsfraskrivelsesklausuler 6. Avsluttende bemerkninger www.adv-huset.no

1. Innledning: I det følgende vil det bli søkt redegjort for ansvarsforholdene ved skader i tilknytning til lag aktivitet i private og offentlige haller/gymsaler. Hovedtyngden vil ligge på ansvarsforholdet i tilknytning til private anlegg. Med ansvarsforhold siktes det til hvem som kan stilles til ansvar ved skader oppstått i tilknytning til de nevnte anlegg. Herunder hva slags forhold som kan føre til ansvar samt omfanget av eventuelt erstatningsansvar. Dernest vil jeg se nærmere på forholdet til assurandør. Forhold av betydning vil da være evt. begrensninger i ansvarsforholdet samt muligheter for regress (krav fra forsikringsselskapet mot den ansvarlige). Underveis i redegjørelsen vil jeg drøfte hvorledes man på en best mulig måte kan forholde seg til de krav som gjør seg gjeldende, herunder hvilke forhåndsregler som bør tas. Som et resultat av denne redegjørelsen er det utarbeidet en huskeliste som ligger tilgjengelig på forbundets nettside. 2. Rettslig utgangspunkt, lov, rettspraksis, forarbeider m.m. Behov for tilpasning? Etter norsk rett er den store hovedregel at det er to ansvarsgrunnlag som kan være aktuelle der det oppstår skade. Den vanligste er det subjektive ansvarsgrunnlag, dvs. der skadevolder kan klandres for at skade har oppstått. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette. Dernest har man det objektive ansvar, dvs. ansvar uten at den kravet rettes mot kan klandres for skaden. Jeg vil komme nærmere tilbake til hva som ligger i det objektive ansvar senere i redegjørelsen. Aktuelle rettskilder vil være lover, rettspraksis, forarbeider, forskrifter, juridisk litteratur, for å nevne noen. Hva gjelder ansvar på subjektivt grunnlag er dette lovfestet, mens det objektive ansvar er utviklet gjennom rettspraksis. Dog finnes enkelte lover som lovfester objektivt ansvar på enkelte områder. Ansvar på Subjektivt grunnlag Skadeerstatningslovens 2-1, vil være den sentrale bestemmelsen i forhold til det ansvar en forening vil kunne pådra seg. Bestemmelsen lyder som følger: 1. Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter Side 2 av 8

ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. 2. Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste. 3. Med arbeidstaker menes enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste, unntatt verv som tillitsvalgt i annet foretak. Like med arbeidstaker regnes ombud i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l. 4. Om pasientskadeerstatning gjelder pasientskadeloven. Foreningens ansvar i forhold til skader oppstått i eget anlegg. For å illustrere hvorledes høyesterett har vurdert en forenings ansvar i forhold til eget anlegg er dommen fra R.t. 2000 s. 1991 et godt utgangspunkt. Saken dreide seg om ansvar i forbindelse med en ulykke i et alpinanlegg. I det følgende har jeg tatt et utdrag fra dommen i forhold til hva som vil være aktuelt å vurdere når man skal ta stilling til ansvarsspørsmålet: Anleggseier må sørge for å redusere risikoen innen rimelighetens grenser, hensett til forholdene på stedet, kostnadene ved sikringstiltak, og til alpinsportens egenart som en sport der fare er et sentralt element. Skadepotensialet knytter seg i første rekke til utøvernes egen adferd, og det må kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men de må kunne forvente at de ikke møter ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel. Denne avgjørelsen ble også påberopt i forbindelse med at en dame fikk en golfball i ansiktet under en golfrunde i Trondhjem for noen år siden. I den aktuelle avgjørelsen fant retten (lagmannsretten) at det ikke var grunnlag for erstatning da man ikke kunne forvente mer av klubben en hva som allerede var gjort av sikkerhetstiltak. Dersom man skal trekke noen paralleller mellom alpinanlegg dommen og situasjonen i en turnhall, er det nok nærliggende og anføre at turn som egenart vil kunne inneha et skadepotensiale som overstiger mange andre idretter, og da særlig hva gjelder risiko for mer alvorlig skade. Et eksempel fra rettspraksis hva gjelder turn er tingrettsavgjørelsen fra Horten, der foreningen ble kjent ansvarlig for skade etter trampolinehopp i grop med omfattende skadefølger. Selv om en tingrettsavgjørelse vil ha begrenset vekt som rettskilde, er det all grunn til å tro at denne vil bli påberopt dersom man skulle oppleve en lignende sak. Side 3 av 8

En avgjørelse som etter min oppfatning er av større interesse er Eidsivating lagmannsretts dom av 7. september 2006, der en kommune og deres assurandør (KLP) ble kjent erstatningsansvarlig i forbindelse med at kjettingen til fastmonterte ringer sviktet med den følge at en jente, som hang i stupheng, falt i gulvet med hodet først. Hun ble påført til dels alvorlige skader. Avgjørende for rettens vurdering var kommunens (eiers) ansvar for å gjennomgå og skifte ut utstyr som ikke er i tilfredsstillende stand. Det aktuelle var at strikken som sørger for å trekke ringene ned fra taket var slitt. Retten mente det var en direkte sammenheng mellom det faktum at kjettingen hoppet av feste og dårlig strikk. Dette førte i sin tur til at jenta falt i gulvet og ble påført alvorlige skader. Dommen er interessant på flere måter. For det første var det, i hvert fall for undertegnede, ukjent at strikkene skulle ha en annen funksjon enn å hjelpe til med å få ringene ned. Vitnet fra Killingmo og Tønsberg ga vel heller ikke uttrykk for at strikken også skulle ha en sikringsfunksjon. Uansett så ble det lagt til grunn at kommunen burde ha fanget opp at strikken var slitt for deretter å erstatte denne med en ny. Hadde dette blitt gjort ville man i følge retten ha eliminert eller i hvert fall i vesentlig grad begrenset muligheten for skade. Etter min oppfatning går retten langt i forhold til å pålegge eier av anlegget en høy aktsomhetsnorm i forhold til å besørge sikkerheten ivaretatt og skadepotensialet redusert til et minimum. Jeg vil anta at svært få ville tenkt på at en slik feil skulle kunne føre til verken skade eller ansvar. Personlig har jeg knapt tenkt over at det er strikk i tilknytning til kjettingen, og langt mindre at denne anses å ha en sikkerhets funksjon. De siste årene har det vært flere uhell i forbindelse med utstyr i turnhaller. Personlig har jeg sett både fester og svingstenger ryke mens det har vært turnere i apparatet. Jeg har selv røket to sett med ringer under utførelse av øvelsen. Skal man dra noen konklusjoner, særlig under henvisning til ovennevnte lagmannsrettsavgjørelse, må det være klart at fester som ryker grunnet f. eks. elde, er hall eiers ansvar. Det samme i forhold til svingstenger eller ringer som er blitt gamle og som burde vært skiftet. Et åpenbart skadepotensiale vil kunne knytte seg til eldre gropanlegg, der skumgummi bitene er blitt komprimert og harde. Dette forholdet var vel også oppe i forbindelse med saken i Horten. Side 4 av 8

Ansvarsforhold ved skader i anlegg eiet av andre (kommuner, private m.fl.) De færreste turnforninger i Norge eier egen hall. Dette innebærer et behov for å benytte kommunale anlegg eller leie seg inn i private. Hva vil da være situasjonen dersom det skulle oppstå skade som følge av at svikt ved utstyret som benyttes under treningen. Som et utgangspunkt må det være nærliggende å mene at eier har et overordnet ansvar for at apparatene er i forsvarlig stand. Jeg viser her til tidligere nevnte avgjørelse der kommunen ble kjent erstatningsansvarlig som følge av skade på person grunnet svikt ved vedlikehold av ringer. Allikevel vil det være all grunn til å være oppmerksom på at det kan være situasjoner der krav kan bli rettet mot foreningen. Det er all grunn til å mene at leietaker vil ha et selvstendig ansvar hva gjelder å ta forholdsregler ved bruk av utstyr i leid hall. Man kan ikke ukritisk forhold seg til at kommunen har et ansvar og at det vil være eiers problem at utstyret svikter. Vi må være oppmerksom på at det er foreningen som har spisskompetansen og som kanskje er nærmest til å vurdere i hvilken stand utstyret befinner seg i. Etter min oppfatning må man forvente at apparatene kontrolleres før bruk. Dette bør ikke være noen omfattende kontroll, men slik at man som et minimum gjør en summarisk kontroll hva gjelder fester, tauverk, kjettinger m.v. Jeg vil således anbefale at man har enkle rutiner før trening i apparater igangsettes. I tillegg til en visuell befaring bør man som et minimum kjenne litt på utstyret. Særlig utsatt og med et betydelig skadepotensiale er ringer, svingstang, trampoline m.fl. Disse apparatene bør etter min oppfatning testes før ordinær bruk igangsettes. Man bør uansett vise aktsomhet der det er aktuelt å la tyngre utøvere utfolde seg i eldre utstyr som har stått i en gymsal i kanskje både 30 og 40 år, noen steder lenger. Produktansvar Ansvarsgrunnlaget vil kunne være et annet der det er svakheter ved produktet som fører til skade. Her vil produktansvarsloven komme inn. Skulle det vise seg at et nyere ringsett ryker ved adekvat bruk (viktig å merke seg), må leverandør være rette vedkommende i forhold til et erstatningskrav. Det samme dersom f. eks. et apparat er konstruert på en måte som gjør det uhensiktsmessig i forhold til normal belastning. Dette under forutsetning av at skaden skjer ved adekvat bruk. Ved slike feil vil produktansvarsloven regulere leverandørens ansvar Oppsummering Det er grunnlag for å mene at rettspraksis viser at domstolene pålegger hall eier en høy aktsomhets norm. Skulle skade inntre som følge av manglende vedlikehold eller kontroll, må ansvar for foreningen påregnes. Dette fordrer etter min oppfatning at man tar de nødvendige forhåndsregler og har gode rutiner og ikke minst instrukser i forhold til kontroll og vedlikehold. Side 5 av 8

Et forhold som man kanskje bør sette seg bedre inn i er hva ulike type utstyr og apparater er ment å kunne tåle og ikke minst hvilken varighet leverandøren forespeiler. Lagene bør etter min oppfatning ha et system der slike opplysninger fremkommer. Dernest bør man ha en oversikt over hva f. eks. en trampoline er dimensjonert for. Ikke minst vil dette gjøre seg gjeldende ved stortramp der enkelte kanskje aksepterer flere på duken samtidig. I svingstang har vi vel alle sett parallell kjemper, det er ikke sikkert dette er så lurt. Ergo avklar tålegrensen for utstyr. I motsatt fall, og der dette overstiges, kan ansvar bli aktuelt dersom skade inntrer., Ansvar ved uaktsomhet fra trener Med dette sikter jeg til situasjoner der trenere, grunnet manglende kompetanse eller ved personlige feil, kan ansvarliggjøres for utøverens skade. I forhold til enkelte apparater, f. eks. trampoline, er det egne sikringskurs. Skulle en utøver blir skadet under sikring/veiledning av person som ikke har gjennomført et slikt kurs, vil ansvar kunne gjøres gjeldende. Lista for å pålegge ansvar ved ufaglært bistand der det er krav om kurs, vil være mindre. Dog vil den ikke være absolutt da det uansett skal påvises en sammenheng mellom klanderverdig håndtering av situasjonen(uaktsomhet) og skaden. Uten at jeg kjenner situasjonen i det ganske land vil jeg anta det kan være grunnlag for å ha et økt fokus på tilfredsstillende kompetanse på ulike nivåer. Lagene bør bestrebe seg på å ha ansvarlige på de ulike partier som innehar forventet kompetanse. Min oppfatning er at det benyttes mange unge ufaglærte trenere som får mye ansvar. Det er positivt å engasjere ungdommen, men man må ikke glemme det ansvar som laget har, og som en trener må være kapabel til å håndtere. Dernest bør man vurdere f. eks. et øvre tak hva gjelder antall gymnaster pr. trener. Er det for mange på et parti og skader oppstår, vil det kunne fremstå som lite heldig dersom dekningsgraden på trenere er lav. Her må man selvfølgelig se hen til hvilken type turnaktivitet som bedrives. Fra praksis kjenner jeg til en verserende sak der det er rettet krav mot en gymlærer som satte to 17 åringer som mottagere ved kasse. Elevene skulle satse på brett for så å rulle over 4 kassedeler på langs. Ei jente ødela nakken i det hun ikke fikk tilstrekkelig rotasjon, med den følge at hun fikk brist i en nakkevirvel. Ingen av de to som fungerte som mottakere klarte å forhindre at ulykken inntraff. Læreren stod på en annen post og hadde ingen mulighet til å gripe inn. Spørsmålet i denne saken knytter seg til hvorvidt dette er aktsom håndtering av treningssituasjonen, og om skade kunne vært unngått dersom læreren selv hadde stått for mottakingen. Saken er ikke ferdig behandlet i rettsapparatet. Personlig kjenner jeg situasjonen godt igjen fra egne erfaringer. I manko av rutinerte trenere bruker vi yngre til å betjene enkelte poster. Oppfordringen her må være å Side 6 av 8

disponere trenere etter kompetanse og å unngå å overlate potensielt farlige poster til de som ikke har kompetanse og erfaring. Etter min oppfatning vil det være hensiktsmessig å se nærmere på retningslinjer hva gjelder ønsket kompetanse på ulike nivåer. Det antas hensiktsmessig at forbundet ser nærmere på dette og deretter utarbeider instrukser eller normer hva gjelder dette. Som et minimum bør man legge noen føringer i forhold til denne tematikken. Vi driver en idrett med et relativt høyt skadepotensiale og bør synliggjøre vårt fokus på sikkerhet. 3. Nærmere om gjeldende forsikringsordninger Pr i dag har turnforbundet inngått avtale med Protector hva gjelder forsikring knyttet til ting og personskade ved lagenes virksomhet. Undertegnede har innhentet og gjennomgått forsikringsvilkårene. Ved personskade er det en begrensning på inntil kr. 10.000.000 pr. skadetilfelle. Et så vidt høyt beløp vil gi full dekning ved både uførhet og død. Ser man på de beløp som er utbetalt i Norge er det kun et fåtall som har fått erstatningsbeløp som overstiger dette. Etter min oppfatning er man således godt dekket gjennom den forsikringsordning som forbundet har gjennom Protector. Det man under enhver omstendighet skal være oppmerksom på er muligheten for regress krav fra selskapet. Ved grov uaktsomhet fra sikredes side, vil regress kunne gjøres gjeldende. Av den grunn er det særs viktig å kunne vise til at man som lag har tilrettelagt og hensyntatt alle de risikomomenter som knytter seg til vår idrett. Av den grunn vil det være hensiktsmessig å ha et system som viser at man har rutiner for kontroll og utbedring av utstyr. I tillegg bør man kunne vise til at instruktører har tilfredsstillende kvalifikasjoner i forhold til utøverne de har ansvaret for. 4. Ansvarsfraskrivelsesklausuler Dette er betydelig mer utbedret i f. eks. USA enn hva som er tilfellet i Norge. Bakgrunnen for dette er at denne type klausuler har en helt annen vekt i amerikansk rett enn hva som er tilfellet i Norge. Dog vil oppfordringer og advarsler kunne få betydning ved vurderingen av erstatningsansvar også i Norge. Jeg ser ikke bort fra at det vil kunne være hensiktsmessige med enkelte instrukser plassert lett synlig i hallen. F. eks. bør det fremkomme at det ikke er tillatt å benytte apparatene uten at trener er til stede og har autorisert bruken. Selv om dette kanskje er en selvfølge for de fleste, er det alltid nok av unntak. Skulle uhellet være ute der noen har benyttet apparater uten tillatelse, vil det være hensiktsmessig å kunne vise til den instruks som er gitt i så henseende. Det er alltid et sentralt moment i ansvarssaker at man kan vise til det som er gjort for å forhindre skade. Side 7 av 8

5. Avsluttende bemerkninger Denne redegjørelsen berører kun hovedproblemstillingen knyttet til de temaer mandatet reiser. Vurderingene baserer seg på min oppfatning av gjeldende rett knyttet opp mot mitt kjennskap til turn. Det må også nevnes at mitt mandat tidsmessig har vært begrenset og at jeg i utgangspunktet ikke hadde tatt høyde for at redegjørelsen skulle publiseres, men kun være et innspill til komiteen. Under enhver omstendighet håper jeg redegjørelsen vil kunne være et nyttig verktøy for foreningene i forhold til å jobbe preventivt. Vi bedriver en idrett der skader vil forekomme og det er viktig at vi gjør det som er mulig for å begrense omfanget av slike. Fredrikstad, 28. april 2010 Torgeir Røinås Pedersen Side 8 av 8